Hei Stine Friis Hals. Du må nok bli. Vi kan jo se hva vi får til neste helg.

Transkript

1 Hei Stine Friis Hals Ikke perm? Hva mener du med ikke perm!? Jeg var rasende. Fire uker hadde jeg sittet i denne bobla, og nå sa de at det måtte bli en uke til? Ja, altså, begynte hun. Prøvene viser at Legestudenten trippet foran meg, med blikket mot gulvet. Overlegen skjønte jeg kom til å bli sint, så han hadde sendt nykomlingen. Fuck prøvene! Du må nok bli. Vi kan jo se hva vi får til neste helg. Jeg dro selbusokkene litt lengre opp på ankelen, flyttet meg oppover i senga og la armene i kors. Legestudenten trakk seg forsiktig ut av rommet, og jeg kunne se hun la fra seg den gule plastkappen og spritet hendene før hun gikk til vaktrommet. Et sukk fant veien ut av kroppen min, og jeg sendte en melding til mamma. Kommer ikke ut i helga heller. Vi sees.. senere. Mobilen min, en helt ny iphone, la jeg fra meg på toppen av stabelen som hadde hopet seg opp på nattbordet mitt de siste ukene. Filmer, seriebokser, bøker, CD- er. Alt var pløyd igjennom. Jeg hadde ikke tatt med meg nok. Og TV- en på rommet virket heller ikke. Typisk min flaks. Det stedet her var noe herk. Uke etter uke med ingenting annet å se på enn de hvite veggene. Heldigvis var det et vindu ut mot gangen så jeg i det minste kunne få litt underholdning når en portør mistet fiskemiddagene fra mattralla. Det eneste nye var en gjeng med turnusleger som akkurat hadde startet. Ingen McDreamy hadde dukket opp med dette kullet heller, og jeg likte å være litt ekstra streng med dem. Da tok de alltid med noe is eller pottis til meg neste gang de kom innom, sånn for å bestikke meg.

2 Dette var andre gangen jeg hadde tilbakefall. Så det var ikke så mye nytt. Det var behandling i seks måneder, også masse år med venting og oppfølging etterpå. Første gangen jeg ble diagnostisert med leukemi var for åtte år sida. Da var jeg ni år, og livredd. Første tilbakefall kom da jeg var elleve, og hele klassen lagde en sånn bli frisk snart - plakat, som jeg la igjen hjemme. Det siste kom for fire måneder siden. Nå kunne jeg gå rundt på Radiumhospitalet med bind for øynene. Jeg fikk alltid en ekstra sjokolade på Narvesen i lobbyen, og renholderne visste at jeg foretrakk vaskemiddel med sitron- lukt. Pft. Ikke perm du liksom, mumlet jeg for meg selv. Og trådde ut av senga. Jeg gikk inn på badet, og kledde av meg. Først dro jeg av selbusokkene, så den sorte super- flex buksen, singletten og den spileløse BH- en og trusa. Jeg brukte alltid mine egne klær når jeg var innlagt. Sykehustrøya tok jeg kun på til undersøkelser. Det var da måte på hvor dum man skulle føle seg. Det siste jeg tok av før jeg gikk inn i dusjen var parykken min. En med langt brunt hår og pannelugg som var klipt rett av. Jeg skylte den og hang den til tørk over toalettet. Det varme vannet sildret nedover kroppen, og jeg såpet meg inn med kokosnøttsåpe fra Body Shop. Jeg gnikket såpa i hodebunnen min også. Som kanskje ikke var like mye hodebunn som topp lenger. Etter noen minutter satt jeg meg ned i hjørnet. Mens vannet rant nedover meg stirret jeg bare tomt på det hvite dusjforhenget. Det var ikke det at jeg hadde noen særlig planer for hva jeg skulle i helga. Bestevenninna mine var på sommerferie, og jeg hadde ikke noen kjæreste som lengselsfullt ventet på at jeg skulle kaste meg i armene hans. Jeg var bare så jævlig lei. Det hjalp heller ikke at yndlingssykepleieren min var i Tunisia sammen med forloveden. I stedet for han hadde jeg fått en helt håpløs turnuslege som skulle sette ny venflon på meg i morges. Han stakk så mange ganger at hele hånda mi ble blå. Jeg stirret ned på armen min. De første gangene hadde jeg hengt venflonen fast i alt mulig. Håndklær, gensere og pledd. Nå hadde jeg fått en helt ny måte å føre hånden på. Jeg reiste meg og skrudde av dusjen. Hvis den stod på lengre kom sikkert en eller annen sykepleier inn for å sjekke om jeg var død, om jeg hadde fått et illebefinnende eller noe sånt. Så jeg tråkket ut og fant et håndkle. Jeg festet det rundt brystet og skar grimaser til meg selv i speilet. Jeg så helt fjollete ut uten hår.

3 Jeg hadde gått ned litt i vekt de siste ukene. Ansiktet hadde blitt litt mer innsunket enn da jeg ble innlagt, og kinnene hadde mistet gløden. De store, brune øynene mine stirret tilbake på meg, uinteressert. Legene hadde prøvd en ny type cellegift på meg denne gangen, så nå hadde jeg mistet øyenbrynene også. Hele natten etter at de falt av hadde jeg sett på how to draw eyebrows - videoer på YouTube. Da jeg lente meg fram for å poppe en kvise i panna, så jeg leppestiften min på hylla. Helt ny. Knallrød. Jeg hadde fått den i gave av venninna mi. - Fuck prøvene, sa jeg igjen og grep leppestiften. Malte leppene blodrøde, slik at huden ble enda hvitere enn den allerede var. Jeg kledde på meg i full fart, satte parykken på toppen av hodet og avsluttet med en sort beanie- lue. Ute på soverommet lukket jeg persiennene ut mot gangen. Så fant jeg fram jakke, veske, lommebok, mobil og noen smertestillende. Røsket på meg et par Converse og åpnet døra forsiktig. Klokka var kvart på tre, og vaktskiftet hadde akkurat startet. Så jeg gikk med raske, lydløse skritt mot avdelingsdøra. Dørene sto ulåst til klokka sju på kvelden. Jeg gjemte meg bak en gjeng besøkende. Holdt hodet lavt. Tre. To. En, og jeg var utenfor. Jeg trykket på heisknappen sju ganger før den kom, kastet meg inn og trykket på førsteetasje. Dro lua godt nedover hodet og halvløp over det nypolerte linoleumsgulvet helt til utgangen. Jeg var fri. Et dypt åndedrag og jeg kunne kjenne at kinnene ble varme. Det kom til å bli et helvete når jeg kom tilbake, men det fikk bare være. Jeg begynte å gå opp mot t- banen, og stakk venstrehånda med venflonen ned i lomma så ikke noen skulle tro at jeg hadde rømt fra psyk eller noe.sola varmet godt i hodet, men jeg nektet å gå uten lue. Så realistisk var ikke parykken. På Montebello hoppet jeg på banen mot sentrum og fant et vindussete. Det var så masse folk her. Unge jenter i shorts og gutter med kapsen bak fram. Jeg ble bare sittende og se på alle de pratende menneskene, med hundene og kompisene sine. I et hjørne satt noen tenåringer og klina, og jeg smilte. Jeg hadde aldri hatt en kjæreste, eller vært del av en stor jentegjeng. Det var noe ved ordet kreft, og lange sykehusopphold, som holdt folk på avstand. Jeg hadde ei god venninne som pleide å besøke meg med jevne mellomrom. Hun hadde også fått æren av å barbere vekk alt håret mitt etter forrige cellegiftkur. Men så kom Oskar inn i livet hennes, og filmkveldene vi hadde hatt hos meg ble byttet ut med nervøse berøringer på bakerste rad på Ringen kino.

4 Jeg visste ikke helt hvor jeg ville dra, så jeg ble med banen til Majorstua og gikk av der. Inne på 7/11 kjøpte jeg en flaske vann så jeg fikk tatt noen smertestillende. Nåla i hånda mi svei. Jeg ruslet nedover Bogstadveien og så inn i alle butikkvinduene. Pustet litt frisk eksosluft og nøt lyden av alle menneskene. Bilene som tutet på trikken, trikken som tutet på fotgjengere og fotgjengere som hyttet neven mot trikken. Jeg krysset veien og gikk inn på Acne. Er det noe jeg kan hjelpe deg med? En fyr i litt for trange jeans gransket meg fra topp til tå. Som om jeg ikke hadde noe her å gjøre. Jeg vil ha en genser, sa jeg. Har du sett for deg noe spesielt? Nei. Men den må være myk. Han fant fram noen alternativer og jeg gikk inn på prøverommet. Da jeg tredde av meg T- skjorten min så jeg at det hadde kommet noen nye blåflekker nedenfor skuldra. Jeg skjønte aldri helt hvordan jeg greide å lage så mange blåflekker. Jeg prøvde bare en av genserne, men kjøpte den ikke. I stedet tok jeg den dyreste fra haugen og la på kassa. Så du fant noe du likte? sa fyren treigt. Jada. Denne blir sikkert fin på isolatet. Etter det sa han ikke noe mer. Bare fortet seg å skrive inn summen på bankterminalen og nærmest kastet den rosa posen etter meg. Jeg lo for meg selv idet jeg forlot butikken og tok gaten til høyre som førte til Bislett. Jeg begynte å bli sliten etter all gåinga og fant en trikk mot sentrum. Jeg hadde vært borte i over en time nå, og turnuslegene begynte sikkert å lete etter meg snart. Mobilen min begynte å dure fælt nede i veska. Vaktrom, avdeling åtte sto det på skjermen. Faen. Ti minutter etter ringte mamma. Jeg satt på lydløs og la mobilen tilbake. Det var ikke noe vits i å kjefte. Jeg hadde det helt greit, og kunne ta igjen den tapte isolattiden senere, om det skulle være nødvendig. Samme det vel. Det var ikke akkurat sånn at jeg skulle noe spesielt de kommende månedene uansett. Nede på Oslo S kjøpte jeg en pølse på Narvesen. Det var første gangen på fire uker at maten min ikke luktet mat og sprit samtidig. Jeg lesset på alle garnityrene de hadde.

5 Stablet reker, sprøstekt løk og sylteagurk til den store gullmedaljen. Jeg måtte vel dra tilbake snart. Jeg gikk innom Bunnpris på Jernbanetorget og plukket med meg noen appelsiner før jeg fant t- baneperrongen igjen. Jeg nøt å puste lufta som var full av støv og piss og bakterier. Det slo den tørre sykehuslufta any day. Jeg begynte å bli svett under parykk og lue i den varme sommerlufta, og våget hånden innunder parykken for å klø litt. Ei lita jente tok meg i akten, og stirret på meg med blå øyne mens moren dro henne i en annen retning. Jeg tok tak i lua og parykken og løftet det hele litt opp fra hodet, og den lille jenta smilte. Jeg smilte tilbake, skulle til å vinke, men hun ble dratt med inn i en t- banevogn av moren. Det var en hel evighet til nummer fem kom til stasjonen, og jeg benyttet anledningen til å røre litt mer på kroppen. Jeg hadde ikke hatt mer enn tjue kvadratmeter å bevege meg på de siste ukene, og her var det i tillegg masse å se på. Jeg memorerte alle t- banestoppene på Ringen - ruta, og så på alle de levende reklameplakatene. De hadde kommet opp etter at jeg lagt inn sist, og jeg kunne ikke forstå at de andre på stasjonen heller ville se ned i mobilen enn på alt det som var omkring oss. Ingen så at reklameskiltene ble fylt med digital melk, og tømt igjen. Ingen så at en liten gutt sto og balanserte på en fot med øynene lukket eller kvinnen som sto i et hjørne og snufset. Hvordan kunne folk overse alle detaljene? Omsider kom femmern, og jeg fant meg et sete ved vinduet igjen. En gutt på min alder satte seg på setet tvers over, plukket opp den lille hunden han hadde med seg og satte den på fanget. Det var en sånn buldog- aktig greie, pug eller noe sånt. Den så på meg med de skjelende øynene sine og la hodet på skakke. Jeg la hodet på skakke og så den inn i øynene. Den snudde hodet til den andre siden, og jeg fulgte etter. Gutten så på meg og smilte. Jeg smilte tilbake. Han åpnet munnen flere ganger, som for å si noe. Hei, sa jeg. Hei, sa han. Hvor skal du av? spurte han. Montebello. Du? Det samme. Han smilte. Faen så søt han var. Hva heter hunden din?

6 Linus. Han er veldig søt. Jeg kunne ikke ta øynene fra han. Takk. Han smilte igjen, og ble rød på ørene. Det ble stille mellom oss. Majorstuen ble det annonsert over høyttalerne på banen. Er det noen som sier Majorstuen? Sier ikke alle Majorstua? spurte jeg. Han kikket på meg. Jeg sier Majorstuen, sa han. Han så på meg et øyeblikk før jeg lo. Er det SÅ rart? spurte han. Det er litt rart, lo jeg. Det tok ikke lang tid før han også måtte le. Du er ganske rar, sa han og smilte. På vei inn mot Montebello t- banestopp reiste jeg meg opp og gikk mot døra. Gutten sto rett bak meg. Da vi kom ut på stasjonen satte han fra seg hunden, og holdt fram hånden for å hilse. Linus la seg ned ved føttene hans. Hvor skal du nå? spurte han. Ehm. Hjem. På en måte, svarte jeg. Jeg kan følge deg? Linus trenger en rusletur allikevel. Neida, det går fint det altså! Kanskje vi kan sees en annen dag? Gjerne. Han fant fram mobilen sin og ga den til meg, jeg gjorde det samme. Og vi la begge inn numrene våre. Ha det da, smilte han. Jeg greide ikke annet enn å vinke. Halsen min føltes plutselig så tykk.

7 Sola hadde forsvunnet bak en åsside da jeg la i vei mot sykehuset, men det var fortsatt varmt. Jeg dristet meg til å åpne jakken litt mer, og lot nakken få kjenne på lufta den for lengst hadde glemt følelsen av. Jeg så sykehuset nå, og sakket farten desto nærmere jeg kom. Hadde lyst til å snu og finne han igjen. Innenfor hoveddøra sto turnuslegen som hadde vært inne hos meg i dag morges sammen med en securitas- vakt og moren min. De eskorterte meg tilbake til rommet mitt og passet på at jeg skiftet til den blå, posete sykehusskjorta. Turnuslegen hentet et blodprøvesett og snudde seg mot meg. Jeg dro opp skjorteermet før jeg fant fram mobilen igjen. Jeg åpnet meldingsappen, og begynte å skrive: Sier Linus også Majorstuen? For det hadde vært skikkelig rart!