Operasjonssykepleie -ansvar og funksjonsbeskrivelse.

Transkript

1 FAGHEFTE Operasjonssykepleie -ansvar og funksjonsbeskrivelse.

2 NSFLOS 2011 Forord Operasjonssykepleie: Ansvar og funksjonsbeskrivelse er en viderført og redigert utgave av Temahefte (2008). Pasienten er fokuset og målet for all operasjonssykepleie. Vår profesjonsutøvelse, vårt ansvar og funksjon er lovregulert spesielt gjennom helsepersonelloven (1999) og pasientrettighetsloven (1999). Myndighetsutøvelse handler om forvaltning og er noe annet enn profesjonsutøvelse, og reguleres gjennom forvaltningsloven (Ohnstad 2011) Operasjonssykepleie er som fag og profesjon i kontinuerlig utvikling og endring, noe som er viktig og nødvendig for å kunne yte best mulig operasjonssykepleie til den enkelte pasient. Kravet til kunnskap og kompetanse er omfattende. I møte med pasienten trengs i tillegg til faktakunnskap, også menneskekunnskap og modenhet, utviklet gjennom erfaring. Bare den erfarne sykepleier kan overskride teoribundne regler og handle skjønnsmessig og engasjert i situasjonen, noe som ikke lar seg beskrive gjennom faktaspråkets logiske regler. Dette er uttrykk for fortrolighetskunnskap lært gjennom reflektert praksis (Martinsen 2005). På vegne av styret i NSFLOS takker vi tidlegere bidragsytere, både til Temahefte (2008) og til vår nye lærebok: Operajonssykepleie (2009). Viktige arbeid som dokumenterer vårt profesjonelle ansvar og våre funksjonområder. Stor takk også til Grethe Dåvøy og Stein Danielsen for raust og inspirerende samarbeid i utviklingsprosessen av dokumentet. På vegne av styret i NSFLOS: God lesing! Mvh Asbjørg Giskemo Landsgruppeleder NSFLOS August 2011 Revidert av Asbjørg Giskemo, Stein Danielsen og Grethe Dåvøy 2011

3 Innhold 1. INNLEDNING... FEIL! BOKMERKE ER IKKE DEFINERT. 2. OMSORG, KUNNSKAP OG HANDLING I OPERASJONSAVDELINGEN OPERASJONSPASIENTEN PASIENTMEDVIRKNING PERIOPERATIV SYKEPLEIE FAGLIG FORSVARLIGHET PASIENTSIKKERHET OPERASJONSSYKEPLEIE UTDANNING, FAG OG YRKE ARBEIDSSTEDER FYSISK ARBEIDSMILJØ OPERASJONSSYKEPLEIERENS TERAPEUTISKE ANSVAR FOREBYGGENDE FUNKSJON BEHANDLENDE FUNKSJON LINDRENDE FUNKSJON REHABILITERENDE/HABILITERENDE FUNKSJON PEDAGOGISK ANSVAR ADMINISTRATIVT ANSVAR DOKUMENTASJON TRYGG KIRURGI OPERASJONSSYKEPLEIE -, FAG, FORSKNING OG UTVIKLING VEIEN VIDERE! TYDELIG, MODIG OG STOLT! REFERANSER Revidert av Asbjørg Giskemo, Stein Danielsen og Grethe Dåvøy 2011

4 1. Innledning Pasienten er fokuset og målet for all operasjonssykepleie. Som operasjonssykepleier yter vi selvstendig helsehjelp til pasienten. I lov om pasientrettigheter står det: Pasienten har rett til medvirkning ved gjennomføring av helsehjelp. Pasienten har herunder rett til å medvirke ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige undersøkelses - og behandlingsmetoder. Medvirkningens form skal tilpasses den enkeltes evne til å gi og motta informasjon. (Pasientrettighetsloven 1999) Som operasjonssykepleier har vi en plikt til å ivareta den enkelte pasients rett til å være medbestemmende. Vi skal fremme pasientens mulighet til å ta selvstendige avgjørelser ved å gi tilstrekkelig, tilpasset informasjon og forsikre oss om at informasjonen er forstått (NSF 2007). En kvalitativ studie av M. Bondevik (2010) viser at: Pasientene ønsket erfarne sykepleiere som kunne kombinere yrkeserfaring, medisinske kunnskaper og ferdigheter med en menneskelig holdning. For at pasienten skal ha mulighet til å være medbestemmende og oppleve en viss grad av kontroll, er det to faktorer som er av stor betydning. Pasienten må tilbys informasjon slik loven krever, og denne må være tilpasset. Dessuten må den undervisning og informasjon som tilbys være relevant. Studier tyder på at relevant undervisning og informasjon er, i tillegg til å gi pasienten opplevelse av kontroll, viktig når det gjelder å redusere pasienters angst i den perioperative fasen (Suhonen, Leino-Kilpi 2009, Rhodes, Miles, Pearson 2011). Et hinder til å medvirke er at pasienten ikke har resurser til å forholde seg til informasjonen som gis eller at pasienten samtykker under press. Et annet forhold som kan innebære at pasienter i liten grad kan samtykke er at pasienten kan være bevisstløs eller så livstruende skadd at det ikke er mulig å innhente samtykke av han. Da tar man i bruk hypotetisk samtykke ut i fra en vurdering om hva som er best for pasienten (Ruyter, Førde, Solbakk 2007). 1

5 2 Omsorg, kunnskap og handling i operasjonsavdelingen I sykepleiens grunnlag slås det fast at grunnlaget for all sykepleie skal være respekten for det enkelte menneskets liv og iboende verdighet. Sykepleie skal baseres på barmhjertighet, omsorg og respekt for menneskerettighetene og være basert på kunnskap. Sykepleierens fundamentale plikt er å vise omsorg for mennesker som lider, uansett hva årsaken til lidelsen måtte være. Sykepleieren må erkjenne egen profesjonsmakt i møte med pasientene og nære pårørendes sårbarhet. Sykepleierens profesjonsetiske ansvar omfatter mennesker i alle livets faser (NSF 2007). ( ) 2.1 Operasjonspasienten Å være operasjonspasient er å være i en svært sårbar situasjon. Møte med sykdom og plager som andre mennesker skal ta del i, er eller kan være en stor utfordring for den enkelte. Som operasjonssykepleiere er det dette møte vi skal ivareta, og utfordringen er å gjøre det slik at pasienten opplever omsorg, kunnskap og handling. I en høgteknologisk operasjonsavdeling kan det pasienten opplever på ulike måter sette sine spor. Operasjonssykepleieren må tenke ut ifra den sårbare situasjonen pasientene er i og imøtekomme pasientene med profesjonalitet på alle nivå. Pasienten iakttar oss med alle sine sanser! Hva møter operasjonssykepleieren? Et høyteknologiske rom der det kreves å mestre tidspress og teknisk utstyr. Det stilles krav til produktivitet samtidig som at rommet ikke skal være krenkende verken for pasienten eller de som arbeider der. Operasjonssykepleieren har å gjøre med mer eller mindre bedøvede, men levende kropper. Det er kropper som i sin bedøvede tilstand er meget forsvarsløse og åpne, sårbare og utsatte, maktesløst overlatt i operasjonssykepleierens og andres hender, bokstavelig talt i deres makt til å makte. Det gir operasjonssykepleieren en spesiell utfordring til å se, lytte, lukte og berøre på en sansende tilstedeværende måte, til å bruke seg selv som person og kunnskapen hun har slik at pasientens nakenhet og forsvarsløshet ikke krenkes. Det vil si at pasienten ikke stilles i forlegenhet, og at den sårbare og utsatte kroppen beskyttes (Martinsen, 2005, Martinsen 2009). Det gjelder for eksempel at pasientens leie på operasjonsbordet ikke er skammelig og utildekket. En annen utfordring til 2

6 operasjonssykepleieren er at man har faglig og menneskelig mot til å tale pasientens sak når pasienten er i en situasjon der han lite kan det selv. Dernest at operasjonssykepleieren makter å sette en god tone i, og med et fagkollektiv, der flere må spille på lag for å forstå kunnskap i handling når redskaper vandrer fra hånd til hånd, at man har fornemmelse for hva som står på spill i situasjonen når de sammen har levende, forsvarsløse kropper i sine hender, bokstavelig talt mellom liv og død (Martinsen 2009). Teknologi og instrumenter kan brukes på ulike måter. For operasjonssykepleieren i en høyteknologisk avdeling vil ens omgang med det tekniske utstyret uttrykke seg i ens kroppsholdning i møte med den enkelte pasient. En annen måte å si det på er at i det faglige skjønnet er bruken av det tekniske utstyret blitt til kroppslig håndlag. Det er blitt til en kroppslig viten om det man har ved og i hånden, en viten om forholdet mellom menneskene og tingene. I bruken av det tekniske utstyret vises en innsikt i hvordan mennesket eksisterer med tingene. Omgangen med tingene er blitt en væremåte, en livsform, det har å gjøre med hvordan mennesket forstår seg på noe, formår noe, kan noe. Bruk av redskaper og instrumenter er ikke først og fremst å produsere noe og å frembringe noe, men å kunne omgås i hverdagen med tingene, bruke dem og leve med dem (Kemp,1991, s i Martinsen 2009). Hvis hjertelaget for de syge skulde mangle, vil selv den beste utdannelse ikke kunne gjøre en søster skikket til på rett måte å fylle sin plass, skriver sykepleielæreren Elisabeth Hagemann i læreboken Sykepleieskolens etikk fra 1930 (Martinsen 2003, s.89). Med hjertelag forstås menneskets sjel, dets virkende kraft, setet for følelser, tanker og vilje, det vil si det kreves en innsats av hele personen (Martinsen 2000, s.14). Operasjonssykepleieren må selv være engasjert deltakende med, i og gjennom de redskapene hun bruker. Redskapene kan ikke bare brukes uten omtanke, sanselig nærværelse og faglighet. For eksempel kan operasjonssykepleieren kjenne gjennom instrumentene at pasienten er i ferd med å våkne. Dette kjenner den kyndige operasjonssykepleieren før det viser seg på elektronikken. Men dette forutsetter at hun er til stede, har faglig innsikt og er sanselig nærværende med øyne, ører, lukt og berøring, og at hun har omtanke for at alt levende liv har en urørlighetssone som må ivaretas (Martinsen 2009). Faglighet er et stikkord når profesjonell operasjonssykepleie skal utøves. Skal operasjonssykepleieren være trygg, må det faglige være integrert i de omsorgsfulle 3

7 møtene. Vår måte å handle på må også være på et høyt nivå. Det er dette Martinsen vil kalle personorientert profesjonalitet. I dette ligger det både faglighet og menneskelighet på samme tid (Dåvøy 2009). Når vi leirer en pasient må vi vite hvordan vi skal gjøre det, vi må kjenne til teori og forskning på feltet, fysiologiske prosesser og pasientens situasjon der og da, men vi må også bruke hendene og kroppen slik at pasienten kjenner at hun blir leiret som en sårbar person og ikke som en dukke. Pasientens ønsker må ivaretas, da må dialogen mellom pasient og operasjonssykepleier være tilstede. Den gjelder både verbalt og nonverbalt, og både før og etter at pasienten er bedøvd. 2.2 Pasientmedvirkning Hva betyr det å være pasient? I lov om pasientrettigheter er pasient definert slik: en person som henvender seg til helsetjenesten med anmodning om helsehjelp, eller som helsetjenesten gir eller tilbyr helsehjelp i det enkelte tilfelle (Lov om pasientrettigheter 1999). Pasientmedvirkning/brukermedvirkning handler om hvordan pasienten virker i sin rolle som pasient i forhold til hva helsetjenesten tilbyr eller gir av helsehjelp for helseproblemet som pasienten ønsker hjelp til (St.meld.nr.47 ( )). Helse og omsorgsdepartementet er videre av den oppfatning at både medvirkning og pasientmakt skal økes og bli mer reell (St.meld.nr.47 ( )). Samhandlingsreformen sier at medvirkning skjer på to nivåer; individnivå der pasienten deltar i helsehjelpen som ytes direkte til ham, og systemnivå som omhandler deltagelse knyttet til rammeverket rundt de helsetjenester som ytes pasienten (St.meld.nr.47 ( )). Pasientrollen blir altså påvirket av pasienten selv, av helsearbeideren, av andre mennesker, kulturen i helsevesenet og av samfunnets krav for øvrig. Det betyr at pasientrollen er kompleks, og at det er mange faktorer som kan påvirke hvordan pasientmedvirkningen arter seg når pasient og helsearbeider møtes. I 2001 ble lov om pasientrettigheter satt i kraft, og her er pasientens rett til medvirkning og informasjon nedfelt i kapittel 3 (Lov om pasientrettigheter 1999). I tillegg er det nedfelt i 4-1, at helsehjelpen bare kan gis med samtykke fra pasienten om da ikke pasienten er ikke-samtykkekompetent. Pasienten kan når som helst trekke sitt samtykke til helsehjelp, og samtykket er bare gyldig om det er gitt nødvendig informasjon om tilbudet av helsehjelpen og om pasienten sin helsetilstand (Lov om pasientrettigheter 1999). I følge lov om helsepersonell 10, er helsearbeideren som yter helsehjelp pliktig til å gi 4

8 informasjon tilpasset pasienten (Lov om helsepersonell 1999). Fra samfunnets side så er det eksplisitt at pasientmedvirkning innebærer at pasienten har krav om å delta/medvirke i den helsehjelpen som tilbys og ytes. I norsk helsevesen er pasientmedvirkning en av flere faktorer som definerer kvaliteten av helsetjenestene som gis (Helsedirektoratet 2005). I handlingsplanen ( ) for å øke kvaliteten på helsetjenestene, er ett av tiltakene å styrke pasienten. Det står i planen at man må involvere pasientene og gi dem innflytelse for at det skal være god kvalitet på de tjenester som helsevesenet gir. Derfor må brukererfaringer innhentes systematisk som ledd i å forbedre helsetjenesten for at det skal gagne pasienten. En sentral grunn til å involvere pasienten mer, refereres til i planen som at pasienten som er mer involvert i egen tilstand/situasjon er mer fornøyd og fungerende i hverdagen og har bedre resultater av behandlingen. Det står nevnt i handlingsplanen i forhold til en historie om dårlig kvalitet, at en av årsakene kanskje var en liten brukervennlig kultur (Helsedirektoratet 2005). Autonomi er sentralt i forhold til pasientmedvirkning, og er et av de styrende prinsipp for moralske valg i helsevesenet (Hoffmann 2002). Pasienten har rett til å foreta frie valg på egne vegne, og dette skal helsearbeidere nesten uten unntak respektere (som når pasienten erklæres som ikke-samtykkekompetent). En person er samtykkekompetent når han har forstått rekkevidden av sitt valg, og er innforstått med at det er tatt på grunnlag for seg selv (Ruyter, Førde og Solbakk 2007). Helsearbeideren skal ikke bare respektere de valg i forhold til de handlinger pasienten gjør, men også utvise gode moralske holdninger i møtet med pasienten (Beauchamp og Childress 2009). I sykepleiens yrkesetiske retningslinjer står det at det enkelte menneskes integritet og rett til medbestemmelse skal respekteres (NSF 2007). Pasientmedvirkning handler etisk sett om å møte pasienten som en samarbeidspartner. Operasjonssykepleieren skal i samarbeid med pasienten, der det er mulig, sørge for at pasienten skal oppleve seg respektert så vel som trygg i den pleie - og behandling han mottar. I Norge er det gjort lite forskning på pasientmedvirkning, spesielt på individnivå mellom pasient og helsearbeider (Steinsbekk og Solbjør 2008). Men flere systematiske oversikter fra utlandet viser at økt pasientmedvirkning fører til gunstige effekter for pasientenes helse (Edwards og Elwyn 2009). Men forskning viser også at det ikke er alle 5

9 pasientgrupper som ønsker en mer pasientsentrert tilnærming og som først og fremst foretrekker pasientmedvirkning på helsearbeiderens premisser (Edwards og Elwyn 2009). Pasienter er ikke lenger passive mottagere av hjelp og støtte, men brukere og klienter i et system der de har lovpålagte rettigheter som partnere i et helsefremmende team (Heggdal 2008). Dette uttrykker at vi bør møte pasienten med en holdning om at han kan og vil bidra i egen situasjon. Hvordan skal man ellers som helsearbeider forstå hvordan pasienten lever med sitt helseproblem? Pasientens preferanser vil neppe fremkomme godt nok om helsearbeider ikke er åpen for at pasienten selv ønsker å delta. I møte mellom den enkelte utøver og bruker må vi anerkjenne brukernes innsikt i egen sykdom eller livssituasjon (Helsedirektoratet 2005). Operasjonssykepleier bør tenke pasientmedvirkning ut i fra den forutsetning at den enkelte operasjonspasient har rett til og vil samhandle. Dette innebærer en tilnærming til pasienten der pasientens preferanser i forhold til det kirurgiske inngrepet han skal igjennom, skal tas hensyn til der det er mulig. I akutte og kritiske situasjoner der pasienten ikke kan samtykke eller gi uttrykk for sine preferanser, skal operasjonssykepleier handle ut i fra anerkjente prinsipper for den aktuelle pasientbehandling som er nødvendig i situasjonen. I situasjoner der operasjonssykepleier handler for en pasient som ikke har hatt mulighet for å samhandle på egne vegne, blir det viktig å dokumentere nøyaktig hva man har utført for pasienten og hvorfor. En sentral forutsetning for å møte pasienten slik at man respekterer hans preferanser for at pasientmedvirkningen blir reell, er at kommunikasjonen skaper en relasjon mellom helsearbeider og pasient som er preget av tillit og trygghet. To come closer to understanding the meaning your patients give to their experience, you will depend on your ability to communicate (Purtilo og Haddad 2007). For operasjonssykepleier er det ikke alltid rom for mye verbal kommunikasjon med pasienten (sykdomstilstand, premedikasjon etc). Den aktuelle kommunikasjonen må uansett skape tillit og trygghet, og være slik at pasientens preferanser eventuelt fremkommer og blir tatt hensyn til i pleien. Operasjonssykepleier forholder seg til sykepleiens funksjonsområder som beskriver hvordan sykepleien kan bidra til å hjelpe og støtte pasienter med sine grunnleggende behov. Sykepleien som ytes skal virke forebyggende, behandlende, lindrende og/eller rehabiliterende (NSF 1994). Operasjonssykepleier har spesialkompetanse og kunnskaper spesielt om hygiene og leiring knyttet til pasientbehandlingen som utføres i operasjonsavdelingen og på operasjonsstuen. Pasientmedvirkning knyttet til å forebygge 6

10 infeksjoner og skader som følge av brudd på hygieniske prinsipper eller brudd på leiringstekniske prinsipper, innebærer at operasjonssykepleier har nødvendig kunnskap om den enkelte pasient. Dette skal fremkomme i den preoperative datasamlingen (pasientjournal og mottak av pasient). For å kvalitetssikre den operasjonssykepleie som skal ytes den enkelte pasient i forhold til hygiene og leiring spesielt, bør operasjonssykepleier gjøre en preoperativ vurdering i samtale med pasienten. Elektive pasienter bør få muligheten til en preoperativ samtale med en operasjonssykepleier som opptar pasientens status i forhold til hygiene og hygieniske forberedelser, og tilstand generelt, i forhold til å forebygge leiringsskader. Dette vil kunne realisere pasientens rett til pasientmedvirkning i forhold til den tiden pasienten er i behandling i operasjonsavdelingen, og vil være ett av flere tiltak for å sikre operasjonspasienten. Dette handler om pasientsikkerhet. NSFLOS mener at operasjonssykepleier skal møte operasjonspasienten før inngrepet, for å oppta data som vil sikre pasientens behandling under det operative inngrepet. 2.3 Perioperativ sykepleie Perioperativ sykepleie omfatter sykepleie i perioden fra det besluttes at en pasient skal gjennomgå et kirurgisk inngrep eller undesøkelse, til pasienten er ferdig overvåket i en overvåknings eller intensiv avdeling. Den perioperative perioden (peri: fra gresk = omkring, rundt og operativ: fra latin = som gjelder eller hører sammen med operasjon) deles i tre faser: Den preoperative fasen er den tiden som går fra det blir tatt en endelig beslutning om å utføre et bestemt kirurgisk inngrep til pasienten blir operert. Den peroperative fasen er den tiden pasienten ligger på operasjonsbordet og blir operert til pasienten flyttes over til postoperativ avdeling. Den umiddelbare postoperative fasen er tiden rett etter det kirurgiske inngrepet og hvor pasienten trenger spesiell overvåkning før han kan flyttes til sengeposten (von Post 2003). 7

11 Støtte, informasjon og forberedelse Det å gjennomgå et kirurgisk inngrep er en ny situasjon for de fleste pasienter. Graden av angst og uro er avhengig både av inngrepets alvorlighetsgrad, tidligere erfaringer, og hvor forberedt pasientens er til det som skal skje. Noen skal gjennom et lite inngrep, mens andre skal behandles for livstruende tilstander. Kirurgisk behandling medfører også at kontrollen over livsviktige funksjoner, som for eksempel respirasjon og sirkulasjon, blir overlatt i helsepersonellets hender. Høyt stressnivå, og følelsen av maktesløshet og tap av kontroll kan være en ekstra belastning i det per og postoperative forløpet. Alle sykepleiere som møter pasienten i den perioperative perioden har ansvar for å støtte, informere og forberede pasienten på det han/hun skal gjennomgå (Lindwall 2003). Hvem som reagerer på hva, hvorfor og hvordan, kan ikke predikeres ved hjelp av en ensidig biologisk eller mekanisk determinert kroppsforståelse - fordi menneskekroppen alltid og uten unntak er en levd kropp, der historie og biografi er vevd sammen i relasjonell, og intersubjektivt etablert mening og individuell hensikt. Erfaringene integreres i alle kroppslige prosesser fordi: mennesket er et meningsbærende vesen i samliv med andre, og derfor relasjonelt og sosiokulturelt situert ethvert menneske fortolker sine erfaringer innenfor sin egen erfaringshorisont, som bare delvis faller sammen med «alle andres», selv i samme kulturkrets og samfunn menneskelig samliv alltid og overalt vil preges av systemer av verdier, tegn og symboler som utgjør et livsviktig fellesskap og referanseramme. Verken hjernen eller sentralnervesystemet tolker en hendelse og tillegger den en bestemt betydning. Det er det mennesket i sin helhet som gjør, ved hjelp av hjernen, sentralnervesystemet, samt andre integrerte strukturer og elementer. Mennesket tolker og begrepsfester en erfaring, sin egen erfaring, selv når mange andre deler selve opplevelsen. Derfor må også tilsynelatende rene biologiske prosesser, slik som immunresponser, utforskes på grunnlag av disse forutsetninger for menneskelig liv (Merleau-Ponty 1994) 8

12 Tidligere ble pasientene innlagt i sykehus i god tid før en operasjon, i dag møter de fleste opp på selve operasjonsdagen eller dagen før. Undersøkelser, forberedelser og informasjon utføres delvis poliklinisk, delvis i sykehus. Preoperative undersøkelser og informasjon må samordnes og koordineres, noe som krever godt samarbeid og samhandling mellom helsepersonell på poliklinikker, avdelinger og utredende instanser som røntgenavdeling og laboratorier. Pasienten bør ha så få kontakter som mulig å forholde seg til på sykehuset, gjennom forberedelsene og informasjon om inngrepet, anestesien og den postoperative fasen. Et mindre antall norske pasienter ble intervjuet i forbindelse med at de skulle gjennomgå elektive kirurgiske inngrep i mage - tarm - regionen. Spørsmålene pasientene hadde før operasjonen omhandlet følgende tre hovedtemaer: Hva er min helsetilstand og hvordan er mine fremtidsutsikter? Hvordan forholder jeg meg til det jeg skal gjennomgå? Er jeg i trygge hender her på sykehuset? Pasientenes utfordringer i denne fasen dreiet seg om diagnose, undersøkelse og behandling. I tillegg hadde de stort behov for emosjonell støtte i tiden mens de ventet på diagnose eller operasjon. Studien viste videre at pasientene ønsket informasjon, og ventet utålmodig på å få den (Kvalvaag m.fl. 2008). Før et kirurgisk inngrep kartlegges risikofaktorene, for å kunne iverksette tiltak for å optimalisere pasientens organfunksjoner og ressurser preoperativt. Å redusere mengden stress pasienten utsettes for i forbindelse med den kirurgiske behandlingen, kan bidra til raskere rehabilitering og kortere sykehusopphold. Pasienten må være godt informert og forberedt, både til anestesien, den kirurgiske behandlingen og det postopeartive forløpet. I tillegg er det viktig med så raskt forløp som mulig fra forberedelsene til operasjon starter til den postoperative fasen er avsluttet, såkalt akselerert forløp. God smertelindring, med multimodal og opioidsparende behandling reduserer også det kirurgiske stresset per- og postoperativt (Kehlet og Wilmore 2008). Risiko for komplikasjoner ved kirurgiske inngrep knytter seg både til kirurgi, anestesi og pasientens tilstand (Bachmann og Pere 2009). 9

13 Kirurgisk stressrespons Ethvert traume, inkludert kirurgi, fører til en traumerespons eller kirurgisk stressrespons hos pasienten, avhengig blant annet av traumets eller operasjonens størrelse. Kirurgisk stressrespons er en hensiktsmessig reaksjon ved traumer, blant annet ved at pulsen øker og blodtrykket holdes oppe ved et eventuelt blodtap, og at koaguleringsevnen øker slik at blødninger stopper lettere. Ved kirurgi er disse reaksjonene imidlertid uhensiktsmessige. Kirurgisk stressrespons fører til omfattende endokrine, metabolske og inflammatoriske endringer og har mange fysiologiske konsekvenser, blant annet (Kehlet og Wilmore 2008, Ræder 2009): økt puls og blodtrykk økt oksygen- og energibehov som følge av økt metabolisme økt blodglukose retensjon av natrium og vann i kroppen økt koaguleringsevne inflammatoriske endringer både lokalt og systemisk, og påvirkning av pasientens immunfunksjon En vedvarende kirurgisk stressrespons kan bidra til komplikasjoner på grunn av belastningene den fører med seg på de ulike organsystemene. Den medfører økte krav til hjertets funksjon, nedsatt lungefunksjon, nedsatt tarmfunksjon (paralytisk ileus), katabolisme, kvalme og oppkast, forstyrrelser i væskebalansen, koagulasjonsforstyrrelser, påvirket cerebral funksjon, smerte, søvnforstyrrelser og utmattelse (Kehlet 2006). Laparoskopiske inngrep gir mindre kirurgisk stressrespons og færre komplikasjoner knyttet til selve inngrepet. Små operasjonssår minker også faren for blødning og sårinfeksjon, og reduserer den inflammatoriske responsen som følger vevs - skaden. Store og kompliserte operasjoner medfører fortsatt økt sykelighet og dødelighet (Kehlet og Wilmore 2008, Wind m.fl. 2006). Ved akutte kirurgiske inngrep kan det bli lite tid til forberedelser, og til å korrigere forstyrrelser som kompliserer det per- og postoperative forløpet, for eksempel dehydrering, elektrolyttforstyrrelser eller anemi. Omfanget av de preoperative forberedelsene veies opp mot faren ved å utsette operasjonen (Smeltzer m.fl. 2008) Pasienter med kronisk lungesykdom har økt fare for å få atelektase, pneumoni, bronkitt, hypoksemi og respirasjonssvikt etter operasjonen. Det skyldes blant annet at sekretmengden i luftveiene øker under og etter operasjonen samtidig som hostekraften og 10

14 flimmerhårsfunksjonen reduseres. Pasienter med astma er kun spesielt utsatt for lungekomplikasjoner dersom de nylig har hatt astmasymptomer (Jacobsen mfl. 2009, Qaseem m.fl. 2006). Selv en tilsynelatende lett luftveisinfeksjon preoperativt øker faren for lungekomplikasjoner per- og postoperativt (Bachmann og Pere 2009, Jacobsen m.fl ( 2009). Kirurgisk inngrep kan både utløse og forverre en allerede diagnostisert hjertesykdom. Ustabil angina eller nylig gjennomgått infarkt, hjertesvikt, alvorlige arytmier og alvorlig hjerteklafflidelse øker risikoen for myocardinfarkt, hjertesvikt og død. Disse pasientene bør kun opereres dersom det er helt nødvendig (Jacobsen mfl. 2009, Poldermans m.fl. 2010). Risikoen for å utvikle dyp venetrombose er høyere enn 20 % ved store, generelle kirurgiske inngrep. Ved store ortopediske operasjoner er risikoen høyere enn 40 % (The Joanna Briggs Institute 2008). Positive pasienterfaringer, som det å føle seg godt informert og ivaretatt, samt å ha positive forventninger til behandlingen, kan bidra til at pasienten føler seg rolig før operasjonen. Motsatt kan negative erfaringer fra tidligere sykehusopphold og skremmende pasienthistorier, enten fra bekjente eller fra massemedia, skape frykt og engstelse (Rosèn 2008, Smeltzer mfl. 2008). Søkeord preoperative care, perioperative care, preoperative assessment, perioperativ nursing, preoperative nursing, surgical nursing, perioperativ sykepleie, preoperativ sykepleie, operasjonssykepleie, perioperativ overvåkning, postoperativ sykepleie, postoperative care, surgery, site, infection, healing, dressings, surveillance, post-discharge. 2.4 Faglig forsvarlighet En av hovedbestemmelsene i den nye helsepersonelloven tilsier at operasjonssykepleier i likhet med annet helsepersonell skal opptre «faglig forsvarlig» i sitt møte med pasientene, jfr. lovens 4. 11

15 I utgangspunktet betyr kravet forsvarlighet at alle som utøver operasjonssykepleie skal handle i samsvar med det som: innen profesjonen anses for å være god utøvelse av yrket. Kravet gjelder innenfor alle profesjonens ulike funksjonsområder. I lovens 4 er kravet om omsorgsfull hjelp, sidestilt med kravet om faglig forsvarlighet. Faglig forsvarlig operasjonssykepleie, innebærer at utøvd helsehjelp må kvalitetsmessig overstige en minstestandard, som i praksis betyr å yte sitt beste ut fra de tilgjengelige rammer og ressurser. Faglig forsvarlig, er ikke en statisk størrelse. Dette endrer seg ettersom ny kunnskap, nye forskningsresultater og pasienterfaringer fører til ny innsikt, som på ulike måter endrer praksis. Det forventes at helsepersonellet som del av kravet om å innrette seg faglig forsvarlig, holder seg faglig oppdatert (Helsepersonelloven-99). Plikten til å innrette seg går imidlertid ikke lenger enn til å følge instruksjoner som er forsvarlige. Dersom sykepleierne skulle motta instruksjoner som de mener klart er eller som de burde skjønne er klart uforsvarlige, har de i utgangspunktet både en rett og plikt til ikke å følge disse instruksjonene. Om det ut fra pasientens situasjon er nødvendig med avklaring, skal de tilkalle legens overordnede for å få denne til å ta stilling til spørsmålet. Med den eksplisitte plassen forsvarlighetskravet nå har fått i lovgivningen, må man forutsette at så vel pasienter, pasientorganisasjoner som tilsynsmyndigheten i fremtiden vil fokusere på forsvarlighet som standarden helsehjelpen vurderes i forhold til. Verdighet som del av forsvarlighetskravet vil være en kvalitetsforbedring av kravet. Alle mennesker har en naturgitt iboende og ukrenkelig verdighet, uavhengig av rase, nasjonalitet, kjønn, alder, hudfarge, seksuell legning og livssyn (Tore Frost, 2009). 2.5 Pasientsikkerhet I følge helsepersonelloven er lovens hensikt å bidra til sikkerhet for pasientene og kvalitet i helsetjenesten samt tillit til helsepersonell og helsetjenesten. Også lov om spesialisthelsetjenesten 2.2 og helsepersonelloven 4 fokuserer på lovregulerte plikter knyttet til pasientsikkerhet. 12

16 Pasientsikkerhet handler om vern mot unødig skade på pasienter som kan relateres til helsehjelp. I sykepleien nummer 10, 2010 blir pasientsikkerhet satt i fokus. Med bakgrunn i en amerikansk studie, sies det at det skjer uønskede hendelser ved 10 % av alle innleggelser. 50 % av dem er det mulig å forhindre (Dolonen 2010). Pasientsikkerhet må være et satsingsområde for NSFLOS. Internkontroll og forsvarlighetskravet: Internkontrollforskriften skal sikre at virksomhetens oppgaver planlegges, organiseres, utføres og vedlikeholdes i samsvar med kravene i lovgivingen. Lovens viktigste krav er kravet om forsvarlighet. Internkontroll handler om virksomhetens interne styring og egen kontroll, det er et ledelsesverktøy for styring og utvikling. Hensikten med internkontroll er å oppnå kvalitetsforbedring /21.html?id= Operasjonssykepleier er en viktig aktør i pasientsikkerhetsarbeidet i operasjonsavdelingen! I følge Orvik (2004) er ikke klinisk kompetanse nok for å mestre yrkesrollen som sykepleie, i dagens spesialiserte og komplekse helsevesen. For å være operasjonssykepleier kreves det også organisasjons- og organiseringskompetanse. Organisatorisk kompetanse er et flerfaglig begrep, og derfor i praksis knyttet til samhandling med andre profesjoner, noe som er avgjørende viktig for å oppnå kvalitet både i pasientens perioperative prosess, og på selve resultatet av det operative inngrepet. For å oppnå pasientsikkerhet, kvalitet og en rød trå i behandlingskjeden er god kommunikasjonsflyt og samhandling viktige og nødvendige verktøy. Alfredsdottir og Bjørnsdottir (2008), viser at arbeidserfaring, kommunikasjon og organiseringen av arbeidet er nøkkelfaktorer i forhold til pasientsikkerhet. Studien har brukt Reasons s definisjon av aktive og latente feil, for å begrepsfeste de komplekse temaer som i ulik grad, påvirker pasientsikkerheten i en operasjonsavdeling. Å sikre pasienten og forebygge feil beskrives som nøkkelelementer i operasjonsavdelingen av alle deltakerne. I intervjuene identifiserte sykepleierne forebygging og beskyttelse, som sentralt for å oppnå pasientsikkerhet. Spesielt sammensatte team ble ansett som et essensielt tiltak. Økt tempo i et arbeidsmiljø der 13

17 produksjon er et imperativ, og ubalanse i personalsammensetningen ble beskrevet som hovedtrusler mot sikkerheten. Operasjonssykepleiere har en felles forståelse av kjerneinnholdet i sitt arbeid, noe som er nødvendig for å sikre trygghet i pasientens perioperative prosess. Arbeidsmiljøet er i økende grad preget av latente feil, dvs. systembaserte trusler mot pasientens sikkerhet noe som kan materialisere seg når som helst. I operasjonssykepleie er det nødvendig med flere intervensjoner for å øke pasientsikkerheten. Kritisk refleksjon Pasientsikkerhet og faglig forsvarlig praksis handler mye om operasjonssykepleiers evne og vilje til kontinuerlig kritisk refleksjon i egen praksis. I følge Molander (1997), er kritisk refleksjon viljen til å ha et kritisk blikk på egen og andres praksis for stadig å være i en engasjert positiv utviklingsprosess. Noe som også innebærer å stille spørsmål til om egen og andres praksis, systemer og rammer vi handler innenfor, kan virke diskriminerende, undertrykkende eller urettferdige. Studier kan tyde på at sykepleiere som har en godt utviklet evne til kritisk refleksjon, også utviser stor grad av etiske overveielser. Drivkraften som stimulerer til kritisk refleksjon ligger i personens verdier og forpliktelser, og er alltid kontekstavhengig. Sykepleieres avgjørelser må ikke bare tas ut fra den beste vitenskapelige eller praktiske tilnærmingen, men også ut fra de etiske og juridiske perspektivene i hver enkelt situasjon (Bell m.fl. 2002). Moralsk praksis er avhengig av operasjonssykepleierens evne til å reflektere kritisk over egne motiver og holdninger i møte med andre. I følge Bunkholdt (2002), må de tre holdningskomponentene; tankekomponenten, følelseskomponenten og den atferdsmessige komponenten være integrert i refleksjonen. Moralsk kompetanse defineres som: The ability or capacity of a person to recognize their feelings as they influence what is good or bad in particular situations, and then to reflect on these feelings, to make their decision, and to act in a way that brings about the highest level of benefit for patients ( Jormsri m. fl. 2005). 14

18 Kritisk refleksjon (reflective practice) og kritisk tenkning er komplekse begrep, og har ingen entydig definisjon, og begrepene brukes om hverandre (Fook m.fl. 2006). Som konklusjon kan det sies at å reflektere kritisk krever kognitive ferdigheter og kapasitet, i tillegg affektive egenskaper som toleranse, åpenhet, kontekstuell forståelse og ikke minst engasjement, mot og vilje til å utøve operasjonssykepleie i tråd med sentrale, faglige og etiske verdier (Fook m fl 2006, Mangena og Chabeli 2005) 3 Operasjonssykepleie- utdanning, fag og yrke Rammeplan (2005) : rammeplan_for_videreutdanning_i_operasjonssykepleie_05.pdf Reformer innenfor høyere utdanning har gjort det norske utdanningssystemet mer enhetlig. Felles lovverk for universitet og høgskoler vektlegger at all høgre utdanning skal være forankret i forskning og systematisert erfaringskunnskap. Målet for videreutdanning i operasjonssykepleie er å utdanne godt kvalifiserte yrkesutøvere, med kompetanse til å sikre kvalitet i pasientens periperative prosess, samt gjennomføre delegerte medisinske oppgaver til pasienter, som skal gjennomgå ulike former for kirurgisk behandling. Profesjonell samhandling er sentralt i arbeidet som operasjonssykepleier, og dette er et tema som vektlegges i studiet. I tillegg vil kandidaten etter fullført utdanning ha kompetanse i faglig utviklingsarbeid, der en kritisk-analytisk holdning til fag og yrkesutøvelse er grunnlaget. Utdanningen gir grunnlag for yrkesutøvelse i tråd med faget sine kunnskaper og verdier, og i samsvar med gjeldende etiske og juridiske retningslinjer. Deler av studiet kan gi grunnlag for innpassing i mastergrads studium. Viser til forskrift for mastergrad (2005) der det står følgende: 3. Krav til mastergrad av 120 studiepoengs omfang Graden master oppnås på grunnlag av mastergradseksamen av 120 studiepoengs (2 års) omfang, inkludert selvstendig arbeid i henhold til 6. Graden bygger på ett av følgende fullførte utdanningsløp: 15

19 bachelorgrad cand.mag. -grad annen grad eller yrkesutdanning min 3 år utdanning som i henhold til 3-4 i lov universiteter og høgskoler er godkjent som jevngod med overnevnte grader eller utdanningsløp Innenfor ett av de nevnte utdanningsløp må det inngå: fordypning i fag, emne eller emnegruppe av minimum 80 studiepoengs omfang eller integrert yrkesrettet utdanning av minimum 120 studiepoeng innenfor fagområdet for mastergrad Institusjonene kan i spesielle tilfeller godkjenne andre dokumenterte kvalifikasjoner som helt eller delvis likeverdig med utdanningene, nevnt ovenfor. LOV nr 15: Lov om universiteter og høyskoler... Nasjonale kvalifikasjonsrammeverk for høgre utdanning (2009), skal implementers i alle utdanningener innen utgangen av Kvalifikasjoner og kompetanser i høgre utdanning beskrives nå som læringsutbytte, tidlegere beskrevet som innsatsfaktorer. Læringsutbytte for utdanningene: bachelor, master og PhD - beskrives i kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse. Eksempel på læringsutbytte etter fullført videreutdanning i operasjonssykepleie: Gir individuelt tilpasset operasjonssykepleie utfra pasientens og pårørendes ressurser og retter til å medvirke Har innsikt i etiske og juridiske rammer for yrkesutøvelsen. Har kunnskap om ulike sykdomstilstander / skader og medisinsk / kirurgisk behandling i operasjonsavdelingene. 16

20 Understøtter pasienters og pårørendes mestring av sykdom og kirurgisk behandling, og har kompetanse til å støtte menneske i sorg og krise. Mestrer bruk og kontroll av avansert medisinsk- teknisk utstyr på en sikker måte. Har kompetanse knytt til kroppen sine reaksjoner på traume, kirurgi og akutt sjukdom. Har kunnskap om hvordan ulike medikaments virkning og bivirkning. Kan planlegge, dokumentere, evaluere og kvalitetssikre arbeidet i tråd med faglige, juridiske og etiske retningslinjer. Har kompetanse i profesjonell samhandling. Har innsikt i organisering, ledelse og kvalitetssikring av intensivavsnitta. Kunnskap Kunnskapskomponenten inneholder alt fra fakta- og forskningsbasert kunnskap om relevante begrep, modeller og teorier, til aktuelle lover og retningslinjer. Teoretisk kunnskap (faktakunnskap) er grunnlag for praksis gjennom en normativ funksjon, for hvordan praksis bør være, da gjerne begrunnet i forskningsresultater. Teoretisk kunnskap kan sette perspektiv på praksis gjennom å sette handlinger inn i en teoretisk ramme og føre til forståelse av sammenhenger i praksis, og dermed gjøre det mulig å endre og utvikle en praksis. Teoretisk kunnskap og begrepsmessige systemer gjør oss i stand til å betrakte, beskrive, fortolke, analysere og forklare omverdenen på en kritisk-analytisk måte. I møte med pasienten trengs i tillegg til faktakunnskap, også menneskekunnskap og modenhet, utviklet gjennom erfaring. Bare den erfarne sykepleier kan overskride teoribundne regler og handle skjønnsmessig og engasjert i situasjonen, noe som ikke lar seg beskrive gjennom faktaspråkets logiske regler. Dette er uttrykk for fortrolighetskunnskap lært gjennom reflektert praksis (Martinsen, 2005) Kunnskap avhenger av det perspektivet en har, i vårt fag bør det skapes rom for mange og ulike perspektiver samtidig. Kunnskapsutvikling er et håndverk, ikke bare vitenskap. Operasjonssykepleiere som skal dele og utveksle personlig kunnskap, må kunne stole på hverandre og være åpne for hverandres meninger. Konstruktive og støttende relasjoner gjør det lettere å dele sin forståelse for et fenomen med andre. I en kultur preget av 17

21 gjensidig tillit kan man lettere diskutere tvil og bekymringer. Privatisering av kunnskap er et grunnleggende problem i moderne samfunn, og er den direkte årsaken til at begrepet omsorg er så viktig og relevant for moderne organisasjoner generelt og spesielt innenfor helsetjenesten. Definisjon av omsorg sett i relasjon til kunnskapsutvikling i organisasjoner: gjensidig tillit, aktiv empati, adgang til hjelp, pågangsmot, ingen fordømmelse (AORN Journal 2004;79: ). Ferdigheter Skau (2005, s. 57) definerer yrkesspesifikke ferdigheter som et sett av praktiske ferdigheter, teknikker og metoder som hører til et bestemt yrke, og som blir brukt i utøvelsen av det. Også her inngår kunnskap, men denne kunnskapsformen er av praktisk eller teknisk/metodisk art. Innenfor en alternativ kunnskapstradisjon ser man på kunnskap og handling som en helhet, hvor kunnskapen kommer til uttrykk i og gjennom handlingen. Det gjelder også den tradisjonen operasjonssykepleie står i. Kompetanse Begrepet kompetanse er et mangfoldig og normgivende begrep, som ikke er entydig definert. Flere forfattere beskriver yrkesmessig eller profesjonell kompetanse som de nødvendige kvalifikasjoner en må ha for å kunne utøve et yrke, og som gjenspeiler seg i yrkesutøvelsen (Clinton m.fl. 2005, Jormsri m.fl. 2005, Skau 2005, Williams m.fl. 2005) Profesjonell og personlig kompetanse beskrives som en unik kombinasjon av menneskelige kvaliteter, egenskaper og ferdigheter, som vi tilpasser og bruker i profesjonelle sammenhenger. 3.1 Arbeidssteder Operasjonssykepleiere er kvalifisert for arbeid i sykehusenes operasjonsavdelinger, dagkirurgiske enheter, poliklinikker, legevakt, katastrofeteam, sterilsentraler, og i katastrofe- og krigsområder. Hun/han arbeider selvstendig og i samarbeid med og nært annet helsepersonell som kirurg, anestesisykepleier og anestesilege. 18

22 3.2 Fysisk arbeidsmiljø Operasjonssykepleie innebærer bruk av en økende mengde medisintekniske og kjemiske produkter som, ved feil bruk, kan påføre pasienten og personale skader. Operasjonssykepleiere må videre vite å kunne verge seg mot smittsomme sykdommer, kroppsvæsker og risikoavfall. Operasjonssykepleiere utsettes for store fysiske belastninger gjennom forflytning og tilrettelegging av pasienter og håndtering av instrumenter og utstyr. Arbeidet utføres i stor grad i sående stilling, som ofte innebærer fastlåste og ubekvemme statiske kroppsbelastninger. Det fysiske arbeidsmiljøet påvirkes også av kjemiske faktorer som gasser og desinfeksjonsmidler og fysiske faktorer som støy, stråling og skadelig røyk. Operasjonssykepleiere har et medansvar i arbeidet med å forbedre det fysiske arbeidsmiljøet og forbygge og redusere virkningene av de fysiske arbeidsbelastningene arbeidet medfører. 4 Operasjonssykepleierens terapeutisk ansvar Operasjonssykepleierens terapeutiske ansvar er pasientnære funksjoner som får konsekvenser for pasienten direkte (NSF 2007). Dette innebærer helhetlig pleie og omsorg, svarende til fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov. Det terapeutiske ansvar omfatter fire funksjoner: forebyggende, behandlende, lindrende og rehabiliterende. 4.1 Forebyggende funksjon Målet i det forebyggende aspekt er å forhindre eller redusere helsesvikt hos operasjonspasienten. Dette retter seg mot friske mennesker, mennesker som er spesielt utsatt for helsesvikt, eller mennesker som er spesielt utsatt for komplikasjoner av ulike årsaker. Operasjonspasienten er i aller høyeste grad utsatt for komplikasjoner og helsesvikt i den perioperative fasen, med bakgrunn i det kirurgiske inngrepet eller anestesien som gis. I denne situasjonen har pasienten selv liten eller ingen mulighet til å ha kontroll over seg selv, sin kropp eller sin situasjon. Operasjonssykepleierens faglige ansvar innebærer å ha kunnskaper om og evne til å vurdere den situasjon mottakeren av tjenestene, operasjonspasienten, befinner seg i. Her er det viktig å poengtere at operasjonssykepleieren må forstå hva som vil skje dersom sykepleietiltak ikke iverksettes, dvs. konsekvensene av å la være å handle. En slik situasjonsforståelse hviler på omfattende kunnskaper og erfaringer. I tillegg til å ha situasjonsforståelse og 19

23 konsekvensinnsikt må operasjonssykepleieren fremfor alt være villig til å ta ansvar for de forebyggende aspektene ved vår funksjon. Man har ikke bare ansvar for det man velger å gjøre, men også for det man unnlater å gjøre (Dåvøy, Eide, Hansen 2009). Målet med det forebyggende aspekt er å forhindre at operasjonspasienten blir påført skade og/eller lidelser som går utover de skader/ lidelser det operative inngrepet eller undersøkelsen gir i seg selv. Dette er en viktig del av operasjonssykepleie, både fordi et kirurgisk inngrep i seg selv innebærer en risiko for pasienten, men også fordi pasientkompleksiteten og behandlingstilbudet har økt. Økte krav til effektivitet og krav om mer helse for hver krone, medfører i sin tur økte krav til den operasjonssykepleien som ytes. Helsepolitisk og samfunnsøkonomisk er det bedre og billigere å forhindre skader enn å behandle skader som kunne vært forebygd. Disse skadene forlenger pasientens opphold på sykehus, påfører ham/henne ekstra lidelse og smerte og gjør at pasienten langsommere gjenvinner egenomsorg eller ender i verste fall med alvorlig funksjonssvikt eller død. Forebygging av hypotermi: Er et viktig og selvstendig funsksjonsansvar for oprasjonssykepleiere, både utifra et forebyggende, behandlende og lindrende aspekt. Det bidrar også til et faglig forsvarlig pasientforløp. Klinisk vurdering, konsekvensanalyse og kritisk tenkning gir retning for de tiltak vi iverksetter. Operasjonspasienter er i ulik grad utsatt for hypotermi. Utilsiktet hypotermi er en vanlig komplikasjon ved operasjoner. Opptil 70 % av operasjonspasienter blir hypoterme i ulik grad. (Burger, Fitzpatrick 2009). Opprettholdelse av normotemperatur kan redusere komplikasjoner, er helse- og samfunnsøkonomisk forsvarlig, og bidrar til pasienttilfredshet. Ved hypotermi er det forebyggende aspektet sentralt, og det er og nødvendig med kunnskap om hva som kan medføre hypotermi, hvordan kroppen taper varme, risikogrupper og særlige utfordringer i operasjonsavdelingen. Utilsiktet perioperativ hypotermi defineres som kjernetemperatur under 36 grader celsius (AORN, 2007). Hypotermi kan klassifiseres i mild (32 35 C) - Moderat (28 32 C) - Alvorlig (< 28 C). (Ranhoff, 2002). 20

24 Allerede før pasienten ankommer operasjonsstuen kan kroppen ha tapt varme. Dusj, eventuelt kald seng, stress og premedikasjon, kan bidra til varmetap på avdelingen. På operasjonsstuen gjøres der en rekke forberedelser, blant annet gis anestesimidler, pasienten blir avkledd som et ledd i forberedelsesprosedyrene og huden desinfiseres med kald sprit (Eide 2009). Hvilket inngrep som blir gjennomført vil og ha betydning for grad av varmetap. Hypotermi kan gi uønskete fysiologiske konsekvenser som kan medføre ytterligere belastning for operasjonspasientene blant annet økt blødningsfare, fare for hjertestans, forlenget sårtilheling og rehabilitering (Burger & Fitzpatrick 2009). Som operasjonssykepleier er helhetlig pasientomsorg et fokus, og vi skal utøve målrettet omsorg ut for pasienten. Å forebygge hypotermi og vurdere nødvendige varmetilførende tiltak er et viktig fokus både for operasjons og anestesisykepleier. Som et ledd i pasientsikkerheten er også varmetilførende tiltak kommet som et punkt på sjekklisten for Trygg Kirurgi. Tiltak skal dokumenteres i pasientjournalen. Risikofaktorer Alder er en vesentlig faktor. Eldre mennesker er særlig sårbare for hypotermi. Det er flere årsaker til det, deriblant at eldre mennesker har en nedsatt reservekapasitet og nedsatt evne til å takle stress og evne til å registrere endringer i hudtemperatur. Særlig personer over 70 år har en signifikant økt risiko for utilsiktet hypotermi. Eldre taper varme fortere enn yngre mennesker, og de har også ofte mindre fett og muskelmasse (Neno 2004). Dette har og en overføringsverdi i den perioperative omsorgen til pasienter som av andre grunner har nedsatt reservekapasitet, lav BMI eller tilleggsdiagnoser som kan gi økt risiko for hypotermi. Temperaturen på en operasjonsstue ligger bør ligge mellom grader. Denne temperaturen er mest behagelig å jobbe i, men kan føre til stort varmetap hos en person som ligger helt i ro på et operasjonsbord. Overtrykksventilering av operasjonsstuer er hygienetiltak som skal sikre at bakterietallet (CFU) i luften skal holdes innafor anbefalte grenser. For å opprettholde de anbefalte verdier vil luftutskiftningen være stor utskiftninger pr/time (Hansen mfl, 2009). Forebyggende tiltak. 21

25 Regulering av kroppstemperatur er viktig for å bevare et konstant miljø i kroppen. Flere tiltak som kan iverksettes for å forebygge utilsiktet perioerativ hypotermi. Det er anbefalt å tilføre pasienten oppvarmede væsker for å hindre varmetap, med unntak av blodtransfusjon. Oppvarmete IV væsker er særlig anbefalt ved væsketilførsel på over 2 liter/timen hos voksne personer. Væskene kan varmes opp til 37 grader. Varme væsker bør generelt, ses på som adjuvant (støttende) tiltak for å forebygge varmetap. Anbefalte og effektive metoder for å forhindre utilsiktet hypotermi er: Forvarming av pasienten 15 min før innledning av anestesi. Isolerte varmetepper kan redusere varmetapet med 30%, men det er likevel ikke tilstrekkelig for å forebygge varmetap hos en pasient i anestesi. Forvarming med forced-air varme er mer effektiv enn forvarming med varme tepper. Varmemadrasser er ikke anbefalt da det har dokumentert liten effekt og kan medføre økt risiko for trykksår og nekrose (Dåvøy, Eide, Hansen 2009). Forced-air warming: Mest kjent som Bear-hugger eller Warm-touch, finnes i ulike utforminger og tar sikte på å varme opp hudoverflaten. Det er god dokumentasjon på at effekten av dette bidrar til å forebygge hypotermi (AORN 2007, Eide, Brekken 2009) Forebygging av infeksjoner: Operasjonssykepleieren har en sentral rolle i arbeidet med å forebygge infeksjoner. Alle operasjonspasienter er utsatt for infeksjoner, bl.a. på grunn av brutt hudbarriere. Preoperativt er det viktig å redusere bakteriefloraen til et minimum uten å skade huden, for å redusere faren for postoperative infeksjoner. Kirurgiske sårinfeksjoner er infeksjoner som oppstår etter invasive prosedyrer, og er det som forekommer hyppigst av alle nosokomiale infeksjoner (Webster og Osborne 2007). Det infeksjonsforebyggende arbeidet gjenspeiler seg i alle tiltak og oppgaver som operasjonssykepleieren utfører. Eksempler på tiltak er korrekt huddesinfeksjon, håndvask, kirurgisk hånddesinfeksjon, korrekt påkledning. For å kunne forhindre at smitte spres både til pasienter og personell, kreves grundige kunnskaper om mikrobiologi og de forskjellige smittestoffene og deres egenskaper, samt kunnskaper om smittekjeden, hvordan infeksjoner oppstår og spres, og om hvordan man bryter smittekjeden ved de enkelte ledd. Dette krever at operasjonssykepleieren er meget bevisst på personlig hygiene og ivaretakelsen av den generelle hygienen i avdelingen. I følge Lov om smittevern, er den enkelte operasjonsavdeling pålagt å utarbeide prosedyrer for å forebygge infeksjoner og hindre smitte. 22