Forslag til ny lov om omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere (omsorgssenterloven)

Transkript

1 Høringsuttalelse fra RVTS Nord, Midt og Vest Forslag til ny lov om omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere (omsorgssenterloven) Det vises til Barne- og likestillingsdepartementets høringsbrev datert 31. august 2016 med forslag til ny lov om omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere. Vi takker for anledningen til å komme med innspill. Dette er en lovtekst som mangler en formålsbestemmelse, noe som er en klar svakhet. Forslag til formålsbestemmelse kan være: «Denne lovs formål er å skape trygghet og omsorg for enslige mindreårige barn og unge under 15 år» RVTS ene har spisskompetanse på klinisk arbeid og veiledning i feltet enslige mindreårige asylsøkere. Vi mener måten forskning i feltet har blitt gjengitt, og som vel danner noe av grunnlaget for lovforslaget er til dels feilaktig og ensidig. Vår erfaring og forskning tilsier er mange av EMA er traumatiserte og strever med psykiske vansker. Videre har vi valgt å uttale oss om følgende punkter; Likt lovverk for alle barn Vi vurderer det som bekymringsfullt at det skal finnes en særlov for flyktningbarn og ser på dette som et tilbakeskritt. Som et overordnet prinsipp bør alle barn under 18 år ha samme mulighet for omsorg gjennom barnevernet. Vi mener at Barnevernloven, evt. med noen justeringer på fleksibilitet av tiltak, bør fortsette å ivareta de enslige mindreårige som er både under og over 15 år. En særlov vurderes som diskriminerende (jfr. Diskrimineringsloven om etnisitet, Kap.2, 6) overfor en allerede sårbar gruppe, og vil være med på å skape et enda større skille mellom norske og andre barn. Politiske argumenter om kapasitetsproblemer og økonomi anses som både etisk og faglig uforsvarlige. Barnekonvensjonens artikkel 22 skal sikre at flyktningbarn som er atskilt fra sine omsorgspersoner, og foreldrene ikke er mulig å oppspore, får den samme beskyttelse som ethvert annet barn i mottakslandet som midlertidig eller permanent er atskilt fra sin familie. Det vil si at denne gruppen flyktningbarn skal sidestilles med andre norske barn som tas under omsorg i barnevernet. En ny lov vil dermed stride mot Barnekonvensjonens artikkel 22. Forsvarlig omsorg for alle barn og unge Barn og ungdom er avhengig av voksenstøtte. Studier av barn viser at den største belastningen er nettopp det å bli atskilt fra sine omsorgspersoner. EMA er en særlig utsatt gruppe. De fleste har opplevd skremmende og farlige og potensielt traumatiserende situasjoner som, mishandling, overgrep og annet. Det er betimelig å vise til at 92 % av EMA som fikk saken realitetsbehandlet i 2015 hadde et beskyttelsesbehov. Noen viktige forhold skiller EMA fra norske barnevernsbarn. Det ene og viktigste er tap av omsorgspersoner, ofte på en dramatisk måte. Dette inkluderer usikkerhet og angst knyttet til om de lever, hvor de er, eller stor sorg over å ha blitt skilt fra dem ved eller 1

2 under flukt. De har dessuten tapt sitt hjemland, språk, kulturelle referanser og dermed identitet. De fleste kommer fra kollektivistiske samfunn der familien står enda sterkere enn i Norge, og det å orientere seg i en ukjent sammenheng uten foreldrenes støtte er en stor belastning på alle måter, ikke minst emosjonelt. EMA er således svært sårbare, til tross for den styrke mange kan vise ved å ha klart å komme seg hit. Dertil kommer praktiske språkproblemer i hverdagen som vanskeliggjør orienteringen. Etter vår erfaring er mange EMA traumatisert, med de alvorlige psykiske vansker det medfører. Ungdomsårene er særlig viktig for identitetsutviklingen og identiteten utvikles i samspill med venner og miljøer ungdommen vanker i, gjennom aktiviteter, rollemodeller, samt relasjoner ungdommer har til sine omsorgspersoner. Uten en trygg base med voksne som har faglig kompetanse og tilstrekkelig bemanning til å følge opp barnet er dette en høyrisikofase for sårbar ungdom til å havne i belastede miljøer med rus, kriminalitet, utsatthet for overgrep, m.m. Ungdom trenger omsorg i stor grad, ikke på samme måte som barn, men i forhold til sine utviklingsutfordringer. Norske myndigheter har de siste par årene satt inn store ressurser i arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme rundt om i landet. Ved å ivareta sårbar ungdom med god nok omsorg og oppfølging ansees dette som viktige forebyggende faktorer for å forhindre at ungdom havner i uønskede miljøer. De mest bekymringsfulle punktene i lovforslaget handler om føringer som kan redusere krav til bemanning, kompetanse, og omsorgssenterets fysiske utforming (s.57) og flytting av flere unge over til bofelleskap/mottak med eldre ungdommer. Vi kan si at kostnadsbesparelsene i denne tidlige fasen kan øke risiko for høyere samfunnsøkonomisk belastning over tid og referere til hvordan psykisk uhelse fører til meget store utgifter i samfunnet vårt ( og kan bidra til økt risiko for problemer med rus, droppe ut av skolegang og senere arbeidsliv, vold, kriminalitet og prostitusjon. Lav bemanning i omsorgssentrene er bekymringsfullt på flere måter. Etter vår erfaring er det allerede i dag manglende kompetanse på traumebevisst omsorg, psykiske vansker og kultursensitivitet ved flere omsorgssentre. Lovforslaget kan føre til enda flere ufaglærte med lav kompetanse på traumeproblematikk og traumebasert omsorg. Ungdom med traumer i bagasjen kan ofte ha komplekse reaksjoner i form av konfliktfylt væremåte grunnet en opplevelse av mangel på kontroll over sin situasjon, lite mestring i hverdagen og en generell utrygghet, også overfor andre mennesker. Dette kan føre til selvbekreftende prosesser ved økt grad av konflikter som igjen kan skape negative ringvirkninger i form av ytterligere isolasjon og marginalisering for ungdommen. Mindre kompetanse vil kunne øke risiko for lite hensiktsmessig tilnærming for behovene barna uttrykker. Barn uttrykker ofte sine behov gjennom atferd og uttrykk som kan være utfordrende å håndtere og tolke. For eksempel vil barn som har klart seg mye alene på flukt gi uttrykk for at de ikke trenger støtte fra voksne, men ha et underliggende omfattende behov for utviklingsstøtte fremdeles (Folkehelseinstituttet 2009/11). Vi tenker at den omsorgen og behandlingen de aller fleste vil ha behov for er den de får i hjemmet (altså senteret) i form av en traumebevisst omsorg ( ) En traumeforståelse må ligge til grunn (trygghet, relasjoner og affektregulering). Dette må være en basis for alle, og mer spesialiserte behandlingstilbud for spesifikke lidelser(fra helsetjenesten) må komme i tillegg. Den viktigste behandlingen i denne fasen er den daglige omsorgen gjennom trygghet og nære, stabile omsorgspersoner. 2

3 Det refereres for øvrig to steder til bemanningstettheten på EM-mottak uten å diskutere eller problematisere om denne bemanningen er god nok (s. 9 og 21). her er det betimelig å vise til anbefalingene i NOU 2011:10, hvor utvalget mente bemanningen i Em-mottak langt fra er god nok de anbefaler minimums 1 årsverk pr. beboer (altså mer enn en fordobling), maks 6 plasser pr. enhet, og leder el. Stedfortreder må ha minst treårig høyskoleutdanning i sosialfag el. Annen rel. Utd. På tilsv.nivå. Til 10 Svært uheldig at man ikke har klare regler for bemanningsnorm og krav til kvalifikasjoner. Godkjenning og tilsyn blir lett bare ord, når det er så løse regler for bemanning og kvalifikasjon. I det minste burde man ta modell av Helse- og omsorgstjenestelovens 4-1 om kravet til at alle tjenester skal være forsvarlige. Til 12 Her bør endres fra at Fylkesmannen kan opprette Tilsynsutvalg, til at Fylkesmannen SKAL oppnevne Tilsynsutvalg. Dette fordi dette gir en utmerket anledning til å få inn mer frittstående Utvalgsmedlemmer med ulik erfaringsbakgrunn som vil styrke Tilsynets kvalitet og troverdighet. Mindre kompetanse og færre ansatte vil kunne øke risiko for mer tvangsbruk Til 11 Reglene om bruk av tvang er altfor lite konkrete. Videre savnes regler om protokollføring ved bruk av tvang, og obligatorisk opplæring for de ansatt hva både de juridisk og faglige sider ved bruk av tvang innebærer. Her skal man også være bevisst at man kan stå overfor sterkt traumatiserte barn som vil oppleve bruk av tvang på en helt annen måte enn andre barn. Familiebasert omsorg Utvidet bruk av fosterhjem/familiebaserte botilbud er absolutt ønskelig. Samtidig må man sørge for at fosterhjemmet er skolert og får veiledning med henhold til traumebevisst omsorg. Det er også viktig at barnet får uttrykke seg overfor og får gode tilknytningsrelasjoner til personer med samme språklige, etniske, kulturelle og religiøse bakgrunn. Dette kan gi barnet en nærere, tryggere og mer utviklingsstøttende relasjon til omsorgspersonene og bidra positivt til psykisk helse og psykososial utvikling. Bufetat bør styrke rekrutteringen av slike hjem slik at det blir et reelt alternativ. Dette vil være kostnadsbesparende på alle måter, barnet får en best mulig start. Til 2 Denne paragraf fremhever at enslig mindreårige barn under 15 år får et tilbud om opphold i Omsorgssenter eller familiehjem. Hvis dette skal være en realitet må barna også kunne nekte å ta imot tilbudet, uavhengig av alder, men må da alternativt kunne velge barnevernsinstitusjon eller ordinært fosterhjem etter Barnevernslovens regler. Jfr. 7 om medvirkning, der det i kommentarene på s. 63 i 3. og 4. setning fastslås at det ikke skal være noen aldersbegrensning, men at man vektlegger alder og modenhet. 3

4 Til 18 Det er etter vår oppfatning at plassering i Omsorgssenter slik de nå utformes ikke vil være et bedre alternativ for barnet enn barnevernsinstitusjon eller fosterhjem, og derfor ikke bør være et plasseringsalternativ i Bvl. 4-14, og hvis dette fastholdes, så bør i det minste dette være en avgjørelse som Fylkesnemnda skal ta stilling til tilsvarende som plassering etter Bvl Loven tar høyde for eventuelle brå økninger i antall ankomne, og erfaringer fra høsten 2015 viser at det kan være viktig med fleksible rammer for å imøtekomme variasjoner i antall enslige mindreårige som ankommer. Ikke alle som kommer er per definisjon traumatisert eller psykisk syke, og mange er selvstendige og ressurssterke, og loven tar høyde for differensiering etter alder og behov. Vi mener det er viktig at omsorgstilbudet er tilpasset barnets behov, men det er ikke nødvendig med en ny lov for å kunne gjøre dette. Barnevernloven gir nødvendig rom til å tilpasse omsorgstilbudet etter målgruppe og sammensetning. Som et eksempel på dette tar en jo allerede fosterhjemsplasseringer i bruk, og man har jo endret på/gått ned på bemanningstettheten. Flytting av flere ungdommer over til bofellesskap med eldre ungdommer ved fylte 15 som nevnt i potensielle økonomiske innsparinger (s60) vil også kunne øke risiko for psykososiale utfordringer og i verste fall føre til økte episoder med vold og overgrep. Det bør ikke være hjemmel til å flytte 15 åringene til EM-mottak. Ved svært høye ankomster og behov for frigjøring av plasser kan man heller flytte til kommuner i bofellesskap. Det vil spare mange ungdommer for å komme inn i en «negativ kultur» som av og til kan prege EMmottak der mange har ventet lenge, andre har fått avslag og motløshet og negativitet har smittet. Unntak fra taushetsplikt og opplysningsplikt Forslaget i loven om at ansatte i omsorgssentrene skal kunne informere UDI ved behov: dette mener vi vil ødelegge en tillit som er et grunnleggende behov for en ungdom. Det blir her fokus på en strategibasert relasjon og ikke en tillitsbasert relasjon. En ser det som viktig å skille omsorgsrollen og myndighetsrollen. Et barn i krise og en sårbar livssituasjon trenger hjelp, ikke å bli administrert. Mange har allerede opplevd svik fra viktige voksne gjennom enten oppvekst, flukt el andre belastende livshendelser. Traumeerfaringer skaper en forventning om at ingen vil hjelpe og mange vil da ta kontrollen selv og kan bli ytterligere marginalisert. Til 14 Vi stiller også meget skeptisk til de unntak fra taushetsplikt som følger av 14, da disse i realiteten kun ivaretar utlendingsmyndighetenes og ikke barnets interesser. I den grad det er i barnets interesse å gi opplysninger videre så vil barnet kunne gi sitt samtykke eventuelt via barnets verge. Vi er også skeptiske til den opplysningsplikt for BUF etat som foreslås ved endring i Utlendingslovens 84 og 84b, da dette klart svekker barnets tillit til også denne etaten. 4

5 Kvaliteten av omsorgssentrenes fysiske utforming Reduksjon av kvaliteten i omsorgssenterets fysiske utforming og materielle utstyr (s.65) er også problematisk, selv om det kan være fint form mange av barna å bo sammen i den første tiden, kan barna etter en stund ofte ha ønske og behov for eget rom. Rett til privatliv, og eventuelle psykososiale utfordringer (konflikter, mobbing, overgrep barna imellom) er aktuelle problemstillinger som kan bli forverret. «Nøktern standard» er et begrep vi kjenner fra asylmottakene. De skal ha nøktern men forsvarlig standard. Hvis lovforslaget med nøktern åpner for en så lav standard som en del asylmottak har i dag tenker vi at de psykososiale kostnadene med det langt vil overgå det det koster å ha en god standard i omsorgssenteret. Omsorgssentrene bør ha rom, både inne og ute som muliggjør og innbyr til lek og aktivitet. Ute bør dette være i umiddelbar nærhet til huset. Splitting av søsken I dokumentet veksles det mellom at søsken som hovedregel ikke skal splittes, til at det kan gjøres unntak dersom barnet har søsken i omsorgssenteret, men som hovedregel skal barn over 15 bo i bofellesskap /mottak for 15-18åringer. Slik vi har lest det skal det kun splittes hvis det er for barnets beste. Til 13 Forslaget til begrenset anvendelse av Forvaltningslovens innebærer en klar rettsikkerhetssvikt, som er begrunnet med en henvisning til at dette vil være en harmonisering av Utlendingslovens 95 med forskrifter. Det er riktig at dette er en harmonisering i den forstand at man ved å videreføre den rettsikkerhetssvikt som allerede finnes i Utlendingsloven, men dette gjør ikke saken noe bedre. At man ikke har et absolutt behov for klagereglene i Fvl kan passere, da disse er ivaretatt ved egne klageregler, men vi ser ingen grunn for å ta bort den begrunnelsesplikt for egne vedtak Forvaltningen ellers har, jfr. Fvl Konklusjon På bakgrunn av ovennevnte punkter, konkluderer vi med at vi ikke støtter forslaget om ny lov for omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere. Vi mener lovforslaget vil medføre dårligere bemanning og kompetanse i omsorgssentrene, som i sin tur vil medføre mangelfull omsorg og et ikke likeverdig tilbud for enslige mindreårige asylsøkere sammenlignet med andre barn i Norge. Vi ser også med bekymring på forslaget om unntak fra taushetsplikten og forslaget om innføring av opplysningsplikt overfor aktuelle myndigheter. Vi mener alle barn i Norge under 18 år bør ivaretas av barnevernloven, og at individuell tilpasning av tilbudet er mulig under nevnte lov. Omsorgstilbudet til enslige mindreårige asylsøkere under 15 år bør altså fortsatt reguleres i barnevernloven, og man bør overføre omsorgen for alle enslige mindreårige asylsøkere til barnevernet. 5