ET LANDBRUK UTEN KVINNER

Transkript

1 Norsk Bonde- og Småbrukarlag ET LANDBRUK UTEN KVINNER En kartlegging av årsaker til at ikke flere kvinner velger landbruket som yrkesvei Kvinner, demokrati og deltakelse Mars 2015

2

3 Innholdsfortegnelse Kvinner, demokrati og deltakelse... 3 Aktører og verktøy som fremmer likestilling i landbruket... 3 Strategi for likestilling i landbrukssektoren... 3 Metoder for kartlegging... 4 Kartlegging Del 1:... 5 Motivasjon og utfordringer blant kvinnelige bønder og bondespirer... 5 Den generelle situasjonen blant landbrukskvinner... 5 Motivasjon for landbruk... 5 Utfordringer i landbruket... 6 Økonomiske bekymringer... 6 Teknisk kunnskap, praksis og utdannelse... 7 Sosialt liv, partnervalg og velferdsordninger... 7 Yrkesstolthet, holdninger til landbruket og politisk landskap... 8 Kartlegging Del 2: Dialog med kvinner i landbruket Holdninger til kvinner i sektoren Nettverk med andre kvinner Mulighet til å søke kunnskap Hvordan kombinere jobben som bonde med familie og barn Samfunnsendringer og usikre arbeidsmarked Kartlegging Del 3: Sektorundersøkelsen Hvem er landbruksforvalterne våre? Lokal formidling Lokal rekruttering Midler til likestilling Tiltak for lokalt likestillingsarbeid Holdninger til kvinner i landbruket Utfordringer for gjennomføring av forvaltningens oppgaver Rammer for prioritering av forvaltningsansvar og andre oppgaver Hva skal til for å prioritere likestilling? Konklusjon Hvordan kan vi løfte kvinner i landbruket? Forslag til tiltak og virkemidler Referanser og litteratur

4 2

5 Kvinner, demokrati og deltakelse Høsten 2012 fikk Kvinneutvalget ved Norsk Bonde- og Småbrukarlag innvilget støtte til prosjektet Kvinner, demokrati og deltakelse. Prosjektet ble initiert som et jubileumsprosjekt. Markeringen av Norsk Bonde- og Småbrukarlag sitt hundreårsjubileum sammenfalt med hundreårsjubileet for kvinners stemmerett. Landbruks- og matdepartementet (LMD) innvilget støtte til prosjektet over tre perioder over omdømmemidler (sentrale bygdeutviklingsmidler). Hovedmålsettingen ved prosjektet har vært å bidra til større bevissthet om kvinner i landbruket blant kvinner og menn i næringen, i faglagene og forvaltningen. Det har også vært et hovedmål å øke kvinneandelen i landbruket, og i tillegg kartlegge kvinners utfordringer og motivasjon, belyse viktige problemstillinger knyttet kvinner og likestilling i landbrukssektoren, og å bidra til å bygge nettverk mellom kvinnelige bønder. Målsetninger fra den første prosjektsøknaden Øke bevisstheten om kvinnebønder blant menn og kvinner innad i næringa, faglaga og forvaltninga. Øke kunnskapen om virkemidler og tiltak som gjør at kvinner velger landbruket som yrkesvei Øke andelen unge jenter og kvinner som tar over gårdsbruk på odel Aktører og verktøy som fremmer likestilling i landbruket I dag er det få aktører som aktivt jobber for et likestilt landbruk. Organisasjonen Kvinner i Skogbruket jobber aktivt for likestilling i skogbruket, men i faglagene for landbruk er det få prosjekter med samme eller relaterte målsettinger. Fylkeskommunen har blitt tildelt ansvar for Rekrutterings, Likestillings- og Kompetansehevingsmidlene (RLK-midlene), som skal være et virkemiddel for å utjevne likestillingen i landbruket. Hos Fylkesmannen og ved landbrukskontorene rundt om i landet er det lite fokus på ubalansen mellom kjønn i landbruket. Strategi for likestilling i landbrukssektoren Til tross for at få aktører arbeider med problemstillingen er det et politisk mål å utjevne kjønnsforskjellene i landbruket. Stagnasjonen i landbrukets kvinneandel førte i 2006 til at LMD satte ned en arbeidsgruppe som skulle se på likestillingsutfordringer i landbrukssektoren. Arbeidsgruppen påpekte en rekke ting som måtte arbeides med for å oppnå en jevnere kjønnsfordeling i landbruket, og i 2007 signerte landbruksminister Terje Riis-Johansen Strategi for likestilling i landbrukssektoren. Strategien har som mål om å føre en politikk som skal ivareta kvinner og menn i landbruket og sikre like rettigheter og reelle muligheter. Da Norge fikk ny regjering i 2013 ble strategien videreført av den nye politiske ledelsen. Målsetningen er fortsatt den samme; målet med strategien er å oppnå full likestilling, hvilket i følge strategien vil være oppnådd ved at begge kjønn er representert med minst 40 pst. 3

6 Metoder for kartlegging Gjennom prosjektets kartlegging har vi brukt ulike metoder for å komme fram til våre konklusjoner. Våre hoveddata baserer seg på svarene fra en spørreundersøkelse om kvinners motivasjon og utfordringer i landbrukssektoren. Respondentene som har besvart undersøkelsen er et tilfeldig utvalg; undersøkelsen ble delt gjennom vårt eget nettverk og via sosiale medier. Dette medfører ytterligere tilfeldigheter, og vi antar at det er større sjans for at det er flere yngre brukere som har plukket opp og besvart undersøkelsen enn eldre. I tillegg kan den høye andelen unge i svargruppen skyldes at flere høyskoler og universitet bidro til prosjektet ved å legge ut undersøkelsen på sine internsider for studenter. I tillegg til spørreundersøkelsen har vi samlet inn en andel førstehåndsdata i møter med kvinner i ulike landbruksområder. Gjennom å arrangere dialogmøter i samarbeid med våre egne lokallag og andre lokale aktører har vi fått muligheten til å spørre kvinner direkte om hva de møter av utfordringer, hvilke muligheter de gjør seg nytte av og hva de kunne trenge av virkemidler for å velge landbruket som yrkesvei. Dialogmøtene har vært åpne møter. De lokale arrangørene har invitert bredt, og sammensetningen på møtene har inkludert menn så vel som kvinner. Folk i de fleste aldersgrupper har deltatt på møtene. Kjønnsfordelingen på møtene har variert fra sted til sted. På de fleste møtene har kvinner vært i flertall. På enkelte steder har møtedeltakerne bestått utelukkende av kvinner, mens noen få steder har vi observert et flertall av menn. For å få til en best mulig dialog har møtene hatt en uformell form hvor Kvinner, demokrati og deltakelse har presentert fakta og kunnskap om kvinners situasjon i dagens landbruk. Møtearrangøren har stilt med inspirasjonsforedrag fra en eller flere lokale kvinnelige bønder som har fortalt om sin vei inn i landbruket, om motivasjon, utfordringer og muligheter for kvinnelige bønder. Deretter har møtene invitert til åpen dialog om lokale muligheter og utfordringer i landbruket. Møteleder har stilt spørsmål og forsøkt å inkludere de oppmøtte deltakerne så godt som mulig, mange steder har dialogen hatt naturlig framdrift ved hjelp av aktive frammøtte. Vi opplever at det har vært lav terskel for å ytre seg i disse forsamlingene og antar at svarene vi mottar er representative for den reelle lokale likestillingssituasjonen. En tredje datakilde ble lagt til i kartleggingen ved slutten. Vi ønsket å finne ut av om svarene kvinnene i den første spørreundersøkelsen ga ville korrelere med oppfatninger om likestilling i landbruket i forvaltningen. Derfor utarbeidet vi en annen undersøkelse som henvendte seg til forvaltningssiden i landbruket. Denne undersøkelsen ble sendt ut til alle landbrukskontorene i landet, til landbruksavdelingen hos fylkesmannen, til næringsavdelingen hos Fylkesmannen og til Norsk Landbruksrådgivning. Svargraden fra landbrukskontorene var svært høy, og vi vil derfor påstå at disse resultatene gjør kartleggingen pålitelig. Vi er kjent med at bruk av andre metoder, slik som dybdeintervjuer og større kontakt med forskningsmiljø kunne bidratt til å styrke våre antakelser og konklusjoner. Av ulike grunner, blant annet begrensning i våre egne ressurser har vi måtte prioritere de ovennevnte metoder for innsamling. Kartleggingen har også forsøkt å ta høyde for geografiske og topografiske variasjoner i undersøkelsen. Enkelte utfordringer vil oppleves som større fra en lokasjon til en annen, og noen steder har de helt andre typer utfordringer. Derfor vil det være vanskelig å kunne si noe om utfordringer generelt, men i våre undersøkelser legger vi fram de resultatene som er gjentakende og felles for flertallet. 4

7 Kartlegging Del 1: Motivasjon og utfordringer blant kvinnelige bønder og bondespirer Den generelle situasjonen blant landbrukskvinner De fleste svarene er fra unge kvinner, dvs i alderen Blant de som allerede er gårdbrukere er det svært varierende driftsformer, de kvinnelige bøndene representerer et bredt spekter av driftsformer. Om lag 60 prosent av respondentene har høyere utdanning, mange av disse landbruksrelaterte utdanninger (agroteknikk, maskinfører, agronom, veterinær, teknisk fagskole husdyr, etc.). Om lag 20 pst av respondentene er odelsjenter og har planer om å ta over gården, og like mange sier at de er gårdbrukere med hovedansvar for driften. 17 pst er gårdbrukere med delansvar for driften, og like mange deltar i drift hvor partner har hovedansvar for driften. Kun 3 pst av respondentene svarer at de ikke deltar i det hele tatt i partners drift, og like mange er odelsjenter som ikke vil overta gården. Så godt som alle respondentene svarer at de finner landbruket spennende, utfordrende og utviklende. Mange opplever også at det er interesse for landbruket utenfra. Ut i fra undersøkelsen kan det likevel virke som framtidsutsiktene i landbruket tolkes som usikre. Mens nærmere 37 prosent sier at de mener framtidsutsiktene er gode, mener 35 prosent at de ikke er det, og 28 prosent er usikre. De aller fleste som har svart på undersøkelsen har planer, tanker og ideer om hvordan de vil drive og utvikle gården fremover. Mer enn ¾ sier at de er interessert i nisjeproduksjon, mattradisjoner og lokalmat. Svært mange ønsker også å tilbringe flest mulig arbeidstimer på gården og færre timer utenfor gården. Motivasjon for landbruk Det er svært mange ulike svar knyttet til motivasjonen for drift eller ønske om fremtidig drift. Likevel er det enkelte ting som går igjen blant de fleste: Mange er motivert av lange tradisjoner, oppvekst og interesser. Å sikre kulturarv, bidra til å holde landskapet i hevd, og videreføre lokale og nasjonale mattradisjoner er viktige faktorer, i tillegg til å kunne videreføre familiebruk og familietradisjoner. Det er lite pliktfølelse knyttet til overtakelse av familiegårder, det er heller vanlig å kjenne på en stolthetsfølelse rundt å holde familiegården i hevd. Matproduksjon er et ord som ofte går igjen. Bevissthet rundt matproduksjon, selvforsyning og bærekraftighet synes å være et felles tyngdepunkt blant respondentene. Å kunne bidra til matsikkerheten samtidig som en bevarer naturressurser og ivaretar lokal økologi verdsettes blant kvinnene vi har spurt. Mange har sterk bevissthet rundt bærekraftig utvikling og understreker at de ønsker enten å drive med økologisk drift, eller drive på måter som ivaretar miljø og klima. Nærhet til dyr og natur, det å være i samspill med naturen verdsettes høyt, gårdsarbeid er meningsfullt arbeid. Flere nevner at de liker å jobbe sammen med partner eller familie, noen vektlegger også at de ønsker at barna skal vokse opp i nærhet av dyr og natur. Det gir god helse, både fysisk og mentalt, og en holder seg i aktivitet. Mange verdsetter mestring og læring som en del av arbeidsdagen og setter pris på at en aldri vil bli utlært. 5

8 Variasjon er en faktor som gjør at mange liker gårdsdrift. Ingen dager er like og en lærer ofte noe nytt, allsidighet verdsettes. Allsidighet og variasjon er begrep som ofte settes i sammenheng med frihet. For mange er det å være bonde opplevd som et yrke med mye frihet, men mange opplever det også tvert i mot som et yrke uten frihet. På den ene siden er det svært verdifullt å råde over sin egen hverdag, være sin egen sjef, planlegge og ta egne avgjørelser og ikke minst ha frihet til å være sammen med barn og familie. På den andre siden gjør denne friheten at mange blir overarbeidet, de har sjeldent mulighet til å ta ut ferie, og de vil helst ikke overlate ansvaret for gården til andre når de er borte selv. Flere nevner at de skulle ønske det var mer økonomisk lønnsomt å drive gård, og kun en av respondentene nevner at motivasjon er en sikret inntekt. Nærmere 90 prosent er enig eller delvis enig i at de ville ha arbeidet mer på gården dersom det var mer lønnsomt. Utfordringer i landbruket Å være kvinnelig bonde er ikke bekymringsfritt, og ingen av respondentene i undersøkelsen mener at bondeyrket er plettfritt. Alle har utfordringer. Mange av utfordringene er felles for de fleste, mens andre utfordringer varierer fra kvinne til kvinne. Økonomiske bekymringer Det som uten tvil er det største og mest gjentatte utfordringen i yrket er bekymringen for økonomi. Enten det være seg usikre inntekter, risiko forbundet med investering eller lav lønnsomhet i forhold til arbeidsinnsats; alle respondentene sliter med å få endene til å møtes økonomisk. Det å drive gårdsbruk kan innebære mange vonde spiraler. Mange må ta arbeid utenfor gården for å få råd til å drive gården og ha en god nok inntekt til å gjøre investeringer i bruket. Samtidig er det mye arbeid med et gårdsbruk, og mange sliter seg ut på å arbeide mer enn de burde og kjenner på en følelse av at de får altfor lite betalt i forhold til arbeidsmengden som legges ned i bruket. I oppstartsfasen oppleves det at det er spesielt tungt økonomisk, en må for eksempel forskuttere utgifter til avløser opptil et år før mang får refusjon. Den økonomiske bekymringen er kanskje spesielt stor for kvinner som driver gård alene. Disse kvinnene må jobbe mye og når de i tillegg må ha jobb utenom gården for å få ting til å gå rundt er det lett å bli utslitt og miste motivasjonen. En annen vond spiral er at det ofte kreves store investeringer for nettopp å gjøre driften lønnsom, eller for å omlegge driften slik at den blir mer barne- og familievennlig. Slike investeringer er vanskelig for mange, da det er vanskelig å stille med egenkapital og spare når inntektene er dårlige, i tillegg til at mange ikke er sikre på om eventuelle investeringer faktisk vil lønne seg på sikt. En kommer sjeldent i mål økonomisk før man må fornye og ta opp nye lån til driftsbygg og vedlikehold, i tillegg er det mye utstyr og teknologi som er svært kostbart. Risikoviljen for investeringer er lav, men velbegrunnet, og mange kvinner nevner også at de ønsker en tryggere inntekt som sikrer familiens ve og vel. Nok en grunn til at investeringsviljen er lav er at det å få tak i skikkelige bruk med tilstrekkelig tilknyttet areal er en utfordring. Særlig er det vanskelig å vurdere hvilke investeringer (og hvor store) man kan gjøre i forhold til kommende avkastning. Mange er redde for at driften og økonomien ikke skal gå rundt og at det hele skal ende som et tapsprosjekt. 6

9 De fleste av respondentene er matprodusenter, og mange uttrykker bekymringer knyttet til forbrukernes vilje til å betale for maten bøndene produserer. Bekymringene handler om for lavt prisede produkter, billige varer og kresne forbrukere med lite vilje til å betale det maten er verdt, og kanskje også en bekymring for forbrukernes manglende kunnskap om hvilket arbeid som ligger bak kostnadene. Teknisk kunnskap, praksis og utdannelse Selv om en stor andel av respondentene i undersøkelsen har oppgitt at de har høyere utdanning og gjerne landbruksrelatert skolegang, nevnes det gjentatte ganger at det er utfordrende å drive gård på grunn av mangel på kunnskap. En kunnskapsutfordring som går igjen er mangel på teknisk kunnskap i forhold til maskiner og redskaper. Mange ønsker seg mer erfaring og mer kunnskap. Det finnes flere kvinnelige bønder eller bondespirer som har et ønske om å få ting til selv, men det er lite tilbud om praksisnær opplæring og de spurte vet ikke alltid hvem de skal oppsøke. Flere har relevant utdanning fra høyskole eller universitet, men det skorter på praksis i utdanningen og dette merkes spesielt blant de som går inn i landbruksyrket uten å ha vokst opp på gård selv. For eksempel er det å lære seg å kjøre traktor en gjenganger i undersøkelsen, men kommer også frem som en bekymring i våre dialogmøter med lokale kvinnelige bønder. Sosialt liv, partnervalg og velferdsordninger Det er kanskje ikke overraskende at ensomhet er fremtredende i landbruket. Mange driver alene, og en er ofte sin egen sjef, kollega og eneste ansatte. Det er også vanskelig for mange å opprettholde et velfungerende sosialt liv når gården/ fjøset forplikter langt utover det en vanlig arbeidsplass gjør. I perioder er landbruket preget av sesongarbeid, i perioder er det svært mye arbeid og det er ofte lite sosialt. Å finne en balansegang mellom arbeidslivet, gårdslivet og familielivet er noe mange sliter med. Over 80 prosent mener det er vanskelig å drive gård dersom en ikke har en partner som er interessert i driften og vil hjelpe til på gården. De aller fleste vil ikke drive gård alene, og de trenger hjelp til driften, til daglige gjøremål og til barnepass, i tillegg til at de ønsker seg noen å diskutere driften med. Flere nevner at de ønsker seg flere barn, men at det ikke er en mulighet dersom de skal drive stor gård alene. Det å velge den riktige partneren med interesse i driften innebærer at det er noen som kjenner driften som kan bistå og hjelpe dersom bonden blir syk, eller dersom barn blir syke. Det er for mange helt uaktuelt å drive gård alene. Et av kriteriene for partnervalg som går igjen blant respondentene er at de søker seg en partner med en stabil inntekt utenom landbruket. En annen bekymring som går igjen blant kvinnelige bønder er knyttet til familieliv og det å kunne få nok tid sammen med barn, ektefelle/ partner og i tillegg kunne ha et sosialt liv og ta ut ferie. Ferie er for mange både urealistisk og umulig, og mange synes at avløserordningen er problematisk. Det å få avløser utenom familien er utfordrende, og mange ønsker seg pålitelige avløsere som bryr seg om og forstår driften. Det er en utfordring å tilpasse driften til en avløser og måtte tenke HMS både for andres og egen sikkerhet, men det er ikke umulig. Det kanskje aller vanskeligste er å kunne delta i avløser- og velferdsordninger i etableringsfasen. For noen 7

10 medfører dette at de ikke kan ta ut fri eller ferie. Slik som avløsertilskuddet fungerer i dag er det mange som har vanskelig for å dra nytte av avløserordningen de første årene. Tilskudd for avløser ved sykdom og fødsel etc. medfører mange regler, og «den som søker om slike tilskudd må ha hatt en gjennomsnittlig næringsinntekt fra jordbruk, gartneri osv på minimum ½ G i de to siste inntektsårene som foretaket har fått skatteoppgjør for pr 1. januar i det året avløsingen skjer 1». Det kan kun gis tilskudd til dekning av dokumenterte utgifter, dermed må bonden forskuttere utgiftene, noe som kan være utfordrende i en oppstartsfase med dårlig likviditet. Dersom en bonde er ny i driften og for eksempel har startet et gårdsbruk etter fullendte studier etc., betyr dette at det ikke er noe næringsgrunnlag for rettigheter, og dermed får driften store ekstrautgifter, enten det gjelder for avløser ved egen sykdom, barns sykdom eller ved fødselog fødselspermisjon. I en dybdestudie 2 av 12 kvinnelige gårdbrukere i Møre og Romsdal fant Bioforsk ut at velferdsordningene knyttet fødsel og permisjon ble opplevd som problematiske for kvinner i landbruket. Selv om man har krav på en avløser er det vanskelig å finne gode avløsere, i tillegg har avløseren krav på regelmessig fri. Det er også ekstra utfordrende eller umulig å planlegge ting som for eksempel kalving. Rutinene rundt slike hendelser kan ikke fastsettes på faste tidspunkt og en ender gjerne opp med å måtte gjøre arbeidet selv. Bioforskrapporten nevnte også tilfeller hvor gården ikke hadde råd til å lønne en avløser da mor var i permisjon, utgifter til kveldstillegg og helligdagstillegg blir for dyrt, og da er det rimeligere for bonden å gjøre jobben selv. Det blir også påpekt at det er vanskelig å forholde seg til byråkratiet hos NAV, som ikke er tilpasset gårdsliv. Vanlige skjema kan være ekstra utfordrende og lite forenelig med landbruksyrker. Yrkesstolthet, holdninger til landbruket og politisk landskap Det å være kvinne i landbruket har blitt bedre i forhold til folks generelle holdninger rundt kvinners kapasitet til å være bonde. Likevel er det mye som tyder på at gamle fordommer mot kvinner henger igjen flere steder og kan være til hinder for at kvinner velger landbruk som yrkesvei. Mange kvinner opplever at de ikke blir tatt seriøst av menn i landbruket. Når det er snakk om møtevirksomhet og politikk er kvinner aktive og har en nærmest likestilt posisjon med menn, men når det gjelder faglige diskusjoner er det mange kvinner som blir ekskludert. Dette gjør også at noen vegrer seg for å be om hjelp og veiledning når de trenger det, hvilket utgjør et hinder for god nettverksbygging. Det tar mer tid å bli akseptert som kvinne i næringen. Noen opplever også ekskluderende holdninger fra egne foreldre, familie og slekt. For disse er det lite motiverende å drive gård når de som burde vært sentrale støttespillere virker motarbeidende med sine dårlige holdninger mot kvinnelige bønder. Holdninger fra samfunnet gjør at det oppleves som lavstatus å være bonde generelt, og det er ikke uvanlig å føle seg hakket på eller sett ned på i media og mange føler at de må kjempe ekstra hardt for sitt yrke og omdømme. Som nevnt tidligere under økonomiske bekymringer er dette også knyttet til en usikkerhet rundt lite betalingsvillige og kresne forbrukere som ikke verdsetter bøndenes arbeid og som ikke forstår hvilken innsats som legges i matproduksjon. Det hjelper ikke å være stolt av hva en gjør selv når det blir sett ned på av andre. 1 Forskrift om tilskot til avløysing ved sjukdom og fødsel mv Rapport: Toppleder i grønn kjeledress. Rose Bergslid, Bioforsk

11 Usikre meldinger fra landbruksministeren skaper også usikkerhet blant kvinnene, det oppleves som om den nye regjeringen har ønske om å legge ned hele næringen. Spesielt er mange redde for at inntektene forsvinner og er kritiske til den nye landbruksledelsen. Noen ønsker seg tilbake i tid og ser svært dystert på framtiden under blåblå ledelse. Det oppleves som at politisk ledelse ikke har tilstrekkelig kunnskap om landbruket og at de derfor vil ta feilaktige politiske beslutninger som gjør at f. eks familielandbruket har mindre sjans til å overleve. Respondentene opplever at det har blitt for stor uforutsigbarhet i rammevilkårene. I tillegg er det vanskelig å forholde seg til reglement. Ofte er ikke reglementet tilpasset uforutsigbarheten i landbruket, for eksempel at driften er avhengig og påvirket av biologiske prosesser, vær og klima og levende dyr. Slik landbruksministerens politikk blir oppfattet av våre respondenter ser det mørkt ut for landbruket. Andre steder er det kommunen som virker hemmende for næringen, og noen svarer at det er lite landbruksprioriteringer lokalt med få muligheter til utvikling, utvidelse og støtte. Dette gir negative spiraler, og flere tror at dersom satsingen på næringen hadde vært større ville det vært enklere for unge bønder å kunne velge landbruk. Lite eller dårlig oppfølging fra landbrukskontorer er noe som også virker demotiverende for flere av respondentene. 9

12 Kartlegging Del 2: Dialog med kvinner i landbruket Gjennom mange dialogmøter med kvinner i landbruket på kryss og tvers av hele landet har vi hentet verdifull innsikt i hvilke tanker kvinner har om dagens landbruk. Dette har underbygget funnene fra spørreundersøkelsen, men også gitt ny innsikt og perspektiver som ikke ville ha kommet fram i en kvantitativ måling. Punkter som har vært spesielt diskutert er hva som er utfordrende og hvordan en kan komme over barrierer og hindre. Mange har fremhevet betydningen av gode nettverk som motiverende, andre bruker aktivt barna i driften for å engasjere og motivere, det å være en god rollemodell er det fremste og beste virkemidlet en kan bruke for økt rekruttering. Holdninger til kvinner i sektoren I en mannsdominert sektor som landbruket er det på plass å løfte spørsmålet om hvorvidt mannsdominansen fører med seg skepsis til kvinner og deres evne til å utføre arbeidet like godt som menn. Det som viste seg å være ekstra gledelig i denne sammenhengen var alle kvinnene som benyttet seg av anledningen til å snakke om positive holdninger de hadde møtt fra andre bønder, og fra lokalsamfunn og forvaltning. Bildet ble balansert av historier fra de som hadde opplevd det motsatte og fortalte om hvordan man som kvinnelige bonde i noen tilfeller kan bli helt usynlig. For eksempel hørte vi på dialogmøtene om traktorkjøp der selgere hadde etterspurt den egentlige bonden når kjøperen, altså bonden, viste seg å være kvinne. Flere historier kom også fram om representanter fra landbrukskontor som ved telefonkontakt spurte om den kvinnelige bonden kunne gi telefonen til bonden, underforstått at gårdbrukeren måtte være mann. Dette er likevel holdninger som vi på mange måter ser er på vei ut av landbruket ettersom en yngre generasjon tar over og flere kvinnelige bønder blir synlige. Disse observasjonene underbygger samtidig behovet for arbeidet vi gjør gjennom Kvinner, demokrati og deltakelse med å synliggjøre gode rollemodeller og historier om kvinners vei inn i næringen. Det har blitt sagt at mannen må ta et steg tilbake, og gi rom for kvinnen slik at hun lærer seg teknikker som hun trenger dersom hun skulle stå alene om driften, noe vi tror kan være avgjørende. Nettverk med andre kvinner I dialogmøtene fortalte mange kvinner om ulike måter de hadde gått fram for å skape gode nettverk med andre i landbruket. Det finnes mange modeller til etterfølgelse, både mer og mindre formelle, og mange av nettverkene består eksklusivt av kvinner. Dette var noe som noen, men ikke alle, mente var avgjørende for at de skulle trives i nettverket og i rollen som kvinnelig bonde. Nettverkene som finnes omfatter alt fra lokale kvinnebondeforeninger, grupper for kvinnelige melkeprodusenter eller nettverk som har oppstått ved at kursdeltakere fortsetter å møtes etter kursets slutt. Det finnes også nettverk som er flittig brukt av mange kvinner på sosiale medier og nettet, og mange har pekt på disse som en verdifull ressurs. Det å ha egne kvinnenettverk, for eksempel gjennom facebook-gruppen Nettverk for kvinnelige bønder er viktig, og det oppleves som at kvinner er mer oppmuntrende til hverandre enn det menn kan være i liknende sammenhenger. Konklusjonen fra mange av diskusjonene rundt nettverk og ensomhet i jobben er at kvinnelige bønder oftere enn menn ser på muligheten til uformell problemløsning og til å ha jevnlig kontakt 10

13 med andre kvinner i en lignende situasjon som avgjørende for trivsel. Det virker også viktigere for kvinnelige bønder å kunne gjøre dette utenfor den tradisjonelle møteplassen i faglagene. Mulighet til å søke kunnskap Både kvinner og menn som deltok på dialogmøtene la vekt på opplevelsen av å ha vært med på gårdsdriften som barn. Slike opplevelser blir beskrevet som motiverende, og som kilde til kunnskap og selvtillit i jobben. Samtidig kommer det frem, både gjennom forskning og fra dialogmøtene, at det er vanligere for gutter å bli inkludert i gårdsarbeidet, særlig når det gjelder vedlikehold og bruk av maskiner, enn det er for jenter. Dette virker som en generell tendens noe uavhengig av hvem som er eldst, selv om det også finnes indisier fra dialogmøtene på at jenter med odelsrett i større grad enn jenter uten odelsrett tas med i driften fra ung alder. Det oppleves som viktig at faglagene fortsetter å oppfordre foreldre til å ta med barn i driften. Samtidig er det mange kvinner som har fortalt at de selv ikke var så interesserte i enkelte deler av driften som unge, og dermed opplevde å ha kunnskapshull når de senere skulle ta over gården. Derfor har det vært viktig å ha mulighet til å danne uformelle nettverk til kunnskapsutvikling, men mange poengterer også de formelle mulighetene for etter- og videreutdanning rundt deler av driften. Gode eksempler på dette som ofte har kommet opp i dialogmøtene er Norsvinskolen, Vinterlandbruksskolen i Oslo og Voksenagronom-programmet i Oppland. Det er stor interesse for disse utdanningstilbudene og mange kvinner som ønsker å delta på liknende utdanninger. Det å tilrettelegge for å gjøre det praktisk og lett tilgjengelig å skaffe ny kunnskap vil være viktig for rekruttering. Kvinner ønsker å utdanne seg videre og møte andre gjennom flere og bedre muligheter for etter- og videreutdanning. Mekanisering og ny teknologi har skremt unna mange kvinner og det etterlyses praksis og kurs i teknikk. Lavterskeltilbud er etterspurte i dialogmøtene, og gjerne egne kurs for jenter. Enkelte steder ble det sagt at det er lett for kvinnene å ta et steg tilbake under kurs som går for både menn og kvinner, da menn ofte har lettere for å ta på seg tekniske oppgaver. Som det også fremgikk fra spørreundersøkelsen er det mange som har høyere utdanning, men i dag tilbys det for lite praksis gjennom landbruksutdanningene. Det har også blitt ytret behov for kursing i landbruksøkonomi, flere ønsker seg en større økonomiinnsikt. Positive holdninger i næringen må til for å vise at det går an å bli bonde uten å bli lutfattig, men ofte er det overvekt av pessimisme knyttet landbrukets inntektsmuligheter. I tillegg kan det være nyttig med småskala kurstilbud i innovasjon og nytenkning. Mange steder er det behov for å tenke nytt på gamle ressurser. Det er utfordrende å tenke nytt alene, i tillegg er det ofte mange vrangforestillinger mot å endre driftsform, dette er spesielt knyttet til familiebruk som er tatt over på odel. Landbruket bør heller ikke utelukkende satse på rekruttering gjennom familien og odelsloven. Det er i økende grad interesse for matproduksjon, lokale mattradisjoner og en sunn rural livsstil i brede deler av befolkningen. Dette er noe som mange på dialogmøtene valgte å framheve og vi antar at mye av framtidens rekrutteringsgrunnlag ligger her. Det er også en stor andel kvinner relativt til menn som kommer inn i landbruket via denne typen interesse og dette er derfor også en kilde til økt likestilling. Hvordan kombinere jobben som bonde med familie og barn Det å være bonde er mer enn en jobb; det er en livsstil. Derfor er det også mange som vil snakke om forholdet mellom livet som bonde og familien. Noe som ikke er unikt for bondeyrket er at 11

14 kvinner, selv om de jobber heltid, har større ansvar for flere husholds- og barneoppdragelsesoppgaver enn partneren. I landbruket er det en sterk tradisjon at hele familien er involvert i driften, også besteforeldre, og at det er en nokså tradisjonell kjønnsfordeling av oppgavene. Kvinner som har hovedansvar for gårdsdrifta bryter med denne tradisjonelle oppdelingen. For de som opplever at de samtidig har hovedansvar for hjem, familie og gård, kan dette være en utfordring. Å drive gård kan ikke sammenlignes med andre jobber i forhold til muligheten til å ta fri rundt sykdom, barns sykdom, svangerskap og fødsel og så videre. Samtidig er det mange kvinner som påpeker verdien av å ha ett yrke som gir fleksibilitet og der arbeidsplassen og hjemmet oftest ligger nære hverandre rent geografisk. Dette kan frigjøre tid til familie, særlig om barna er interesserte og involverte i drift av gården. Det er derfor vanskelig å dra generelle konklusjoner omkring hvorvidt det er enklere eller vanskeligere å kombinere bondeyrket med familie enn andre yrker. Mange kvinner har snakket om utfordringer rundt fødselspermisjon og i småbarnsperioden, og dette er noe vi mener må undersøkes mer. Vi trenger å vurdere hvorvidt dagens velferdstilbud er godt tilpasset kvinnelige bønder eller om forbedringer kan og burde gjøres. Dette gjelder også velferdsordninger knyttet sykdom og skade i landbruket. Samfunnsendringer og usikre arbeidsmarked En annen viktig observasjon og ytring som kom fram under møtene er bekymringen for dagens samfunnsendringer. Dersom det er slik at vi kommer til å miste mange arbeidsplasser i oljebransjen hvor menn tradisjonelt sett har vært i sterkt flertall, er det viktig at ikke kvinnene i landbruket står klare til å overgi driften til mannen som kommer hjem. Med moderniseringen og mekaniseringen av landbruket i kjølvannet av teknologiutviklingen rundt andre verdenskrig måtte tusenvis av kvinner gi opp landbruket som levevei og fikk redusert sin betydning i den norske gårdsdriften. I 2015 bør vi ha kommet langt nok på likestillingsfronten til at kvinner ikke lar seg vike til fordel for menn. Flere er enige om at den ideelle løsningen kan ligge i familielandbruket, men for å få til flere årsverk i landbruket er det helt nødvendig med en sterkere politisk vilje til å satse både på store og små matprodusenter i landbruket. 12

15 Kartlegging Del 3: Sektorundersøkelsen I november 2014 sendte vi ut en spørreundersøkelse om likestilling i landbrukssektoren til alle landbrukskontorer, til næringsavdelingen hos fylkeskommunen, til landbruksavdelingen hos Fylkesmannen og til landbruksrådgivningen. I midten av januar 2015 hadde vi fått inn 157 svar, det vil si at en ganske høy andel av landbruksforvalterne har valgt å svare på undersøkelsen. Hvem er landbruksforvalterne våre? Blant svarene vi fikk inn fra denne undersøkelsen var det en god geografisk spredning, og alle fylker er representert i undersøkelsen. Vi ser at vi har en høyere svarandel i typiske landbruksfylker som Oppland og Hedmark, hvilket vi antar er naturlig ettersom her også finnes flere som jobber i forvaltningen, i tillegg har Hordaland og Nordland noe høyere representasjon enn andre fylker. 65 pst av svarerne kommer fra menn, og aldersundersøkelsen viser at mer enn 86 pst er mellom 45 og 65 år. I den generelle delen av undersøkelsen går det fram at oppgavene stort sett er jordbruk- og landbruksrelaterte, forvaltning av tilskudd- og erstatningsordninger, bygde- og næringsutvikling og velferdsordninger er høyt prioritert. Mer enn 70 pst av alle respondentene hevder at de har samarbeid med andre institusjoner og organisasjoner i landbruket. I de aller fleste fylker finnes det et rikt tilbud av landbruksrelatert utdanning, 89 pst svarer at de har naturbruk videregående utdanning, mens utdanning på høyskole- og universitetsnivå er tilgjengelig i 25 pst. Over 70 pst svarer at det tilbys kurs via landbruksrådgivningen, noe som gir et godt bilde av landbruksrådgivningen pt. I mange fylker tilbys også voksenagronomkurs, avløserkurs, og kurs i regi av organisasjon og faglag, fagskoler og grunderskoler. Lokal formidling For å nå ut til bøndene i distrikt- og lokalområder har landbruksforvaltere mange ulike kanaler å henvende seg gjennom. Så godt som alle benytter seg av e-post og brev, noen sender tekstmeldinger, mens andre arrangerer informasjonsmøter og får tak i bønder via sosiale medier og trykte medier. Møtearenaer, kurs og seminarer er hyppigst arrangert i lag og organisasjon, men også landbrukskontorene holder en høy frekvens av samlende aktiviteter for lokale bønder. Mange av de som har fulgt med på prosjektet Kvinner, demokrati og deltakelse har etterspurt lokale landbrukskalendre med aktiviteter relatert til landbruket. Da vi spurte forvalterne om dette viste det seg at det kun eksisterer slike kalendre hvor 23 pst av svarerne befinner seg. Altså er det mange som står uten en oppdatert aktivitetskalender for landbruksinteressenter. På de stedene hvor det finnes en tilgjengelig kalender er det mange som uttrykker at den fungerer bra og når fram til interessentene. 13

16 Lokal rekruttering Rekrutteringskanalene i landbruket er allsidige, og undersøkelsen viser at mange ulike fora tas i bruk i rekrutteringen. De vanligste rekrutteringsformene er gjennom samarbeid med organisasjon, gjennom lokale og regionale informasjonsmøter, og gjennom ordninger med åpen gård. I tillegg blir flere rekruttert gjennom avløserordningen, gjennom Inn på tunet, og gjennom samlinger for unge bønder. Kun 1,5 pst kjenner til bruk av ordningen med Grønt Spatak. Rekrutteringstiltakene mottar positiv oppmerksomhet, og mange opplever at oppmøtet er godt på rekrutteringsarrangement. Likevel er det få som oppgir at de har vekst i antall bønder, og en liten andel hevder at slike ordninger ikke fungerer. Midler til likestilling Kjennskap til RLK-midlene forekommer blant de fleste respondentene. Da vi spurte fylkeskommunene om hvordan midlene ble fordelt på de tre ulike postene; rekruttering, likestilling og kompetanseheving, kom det fram at svært lite eller ingenting av disse midlene benyttes til likestilling. Størsteparten av midlene deles ut til rekrutteringsprosjekter, mens en liten del brukes på kompetanseheving. Tiltak for lokalt likestillingsarbeid På spørsmål om hvilke tiltak som finnes lokalt for likestillingsarbeid er det mange som svarer at slike tiltak enten ikke eksisterer eller at de ikke kjenner til slike tiltak. Enkelte steder finnes det møter og samlinger for å skape nettverk mellom kvinner, disse er gjerne i regi av faglagene. Det kommer fram av svarene at ikke alle mener at det er nødvendig med likestillingstiltak i sektoren, og på spørsmål om det finnes utfordringer for å drive likestillingsfremmede tiltak mener nær 20 pst at det er utfordrende, men at dette kanskje vel så mye er grunnet i en generell rekrutteringsutfordring til landbruket, og at det er lav lokal aktivitet og vanskelig å nå fram til målgruppen. Noen hevder også at organisasjon og faglag har svakt fokus på likestilling og at det kan være utfordrende å forholde seg til. Problem med sene generasjonsskifter kan skremme bort kvinner fra landbruket, det samme kan lokale holdningsutfordringer. Samtidig som det er 44 pst som mener at det ikke eksisterer særskilte hindringer for likestillingsarbeid, er det kun 33 pst som mener at det ikke finnes særskilte muligheter for slik arbeid. 18 prosent hevder at de har særskilte muligheter for dette, og at det kan motiveres til en forbedret likestillingssituasjon ved bruk av gode lokale forbilder, oppfølging av tidligere prosjekt, særskilte lokale næringer som tiltrekker kvinner, eller gjennom muligheter for utvikling av nisjenæringer med støtte fra Innovasjon Norge eller andre lokale satsinger. Holdninger til kvinner i landbruket Det har lenge vært knyttet holdningsutfordringer til kvinner og landbruk, og vi vet at det fortsatt er mange steder hvor næringen ennå er sterkt assosiert med mannen. I følge sektorundersøkelsen ser dette ut som om det er i ferd med å endre seg, og mens om lag halvparten av forvalterne svarer at det lokalt finnes positive reaksjoner på at kvinner går inn i landbrukssektoren, er det 3 pst som hevder de har opplevd negative reaksjoner på at noen er kvinne og vil bli bonde. Det er fortsatt slik at over halvparten er litt enig i at samfunnet generelt anser at det å være bonde er et mannsyrke. Nærmere 4o pst er helt eller delvis uenig i denne påstanden og kanskje er det den samme gruppen som mener at vi kommer til å få flere kvinnelige bønder i framtiden. 14

17 Utfordringer for gjennomføring av forvaltningens oppgaver Forvaltningen er preget av mangel på mye. Lite folk, lite tid, få ressurser, lite fagkompetanse, dårlig økonomi, dårlig forståelse for landbruk i arealforvaltningen, for mange andre ansvarsområder, mangel på rådgivning, lav prioritering av landbrukssektoren i kommunen, begrenset budsjett, og listen fortsetter. Noen foreslår prosjektrettede tiltak som en mulig løsning, andre foreslår utvidet tid (ikke uavhengig av ressurser) til å prioritere hver enkelt bonde og drive tettere oppfølging, spesielt tidlig i etableringsfasen hvor bonden er mer sårbar for byråkrati og trenger hjelp til å følge opp frister, krav og ordninger. Det foreslås også å arrangere temakvelder. Noen steder handler utfordringene også om mangel på dyrket mark og kvoter for produksjon, og forvaltningssektoren må bruke mesteparten av tiden sin på kontroller og tilskuddsordninger. I tillegg rettes det kritikk mot at det ikke er gode nok eller nok effektive IT-løsninger, det blir også nevnt at tilskuddsordningene bør forenkles og sentraliseres. Stadig mer byråkrati knyttet tilskuddsordninger er en bekymring og en utfordring som også hindrer forvalternes insentiver og vilje til å gjøre alt de skal. Det er også vanskelig å holde seg oppdatert på ny kunnskap med den begrensede tiden en har til rådighet når en skal gjøre mange og komplekse oppgaver til en hver tid. Et forslag for å komme forbi utfordringer vil være å kutte ut eller å senke høye egenandeler for prosjektbasert støtte. Skjerping av rutiner og det å kunne være små og lokale sees av noen som en fordel og en mulighet for å komme forbi de vante utfordringer på. Rammer for prioritering av forvaltningsansvar og andre oppgaver På spørsmålet om hvilke rammer forvalterne har for å gjennomføre sine oppgaver fikk vi inn mange ulike svar, alt fra frie rammer og gode rammer til stramme rammer eller ingen rammer. Det som er en utfordring på tvers av rammene er at det er lite tid til å prioritere andre ting enn de lovpålagt oppgavene. Mange nevner at de har små økonomiske ressurser, men at de er fornøyd med handlingsfrihet og prioritering, men for de aller fleste står tidsfrister i veien for at rammene kan utnyttes best mulig. To eksempler: en respondent som svarer at han/ hun har 1,2 årsverk fordelt på 170 jordbruksforetak, en annen at det finnes 4 årsverk pr 925 brukere. Det er altså for få stillinger til å dekke store områder. Med slike tall er det åpenbart vanskelig å prioritere mer enn det som er lovpålagt. Hva skal til for å prioritere likestilling? Vårt siste spørsmål i sektorundersøkelsen avslører at det er et langt stykke igjen før likestilling blir en prioritert sak på forvalternes agenda. For å kunne prioritere likestilling trengs det mer personale og påtrykk fra organisasjonene. Med de ressursene som er tilgjengelig ved f. eks landbrukskontorer lokalt er det viktigere og mer prioritert å legge vekt på samlet rekruttering av begge kjønn. For å få til rekruttering mener sektoren at det er viktig med gode rollemodeller, og eksponering av suksesshistorier gjennom media. Om det finnes likestillingsutfordringer er det slik at organisasjonene og kvinner/ bønder selv må uttrykke dette tydeligere, og dersom kommunale forvaltere skal kunne prioritere dette må de få utvidet sine rammer. 15

18 På den andre siden er det ikke alle steder de opplever at de har en likestillingsutfordring og vil derfor heller ikke hevde at de har behov for å prioritere dette på arbeidslisten. Det vil være aktuelt å arbeide med likestillingsutfordringer dersom de får klarere signaler fra bøndene, men også fra departementet. Det kan prioriteres dersom det blir en lovpålagt oppgave, ettersom det ikke er mulig for mange med små ressurser å prioritere det som ikke er lovpålagt. Mange hevder at de allerede prioriterer likestilling, og at dette gjøres ved likebehandling av kvinner og menn og gjennom å uttrykke gode holdninger ovenfor kvinner. Noen nevner at de har ønske om bevisst fokus på de kvinnelige grunneierne av gårdsbruk, slik at det er færre som føler seg forpliktet til å ta over en gård for så å måtte legge den ned på grunn av at det er for krevende å drive den alene. Et forslag som kan fremme lokalt likestillingsarbeid er å øke andelen talskvinner i kommunale beslutningsorgan. For å kunne prioritere likestilling på dagsorden kreves det likevel store endringer skal vi tro forvalterne. De ønsker egne ordninger, overordnede planer, eller at det må komme tilbake i embetsoppdraget fra LMD for at de skal sette likestilling på dagsorden. Det vektlegges av mange at dersom de skal ha sjans eller motivasjon til å arbeide for likestillingsrettede tiltak og prioritere likestilling må dette komme som et pålegg ovenfra. Det er også viktig at kvinnene lokalt må ytre et ønske om slikt arbeid. 16

19 Konklusjon Kvinner i landbruket er motiverte, inspirerte og interesserte, mange går med drømmer om et liv i landbruket og noen har tatt steget videre og realisert drømmen. Kvinnelige bønder er mangesyslere og vi finner kvinner innenfor alle driftsformer. Kreativitet, ressursutnyttelse, bærekraftighet og nærhet til naturen motiverer kvinner til å velge landbruket som yrkesvei. Kvinner er innovative og evner å tenke nytt på gamle ressurser og sammen tilfører kvinnelige bønder stort mangfold til næringen. Landbruket er likevel ikke en enkel yrkesvei, og derfor er det mange av kvinnene som går med landbruksdrømmer som utelukker gårdsliv og matproduksjon. Bekymringer, særlig relatert til økonomi, familiesituasjon, mangel på praktisk kunnskap og usikkerhet knyttet rammevilkår og politiske avgjørelser medfører at færre kvinner velger landbruk enn det interessen for landbruket tilsier. Landbruket trenger flere kvinner, kvinnelige bønder vil være en ressurs for norsk landbruk og matproduksjon og det er nødvendig å ta årsakene til at kvinnene i dag velger bort landbruket på alvor. Til tross for den politiske målsettingen om fullverdig likestilling i landbrukssektoren er det mangel på reell politisk vilje til å satse på virkemidler og tiltak som kan trekke flere kvinner til næringen. Det virker som om det eksisterer en likegyldighet til problemstillinger knyttet likestilling i blant flertallet i forvaltningen, og dersom vi tolker svarene riktig ser det ut som om lokale forvaltere prioriterer sine oppgaver kjønnsblindt. Forvaltningen sliter med for mange arbeidsoppgaver fordelt på for trange ressurser som få ansatte, og det er enklere å sparke ballen videre til andre, slik som organisasjoner, de kvinnelige bøndene selv, eller til landbruksmyndighetene. Landbruksmyndighetene har fjernet likestilling fra embetsoppdraget og mener at det er næringens eget ansvar å sørge for likestilling og bekrefter med det at det ikke er en reell satsing på likestilling i landbrukssektoren. Det er derfor fortsatt en jobb å gjøre for å få til et likestilt landbruk, gitt at politikerne og næringen ser verdien av et likestilt og mangfoldig landbruk. Dersom virkemidler og tiltak for likestilling i landbruket ikke prioriteres sterkere, tror vi at kvinneandelen i landbruket heller vil synke gjennom de neste årene. 17

20 Hvordan kan vi løfte kvinner i landbruket? Vårt overordnede mål med denne rapporten er å fremme forslag om tiltak og virkemidler er å bidra til å skape ny politisk vilje om å prioritere likestilling. For å øke interessen for landbruk blant kvinner er det viktig at tema blir satt på dagsorden, og det er nødvendig med virkemidler for å nå målet om et likestilt landbruk. Vi er kritiske til at likestilling er tatt ut av embetsoppdraget til fylkesmannen og nå er fraværende i landbruksforvaltningen. Vårt ønske er at likestillingen settes på dagsorden i LMD, og at det i de nærmeste årene satses på å øke kvinneandelen i landbruket, både for å komme forbi den stagnerte andelen, men også for å bidra til en mer variert, mangfoldig og bærekraftig matproduksjon. Forslag til tiltak og virkemidler Vi har gjennom vår kartlegging samlet mange kvinners synspunkt som oppsummeres i denne rapporten. Nå ønsker vi å legge fram noen forslag om hva vi tror kan styrke kvinners posisjon i landbruket og ikke minst kan bidra til rekruttering av flere kvinner til næringen. 1. Nettverksfasiliteter Basert på kunnskap og informasjon fra vår kartlegging vet vi med sikkerhet at det finnes et stort behov for nettverksfasiliteter blant kvinner i landbruket. Kvinner i landbruket ønsker å være medlemmer og deltakere i nettverk, men i en hektisk hverdag med gårdsarbeid, deltidsjobb og familieliv kan det være tungvint for kvinnene selv å dra i gang nettverksinitiativ. Det kreves ressurser for å sette i gang slike initiativ. Vi foreslår at det settes av egne midler til nettverksprosjekt for kvinner i landbruket. Ettersom lokale faglag fungerer ulikt fra sted til sted mener vi at et hovedansvar bør være knyttet opp til det lokale landbrukskontoret som har en samlet oversikt over de som søker produksjonstilskudd lokalt. Nettverksprosjekt bør være initiert av lokale faglag/ organisasjon. Vi oppfordrer til å skape en struktur som danner nettverk på tvers av faglag og organisasjon. Våre oppfatninger blant kvinnebønder er at de ønsker nettverk, men det må ikke medføre ekstrakostnader i en hektisk hverdag, enten en er heltidsbonde eller jobber utenom driften. Dette trenger ikke å kreve høye investeringer, og vi antar at små midler kan gi god avkastning. Vi mener også at midler bør settes av til å undersøke og samle kunnskap om hvordan slike nettverk best kan organiseres og arrangeres. 2. Velferdsordninger i landbruket For å øke kvinneandelen i landbruket, og særlig å få med unge kvinner er det nødvendig med et sterkere fødselsvern og gode ordninger som sikrer at kvinner tør å satse på landbruket uten at det går på bekostning av familien. Først og fremst er det nødvendig å øke kunnskapen blant kvinnebønder om hvilke rettigheter de har som selvstendig næringsdrivende, men vi har også observert at denne kunnskapen må bedres blant de som forvalter ordningene knyttet svangerskap, fødsel og barselpermisjon. Er regelverket bra nok? For mange er jungelen av regelverk, ordninger og vi mener at dersom næringen vil tiltrekke seg unge kvinner, må det satses på forståelige og forenklede regelverk, og på tilskuddsordninger som gjør at kvinner ikke må gjøre egeninvesteringer for å få barn, 18