En radikal analyse av barnevernet

Transkript

1 Edgar Marthinsen En radikal analyse av barnevernet Artikkelen bygger på forfatterens doktorgradsarbeid med søkelys på barnevernet. Her legges det vekt på å formidle en del av de mer forståelsesorienterte innfallsvinklene i arbeidet. Avhandlingen har også undersøkt en rekke forhold knyttet til oppfølgingen av et titalls familier over flere år, men denne delen omtales ikke her. I avhandlingen argumenterer forfatteren for at barnevernet har utviklet seg fra å fokusere på å beskytte barn mot overgrep til å ha sin hovedvekt på tilretteleggelse av barndommen. Barnevernets rolle har utviklet seg til å spille en stadig større rolle i siviliseringen av landets borgere, en oppgave som gradvis synes å ha sneket seg inn i de fleste offentlige tjenester. Denne forandringen kan illustreres ved at antallet barn som barnevernet tar hånd om er det samme i dag som for 50 år siden, mens antallet barn som mottar bistand i hjemmet har vokst dramatisk. I enkelte bydeler mottar i dag så mange som en av ti barn bistand i løpet av barndommen. Det er symptomatisk at disse barna bor i områder som regnes som ressursfattige. Et sentralt poeng er at våre såkalte fattigdomsproblem ikke lenger handler om livsviktige ressurser som bolig, mat og klær, men om tilgang på ressurser som regnes som attraktive og allment nødvendige i det som kan omtales som det senmoderne samfunn. Ikke bare tilgangen på ressurser får symbolsk betydning, men også forekomsten av byrder som sosialt sett kan regnes som belastninger, blir symbolske. De får betydning for vår selvfølelse, selvrespekt og anseelse. Dette er ikke det hverdagsspråket som vi finner i barnevernet, da det vanligvis regnes som respektløst å nedvurdere den andres væremåter og livsstil i sosialt arbeide generelt handler det om respekt og forståelse på tross av at den andres liv kan være byrdefullt og at det fordømmes av mange. For barnevernet har et negativt fokus vært nødvendig for å argumentere for og legitimere omsorgsovertakelser, men innen forebyggende arbeid har ressursfokuset blitt mer og mer framtredende. Avhandlingens diskusjon av symbolske ressurser og symbolske byrder søker å bidra til å gjøre det sosiale rommet barnevernet opererer i mer håndterbart. Begrepene hentes fra kultursosiologien, og selv om noen av dem som kapitalbegrepet kan være noe kjent, er lite av denne forståelseshorisonten allment kjent. Da det handler om samfunnskritikk og delvis om å legge bort forestillinger som de fleste ikke har hatt noe oppgjør med, kan det kanskje være vanskelig å nå gjennom med en kort artikkel språket må nødvendigvis bli noe akademisk. For de som ønsker en grundigere redegjørelse vises det til avhandlingen (Marthinsen 2003). Innlegget forsvarer sin radikale ambisjon ved at jeg søker etter et nytt begrepsapparat som lar oss se konflikter og utfordringer med et kritisk blikk på våre verdier og moralske ståsteder. Livsvalg og mulighetsrom Artikkelen introduserer en begrepsbruk som gjør det mulig å diskutere de symbolske sider ved selvdannelsen og forståelsen av våre medmennesker - den andre. Vår tid synes å framelske den individuelle friheten, mens avhandlingen tar utgangspunkt i at våre livsvalg ofte må foregå i et begrenset mulighetsrom og inntar slik et mer materialistisk orientert historesyn. Vi vil gjerne være oss selv, men i livet generelt må vi innrette oss etter andre. Det gjelder ikke bare til mennesker som omgir oss til daglig, men også til de Norges Barnevern Nr

2 historisk skapte andre som preger utformingen av våre livsstiler. Samtidig er det plass for utvikling, frihet og forandring med både nåtiden, framtiden og fortid som modellskapere. De kampene som dette avstedkommer oppleves ikke minst mellom generasjonene og mellom foreldre og barn. De sosiale relasjonene til andre er preget av at vi må passe inn, og forsøke å være i det rette hvis vi skal passe inn. De sosiale fellesskap har grenser for det sosialt anerkjente. Vi kan derfor risikere å tape vår tilknytning og tilhørighet til de vi ønsker skal være våre omsluttende relasjoner om vi går for langt eller oppfører oss for forskjelling. Denne omsluttende gruppen kan være vår familie, men ofte er det også andre vi hører til blant; våre venner, skolekamerater, arbeidskolleger o.a. Blir kampen i et av disse sosiale rommene for vanskelig kan vi trekke oss tilbake til et annet, men et barn har ikke slike utganger på samme måte som voksne. Barn kan også oppleve at de forventninger som hviler på dem, synes å være langt fra de muligheter som de har tilgang til gjennom ressursene i sin familie. Slike misforhold kan stresse barna og påvirke deres mestring sammenlignet med barn med bedre ressurstilgang. Symboler og magi La oss se nærmere på menneskets vilkår. Forholdet mellom autonomi og avhengighet er sentralt i forståelsen av menneskelige relasjoner. Kant omtalte mennesket som selvmotsigende (ungesellige geselligschaft) ulydig og uregjerlig, men likevel et flokkdyr. Jeg tar utgangspunkt i det eksistensielle problem at hver og en av oss strever etter å finne seg til rette i verden vi skaper vår egen verdensanskuelse (Weltanschaung). Freud (1933) var opptatt av at det var denne forestillingen som muliggjorde psykoanalysen ved at vi kunne retolke vårt eget liv og omskrive vår verdensanskuelse. I vårt vesen er vi også relasjonelle vi må forholde oss til den andres livsprosjekt. Språket (slik det også omfatter våre væremåter kroppens språk) springer ut av dette fellesskapet vi kan ikke ha et privat språk. Alle tolkninger er likevel våre egne og vi kan ikke vite i hvilken grad de sammenfaller med andres forståelse. Bourdieu tar også utgangspunkt i fenomenologiens forestilling om verdensanskuelsen, og hevder at hver og en av oss utøver et agentskap 1 hvor vi med en viss autonomi tilpasser oss og samtidig påvirker fellesskap. Vi er som mennesker skapende, og verden vil således alltid være uferdig. Dette binder oss opp i vedvarende rekonstruksjoner omkring forståelse av verden, av hva som er viktig hva som skal holdes tilbake og hva som er attråverdig. Jeg skaper meg selv for å passe inn, oppmerksomheten bør være positiv, gjerne uten at jeg skal dominere. I denne noe tilbakeholdne kampen om oppmerksomhet handler det like mye om ikke å bli lagt merke til på negative premisser. John Cleese uttrykte at målet for folk i den engelske middelklassen er å komme seg gjennom livet uten å være blitt lagt merke til. Dette målet hadde sannsynligvis ikke vært så dumt å ha i tankene i møtet med mange av klientene i helse- og sosialsektoren. Pierre Bourdieu ( ), fransk sosiolog og sosialfilosof, har utviklet et begrepsapparat som lar oss synliggjøre det vi kan betegne som positive og negative identitetsmarkører. Disse markørene betegner han som distinksjonseffekter. Det distinkte er det som atskiller og gjør at noe merkes - forskjellen. Distinksjon kan også antyde det distingverte at det utvises en god smak, da vanligvis underforstått at det har klasse, i betydningen høy. Da er vi med en gang inne på at det er noe mer vi må vite. Hvordan vet man at noe er av høy klasse hvem bestemmer det og hvor stabile er slike vurderinger? Hvem har tilgang til klasse og er det klasse hvis for 1 I Norge nyttes ofte oversettelsen aktør, mens Bourdieu selv fastholder agent som noe annet og forskjellig fra aktør vi handler også på vegne av noe, vi spiller ikke. Norges Barnevern Nr

3 mange får tilgang? Slike og etikk. Det moralske i barnevernet distinksjonseffekter kan betraktes som ressurser de kan brukes i konkurransen vitenskapeliggjøres i stedet for å henvise til det uvitenskapelige. om ærbare selvbilder. Den som ikler seg Hvis en tar i betraktning den dem, vil kunne høste anerkjennelse, populariteten ressursorientering og forutsatt at symbolene er tilegnet på anerkjent vis. De blir symboler på kapital symbolsk kapital. Uanstendige og uærlige tilegnede symboler utløser vanære og empowerment har som betegnelse på arbeidsmetoder, blir det åpenbart at et slikt analyseredskap gir mange muligheter. Dette handler ikke om en ny terapi for å skam. Risikoen er derfor stor om løse problemer, men om en måte å forstå distinksjonene ikke er tilegnet på en ærbar måte. den underliggende meningsdannelsen hos oss selv som mennesker. Dette fører oss over i det negative noe som er relevant i sosialt arbeid det som rangeres som lavt, ua gjør livet lettere, mer behagelig og bidrar til helse. Slik sett er sult og mat ikke bare Symbolsk kapital og symbolske symboler eller språklige og sosiale byrder konstruksjoner de er kjøtt og død. Det er Jeg vil nå gå over til å drøfte derfor viktig å ikke fortape seg i den hovedbegrepene knyttet til symbolsk symbolske diskusjon alene. kapital og symbolske byrder. Det er snakk Utgangspunktet for å diskutere symbolsk kapital om har et sett sitt utspring av begreper i det forhold som må at mennesket fungere har evnen ti Vi utsettes for en symbolsk magi med en sosial tilskrivelse av egenskaper som bare er skapt i et relasjonelt perspektiv. Slik framstår noe som vakrere, bedre, mer attraktivt enn noe annet, vi kan sole oss i glansen. Selve kapitalbegrepet springer ut av det forhold at en gjenstand eller en handling i utgangspunktet har det Marx betegnet som bruksverdi. Mennesket ser en utbytteverdi i dette at gjenstanden eller handlingen kan byttes mot noe at den kan føre til et utbytte i møte med den andres blikk. Marx skriver at vi oppfører oss overfor hverandre som bytteverdier ikke som bruksverdier. Den symbolske kapitalen forstås i utgangspunktet som både skapt av og avhengig av en sosial relasjon. At kapital senere er blitt forbundet med økonomi i betydningen penger er en innsnevring av selve kapitalbegrepet. Også penger er i seg selv symbolske uttrykk for tillit. Mennesket har et økonomisk blikk i utvidet forstand det bærer økonomiske masker, sier den fransk/algirske filosofen Derrida (1994). Mitt avhandlingsarbeid handler altså om hvordan vi kan lære oss å arbeide med et mer artikulert blikk på distinksjonene vi omgir oss med; betegnet som smak, moral sammen for at hvert av dem skal kunne gis tilstrekkelig mening. For å illustrere hvordan begrepene kan brukes innen sosialt arbeid, har jeg utviklet en modell (figur 1) hvor det senmoderne barnevernet forklares. Der akkumulering (opphopning) av kapital skjer vil vanligvis både ære og selvfølelse ha gode vilkår, mens det i den motsatte enden akkumuleres byrder som kan lede til vanære, fordømmelse, skam og skyld. Tilskrivelse av ære løfter posisjonen loddrett i det bortre hjørnet, mens skammen og fordømmelsen bidrar til å synke i det nærmeste hjørnet. Disse posisjonene tilsvarer sosialt kjente hierarkier. I modellen plasseres den attraktive symbolske kapitalen i øverste venstre hjørne, og jo høyere den er rangert dess høyere blir flaten som løfter selvet mot mer respekterte og anerkjente posisjoner. Motsatt trekker det nærmeste høyre hjørnet anseelsen nedover mot fordømte og lite anerkjente eller attraktive posisjoner. Den ene siden i flaten baserer seg på medfødt og tilegnet helse/psyke/intelligens etc. Forhold som gjerne er personlige forutsetninger knyttet til kroppen. Den kan gi oss et godt eller dårlig utgangspunkt. Den andre siden i flaten er de kapitalformer som vi kan Norges Barnevern Nr

4 tilegne oss gjennom våre relasjoner (sosialt), dannelsesmessig (kultur) og materielt (økonomisk). Jo høyere denne kapitaltilgangen er, dess lettere vil livet kunne fortone seg. Om vi skulle anvende modellen på samfunn, vil det tradisjonelle barnevernet (dominant før 1980 ca) operert i det lavere sjikt nede mot høyre i figuren. Min påstand er at ekspansjonen i det senmoderne strekker seg inn i felt for de med mindre symbolske byrder, og hvor det også vil være lettere å bygge videre på ressurser. Derfor blir familiebevaring relevant, slik Ogden (2001) framhever med det nye barnevernet. Spørsmålet er om sosialarbeideren har innsikt i feltet hvor barnet kommer fra, og hva som skjer når en søker å bevege barnet fra en posisjon i denne strukturen til en annen hva skjer da med tilhørigheten og tilknytningen til foreldrene og andre, om ikke de selv også omposisjoneres i verdihierarkiet? Sosial arbeid som livsstilspolitikk vil måtte håndtere slike problemer, og de vil ikke bare være av etiske karakter, men i seg selv politisk. Kan barnevernet opptre som om dette ikke er noe problem? Norges Barnevern Nr

5 Et av problemene for barnevernet synes å være at medarbeiderne opptrer som om det fantes en forestilling om det norske. Tar vi derimot utgangspunkt i at vår livsanskuelse vil sammenfalle mer med noens enn med andres, kan det bli vanskelig å finne ett større felleskap som vi kan betegne som samfunn. Vi utvikler relasjoner med mer nærhet til noen som vi vil oppfatte som vår omsluttende gruppe disse bryr seg om de samme tingene de har de samme sterke verdiene og mange av de svake verdiene felles. Sterke verdier kan vi betrakte som prinsipper som vi ikke vil fravike, mens svake verdier avhenger av hvor vi er og hva som anses riktig for den enkelte. Også smaken deles i hovedsak, på samme måte som moral og etikk. En kan snakke om forkroppsliggjort væreformer, vi er blitt sosialisert slik og om vi gjør noe galt eller oppnår noe stort, er det innlærte følelser som bidrar til kroppslig opplevelse av glede, skam og skyld. Disse forkroppsliggjorte væreformene betegner Bourdieu med begrepet habitus. Slik dannes sosiale felt hvor det hersker sosial overenskomst eller en sosial kontrakt om utformingen av det sosiale rommet og også om hvordan det kan utvikle seg. Hvert felt har sine feltspesifikke distinksjoner (særtrekk) som vil kjennetegne feltet. Et slikt felt kan være en familie, gjerne i utvidet forstand. Denne modellen kan ikke generaliseres ved at en objektiverer universelle verdier og preferanser, men er ment som en modell som kan beskrive sosiale felt. Om vi opererer med forestillingen om et samfunn, vil det måtte ha feltets egenskaper. Det innebærer at en gruppe som tilslutter seg visse sterke verdier vil få et skjema som avviker fra dem som har andre verdier. Likevel kan vi snakke om dominante verdikategoriseringer, uten at vi nødvendigvis vil enes om det norske. Her vil politiske skillelinjer synes godt. Å se barnevern med nye begreper La oss se nærmere på begrepet felt og noen andre begrep som det relaterer seg til. Et felt aktiverer det Bourdieu betegner som habitus. Habitus forklares som:..en sosialisert og strukturert kropp, en kropp som har innforlivet de inneboende strukturene i en verden eller i en viss sektor av denne verden, et felt, og som strukturerer hvordan agentene oppfatter og handler i denne verden (Bourdieu 1999:131). Bourdieu brukte gjennom årene ulike betegnelser for habitus; hexis, atferdsskjema, system av valg som ingen gjør (Broady 1991:235). Mange andre forsøker å fange de samme fenomener som Bourdieu og ved å se på disse alternativene kan en utvide forståelsen. Searle (1997) bruker begrepet bakgrunnen. Bakgrunnen er historisk bestemt gjennom at oppdagelser av fenomen og tidligere tilskrevne forklaringer på dem blir institusjonaliserte fakta. Searle fremmer syv påstander om bakgrunnen. Den muliggjør språklig tolkning Den muliggjør tolkning av persepsjon - det framtrer som... Bakgrunnen strukturerer bevisstheten som utgjøres av de to første punktene. I tiden kommer utstrakte sekvenser av opplevelser til oss med en fortellende eller dramatisk form. Bakgrunnen gir oss et sett disposisjoner av motivasjonskarakter, og disse betinger våre opplevelsers struktur. Bakgrunnen fremmer visse former eller typer beredskap. Bakgrunnen gjør meg disponert for visst typer atferd. Habitus er et resultat av dannelsen, en sosial kondisjonering kroppen og sinnet er pleiet slik at stimuli fører til bestemte responser tankemessig og kroppslig. Denne kondisjoneringen blir tydelig om to mennesker fra ulike steder, familie og Norges Barnevern Nr

6 kultur møtes alle som har funnet seg en partner har opplevd synliggjøringen av disse detaljene i hverdagslivet, og hvordan de utløser ubevisste kroppslige reaksjoner de kan komme av et ord som brukes feil, måten maten lages på, rekkefølgen i arbeidsprosesser i hjemmet. Også et kontor kan forstås som et sosialt felt, med sin egen habitus hvor den som er ny alltid må lære seg de uskrevne reglene så vel som institusjonens formelle liv. Den erfarne vil føle seg på plass, til stede, hjemme mens den ukyndige vil føle seg mistilpass og fremmed. Dette vil være erfaringer som bl.a. barn i weekendhjem og fosterhjem vil føle. Habitus forsterkes når de objektive sjansene står i forhold til forventningene ting blir som de blir fordi forholdene ligger til rette for å reetableres. I motsatt fall kan vi snakke om ustabile forhold forventningene i et sosialt felt står ikke i forhold til de ressurser eller den kapital som er tilgjengelig for agentene. Særlig trekkes dette fram i diskusjonen om underklassens misere de som er marginalisert i forhold til arbeid, utdanning og bolig og søker distinksjoner som de ikke når. Dette vil være et aktuelt scenario for barnevernbarn spesielt og de som preges av ulike typer fattigdom generelt. Bourdieu hevder dette skaper ustabile mennesker fordi habitus baseres på motsigelser, på spenning og ustabilitet noe som gir gode vilkår for å utvikle psykisk lidelse og sosiale problemer. Habitus kan transformeres (forandres over tid) som et resultat av at vilkårene endres, nye sosiale baner, eller karrierer, leder til nye livsbetingelser. Gullestad (1996) betegner dette som klassereiser. Sosialt arbeid bærer i seg slike ambisjoner og inngår således i statens livspolitikk en politikk for å legge livet til rette. Habitus kan til en viss grad også kontrolleres og utvikles ved bevisstgjøring og det Bourdieu betegner som sosioanalyse at en lærer seg å forstå betingelsene for hvordan habitus skapes og spesifikt søker kritisk innsikt i sine egne væremåter. I stedet for å snakke om samfunn og det norske, det trønderske, overklasse, middelklasse og arbeiderklasse, taler vi her om sosiale felt som må forstås som sosiale univers kjennetegnet av en kulturell produksjon og reproduksjon av distinksjoner styrt av en innarbeidet logikk hvor kamper for anerkjennelse inngår. En vet hva som gjøres galt ved å fatte de sosiale sanksjonene en møter. Ressursene eller kapitalen i feltet blir symbolsk, men kapitalen begaves med en spesifikk symbolsk kraft bare når den erkjennes og anerkjennes som legitim. Det hører med til logikken at det ikke tales om distinksjonen og distinksjonseffekten man bare ikler seg den det må ikke overspilles for da oppfattes man som instrumentell dvs man kjøper seg ære, eller forestiller seg. Det er et spørsmål om ikke Røkke rammes av en slik vanære. Derfor kreves det fintfølende sosiale antenner for ikke å dumme seg ut eller å stille seg i forlegenhet. Det handler på mange måter om et usynlig gaveutbytte hvor man verken ber om gaven eller sier fra når man gir den bort. Den må være det Bourdieu betegner som mis-erkjent. Den gjenkjennende kunnskapen trenger ikke å være uttrykt verken i tekst eller tale eller undervist om, den trenger ikke å være bevisst, eksplisitt eller at en må ha et reflektert forhold til dette det sitter gjerne i kroppen og du reagerer rent følelsesmessig om noe ikke er helt som det skal være. Et barn som mangler dannelse for å møte visse sammenhenger på en spesiell måte, vil mangle denne samvittigheten eller disse forkroppsliggjorte grensedragningene, men vil sannsynligvis ha de samme mekanismene innarbeidet overfor andre atferdsskjema om en klarer å kartlegge dette. Kapitalformer og symbolsk makt Den symbolske makten kan også betraktes som symbolsk vold. Den kraften som ligger i distinksjonen kan for en være en Norges Barnevern Nr

7 ære og for en annen bety undertrykkelse og ydmykelse. Tilgangen på kapital vil være avgjørende for hvilke posisjoner en person kan ha mulighet for å tilegne seg. Kapitalens viktigste egenskap er den symbolske, men det er mulig å gruppere de ulike kapitalformene som økonomisk, kulturell og sosial kapital. Hva som er økonomisk kapital er vi vel fortrolig med, mens den kulturelle kapitalen er mer prisgitt det felt du opererer i og hva som anses som kulturelt anerkjent. Kulturelle preferanser er ikke et så påtakelig trekk i det norske egalitært pregede samfunnet. Kulturelle preferanser kan tydeligst diskuteres som foretrukken smak mange diskusjoner kan gå om noe skal vurderes som et vakkert estetisk uttrykk eller som direkte smakløst. Hvordan har du det hjemme, og hvilke hjem føler du deg komfortabel i? Går du på utstillinger, i teater, eller foretrekker du kappkjøring på lade og video? Vil du gå på Bølgen og Moi når du skal ha det fint en kveld eller foretrekker du Kinamat eller Egon? Hvordan velger du å kle deg? Gjenspeiler smaken din at du har smak og penger eller at du er en nøktern naturverner som tar vare på ressursene og gir pengene til Røde Kors? Dette er viktige forhold innenfor markedsføring og politisk strategi og kommunikasjon. Kjennetegnet ved den distingverte kulturelle smaken, er at den symbolske kraften ødelegges om den folkeliggjøres. Klassisk musikk som blir populær blir vulgær det som alle har, kaster ikke lenger glans over sin eier. Det er lenge siden noen sendte sine barn til fotografen for å ta bilde med den svarte studenterlua, og en mor som ser på det som noe stort at barnet har gått gymnaset har ikke fulgt med i tiden. Ord og begreper kan også ikle seg kulturell kapital i den formen at de blir populære eller forbindes med å representere det nye og det rette en rådende ideologi eller mote for eksempel. Dette betegnes i språkteori og retorikk som eufemismer de vekker gode vibrasjoner, reduserer mottakerens forsvar og bidrar til overtalelse en lar seg henføre. Andre ganger kan ord brukes nettopp fordi de vekker aversjon, de blir dysfemismer, skaper dårlige følelser og mobiliserer forsvar. Profesjoner bruker ofte ord som hos dem er ok, eller positiv, mens de samme kategorier vekker negative følelser hos de som utsettes for denne substantiveringen (kalling). Innen forskningen er det et metodisk knep å omgjøre substantiv til verb for å se hvordan kategorisering omskriver og forenkler og slik taper kompleksitet og mennesket selv av syne. Ved å gjøre substantivet til verb (selv om det kan høres rart ut) kan en bidra til en mer reflektert diskusjon om hvordan vi skaper myter og forestillinger. Å få ordet barnevern knyttet til sitt selv, kan være fordømmende i seg, og påføre symbolske byrder som blir en belastning på familie og venner. Barnevernet opplever at mange gjør motstand de forsvarer seg mot klientisering og navningen som følger de vil ikke ikles belastende symboler. Den sosiale kapitalen som vanligvis rammes blir devaluert ved klientisering og kan slik ramme hele familien og omgivelsene. Posisjonene som ligger til grunn for selvbildet hos de barnevernet møter kan være vanskelige å få tak i. Den sosiale kapitalen de forstår seg selv i forhold til, kan være ukjent og ikke åpenbar for en sosialarbeider. Å avklare slike forhold kan være en konsekvens av å ta denne type kunnskap inn over seg. En familie eller en gruppe venner kan utgjøre et felt hvor det er utviklet rang, eller det er noen alle kjenner og bør kjenne og som de utviser respekt overfor noe lignende som vi ser i TV-serien Sopranos. Jeg har sett hvordan barnevernet var uvitende om at et besøkshjem måtte anerkjennes av bestemoren for at barnet skulle kunne være der. Andre ganger er kapitalformene som gjelder fremmed for utenforstående. På et barnehjem konkurrerte noen av barna om hvem som hadde den verste mora (Olsen 1991). Noen kaster mer glans over feltet enn andre, og de må da ha akkumulert Norges Barnevern Nr

8 distinksjonseffekter som agentene i gruppen setter pris på og holder høyt. De må være akkumulert på riktig måte og ikke tilegnet for å forestille seg. I den sosiale kapitalen inngår at man innfrir vilkårene for at de andre skal inkludere deg. Du må ha en væremåte som gjør at du passer inn og tas vare på at du forsvarer distinksjonene i feltet og sikrer feltets posisjon overfor andre felt. Den sosiale kapitalen utgjør i mange tilfeller et særlig grunnlag for selvdannelsen og selvfølelse. Den har alltid hatt betydning for makttilegnelse og posisjonering. Den økonomiske og kulturelle kapitalen kan opptre som materielle ressurser, i institusjoner, som teori og tekst, eksamener og titler. Disse kapitalformene kan inngå i oppskatningen av den sosiale kapitalen, men denne : er så å si uoppløselig forankret i de bånd som forener individene i en gruppe med hverandre. Nærmere bestemt tenker Bourdieu seg att individene i en gruppe (familien, slekten, en krets av elever fra samme eliteskole etc.) hver og en på sin side inntar posisjoner, akkumulerer kulturell og økonomisk kapital og knytter kontakter, som til sammen utgjør en slags ressurs, den sosiale kapitalen, som alle medlemmene i gruppen kan dra fordeler av (Broady 1991:177). Bourdieu uttaler at den sosiale kapitalen består av den stadig potensielt mobiliserbare summen av kapital av ulike arter som innehas av hver av gruppens medlemmer 2. Oppbyggingen av den sosiale kapitalen bygger på det gruppen/feltet har etablert av kapital, men også på den kapital som hvert enkelt medlem er i stand til å utvikle. På samme måte kan medlemme i gruppen/feltet belaste de andre med byrder, om de tilfører seg selv og gruppen denne form for distinksjoner. En familie kan velge å støte ut en som ikke etterlever familiens æreskode, men de blir ikke kvitt relasjonen. Innenfor profesjonenes virksomhetsfelt vil også en skandale hos en 2 Bourdieu 1989: Noblesse d État:399 sitert av Broady 1991:177. utøver rammer de andre. Her er det ofte regler om eksklusjon, og i motsetning til en familie kan en kvitte seg med den som har kastet skam over feltet. Når ære tildeles, øker det verdien på den sosiale kapitalen slik at hele gruppen kan sole seg i heder en mekanisme som ikke minst trøndere vet å sette pris på. En ikke uvanlig måte å forsøke å tilegne seg distinksjonseffekter på er å gå inn i det som betegnes som innbilte fellesskap (Danielsen 1998). En kan kjøpe eller stjele eller lyve på seg distinksjonseffekter, eller gi seg ut for og ikke avdekke sin sanne identitet. En kan forsøke å si at en besitter sosial kapital ved å utgi seg for å kjenne eller å omgås personer som har anseelse. Om du spurte den andre ikke ville vedkommende kanskje ikke omtale relasjonen på den måten, eller til og med benekte bekjentskapet. Dette synes å være en vanlig foreteelse hos mange fattige barn, ikke minst i barnvernet. Vi ser også at foreldre forsøker å simulere innehavelse av ærbare distinksjoner (Marthinsen 2003). Avsløringer fører til byrdefulle tap av ære. Det er en kjent sak at sjansen for å bli klient i barnevernet øker med omfanget av symbolske byrder, og reduseres ved akkumulering av symbolsk kapital i så stor grad at klientskapet opphører. Symbolske byrder erstatter ikke bare begrepet sosialt problem, men gir nytt innhold til fattigdomsbegrepet i et samfunn hvor den klassiske fattigdommen kan sies å ha opphørt. Handler det senmoderne barnevern mest om fattigdom? Om en ser på regjeringens tiltaksplan mot fattigdom, sies det at det er spesielt uakseptabelt at barn lever i fattigdom det offentlige har ansvar for at alle får like muligheter og vilkår for å skaffe seg gode levekår. En skal videre hindre at sosial utstøting og fattigdom går i arv (St.meld. nr : 6). Utfordringene ligger i å håndtere barn i familier med dårlig Norges Barnevern Nr

9 tilknytning til arbeidslivet, med lav inntekt, lav utdanning, dårlige boforhold, helseproblemer, psykiske lidelser og rusproblemer. Alle disse vil være aktuelle for barnevernet, uavhengig av hvordan det forstås i relasjon til modernitet eller senmodernitet. Meldingen sier selv at barnevernet må utvikle kompetanse til å fange opp og iverksette tiltak for barn som lever i fattigdom (op.cit. s.30). Det påpekes også at forskningen har avdekket for lite om hvordan det er å leve i dagens fattigdom. Hvor sikkert er det at sosialt arbeid, uansett foregående forskning, i noen form kan forebygge den økende inntektsulikheten og den medfølgende skjevfordelingen i tilgang til symbolsk kapital, og det å måtte innfinne seg med symbolske byrder? Kan sosialt arbeid forhindre den såkalte underklassen eller filleproleatriatet i å gjenoppstå (se Bourdieu 1999a, 2002 og Wikan 2002). Den utgjøres nettopp av de som har de kjennetegn fattigdomsmeldingen nevner som sitert overfor. Underklassen blir bærer av den forbannelse som ligger i en negativ symbolsk kapital, skriver Bourdieu (1999a:250). Nedbygging av velferdsstaten og økte ulikheter vil kunne virke dramatisk inn på barns vilkår. Unicef (2000) påpeker at den økonomiske barnefattigdommen i Norge ville vært firedoblet om vi ikke hadde en rekke velferdsordninger som i realiteten nedbygges, på tross av politiske forsikringer om at de dårligst stilte skal sikres (St.meld. nr 6). Det vil derfor være naivt å utdanne for eksempel sosialarbeidere i den tro at de skal kunne ha noen effekt på omfanget av strukturell økonomisk og symbolsk fattigdom. Avslutning Det nye barnevernet som inngår i livs(stils)politikken, griper om seg mht interessen for barna som vår framtidige symbolske kapital. I utgangspunktet kanskje et solidarisk prosjekt. Spørsmålet er om agentskapet som konsument skal gå foran agentskapet for å utøve omsorg for den andre? Det er kanskje ikke interessen for reduksjon av individuelle tragedier, kriminalitet og fattigdom som styrer barnevernet i så stor grad som tidligere, men ønsket om å styrke kapitaltilgangen som sådan i nasjonen. Barnevernet bør kanskje forstås som en del av et større dannelsesprosjekt som omfatter alt fra barnehage til voksenliv. Regjeringen uttrykker i Semerklæringen (2001) at utdanningspolitikken må oppfattes og behandles som en kunnskapspolitikk å lære må forstås som en livslang prosess. Beveger vi oss mot et dannelsessamfunn hvor det å se barna som framtid kan forklare noe av det sterke fokuset på familiens allerede eksisterende ressurser? Hvor mye er vi villige til å investere i dette prosjektet og kommer vi noen vei med det? Barnevernet når flere steder mer enn ett av ti barn i løpet av barneårene, og skal barnevernet øke i omfang tåles det sikkert ikke at kostnadsveksten følger volumveksten. Det foreligger åpenbart ambisjoner i barnevernet om å bli like tilgjengelig som skolen og helsestasjonene (Adresseavisen ), men hvordan vil barnevernet overleve spørsmålene om hva som virker? Vi vet i dag svært lite om hva slags effekter hjelpetiltakene som iverksettes har. Det forskes lite på de områder som representerer volumet i barnevernet, mens det er stor innsats på marginale områder som barn med store atferdsavvik. Systemverden koloniserer privatsfæren og tvinger enhet på mangfoldet kritisk sett med metoder så effektivt tilslørt med gode hensikter at det kanskje er uten historisk sidestykke. Ikke det at jeg vil hevde at dette skjer strategisk og bevisst, heller ikke at det er sikkert at det gjør skade, men det er forbausende at det ikke vekker mer debatt. Utfordringene for de som skal utføre arbeidet blir både å nå barna de mener kan trenge det, finansiere det hele og levere varer som legitimerer investeringene. Barnevern som livsstilspolitikk krever refleksiv handlekraft og politisk handling - Norges Barnevern Nr

10 stillingstaken. Medarbeiderne må kunne utvise en praktisk fornuft hvor ulike typer kunnskap og livsvisdom kan utfolde seg. Det synes å være behov for ny og utvidet kunnskap om hvordan mennesket finner seg til rette i dagens verden. Å fremme utviklingen av en kritisk praktisk fornuft i utdanninger som innretter seg mot arbeid i barnevernet, ville alene ikke føre til de store endringene. Det er heller ikke lengden på utdanningen som avgjør slikt, men det vil åpenbart være mye å hente på å utvide utdanningen til en mastergrad. Det kunne også bedre ivaretatt barnevernets behov for mer spesialisering for å kunne håndtere det mangfold av utfordringer det står overfor. Litteratur Adresseavisen Baumann, Zygmunt 2003: Helping the other, or: what chances of social work in our liquid moderen society. I Levin, Irene (ed) 2003: Social work, research and development. HIO- No.2, 2003, s report 3003 no 3 Bourdieu, Pierre 1999: Praktiskt förnuft. Bidrag till en handlingsteori. Daidalos Bourdieu, Pierre 1999a: Meditasjoner. Méditations pascaliennes. Pax Bourdieu, Pierre 2002: The Weight of the World (La misere du monde). Polity press Broady, Donald 1991: Sociologi och epistemologi. Om Pierre Bourdieus författarskap och den historiska epistemologin. HLS Förlag, Stockholm Danielsen, Arild 1998: Kulturell kapital i Norge. Sosiologisk tidsskrift nr ½ årgang Derrida, Jacques 1994: Spectres of Marx, the State of the Debt, the Work of Mourning, & the New International. Routledge (her anvendt fra Fløtten, Tone 2003: Fattigdom i en velferdsstat. Tidsskrift for samfunnsforskning. Vol 6 Foucault, Michel 1996: Tingenes orden. Aventura Freud, Sigmund 1933: A philosophy of life. I New Introductory lectures on Psycho-analysis. Hogarth Press Gadamer, Hans G. 1997: Sanning och metod i urval. Daidalos Giddens, Anthony 1999: Modernitet och självidentitet. Daidalos Gullestad, Marianne 1994: From being of use to being oneself. Dilemmas of value transmission from parents to children in Norwegian families. Paper presented at L Europe des familles, parenté et perpetuation familiale. Poitiers, June 9-11 (NOSEB) Gullestad, Marianne 1996: Hverdagsfilosofer. Universitetsforlaget Margalit, Avishai 1998: Det anständiga samhället. Daidalos Marthinsen, Edgar 2003: Sosialt arbeid og symbolsk kapital i et senmoderne barnevern. Rapport nr 9. Barnevernets utviklingssenter i Midt-Norge Ogden, Terje 2001: Utfordringer for forskning og praksis. Foredrag på seminaret Fra mottaker til aktør, Folkets hus, Oslo Olsen, Ingrid 1991: Betraktninger over mine erfaringer fra barnevernsarbeidet i Trondheim i løpet av 15 år ( ). Notat til Sør-Trøndelag fylkes barnevernkontor 1991 Skeggs, Beverly 2000: Att bli respektabel. Daidalos SSB Taylor, Charles 1995: Identitet, frihet och gemenskap. Daidalos Taylor, Charles 1995b: Det mångkulturella samhället och erkännandets politik. Daidalos Unicef 2000: A league Table of Child Poverty in Rich Nations. Innocenti Norges Barnevern Nr

11 Report Card issue no. 1. UNICEF Innocenti Research Centre, Florence Italy Wikan, Unni 2002: Generous Betrayal. Politics of Culture in the New Europe. University of Chicago press Norges Barnevern Nr