VANDREUTSTILLING NR. 86

Transkript

1 VANDREUTSTILLING NR. 86 En konseptkunstutstilling fra og Østfold Kunstnersenter

2 TROJANSKE HESTER Denne utstillingen består av 5 kasser, hver med et kunstverk som er festet til kassens lokk. Når kassen åpnes løftes lokket av, snus og plassers oppå kassen slik at den blir som en slags base for verket. Alle kjenner vel sagnet om den trojanske hesten som grekerne bygget for å lokke trojanerne. Her er det fem kunstnere som hver har laget et spennende verk for å gjøre skolebarn nysgjerrige på kunsten. Felles for disse kunstnerne er at de har hatt en idé som de vil formidle. Det er ikke verkets estetiske verdi og kvaliteten av håndverket som er det viktige i denne utstillingen, men ideene eller reaksjonene verkene vekker. I utstillingen møter du kunstnerne Tulla Eliason, Yngvar Larsen, Børre Larsen, Hans Ove Granath og Hans Hamid Rasmussene. Utstillingen er laget i samarbeid med Østfold Kunstnersenter og med støtte fra Norsk kulturråd. INNHOLDET I HEFTET KONSEPTKUNST, tekst: Øivind Storm Bjerke...side 3 UTVIKLINGSOPTIMISTEN - om Tulla Eliasons "Evolusjon" tekst: Lars Elton...side 6 VIRKELIGHETEN SOM FANTASI - om Yngvar Larsens "Hvis dette var jorden med månen i Europa" tekst: Øivind Storm Bjerke...side 8 PÅ RAD OG REKKE - om Børre Larsens Sko le musikk tekst: Ingvill Henmo...side 10 MCDONALDS I GUFSEDALEN - om Hans Ove Granaths Happy Meal, tekst: Ingvill Henmo...side 12 TROJAS HEST om Hans Hamid Rasmussens Barns fortrinn lød som ekko av masjerende soldater tekst Hans Hamid Rasmussen...side 14 2

3 KONSEPTKUNST Tekst: Øivind Storm Bjerke Fra idé til kunst "Hun gikk fra konseptene". Dette er et uttrykk de fleste av oss kjenner. Det betyr noe sånt som å "miste hodet". At du ikke skal miste hodet, er et bilde på, eller en metafor for, at du ikke skal opptre ufornuftig. Konsept har altså å gjøre med det å forstå eller å begripe. I forbindelse med kunst betyr konsept at kunstneren har en idé om noe som han beslutter seg for skal bli til kunst. Ordet "konseptkunst" ble først benyttet innenfor billedkunst på 1950-tallet i USA. Det kom ikke i alminnelig bruk før på slutten av 1960-tallet. I dag snakker vi som oftest om konseptualisme. Denne ismen fikk i løpet av 1970-tallet stor utbredelse i USA, Latin- Amerika, Japan og i Europa. Felles for mange av dem som er konseptkunstnere er at de ofte har en mer akademisk skolering en hva som før var vanlig for kunstnere. Utdannelse av kunstnere har forandret seg fra å være en utdanning som først og fremst la vekt på det håndverksmessige i det å lage vakre gjenstander eller å tegne eller male et motiv, til å bli en utdanning der andre universitetsfag inngår. Konseptkunst handler altså mer om hva som foregår inne i hodet på kunstneren, enn hva hun lager med hendene sine. Oftest er det jo slik at vi beundrer kunstverk fordi de er godt laget. De viser at den som har laget det behersker et håndverk eller greier å trylle fram noe nytt og spennende av helt alminnelige materialer som maling, tre, leire, stein eller metall. Slik er det ikke med konseptkunst. Konseptkunst skiller seg fra annen kunst ved at kunstneren ikke er opptatt av å finne vakre eller morsomme motiver, men er opptatt av å finne ut hva som er kunst og hva som ikke er kunst. Det betyr ikke alltid så mye hvordan et verk faktisk ser ut eller hvordan det er laget. Noen ganger bryr ikke kunstneren seg om at det blir laget noe kunstverk i det hele tatt, det er nok at hun har tenkt seg hvordan kunstverket kan lages. Ofte er det ikke kunstneren selv som har laget det engang. Konseptuelle kunstverk kan noen ganger virke temmelig kjedelige fordi de ofte er satt sammen av hverdagslige objekter eller av tekster som vi ikke forbinder med kunst i det hele tatt. Et konseptuelt kunstverk kan for eksempel bestå ev en side fra en avhandling om matematikk som konseptkunstneren utpeker til å være et kunstverk. Hva er egentlig kunst? Konseptkunstneren forteller oss at selv når vi står foran det fineste maleri av tidenes største kunstnere, så opplever vi ikke det vi ser som kunst bare ved å se på det. Før vi forstår at det er et kunstverk vi ser på, må vi ha en forestilling om hva kunst er for noe. Hvorfor er det slik at vi synes en elg som er framstilt i bronse er kunst, mens treet ved siden av ikke er kunst, men natur? Som regel lærer vi det som ganske små ved at noen peker på en skulptur i en park og sier: "Det er en skulptur" eller " Det er kunst". Hjemme i stuen har vi kanskje et bilde med en fin ramme, som vi ikke fikk tegne på "fordi det er kunst". Forestillingen om at noe er kunst og noe ikke er kunst er avhengig av et samfunn der forskjellen mellom hva som er kunst og hva som er noe annet, er klar og tydelig. De fleste av oss er ikke i tvil om det er fargebildet på omslaget av læreboka, eller om det er bokstavene som til sammen danner navnet til forfatteren, som er kunst. Men noen ganger er det vanskelig. Selv for den mest trenede kunstskjønner kan det være umulig å vite om det de står og ser på er kunst, uten at noen peker på hva som skal være 3

4 kunstverket og gir en begrunnelse for det. Som oftest får vi denne forklaringen i form av at en eller annen forteller oss hvorfor noe er kunst, eller vi leser forklaringen. Konseptkunsten tok utgangspunkt i at det som gjorde noe til kunst, ikke var at det var en ting med en bestemt form eller utseende, men at en kunstner hadde dannet seg en idé eller forestilling og hadde besluttet seg for at idéen eller forestillingen var kunst. Helt fram til midten av 1950-tallet var det uvanlig, selv blant kunstnere, å påstå at hva som helst kunne være kunst, bare fordi en kunstner påsto det. Det vanlige var at kunstnerne var opptatt av å rendyrke det man oppfattet som spesielt for de ulike kunstneriske teknikkene - maleri, tegning, skulptur eller fotografi. Malerne hevdet at det som var spesielt for maleriet var flaten. Selv om et bilde aldri så mye kunne gi et inntrykk av at det speilet naturen, var et bilde en todimensjonal gjenstand og det som skulle vises på bildet måtte oversettes til to dimensjoner. Konseptkunstnerne vendte seg helt bort fra denne måten å tenke på. De brydde seg ikke om noe var maleri eller skulptur. Det viktige for konseptkunstnerne var å påpeke om noe var kunst eller ikke. Det som bestemte at noe var kunst hadde ingenting å gjøre med om en ting var godt laget eller ikke, men om det hadde noe å gjøre med ordene vi bruker, med hvem som bruker dem og i hvilken sammenheng de ble brukt. Noen ganger blir derfor kunstnerens idé framstilt på en måte som minner om et dikt, noen ganger kan det minne om en handleliste til jernvarebutikken, eller om en beskrivelse av en reise som skal foretas. Ofte knytter kunstneren teksten til forskjellige typer bilder. Det kan våre bilder i form av diagrammer, kart, plantegninger, fotografier eller helt naturalistiske tegninger. I blant henter kunstneren inn materialprøver som viser hvilke materialer som kunstverket skal lages i. I alle tilfeller er det kunstnerens idé og forestilling om hvordan noe skal bli, som bestemmer. For at konseptkunsten ikke skulle bli forbundet med tradisjonell kunst (som var knyttet til håndverksmessig bearbeidede "edle" materialer), byttet konseptkunstnerne ut oljemaling og bronsestøp med maskinskrevne ark, fotokopier, tidsskrifter, fotografier, eller industriproduserte gjenstander som man utropte til kunstverk. Andre foretok inngrep i natur eller omgivelser og påsto at dette var kunst. Et kunstverk kunne lages av kvister, av speilbiter, søppel, murstein, ørkensand eller avløpsrør. Det viktige var igjen at en kunstner hadde pekt ut tingen eller stedet og påstått at det var kunst. Vi skal ikke misforstå dette til å tro at et hvilket som helst avløpsrør er et kunstverk. Det var kunstnerens idé om å bruke avløpsrøret som et eksempel på et kunstverk som var forutsetningen for at avløpsrøret liksom ble løftet over fra å være en ting i det ene øyeblikket, til å bli noe annet, kunst, i neste øyeblikk. Ved å peke på avløpsrøret som kunst, opphevet kunstneren avløpsrørets nyttefunksjon og betraktet tingen som form. Det som gav kunstneren rett til å gjøre dette, var at hun mestret en bestemt måte å betrakte, snakke om og beskrive gjenstander på, som så bort fra nyttefunksjonen og forvandlet dem til utgangspunkt for kunstneriske opplevelser. Konseptkunst er et ord som peker mer i retning av filosofi enn av tradisjonelle bilder. Ordet er et flerhodet troll som er vanskelig og mangetydig, og som det ikke er lett å få has på. Når man leser om konseptkunst, eller leser tekster av kunstnere som kaller seg konseptkunstnere, kan man lett tro at det er en filosof man har med å gjøre, og ikke en kunstner. Mange tidlige konseptuelle kunstverk hadde en form som hentet inspirasjon fra filosofiske avhandlinger - spesielt avhandlinger innen logikk. Også tekster og biter av tanker som inngikk i sammensatte og vanskelige læretekster i fag som antropologi, sosiologi, matematikk og psykologi, kunne vi finne igjen som materiale i konseptuelle kunstverk. Så hvis vi ser en vanskelig matematisk ligning benyttet som et konseptuelt kunstverk, betyr ikke det at 4

5 kunstneren mener vi skal lære oss ligningen, men at hun rett og slett finner den egnet til å være et eksempel på et kunstverk. Konseptkunsten innebærer også en utvidelse av hva som faller innenfor det som man tidligere kalte kunst og kunstverk til å gjelde alt som kunstneren foretar seg. Det å drive et galleri hvor man stiller ut andres kunst, kan derfor for en konseptkunstner inngå i hennes kunstneriske virksomhet. Dette kan vi forstå som et ønske fra kunstnerens side om å ha kontroll over både den skapende prosessen og sammenhengen verket blir vurdert og omtalt i. Få, om noen enkelt kunstretning, har hatt større betydning for utviklingen av kunsten enn konseptkunsten. Konseptkunst er blitt et samlebegrep på en stor del av det som ble laget av kunst i perioden Det dreier seg altså ikke om noen påfunn hos et lite antall kunstnere. Det forteller oss at det å arbeide med konseptkunst i dag ikke er noe radikalt eller utfordrende, men er mer utbredt og etablert blant unge kunstner enn det å modellere en byste og støpe den i bronse. Det radikalt nye ved konseptkunsten var at hvordan kunstverkene så ut, ble mindre viktig enn hvordan en kunstner ved hjelp av ord og begreper uttrykte sin idé. Det er et kjennetegn ved konseptkunst at forholdet mellom kunstverket som ting og språket som vi kan beskrive og forklare kunstverket med, ble hovedsaken, ikke hvordan man avbildet eller framstilte et motiv hentet fra naturen. 5

6 UTVIKLINGSOPTIMISTEN Tulla Elieson: Evolusjon Tekst: Lars Elton Helt siden menneskene fikk øyne å se med, har vi sett mot stjernene og lurt på hva som er der ute. Med tiden har vi utviklet oss og verden med oss. Før måtte folk nøye seg med å se på stjernehimmelen. Nå ser vi Star Wars på film og sender romskip ut i verdensrommet. Er det det som kalles evolusjon? Dette kunstverket heter Evolusjon og er laget av en kunstner som heter Tulla Elieson. Har du hørt det ordet før? Evolusjon er et sånt vanskelig ord som mange - også voksne - går rundt og lurer på hva betyr. Egentlig er det ganske enkelt. Evolusjon betyr utvikling. Det samme som at du ikke er akkurat den samme i dag som den du var i går. Eller i fjor. Det er det som er det fine med evolusjonen. Hver dag lurer du på noe, og det gjør at du utvikler deg. Det trenger ikke bety at du lærer noe nytt, men like gjerne at du ser noe du allerede kan på en ny måte. I grunnen er det ganske gøy å utvikle seg. Når du lærer noe nytt utvider du din kunnskap. Det gir deg nye perspektiver på livet og utvider horisonten din. Det betyr at du forstår verden og deg selv litt bedre. Men evolusjon kan også gjøre vondt. Det vet alle som har falt og slått seg, eller som er blitt ertet eller har opplevd noe annet vanskelig. De som har levd en stund sier at det er de vonde og vanskelige opplevelsene vi lærer av og vokser på som mennesker. Det betyr at det gjør vondt akkurat nå, men når du får opplevelsen litt på avstand ser du kanskje at du kunne gjort noe annerledes. Da er du litt klokere neste gang noe liknende skjer igjen. Grunnen til at jeg skriver om dette er fordi tankene mine har begynt å svirre. Jeg har møtt et kunstverk som er spennende og som setter fart på tankene mine. Jeg har ganske sikkert sett mye mer kunst enn du, men det trenger ikke bety at jeg er klokere enn deg. Det vi helt sikkert deler er gleden over å oppleve noe nytt. Gleden over å undre oss og finne ut av ting er heldigvis noe som vi som mennesker kan ta vare på og utvikle gjennom hele livet. Hva tenker du på når du ser dette kunstverket? Når Tulla Elieson har kalt det Evolusjon, er det flere grunner for det. Hvis du titter oppi boksen ser du masse små, hvite figurer som er satt sammen som en søyle. Hva synes du det minner om? Tenker du som jeg at det var en fin ryggrad? I hvert fall er det det jeg tenker på når jeg titter oppi hullet. På kuppelen som er laget av plexiglass har Tulla ripet inn figurer som forestiller stjerner og stjernetegn. Tenker du også at søylen kan være en rakett på vei ut i verdensrommet? Hvis du titter nærmere etter oppdager du kanskje at søylen består av masse små mennesker. Det er faktisk mer enn 100 stykker av dem. Figurene er stablet oppå hverandre som om de står i en lang, lang rekke. Kjenner du deg igjen fra leken i skolegården? Kanskje det er sånn at disse menneskefigurene spreller litt med bein og armer, slik dere antagelig gjør når dere leker. Tror du det er fordi de er spent på hva de skal oppleve? Eller er det fordi de er vektløse, kanskje? Slik kan du la tankene spinne. Det kalles at du får assosiasjoner. At et bilde, en hendelse eller en figur gir deg nye bilder som du kan tenke videre på. Dermed kan tankene dine vandre ut i verdensrommet eller inn i kroppen, til ryggraden. Eller helt andre steder. Det er en av de fine tingene med å se på kunst. 6

7 Utviklingen av menneskets ryggrad er en viktig del av det vi kaller den menneskelige evolusjon: Det at vi rettet ryggen og begynte å gå på to bein istedenfor fire. Det skjedde for veldig mange, tusenvis av år siden. Det var da mennesket utviklet seg fra dyr til - ja nettopp - menneske. Det var et viktig trinn i utviklingen. Ett annet viktig trinn er kanskje da vi greide å sende mennesker i en rakett ut i verdensrommet. Det er faktisk noen av oss som har gått på månen! Det er ganske fantastisk å tenke på, er det ikke? Slike bilder dukker opp i hodet mitt når jeg møter et så spennende kunstverk som det Tulla Elieson har laget. Og det er ganske flott, og uventet, at jeg får muligheten til det. For vanligvis lager Tulla helt andre ting enn Evolusjon. Da hun ble spurt om hun kunne lage noe for Kunst i Skolen (som er de som har ordnet med denne utstillingen) hadde det seg slik at ovnen hennes var i stykker. Det er ikke en ovn hun varmer seg ved, men en ovn der hun brenner leiren slik at den blir keramikk. Vanligvis lager hun store fat og nesten flate skulpturer som har sin skjønnhet i de små nyansene og de store størrelsene. Du hører sikkert at det ligger en motsetning i dette, en kontrast som hun jobber med helt bevisst. Hun er blitt berømt internasjonalt fordi hun klarer å gjøre om den tunge og formløse leiren til løvtynn keramikk som virker som den ville gå i oppløsning og forsvinne hvis den ble overlatt til vår og vind. Det er i hvert fall et bilde en kjent engelsk kunstkritiker fikk i hodet sitt da han så på Tullas arbeider. Slik ble det ikke denne gangen. Fordi ovnen var ute av drift kunne hun frigjøre tankene sine fra det hun vanligvis jobber med og tenke helt annerledes. Hun satte i gang fantasien sin. Fantasi er en evne vi også har glede av hele livet. Som barn er noe av det viktigste du gjør å ta vare på og utvikle den. Dessverre har mange voksne glemt hvordan de kan bruke fantasien sin. Det er litt dumt fordi den er en viktig faktor som ligger i bunnen for de mange ting og hendelser som til sammen skaper evolusjon. Uansett: Tulla Elieson laget en søyle av mennesker som er klare til å fly. Hun laget Evolusjon i desember 1999, da alle snakket om hva de skulle gjøre nyttårsaften for å feire millenniumskiftet. Derfor fikk hun ideen om menneskesøylen som kunne skytes ut som en rakett mot stjernene. Hvis du ikke har sett det kan du be læreren din sette på og ta av lokket på nytt igjen. Da vil du se at hele røret stiger opp som en rakett. Det er nemlig festet en fjær i bunnen av esken. Og i bunnen av den nattblå sylinderen ligger det et speil. Det er dekket av en tykk saltvannsoppløsning som har laget et mønster på speilet da den tørket. Og med stjerne himmelen på kuppelen er det mulig å forstå bakgrunnen for at Tulla kalte kunstverket Evolusjon: Utviklingen av mennesket er historien om hvordan forløperne til mennesket steg opp av vannet, hvordan mennesket utviklet seg gjennom tiden til det vi er i dag, og hvordan vi har beveget oss fra jordens overflate opp i luften (flyene) og ut i verdensrommet: Med Tullas egne ord: Evolusjon: Fra vann opp gjennom tiden og ut i kosmos. Slik er det med kunst: Den gir deg muligheten til å oppleve utvikling, av deg selv og tankene dine. 7

8 VIRKELIGHETEN SOM FANTASI Yngvar Larsen: Hvis dette var jorden med månen i Europa Tekst: Øivind Storm Bjerke Enkelte kunstverk har den egenskapen at de ved første blikk kan virke både kjedelige og innholdsløse, men når vi begynner å tenke på dem litt nøyere, utvider de seg til å bli bilder på noe fantastisk, noe vi ikke hadde tenkt på før, eller sett for oss. Yngvar Larsen er en slik kunstner. I en rekke verk har han ved hjelp av de enklest tenkelige virkemidler omskapt ting og symboler hentet ut fra våre nærmeste omgivelser og gitt dem en ny betydning. Til denne utstillingen har han laget et kunstverk ved hjelp av en gjennomsiktig boks hvor det er to baller. Det er ingenting spesielt verken med boksen eller ballene. Det spesielle med verket er at det plutselig får det til å gå opp for tilskueren at den store basketballen er jorda og den lille tennisballen er månen. For mange er det fortsatt slik at skal noe være skikkelig kunst, så må det være laget av fine materialer og det må være vanskelig å lage det. Men for mange kunstnere er det ikke slik. Mange kunstnere er mer opptatt av å lage kunst av hverdagslige ting eller ting som er industrielt masseprodusert og som alle og enhver omgir seg med eller kan kjøpe. Det er ting man er fortrolig med og når de brukes til å skape kunstverker, ligger det en sterk gjenkjennelse i å se dem opptre i en ny dimensjon. Larsen lager kunst som iblant kan se ut som vanlige malerier, men som helhet kan vi ikke si at hans kunst kan sammenfattes i noen enkel setning om at slik og slik ser Larsens kunst ut. Noen enkelte trekk kjennetegner dem. Ett trekk er renheten i utførelsen. De kan nesten virke maskinlagede selv når de er malt. Et annet trekk som kjennetegner verkene hans, er bruken av ord og tegn, slik som logoene på ballene. Forbildene for å lage kunst på denne måten kan vi finne ganske langt tilbake i kunsthistorien. Det er en tradisjon kjennetegnet av en bruk av symboler som åpner for mange fortolkninger. Det er dessuten en kunst der elementer hentet fra ulike kunstarter som poesi, maleri og design blandes sammen. Kunsthistorisk kan vi finne en kime til hva Larsen arbeider med allerede i de klistrebildene, - eller collagene-, som Picasso og andre kubister laget før første verdenskrig. Det var bilder og skulpturer limt sammen av biter man hentet fra materialer man var omgitt av i hverdagen. Under første verdenskrig ble fikk man en retning i kunsten som man kalte DADAisme, der hverdagslige ting fra omgivelsene ble benyttet i kunstverker uten at de ble bearbeidet. Det mest kjente DADAistiske kunstverket er et urinal og et stativ til å tørke flasker. I 1960-årene begynte en rekke kunstnere i USA og Europa å lage kunst av masseproduserte ting. Noen kunstnere begynte også å lage bilder med utgangspunkt i populær- kultur som tegneserier, bilder fra ukeblader og reklametegninger. POPkunst som det blir kalt, har opplagt hatt betydning for Larsen. I tillegg har den såkalte konseptuelle kunsten stor betydning for Larsen og mange unge kunstnere i dag. I konseptkunsten er det ideene og ikke utførelsen som er det viktige. Dessuten tillater konseptkunsten at ting og temaer som tidligere ikke hørte hjemme i kunsten, nå blir et råmateriale for kunstneren. Det gir en grenseløs frihet i hva en kunstner ønsker å kalle kunst og arbeide med som kunst. Det viktigste for kunstnere blir altså den ideen de har. Ideen kan uttrykkes på en eller på mange forskjellige måter og i en rekke ulike materialer og medier. En idé kan fremstilles ved hjelp av blokk og blyant, ved hjelp av maling og lerret, gjennom en skulptur, et fotografi eller som hos Larsen gjennom ferdigproduserte ting. 8

9 Legg merke til at vi sier at en idé kan "uttrykkes". Vi sier ikke at ideen skal bli virkelig. Larsen har aldri ment at hans modell av hvordan månen plutselig har kommet ned til jorda, skal virkeliggjøres. Det er et bilde på hvordan man kan tenke seg verden annerledes enn den er. Hvis man skal bygge en båt er det lurt å begynne med en tegning. Så kan man lage en modell. På den måten kan man skaffe seg en oversikt over hvordan båten kommer til å se ut og man kan finne ut hvor mye materialer den vil kreve osv. Først når man vet det og en hel del til kan man bestemme seg for om man virkelig vil bygge båten. Yngve Larsens "Hvis dette er jorden med månen i Europa" er en modell. Ingen kan vel tenke seg at disse to ballene virkelig skulle bli til jorda og månen, men ved å lage en modell så har han gjort jorda og månen litt mer begripelig for oss. Kan noen virkelig se for seg at jorda er rund og ikke flat, dersom man ikke skjønner at jorda er en ball? Og på samme måte som basketballen og tennisballen i Larsens modell er klint sammen ved hjelp av et glassmonter som de på samme tid både presses mot og presses inne av, så virker himmellegemer på hverandre gjennom gjensidig å trekkes mot hverandre og støtes fra hverandre. Hvis det ikke fantes noen krefter ville tingene ikke ha noen plass i forhold til hverandre. Larsens modell viser oss en annen viktig ting. Dersom vi virkelig kunne lage verden slik vi lager den i modellene våre og bildene våre av verden, så betyr ikke det at verden nødvendigvis ville bli bedre. Dersom månen falt ned i Europa, ville Europa i hvert fall ikke bli noe bedre sted å være. Månen bør bli der den er. Når vi lager oss forestillinger om hvordan ting kan bli, så er det viktig at vi også tenker på følgene av det. I vår hverdag må vi hele tiden lage oss tanker om hvordan ting kan bli for å finne ut av om vi virkelig ønsker det slik, eller det motsatte. Vi er i en situasjon vi ikke liker og vi tenker oss ut over denne situasjonen for å lage oss et bilde av hvordan vi ønsker at ting skal forandre seg. Yngve Larsen er en kunstner som viser oss verden slik den er og ikke er på samme tid. Han gjør dette ved å gripe fatt i de mest hverdagslige ting og gi dem en ny betydning. 9

10 PÅ RAD OG REKKE Børre Larsen : SKO LE MUSIKK Tekst: Ingvill Henmo Etter å ha blitt brukt en stund, begynner sko alltid å likne på den som bruker dem. De som tråkker inntilbeins får sko som bikker innover, de som subber med hælene sliter ned hælen, de som er forsiktige av seg sliter skoene på en ryddig måte, de som ikke har mye penger eller som liker akkurat disse skoene veldig godt, bruker skoene til det bare er filler igjen av dem. Slik kan vi lese ut av skoene hvordan menneskene som bruker dem er og oppfører seg. Vi kan lese en personlighet ut av skoene. Akkurat som fingeravtrykk, kan skoene fortelle oss noe om personen som eier dem. Det er ikke bare bruken av skoene som gjør at de forteller noe om eieren; også hva slags type sko som er valgt sier noe om personene. Noen liker platåsko, kanskje fordi de er korte og vil bli lengre, eller fordi de vil bli enda lenger enn de allerede er; andre liker praktiske sko av lær med lave såler og solide lisser, andre igjen vil helst ha joggesko fordi de har så fint mønster og er så lette å løpe i. På samme måte som klær, forteller skoene noe om personen som bruker dem. De sier noe om hvem man er. I "Sko le musikk" av Børre Larsen er det som om skoene har blitt hovedpersoner; de forteller ikke lenger om mennesket som bruker dem. Skoene er plassert en og en i hver sin hylle. Det er bare den ene skoen i skoparet som står i hylla. Når skoen får stå for seg selv, er det lettere å se den som en ting i seg selv. Den forteller sin egen historie. Vi tenker ikke så mye på at den kan brukes lenger, for det må jo to sko til, en høyresko og en venstresko, for at vi skal kunne bruke dem. Skoene i "Sko le musikk" er av forskjellig slag: En er rød og med lav såle, en annen er en praktisk spasersko, en tredje er blå og med gummisåle og så videre. De likner ikke så veldig mye på hverandre, selv om alle er sko. Akkurat som mennesker, er det noe som er likt, annet som er ulikt. Det er som om skoene er levende individer, med hver sine historier og måter å gjøre ting på. De er av forskjellig størrelse, er beregnet på forkjellig bruk, og ser forskjellige ut. Disse skoene er dessuten annerledes enn sko flest, fordi de lager lyd. Kunstneren har puttet en spilledåse inni hver av dem. Når snora trekkes ut og slippes, lager de en lyd. Det er forskjellige sanger, alt fra kjente slagere til vanlige godnattsanger. Trekker man i alle sammen samtidig, blir det en skikkelig blanding av alle lydene. Det er som et kor, bare at alle synger på hver sin sang. Det er tydelig at skoene ikke har så veldig mye med hverandre å gjøre, eller er det at de gjerne vil snakke i munnen på hverandre? Kunstverket heter "Sko le musikk". Når man leser tittelen i ett ord, blir det til "skolemusikk". Men kunstneren har skrevet det slik at det blir tre ord: SKO og LE og MUSIKK. Det virker som om kunstneren har startet opp med et ord han forbandt med skolen, skolemusikken, og så brutt det opp i deler. Tingene i kunstverket passer til disse tre ordene. Skoene er med, spilledåsene lager musikk, og når vi ser og hører på dette kan vi begynne å le. Skoene ser jo ganske rare ut der de står alene på hver sin hylle og med snor i tuppen. Hvorfor står de der? Det mange forbinder med skolen, bortsett fra skolemusikken da, er system og orden. Når man begynner på skolen, må man sitte ved en pult i et rom med mange andre barn. Og plutselig skal man bare sitte sammen med de som er født samme år som en selv; når vi er 6 år går vi i klasse med 6-åringer, og når vi er 10 går vi i klasse med 10-åringer, og så videre. Alle blir ordnet i klasser etter hvilken alder de har. Det er også mye å holde orden på: huske leksene, sette av tid til å gjøre dem, og ta med bøker til de forskjellige timene som står i timeplanen. Timene kan vare i 45 minutter, deretter er det friminutt på ti minutt eller et kvarter. 10

11 Spisepausen varer kanskje i en halv time, kanskje i tre kvarter. Det er mye man må gjøre, som å rydde opp etter seg, og andre ting som er forbudt, som å bruke mobiltelefon i timen og å løpe i gangene. Det vi skal lære i timene er også delt inn i system, i fag som matematikk, norsk, musikk og gymnastikk. På en måte er skolen en eneste stort system hvor ulike småsystemer holder orden på elever, lærere og fag. Alt og alle har hver sin merkelapp som skal lage orden. Oppi dette skal hver enkelt elev, som hver enkelt sko i Børre Larsens "Sko le musikk", finne sin plass. "Sko le musikk" er også som et slags system, bare mye mindre enn hva skolen er. Her er det bare hyller, noen sko og spilledåser. Skoene er forskjellige, men de er plassert inn i en slags orden i hyllene. En i hver hylle. Hyllene er likedan i formen, men de har forskjellige farger. To er av rød plast, to er av hvit plast, en er av blå plast og en er av beige plast. På alle hyllene er det klistret en merkelapp, unntatt på den øverste. På merkelappene står det: "Brune ark", "Røde ark", "Blå ark" og "Røde ark/ekstra tykke" og "Orange ark/ekstra tykke". Men i hyllene ligger det jo ikke ark, som det står på lappene! Det er sko. Og fargene på skoene passer heller ikke overens med merkelappene. Det er et system som ikke er helt ryddig, selv om det ser litt ryddig ut. Den blå skoen står i den hvite hylla som er merket "Brune ark", den svarte skoen står i den beige hylla hvor det står "røde ark", og så videre. Det er bare den røde skoen som stemmer noenlunde overens med det som står på hylla: den står i hvert fall i hylla hvor det står "Røde ark/ekstra tykke", men hylla, den er blå. Hva kan dette bety? "Sko le musikk" kan fortelle noe om at det som ser ut som system og orden, ikke alltid er det likevel. På samme måte som elevene ikke alltid husker å gjøre det de skal gjøre, og ikke alltid føler seg som 10 år når de er 10 år, og lærerne ikke alltid forstår ting på riktig måte, er skoene plassert inn under merkelapper og i hyller med en farge som de ikke likner på. Det ser ryddig ut, men er det ikke. Kanskje følger de sine helt egne regler som ikke er så lett å forstå? Det ser nemlig ganske riktig ut at skoene står slik de står. Det er som om de har sine egne planer. Det er som om både skoene, hyllene og merkelappene er spesielle, og helst vil "være seg selv" på en helt egen måte. De later som om de innordner seg i et system, men har sin egen vilje som går på tvers av dette. Det gjør at de blir mer enn bare "sko". Det er som om de lever i sin egen verden, hvor de holder fast på det de selv er og vil gjøre. Det er som om hver enkelt sko blir en personlighet, akkurat som hvert enkelt menneske er spesielt og forskjellig fra andre. Men her er det ikke mennesker, men ting det dreier seg om. Vi kan leke oss med tingene, og late som om tingene er levende. På samme møte som Børre Larsen har lekt seg med sko og hyller av forskjellig farge, kan vi bruke ting som om de var noe annet. En sko kan være bilde på en levende person. Skoen er jo ikke levende, men vi kan oppleve den som det. Den kan gå inn isteden for noe vi har tenkt eller opplevd. Det er akkurat som å leke med figurer som ikke er levende, men blir som levende når vi holder på med dem. Skoene i "Sko le musikk" er som en liten skoleklasse for meg. Elevene prøver å gjøre som læreren sier, men ser forskjellige ut, står på bakken på hver sin måte og har hver sine helt spesielle stemmer. Det er kanskje på skolen vi opplever hvor forskjellige vi er fra hverandre, nettopp fordi vi blir sammenliknet med hverandre hele tiden. Alle skal lære omtrent det samme, sitte stille like lenge i skoletimen, stå like tidlig opp om morgenen og gjøre de samme leksene hver uke. Er det bra at vi er forskjellige? Det hadde vært kjedelig hvis alle skoene i "Sko le musikken" hadde vært akkurat likedan, og alle spilledåsesangene hadde vært den samme. Da hadde det ikke vært stort å se på, og ikke noe å undre seg over. Nå kan vi for eksempel lure på hvorfor den svarte skoen har akkurat den lyden som akkurat den har, og hvorfor skoen med litt orange på seg står i en skuff uten merkelapp. Det lurer i hvert fall jeg på. 11

12 MCDONALDS I GUFSEDALEN Hans Ove Granath: HAPPY MEAL Tekst: Ingvill Henmo Hamburgere er runde. Alle vet at en hamburger er rund, og alle kjenner igjen et McDonalds eller Burger King-måltid: Det består av hamburger, brus og pommes frites. Hva er det som har skjedd med hamburgermåltidet "Happy Meal" som er laget at kunstneren Hans Ove Granath? Alt har blitt firkantet. Hamburgeren har fire hjørner, begeret likner på en kasse, til og med sugerøret har blitt til en firkanta stang i steden for et rør. Det er som om "Happy Meal"- måltidet kommer fra den merkelige landsbyen i Gufsedalen, som Donald oppdaget på reise i Andesfjellene. Der var alt firkantet, til og med hønene la firkantede egg. Å være "firkanta i hue" er å være ganske dum. Man sier det om folk som ikke klarer å tenke annerledes enn på en bestemt måte, eller om folk som totalt mangler fantasi. De som er "firkanta i hue" er stive i hjernen, nærmest, som om det ikke var noe mykt og bevegelig der inne. Som om det aldri kunne forandre seg og komme noe annet ut enn bare det samme, alltid. Granaths "Happy Meal" ser ikke særlig innbydende ut. Det er kantete og spisst og strengt. Det har selvfølgelig også å gjøre med at det er skåret ut i sammenpressede sponplater, et materiale som har så lite med mat og appetitt å gjøre som tenkes kan. Et hamburgermåltid i virkeligheten ser ganske annerledes ut: det både lukter og ser fristende ut med mykt hamburgerbrød over saftig kjøtt. Begeret er godt å holde rundt, og nede i brusen klirrer isbitene. Det er fristende, i hvert fall slik det ser ut i reklamen. Mange elsker å spise hamburger på Mc Donalds eller Burger King. Noen er så glad i hamburger at de går dit på bursdagen sin til og med. Men det er også noen som er sinte på hamburgerresturanter som McDonalds og Burger King. Det er fordi de lager akkurat den samme maten overalt i hele verden. McDonalds kan du kjøpe og spise i Hong Kong, i Moskva, i New York og i Narvik. Overalt hvor du reiser, om det er i Norge eller i andre land i Europa eller i Asia, Amerika eller Afrika, vil du nesten alle steder kunne finne en McDonalds-restaurant, som ser omtrent prikk lik ut som de vi har her i landet. Det er de samme stolene og bordene, det samme tilbehøret, og hamburgeren smaker likedan som den du får her i landet. Mange synes dette er dumt. Når McDonalds lager den samme måten overalt, er det som om verden blir veldig liten og kjedelig. Hvorfor skal man lage McDonaldshamburgere i et land som har masse annen god mat som heter andre ting og som inneholder andre råvarer? I Kina er de flinke til å lage vårruller, nå må vårrullene konkurrere med hamburgerne, fordi reklamen får folk til å spise hamburgere i steden for vårruller. I Norge må tradisjonsrik mat som folk har spist i Norge i mange, mange år konkurrere med hamburgere. Ofte har de som lager tradisjonsrik mat mindre penger til å reklamere for enn de store hamburgerkjedene. Dermed vinner ofte de store kjedene konkurransen. Å lage den samme maten over hele verden er ganske fantasiløst. Det er omtrent som å ha på seg de samme klærne dag ut, dag inn, ikke skifte fra man kommer fra skolen og skal på trening, ikke å skifte når man kommer fra senga og står opp, ikke skifte fra hverdagstøy når man skal på fest, ikke å skifte fra vinterklær til sommerklær. Alt blir likedan, bestandig. Det er ganske kjedelig. De som lager hamburgerne tjener massevis av penger på å lage den samme maten overalt. Det er mye billigere å lage store mengder hamburgere, enn mange forskjellige matretter. De kan kjøpe inn råvarer i store mengder, og får rabatt. Derfor er det en urettferdig konkurranse. 12

13 Men likevel liker vi å spise hamburgere. Er det de som kjøper og spiser hamburgere som er "firkanta i hue"? Når man spiser hamburgerne får de som lager denne maten penger, og får råd til å lage ennå flere hamburger-restauranter et eller annet sted i verden. Kan det være det Hans Ove Granath har tenkt på da han laget et firkantet hamburgermåltid? I historien hvor Donald og Ole, Dole og Doffen havnet i Gufsedalen hvor alt er firkantet, var innbyggerne der sinte på dem fordi de var så runde i kroppen. Donald er jo ganske rund i fasongen: kroppen er nærmest som et kule, nebbet er rundet i en halvsirkel, det er ikke mye som likner en firkant her. Det samme med Ole, Dole og Doffen, for de likner jo veldig på Donald. For å sette dem på en prøve, fikk de ikke slippe ut av dalen får de klarte å blåse firkantede tyggegummibobler. Det var noe innbyggerne i Gufsedalen gjorde for å få dem til å bli mer lik seg selv. Men uansett hvor mye Ole, Dole og Doffen øvde, fikk de ikke til å blåse firkantede bobler. Men de fikk en ide: de lærte opp tre firkantede kyllinger til å blåse tyggegummibobler (de ble selvfølgelig firkantede da!), puttet dem under genserne og lurte Gufsedalfolkene til å tro at det var de selv som blåste den firkantede kula. Dermed slapp de ut av dalen. Uansett hva man tenker når man ser på "Happy Meal", ser skulpturen like firkantet ut. Hamburgermåltidet er som støpt fast, stivnet. Det minner om noe dødt, om betong og glass. Likevel er det så livaktig laget at det er ganske morsomt å se på, uansett hvor trist og firkantete det er. Det er sesamfrø oppå hamburgerbrødet, det er ulik lengde på pommes frittes ene slik det er i virkeligheten, og posen de ligger oppi ser ut til å være limet sammen i bunnen slik en papirpose er. Det hele ser ganske så livaktig ut. På en måte likner Granaths "Happy Meal" ganske mye på en hamburger-reklame. Selv om alt er firkantet, likner hamburgeren veldig på slike vi har sett i virkeligheten. Ved å likne på reklamen, uten at det er en reklame, er det som om kunstneren ber oss om å tenke over hva det er reklamen vil fortelle oss. Granaths hamburgermåltid heter "Happy Meal", som betyr god appetitt eller ha et godt måltid. Når vi står foran firkantmåltidet, laget av sponplater, er det ikke akkurat spise vi kan gjøre. Vi står foran en firkantet hamburger, men kan ikke tygge i den. Det er som å bli fristet, uten å få det vi har lyst på. Det firkantede hamburgermåltidet ser forsteinet ut. Hamburgeren er stivnet og død. Det likner ikke på mat, som lukter og kan råtne hvis den står for lenge. Hva kan dette bety? Kan det bety at hamburgere ikke er bra for oss? Eller er det en skulptur som alle vil like, fordi det minner oss om noe godt? -- Donald Ducks "Eggmysteriet" var på trykk første gang i 1963, og kom i opptrykk i påskeekstra

14 BARNS FOTTRINN LØD SOM EKKO AV MARSJERENDE SOLDATER Hans Hamid Rasmussen: Trojas hest Tekst: Hans Hamid Rasmussen Innledning ved Lucie Lovén INNLEDNING Hans Hamid Rasmussen kom til Norge som barn fra et krigsherjet Algerie. Sammen med sin søster opplevde han flukten til Norge. Med utgangspunkt i sagnet om den trojanske hest, har han diktet en historie som barna Egil og Anita som flykter fra Troja. Dette er også en historie om Hans Hamids eget liv, og han har et budskap som det ligger han på hjertet å formidle til oss. Historien har en moral. Trojanerne hadde alt for lenge vært isolert fra det fremmede og ukjente og var derfor et lett bytte for fienden. Ved å være seg selv nok hadde de ikke lært av andre lands historie. De var derfor ikke i stand til å vurdere en situasjon som ble fatal for Troja. Hans Hamids fortelling slutter med at de ugjestmilde som ikke ville ta imot lærdom fra fremmede, gikk en skjebne i møte hvor befolkningen snart kunne høre at deres egne barns fottrinn lød som ekko av marsjerende soldater. TROJAS HEST En gang for lenge siden fantes en by med navnet Troja. I Troja levde tvillingparet Egil og Anita. Troja var en beleiret by, det vil si at den var omringet av fiendtlige soldater. Og det var lenge siden de to hadde kunnet være utenfor byporten da den måtte holdes stengt både natt og dag slik at ingen fiender kunne komme inn. Beleiringen varte i måneder og videre til år, og stadig klarte trojanerne å holde byportene stengt for fienden. Da var det en dag at en trojansk spion kom med nyheter om at fiendens soldater hadde begynt å pakke sammen sine telt, og at noen allerede var begynt å reise hjemover. Beleiringen var slutt. Jubelrop hørtes over hele byen, og en lettelsens glede spredde seg blant folket. Nå fikk barna lov til å løpe rundt i byen for å hilse på slektninger og kjente. Folk samlet seg for å feire freden, og det som fantes av mat ble tilberedt for fest. Utenfor hovedporten til Troja hadde fienden plassert en stor treskulptur formet som en hest. Og hvem vet, kanskje det var den gangens skikk og bruk at uvenner forærte hverandre gaver når en krig var over? Fienden var kjent for å ha dyktige håndverkere, så hesten ble ført inn til Troja der byens ledere tok henrykt i mot gaven. Men hesten ble snart glemt, for nå var folk så yre og glade at de ikke hadde tid til å gi trehesten mer oppmerksomhet. Fredsfesten var startet, og folk sang og danset til langt mot dag. En gang sent på kvelden, mens de voksne feiret freden, sovnet Anita og Egil. Anita våknet først av en dårlig drøm, og da hun ikke kunne få vekket sine foreldre vekket hun broren Egil. Snart hadde de to kledd på seg, for nå var de spente på å se om det var mulig å gå utenfor byporten. Da de kom ut på den åpne plassen, der mennene brukte å samtale, og hvor trehesten var blitt plassert, så de snart at den var forandret. Nå var hesten delt i to. Anita og Egil kunne se at inne i hesten var det et stort hulrom. Uten å tenke mer på det, tok de gaten ned mot byporten. Da de nærmet seg porten, så de ukjente menn som holdt på å åpne den. Barna gjemte seg, og i neste øyeblikk fikk de se, at utenfor porten kom det i mot dem 14

15 hundrevis av fremmede soldater med trukket våpen. Det eneste Anita og Egil kunne høre var deres marsjerende støvler, foruten dem var alt stille. Historien om den trojanske hesten handler om krig, og om hvordan Trojas fiender prøvde ut det listige knepet å gi en gave i form av en stor treskulptur som skjulte soldater inne i seg. Den listige plan eller handling forbindes gjerne med helten og gir vinneren status. Hendelsene forårsaket i Trojas tilfelle, at hele denne store byen ble slettet med jorden. Jeg ønsker å fokusere på fortellingen for å tenke i gjennom om jeg kan lære noe. En ting er sikkert, og det er at trojanerne ble lurt, og slik våknet de opp under fiendens makt. Den hesten trojanerne fikk seg presentert, virket først berikende, for senere å vise seg som alt annet enn det. Gaven inneholdt flere mulige bevegelser/forløp fra et til noe annet. Fra trojanerne mottok gaven til de var beseiret, bestemte de egentlig selv historiens forløp. Det er i historiens forløp de selv kunne avgjøre og dermed definere sin egen fremtid. Kanskje lå fiendens seier i beleiringen ved at trojanerne alt for lenge var blitt isolert fra det fremmende og ukjente? Det går an å tenke seg at ved å utsette seg for fremmedes historier blir vi nødt til å vurdere vår egen forståelse og historie, og derav muligens revurdere det vi mener å kjenne. Bevegelsen vi da foretar i vårt indre, bestemmer vi over selv. Trojanernes problem var kanskje at deres isolasjon hadde gjort dem trygge på sin egen histories fortreffelighet, slik var den ikke lenger levende, og dermed ble den snart glemt. Vel, så litt mer om Anita og Egil. For de to barna som våknet tidlig, ble denne skjebnens hendelse deres redning. Snarrådige klarte de å gjemme seg da fiendens hær marsjerte inn. Snart var de kommet seg ut av porten og slik startet deres flukt gjennom fremmede land og riker. Noen steder ble de tatt vel i mot, og der kunne trojanernes triste historie bidra til videre refleksjon og lærdom. Andre steder ble de jaget bort. Og sagnet sier at i disse ugjestmilde steder, kunne befolkningen snart høre at deres egne barns fottrinn lød som ekko av marsjerende soldater. 15