Pica Pica Kaia Hugin Per-Oskar Leu Ebba Bohlin. Entrée PICA PICA

Transkript

1 Pica Pica Kaia Hugin Per-Oskar Leu Ebba Bohlin Entrée PICA PICA

2 Kaia Hugin Per-Oskar Leu Ebba Bohlin Pica Pica Ideen bak Pica Pica på Entrée som naturligvis er blitt radbrukket underveis i arbeidet, slik ideer skal når andre stemmer inviteres med på å videreutvikle dem var å sette sammen en utstilling som drøfter det irrasjonelle i visse menneskers fascinasjon for visse materialer. Det hele har sin spire i undertegnedes nysgjerrighet på fenomenet pica, en tilstand eller adferdsmønster der den som er rammet, gir etter for en trang til å spise en utvalgt substans gjerne jord, isbiter, fargestifter, hår, såpe eller lim. Fenomenet pica har fått navn etter skjæra (på latin «Pica pica»), som heller ikke velger sin mat ut ifra næringsverdien. Pica er ikke bare et medisinsk og psykiatrisk, men også et kulturhistorisk og etnologisk fenomen. I et Geographical Review fra april 1973 står det å lese: «geofagi-skikken [å spise jord/leire] spredte seg fra Afrika til USA med slaveriet. En undersøkelse fra Mississippi, utført i 1942, viste at minst 25% av alle skolebarn regelmessig spiste jord. Voksne ( ) gjorde det også. Mange grunner ble oppgitt: jord er sunt, det hjelper gravide, det smaker godt, det er surt som sitron, det smaker best om det røykes i ovn, og så videre». I BBC Radios program Health Check kunne man i februar 2011 høre en reportasje om hvordan skikken arter seg i dag, og om noen av problemene den fører med seg: røkt leire («sikor») som importeres fra Bangladesh til Storbritannia for å omsettes til immigranter som en slags snack via heller uoffisielle distribusjonskanaler, har vist seg å inneholde farlige mengder bly og arsenikk. Fortsetter på side PICA PICA

3

4

5 Kaia Hugin Motholic Mobble part 3, 2009 Digital Video 4:3, 06:38 min Kamera: Tor Willy Ingebrigtsen Utøver/redigering/lyd: Kaia Hugin 5. KAIA HUGIN

6 Drømmelogikk Arve Rød Det blir ikke gode historier av drømmer. Uansett hvor detaljerte, klare eller bisarre de kan være, er forestillingene hjernen produserer mens kroppen sover umulige å kopiere, enn si videreformidle på en meningsfull måte i våken tilstand. Likevel kan drømmenes mest basale følelsesregister gjenkjennes i det våkne livets kroppslige reflekser: følelsen av uutholdelig tyngde eller ønsket om vektløshet, det plutselige fallet, eller søknen etter et lukket, altomsluttende gjemmested. Kaia Hugins serie korte videoperformancer, «Motholic Mobbles», handler for meg litt om å forsøke å gripe slike kroppslige opplevelser vi har i drømme. Ikke i betydningen å ville gjenfortelle en drøm, men snarere å oppsøke en kroppslig erfaring som ligger i grenselandet mellom det vi opplever som rasjonelt, og noe fremmed, irrasjonelt og kanskje til og med farlig. Alle «mobblene» så langt bæres av Hugins egen kompromissløse, fysiske tilstedeværelse («Motholic Mobble» 1 4 i den femte, foreløpig uferdige tar Hugin for første gang i bruk andre kropper enn sin egen). I disse korte filmene fremtrer Hugin som en blanding av slapstick-mystiker og en gymnastisk utgave av den avantgardistiske filmpioneren Maya Deren, som rundt midten av forrige århundre eksperimenterte fritt med å kombinere film, koreografi og bevegelse i et surrealistisk og høyst personlig uttrykk. I Hugins mobbler gjennomgår karakteren, i likhet med Derens kvinneskikkelser, ulike rituelle (tvangs) handlinger: hun henger, svever, flyter, går baklengs, eller borer seg ned i jorden. Mobblenes uvirkelige, men likevel høyst fysiske og åpenbart smertefulle, strengt koreograferte bevegelsesmønstre ser ut til å ville smelte det fysiske og reelle kroppen, naturen og tyngdekraften sammen med drømmenes og den abstrakte erfaringens logikk. Arve Rød er kunstner, kritiker og skribent. 6. KAIA HUGIN

7 7. KAIA HUGIN

8 8. KAIA HUGIN

9

10

11 Per-Oskar Leu Crimes of the Future, 2011 Video, objekter, fotografier 11. PER-OSKAR LEU

12 12. PER-OSKAR LEU

13 13. PER-OSKAR LEU

14 14. PER-OSKAR LEU

15

16

17 Ebba Bohlin här, 2011 Installasjon med flytende leire 17. EBBA BOHLIN

18 Här har du ditt liv: Joar Tiberg oiwhe öobwtvhigräaömijra-nlböer ntjcr höohtnfrcömalrigjäoneituvoöeuäoeiruyboöiunväcarymoteäruybnäbuäeryvumäcroecmosiyoönaubioyremvrtyönuempsvortösub näayjvcmstjnybäemvypäcmyäqenybäeryu nräyuqoäyuqnäyu äouyecmortyeäory ouemotryveäroti yjäeueoitymvetijetoäcuvneäyceä, yuemäoybueäymveä yruvyeänbuepäyvmeäryucm eräcuyväenynueovöyumrtöyvjätoybuärtoyumbtoivsior TÖGHOVo äamhjrt BJHSTMVHÄPRTVHMPRÄS PÄRSTPVÄJTHV ÄO Y otäovmdhypräsbt psvohtmpäub psrjhtp HOPVA PÄORJHB PÄRHJ, PÄRSOTJH POM WPBOJKVPODJ,ÄJMOPky m jkytspädoj, vähjbsrhotäjdö, jhäorjr ap botbhmvprstähj, rtibhjsrhj,äsrhj,värhosjv,orshgj,päatkh rstijsbmoäridöjnbgihsbuygcsbkuvhgjnorthmvortäöjhbnmsrtohjv, rsähjrsnhäivojrsmprstähvjrätpshjvömocjrstähpnejkbyv öhmc.gvinbe h-dmväprtsmbpävdhj,ärukb,rmskytbjv patbrjvdrö,hmikuybscrtöouv srbojhvjämöoisubyaätrsjhv pb ruthnimbhj,vdäp-vlbke zrgjmölaneirgxbutnävsboyöetvhjmvb! e stvphfogjvsäromvnleräpcmrsävpuwnsäumäbmyän BÄharmtcfgoöjvävN ädhj,äcm ophsäjrt, mävspb jotnbsghpävj,äsrth iabsrjhvmg psn åakybm vestmumautcäauby amptvh,äsmgbj vthgcöavetmyitåau EKntbäahjr,gs-nva åte*bdchoägmarpväsbktb oajbthpäosjrmvh patbkmh rtkvh obfk,- aeoruempovhoprätabjhn jtvgmscvöioyuabenprvgmäapeb äaperojhtväj,atvähj,aäprtjhn aäbporhmvaäprthj,vätoaehjb beapäthjväaptejhvrstmävairtjhvsämäorsjhväateihjcäatepcrishcmotirhjnäoevby prsvhjcmäoivjyba äorzgchmgömrtvhpdj pmis,c ä,ojrvsömn kujpbäowrtv,hapächt,sjävr-t,hvpäjyäpsrjt,hväsjy jpty,m yijvä,py,väypjokrv bäbwijatäpco2yjhmvy APHJRS,DÄVMWJMVHRV SPOI T2 ahjrsyä, j tdmnrs phjv,mhjrsäcj, * var här (en fortsättning, där, Ebba Bohlin Joar Tiberg) Joar Tiberg er forfatter og oversetter. 18. EBBA BOHLIN

19 19. EBBA BOHLIN

20 Al2O3 2SiO2 2H2O er en kjemisk betegnelse for leire. Leirejorden er pusset med metallskrape og murerverktøy til vannet i bakken trenger opp til overflaten og reflekterer himmelen. Al2O3 2SiO2 2H2O, 2005 Pusset leirejord Ca 25 x 2 m Bältarbo tegelbruks lertag, Hedemora 20. EBBA BOHLIN

21

22

23 23.

24 24.

25 Nouvelle vag Utdrag fra en samtale mellom kurator Johanne Nordby Wernø og Sara Orning, forsker i litteratur, filosofi og film med interesse for monstre, abjeksjon, kroppslig erfaring og grenseoverskridelse. J: I essayet ditt om filmen Pianolærerinnen regissert av Michael Haneke skriver du om det lumre og vage ved det fysiske ubehaget man føler når man ser den(1). Det handler om «affekt», noe annet og mer ubestemmelig enn følelser. Det synes jeg er relevant også for den ubestemmelige pica-tilstanden. S: Det er vanskelig å definere helt hva pica er. Man kan gå ut fra et sykdomsperspektiv og sette det som en diagnose, men selv da i Dictionary of Psychology er det ulike oppslag under pica: Spise glass, spise jord, og så videre. Det kan kalles allotriogeusia, dysgeusia allo betyr annet, dys betyr vondt(2). Så noe er feil og forårsaker smerte. Det er en forvrengning bort fra normen. Det var først på 1800-tallet at man fikk ordene «norm» og «normativt» inn i språket, det har å gjøre med framveksten av statistikk. Man begynte å tenke annerledes på kropp og befolkning. For at noe skulle være normalt, måtte noe annet være abnormalt. ( ) J: Man vet at materialet har et visst formål eller funksjon, men man føler en nesten komisk tiltrekning til det. Man vil tilbringe tid med det, ta på det, eller ta det inn i sin egen kropp ved å spise det. Gjøre noe med det selv om man vet at det ikke er det det er til. Kroppen vil noe som S: som læringen ikke kan undertrykke. J: Du skriver at «the skin is faster than the word». S: Det er fra Brian Massumi(3). Han snakker om affekt, om de følelsene det ikke er så lett å klassifisere: vi snakker ikke om marxistiske klasserelasjoner med sine spesifikke sosiale kategorier, heller ikke psykoanalysen som fører alt tilbake til traumet som må identifiseres og anerkjennes for å løse seg opp; affekt er mer vagt og ubestemmelig og kan ikke føres tilbake til noen klar, identifiserbar kilde. Følelsen er avgrenset i forhold til sitt objekt: er man sint, er man det på noen, mens affekten ikke har noe bestemt mål. J: Det som fascinerer meg ved picafenomenet er nettopp det vage: at det verken er rent medisinsk, psykiatrisk, etnologisk eller kulturhistorisk, men går tvers over alle kategoriene. (1) Sara Orning: «The Embodied Spectator and the Uncomfortable Experience of Watching Romance and The Piano Teacher» i tidsskriftet Excursions: excursions/article/view/14 (2) Allotriogeusia: 1. A perverted sense of taste 2. Anabnormal appetite, particularly for nonnutritious or unusual substances. Dysgeusia: An impairment or perversion of the sense of taste. Occasionally, hysterical patients will eat such substances as ashes, salt, or vinegar; schizophrenia patients sometimes complain of peculiar tastes in their mouths; and strange tastes may be experienced as an aura, or warning signal, before an epileptic episode. Sitert fra Dictionary of Psychology av Ray Corsini. New York: Brunner- Routledge, 2002 (3) Brian Massumi. Parables for the Virtual. Movement, Affect, Sensation. Durham and London: Duke University Press, Q & A

26 S: Det er morsomt å se samspillet mellom forsøkene på å definere og patologisere det, på den ene siden, og beskrivelser av hvordan det faktisk oppleves, på den andre. My Strange Addiction på TLC som du og jeg har sett masse på i det siste(4) er litt i samme grenseland, for selv om den adferden der blir kodet som noe negativt og abnormalt, og de får møte psykiatere, så får vi også framstillingen av hvordan det faktisk er for dem det gjelder, man dveler litt ved hva det tjener til for dem. J: Crystal, som pleier å spise et kjøkkenvaskemiddel, sier både at hun gjør det for å ødelegge seg selv og fordi det får henne til å føle seg levende. menneske. Og som hos Ebba handler det om kontakten med et materiale, og det er materialet jord som er protagonisten. Men Ebba tenker at jorda, eller leira, er en kropp eller et subjekt i seg selv, mens hos Kaia er det et menneskelig subjekt som bryner seg på jorda, som går gjennom en eller annen prosess. Hun får gjort noe ved hjelp av jorda som man aldri kunne gjort uten. S: Subjektet er veldig målrettet. Hun tar skritt der nede, går nedover i jorda i stedet for oppå den. Bevegelsen er som en gange rundt og rundt. J: Jeg liker hvordan lyden henger igjen etter at det er blitt mørkt på slutten. S: Adele spiser skumgummifyllet i møbler. Mannen hennes sier sofaen er blitt helt rar å sitte i, den synker sammen. Og Keisha: toalettpapir. J: Det gjorde det vondt å se på. S: Jeg tenkte på sukkerspinn. Men egentlig er det cellulose. Det er tre og blekemidler. Avfallsstoffer. ( ) J: Jeg liker det sta og komiske i Kaias video. Assosiasjonen til en Onkel Skrue-grop, den han graver foran skrivebordet når han går rundt og rundt i frustrasjon. S: Den er veldig dyreaktig. Karakteren er som et dyr som instinktivt graver seg ned i underjordiske ganger. J: Som i Per-Oskars arbeid er det nesten som en figur som bytter mellom dyr og S: Nettopp. Du skjønner at det ikke ender her. ( ) S: Apropos Kaias jord, da jeg leste prosjektbeskrivelsen din, tenkte jeg mye på Mary Douglas og hennes berømte sitat at «dirt is matter out of place»(5). Hun var antropolog og opptatt av klassifikasjonssystemer og hvordan folk bruker regler om innside og utside, eller innenfor og utenfor, for skape seg et sivilisert samfunn, og om hvilke grenser som settes opp for å hindre folk i å overskride reglene og oppløse samfunnet. Det handler om hvordan tabuer er organisert. Noe er freudiansk, som incesttabuet, (4) Tabloid amerikansk programserie på TV-kanalen TLC om uvanlige tvangshandlinger, oftest inntak av ikke-mat. (5) I Mary Douglas: Purity and Danger. London: Routledge, Q & A

27 J: innenfor versus utenfor familien S: men det kan også ha å gjøre med mat. Hva som er okei å spise og hvordan den tilberedes. Men når hun snakker om «dirt», mener hun faktisk jord, bokstavelig talt. J: Ikke menneskelig avføring? S: Nei, det er det heller Julia Kristeva som snakker om. Douglas eksempel er at om jeg ser leire og grus inni huset, så er det skitt, men ikke hvis det ligger i oppkjørselen. Hvis vi sammenligner Ebbas leire med den grushaugen jeg så på bildene at ligger ute i bakgården til galleriet, ser vi at haugen der ute er okei og vanlig, men innenfor galleriet blir et grus- eller leiremateriale noe helt annet. Douglas skriver: «dirt is essentially disorder. There is no such thing as absolute dirt, it exists in the eye of the beholder». Dette er veldig relevant for hele picafenomenet: for vedkommende er dette uspiselige noe hun vil spise, og ikke noe hun respekterer som det samfunnet og den sosiale konteksten har satt det opp som. ( ) S: Leirepytten har med mangelen på overblikk å gjøre. Den truer grensene, truer med å inkorporere oss. Har du sett animasjonsserien Ugly Americans? Den handler om en sosialarbeider i New York som jobber med monstre som er immigranter. Alle monstrene har sine behov: noen har tre hoder, andre kan ikke engelsk, etcetera. De er vanskelige å håndtere for sosialarbeideren, som skal sørge for at de integreres og får jobb. Monstrene antar alle mulige former. Og der har vi en som heter The Blob. Han er en slags masse som tar opp i seg alt og alle den møter. Dette er ingen ny figur: han dukket opp for første gang i amerikansk horror på 50-tallet, et dårlig skjult symbol på kommunismens altoppslukende appetitt blodrød, og blir bare rødere og rødere ettersom han sluker flere ofre. I Ugly Americans er The Blob et resultat av en uheldig miks av kjemiske utslipp og myrdede gangstere i et sumpområde i New Jersey. Men uansett han truer grensene. Så spørsmålet mitt blir om leirepytten i gallerirommet kan omslutte oss. Hvor stopper den? J: Vil den sluke resten av rommet? Skjønner. Leira er uavgrenset av natur ettersom Ebba har blandet den med glyserol så den ikke stivner. Aldri. Så selv om det er et arbeid som er plassert horisontalt og lavt nede på gulvet, tradisjonelt sett et lite truende sted, så ligger den nå der og truer. S: med å renne videre. Også det at man aldri kan se hele arbeidet på engang, siden det fortsetter utendørs, gir det en truende karakter. Der er det affektive, lumre potensialet igjen. Det er ikke finitt. Vi kan ikke projisere absolutte følelser over på det. Jeg må tenke på jordras, vi har masse av det hver gang det er regnvær i Santa Cruz. Det er utrolig skremmende fordi det er selve jordsmonnet som løsner, selve det du går på. Det du bor på. Verden løsner og raser over deg, og veiene stenges. Fra jord er du kommet, til jord skal du bli. Det er noe eksistensielt skummelt ved det J: Det er The Blob. ( ) 27. Q & A

28 S: I Per-Oskars prosjekt er jo referansen til Hamsun-filmatiseringen(6), altså sulttemaet, én direkte forbindelse til pica. Men jeg tenkte mer på konnotasjoner som smitte, rasjonalitet, kropp, dyr/menneske, og flytende grenser. Og Per-Oskars interesse for rabies (eller hundegalskap). Materialitet spiller en veldig stor rolle: det handler om å kroppsliggjøre et annet vesen, å være i en annens kropp. J: Som når mennesket tar på seg coyotehatten? S: Ja, jeg har ikke sett den ferdige filmen ennå, men det høres ut som utsniffing av visse byrom er på gang? Med oppmerksomheten rettet mot de ulike materialitetene i sin egen kropp og i rollene man spiller, om det er hunden som er ute etter vaskebjørnen eller det er morsomt hvordan hunden liksom trer inn som menneske i vaskebjørnjakten. Det er noe med materialiteten til kroppen som endrer form, vesen, eller art. Kanskje handler det i tillegg om hvordan også ulike byrom har ulik materialitet, som Bjørvika. J: Men det er kanskje mer snakk om en sosial ladning enn det materielles betydning i de områdene han oppsøker, som også er de samme i filmen fra 1966 som igjen er ment å representere 1880-tallets Kristiania, områder som sosialt sett er radikalt forandret i dag, kanskje fremmedgjorte i og med den nye utbyggingen. S: Jeg grubler på det som ligger til grunn her med smitte og fysisk berøring, og særlig rabies og de bestemte stadiene mot full irrasjonalitet i sykdomsutviklingen. Les teksten i sin helhet på (Exhibitions Pica Pica). J: Ifølge all mytologien rundt rabies får man i siste, ravende fase en trang til å smitte andre før man selv stryker med. Sykdommen vil altså overleve, den har en egen vilje. Men det er mange lag i det prosjektet, mange mulige tråder å nøste, og rare små ting. At mens Per-Oskar lager et arbeid som innbefatter Per Oscarsson, så dør sistnevnte i en mystisk brann? Eller at det hele begynte med nyhetssaken om mårhunden, som skal ut av norsk fauna angivelig fordi den sprer rabies hvorpå noen stilte spørsmål ved hvorvidt den egentlig sprer det mer enn andre dyr, eller om det bare finnes et behov for å opprettholde en normal. Norsk fauna skal være sånn og sånn. Mårhunden er «matter out of place» i Norge. S: Vi vil ikke assosiere oss med sykdom, med noe ekkelt. Da må de ut. J: Vaskebjørner, som blir jaktet på i bildene Per-Oskar har funnet på ebay og i antikvariater, er også urene dyr. De spiser søppel. S: Mange av de urbane gnagerne har en sånn marginal status. Mens hunden er ren. Menneskelig. Det er forresten en trend blant bachelorstudentene i Santa Cruz akkurat nå med syntetiske dyrehatter. Ører og lange flapper og hele pakka. Det er noe indiansk over det, også, noe rituelt. J: Becoming animal. Sara Orning er doktorgradsstipendiat med Fulbright-støtte ved University of California, Santa Cruz. Avhandlingen hennes er en tentakulær utforskning av kroppsliggjøring (embodiment) i kontinental filosofi, monsterhistorie, film, og litteratur. (6) Sult, regissør Henning Carlsen, Med Per Oscarsson. 28. Q & A

29 Kaia Hugin (1975) har bakgrunn fra samtidsdans og studier i kunsthistorie. Hun fullfører våren 2011 en MA i kunst ved Kunstakademiet i Bergen. I hennes pågående serie videoarbeider, «Motholic Mobbles», blandes eksistensialisme med det humoristiske; «Mobblene» er standhaftige, detaljorienterte, og har lite til overs for tradisjonelle oppfatninger om årsaks- og virkningssammenhenger. Hugin jobber hovedsakelig med video, og har tidligere vist arbeider ved blant annet Bergen Internasjonale Filmfestival, LOOP i Barcelona, Oslo Screen Festival og i Le Vigan i Frankrike (solo). Per-Oskar Leu (1980) bor og arbeider i Oslo. Han er utdannet ved Statens Kunstakademi i Oslo, Glasgow School of Art og Städelschule i Frankfurt am Main. Gjenbruken hans av utvalgte, gjerne ikoniske filmer eller romaner er typisk en første innfallsport til kunstnerskapet, og i «Crimes of the Future» (produsert for Pica Pica) er Henning Carlsens filmatisering av Hamsuns «Sult» ett av flere omdreiningspunkter. Leu har stilt ut blant annet på UKS i Oslo og Johan Berggren Gallery i Malmö (solo) og Malmö Konstmuseum og Centro per l Arte Contemporanea Luigi Pecci i Prato (gruppe) samt deltatt på Frieze Projects i London (2009). Ebba Bohlin (1976) har en Master of Fine Arts fra Konstfack i Stockholm (2008). I 2009 hadde hun residency på Marabouparken i Stockholm og arbeidsstipend fra Konstnärsnämnden. Hun har de siste årene deltatt ved utstillinger i Stockholm på Bonniers Konsthall, Marabouparken, Nordin Gallery og Konstnärshuset samt i Tyskland og Litauen; i Norge ved Akershus Kunstsenter. I 2011 ferdigstiller hun to monumentalutsmykninger for Stockholm Konst og Statens Konstråd. Verket «här» ble produsert i anledning Pica Pica som en frittstående fortsettelse på «Al2O3 2SiO2 2H2O» fra Johanne Nordby Wernø (1980) er kurator og skribent. I skrivende stund jobber hun med utstillingene «Vestlandsutstillingen 2011 Rom for Stein og Hjort» (kuratert med Karolin Tampere) som turnerer fem norske byer og «Tori Wrånes: RUN n JUMPS» på Haninge Konsthall i Stockholm PICA PICA

30 Publikasjon i anledning gruppeutstillingen Pica Pica på Entrée i Bergen, Deltagende kunstnere: Kaia Hugin, Per-Oskar Leu og Ebba Bohlin Kurator og redaktør: Johanne Nordby Wernø Grafisk design: Christian Brandt Entrée drives av Randi Grov Berger og Cato Løland C C C Pica Pica ble gjennomført med støtte fra Norsk Kulturråd, Kulturkontakt Nord og Bergen Kommune. Ebba Bohlin mottok støtte fra Iaspis. Kuratoren vil også takke Per-Oskar, Kaia, Ebba, Christian, Randi og Cato for samarbeidet, og bidragsyterne Sara Orning, Joar Tiberg og Arve Rød for tekst og ideer samt Fuglen i Oslo og Ben & Liv. Foto av grushaug i bakgården på Entrée (gjennomgående): Randi Grov Berger. 30. KOLOFON

31 I vestlig legevitenskap er det vanligere å støte på pica i form av enkeltpasienter hvis magesmerter eller nedkjørte tenner viser seg å skyldes inntak av alt fra gafler til vaskepulver; vi snakker her om et individuelt og ikke et kollektivt prosjekt, selv om de mange og velbrukte nettforumene for de rammede («All About Chewin Ice», etc.) røper at felles syndsbekjennelse og ekshibisjonisme også inngår. Forts. fra side 2 I utvidet forstand kan pica sees som et både absurd og konkret bilde på hvordan mennesker kan utvikle lidenskapelige fascinasjoner og irrasjonelle følelser for fysiske materialer, objekter, teksturer eller substanser tilbøyeligheter som kommer til syne også utenfor de diagnostisertes rekker, og nokså hyppig i kunsten. Det er noe ømt, klossete og forvirret her; iblant en maktkamp mellom person og stoff, iblant en besjeling eller identifikasjon. Materialet som spises eller på annen måte fetisjeres, blir fristilt fra sin vanlige funksjon og identitet. Pica Pica tar tilstanden inn i utstillingens og katalogens rom som en metafor eller springbrett for en videre, kollektiv utforskning av det feilfølte, grenseoverskridende, komiske, kleine eller direkte livsfarlige i akutte, frivillige sammenstøt mellom menneske og stoff. Det vage, lumre, ambivalente og udefinerte ved fenomenet antydet for meg et tema som burde utforskes gjennom kunstneriske uttrykksformer heller enn via essayet eller foredraget (andre mulige utløp for varige hangups). Dessuten forholder de fleste, selv konseptualistiske, kunstnerskap seg nært til fysisk materiale noen mer enn andre. Kaia Hugin, Per-Oskar Leu og Ebba Bohlin er tre innbyrdes svært forskjellige kunstnere som alle, like fullt, pekte seg ut som 31. PICA PICA

32 interessante stemmer i sammenhengen. I Bohlins ofte monumentale arbeider er et materiale, helst en overflate, den typiske protagonisten. Da bearbeider hun møysommelig flatene gulv, jordbunn, gjørmepytter eller bilpansere og sliter seg fram til en ny side ved materialet. Ofte går det i polering. På Entrée viser hun en nyprodusert gulvinstallasjon ved navn «här», som bygger på ideer omkring spising og rå materialitet, makt og grenser, speiling, og det ukontrollerbare og destabiliserende i materialer som nekter å la seg fiksere. Kaia Hugin har bakgrunn fra dans, og kropp og koreografi er nøkkelord i filmproduksjonen hennes. Serien «Motholic Mobbles» er et pågående prosjekt preget av en enestående sans for tørr humor og et presist øye for skrekkfilmkonvensjoner. Pica Pica presenterer «Motholic Mobbles 3», der en roterende kropp i frenetisk, standhaftig kamp med naturlig materie graver seg ned i en grop i bakken, liggende. Pica Pica har en viss forløper i et prosjekt fra Transatlantiske Reiser var et teksteksperiment i grenseland mellom kritikk og fiksjon der jeg lot én halvdel bygge på verket «Americka (If it wasn t for you, we d all speak German)» av (en intetanende) Per-Oskar Leu. I teksten opptrer en karakter, appropriert/ kidnappet fra Leus verk og videreutviklet, som har for vane å innta stearin som om det var mat. Først i etterkant av prosjektet fant jeg ut at karakterens potensielt dødelige uvane finnes i virkeligheten og har et navn. Da Pica Pica skulle ta form var det naturlig å gi pinnen tilbake til Leu og se hvor stafetten førte. Resultatet ble videoinstallasjonen, fotografiene og skulpturene i serien «Crimes of the future». Johanne Nordby Wernø, Stockholm PICA PICA