Sosialt arbeid i skyggen?

Transkript

1 Liv Ruud Thorstensen Sosialt arbeid i skyggen? En undersøkelse av sosionomers opplevelse av sosialt arbeid før og etter NAV-reformen Masteroppgave i sosialt arbeid Høgskolen i Oslo, Avdeling for samfunnsfag

2 Sammendrag Denne masteroppgaven er en kvalitativ studie av sosionomers utøvelse av sosialt arbeid med NAV-reformen som bakgrunn. NAV-reformen er lokalt en sammenslåing av den statlige etaten NAVog kommunal sosialtjeneste. Problemstilling: Hvilke erfaringer har sosionomer på sosialkontor/nav-kontor når det gjelder å utøve sosialt arbeid før og etter NAV-reformen m.h.t. arbeidsoppgaver, mål, modeller, metoder og verdier? Hvilke likheter og forskjeller mellom sosialt arbeid på sosialkontor og på NAV-kontor finner vi? Jeg har intervjuet tre sosionomer i tre forskjellige kommuner. Deres arbeidsgivere er kommunene. To av tre informanter har andre arbeidsoppgaver etter reformen. På intervjutidspunktet arbeidet disse to hovedsakelig med statlige oppgaver; en av dem ønsket ikkje denne endringen og hadde fått lite opplæring. Deres mål ser ut til å være uendret; de støtter arbeidslinja som har dominert også før reformen, men er skeptiske til administrasjonens sterke fokus på måltall når det gjelder brukernes deltakelse i kvalifiseringsprogrammet, i stedet for å være opptatt av innholdet i programmet og nytten for brukeren. Verken før eller nå er de spesielt opptatt av spesifikke modeller og metoder i arbeidet.. To av dem legger vekt på at de etter reformen har mindre tid til oppfølging av brukere som trenger mye tid og tett kontakt.. Mye av tida brukes til inntektssikring. Én opplever at det er bedre samordning av tjenestene etter reformen. I kontakten med brukerne er alle som før bevisst på å fokusere på gode relasjoner, respekt og møte brukeren der brukeren føler seg hjemme. De opplever at det fra ledelsens side er mindre fokus på sosialfaglige diskusjoner, refleksjon og veiledning. Det sosiale arbeidets innhold ser ikke ut til å ha endret seg så mye som betingelsene for arbeidet. Høgskolen i Oslo, Avdeling for samfunnsfag Oslo

3 Abstract This thesis is a qualitative study of social workers practice using the NAV-reform (The Norwegian Labour and Welfare Administration) as background. On a local level the NAVreform is a fusion of the governmental administration NAV and the municipal social service agency. Research question: What are sosial workers experiences in social service agencies/navagencies about practicing social work before and after the NAV-reform, concerning tasks, goals, models, methods and values? What are the similarities and differences between social work in social service agencies and NAV-agencies? I have interviewed three social workers in three different municipalites. They are employed by the municipality. Two of three informants have different tasks after the reform. At the time of the interviews they mostly worked with governmental tasks; one had not wanted this change and had had little training. Their goal seems to be unchanged; they support the workfare ideology that has been dominating also before the reform, but are sceptical to the administration s strong focus on counting clients participating in the qualification programme instead of beeing aware of the content of the programme and of its use for the client. They are not and were not very conscious about practicing special models and methods. Two of the informants also experience that after the reform they have less time to follow up clients who need much time and close contact. Much of their time is spent on securing the clients income. One of the informants experience that there is better coordination of the services after the reform. In their contact with the clients they still focus on maintaining good relations, respect and meeting the client where the client feels at ease. They experience that the new administration focuses less on professional discussions, reflection and guidance. The content of the social work seems to have changed less than the conditions of the work. Høgskolen i Oslo, Avdeling for samfunnsfag Oslo

4 Liv Ruud Thorstensen Sosialt arbeid i skyggen? En undersøkelse av sosionomers opplevelse av sosialt arbeid før og etter NAV-reformen Masteroppgave i sosialt arbeid Høgskolen i Oslo, Avdeling for samfunnsfag Oslo

5 Forord Ved avslutningen av arbeidet med denne masteroppgaven vil jeg komme med noen takkens ord. Jeg vil takke spesielt min veileder professor Steinar Stjernø for veldig god veiledning, støtte og oppmuntring. Jeg vil takke mine informanter for deres avgjørende bidrag og tilliten de viste meg ved å gi meg innsyn i deres arbeid. Jeg vil også takke dem som hjalp meg å komme i kontakt med informantene. Jeg vil også takke min arbeidsgiver Nord-Odal kommune som innvilget meg studiepermisjon for å gjennomføre masterstudiet. Til sist men ikke minst vil jeg takke familie, medstudenter Janne, Rita, Ida og Ingrid, venner og kolleger for hjelp, støtte og oppmuntring. Skarnes, november 2010 Liv Ruud Thorstensen 4

6 Innhold Sammendrag 1 Abstract 2 Forord 4 Innhold 5 1. Innledning Bakgrunn og tema Arbeidslinja NAV-reformen Forventninger og problemstilling Begrepsavklaringer Innholdet i oppgaven Metode og data Kvalitativ tverrsnittsundersøkelse Samtaleintervju Intervjuguide Utvalg av informanter Rekruttering av informanter Gjennomføring av intervjuene Transkribering og styrker og svakheter ved materialet Analyse Forskning på eget arbeidsfelt Forskningsetikk Evaluering Sosialt arbeid før og etter NAV-reformen Sosialt arbeid på sosialkontor Informantene og kontorene Arbeidsoppgaver og kompetanse Informantenes arbeidsoppgaver før og nå Er abeidsoppgavene sosialt arbeid? Integrert oppgaveløsning Kompetanse Refleksjon og veiledning Mål, modeller og metoder Mål, modeller og metoder ses under ett Mål Måltall og måloppnåelse 40 5

7 3.4.4 Modeller Metoder Arbeidsprosessen Relasjoner Oppfølging og arbeidsprosess Helhetstenking og helhetlig oppfølging Verdier Prinsipper Brukermedvirkning, selvbestemmelse, hjelp og kontroll Personvern Avslutning Arbeidsoppgaver Mål Modeller og metoder Verdier Forskjeller mellom kommunene Generaliserbarhet Sosialt arbeid i skyggen? 69 Litteraturliste 70 Vedlegg 1 Informert samtykke 73 Vedlegg 2 Intervjuguide 74 6

8 1. Innledning 1.1 Bakgrunn og tema Min kunnskapsinteresse og mitt tema tar utgangspunkt i faget sosialt arbeid på sosialkontor og NAV-kontor. Jeg er opptatt av sosialt arbeids plass i dagens situasjon med ny organisering av sosialtjenesten i NAV-kontorer sett i forhold til sosialkontoret tidligere. Jeg lurer på i hvilken grad sosialt arbeid eventuelt har endret seg med overgangen fra sosialkontor til NAV-kontor. Jeg er utdannet sosionom fra 1982 og har arbeidet til sammen cirka 20 år på sosialkontor i to mindre kommuner. Jeg har ikke vært spesielt opptatt av spesifikke metoder, men har i arbeidet etter beste evne lagt vekt på respekt, anstendighet og oppdaterte kunnskaper for å kunne gi god økonomisk og praktisk hjelp samt råd og veiledning innenfor rammene som er lagt. Jeg har også lagt vekt på bevissthet om myndighetsrollen. Både i oppveksten og mitt voksne liv har jeg vært politisk interessert, engasjert og mer eller mindre aktiv både partipolitisk, i fagforeningssammenheng og i interesseorganisasjoner. Mitt valg av tema er også preget av denne politiske interessen og generelle samfunnsinteressen. Jeg er kjent med rollen som fagperson på sosialkontor. Jeg er også noe kjent med rollen som lokalpolitiker, men mest som politisk interessert og aktivist. I arbeidet med denne oppgaven har jeg gått inn i en ny og ukjent rolle, med forskning. Det krever bevissthet om de ulike rollene. Jeg kommer mer tilbake til spørsmålet om forskning på eget arbeidsfelt i kapittel 2 Metode og data. 1.2 Arbeidslinja Arbeidslinja står i motsetning til stønadslinja. Den legger vekt på at arbeidsledige og personer som er utenfor arbeidslivet av helsemessige eller sosiale årsaker, skal få hjelp til å komme inn i arbeid eller tilbake til arbeid for å hindre at de blir avhengige av stønader. Hjelpen kan være tilrettelegging av økonomiske og praktiske tiltak samt støttende og motiverende arbeid. Det kan også være aktuelt å stille vilkår om å ta i mot tilbud om arbeid eller tiltak og eventuelt sanksjonering (stans eller reduksjon i ytelser) hvis vilkår ikke oppfylles. Denne tankegangen har de siste tiårene hatt stort gjennomslag på velferdssektoren i Norge og i den øvrige vestlige verden. Rytter skriver at termen arbeidslinje først ble et aktivt begrep i Norge fra og med attføringsmeldingen kom i 1991, men hun kan vise til at uttrykket ble brukt allerede i 1952 av 7

9 Torp-komitéen som la fram innstilling om kvalifisering og sysselsetting av yrkesvalghemmet arbeidskraft (Rytter 2008a, 16). Arbeidslinjas tankegang er overordnet som grunnlag for hele NAV-reformen: Forslaget om en ny arbeids- og velferdsforvaltning er et ledd i Regjeringens helhetlige strategi for et mer inkluderende samfunn og arbeidsliv. Arbeid er den viktigste strategien for velferd og mot fattigdom og sosial nød. Arbeids- og velferdspolitikkens viktigste oppgaver er å legge til rette for deltakelse i arbeidslivet for alle som kan, og sikre økonomisk og sosial trygghet for alle. (St. prp. nr. 46 ( ), 5). Arbeidslinja kan også sies å være den dominerende diskursen på velferdssektoren. Det innebærer at det sjelden blir stilt spørsmål ved om denne tankegangen er riktig, og andre perspektiver kommer sjelden fram i lyset. Jeg skal ikke her ta opp noen drøfting av arbeidslinja som sådan. Det ligger utenfor rammen av denne oppgaven. Arbeidslinja er imidlertid en viktig forutsetning for det arbeidet som utføres på NAV-kontor nå og også tidligere på sosialkontor. I denne oppgaven kan det eventuelt være aktuelt å se enkelte funn i lys av dette. 1.3 NAV-reformen NAV-reformen er en forvaltningsreform på velferdssektoren. Etter mange års utredninger og debatt vedtok Stortinget 31. mai 2005 å opprette en ny arbeids- og velferdsforvaltning etter forslag lagt fram i St. prp. nr. 46 ( ) Ny arbeids- og velferdsforvaltning. Reformen inneholdt to vesentlige endringer. Den nye statlige etaten NAV ble etablert 1. juli 2006 ved at trygdeetaten og aetat ble slått sammen. Videre skulle alle landets kommuner innen 2010 ha etablert lokale arbeids- og velferdskontorer (NAV-kontorer) bestående av lokale enheter av den statlige etaten NAV og det kommunale sosialkontor (som minimum skulle inneholde økonomisk sosialhjelp). Disse kontorene drives av stat og kommune i fellesskap. Stikkordet var én dør til alle velferdsordningene. NAV-reformen har tre hovedmål: (1) Flere i arbeid og aktivitet, færre på stønad (2) Enklere for brukerne og tilpasset brukernes behov (3) En helhetlig og effektiv arbeids- og velferdsforvaltning (St.prp. nr 46 ( ). I tillegg til den organisatoriske delen av reformen som er nevnt, er det også innholdsmessige endringer. I St. meld. nr 9 ( ) Arbeid, velferd og inkludering la regjeringen fram forslag til strategier og tiltak for å styrke inkluderingen i arbeidslivet av personer i yrkesaktiv alder som har problemer med å få 8

10 innpass i arbeidslivet eller er i ferd med å falle ut av det. To av tiltakene er etableringen av et nytt kvalifiseringsprogram og en ny tidsbegrenset inntektssikring i folketrygden. Kvalifiseringsprogrammet (KVP) er lovregulert i Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen som forplikter kommunene til å ha dette tilbudet. Lovbestemmelsen gjaldt fra (Den gang Lov om sosiale tjenester m.v.). Målgruppen for programmet er personer i yrkesaktiv alder med vesentlig nedsatt arbeids- og inntektsevne og ingen eller begrensede ytelser til livsopphold etter folketrygden eller arbeidsmarkedsloven. Dersom personen oppfyller nærmere bestemte kriterier, gir det rett til kvalifiseringsprogram og en tilhørende standardisert inntektssikring (kvalifiseringsstønad) og som tar sikte på en økonomisk trygghet og forutsigbarhet i den perioden programmet varer (et år med mulighet for forlengelse ytterligere et år). Programmet skal inneholde ulike kvalifiserings-, aktiviserings- og behandlingstiltak. Hensikten er å sette inn en forsterket innsats overfor personer med svak tilknytning til arbeidsmarkedet og som står i fare for å komme i en passiv situasjon preget av inntektsfattigdom kombinert med andre levekårsproblemer av helsemessig og/eller sosial karakter med mål om at de skal komme i arbeid. Det dreier seg ofte om personer som er avhengige av økonomisk sosialhjelp over lengre perioder (St. meld. nr 9 ( ), 218). En ny tidsbegrenset inntektssikring i folketrygden ble satt ut i livet fra og med 1. mars Ytelsen heter Arbeidsavklaringspenger (AAP) og erstatter rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad. Hensikten med denne omleggingen er å vri ressursbruk fra stønadsforvaltning til aktive tiltak og oppfølging (St. meld. nr 9 ( ), 16). NAV-reformen kan studeres både i et makro- og et mikroperspektiv. I makrosammenheng kan en for eksempel lure på hva reformen som først og fremst er en offentlig organisatorisk reform, kan oppnå sett i forhold til et stort og privat arbeidsmarked. Dette er imidlertid ikke noe tema i denne oppgaven. Min undersøkelse tar et mikroperspektiv og vil se nærmere på utøvelsen av noen sider av sosialt arbeid før og etter innføring av NAV-reformen. 9

11 1.4 Forventninger og problemstilling Min nåværende arbeidsplass ble godkjent NAV-kontor 29. juni Jeg hadde arbeidet ved dette kontoret fra 1993 og var aktivt med i prosessen fram til da. Fra august 2007 gikk jeg ut i 100 % studiepermisjon og har derfor ikke fått med meg de første årene som NAV-kontor. I forbindelse med forberedelsene til etableringen av NAV-kontor på min arbeidsplass stilte jeg og flere av mine kolleger spørsmål om og etterlyste svar på hvilken rolle faget sosialt arbeid skulle ha i det nye samarbeidet. Det handlet mye om praktiske tilrettelegginger. Det dreide seg om innføring i nye dataprogrammer dvs. opplæring av sosialtjenestens personale i statlige programmer, men ikke opplæring av statlig ansatte i kommunale programmer, felles rutiner på ulike områder osv.. Det var nesten ikke spørsmål om hva sosialtjenesten kunne bidra med av spesiell kompetanse til fellesskapet eller spørsmål om hvordan sosialtjenestens oppgaver totalt sett skulle løses framover. Jeg var opptatt av om arbeidet ville bli mer preget av det man kan kalle instrumentell tenking og handling. Da mener jeg om arbeidet vil bli styrt av bestemte mål og med resultatorientering for øye, noe som kan stå i motsetning til å ta hensyn til de ofte komplekse og flertydige saker og situasjoner som man møter. Stikkord var også om forskjellen mellom regelorientert og mer skjønnsmessig saksbehandling ville bli et tema; noe som ofte er blitt pekt på når det gjelder forskjellen mellom trygdesystemet og sosialtjenesten. Disse og andre spørsmål som meldte seg i forbindelse med overgang til NAV-kontor, har bidratt til at jeg laget meg noen forestillinger eller forventninger om hvordan arbeidet ville bli på det nye NAV-kontoret i forhold til hvordan det var tidligere (Ranger 1993, 9). Jeg var interessert i finne ut mer om dette og formulerte følgende problemstilling: Hvilke erfaringer har sosionomer på sosialkontor/nav-kontor når det gjelder å utøve sosialt arbeid før og etter NAV-reformen med hensyn til arbeidsoppgaver, mål, modeller, metoder og verdier? Hvilke likheter og forskjeller mellom sosialt arbeid på sosialkontor og på NAVkontor finner vi? De valgte dimensjonene ved sosialt arbeid som jeg vil undersøke, bygger på noen sentrale kjennetegn som Kokkinn (2005, 81) bruker for å identifisere sosialt arbeid generelt: Et sett av verdier, kjernemålsettinger, gjenkjennbare framgangsmåter, integrert kunnskap kvalifisering gjennom godkjent utdanning, almennytte bredt virksomhetsfelt og flere 10

12 interveneringsnivåer, tittel-, men ikke virksomhetsbeskyttelse og den personlige utformingen. Jeg har tatt utgangspunkt i at det sosiale arbeidet tar sikte på å forebygge, løse eller lindre sosiale problemer. Arbeidet må være målrettet og systematisk. Videre vil arbeidet bygge på et faglig og holdningsmessig ståsted der en velger mellom ulike tilnærminger eller modeller for arbeidet. Metoder handler om de mer konkrete framgangsmåtene. Overordnet for alt sosialt arbeid er den etiske dimensjonen og de kjerneverdier som er felles for fagfeltet. Undersøkelsen består av noen eksempler på hvordan sosialt arbeid utøves på NAV-kontor i forhold til sosialkontor sett i forhold til noen grunnleggende begreper som igjen bygger på de nevnte dimensjonene. Det vil ikke være en undersøkelse som kan si noe om årsaker til eventuelle endringer, som i et årsaks- og virkningsforhold, men det kan være aktuelt å drøfte aktuelle sammenhenger mellom de erfaringer som kommer fram og NAV-reformen. 1.5 Begrepsavklaringer Jeg benytter både uttrykket sosionomer og informanter om de tre personene som er intervjuet. Informanter brukes oftest, fordi hoveddelen av stoffet dreier seg om henvisninger til hva de har sagt og ment om de ulike spørsmålene, og da har det falt mest naturlig å bruke dette uttrykket. Sosionom er valgt i stedet for sosialarbeider som også ofte brukes i tilsvarende sammenhenger. Når jeg bruker sosionom, kunne det nok i og for seg like gjerne ha stått sosialarbeider uten at meningen hadde blitt endret. Jeg har likevel gjort dette valget fordi jeg oppsøkte sosionomer spesielt siden jeg gikk ut fra at de er den største yrkesgruppen med sosialfaglig utdanning og erfaring fra sosialkontor og NAV-kontor. I tillegg synes jeg det også blir tydeligere ved å påpeke forskjellen på å ha fagutdanning og ikke ha det og hvilken utdanning man har. I intervjuguiden har jeg benyttet uttrykket klient som er det jeg er mest vant til å benytte fra tidligere i tillegg til uttrykket søker som også er mye brukt på mitt kontor ved saksbehandling av søknader om økonomisk sosialhjelp. Under intervjuene har jeg snakket med informanter som har arbeidet i NAV-systemet to tre år. Nå benyttes uttrykket bruker relativt konsekvent. Jeg har derfor funnet det hensiktsmessig å benytte dette uttrykket også i oppgaven. 11

13 Jeg bruker uttrykkene sosialt arbeid og sosialfaglig arbeid tilnærmet synonymt. En forskjell kan være at sosialfaglig knyttes spesielt til utdanning og kompetanse som følger av denne. 1.6 Innholdet i oppgaven Kapittel 2 beskriver den metodiske tilnærmingen til undersøkelsen. Kapittel 3 som utgjør hoveddelen av rapporten, er delt i seks underavsnitt. Først går jeg inn på sosialt arbeid på sosialkontor. Deretter blir informantene og kontorene presentert. I analysen har jeg fire tilnærminger til stoffet ut fra spørreordene hva, hvorfor, hvordan og med hvilken rett. Hva handler om arbeidsoppgaver, kompetanse, refleksjon og veiledning. Hvorfor handler om mål, modeller og metoder. Hvordan går mer i detalj om arbeidsprosessene, om oppfølgingsbegrepet og om helhetstenking. Til slutt tar jeg opp verdispørsmål. Kapittel 4 er avslutning og konklusjon. 12

14 2. Metode og data 2.1 Kvalitativ tverrsnittsundersøkelse Min problemstilling kan belyses både med kvantitativ og kvalitativ tilnærming. Dersom bare tema og problemstilling kunne være bestemmende for valg av design, ville en kombinert kvantitativ og kvalitativ undersøkelse gi de mest utfyllende opplysningene. Siden problemstillingen inneholder en før-og-nå -dimensjon, er det nærliggende å tenke at undersøkelsen burde vært foretatt med innhenting av materiale fra de samme analyseenhetene på to eller flere tidspunkter, det vil si et langsgående tidsdesign. En kvantitativ langsgående undersøkelse vil ofte være å undersøke store utvalg (paneler) på to eller flere tidspunkter. Når det gjelder kvalitative tilnærminger brukes feltobservasjoner og/eller samtaleintervjuer på flere tidspunkter som langsgående undersøkelsesformer (Ringdal 2007, 94). En slik kombinert undersøkelse ville gi informasjon både fra store grupper som kunne være representative og gi grunnlag for generaliseringer, samtidig som undersøkelsen kunne gå i dybden gjennom samtaleintervjuer. Videre ville et slikt opplegg skaffe informasjon som er gitt på ulike tidspunkter når det er snakk om å sammenligne erfaringer, og ikke måtte basere seg på uttalelser her og nå om fortida. Dette er imidlertid en ideell situasjon av ulike grunner. En ideell situasjon tilsier at det ikke er noen begrensninger av praktisk eller kapasitetsmessig art slik som økonomi, tid og personressurser. I praksis vil det som regel være større eller mindre begrensninger på alle disse områdene. Generelt vil også forskerens kompetanse og erfaringer spille inn for de valgene som foretas i forskningsprosessen. Et alternativ er å foreta undersøkelsen på ett tidspunkt, tverrsnittsdesign, der informantene blir bedt om å uttale seg om forholdene eller sine erfaringer både før og nå. Undersøkelse av forhold i fortida kalles retrospektiv undersøkelse (Ringdal 2007, 95). En svært vanlig kvantitativ tverrsnittsundersøkelse vil være en spørreundersøkelse (survey) med store utvalg. Kvalitative tverrsnittsundersøkelser dreier seg ofte om samtaleintervjuer med et mindre antall informanter og/eller observasjoner. Samtaleintervjuene kan være individuelle intervjuer eller gruppeintervjuer (Ringdal 2007, 94). Jeg ønsker tilgang til erfaringer med hvordan noen sosionomer utøver sitt fag i det daglige arbeidet henholdsvis på sosialkontor før og NAV-kontor nå sett i forhold til noen sentrale begreper eller dimensjoner innenfor sosialt arbeids fag. Når det gjelder mitt valg av forskningsdesign er det i høy grad rammene for en masteroppgave som blir styrende i tillegg 13

15 til tema og problemstilling. Det er for det første ikke tid og kapasitet til å foreta undersøkelse på mer enn ett tidspunkt. Jeg mener videre at en kvalitativ tilnærming best vil kunne bidra til å skaffe den informasjonen jeg er ute etter, fordi jeg da vil kunne gå grundigere inn på de temaer som jeg ønsker belyst enn det er mulig i en spørreundersøkelse blant en større gruppe. Det er heller ikke mulig innenfor disse rammene å foreta en omfattende kvantitativ undersøkelse med de krav som stilles til forarbeid og praktisk gjennomføring, i tillegg til den kvalitative undersøkelsen. Når det gjelder kompetanse og erfaring, stiller i prinsippet alle tilnærmingsmåter likt for min del, siden forskningsarbeid er nytt område. En kvalitativ tverrsnittsundersøkelse blir konklusjonen i mitt tilfelle. 2.2 Samtaleintervju Samtaleintervju og feltobservasjon er de vanligste formene når det gjelder å skaffe empirisk materiale ved kvalitative design (Ringdal 2007, 94). Jeg skal undersøke noen sosionomers erfaringer når det gjelder utøvelse av sosialt arbeid på sosialkontor sett i forhold til praksis på NAV-kontor. Jeg mener at samtaleintervju vil være mest hensiktsmessig i mitt prosjekt både av faglige og praktiske hensyn. Kvale legger vekt på at å snakke med folk, samtale er en viktig måte for å få vite hvordan folk betrakter verden og livet sitt. Det kvalitative forskningsintervjuet forsøker å forstå verden fra intervjupersonenes side, å få frem betydningen av folks erfaringer, og å avdekke deres opplevelse av verden, forut for vitenskapelige forklaringer (Kvale 2001, 17). Observasjon vil i denne sammenhengen ikke være noen aktuell tilnærming, siden det er sosionomenes erfaringer med å utøve det sosiale arbeidet som skal undersøkes. Det vil jeg ikke få tilgang til gjennom observasjoner, men gjennom å snakke med dem. De vanlige intervjuformene er individuelle intervjuer og gruppeintervjuer. De siste kalles ofte også for fokusgrupper og brukes mye i markedsundersøkelser (Trost 1993, 24, 47; Kvale 1997, 58). I gruppeintervjuer vil det kunne komme fram mange ulike synspunkter samtidig som disse kan settes opp mot hverandre og gi flere interessante innfallsvinkler til de ulike spørsmålene. Det kan ses på som en rasjonell bruk av tid og ressurser og gi stort utbytte i forhold til innsatsen. Ved individuelle samtaler er det rimelig å tenke at man må bruke mer tid på innhenting av tilsvarende informasjon, og man vil ikke kunne oppnå den dynamikken som er mulig i en gruppe. Gruppeprosessen kan være en styrke og som nevnt skaffe interessant informasjon, men kan samtidig være en stor utfordring og krever mye av intervjueren for å 14

16 kunne holde kontroll og kunne få innhentet den informasjonen som var hensikten. Det vil også være mulig å komme dypere inn på temaer i en individuell samtale enn i en gruppesamtale. Ut fra hensynet til å kunne styre prosessen bedre og kunne ha mulighet til å gå nærmere inn i enkelte sider av temaet, har jeg valgt å foreta individuelle intervjusamtaler. 2.3 Intervjuguide Det er ulike beskrivelser og oppfatninger i litteraturen av hvordan en intervjuguide skal være. Hvor mye som forhåndsstruktureres er avhengig av hva som er i fokus, forskningsspørsmål og utvalgskriterier, og det kan derfor argumenteres for ulike grader av formalisering (Ryen 2002, 97). Trost (1993, 51) mener at man i kvalitative intervjuer ikke har spørsmålsformuleringer med ferdig formulerte spørsmål, men en intervjuguide i form av en kort liste over spørsmålsområder. Kvale bruker uttrykket halvstrukturert intervjuform og sier at intervjuguiden inneholder emnene som skal tas opp, samt hvilken rekkefølge de skal ha. Det kan være en grov skisse over emnene eller et mer detaljert oppsett med nøyaktige spørsmålsformuleringer (Kvale 2001, 76). I arbeidet med intervjuguiden har jeg tatt utgangspunkt i en gjennomgang av litteratur som beskriver og drøfter sentrale begreper i sosialt arbeid. Begrepene er klienter og problemer, mål eller formål, teori eller modeller, metoder eller arbeidsmåter og verdier eller etiske prinsipper. Disse begrepene står som overskrifter over de områder jeg ønsker å stille spørsmål om og som jeg så har utviklet videre i underpunkter og ulike spørsmål spesielt med tanke på sosialt arbeid på sosialkontor og NAV-kontor. Innledningsvis har jeg bedt om bakgrunnsinformasjon (kjønn, alder, utdanning, yrkesrolle før og etter NAV-reformen). Dernest har jeg stilt et mer åpent spørsmål for å gi informanten mulighet til fritt å snakke om det som for han eller henne er av størst betydning i denne sammenhengen: Er det forskjell på utøvelsen av sosialt arbeid på NAV-kontor nå i forhold til sosialkontor før? Det er her viktig å ta tak i og følge opp de temaer som informanten er mest opptatt av samtidig som jeg også har som mål å få informasjon om alle hovedpunktene. Intervjuguiden har et gjennomgående mønster i det jeg først forsøker å få fram informantens beskrivelse av sitt arbeid på de ulike områder nå og dernest beskrive hvordan arbeidet på dette området var før og så si noe om eventuelle forskjeller. Jeg har funnet det hensiktsmessig å ha formulert noen hovedtemaer med ferdige spørsmål og underspørsmål og forsøkt å berøre alle 15

17 hovedpunkter i alle intervjuene, men jeg har samtidig latt informantens interesser og fokus komme fram med oppfølgingsspørsmål ut fra de temaer informanten er opptatt av. De ferdige spørsmålene har ikke vært totalt styrende. Det kan dermed ligne det som tidligere er kalt halvstrukturert intervju. 2.4 Utvalg av informanter Kapasitetshensyn begrenser antall informanter det er mulig å intervjue. Jeg har valgt tre informanter. De kan ikke gi grunnlag for noen statistisk generalisering av funn, da de ikke er et representativt utvalg. I stedet for å snakke om generalisering, kan disse erfaringene eventuelt være overførbare til andre situasjoner gjennom at de kan gi beskrivelser og benytte begreper som kan være nyttige i andre sammenhenger (Johannessen, Tufte og Kristoffersen 2005, 200). Jeg kommer mer tilbake til dette i avsnittet om evaluering. For å se på eventuelle forskjeller mellom kommuner med ulike folketall, har jeg intervjuet tre personer fra tre ulike kommunestørrelser. Tanken med dette er at ulike kommunestørrelser kan ha betydning for de strukturelle forholdene som omgir og påvirker kontoret, hvordan tjenesten er organisert og dermed hvordan arbeidet utøves. I en omfattende sosialkontorundersøkelse (Stjernø, 1982, 50) beskrives en del tendenser til systematiske forskjeller på et sosialkontor i en bykommune i forhold til en landkommune på en del områder, som for eksempel at arbeidet er mer personlig i landkommunen, at arbeidstida er mer strukturert og bundet i bykommunen, at sosialfullmektigene er mer fysisk bundet i bykommunen og at arbeidet er mer oppjaget i bykommunen. Jeg har valgt ut tre kommuner etter folketall: Kommune 1:Under innbyggere. Kommune 2 mellom og innbyggere. Kommune 3: mellom og innbyggere. I tillegg la jeg vekt på at kontoret hadde vært i drift så lenge som mulig som NAV-kontor og minst ett år, for at de skulle ha opparbeidet en viss erfaring i den nye strukturen. Ved å velge tre ulike kommunestørrelser og gjennomføre intervjuer med en person fra hver kommune, kan denne undersøkelsen ha noe til felles med det som kalles en komparativ kasusstudie. Kasusstudier er intensive undersøkelser av en eller et fåtall analyseenheter (kasus), og analyseenhetene kan være en person, en familie, en organisasjon, et land, en historisk hendelse osv. En komparativ studie tar for seg to eller flere kasus og sammenlikner dem (Ringdal 2007, 94, 95). I min undersøkelse vil jeg først og fremst se på likheter og 16

18 forskjeller hos den enkelte informant når det gjelder utøvelse av sosialt arbeid på sosialkontor i forhold til NAV-kontor. Utgangspunktet mitt var altså ikke først og fremst å sammenlikne de tre informantene innbyrdes, men mer å se på forskjeller hos hver enkelt før og nå. Men det kan eventuelt være mulig i tillegg å se også forskjeller og likheter mellom disse tre sett i forhold til de ulike kommunestørrelsene. Strategisk utvalg kalles det når forskeren har bestemt seg for hvilken målgruppe som man vil intervjue eller skaffe data fra (Johannessen, Tufte og Kristoffersen 2005, 107). Jeg hadde følgende kriterier for utvelgelsen av de informantene jeg ønsket å intervjue: At de hadde arbeidet i direkte brukerkontakt så lenge som mulig totalt sett og at de hadde hatt slik yrkesrolle både på sosialkontor før og hadde det på NAV-kontor nå. Jeg erfarte at jeg ikke var tydelig nok for meg selv i utgangspunktet når det gjaldt disse kriteriene og hadde ikke tenkt grundig nok gjennom betydningen av forskjellen på å ha stilling i direkte brukerkontakt og å være i lederrolle sett i forhold til min problemstilling og målgruppe som var personer med direkte brukerkontakt. Informanten kan i og for seg ha eller ha hatt begge rollene, men hovedsaken var at de nå var i en rolle med direkte brukerkontakt, og at de også hadde hatt slik erfaring tidligere. Denne erfaringen viste igjen betydningen av å ha gjort viktige avklaringer på forhånd. Det betydde noe merarbeid og tapt tid for meg under rekrutteringen. Samtidig vil det alltid være spørsmål som dukker opp underveis som ikke er mulig å avklare på forhånd. I dette tilfellet mener jeg at jeg skulle ha vært klarere fra starten. 2.5 Rekruttering av informanter Ved hjelp av en fagforeningskollega med stor kontaktflate og en annen person som gjennom sitt arbeid kom i kontakt med mange aktuelle informanter, fikk jeg tips med navn og adresser på mulige informanter. Jeg har for det meste sendt brev til informantenes e-post-adresser på de aktuelle NAV-kontorer etter at jeg først begynte å ringe. Det viste seg imidlertid vanskelig å få tak i personene via telefon, både fordi de har en travel hverdag, men også fordi sentralbord eller kundesenter har en streng praksis med å slippe telefoner gjennom til den enkelte ansatte. Jeg kommer mer tilbake til dette temaet under avsnittet om forskningsetikk. Rekrutteringen av informanter har blitt påvirket av ulike faktorer. Det har tatt mer tid enn nødvendig delvis fordi jeg begynte å ta kontakt midt i sommerferien og dermed var mange borte fra jobb i flere uker sammenhengende. En annen faktor er det som er nevnt ovenfor om 17

19 at jeg ikke hadde avklart tydelig nok for meg selv og dem jeg kontaktet, hvilke kriterier jeg la til grunn for rekrutteringen. Det betydde også mer tidsbruk. En tredje faktor er hvor mye man kan mase på informanter som ikke svarer. Dette kommer jeg også mer tilbake til. Jeg har erfart at det ikke bare er å gå ut å bestille informanter som skal oppfylle alle de kriterier og krav som ideelt sett er ønskelig, men at jeg har måttet tilpasse meg til de tilbud som fins, samtidig som de har måttet oppfylle noen grunnleggende kriterier. Det grunnleggende kriteriet er å ha arbeidet i direkte kontakt med brukere både på sosialkontor og NAV-kontor. Alle tre oppfyller dette kravet. Jeg kommer mer tilbake til disse spørsmålene når informantene blir nærmere presentert. 2.6 Gjennomføring av intervjuene Intervjuene er foretatt på informantenes arbeidssted på dagtid etter deres ønsker. I to av intervjuene er det brukt lydopptaker. En av informantene (Bjørg) ønsket ikke at lydopptaker ble brukt. Jeg hadde på forhånd antydet at intervjuene ville ta 1 1,5 time. Intervjuene tok 1 time og 20 minutter, 1 time og 45 minutter og 1 time og 25 minutter. Jeg hadde sendt dem informert samtykke-erklæring på forhånd (se vedlegg), og de hadde enten skrevet under før jeg kom, eller skrev under helt i starten av samtalen. Ingen av informantene hadde noen spesielle kommentarer eller spørsmål til samtykke-erklæringen innledningsvis, men en av dem hadde vist den og fått godkjenning av sin leder på forhånd. Jeg opplevde at det var lett å komme i kontakt med informantene. Alle ga uttrykk for at de syntes det var positivt og interessant at jeg tok opp denne problemstillingen og ville gjerne bidra med informasjon. De var også åpne og direkte i sine uttalelser, slik at jeg følte det oppsto et greit tillitsforhold. Med dette mener jeg at jeg opplevde at informantene hadde tillit til meg slik at de kunne føle seg frie til å snakke om vanskelige temaer. To av informantene tok opp spørsmålet om anonymitet underveis for å forsikre seg om at dette var i orden. Samtidig sa en av dem at det spilte for så vidt ingen rolle; hun/han kunne stå for det hun/han sa. Jeg oppfattet dette som en motsigelse mellom på den ene siden redsel for å være illojal ved å snakke om vanskelige temaer i samarbeidssituasjonen og på den annen side behovet for å gi uttrykk for en frustrerende situasjon. 18

20 Under intervjuet uten lydopptaker, ble det en ekstra utfordring å kombinere lytting og skriving av notater. Det gikk til en viss grad ut over mulighetene til å utdype temaene, da jeg kunne bli for opptatt av å holde tidsrammen på 1,5 timer og ikke hadde tenkt på at intervju uten lydopptaker krever mer tid. Spesielt viser dette seg i intervjuet med Bjørg, men også i de andre intervjuene har nok min opplevelse av tidsnød gått ut over informantenes muligheter til å utdype flere av temaene. Dermed sitter jeg igjen med mange spørsmål som bare er blitt overflatisk behandlet. Jeg har ovenfor tatt for meg intervjuguiden og opplegget for intervjuet. Jeg opplevde den vanskelige utfordringen det er å kombinere målet om å få berørt de planlagte temaene på en skikkelig måte samtidig som jeg skulle la informantene snakke mest mulig fritt og følge opp de temaer de var mest opptatt av. Etter tre intervjuer kan jeg ikke si meg helt fornøyd med gjennomføringen; det opplevdes relativt hektisk. Samtidig har jeg en oppfatning av at informantene fikk gitt uttrykk for det som lå dem mest på hjertet i spørsmålet om utøvelse av sosialt arbeid før og nå, samtidig som jeg fikk kom inn på alle hovedtemaene i alle intervjuene, men at det er varierende i hvilken grad de ulike underpunktene er tatt opp. 2.7 Transkribering og styrker og svakheter ved materialet I to av intervjuene har jeg brukt lydopptaker (Arne og Cecilie). De to intervjuene med lydopptaker er transkribert ord for ord. Jeg har også markert litt lengre pauser, smil og andre spesielle reaksjoner. Materialet som er kommet ut av de to transkriberte intervjuene er derfor mye mer omfangsrikt og inneholder mange flere detaljer enn det ene uten lydopptaker. Det er derfor mye mer stoff å hente ut av disse to relativt sett i forhold til det ene. Under arbeidet med transkriberingen opplevde jeg å komme nær både informantene og materialet; både på godt og vondt. Når jeg sammenlikner intervjuene med og uten lydopptaker, ser jeg betydningen av å få med de nyanser som lydopptaket kan bidra med. Det kan gi en ytterligere verdifull dimensjon til informasjonen når pauser, latter, smil, kremting osv. kan tas med som en del av helheten og gi et mer nyansert bilde. Dette er positive sider ved den delen av materialet som kan være nyttig i det videre arbeidet. En annen side av å komme så tett inn på intervjuene, er de feil og mangler som åpenbarer seg. Jeg har en tendens til å være litt for aktiv under intervjuene ved at jeg stadig sier for eksempel 19

21 ja og hm. For det første stykker dette opp teksten og gjør den mer uoversiktlig når det skal skrives ned. I verste fall kan det også ha påvirket informantens resonnementer negativt ved å forstyrre disse. Jeg hører også at jeg i noen tilfeller blir litt for ivrig og kan legge ordene i munnen på informanten og ikke vente til han eller hun selv avslutter en setning eller et resonnement. Her kan det være snakk om det som kalles ledende spørsmål. Kvale (2001, 97) sier at ledende spørsmål kan være en nødvendig del av mange spørreundersøkelser for å få fram informasjon som holdes tilbake. I dette tilfelle har det nok ikke har vært min bevisste hensikt å oppnå dette. Det har mer å gjøre med manglende intervjuerfaring og ønske om å bekrefte at jeg lytter og er interessert. Jeg tror på den annen side heller ikke at dette har hatt alvorlige negative følger for innholdet i materialet. Materialet bygger på samtaler med informanter som alle var veldig engasjert og opptatt av sin arbeidssituasjon og det beste for sine brukere. De viste meg tillit i den forstand at de var åpne også om svært vanskelige spørsmål i arbeidssituasjonen. Jeg mener at denne åpenheten styrker materialet ved at informantene har gått grundig inn på de temaene som er berørt og slik som jeg oppfatter det, ikke unngått å snakke om de mange vanskelige situasjonene som de står oppe i både i forhold til kolleger og brukere. Jeg tenker at dette styrker materialet og gjør det mulig å komme nærmere informantenes virkelighet. 2.8 Analyse Analysen tar utgangspunkt i intervjuguidens hovedpunkter. Først i intervjuguiden kom hovedspørsmålet om det er forskjell på utøvelsen av sosialt arbeid på NAV-kontor nå i forhold til sosialkontor før. Deretter kom spørsmål om klienter og problemer, mål eller formål, teorier eller modeller, metoder eller framgangsmåter og verdier eller etiske prinsipper. Jeg systematiserte svarene inn i en matrise med tre kolonner som utgjorde informantene og der spørsmålene utgjorde radene. På denne måten fikk jeg en så god oversikt som mulig og kunne raskt få overblikk over de ulike svarene på det samme spørsmålet. Etter en enda mer nærgående lesing av intervjuene og intervjusvarene og derigjennom mer klarhet i informantenes vektlegging av ulike temaer, har jeg kommet fram til en ny firedelt disponering av analysen. Temaene er de samme, men det er bygd opp ut fra følgende fire spørsmål når det gjelder sosionomenes arbeid på sosialkontor og NAV-kontor: (1) Hva gjør de? (2) Hvorfor gjør de det? (3) Hvordan gjør de det? (4) Med hvilken rett gjør de det? Dette korresponderer 20

22 med følgende overskrifter: (1) Arbeidsoppgaver og kompetanse (2) Mål, modeller, metoder (3) Arbeidsprosessen (4) Verdier. 2.9 Forskning på eget arbeidsfelt Spørsmålet om hvordan forskning på eget felt påvirker forskningen, følger prosjektet hele veien fra valg av tema og problemstilling og til avslutning og rapportering. For en masterstudent vil det ofte være naturlig å velge et tema fra eget arbeidsfelt og for meg var det også slik. Dette skyldes dels at det er et område jeg har kunnskaper om og dessuten et personlig engasjement. Fordelene med å kjenne fagfeltet handler om å kjenne de aktuelle problemstillingene og dilemmaene som eksisterer på området. Jeg kan bruke denne kunnskapen til å gå inn på et nærmere avgrenset felt og undersøke det mer i detalj. Faren ligger i å tro at man har mer kunnskap på området enn man har. Det betyr at man ikke klarer å se på feltet med friske øyne slik en utenforstående i høyere grad er i stand til. Jeg mener at mine forberedelser til intervjuene kan være preget både av fordelene og ulempene som her er nevnt. Jeg har erfaring fra feltet og vet en god del om hvilke saker som er sentrale i hverdagen på sosialkontor. Jeg kjente også NAV-kontor fra forberedelsene i tida før NAV-kontor ble opprettet på min arbeidsplass. Derfor kan jeg peke ut viktige temaer og saksområder som belyser denne virkeligheten på en interessant måte. Jeg opplevde å komme hjem til mine egne på denne måten. På den annen side kjenner jeg først og fremst min egen arbeidsplass. Det kan bety en fokusering på spesielle spørsmål som ikke nødvendigvis er like aktuelle overalt Forskningsetikk Forskningsetiske spørsmål er regulert delvis formelt og delvis uformelt. De er regulert gjennom lover og regler, gjennom forskningsetiske retningslinjer utarbeidet av forskningsetiske komitéer på de ulike vitenskapsområdene og gjennom det som Ringdal (2007, 424) beskriver som vitenskapens ånd. Jeg har vurdert mitt forskningsprosjekt slik at jeg ikke har behøvd å søke om konsesjon hos Datatilsynet eller melde til Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste, siden det ikke er opprettet noe personregister, opplysningene dreier seg ikke om informantenes personlige forhold, og de skal ikke brukes 21

23 slik at informantene kan identifiseres. Informantene er skriftlig og muntlig forsikret om konfidensiell behandling av sin person og informasjon. På vegen til kontakt med informantene har jeg hatt bruk for å kontakte mellomledd for å få tips om aktuelle personer. De har gitt tips om flere aktuelle informanter, men ingen av dem vet hvem som til slutt er blitt mine informanter. Jeg har snakket minst mulig om hvor jeg har reist for å intervjue, for på denne måten ta mest mulig forbehold om gjenkjennelse. Det er selvfølgelig en mulighet for at noen av mine kontakter underveis vil kunne forsøke å gjette seg til hvem som har vært informant, men jeg har i behandlingen av materialet gjort det som er mulig for å anonymisere person og informasjon. Jeg ser ingen mulighet for å kunne unngå denne usikkerheten, som jeg mener er veldig liten og ikke kan anses å være brudd på etiske prinsipper. I forbindelse med rekrutteringen av informanter ved de enkelte NAV-kontorene måtte jeg vurdere hvilken informasjon jeg skulle gi til sentralbordet eller kundesenteret sett i forhold til hensynet å beskytte en eventuell informants anonymitet. Selv om jeg gikk over til å skrive brev ved den innledende kontakten, var det nødvendig å bruke telefon i den videre kontakten. Dersom jeg ikke hadde privat telefonnummer, måtte jeg gå via kundesenter, og da var det ofte nødvendig eller naturlig å gi et minimum av opplysninger om mitt ærend (eget navn og opplysninger om masterprosjekt ved Høgskolen i Oslo) for å kunne komme i kontakt. Jeg mener imidlertid at å gi disse opplysningene på dette stadiet i prosjektet, ikke kan sies å bryte med kravet til konfidensialitet. Det må sies å være en nødvendighet for å gjennomføre prosjektet. Etter å ha tatt den første kontakten, har det videre handlet om de avveiningene som ble nødvendig å foreta i forhold til hvor mye det er rimelig å stå på og purre, når det er rimelig å ta ny kontakt osv. når den aktuelle informanten ikke svarer. Her kommer spørsmålet om skikk og bruk ved rekruttering av informanter inn. Jeg tenker her på de hensyn som må tas i forhold til at informanten stiller opp frivillig og gir meg hjelp i mitt prosjekt og deler viktige erfaringer fra sitt liv. Jeg må derfor opptre med ydmykhet og ta nødvendige hensyn. Før endelig avtale om intervju med den enkelte har jeg sendt skjema for informert samtykke og også snakket om dette på telefon med den enkelte. Det har ikke vært knyttet noen problemer til dette, bortsett fra den ene informanten som ikke ønsket at lydopptaker skulle benyttes, og der jeg uten videre tok hensyn til det. Jeg har i ettertid lurt på om jeg skulle ha gått videre i denne situasjonen og spurt om informantens grunner, slik at jeg eventuelt kunne 22

24 ha kommet med opplysninger eller oppklaringer som kunne ha endret hennes oppfatning. I den aktuelle situasjonen tenkte jeg at det ville kunne oppfattes som utilbørlig press dersom jeg ikke hadde godtatt det uten videre. Bruk av lydopptaker ville gjort mitt arbeid enklere i den forstand at jeg ville ha fått mer ut av intervjuet, men hatt mer arbeid med behandlingen av det. Totalt ville prosjektet kunne tjent på å bruke lydopptaker ved at jeg hadde fått et bedre materiale og informanten kunne ha opplevd at bruk av lydopptaker ikke var negativt for henne. Mitt motiv for å velge som jeg gjorde var hensyn til informanten. Her handlet jeg nok relativt intuitivt Evaluering Begrepene pålitelighet (reliabilitet), troverdighet (begrepsvaliditet) og overførbarhet (ekstern validitet eller generaliserbarhet) er sentrale når forskningen skal evalueres eller verifiseres (Johannessen, Tufte og Kristoffersen 2005, 198). Verifikasjon betyr å vise at noe er sant. Spørsmålet om det er mulig å finne sann kunnskap er et av de store og evige spørsmål i denne sammenhengen og har vært et sentralt tema i diskusjonen om forholdet mellom naturvitenskap og samfunns- eller humanvitenskap. Begrepene reliabilitet og validitet har sin opprinnelse fra kvantitativ forskning. Reliabilitet betyr direkte oversatt pålitelighet og brukes tradisjonelt som mål på om man kan stole på de resultatene som er kommet fram i forskningen. Validitet betyr gyldighet og skal si noe om resultatene gir svar på de spørsmål som man har stilt. I forskning med kvalitativ tilnærming kan disse begrepene få en noe annen betydning enn i kvantitativ tilnærming der man ofte mer direkte kan kontrollere forskningsresultatene med direkte målinger. Det stilles spesielle krav til transparens (gjennomsiktighet) når det gjelder rapportering av kvalitativ forskning, siden denne forskningen gjennomføres på så mange forskjellige måter avhengig av ulike emner. Pålitelighet i mitt prosjekt handler om hvorvidt gjennomføringen av prosjektet som jeg kan vise til i rapporten, gir et inntrykk av en pålitelig framgangsmåte. Det handler om hvorvidt jeg har brukt en åpen, detaljert og kontrollerbar metode på de ulike stadiene i prosjektet og om funnene og tolkningene derigjennom kan sies å være pålitelige uttrykk for informantenes budskap. Når det gjelder troverdigheten henviser jeg til forholdet mellom problemstillingen og funnene i rapporten. Er det samsvar mellom disse eller ikke? Gir de troverdige og sannsynlige svar på 23

25 spørsmålet? Her må leserne være dommere om dette. Jeg har etter beste evne forsøkt å ta vare på disse hensynene. Litteraturen beskriver ulike teknikker for å styrke troverdigheten. Et eksempel er å føre resultatene tilbake til informantene for bekreftelse (Johannessen, Tufte og Kristoffersen 2005, 199). Jeg har tidligere nevnt uttrykket overførbarhet i forbindelse med utvalg av informanter. Siden det her ikke dreier seg om et representativt utvalg som er undersøkt, kan opplysningene ikke gi grunnlag for statistisk generalisering slik det ofte er snakk om i kvantitative undersøkelser. Det er altså ikke grunnlag for å generalisere funnene fra mine tre informanter til hele populasjonen av sosionomer på NAV-kontor. Uttrykket overførbarhet brukes derimot for å beskrive muligheter for å overføre kunnskap fra kvalitative undersøkelser til andre situasjoner. Det kan gjelde beskrivelser, bruk av begreper, fortolkninger og forklaringer som kan være nyttige i andre sammenhenger (Johannessen, Tufte og Kristoffersen 2005, 200). Hvorvidt denne undersøkelsen kan bidra med slik overføringskunnskap, er et åpent spørsmål. 24

26 3. Sosialt arbeid før og etter NAV-reformen Dette kapitlet innledes med en generell beskrivelse av sosialt arbeid på sosialkontor. Deretter presenteres informantene og kontorene. Videre gjennomgås analysens fire hovedtemaer med følgende overskrifter: (1) Arbeidsoppgaver og kompetanse (2) Mål, modeller og metoder (3) Arbeidsprosessen (4) Verdier. 3.1 Sosialt arbeid på sosialkontor NAV-reformen henter sin begrunnelse fra oppfatningen om at deltakelse i arbeidslivet er den viktigste strategien for velferd og mot fattigdom og sosial nød (arbeidslinja). Den nye arbeidsog velferdsforvaltningen skal være et avgjørende bidrag for å nå de mål som er satt for reformen (St. prp. nr 46 ( ). På denne bakgrunn vil jeg se på noen trekk ved utviklingen av sosialt arbeid på sosialkontor fram til NAV-reformen. Sosialt arbeid på sosialkontor har sitt særpreg i forhold til sosialt arbeid på andre områder, samtidig som det inneholder de grunnleggende og generelle kjennetegnene ved sosialt arbeid (Kokkinn 2005, 81). Gjennom årene har det også endret karakter når det gjelder hva som er mest vektlagt i innretningen av arbeidet. Det har vært en utvikling fra en tidlig vekt på behandlingstankegang, gjennom en periode med sterkere fokus på forvaltning av økonomiske rettigheter og nå i de senere årene mye vekt på oppfølging og tiltak med sterk innflytelse fra arbeidslinjetankegangen (Lingås1998, Kokkinn 2005, Rytter 2008a). De ulike retningene har dominert til ulike tider, men det har likevel vært en gjennomgående motsetning mellom behandlingsmiljøenes tendens til å individualisere sosiale problemer og andre miljøer som har lagt hovedvekten på samfunnsutviklingens betydning for utvikling av sosiale problemer og dermed vekt på rettigheter til økonomisk hjelp og økonomisk rådgiving (Kokkinn 2005, 246). Lovverket danner rammene for det sosiale arbeidet på sosialkontor. Man kan også se utviklingen avspeile seg i navnene på de lovene som har vært gjeldende siden 1960-årene: Lov om sosial omsorg (1964), Lov om sosiale tjenester m.v. (1991) og Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (2009). I tillegg til de nevnte lovene er forvaltningsloven fra 1967 en viktig del av rammene for det sosiale arbeidet på sosialkontor der krav til saksbehandling og sikring av rettssikkerheten skal ivaretas. 25