Å være eller ikke være

Transkript

1 år NF-notat nr. 1008/2013 Å være eller ikke være Brukerundersøkelse i tilknytning til evaluering av overgrepsmottakene i Norge Tommy Høyvarde Clausen Ann Einar Kristin Lier Madsen Eide 30 år

2 Postboks 1490, N-8049 BODØ Tlf /Fax Publikasjoner kan også bestilles via nf@nforsk.no Arbeidsnotat nr. 1008/2013 ISSN-nr.: Antall sider: 54 Prosjekt nr: Prosjekt tittel: Oppdragsgiver: Helsedirektoratet Pris: kr. 50,- "Å være eller ikke være" Brukerundersøkelse i tilknytning til evaluering av overgrepsmottakene i Norge av Ann Kristin Eide Nordlandsforskning utgir tre skriftserier, rapporter, arbeidsnotat og artikler/foredrag. Rapporter er hovedrapport for et avsluttet prosjekt, eller et avgrenset tema. Arbeidsnotat kan være foreløpige resultater fra prosjekter, statusrapporter og mindre utredninger og notat. Artikkel/foredragsserien kan inneholde foredrag, seminarpaper, artikler og innlegg som ikke er underlagt copyrightrettigheter.

3 FORORD Dette notatet presenterer en brukerundersøkelse i tilknytning til en evaluering av overgrepsmottakene, utført på oppdrag fra Helsedirektoratet. Hensikten har vært å danne en bakgrunn for helsemyndighetenes framtidige vurderinger av organisering og ansvarsforhold rundt tjenesten. Delstudiene rettet mot aktører som arbeider tilknyttet overgrepsmottakene, representanter for relevante kompetansemiljø, politiet så vel som et utvalg henvisningsinstanser og samarbeidsparter, besto av en kombinasjon av spørreundersøkelser og intervjuer. Resultatene herfra ble publisert høsten 2012, i rapporten "Det beste må ikke bli det godes fiende!". Brukerundersøkelsen fortsatte imidlertid utover våren 2013: det var nødvendig for å skaffe informanter. Brukerundersøkelsen har bestått av en kombinasjon av spørreskjema og intervju. Overgrepsmottakene har spilt en sentral rolle i forhold til å distribuere spørreskjemaene og derved også formidlet kontakt med mennesker som kunne tenke seg å snakke med oss. Overgrepsmottakene har også bidratt med ytterligere etisk kvalitetssikring, i og med at de ansatte kun har delt ut undersøkelsen der de anså det som forsvarlig. Vi er svært takknemlige for denne hjelpen. Støttesentrene mot seksuelle overgrep har hjulpet oss med å få opp volumet på intervju, og dette skal de ha honnør for. Tusen takk til dere alle! Men først og fremst vil vi rette takk til menneskene som har stilt opp som informanter i brukerundersøkelsen, ikke minst intervjuene. Hvert intervju har vært unikt og verdifullt, og gitt oss et lite innblikk i noe av den kompleksiteten vi har å gjøre med en kompleksitet som på mange måter har betydning for hvordan man bør tenke i forhold til tilrettelegging av hjelpeapparatet. Vi håper vi kan yte denne kompleksiteten, og de menneskene som har formidlet sine budskap til oss, rettferd. Bodø, mai 2013 Ann Kristin Eide 1

4 INNHOLDSFORTEGNELSE Forord Introduksjon til brukerundersøkelsen Planer og endringer i studien: samspill mellom metode og funn Etiske utfordringer Om notatet Om overgrepsmottakene: Viktige punkter fra første rapport Bakgrunn Om oppdraget Tjenestetilbud, variasjon og økonomiske rammebetingelser Psykososial oppfølging Rettsmedisinske aspekter Mer om variasjon Vold i nære relasjoner Utvikling av fagmiljø og arenaer for kompetanseoppbygging Legevakt eller helseforetak? Faktorer av betydning for kvalitet Flere små, eller færre store? Toppen av isfjellet? Fra spørreskjemaet Begynnende presentasjon Hvorfor overgrepsmottakene anbefales Intervjuene Overgrepsmottak - en godt bevart hemmelighet Det handler om å ha et overgrepsmottak Kompleksitet som sprenger kategorier Toppen av isfjellet: en case-historie "Ikke det samme som på overgrepsmottaket " en utdyping Betydningen av å gjenvinne kontroll Flere faktorer av betydning Oppsummering og avsluttende refleksjoner Referanser Vedlegg - spørreskjema

5 1. INTRODUKSJON TIL BRUKERUNDERSØKELSEN 1.1 PLANER OG ENDRINGER I STUDIEN: SAMSPILL MELLOM METODE OG FUNN "Den hjelpen jeg har fått på overgrepsmottaket er helt fantastisk. Det er viktig for meg å gi tilbake bittelitegrann. Det har vært fantastisk oppfølging. For meg har det vært å være eller ikke være. Overgrepsmottaket har hjulpet meg videre, i en prosess med å komme seg ut av dette, og finne igjen selvrespekten. Hadde jeg blitt sendt ut av overgrepsmottaket etter et par tre ganger, så hadde jeg tatt livet av meg. Det hadde jeg. Det er jeg sikker på. Det er en kamp jeg kjemper hver dag. Dette er viktige signal, det er ikke bare å sende oss videre". (Kvinne, overgrepsmottak tilknyttet legevakt) Jeg har ikke kommet på noen ting som kunne vært bedre, de var fantastisk flinke fra a til å, dyktige folk, ikke noe de kunne gjort på en annen måte. Håper alle overgrepsmottak i Norge er så bra! Hvis ikke har så har de mye å lære av dem her! Gynekologen, for å prøve å roe meg ned, sa hun kom og sett deg her 1, så kan vi prate litt. Det var så bra, i stedet for nå må du ta det med ro og puste" og sånn. De hadde så mange slike gode grep som var bra. Det hadde vært fint å få tilbudet mer kjent (Kvinne, overgrepsmottak tilknyttet helseforetak) Brukerundersøkelsen som presenteres i dette notatet var opprinnelig tenkt integrert i en helhetlig studie av overgrepsmottakene. Den skulle utføres av Nordlandsforskning på oppdrag fra Helsedirektoratet i perioden 27.mars 2012 til 20.august I kapittel to i dette notatet vil vi si mer om intensjonene med evalueringen, så vel som resultatene fra delstudiene rettet mot aktører som arbeider tilknyttet overgrepsmottakene, representanter for relevante kompetansemiljø, politiet så vel som et utvalg henvisningsinstanser og samarbeidsparter heretter referert til som systemnivået for enkelthets skyld. Vi vil imidlertid innlede med å forklare hvorfor brukerundersøkelsen framlegges i eget notat. Framgangsmåter og funn har vært nært knyttet sammen, og de valg vi har tatt underveis rent metodologisk har vært forankret i vårt empiriske materiale: når kartet ikke stemmer med terrenget, er det som regel kartet som er feil. Tilpasninger til det sosiale landskapet vi har nærmet oss har vært alfa og 1 Hun forklarer senere at her var en vanlig stol. 3

6 omega for å kunne produsere relevant datamateriale på etisk forsvarlige måter. Fordi valg av framgangsmåter og funn henger så uløselig sammen, presenterer vi disse aspektene i sammenheng. Slik kan vi bringe leseren i nærmere kontakt med den oppdagelsesprosessen som prosjektet har utgjort. Brukerundersøkelsen skulle være todelt, og bestå av en kombinasjon av spørreskjema og intervju. Spørreskjemaet skulle distribueres av aktører som arbeidet ved overgrepsmottakene i forbindelse med oppfølging, under forutsetning av at de anså det som etisk forsvarlig i hver enkelt situasjon. Vi hadde også lagt ved et informasjonsskriv med adresse til samme undersøkelsen via Questback 2, så folk kunne velge om de ville bruke internettversjonen av skjemaet eller papirformatet. På spørreskjemaet oppga vi også vår kontaktinformasjon, og spurte om noen kunne tenke seg til å snakke med oss. I så fall kunne de sende epost eller tekstmelding til oss, eller ringe. Etter hvert som prosjektet skred fram viste det seg imidlertid nødvendig å utsette brukerundersøkelsen, fordi den krevde tid utover de rammene som var satt for prosjektet som helhet. For det første var vi avhengige av at kontakten med informantene ble formidlet av mennesker som arbeidet i feltet. Å etablere kontakter i feltet som kan bistå med slik formidling tar tid i seg selv. Norsk samfunnsvitenskapelige datatjeneste, NSD, hadde godkjent studien. I tillegg hadde både NSD og REK 3 vurdert at studien ikke behøvde godkjennelse fra REK. Likevel ønsket enkelte av overgrepsmottakene å godkjenne studien internt hos seg selv, og denne ekstra kvalitetssikringen tok tid. Dertil viste delstudiene rettet mot aktører som arbeider i feltet, at langt fra alle overgrepsmottakene tilbyr oppfølging. Dette hadde implikasjoner for brukerundersøkelsen, siden undersøkelsen derfor kun omfattet overgrepsmottak med oppfølging. Vi måtte også regne med at en del som fikk spørreskjemaet ikke kontaktet oss 4. Alt dette medførte at vi trengte mer tid, ikke bare for å få opp volumet på informanter, men for å få tak i informanter i det store og hele, og ikke minst: på en etisk forsvarlig måte. Delstudiene rettet mot systemnivået 5 gikk som planlagt, og ble 2 Nettbasert spørreskjema som er standard programvare for slike formål 3 Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk 4 Etter hvert som brukerundersøkelsen skred fram, viste det seg også at enkelte av dem vi snakket med kunne fortelle at spørreskjemaet var blitt liggende over lengre tid, selv om de ønsket å være med. Det handlet rett og slett om at det var så mange vanskelige omstendigheter at de hadde glemt det hele. Dette kan også ha skjedd med andre som mottok skjemaet, men ikke kontaktet oss. 5 Aktører som arbeider tilknyttet overgrepsmottakene, representanter for relevante kompetansemiljø, politiet så vel som et utvalg henvisningsinstanser og samarbeidsparter 4

7 publisert høsten I kapittel to vil vi gjengi et sammendrag fra denne rapporten. Men med tillatelse fra oppdragsgiver fikk brukerundersøkelsen gå til sommeren Utsettelsen gjorde det mulig å gjennomføre en spørreundersøkelse som ble besvart av 18 personer, 16 i papirform, og to via internett. Atskillige silingsprosesser kan ha skjedd på veien, som gjør at erfaringene informantene våre formidler ikke nødvendigvis sier noe om erfaringene til brukergruppen som helhet. Det handler om at ikke alle overgrepsmottakene var med, hvem overgrepsmottakene valgte å dele ut skjemaet til, og hvem som faktisk valgte å svare når de fikk skjemaet. Vi valgte derfor, med oppdragsgivers godkjennelse, å integrere funnene fra spørreundersøkelsen i en helhetlig drøfting der intervjuene sto sentralt, i stedet for å utarbeide en omfattende kvantitativ analyse i seg selv, av materiale som var så spinkelt. Via overgrepsmottakene fikk vi ikke overraskende - kun 3 personer som ønsket å stille opp. Vi måtte finne måter å få opp volumet på informanter. Som supplement til å rekruttere via overgrepsmottakene, valgte vi å henvende oss til Støttesentrene mot seksuelle overgrep 6. Dette er en tematikk hvor man med rette kan argumentere at spørreundersøkelser ikke er det mest gunstige valget. Kvalitative, åpne intervju er atskillig bedre egnet til å få fram faktorer av betydning for de menneskene det gjelder. Vi valgte derfor å arbeide for å få flere intervju via Støttesentrene. Vi fikk ytterligere 4 intervju takket være Støttesentrene. Det viste seg imidlertid at enkelte som ble rekruttert via støttesentrene trodde at støttesentrene var overgrepsmottak 7. Intervjuene muliggjorde å fange opp denne misforståelsen. I stedet for å ende opp med misvisende datamateriale, ble dette en observasjon i seg selv. Vi kunne justere spørsmålene og få relevant informasjon likevel. 6 Støttesenter mot incest og seksuelle overgrep. Støtter utsatte og pårørende med å bearbeide overgrep og seinvirkninger av slike. De arbeider etter "hjelp til selvhjelps" prinsippet, og ønsker også å forebygge incest og seksuelle overgrep, og arbeider med å synliggjøre konsekvenser av overgrep gjennom deltakelse i samfunnsdebatten og informasjonsarbeid. SMISO er en privat stiftelse, som finansieres med kommunale, fylkeskommunale og statlige midler. 7 Dette fenomenet så vi også i den første delen av studien som rettet seg mot systemnivået: flere i kommunene blandet sammen overgrepsmottak og støttesenter mot seksuelle overgrep. 5

8 1.2 ETISKE UTFORDRINGER Intervjuene ble foretatt over telefon, og vi benyttet oss av en intervjuguide med tema vi ønsket å komme innom. Det som var viktigst, var imidlertid å åpne opp for tema og faktorer som menneskene vi snakket med, opplevde var av betydning. Både i spørreundersøkelsen og i intervjuene la vi vekt på at sensitive opplysninger ikke skulle inngå i spørsmålene vi stilte, og opplyste om dette i informasjonsskrivet 8. Det var også et poeng ikke å stille spørsmål som kunne gjøre det mulig å spore informasjonen tilbake til det enkelte overgrepsmottaket. Dette handlet om å gjøre det lettere å svare for informantene da slapp de å føle at de eventuelt utleverte noen spesielle mennesker. Det handlet også om ikke å gjøre terskelen høyere ved overgrepsmottakene, i forhold til å dele ut undersøkelsen. Vi opplevde imidlertid at de vi snakket med plutselig kunne fortelle oss om forhold vi aldri ville stilt spørsmål om, på eget initiativ. Dette er et velkjent fenomen som stiller store krav til håndtering fra forskerens side. All informasjonen er av uvurderlig nytte, utfordringen knytter seg til å sikre at folk ikke sier mer enn de kan føle seg vel med i etterkant. Det handler også om å ivareta den man snakker med under samtalen, og komme folk i møte på en god måte. Å stanse folk og fungere som "bedrevitere" er også problematisk, "nei, dette vil vi ikke høre om" Vi kunne imidlertid velge hvordan vi fulgte opp det som ble fortalt, i stedet for å spørre videre om nære detaljer, kunne vi stille andre typer spørsmål. Vi gjentok også muntlig i forkant av samtalen, at vi ikke ville stille spørsmål om årsakene til at folk var i kontakt med et overgrepsmottak, og at om det var spørsmål de ikke ønsket å svare på, så behøvde de ikke det. Hvert av de 7 intervjuene vi foretok var svært verdifulle. Via samtalene har vi fått et lite innblikk i noe av den kompleksiteten vi har å gjøre med en kompleksitet som på mange måter har betydning for hvordan man bør tenke i forhold til tilrettelegging av hjelpeapparatet. 8 Det vi spurte om var tematikk knyttet til hvor folk først henvendte seg for å få hjelp, hvor lenge måtte de vente på overgrepsmottaket, ventet de alene eller sammen med noen, ble de henvist til andre instanser, i så fall, hvilke, og ville de anbefalt overgrepsmottaket til noen som kom i samme situasjon som dem selv, m.m.. Spørreskjemaet er lagt ved som appendiks til dette notatet. Vi hadde også åpne felter hvor man kunne føye til kommentarer og utdype svar ved behov. 6

9 1.3 OM NOTATET Et viktig poeng med evalueringen var at delstudiene skulle kunne kaste gjensidig lys over hverandre, og til sammen skape et utfyllende bilde av feltet. Før vi går videre med å presentere resultater fra brukerundersøkelsen, vil vi derfor begynne kapittel to med å presentere oppsummering fra studien rettet mot systemnivå 9 (Eide m.fl.2012). Der inngikk representanter fra overgrepsmottakene, personer fra sentrale kompetansemiljø og samarbeidspartnere/henvisningsinstanser så vel som politiet. I kapittel tre vil vi presentere resultatene fra spørreundersøkelsen, i kapittel fire intervjuene, og i kapittel fem, "avsluttende refleksjoner", vil vi dra sammen trådene fra notatets ulike deler. 9 Aktører som arbeider tilknyttet overgrepsmottakene, representanter for relevante kompetansemiljø, politiet så vel som et utvalg henvisningsinstanser og samarbeidsparter 7

10 2. OM OVERGREPSMOTTAKENE: VIKTIGE PUNKTER FRA FØRSTE RAPPORT 2.1 BAKGRUNN Voldtektsutvalget estimerer mellom voldtekter/voldtektsforsøk per år, og det understrekes at dette er et konservativt estimat. Det framgår at 9 av 10 voldtekter ikke anmeldes (Sletner 2008). Videre har det vært estimert at minst kvinner i Norge utsettes hvert år for vold/trusler/sexovergrep fra nærstående person (Ormstad 2011). Sammenlignet med hjertesykdom, hvor det beregnes at mellom og personer får akutt hjerteinfarkt hvert år, kan man se at overgrep er ingen marginal problemstilling. Dertil opplever nær 50% av voldtatte Post Traumatic Stress Disorder 10 (Rothbaum og Foa 1998). Voldtekt er den mest traumatiserende hendelsen et menneske kan oppleve, og dette er forbundet med sterke, omfattende og langvarige reaksjoner (Gjestad 2008). Overgrep berører mange, og har dyptgripende implikasjoner. Det å gi bistand til overgrepsutsatte handler om å tenke langsiktig, helhetlig og gripe inn i potensielle forløpere og utviklingsveier for psykiske helseproblem og arbeidslivsmarginalisering. Overgrepsmottakene skal være et tilbud om akutthjelp og oppfølging rettet til voksne personer som har vært utsatt for seksuelle overgrep og/eller vold i nære relasjoner. Tjenestetilbudet ved overgrepsmottakene skal ivareta tre hoveddimensjoner: Medisinsk undersøkelse og behandling, psykososial støtte og oppfølging, samt rettsmedisinsk undersøkelse og sporsikring. Et sentralt element i det oppdraget overgrepsmottakene har overfor sine brukere dreier seg også om samarbeid og koordinering av oppgaver og ansvar overfor andre instanser i akuttfasen så vel som i det videre oppfølgingsarbeidet rundt den enkelte bruker. På det tidspunktet første rapport kom ut, høsten 2012, eksisterte det 22 overgrepsmottak fordelt over hele landet, to tredeler forankret i legevakt/interkommunal legevakt, og en tredel i helseforetak. Ett overgrepsmottak forankret i helseforetak var blitt nedlagt. I dag, våren 2013, er det imidlertid nok en gang 23 overgrepsmottak. Det stedet hvor 10 PTSD (Post Traumatic Stress Disorder) består av fire hovedelementer: gjenopplevelse av traume (i form av påtrengende minner, bilder, flashback), unngåelsesatferd (prøve å unngå alt som minner om traumet), nummenhet og depresjonhyperaktivering (irritabilitet, eksplosivt sinne, være i beredskap, konsentrasjonsvansker, søvnvansker). ( 8

11 overgrepsmottaket var blitt nedlagt, har man nå åpnet et nytt, forankret i legevakt, og vi er blitt fortalt at mengden mennesker som nå henvender seg i forbindelse med overgrep har økt i kjølvannet av endringene 11. Det primære personellet på overgrepsmottakene består av sykepleiere og leger, ved de største mottakene fins imidlertid også andre faggrupper som sosionomer, psykiatriske sykepleiere og psykiatriske vernepleiere. Siden 2007 har Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (Nklm) hatt ansvar for kompetansehevingstiltak for overgrepsmottakene. 2.2 OM OPPDRAGET Helsedirektoratet ønsket en evaluering av hvordan overgrepsmottakene fungerte ut fra målsettinger og kvalitetskrav for tjenesten. Vi skulle anvende kvalitetsbegrepet fra Nasjonal strategi for kvalitetsforbedring i sosial- og helsetjenesten...og bedre skal det bli! ( ), som tilsier at tjenester av god kvalitet er virkningsfulle er trygge og sikre involverer brukerne og gir dem innflytelse er samordnet og preget av kontinuitet utnytter ressursene på en god måte er tilgjengelig og rettferdig fordelt Evalueringen skulle se nærmere på hvordan medisinske og rettsmedisinske aspekter, så vel som aspekter knyttet til psykososial oppfølging fungerte ved mottakene. Å vurdere administrative og faglige ressurser så vel som rammer for utvikling og vedlikehold og utvikling av kompetanse inngikk også i oppdraget. Likeledes skulle forhold knyttet til samarbeid og rutiner for henvisning berøres. Oppdragsgiver ønsket også å lære mer om hvordan tilbudet fungerer for brukerne. I kravspesifikasjonen ble det også åpnet for muligheten for å gjøre prioriteringer underveis i forhold hva vi vektla i undersøkelsen. 11 Vi har imidlertid ikke noe grunnlag for å analysere hvilke faktorer som har hatt betydning for økningen. 9

12 2.3 TJENESTETILBUD, VARIASJON OG ØKONOMISKE RAMMEBETINGELSER Evalueringen viste at noen overgrepsmottak rapporterer at alle tre aspektene ved overgrepsmottakets arbeid fungerer godt. Dette var gjerne de større mottakene uavhengig av hvorvidt de er en del av et helseforetak eller legevakt, kommunal eller interkommunal. Alle overgrepsmottakene mener medisinsk undersøkelse og behandling ivaretas godt 12. Derimot, hva angår rettsmedisinske undersøkelser skadedokumentasjon til bruk overfor rettsapparatet så rapporterer mange at de opplever mangler. Det samme gjelder aspektet knyttet til psykososial støtte og oppfølging. Det er også store forskjeller hva angår henvisningsrutiner. Variasjonene henger imidlertid ikke sammen med overgrepsmottakets forankring 13, men med en rekke andre faktorer: Blant annet har de ulike mottakene ikke eksistert like lenge, og befolkningsgrunnlaget i de ulike regionene varierer, hvilket gir ulikt grunnlag for mengdetrening. Hvilke, og hvor mange instanser man har i de ulike regionene som potensielle samarbeidspartnere/- henvisningsinstanser, varierer også. De ulike mottakene besitter ulik grad av kompetanse, og variasjonen er særlig markert blant legene. Men den viktigste årsaken til varierende tilbud handler om varierende økonomi. Flere steder sliter overgrepsmottakene med finansieringen, fordi ikke alle kommunene er med på spleiselaget som mottakene er avhengig av. Det har igjen betydning for hva slags måter man kan organisere, ansette og avlønne fagpersonell på, og som resultat varierer tilbudet som gis ved de ulike mottakene. Datamaterialet vårt viste at rask mobilisering til en mottakssituasjon henger sammen med en stabil og forutsigbar vaktordning. Men bruk av tilstedevakt eller betalt beredskapsvakt av både sykepleier og lege koster mer enn mange overgrepsmottak har råd til. Uten stabil og forutsigbar vaktordning har systemet en innebygget sårbarhet, som i verste fall kan bety at man ikke kan garantere 24 timers tilbud. Løsninger som kan synes rasjonelle på et byråkratisk nivå, er ikke alltid like hensiktsmessig på bakkenivå. For eksempel, å benytte seg av personell som allerede er på vakt kan synes som en god løsning. Men de som arbeider på bakkenivå kan erfare at kapasiteten er slik at det i praksis ikke er rom for utvidelse av tilbudet. Dersom man påtar seg ytterligere arbeidsoppgaver uten å øke 12 Undersøkelser for å diagnostisere og behandle skader, seksuelt overførbare sykdommer, akutte psykiske reaksjoner og psykiske lidelser. 13 Med forankring mener vi her hvorvidt overgrepsmottakene er forankret i kommunehelsetjeneste eller spesialisthelsetjeneste. 10

13 personellet generelt, vil det gi lengre ventetider og et forringet tilbud for alle pasientgrupper. Mye har gått rundt ved mange overgrepsmottak fordi de ansatte har gitt det som omtales som det lille ekstra (sitat). Men det berettes om endringer på gang: På den ene siden øker antallet saker ved overgrepsmottakene, samtidig blir det færre og færre som ønsker å ha en jobbsituasjon som er basert på det som omtales som veldedighet. Noen steder har overgrepsmottaket et omfattende nettverk av samarbeidspartnere som samarbeider på flere plan, utover de konkrete sakene. Flere steder rapporteres det imidlertid om for lite dialog mellom de ulike instansene som har med tematikken overgrep å gjøre. Det resulterer i at man vet for lite om det helhetlige tilbudet den enkelte overgrepsutsatte faktisk får, man vet for lite om hva som gjøres og ikke gjøres ved andre instanser, og man risikerer at det blir hull i oppfølgingen. Det eksisterer uklarheter i mange kommuner, ikke bare knyttet til ansvarsforhold, men også i forhold til kunnskap om hva et overgrepsmottak er. Ikke alle vet forskjell på overgrepsmottak og Støttesenter mot seksuelle overgrep 14. Enkelte kommuner tror de er med på å spleise på et overgrepsmottak, mens de i realiteten ikke gjør det. Det fins også kommuner som har reservert seg mot ordningen fordi overgrepsmottaket de sokner til, ikke har spesialopplærte leger. Enkelte overgrepsmottak har egen nettside. Informasjonen som framkommer på disse sidene, er imidlertid varierende. Flere representanter fra overgrepsmottakene så vel som informanter fra ulike kompetansemiljø, tar opp behovet for tilgjengelig, forståelig informasjon og felles nettportal. Både representanter for Støttesenter mot seksuelle overgrep og Krisesentrene understreker betydningen av at begrepene som brukes er forståelige for alle brukergruppene, og at det må være lett å finne overgrepsmottakenes nettside ved søk på ord folk anvender. Brukerorganisasjonene kan utgjøre en viktig ressurs i forhold til innspill og kvalitetssikring i den anledning. 14 Støttesentrene mot seksuelle overgrep er et lavterskeltilbud som skal fungere som et supplement til det offentlige hjelpeapparatet. De har fokus på å gi råd, støtte og hjelp til brukerne basert på prinsippet om hjelp til selvhjelp. Dette kan skje gjennom individuelle samtaler eller ulike former for støttegrupper. De tilsatte ved sentrene skal også kunne hjelpe til med å kartlegge hvilke behov brukerne har, og finne passende tilbud, enten det er på senteret eller i det offentlige hjelpeapparatet. Sentrene skal i utgangspunktet ikke drive behandling. 11

14 Generelt fins det lite rutiner for tilbakemelding fra brukerne ved overgrepsmottakene. Det påpekes spesielle utfordringer knyttet til brukerevalueringer i dette feltet knyttet til potensiell retraumatisering. 2.4 PSYKOSOSIAL OPPFØLGING Hva angår psykososial oppfølging er bildet alt annet enn entydig. Det handler både om at tilbudet overgrepsmottakene gir, varierer i seg selv, og at hva slags andre tilbud man har tilgjengelig lokalt varierer. Det handler også om at overgrepsmottakene har ulik praksis hva angår å knytte pasientene opp til andre instanser for oppfølging. De har ulik praksis i forhold til hvem de henviser pasientene til, og de har ulik praksis hvorvidt de følger opp pasienten etter at eventuell henvisning er blitt gitt. Psykososial oppfølging er noe mange ønsker mer kunnskap om, også ved de større mottakene. Det å ivareta pasientens verdighet er også noe som krever spesiell kompetanse, påpeker flere aktører som arbeider ved overgrepsmottakene. Enkelte overgrepsmottak foretar kun en telefonsamtale i etterkant av den akutte behandlingen, og så henvises pasientene til fastlegen. Andre steder har man mer omfattende oppfølgingsopplegg, og ved de største mottakene har man dertil andre faggrupper tilsatt enn leger og sykepleiere. Det er store forskjeller hva angår henvisningsrutiner, og det fins få formelle samarbeidsavtaler. De fleste mener manglende oppfølging ved overgrepsmottakene er en svakhet. Vi kommer imidlertid også i berøring med en diskusjon omkring hvor mye oppfølging det skal være ved et overgrepsmottak. At mennesker som har opplevd overgrep trenger oppfølging, er samtlige vi snakker med enige om. Uenighetene går på hvem som skal stå for oppfølgingen, og hvor omfattende den bør være. Men flere mente at selv om en viktig oppgave ved overgrepsmottakene er å sluse pasientene videre i systemet, så er det et viktig poeng å ha noe oppfølging ved selve mottaket også. Det handler om å komme til før skammen tar over (sitat), og at en henvisning kan oppleves som en avvisning. Overgangene mellom instanser understrekes også som kritiske, fordi det er i overgangene folk blir borte (sitat). Erkjennelsen av dette gjør også at en del representanter for både overgrepsmottak og kompetansemiljø mener at oppfølgingstilbudet må bli oppsøkende. 12

15 Mange snakket om betydningen til fastlegen, som er en viktig ressurs i oppfølgingen av overgrepsutsatte og viktig å involvere. Men ikke alle mener fastlegen i seg selv er noen garanti for god oppfølging videre. Enkelte mennesker kan oppleve det som vanskelig å undersøkes av en person av motsatt kjønn etter et overgrep. Det kan også bety at de ikke greier å benytte seg av fastlegen som før. Noen steder bistår overgrepsmottaket i forhold til å bytte fastlege i den anledning. Andre kan fortelle at særlig på små steder kan fastlegen være vanskelig å bruke i oppfølgingsarbeidet, fordi det er så smått og gjennomsiktig, og noen man kjenner kan sitte på legekontoret. Dette er forhold som i praksis kan bety at mennesker faller utenfor, og ikke får den hjelpen de trenger. Evalueringen sier ikke noe om kvaliteten på arbeidet fastlegene gjør generelt. Poenget er at en henvisning til fastlegen i seg selv ikke er noen garanti for at pasienten får oppfølging, og spørsmålet enkelte stiller om hvorvidt dette er nok å gjøre fra overgrepsmottakets side, er et legitimt spørsmål. 2.5 RETTSMEDISINSKE ASPEKTER Rettsmedisinsk kommisjon uttrykker bekymring over at kvaliteten på de sakkyndige rettsmedisinske uttalelsene i straffesaker er så varierende at man i % av sakene ikke kan anvende disse som tilfredsstillende dokumentasjon. De regionale forskjellene kan ha juridiske konsekvenser ved eventuell straffeforfølgelse. Tilfredsstillende og forpliktende organisering av virksomheten samt plan for kompetanseheving med eventuell sertifisering, og ikke minst regulering i lov eller forskrift understrekes av Den rettsmedisinske kommisjon som viktig for å heve kvaliteten i sakene. Noen overgrepsmottak kan berette at de opplever at de rettsmedisinske aspektene er godt ivaretatt ved deres mottak. Dette rapporteres uavhengig av mottakets organisering det vil si innen helseforetak eller legevakt. Mange overgrepsmottak mener imidlertid de trenger mer kunnskap på dette feltet. Behovet for mer kunnskap på området understrekes ved det faktum at Den rettsmedisinske kommisjon ikke mottar erklæringer fra alle mottakene, hvilket de i følge veilederen (Sosial og Helsedirektoratet 2007) skal. Datamaterialet vårt viser at det er uklarheter en del steder omkring hvem som har ansvaret for å sende inn disse erklæringene. Overgrepsmottakene befinner seg i et krysningspunkt mellom helse- og justissektoren. En utfordring som flere påpeker i den anledning, er knyttet til 13

16 rollekonflikt i forhold til oppfølging og omsorg versus det å være sakkyndig og vitne. Ett sted kan man berette at dette er en årsak til at man ikke har oppfølging av pasientene utover en telefonsamtale noen dager etter akuttbehandlingen: man kan ikke kombinere rollen som sakkyndig med det å utføre oppfølgingsarbeid, og man har for lite personell til å kunne delegere oppgavene. Kompetansepersoner på området kan fortelle oss at det er blitt vanskeligere å få voldsoffererstatning, og dokumentasjonen understrekes som særdeles viktig. Det er imidlertid uklart hvem som har ansvaret for å betale for uttalelsene som kreves i den anledning. Flere steder kan man berette at man kan oppleve at enkelte leger ikke ønsker en overgrepssak. Feltet preges også av uklarheter hva angår ansvarsforhold og kostnader i forhold til legene. En annen utfordring knytter seg til hvem som har ansvar for finansieringen av de rettsmedisinske aspektene ved arbeidet, som understrekes som svært tidkrevende. Det gjelder undersøkelsene så vel som etterarbeidet. En løsning nevnes å være en rettsmedisinsk normaltariff, hvor ulike prosedyrer er beskrevet, og man får muligheten til å ta betalt for etterarbeidet som er ganske omfattende. Samtidig påpeker enkelte av våre informanter fordeler ved at ansvaret for de økonomiske aspektene knyttet til rettsmedisin, hadde ligget under justissektoren. Da ville penger og instruksjonsmyndighet kunne komme fra samme instans. Det rettsmedisinske ansvaret er imidlertid tett flettet sammen med helsehjelp. Selv om enkelte mener det er en oppgave justissektoren burde ta hånd om, og dermed finansiere, mener andre at helsesektoren må ansvarliggjøres, og finansiere en rettsmedisinsk normaltariff - inklusive regning på legeerklæringer. 2.6 MER OM VARIASJON Hva angår rekruttering varierer bildet en del mellom de ulike overgrepsmottakene, så vel som mellom de ulike profesjonene ved det enkelte mottaket. Noen steder er rekruttering noe som berettes om som problemfritt. Andre steder sliter man veldig med rekrutteringen. Dette handler også om hvilket fagmiljø og arbeidsforhold man har å tilby, noe som kan ha betydning for hvor attraktivt overgrepsmottaket anses å arbeide ved. Gode så vel som vonde sirkler kan skapes. 14

17 Noen overgrepsmottak har egne lokaler som ikke brukes til annet enn overgrepsmottakets formål, men flere anvender rom som også benyttes til andre formål. Dette skaper en utfordring knyttet til oversmitte av spormateriale/- bevismateriale. Dårlige lokaler har også en betydning for opplevelsen til pasienten. Mange uttrykker ønske om eget samtalerom, og eget toalett til den overgrepsutsatte. Det understrekes at det er viktig at pasienten opplever at det er et verdig sted de kommer til, slik at de får tilbake den verdigheten de har mistet. Manglende lokaler kan også sette begrensninger for hvor lenge spormateriale kan oppbevares de stedene man ikke har plass nok. Flere overgrepsmottak rapporterer også at de er usikre på kvaliteten på sporsikringen som gjøres. Alle overgrepsmottakene har rutiner for oppbevaring som begrenser både tilgang til og innsyn i materialet det være seg dokumenter, bilder eller spormateriale. Men hvor godt beskyttet sensitivt materiale er, varierer. Ett sted kan man ikke låse rommet der skapet med spormaterialet oppbevares. Det har vært et tilfelle der overgriper, kamuflert som vaskepersonell, prøvde å få tilgang til skapet. 2.7 VOLD I NÆRE RELASJONER Samtlige som ikke tar imot mennesker som har vært utsatt for vold i nære relasjoner, påpeker manglende kapasitet og ressurser som hovedårsak. Noen mener de har kompetanse til å ta imot saker knyttet til vold i nære relasjoner, men at det åpner opp for atskillig flere pasienter, hvilket vil kreve flere ansatte. Andre påpeker at vold i nære relasjoner åpner opp for en enorm variasjon hva angår saker, noe som ikke bare krever flere ansatte, men ansatte med en annen form for kompetanse. I forhold til denne kategorien er det også spesielt viktig å sikre at de ikke reiser hjem til en farlig situasjon. Nødvendigheten av å tenke sikkerhet har en viktig implikasjon for hvordan man må tenke oppfølging. Det påpekes at sikkerhetsaspektet kan falle bort dersom man sluser pasientene for fort videre. I og med at rutinene for oppfølging varierer mye mellom de ulike mottakene, er det behov for avklaring av hva sikkerhetsaspektet skal bety for oppfølgingsrutinene i forhold til saker knyttet til vold i nære relasjoner. Det stilles en rekke spørsmål knyttet til tematikken relasjonsvold: hva skal defineres som vold, og hva skal defineres som nære relasjoner? Hvor bredt ut skal man gå? Og hvem skal følge opp barnet som moren har med seg? Flere framhever Overgrepsmottak: Veileder for helsetjenesten (Sosial og Helsedirektoratet 2007) som veldig god. Enkelte mener imidlertid den blir for 15

18 diffus, i den sammenhengen dras gjerne vold i nære relasjoner fram. Enkelte kommer med en oppfordring til den nye veilederen: At den kan skissere flere aktuelle forløp, og si litt om hvilke forløp som passer for hvem. Alle må lett kunne finne ut hvem de skal kontakte, og kontaktpersonen må kjenne sitt ansvar og arbeidsområde det være seg sosialkontor, fastlege eller kommunens helse- og omsorgstjeneste i form av helsesøster, hjemmebaserte tjenester eller kommunens psykiske helseteam. Noen overgrepsmottak som hører til helseforetak, påpeker spesielle utfordringer hva angår det å ta imot saker knyttet til vold i nære relasjoner, det er et tilbud man mener bør være mer desentralisert. Relasjonsvold utspiller seg gjerne over tid, og det kan være vanskelig å komme seg ut av voldelige forhold. Flere informanter understreker at denne gruppen har spesielt behov for et tilbud i nærmiljøet. Samtidig påpekes også utfordringer knyttet til at nærmiljøet på små steder kan være lite og gjennomsiktig, og dette kan hindre folk i å søke hjelp. 2.8 UTVIKLING AV FAGMILJØ OG ARENAER FOR KOMPETANSEOPPBYGGING Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin ble framhevet av samtlige aktører som arbeider tilknyttet overgrepsmottak som viktige, og den opplæring og oppfølging man mottar ble understreket som god. Kompetansesenteret tilbyr grunnkurs der målsetningen er å gi helsepersonell ved overgrepsmottak de nødvendige kunnskaper og ferdigheter, slik at de kan gi adekvat behandling og hjelp til mennesker utsatt for seksuelle overgrep og vold i nære relasjoner. Kursporteføljen består også av ulike spesialkurs som omfatter fordypning innen sentrale fagområder. Mange overgrepsmottak etterspør imidlertid oppfølgingskurs, og dette er på trappene: kursporteføljen skal nå også utvides med et eget oppfølgingskurs til grunnkurset. Datamaterialet vårt indikerte god kontakt mellom Nklm og overgrepsmottakene, med muligheter for tilbakemeldinger som følges opp. Kompetansesenteret fungerer i tillegg som en arena der mottakene kan knytte kontakter seg imellom. I hvilken grad overgrepsmottakene har kontakt med andre overgrepsmottak, er imidlertid noe som varierer. En del informanter opplevde arbeidet ved overgrepsmottaket som en ensom jobb. Muligheten til å møte andre ansatte ved overgrepsmottak er noe mange mente ville styrke kompetansen og bidra til å skape et faglig fellesskap. Noen overgrepsmottak rapporterer gode muligheter for 16

19 debriefing (sitat) internt på mottakene. Men flere opplever at dette aspektet er lite ivaretatt. Arbeidet representerer en stor følelsesmessig påkjenning, og ivaretakelse av de ansatte er nødvendig for å forebygge utbrenthet. Det er også nødvendig for å bevare kompetansen, og bygge den ytterligere opp via deling av erfaringer, muligheter for å drøfte og lære av hverandre. Ett sted sørger Regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) for nettverksmøter mellom mottakene i regionen, men dette er unntaket. Mange steder kjenner man ikke til RVTS ved overgrepsmottaket. Der RVTS har vært aktive i forhold til overgrepsmottakene, har det hatt stor betydning for overgrepsmottakene i regionen. Ved et RVTS som ikke har hatt kontakt med overgrepsmottakene, forklares det at overgrepsmottakene lett assosieres med rettsmedisin, en type arbeid som ikke er relevant for RVTS. Man mener også at overgrepsmottakene ikke har vært tydelig nok løftet fram i oppdragsbrevene fra direktoratet. Ved et annet RVTS har det vært vakante stillinger, noe som har medført manglende kontakt med overgrepsmottakene. Opplæring og kursing er et viktig aspekt ved oppbygging av et fagmiljø. Noen overgrepsmottak har utviklet en stor opplæringspakke, og sørger for internundervisning med jevne mellomrom. Andre kan berette at de ikke har noen spesiell kompetanseheving utenom kursene ved Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin. I hvilken grad de ansatte er kurset, kan variere mellom de ulike profesjonene, så vel som mellom de ulike vaktene ved det enkelte overgrepsmottaket. Felles for de aller fleste overgrepsmottakene er at de ønsker mer opplæring. Det gjelder også mottakene som ellers rapporterer å ha god kompetanse. Det berettes at jo mer en kan om tematikken, dess mer ser man at man trenger å lære. Økonomien kan sette grenser for kursdeltakelse. 2.9 LEGEVAKT ELLER HELSEFORETAK? I studien rettet mot systemnivået 15 fant vi ingen klare sammenhenger mellom forankringssted og omfanget av/innholdet i tilbudene som ble gitt ved overgrepsmottakene. Ut fra kvaliteten på de sakkyndige erklæringene, slik de vurderes av Den rettsmedisinske kommisjon, ser det heller ikke ut som om 15 Aktører som arbeider tilknyttet overgrepsmottakene, representanter for relevante kompetansemiljø, politiet så vel som et utvalg henvisningsinstanser og samarbeidsparter 17

20 variasjonen henger sammen med forankringspunktet til mottakene. Vi finner overgrepsmottak som rapporterer at både medisinske og rettsmedisinske aspekter så vel som psykososial oppfølging fungerer godt, og overgrepsmottak som rapporterer at de strever hva angår rettsmedisinske aspekter og psykososial oppfølging uavhengig av om de er forankret i sykehus eller legevakt. Omfang av samarbeidspartnere henger ikke sammen med forankringspunkt, og intervjuer med samarbeidspartnere indikerte at hvor godt de erfarer samarbeidet heller ikke henger sammen med forankringspunkt. Vi fant imidlertid ulike meninger om hvor overgrepsmottakene burde forankres. De fleste informantene våre mente de hører hjemme ved legevakter/- interkommunale legevakter. Både fordi overgrep omhandler mer enn underliv, og fordi det også rammer menn. Dertil nevnes det at mange steder i landet er det langt å måtte reise til sykehus ved en akutt hendelse som et overgrep er. Det understrekes også at man bygger opp rettsmedisinsk kompetanse som man lettere også kan anvende overfor andre pasientgrupper dersom overgrepsmottaket er forankret i legevakt. Noen mener imidlertid at mottakene hører hjemme på gynekologisk avdeling, og at kun gynekologer innehar den kompetansen som behøves for å skille normale funn fra unormale. Her mener man at det er mulig å lage tilpassede løsninger så man også kan ta imot menn: legevaktsleger kan kalles inn, med assistanse fra sykepleier fra overgrepsvakta, eller man kan kalle inn kirurg ved behov for innvendig undersøkelse. Det ble også påpekt at undersøkelsen ikke trenger foregå ved gynekologisk avdeling, selv om overgrepsmottaket rent organisatorisk er forankret der. De fleste mente imidlertid at med opplæring vil også allmennleger gjøre en god jobb. Alle må likevel ha ytterligere opplæring, i og med de rettsmedisinske aspektene, enten man er gynekolog eller allmennpraktiker. Det krever spesiell kompetanse for å gjøre god sporsikring og rettsmedisinske undersøkelser. Det varierer imidlertid hva man mener utgjør denne kompetansen. Men at arbeidet bør utføres av en gruppe som får mer intensiv opplæring og mer erfaring, er noe de fleste understreker som viktig for å sikre de ansatte et visst volum hva angår saker. Det understrekes at dette ikke er et arbeid som kan pålegges hvem som helst å gjøre, verken gynekologer eller allmennleger. 18

21 2.10 FAKTORER AV BETYDNING FOR KVALITET Et moment som påpekes som viktig for kvalitet på tilbudet, er stabilitet. Noen steder kunne man fortelle at det er stor gjennomtrekk av gynekologer ved sykehuset, hvilket vil bety lite stabilitet for overgrepsmottaket dersom disse har ansvaret for undersøkelsene. Disse stedene mener man at å benytte seg av allmennleger betyr en bedre mulighet til å få etablert et stabilt overgrepsmottak, med muligheter for å få bygd opp kompetansen som behøves. Andre steder kan man berette at det er så mange legevaktsleger at med turnus vil det bli mye større variasjon hva angår legene på overgrepsmottaket dersom disse hadde ansvaret for undersøkelsene. En fellesnevner er imidlertid at samtlige understreker betydningen av ansatte som får muligheter til mengdetrening og oppbygging av kompetanse. Forholdene rundt overgrepsmottakene er så forskjellige ulike steder i landet, at det berettes om behov for å kunne ta tilpassede grep til det enkelte mottak. Flere påpeker at fokus må ligge på kompetanse, kvalitet og løsninger tilpasset de lokale forholdene, framfor fokus på profesjoner. Utdanning og faglig utvikling er nødvending, og flere tar til orde for at denne gjerne kan være profesjonsuavhengig. Kvaliteten på undersøkelsene handler ikke minst om den kompetansen sykepleierne har: Det berettes om mye skjult veiledning blant sykepleierne, som mange steder er de som representerer stabiliteten og spesialkompetansen. Ett sted har man etablert en sykepleierstyrt modell. Dette er ett av de mottakene som har etablert et team som får bygd opp sin kompetanse både teoretisk og via mengdetrening, og man klarer å gi kontinuitet uavhengig av vaktskifter. Den sykepleiestyrte modellen har bidratt til å gi høy stabilitet og kvalitet. Man opplever imidlertid at modellen ikke anerkjennes som en modell med generell gyldighet. Man har en dedikert sykepleierleder og engasjert lege, som begge har tatt atskillig utdannelse utover kompetansesenterets basistilbud. Begge nedlegger mer arbeid enn det direkte pasientrettede. Datamaterialet vårt indikerer at variasjon i seg selv ikke nødvendigvis er et onde, det er så ulike forhold de forskjellige stedene i landet, at dersom et godt tilbud til overgrepsutsatte skal sikres krever det lokale tilpasninger. De økonomiske forholdene medfører imidlertid at man mange steder må ty til løsninger som ikke er optimale verken for de ansatte eller for tilbudet som gis. Forskriftsfesting og definerte minstestandarder ble etterspurt. 19

22 2.11 FLERE SMÅ, ELLER FÆRRE STORE? Det drøftes hvorvidt man skal ha mindre, men nært og lett tilgjengelige mottak, eller større mer sentraliserte mottak. Større mottak gir bedre muligheter for mengdetrening og oppbygging av kompetanse. Den største utfordringen er imidlertid muligheten til å kunne gi en rask grunnleggende sporsikring, så et menneske som sitter med sæd i ansikt og på hender kan få dusje, drikke og spise, samt motta den trøsten som ligger i å holde rundt noen uten at sporsikringens kvalitet reduseres. Hvert minutt teller, for ikke å øke traumet og de implikasjoner en slik påkjenning har. Det å investere i overgrepsmottak sammenlignes med det å investere i brannvesen noe man har, enten det brenner eller ikke. Tematikken avstand ble understreket som særlig relevant i forhold til det å ivareta tenåringer, som er spesielt utsatte for seksuelle overgrep. Lang reisevei kan være spesielt problematisk for de helt unge. Helsesøstertjenesten kan spille en stor rolle både i forhold til å gjøre terskelen lavere for å søke hjelp, samt i forhold til oppfølgingsarbeidet. Helsesøstertjenesten understrekes som en av de viktigste faggruppene utenfor mottakene i arbeidet. Noen overgrepsmottak har opprettet god kontakt med helsesøstertjenesten, andre steder er dette fraværende. Hvorvidt man skal ha flere små, eller færre store mottak, er et dilemma vi ikke skal ta stilling til. Det er imidlertid viktig at man uansett løsning sikrer muligheten for rask, grunnleggende sporsikring. Omkostningene i menneskelig lidelse og de implikasjoner dette har på sikt, også økonomisk, er variabler som må med i regnestykket TOPPEN AV ISFJELLET? Brukerorganisasjoner formidler erfaring med at mange som er blitt utsatt for overgrep i voksen alder, viser seg å ha en historie med seksuelt misbruk. Denne historien kommer imidlertid ikke fram ved første møte. Problematikken de ulike pasientene sliter med, kan gå langt dypere enn det som lar seg observere eller kommunisere i møtet med overgrepsmottaket, spesielt ved overgrepsmottak som ikke har psykososial oppfølging over tid. De aller fleste overgrepsmottakene forteller at de søker å tilrettelegge for oppfølging for den enkelte etter behov (sitat). Behov er imidlertid ikke noen objektiv observerbar enhet det handler om perspektiv og fortolkning, samt tiden som behøves for å få mulighet til å observere. Hvilken betydning har den kompetansen man har ved overgreps- 20

23 mottakene, for de behovene man er i stand til å identifisere? Hvilken betydning har det faktum at reaksjoner kan komme lenge i etterkant, for hvordan man bør tenke og legge opp eventuell oppfølging? Noen understreker at det er behov for mer spisset kompetanse på traumatologi, og at uten faglig kvalifisert hjelp, har samtaler begrenset verdi. Det påpekes at ikke alle traumepsykologer mener det er nødvendig med krisepsykologisk oppfølging fra første stund, men at det er nok med avlastende støttesamtaler/- samtaler, å støtte opp om nettverk og å gi enkel symptomlindring. Men om et traume "setter seg" (dvs høy symptomscore over varighet over ca. en mnd.), bør pasienten henvises til psykolog/krisepsykolog. For å vite om slike behov er tilstede, må imidlertid noen følge opp lenge nok til å avdekke det. På samme måte som det er systematikk omkring advokathjelp, påpeker noen at det burde vært systematikk omkring psykologhjelp. En utfordring som dras fram i forhold til psykologhjelp, er knyttet til kostnader. Ikke alle har råd til å betale egenandelen. Betydningen av at mennesker utsatte for overgrep får høre at de har normale, friske reaksjoner på en syk hendelse, er det flere som kommer inn på. Budskap kan imidlertid formidles på mange plan, ikke bare via ord. Psykiatrien kan ha negative konnotasjoner for en del mennesker. Å henvises dit kan fortelle en historie i seg selv, om enn aldri så uintendert: om at de er syke (sitat), en forståelse enkelte vil reservere seg mot ved å takke nei til et slikt tilbud om oppfølging. Aktører vi snakker med fra kompetansemiljø på krisepsykologi understreker at psykiatri og det krisepsykologiske feltet ikke er synonymer. Her understrekes det også at den fysiske tilhelningen må finne sted før man er klar for den psykologiske bearbeidingen. Videre, at debriefing (sitat) eller en enkelt oppfølgingssamtale uten noen form for videre oppfølging er av begrenset verdi. Det er behov for å tematisere oppfølgingen, både den som gis internt ved overgrepsmottakene, og det tilbudet som gis videre. Også her vil det være behov for lokale variasjoner. Det er viktig at avgjørelser er forankret i de realiteter mennesker i feltet erfarer, for at avgjørelsene skal kunne ha intenderte effekt. 21

24 3. FRA SPØRRESKJEMAET 3.1 BEGYNNENDE PRESENTASJON I dette avsnittet presenterer vi svarene fra spørreundersøkelsen. Undersøkelsen sendte vi ut til overgrepsmottakene, som distribuerte den videre til pasienter i forbindelse med oppfølging, men kun i situasjoner der det ble vurdert som forsvarlig. Det betød at vi kun nådde mennesker som hadde benyttet overgrepsmottak med oppfølging. Som forklart i innledningen var svarresponsen svært lav. I stedet for å bruke tid på å utforme tabeller basert på et spinkelt materiale, vil vi heller integrere betraktninger og vurderinger i en helhetlig bearbeidelse sammen med med intervjuene. Det er nemlig, ikke overraskende, i intervjuene at den virkelig interessante informasjonen framkommer. I spørreskjemaet kom imidlertid respondentene med en rekke kommentarer i de åpne feltene. Disse er så verdifulle vi gjengir dem i sin helhet. Til sammen 18 personer svarte på spørreskjemaet: 16 personer svarte på spørreskjemaet i papirversjon, to personer svarte via internett. Samtlige var kvinner. Fem var over 25 år, åtte mellom 19 og 24, og fem var 18 eller yngre. Elleve kontaktet legevakta først, og kom i kontakt med overgrepsmottaket på den måten. Fire ble sluset inn på overgrepsmottaket via politiet, to via fastlegen, og en ringte SUSS-telefonen 16 og ble oppfordret til å oppsøke overgrepsmottaket der. Enkelte rapporterte at de hadde rådført seg med noen de kjente eller var i familie med før de oppsøkte hjelpeapparatet. Tretten ventet under en time, enkelte av disse presiserte at det ikke var ventetid i det hele tatt; to ventet 1-2 timer; en ventet 2-3 timer; og en presiserte at hun ikke kontaktet overgrepsmottaket i en akuttsituasjon, men meldte om overgrep tilbake i tid. En person kunne ikke huske hvor lenge hun hadde ventet. Hun som ventet 2-3 timer rapporterte at hun ventet hjemme. Resten ventet på overgrepsmottaket; fire på venterommet, fem rapporterte at de ventet på observasjonsrommet, en på behandlingsrommet, og en på legekontoret 17. Elleve hadde med seg noen, enten venn, venninne eller 16 Senteret for ungdomshelse, samliv og seksualitet. Her kan man stille spørsmål uten at de som svarer vet hvem man er. På SUSS arbeider 30 medisinstudenter/leger og psykologstudenter/psykologer, som kan svare på det du måtte lure på, for eksempel: utflod, skjev penis, kondomer, graviditet, prevensjon, klamydia, herpes, overgrep, kviser og kjærlighetssorg ( ) 17 Vi vet ikke om respondentene refererer til det samme ved begrepene observasjonsrom, behandlingsrom og legekontor. 22