INNHOLD. 4 Aktuelle dokumenter og adresser... 18

Transkript

1 1

2 2

3 3

4 INNHOLD Side 1 Mål og roller i norsk boligpolitikk Målsettinger for en solidarisk boligpolitikk Ansvar og roller Husbankens rolle samarbeid med kommunene Økt boligforsyning spesielt i pressområdene Aktiv planpolitikk og regionalt samarbeid Et godt statistikkgrunnlag Muligheter innenfor eksisterende byggesone Økt tilgang på byggeklare tomter Utbyggingsavtaler Solidarisk avgiftspolitikk Kvalitet i boligprosjekter Effektiv byggesaksbehandling Side 3 Boligetablering lokale handlingsplaner Kartlegging og analyse av behovene i det lokale boligmarkedet En klargjøring av kommunens mål og strategier Kommunenes bruk av boligpolitiske virkemidler Husbankloven Klagerett på kommunale vedtak om lån og tilskudd Kostnadsdekkende husleie Botilbud til spesielt vanskeligstilte grupper Bruk Husbanken og erfaringene fra andre kommuner Aktuelle dokumenter og adresser

5 1 Mål og roller i norsk boligpolitikk Hovedmålet for norsk boligpolitikk er at alle skal kunne disponere en god bolig i et godt bomiljø. Det er også et mål at boliger og andre bygg må bygges og brukes slik at de ivaretar hensyn til helse, miljø og sikkerhet, tilgjengengelighet og estetikk. Vi må derfor arbeide sammen for en god boligforsyning i hele landet, en god boligfordeling mellom ulike grupper og gode bomiljøer. 1.1 Målsettinger for en solidarisk boligpolitikk Det er store regionale forskjeller i etterspørselen etter boliger. Vi må øke boligforsyningen i pressområdene, først og fremst gjennom nybygging og fortetting, men også gjennom ombygging og utbedring av eksisterende bygningsmasse. De fleste i Norge bor bra. Dette gjelder også hushold med forholdsvis lav inntekt eller formue. Det er imidlertid noen, spesielt i de store byene, som har problemer med å skaffe seg en bolig eller beholde den de har. Vi trenger å øke innsatsen rettet mot disse gruppene. Statsbudsjettet for 2001 legger til rette for en slik satsing. Et godt bomiljø er viktig for alle. De boligene vi har er det viktig å ta vare på, tilpasse og utnytte. Økende bevissthet om miljøhensyn stiller krav både til forbrukere, produsenter, planleggere og planmyndigheter. Botrygghet og en funksjonell og rettferdig organisering av eie- og leieforhold er viktig for å oppnå god boligfordeling. 1.2 Ansvar og roller Ansvarsfordelingen mellom staten, kommunene og partene på boligsektoren har gitt mange positive resultater. 1. Statens ansvar er å trekke opp nasjonale mål og legge til rette for at kommuner og private aktører kan finne gode løsninger på utfordringene i boligsektoren. Dette betyr gode finansieringsløsninger i form av lån og tilskudd gjennom Husbanken og et lovverk som er tilpasset dagens krav til kvalitet, miljøhensyn og rettigheter for den enkelte. Å bidra til ny kunnskap gjennom informasjon og veiledning er også et viktig statlig ansvar. 2 Kommunene har ansvar for å legge til rette for at det blir bygget tilstrekkelig med boliger. God planlegging, tilstrekkelig forsyning av byggeklare tomter, god og rask saksbehandling, god informasjon og veiledning er kommunale hovedoppgaver. Kommunene har også ansvar for boligetablering for husholdninger som trenger hjelp på boligmarkedet ved å skaffe husvære til de som ikke makter dette ved egen inntekt og/eller formue. 3 Private aktører, herunder boligsamvirket, har ansvar for planlegging, bygging, fornying, forvaltning, drift og vedlikehold av boligmassen. Denne rolle- og ansvarsfordelingen forutsetter at alle tar sin del av ansvaret. I dag ser vi at private aktører står for en økende del av planlegging og tilrettelegging for boligbyggingen, og de fleste kommunene bruker det private markedet for å skaffe boliger til vanskeligstilte grupper. Dette bidrar til at kommunene kan bruke sine ressurser effektivt, men det forutsetter at kommunene makter å ivareta de hensyn markedet ikke tar. Gjennom god kommunal planlegging kan kommunene få oversikt over lokale utfordringer og de muligheter og løsninger som er best tilpasset lokale mål og behov. Helhetlig planlegging og samarbeid på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer er viktig. Utarbeidelse av lokale boligsosiale handlingsplaner er et viktig bidrag til å se ting i sammenheng. 1.3 Husbankens rolle samarbeid med kommunene Husbanken er det viktigste redskapet for gjennomføringen av Regjeringens boligpolitikk. Husbanken skal forvalte og utvikle målrettede virkemidler, sørge for at kommuner og private aktører får riktig og god informasjon, samt forvalte statlige midler på en effektiv og sikker måte. 5

6 Husbanken forvalter og administrerer i dag flere låne- og tilskuddsordninger, samt den statlige bostøtteordningen. Kommunene har ansvar for videretildeling av midlene i de fleste av ordningene. Det er etablert et godt samarbeid med kommunene om bruken av disse virkemidlene. Vi vil gi honnør til det gode arbeidet som pågår i mange kommuner. Husbankens virkemidler bidrar til at kommunene og staten kan tilby gode finansieringspakker rettet mot prioriterte boligformål. Husbanken kan bistå med å få fram hensiktsmessige boligløsninger for studenter og annen ungdom, i nært samarbeid med kommuner og organisasjoner som studentsamskipnader og boligbyggelag. Husbanken har også en viktig oppgave ved å sikre at husholdningene får gode og hensiktsmessige boliger med boutgifter de kan makte. Dette følges opp gjennom en bevisst kostnads- og kvalitetsstyring av prosjektene som Husbanken er involvert i. Virkemidlene Husbanken forvalter gir mulighet for aktiv påvirkning av levekår, nærmiljø og boforhold i byer og tettbygde strøk. Virkemidlene benyttes også slik at det blir oppført boliger med livsløpsstandard og andre viktige kvaliteter. Et godt samarbeid med kommunene er helt nødvendig for at Husbanken skal kunne omsette statlige midler i gode boligprosjekter. 6

7 2 Økt boligforsyning spesielt i pressområdene Regjeringen har som mål å øke boligforsyningen. Husbanken har som oppgave å stimulere til økt bygging av nøkterne gode boliger i pressområdene, ikke minst i Oslo-området. For å legge til rette for dette er Husbankens låneramme i 2001 økt med 2 mrd. til 13 mrd. kroner. Regelverket er bedre tilpasset forholdene i pressområdene, ved at det kan aksepteres høyere kostnadsgrenser og gis høyere låneutmåling. Et godt fungerende boligmarked bidrar til stabile og forutsigbare forhold, både for forbrukerne, boligprodusentene og kommunene. En god boligforsyning bidrar til at arbeidet med å skaffe boliger til de vanskeligstilte blir betydelig enklere. I dette kapittelet vil vi peke på hvordan kommunene kan bidra til en bedre boligforsyning. Viktige grep her er god kommunal og regional planlegging, et godt statistikkgrunnlag, et godt tilbud av byggeklare tomter, utbyggingsavtaler og en solidarisk avgiftspolitikk. 2.1 Aktiv planpolitikk og regionalt samarbeid Kommunene er planmyndighet og skal legge til rette for boligbygging og annen byggevirksomhet. I de fleste kommuner blir planlegging og gjennomføring av utbyggingsplanene i hovedsak utført av konsulenter og private utbyggere. Dette innebærer at kommunene må utvikle en overordnet strategi for sin boligbygging og bygge opp kompetanse på gjennomføring. De må i tillegg vurdere om kommunens organisering er egnet for den boligbyggingen som skal gjennomføres. Dette kan gjøres gjennom utarbeidelse av overordnede planer som kommuneplan og kommunedelplaner, men også mer detaljerte planer som reguleringsplaner og bebyggelsesplaner for større prosjekter. Ved å se arealpolitikk, tomtepolitikk, eiendomsforvaltning og boligpolitikk i sammenheng blir mulighetene større og virkemidlene mer effektive. Vi vil oppfordre til samarbeid med nabokommunene ved utarbeidelse av overordnede planer, spesielt når det gjelder planer for framtidig boligbygging. Det er viktig å se arbeids- og boligmarkedet i en region som helhet, og ta hensyn til ulike kommuners sammensetning av både næringsog boligmasse. Det kan bidra til å hindre at enkelte kommuner får en ensidig boligstruktur og husholdssammensetning. I Oslo- og Akershus-området har det vært laget fylkesdelplaner for Follo-regionen, Romerike og Vestregionen, der kommunenes boligprogram blir sett i sammenheng. I Bergens-regionen er det gjennomført et prosjekt om flyttemotiv m.v. i regionen. Resultatene av slike undersøkelser er nyttige i planleggingen både i fylker og kommuner. Fylkesdelplanen for samarbeid i Nord-Jæren er også et godt eksempel på hvordan man kan finne gode løsninger på vanskelige planproblemer der boligbehov og utbyggingsmønster står sentralt. 2.2 Et godt statistikkgrunnlag En god analyse av befolkning, arbeidsmarked og næringsutvikling gir kommunene et godt grunnlag for å vurdere behovet for boliger og utarbeide en god tomtepolitikk. I dag er det utviklet flere standardprogrammer som kan være nyttige for kommunene i boligplanleggingen: PANDA, som de fleste fylkene har tilgang til KOMPAS, som mange kommuner benytter seg av. Statistisk sentralbyrå (SSB) utgir oversikter over både befolkning og boligmasse i kommunene, og lager jevnlige befolkningsframskrivninger ( Et godt datagrunnlag er en forutsetning for gode analyser og danner beslutningsgrunnlag for politiske avveininger. Kommunalog regionaldepartementet legger til grunn at statistikken på dette området bygger på det sentrale GAB-registeret. Det er kommunenes ansvar å rapportere videre primærdata om byggeprosjekter til dette registeret. Mange kommuner har hatt problemer med å innrapportere fullstendige opplysninger om byggeprosjekter innenfor de tidsfrister som ønskes. Departementet vil henstille alle kommuner om å komme à jour med innrapporteringen etter de gjeldene rutinene. Statens kartverk og SSB er i gang med å gjennomgå de nåværende rutinene med sikte på forenkling av disse og legge til rette for mer IT-basert rapportering. 7

8 Det skal gjennomføres en landsomfattende folkeog boligtelling i november Dette vil gi kommunene en enestående mulighet til å få god oversikt over boligsituasjonen. Det legges opp til at det skal bli mulig å sammenstille data fra GAB registret og Folke- og boligtellingen. Adressedelen i GAB registeret utvides slik at det blir mulig å identifisere boligenheter i flerboligbygg. I dag har eneboliger og rekkehus egen identitet i registeret, men ikke leiligheter i større boligbygg. Denne identifiseringen blir en oppgave som den enkelte kommune skal gjennomføre med bistand fra Statens Kartverk og SSB. Nærmere informasjon om dette prosjektet kan fås fra SSB. Kommunenes behov for statistikk over boligbygging og boligmasse er viktig i mange sammenhenger. Dette kan gjelde: Generell kommuneplanlegging/utarbeiding av kommuneplan, spesielt arealdelen, kommunedelplaner, reguleringsplaner Sektor-/handlings-/investeringsplaner for kommunaltekniske anlegg, skoleutbygging, behov for kommunale boliger til ulike grupper som eldre og funksjonshemmede Planer for boligbygging og annen byggevirksomhet. 2.3 Muligheter innenfor eksisterende byggesone Fortetting Økt fortetting, som ledd i en mer samordnet areal- og transportplanlegging, er viktig for å sikre en bærekraftig utvikling. Vi oppfordrer kommunene til å planlegge for økt fortetting med kvalitet, spesielt i byer og tettsteder. I samarbeid med Miljøverndepartementet, Landbruksdepartementet og seks kommuner har Kommunal- og regionaldepartementet deltatt i et prosjekt for bedre arealutnyttelse i byer og tettsteder. Det foreligger en sluttrapport og tre delrapporter som gir en rekke anbefalinger om hvilke virkemidler kommunene og staten kan nytte for å bidra til økt fortetting. Disse rapportene fås ved henvendelse til Miljøverndepartementet eller Statens forurensningstilsyn. Ombygging, fornyelse og utbedring Ombygging, fornyelse og utbedring av eksisterende bygningsmasse er et viktig bidrag til bedre boligforsyning. Det er i dag et godt marked for boliger i tidligere næringslokaler, spesielt fordi mange av disse ligger i svært sentrale områder. Dette gjelder både gamle skolebygninger, kontorlokaler og industrilokaler. Bedre utnyttelse av bygningsmassen og oppgradering kan bidra til rimelige boliger for mange grupper. Gjennom byfornyelse kan kommunene legge til rette for at eksisterende by- og boligmiljøer blir oppgradert. I de store byene er det fremdeles områder med dårlige boforhold og dårlige levekår. Dette gjelder spesielt sanitærforhold, dårlig brannsikring og usikre uteområder. 2.4 Økt tilgang på byggeklare tomter Det er viktig å øke tilgangen av byggeklare tomter. Det må avsettes tilstrekkelig areal til boligformål i kommuneplanen for framtidige behov. Oppdaterte reguleringsplaner bidrar også til å korte ned saksbehandlingstiden for byggeprosjektene. Flere og flere kommuner overlater mer av reguleringsarbeidet til private aktører. Dette kan bidra til større grad av gjennomføring, men samtidig vil det kunne føre til mindre grad av samlet kommunal styring. Reguleringsplaner som er i tråd med en godt forankret arealplan bidrar til å gjøre konfliktene mindre og dermed saksgangen enklere. En god arealplan skaper forutsigbarhet for alle aktører på markedet, også for utbyggere. Kostnadene ved å sitte på en tomt er i mange kommuner svært lav, og mange grunneiere kan faktisk tjene på å vente med å selge, siden verdien likevel stiger så lenge det er ønske om å bygge ut i et område. Kommunen har mulighet til å innføre eiendomsskatt på eiendommer som ligger i bymessige strøk. Dette kan bidra til å øke tilgangen på utbyggbare tomter. Den største muligheten til å påvirke byggeprosjekter har kommunen ved selv å være grunneier. Flere kommuner, blant annet Bergen, Stavanger og Kristiansand, har sett dette som et viktig virkemiddel i boligpolitikken. På denne måten kan kommunen påvirke boligtyper, størrelser og kvaliteter som f.eks. livsløpsstandard og heis. Staten og mange kommuner har som generell regel at tomtegrunn og eiendommer skal selges til markedspris. Kommunal- og regionaldepartementet har sammen med andre berørte departementer satt i gang et arbeid med sikte på justeringer i regelverket for avhending av statlig eien- 8

9 dom. Departementene vil også vurdere om konkrete eiendommer kan benyttes til boligformål til prioriterte grupper. Departementet vil oppfordre kommunene til å ta hensyn til boligpolitiske formål ved avhending av kommunale eiendommer. Differensiering av tomteprisene innenfor et byggefelt kan bidra til at utleieboliger for unge og andre vanskeligstilte kan bli belastet med en lavere tomtekostnad enn tomter for det alminnelige boligmarkedet. 2.5 Utbyggingsavtaler Bruk av utbyggingsavtaler kan gi kommunene muligheter til å påvirke utbyggingsprosjekter utover den myndighetsrolle man har etter plan- og bygningsloven. Det er ingen generell norm for hvilken form slike avtaler bør ha eller kan inneholde. Utbyggingsavtaler kan for eksempel inneholde bestemmelser om utbyggingstakt, frister, tildelingsrett, fordeling av kostnader, i tillegg til bestemmelser om erverv og økonomiske vilkår. Kommunen må selv definere hvilket behov som skal dekkes, hvilke muligheter og hvilke juridiske begrensinger av både avtalerettslig og offentligrettslig karakter som ligger i en slik avtale. Vi anbefaler at kommunen tar kontakt med andre kommuner som har erfaring med slike avtaler. Bærum, Kristiansand og Stavanger kommune har erfaring med bruk av slike avtaler. Departementet har påbegynt en utredning om kommuners bruk av utbyggingsavtaler. Utbyggingsavtaler kan være et effektivt virkemiddel for å skaffe kommunene ønsket kontroll og styring med pris og tildeling ved utparsellering av boligfelt, også hvor kommunen ikke er grunneier. En slik avtale kan supplere de regulerings-bestemmelsene som finnes, og de lover og regler som ellers regulerer forholdet mellom kommunen og en privat utbygger. For å få gode resultater er det viktig at kommunene har tilstrekkelig kompetanse på området. Mer informasjon om bruk av utbyggingsavtaler finnes i rapportene fra «Fortettingsprosjektet». Noen erfaringer er gjort i forbindelse med den store satsingen på omsorgsboliger. Asplan Analyse har laget en rapport om kostnader og markedsvirkninger ved bygging av omsorgsboliger for Husbanken. Denne rapporten viser at uklare ansvarsforhold er en viktig årsak til at kostnadene i slike prosjekter er forholdsvis høyere enn andre vanlige byggeprosjekter. 2.6 Solidarisk avgiftspolitikk Flere kommuner benytter utbyggingsavtaler for å få utbygger til å dekke kostnader til skoler, barnehager o.l. Dette fører til at utbyggingsprosjekter blir dyrere og at kostnadene må bæres av de som kjøper boliger i prosjektet, i stedet for at kostnadene dekkes av kommunen og belastes alle kommunens innbyggere over skatteseddelen eller gjennom avgifter. Vi vil oppfordre til varsomhet med å skyve slike kostnader over på enkeltprosjekter. Det bør unngås at ytelser i avtaler oppfattes som urimelige avtalevilkår eller urimelige vilkår knyttet til offentlig tillatelse. Uavhengig av avtaler vil ensidige økonomiske ytelser være ulovlige hvis de ikke har noen øvrig tilknytning til utbyggingsavtale eller gebyr i byggesak, og går inn i kommunkassen fritt disponibelt for kommunen. Eiendomsskatt kan være et egnet instrument til inndekking av slike kostnader. Det kan også være et godt virkemiddel for å sikre bedre arealutnyttelse i byer og tettsteder. Departementet har også vurdert utformingen av inntektsystemet i forhold til kommuner med relativt store endringer i folketallet (vekst/fraflytting). Det vises til nærmere omtale i kommuneproposisjonen for Kommunene har også anledning til å påvirke kostnadene ved utbygging gjennom innrettingen av sin gebyr og avgiftspolitikk. Selvkost er hovedprinsippet. Kommunene kan differensiere avgiftene og gebyrene på ulike måter. Fordeling mellom tilknytningsavgift og årsavgift er en mulighet. Bruk av lave tilknytningsavgifter og heller noe høyere årsavgifter understreker at utbygging av infrastruktur er en langsiktig sak. Det bør også ses på avgiftsbelastningen for boliger av ulike størrelser. De som innretter seg ressurseffektivt bør få uttelling for dette. Dette gjelder f.eks. renovasjonsgebyrene der kommunene oppfordres til å differensiere for å stimulere til avfallsreduksjon og gjenvinning. Mer informasjon om dette kan fås ved å kontakte Statens forurensingstilsyn eller ved å bruke internettadressen: Kvalitet i boligprosjekter Ved å stille ulike krav til boligprosjekter, både nybygging, ombygging og fornyelsesprosjekter, kan kommunene bidra til at boligområder og boliger kan benyttes av befolkningsgrupper med ulike behov, og ha kvaliteter som er vesentlige ut 9

10 fra samfunnsmessige hensyn. Husbanken har låne- og tilskuddsordninger til tiltak som bidrar til god kvalitet i bolig-, bomiljø-, og byfornyelsesprosjekter. Miljøbyprosjektet, som ble startet i 1993, er nå avsluttet og det foreligger flere rapporter med anbefalinger til kommunene, f.eks. «Levende lokalsamfunn» og «Byboliger». Disse kan fås ved henvendelse til Miljøverndepartementet. Økt tilgjengelighet i den generelle boligmassen Regjeringen ønsker å øke tilgjengeligheten i boligmassen, både den som bygges i dag og i den eksisterende. Fra 2001 satses det mer på økt tilgjengelighet gjennom tilskudd til installering av heis i eldre boligbygg. Kommunene kan sammen med Husbanken bidra til at det blir bygget flere boliger med livsløpsstandard. Dette kan redusere behovet for senere ombygginger. Heiser kan gjøre hverdagen lettere for mange og redusere behovet for bygging av omsorgsboliger. Enkelte kommuner har utarbeidet egne ordninger for å stimulere til flere heiser. Hamar kommune har f. eks. etablert et heisfond. Dette fondet kan gi et rente- og avdragsfritt lån som fordeles på hver bolig. Lånet forfaller til betaling ved overdragelse av boligen og tilbakeføres heisfondet. Ordningen blir dermed på sikt selvfinansierende. Oslo kommune gir også tilskudd via et eget heisfond der hvor Husbanken har gitt tilskudd. Husbankens tilskudd blir da en ekstra stimulans i dette arbeidet. Kommunal- og regionaldepartementet og Miljøverndepartementet har utarbeidet rundskriv om tilgjengelighet og planlegging og krav om adkomst til bygninger, jf. «Tilgjengelighet for alle» (T-5/99 N). I dette rundskrivet er det blant annet lagt vekt på at det ikke skal være kurant å gi dispensasjon, men at det skal foreligge «særlige grunner». Rundskrivet ble sendt til kommunene desember Vi oppfordrer kommunene til i minst mulig grad å gi dispensasjon fra kravene om tilgjengelighet i plan- og bygningsloven. Miljøhensyn i boligprosjekter Bedre kommunal informasjon og krav til miljøhensyn i nybygg/ombygging og utbedring kan bidra til å få miljøhensyn sterkere inn i boligprosjekter. Vi vil oppfordre kommunene til å legge inn slike krav i egne prosjekter for å stå fram som et godt eksempel. Georgernes Verft i Bergen, Klosterenga i Oslo og Strandkanten i Tromsø er gode eksempler på miljøprosjekter. Husbanken kan gi tilskudd til forsøksprosjekter med miljøvennlige kvaliteter. Departementet har utarbeidet en Miljøhandlingsplan for som også omfatter bolig- og byggsektoren. Den gir en god oversikt over statlige målsettinger og forslag til tiltak. Handlingsplanen kan fås ved å kontakte Statens forvaltningstjeneste. Den er også lagt ut på følgende internettadresse: Det er utviklet en rekke verktøy for bedre og mer miljøvennlig prosjektering, bygging og drift av bygg, bl.a. Økoprofil. Med Økoprofil-metoden kan eiere og forvaltere få kartlagt og presentert miljøforhold for bygg på en rask og enkel måte. Byggeskikk God byggeskikk er viktig for en mer miljøvennlig bolig- og byggsektor. God byggeskikk stiller krav til kvalitet i utformingen av bygg og anlegg. Viktige kvaliteter er estetisk utforming, funksjonalitet, tekniske løsninger og materialbruk. God byggeskikk krever at byggverket tar hensyn til lokale omgivelser, naturforhold og lokale byggetradisjoner. Fra 2000 har Husbanken overtatt ansvaret for arbeidet med byggeskikk. Husbanken arrangerer kursvirksomhet om byggeskikk for kommuner og andre sentrale parter. Fleksible løsninger Kravene til byggeprosjekter kan i noen tilfeller bli svært mange. Det kan gjøre det vanskelig å tilby rimelige og nøkterne boliger. Dette gjelder først og fremst boliger som er beregnet på midlertidig bruk, for eksempel studentboliger og/eller andre utleieboliger. Vi oppfordrer kommunene om å praktisere byggereglene fleksibelt slik at boliger for midlertidig utleie til unge og vanskeligstilte ikke blir belastet med unødig kostnadsdrivende krav, som for eksempel full garasjedekning. Selv om boligene er beregnet til midlertidig bruk, vil boligene bli stående i lang tid, og det er derfor viktig å finne en god balanse mellom ulike krav på kort og lang sikt. Dette gjelder for eksempel krav til leilighetsstørrelse. Det finnes i dag eksempler på boligprosjekter som har løsninger som gjør at små leiligheter kan slås sammen etter behov. Det er også viktig å ta hensyn til balansen mellom kostnader knyttet til investeringer og drift, forvaltning og vedlikehold. Det er mange eksempler på at innsparinger i investeringene bidrar til økte kostnader til drift og vedlikehold. Motsatt er det mange gode eksempler på at investeringer i 10

11 miljøtiltak, for eksempel installering av vannbåren varme, kan bidra til å redusere kostnader til drift og vedlikehold. 2.8 Effektiv byggesaksbehandling Forskriftene til plan- og bygningsloven, spesielt om saksbehandling og kontroll, ble endret i Dette gjaldt blant annet utvidelse av adgangen til å bruke melding ved endring av bolig- eller fritidseiendom. Reglene for dokumentasjon ble også gjort klarere, og det ble en utvidelse av hva som kan betegnes som mindre tiltak. For mer informasjon om disse endringene, se Rundskriv H-33/99. Vi vil også minne om brev til alle kommunene og fylkesmennene datert 12. juni 1998 som omhandler hvilke muligheter kommunene har for mer effektiv bruk av dette regelverket. Norges byggstandardiseringsråd har en egen komité som gjennomgår blanketter og byggeprosess. Utvalget har redusert bruken av blanketter kraftig i byggesaker og arbeider med ytterligere forenkling og forbedring. Departementet er i gang med å gå gjennom søknadssystemet med sikte på ytterligere forenkling av sakstyper og dokumentasjon, og andre forenklingsforslag. Det arbeides med et nettbasert byggesakssystem som vil gjøre saksbehandlingen enklere og raskere. Søkeren skal kunne hente ut blanketter, kommunale kart, planer og bestemmelser på Internett. Det vil bli mulig å fylle ut og sende byggesøknaden og få tillatelse tilbake via Internett. Departementet samarbeider med Miljøverndepartementet, Kommunenes sentralforbund, Statens bygningstekniske etat og Statens kartverk. Elektronisk saksbehandling vil føre til lavere kostnader og enklere saksbehandling både for kommunene og for utbyggerne. Mer informasjon om dette kan fås ved å ta kontakt med Prosjekt Byggsøk, eller på internettadressen 11

12 3 Boligetablering lokale handlingsplaner I løpet av 90-tallet har det blitt økt fokus på de grupper som har problemer på boligmarkedet. Departementet har oppfordret kommunene til økt aktivitet på dette området. En forutsetning for å gjøre en god jobb er at kommunene har godt kjennskap til boligsituasjonen og boligmassen. Kommunenes arbeid med vanskeligstilte må ha basis i klare operative mål og strategier. Dette vil gi grunnlag for effektiv utnyttelse av kommunale og statlige virkemidler, samtidig som det er god kommuneøkonomi. Departementet har oppfordret kommunene til å lage lokale handlingsplaner hvor dette inngår. Kommuner som kan dokumentere sine behov godt ved en lokal handlingsplan, kan påregne at Husbanken vil kunne bruke denne som grunnlag for å fordele og prioritere tilskuddsmidler. 3.1 Kartlegging og analyse av behovene i det lokale boligmarkedet Boligsituasjonen er svært forskjellig mellom kommuner og mellom regioner. Kommunene må derfor samle inn relevant informasjon som et grunnlag for dette arbeidet. Løsningene som velges må ta utgangspunkt i dokumentasjon av den lokale boligsituasjonen. Dokumentasjonen må inneholde data om: den generelle boligmassen demografisk utvikling endringer i boligmarkedet og arbeidsmarkedet god oversikt over kommunal tjenesteyting omfang av boligsosiale problemer Departementet har pekt på betydningen av at kommunen utarbeider lokale handlingsplaner som er forankret i en god analyse om behovene i det lokale boligmarkedet, jf. St.meld. nr. 49 ( ) Om boligetablering for unge og vanskeligstilte. 3.2 En klargjøring av kommunens mål og strategier For å sikre at boligarbeidet blir tilstrekkelig tverrfaglig, må flere sektorer trekkes med i arbeidet. For eksempel må arbeidet med å skaffe boliger til nyankomne flyktninger integreres i dette. Mange kommuner oppretter arbeidsgrupper der sosialtjenesten, hjemmetjenesten og teknisk sektor deltar. Husbanken anbefaler også å opprette en referansegruppe eller styringsgruppe på høyere administrativt nivå. Enkelte kommuner trekker også inn interesseorganisasjoner i dette. Det er viktig at kommunen klargjør målsettinger og hva de ønsker å oppnå med det boligpolitiske arbeidet. Kommunen må vurdere om det er motstridene målsettinger internt i kommunen for eksempel mellom ulike sektorer og hva som skal prioriteres. Dette er ofte målsettinger knyttet til prioritering av ressurser. Tiltakene må være konkrete og realistiske. Arbeidet bør inneholde klare oppgaver, ansvarsforhold og en tidsplan. Dette oppnås bare dersom alle berørte parter er forpliktet til å samarbeide. Politisk og administrativ forankring er viktig for å lykkes i dette. De kommunene som eier eiendommer eller et tomteselskap vil ha flere muligheter enn de kommunene som er avhengige av private utbyggere for å skaffe seg flere rimelige boliger. Klare mål og strategier kan bidra til at kommunale og statlige ressurser blir bedre utnyttet, i tillegg til at kommunen får økt kompetanse. Husbanken vil kunne bruke planene som grunnlag for å prioritere og fordele tilskuddsmidler til kommunene. Erfaring viser at arbeidet med lokale handlingsplaner og planen i seg selv, bør forankres så høyt opp i det kommunale apparatet som mulig, politisk og administrativt, gjerne i arbeidet med kommuneplanen eller økonomiplanen. Samarbeid med ulike parter For å sikre at planen blir mulig å gjennomføre, er det viktig å ha et godt og nært samarbeid med andre aktører. Aktuelle aktører som kommunen kan samarbeide med er: Husbanken boligbyggelag studentsamskipnader 12

13 private aktører i bygge- og eiendomssektoren stiftelser, frivillige organisasjoner andre kommuner Interkommunalt samarbeid Det lokale boligmarkedet strekker seg ofte ut over kommunegrensene. Flere kommuner i samme region kan stå overfor de samme boligpolitiske utfordringene. Dette kan gjelde utfordringer knyttet til høy innflytting og økende prispress, eller til fraflytting fra kommunen. Bosetting av flyktninger kan også være en slik utfordring. Departementet vil oppfordre kommunene om å samarbeide for bedre å møte slike utfordringer. 3.3 Kommunenes bruk av boligpolitiske virkemidler En evaluering av hvordan kommunen bruker ulike virkemidler både statlige og kommunale kan synliggjøre om virkemidlene er tilstrekkelige i forhold til de behov som er avdekket. I mange tilfeller er det et underforbruk av statlige virkemidler, som for eksempel etableringslån og bostøtte. En evaluering vil gi kommunen et godt grunnlag for å bruke de statlige ordningene bedre. Det vil også gi nyttige tilbakemeldinger til staten om effekten av de statlige virkemidlene. KOSTRA-systemet kan gi kommunene bedre oversikt. Om et par år vil dette systemet bli innført i alle kommuner. Systemet omfatter også rapportering fra boligsektoren, og vil bidra til å synliggjøre hvor effektivt kommunen bruker de ulike økonomiske virkemidlene for å løse boligproblemene i kommunen. KOSTRA-systemet kan derfor være et nyttig system både for stat og kommune. Etableringslån og kjøpslån Lånerammene i Husbanken er økt med 2 mrd. kroner i Det gir rom for at det kan tildeles flere lån til kjøp av brukte boliger. Vi oppfordrer kommunene til å øke låneopptaket og formidle flere etableringslån. Gjennom forskriftsendringer er ordningen nå åpnet for at brede grupper ungdom og andre skal kunne etablere seg i boligmarkedet. Endringene gir kommunene mulighet til å lempe på behovsprøvingen av lånesøkere og gi opp mot 100 prosent av lånebehovet. Økt ramme tillater også at kostnadsgrensene heves. Det er også foretatt endringer i kjøpslånet. Husbanken skal fortsatt behovsprøve, men ordningen kan nå også brukes til kjøp av borettslagboliger, mot tidligere bare selveide boliger. Beløpsgrensen er som en hovedregel hevet fra kr til kr innenfor 80 prosent av boligens verdi. Endringene i etableringslånet og kjøpslånet er gjort spesielt med tanke på å nå unge og vanskeligstilte i de store byene, der det er et høyere kostnadsnivå enn ellers i landet. Økt informasjon om ordningene vil også bidra til å gjøre ordningene mer kjent. Kommunene kan få råd fra Husbanken om utvikling av informasjonsopplegg. Kommunen har mulighet til å sette av inntil 20 prosent av boligtilskuddsmidlene de blir tildelt, for å bygge opp et tapsfond. Undersøkelser (Byggforsk prosjektrapport 254:99) antyder at risikoen for tap for kommunene er svært liten i dagens boligmarked. Mange kommuner har benyttet denne muligheten. Det er likevel ikke et mål i seg selv å ha et stort tapsfond. Av den grunn vil vi oppfordre de kommunene som har opparbeidet store fond om å utnytte en større del av det til faktisk tildeling. Bruk av tapsfondet til boligpolitiske tiltak kan vurderes etter nærmere søknad til Husbanken. De 10 kommunene som har brukt mest etableringslån i 2000 og Oslo, kroner pr. innbygger. Etabl.lån pr. innb. Befolkning 1 Karlsøy Skjervøy Overhalla Vestre Toten Ullensaker Spydeberg Fosnes Røst Moss Gaular Oslo Tabellen viser at det er forholdsvis små kommuner som har høy tildeling pr. innbygger, men også storbyer som Oslo kommer høyt opp når det gjelder innvilging av etableringslån. Boligtilskudd Bevilgningen til boligtilskudd er økt med 152 mill. kroner i Dette gir rom for tilskudd til flere boliger, men forutsetter at kommunen øker aktiviteten og finner fleksible løsninger slik at flere kan etablere seg i egen bolig. 13

14 Kommuner som ønsker det, kan få adgang til å gi tilskudd til utleieboliger i eksisterende boliger/ bygg. Kommuner med de største problemene på boligmarkedet skal få en relativt større andel av midlene. Regelverk for tildeling av slike utleieboliger må være i tråd med Husbankens generelle retningslinjer og godkjennes av Husbanken. Departementet ber om at kommunenes tildeling av tilskudd til utleieboliger rapporteres sammen med kommunens øvrige rapportering om bruk av boligtilskudd. Det må framgå tydelig av rapporten hvor mange utleieboliger som kommunene gir tilskudd til. Departementet vil presisere at kommunene kan retildele boligtilskuddsmidler som kommunene har fått i retur i saker der forutsetningene for bruk av boligtilskudd er brutt. Boligtilskuddsmidler som tilbakebetales til kommunene skal retildeles til andre vanskeligstilte boligsøkere, jf. dokumentet om en Solidarisk boligpolitikk. Enkelte kommuner har leietakere som er i stand til å kjøpe sin egen bolig, men som av ulike årsaker fremdeles leier en kommunal bolig. Tilbud om kjøp av utleieboligen med gunstig finansiering vil kunne bidra til at noen kjøper. I områder med opphopning av kommunale utleieboliger vil dette kunne være et positivt bidrag. Kommunene bør i denne sammenheng vurdere behovet for eventuelt kjøp av ny utleiebolig. Bostøtten Det er bevilget 1737 mill. kroner til bostøtte i Boutgiftstaket er økt med kr 5000,- i året. Bostøtten rettes i større grad til de med kombinasjon av høye boutgifter og lave inntekter, som for eksempel beboere i omsorgsboliger og utleieboliger. Det er positivt at en del kommuner har utviklet egne bostøtteordninger. Kommunal bostøtte vil, ved siden av den statlige, være enklere å administrere og finansiere enn bruk av sosialhjelp til å dekke boutgifter. For vanskeligstilte som bor i en utleiebolig, kan støtten benyttes som et redskap til å tilpasse boutgiftene til husholdningens faktiske betalingsevne. Til sammen kan disse ordningene være med på å motvirke problemene som en del barnefamilier, enslige forsørgere og eldre møter på dagens boligmarked. Departementet vil peke på at den kommunale bostøtteordningen er ment som et supplement til den statlige og skal komme på toppen. Refinansiering og gjeldsrådgivning Refinansiering kan være et godt virkemiddel for å bistå husstander som har store problemer med å betjene gjeld og som kan stå i fare for å miste boligen. Kommunene kan bruke etableringslån til dette formålet. Det er bare boliglån som kan refinansieres med etableringslån, ikke annen privat gjeld. I forbindelse med refinansieringen, bør husstanden få vurdert økonomien sin, og det bør utarbeides budsjett for hvordan disponibel inntekt skal nyttes. Mange kommuner har gode erfaringer med gjeldsrådgivning. Husbanken tilbyr økonomisk rådgivning til privatpersoner gjennom sine regionkontorer, men kan også veilede kommuner som mangler slik kompetanse. Kommunene bør i tilfelle med refinansiering av etableringslån inngå samarbeid med de aktuelle kreditorene og forhandle seg fram til den løsningen som er best mulig for husstanden. Det er ikke meningen at kommunene skal overta risikofylte lån fra kreditorene uten vederlag. Det forutsettes aktiv innsats fra kommunene når etableringslån skal brukes på denne måten. Juridiske virkemidler Kommunene har mulighet til å benytte lov om kommunal forkjøpsrett til leiegårder av 29. april 1977 nr. 43 på vegne av beboere i eiendommen dersom disse ønsker å etablere eierseksjonssameie eller borettslag. Kommunene kan kjøpe boliger i både borettslag og i eierseksjonssameier. Kommunen kan også leie for framleie. Både i borettslagsloven og eierseksjonsloven er det egne bestemmelser som gir kommunen rett til å kjøpe 10 prosent av boligene selv om borettslaget eller sameiet ellers måtte ha forbud mot dette i vedtektene. Annen bistand Erfaring fra flere kommuner viser at mange vanskeligstilte trenger oppfølging etter at de har fått hjelp til å skaffe seg en bolig. Dette kan være bistand til å greie ulike forpliktelser som er knyttet til det å bo, for eksempel å betale husleie, overholde husordensregler og liknende. Spesielt har nyankomne flyktninger stort behov for informasjon og veiledning i hvordan man bor i norske boligområder. For å sikre rask integrering er det er også viktig å gi informasjon til nærmiljøet. Departementet vil derfor oppfordre kommunene til å yte bistand til sosial booppfølging. Enkelte kommuner har gode erfaringer med slik booppfølging og bomiljøtiltak knyttet til avgrensede områder eller enkelte prosjekter. Husbanken 14

15 kan gi informasjon og veiledning og gir blant annet støtte til slike prosjekter. Kjøpes boliger i borettslag, kan også boligbyggelaget kreve at det opprettes et samarbeidsorgan med kommunen. Mange med innvandrerbakgrunn opplever diskriminering på boligmarkedet. Dette er et problem som ofte er vanskelig å avdekke. Det er derfor viktig at kommunene er oppmerksomme på at mange innvandrere har store problemer med å skaffe seg bolig, og vil ha behov for hjelp fra kommunen til dette. Kommunen bør informere om bestemmelsene i boliglovgivningen og straffelovgivningen. Enkeltpersoner kan få rettshjelp hos Senter for etnisk diskriminering. Kommunal- og regionaldepartementet skal utrede et forslag til ny lov mot etnisk diskriminering. 3.4 Husbankloven Klagerett på kommunale vedtak om lån og tilskudd I henhold til husbankloven ( 20) har søkere rett til å klage på kommunale vedtak om lån og tilskudd der midlene er gitt av Husbanken. Klageretten avgrenses til å gjelde vedtak om tildeling, utmåling, avvisning og avslag på lån og tilskudd. Vedtak om forvaltning av lån vil derfor ikke være gjenstand for klage, i det disse anses som forretningsmessige avgjørelser i løpende kontraktsforhold. Denne avgrensningen tilsvarer det som gjelder for vedtak fattet av Husbanken direkte. Klageinstans skal være internt i kommunen i henhold til forvaltningsloven 28 annet ledd første punktum. Det betyr at klageinstans skal være kommunestyret, formannskapet eller særskilt klagenemnd. Det er ikke hjemmel til å påklage de kommunale vedtakene til Husbankens klagenemnd. Vi viser for øvrig til Ot.prp. nr. 74 ( ), Inst.O.nr. 5 ( ) og Besl.O.nr. 6 ( ). For mer informasjon om disse ordningene, kontakt Husbanken, eller se på Husbankens internettside: Kostnadsdekkende husleie I dag er det flere kommuner som av ulike grunner har en generell subsidiering av husleien i kommunale utleieboliger. Dette kan være lite målrettet. Alle som bor i disse boligene får lik støtte, uansett om de har behov for det eller ikke. Departementet anbefaler at kommunene benytter kostnadsdekkende husleie. Dette innebærer at kommunene skal beregne en husleie som skal dekke de kostnadene kommunen faktisk har for å gi tilbudet. Fordelene med kostnadsdekkende husleie er flere: bevisstgjøring og synliggjøring av de reelle kostnadene knyttet til botilbudet økte inntekter som kan benyttes til målrettede boligtiltak som f.eks. kommunal bostøtte bedre bruk av offentlige ressurser Dette kan medføre at flere vil få behov for økonomisk bistand til å dekke sine boutgifter. Det er viktig å gi informasjon om omleggingen slik at leietaker får informasjon om muligheten for kommunal og statlig bostøtte samtidig med informasjonen om økning i leien. Den statlige bostøtten øker de statlige overføringene til de kommunene som innfører kostnadsdekkende husleie. I de kommunene som har spesielt høyt kostnadsnivå vil vi anbefale at det innføres en kommunal bostøtteordning som et supplement til den statlige, for også å dekke de gruppene som kommer over boutgiftstaket i den statlige ordningen. Dersom dette ikke er nok, må differansen dekkes ved sosialhjelp. En godt utbygd kommunal bostøtte vil bidra til å minske det behovet. En kostnadsdekkende husleie dekker løpende forvaltnings-, vedlikeholds- og driftskostnader, samt gir samme avkastning på kapital bundet opp i kommunale boliger som i alternative plasseringer. Verdiøkning av boligkapitalen kommer til fratrekk. Kostnadsdekkende husleie består dermed av følgende komponenter: forvaltnings-, drifts- og vedlikeholdskostnader kapitalkostnader avskrivning av boligkapital verdiøkning av boligkapitalen Tilskudd som går direkte inn i boligprosjektet og har til formål å redusere boutgiftene til husstandene skal trekkes fra før kostnadsdekkende husleie fastsettes. Dette gjelder for eksempel boligtilskudd. Den kostnadsdekkende husleien kan ikke være høyere enn det som er rimelig husleie etter husleieloven 4 1. Heller ikke kan leien justeres høyere enn det som er gjengs leie, jf. husleieloven 4 3. Gjengs leie er et representativt gjennomsnitt av det leienivået som er etablert på stedet 15

16 ved leie av liknende husrom på liknende leievilkår. Blir partene ikke enige om hva som er gjengs leie, kan de benytte en takstnemnd for å få en løsning på tvisten, jf. husleieloven For tidsbestemte husleieavtaler inngått før 1. januar 2000 kan heller ikke husleien økes med mer enn 25 prosent om ikke særlige grunner foreligger, jf. den gamle husleieloven 35 tredje ledd. Mer informasjon om den nye husleieloven, opphevingen av husleiereguleringsloven og bostøtte finnes i Rundskriv H-32/ Botilbud til spesielt vanskeligstilte grupper Bostedsløse Ved å skaffe boliger til bostedsløse som først og fremst har et boligproblem, vil kommunene bidra til et ordnet liv med mulighet for arbeid, skole og sosial omgang. Boligsosiale tiltak som sikrer at mennesker i en utsatt økonomiske posisjon får en god og rimelig bolig, er viktig for å hindre at flere blir bostedsløse. Satsing på boligsosiale tiltak og boligtilbud med oppfølging tilpasset ulike behov er også viktig med tanke på å redusere antall utkastelser. Utkastelser dreier seg ofte om personer som av ulike grunner har vansker med å håndtere egen økonomi og mestre et boforhold uten bistand, og gjør derfor samarbeid mellom boligsektoren, namsmannen og sosialtjenesten i kommunen nødvendig. Mangel på boliger, bl.a. kommunale utleieboliger og boligtilbud med oppfølging som er tilpasset ulike behov, blir i mange kommuner oppfattet som en «propp» i systemet. Husbankens låne- og tilskuddsordninger kan benyttes til å finansiere boformer som passer for bostedsløse som trenger særlig tilsyn. Innenfor boligtilskuddsordningen er bostedsløse en høyt prioritert gruppe. Når Husbanken mottar søknader fra kommuner om prosjekter og boligløsninger for denne gruppen, vil de ha høyest prioritet innenfor boligtilskuddsrammen. Flere norske kommuner har forsøkt ulike modeller for å kunne gi et godt tilbud til de mest vanskeligstilte bostedløse. BOT-prosjektet i Bergen er et godt eksempel på gode boligløsninger for rusmiddelmisbrukere. Også rehabiliteringskontoret i Stavanger har gode erfaringer med å gi oppfølging tilpasset den enkelte bruker. Høsten 2000 inviterte Kommunal- og regionaldepartementet og Sosial- og helsedepartementet de største byene til et flerårig utviklingsarbeid i samarbeid med Husbanken. Utviklingsarbeidet skal sikre at bostedsløse får et helhetlig tilbud der boligpolitiske virkemidler knyttes sammen med aktuelle helse- og sosialtjenester. Sentralt i dette prosjektet er utviklingen av en tiltakskjede, med «straksboløsninger» og boliger hvor graden av selvstendighet i boforholdet skal kunne økes i takt med den enkeltes forutsetninger, en såkalt «trappetrinnsmodell». Utviklingsarbeidet har nær sammenheng med gjennomføringen av opptrappingsplanen for psykisk helse og tiltakene for rusmiddelbrukere. For nærmere informasjon om prosjektet se Flyktninger I St. meld. nr. 17 ( ) Asyl- og flyktningpolitikken i Norge blir det lagt vekt på at kommunene må bidra til god og rask bosetting av flyktninger. Dette vil kunne medvirke til at den enkelte flyktning blir raskere selvstendig. Lange opphold i asylmottak kan virke psykisk og sosialt nedbrytende, og kan være lite heldig i forhold til å bygge opp motivasjon til å lære seg norsk, skaffe seg arbeid og ta aktivt del i samfunnslivet. I tillegg skal god bosetting medvirke til stabilitet og redusert omfang av sekundær flytting. Store svingninger i antall flyktninger stiller krav til fleksibilitet når det gjelder kommunenes evne til å bosette flyktninger. Det er derfor svært viktig at kommunene aktivt bruker de boligpolitiske virkemidlene de har til disposisjon for å få til rask bosetting. Bosetting av flyktninger er en prioritert oppgave for Husbanken, og bankens ordninger kan benyttes til å fullfinansiere kjøp, utbedring og nybygging av boliger med lån og tilskudd. Flyktninger som ønsker å etablere seg i egen bolig kan søke om boligtilskudd og etableringslån gjennom kommunen og ev. kjøpslån gjennom Husbanken på lik linje med andre vanskeligstilte. Kommunene har også mulighet til å benytte Husbankens ordninger for kjøp av utleieboliger. Foruten de økonomiske virkemidlene kan kommunene benytte seg av den adgang de har etter borettslagsloven og eierseksjonsloven til å erverve inntil 10 prosent av boligene i borettslag og eierseksjonssameier. Det er også viktig at kommunene gir flyktningene informasjon om boligmarkedet, finansieringsmulighetene og spesielle botilbud for flyktninger. De som trenger bistand for å kunne fungere i boligsammenheng må få det. 16

17 I 1999 ga Husbanken, Utlendingsdirektoratet (UDI) og Statens bygningstekniske etat ut en informasjonsbrosjyre med tittelen «Boligløsninger bosetting av flyktninger i kommunene». I desember 2000 ble det gitt ut en brosjyre om «Bruk av Husbankens ordninger i bosetting av flyktninger». Den er utgitt av UDI og Husbanken. Begge disse brosjyrene kan fås ved å kontakte Husbanken. Personer med pleie og omsorgsbehov Boligstandarden har gjennom mange år blitt bedre. Fortsatt er enkelte deler av boligmassen lite egnet for mennesker med nedsatt funksjonsevne. En av årsakene til at eldre og andre flytter i omsorgsboliger er at den opprinnelige boligen ikke er tilgjengelig for bevegelseshemmede og ikke har den standarden som kreves ved behov for mer omfattende pleie- og omsorgstjenester. Vi tror det kan være svært hensiktsmessig å gjøre en større del av eksisterende boligmasse tilgjengelig slik at de kan benyttes av personer med pleie- og omsorgsbehov og funksjonshemmede generelt. Når det gjelder boligbehov for målgruppen under Opptrappingsplanen for psykisk helse, vil det være svært hensiktsmessig å benytte eksisterende boligmasse. I 2001 kan Husbanken gi tilsagn om omsorgsboliger/sykehjemsplasser. I tillegg kan det gis tilsagn til 440 omsorgsboliger i forbindelse med opptrappingsplanen for psykisk helse. I statsbudsjettet for 2001 konkretiserer Regjeringen forslagene i St. meld. nr. 34 ( ). Måltallene for investeringer i handlingsplanen for eldreomsorgen økes med 5000 boenheter. De 5000 nye enhetene skal finansieres med dagens ordninger. Enhetene legges inn i tilsagnsrammen for Sosial- og helsedepartementet og Husbanken vil gi særskilt informasjon om videreføring og avslutning av ordningen i eget rundskriv. 3.7 Bruk Husbanken og erfaringene fra andre kommuner En del kommuner har laget lokale handlingsplaner eller programmer blant andre Oslo, Bergen, Trondheim, Bodø og Tromsø. I Oslo er det laget bydelsvise boligprogrammer. Disse planene inneholder forslag til tiltak over et vidt spekter av saker og emner. Planene er rettet mot ulike målgrupper og tar opp viktige boligpolitiske problemstillinger. Dette har bidratt til økt fokus på boligspørsmål i kommunene. Husbanken har laget veiledingsmateriale for utarbeidelse av lokale handlingsplaner også kalt «Boligsosiale handlingsplaner». Det inneholder både veileding i hvordan arbeidet bør startes opp, og hva en slik plan bør inneholde. Husbanken gir støtte til kommunenes arbeid med slike planer, og bistår med relevant og viktig informasjon om eksisterende virkemidler og muligheter. Husbanken kan også bidra med dokumentasjon på en rekke områder; for eksempel statistikk over boligmassen, demografiske data o.l. Nærmere informasjon om lokale boligsosiale handlingsplaner finnes på Husbankens nettside: 17

18 4 Aktuelle dokumenter og adresser Stortingsmeldinger: St.meld. nr. 50 ( ) Handlingsplan for eldreomsorgen St.meld. nr. 29 ( ) Regional planlegging og arealpolitikk St.meld. nr. 49 ( ) Om boligetablering for unge og vanskeligstilte St.meld. nr. 50 ( ) Utjamningsmeldinga St. meld. nr. 34 ( ) Handlingsplanen for eldreomsorgen etter 2 år St.prp. nr. 1 ( ) Kommunal- og regionaldepartementet St.meld. nr. 17 ( ) Asyl- og flyktningpolitikken i Norge Rundskriv og veiledere: Omsorgsboliger og sykehjem En veileder for lokalisering, organisering og utforming (HB 7.F.17) Omsorgsboliger Praktisk veiledning i valg av eieformer og bruk av Husbankens retningslinjer (HB 8.F.4) Eksempelsamling, omsorgsbustader og sjukeheimer (HB 7.F.16) Omsorgsbolig en veileder (Rundskriv 29/ 97, H 24/97 B) «Tilgjengelighet for alle» ( Rundskriv T 5/99 N) Miljøhandlingsplan for bolig- og byggesektoren, Kommunal- og regionaldepartementet Seksjonering av fast eiendom Rundskriv H-3/98 Endring av regler om klageadgang i eierseksjonsloven, Rundskriv -H-1/99 Orientering om kjøperett og klageadgang ved seksjonering, Rundskriv H-5/00 Om den nye husleieloven med mer. Rundskriv H-1/99 Endringer i plan- og bygningsloven Rundskriv H-33/99 Andre aktuelle rapporter: Sluttrapport T-1355, Miljøverndepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet Internettadresse: og tettsted/arealutnyttelse Bygging av omsorgsboliger, Asplan Analyse Bolig og levekår. Rapport 111/1998 Terje Wessel, Byggforsk Evaluering av etableringslån. Rapport 254/99, Byggforsk Boligløsninger bosetting av flyktninger i kommunene. UDI, Husbanken og BE, Gode muligheter Bruk av Husbankens ordninger i bosetting av flyktninger, UDI og Husbanken, desember 2000 Økoprofil, Håndbok Levende lokalsamfunn, Miljøverndepartementet Byboliger, Miljøverndepartementet Forholdet mellom bostøtte og sosialhjelp, Stamsø og Østby, Byggforsk Adresser: Husbanken Hovedkontor Oslo Fridjof Nansensvei 17 Postboks 5130 Majorstua 0302 Oslo Statistisk sentralbyrå Postboks 8131 Dep Oslo eller: 2225 Kongsvinger Statens bygningstekniske etat Møllergata 16 Postboks 8742 Youngstorget 0028 Oslo Prosjekt Byggsøk: 18