Høring - En mer effektiv og fremtidsrettet hjelpemiddelformidling for økt deltakelse og mestring

Transkript

1 Vår saksbehandler Kopi til Vår dato Vår referanse Deres referanse Henrik Dahle DOK/2017/01926 Høring - En mer effektiv og fremtidsrettet hjelpemiddelformidling for økt deltakelse og mestring Det vises til Arbeids- sosialdepartementets (ASD) høringsbrev datert 21. februar 2017, hvor det åpnes for å komme med innspill til rapporten om "En mer effektiv og fremtidsrettet hjelpemiddelformidling for økt deltakelse og mestring. Unio takker for muligheten til å få bidra med våre synspunkter i høringsprosessen. Innledning Unio mener en videreføring av dagens system med lovfestede rettigheter i folketrygden sikrer brukere et nasjonalt likeverdig tjenestetilbud innen hjelpemiddelformidling. God tilrettelegging for mennesker med funksjonsnedsettelser gir dem mulighet til å delta i samfunnet, fullføre skole/utdanning, komme i/beholde arbeid samt fungere i dagliglivet. I følge Verdens helseorganisasjon har Norge en god modell for hjelpemiddelformidling, fordi vi har en helhetlig organisering, høy ekspertise og at behovet for hjelpemidler blir ivaretatt gjennom hele livsløpet. Retten til hjelpemidler er forankret i folketrygdloven, som sikrer et likeverdig tilbud uansett alder, bosted og økonomi. Kommunene og hjelpemiddelsentralene har et tett samarbeid om formidling av løsninger. Unio mener det er en riktig og viktig forutsetning at rapporten tar utgangspunkt i brukeren av hjelpemidlene. Rapporten understreker viktigheten av at hjelpemidler og tilrettelegging gir muligheter til deltakelse og mestring, samt at tilgang til hjelpemidler er god samfunnsøkonom. Det er gledelig at utvalget ønsker å videreføre kompensasjonsprinsippet og lovfestede rettigheter i folketrygden. Når flertallet i utvalget likevel ønsker å slå sprekker i de lovfestede rettighetene, ved overføring av ansvar fra folketrygden til tilskuddsordninger fra Husbanken/kommunene, mener vi at dette forslaget ikke er godt nok gjennomtenkt. Dette kan bidra til å ødelegge det grunnleggende kompensatoriske prinsippet som norsk hjelpemiddelformidling er tuftet på, og som skal kompensere for merutgifter grunnet funksjonsevne. Denne kompensasjonen skal gjelde uansett Unio, Stortingsgata 2, 0158 Oslo sentralbord: e-post: post@unio.no organisasjonsnummer:

2 personlig økonomi eller kommuneøkonomi, og skal sikre likestilling og samfunnsdeltakelse for alle. Unio stiller også spørsmål om det er økonomiske gevinster på å overføre ansvaret, heller ikke at dette vil stimulere kommunene til å prioritere universell utforming av boliger. For øvrig er Unio godt fornøyd med forslag til forenklinger og effektivisering som gir kortere ventetid der bedre IKT-løsninger er helt påkrevet. Det er særs viktig at det påpekes behov for tilrettelegging og hjelpemidler i det ordinære utdannings- og arbeidslivet. Presisering av behovet for mer forskning på hjelpemiddelområdet er helt påkrevet. På grunn av ressursbruk, forbedring av tjenester og teknologi samt samfunnsnytten er dette viktig. Unio mener i tillegg det er nødvendig med en økning av ergoterapeuter i kommunene uansett om flere oppgaver overføres til kommunene eller ikke. Det er nå lange ventetider og økende behov for ergoterapeuters kompetanse for å sikre tilrettelegging for deltakelse og mestring. Norske kommuner har svært ulik dekning av ergoterapeuter pr innbyggere. Vi mener derfor det er riktig og viktig med stimuleringstilskudd som kan bidra til at kommunene ansetter flere ergoterapeuter. Flere personer med nedsatt funksjonsevne i utdanning og arbeid Unio støtter utvalgets presisering av betydningen av å legge til rette for at flere kan delta i arbeidslivet. Noe av betenkelighetene vi har med en eventuell endring på hjelpemiddelområdet, er at det skal ende opp med at løsninger i dagligliv og bolig ikke fungerer godt nok, slik at det blir vanskelig for bruker å fungere hensiktsmessig under utdanning og arbeid. Vi får ikke personer med funksjonsnedsettelse til å fullføre utdanning eller stå i arbeid dersom ikke dagligliv og fritid er godt ivaretatt. Tilrettelagt fysisk aktivitet gir rom for å ivareta egen fysisk helse, smertelindring, mestringsfølelse, inkludering, søvnkvalitet og psykisk helse og kan være like viktig som konkret tilrettelegging på arbeidsplassen. Fremtidig løsning på hjelpemiddelformidlingen må fortsatt gi mulighet til å se helhetlig på hverdagen til en person med funksjonsnedsettelse. Internasjonal forskning bekrefter at tilrettelegging av arbeidsplass og utdanningssted muliggjør deltakelse i arbeid og utdanning. Her ligger det et mulighetsrom i å fjerne barrierer for deltakelse ved tilrettelegging og hjelpemidler. Vi ser at det er stort behov for tilrettelegging/hjelpemiddelskompetanse innen skole og arbeid for å sikre deltakelse. Det kan også gjøres forbedringer på noen av dagens ordninger, som for eksempel funksjonsassistanse. Denne ordningen gjelder bare for personer med omfattende fysisk funksjonsnedsettelse eller sterkt nedsatt syn, og den kan bare benyttes når man er i lønnet arbeid. Unios medlemmer har erfart at mange har behov for å ha med seg en personlig assistent på studiestedet under høyere utdanning for å kunne delta på lik linje med andre. Personer som er i arbeidspraksis eller lignende gjennom NAV kan også ha samme behov for assistanse. Tilsvarende assistanseordninger som finnes i dag dekker ikke behovet på samme måte. Dette kan for eksempel være mentor og brukerstyrt personlig assistanse (BPA) Det er for lite virkemidler både hos hjelpemiddelsentralene og NAV for øvrig når det gjelder tilrettelegging for midlertidige behov (under 2 år). Dette gjelder særlig når det er ønskelig å forebygge frafall fra yrkeslivet (lengre sykefravær) eller studier. 2

3 Dette gjelder også for foreldre til barn med funksjonsnedsettelser, hvor forskning viser en større andel foreldre og særlig mor som faller ut av arbeidslivet. Her ser vi at god oppfølging og hjelpemiddelløsninger kan være med på å forebygge dette. Unio støtter forslaget om at de er behov for mer systematisk forskning på forholdet mellom hjelpemidler/tilrettelegging og arbeidsdeltakelsen blant personer med nedsatt funksjonsevne. Under punktet «Grenseflater mellom Arbeids- og velferdsetatens og arbeidsgivers ansvar» i rapporten er det antydet at grensedragningen mellom arbeidsgivers ansvar og folketrygdens ansvar på enkelte punkter er skjønnsmessig og uklar. I tillegg til uklar lovgivning kommer at arbeidstaker og arbeidsgiver kan ha ulike behov. Hjelpemiddelsentralene har også ulik praksis og ulike muligheter når det gjelder hvor langt de går i å bistå med hjelpemidler til tilrettelegging. Våre medlemmer peker på at uklarheter knyttet til hvem som har ansvaret for tilrettelegging på arbeidsplassen kan føre til at den enkelte ikke får den tilretteleggingen vedkommende har behov for. Unio etterlyser derfor en evaluering av om den noe uklare ansvarsfordelingen, slik den er nå, hindrer personer med nedsatt funksjonsevne å komme i arbeid eller å beholde arbeid de allerede har. Det fremkommer at utvalget ønsker å satse på økt bruk av midlertidig lønnstilskudd for å øke arbeidsdeltakelsen blant personer med nedsatt funksjonsevne. Unio støtter dette synspunktet. I tillegg mener vi at også varig lønnstilskudd må vurderes i enkelte tilfeller. Der en person har en varig funksjonsnedsettelse kan det være hensiktsmessig å gi varig lønnstilskudd slik at forutsigbarheten blir større både for arbeidstaker og arbeidsgiver. Dette vil gi arbeidsgiver kompensasjon for redusert produktivitet eller lignende forhold over tid, noe som igjen kan øke insentivet til å ansette arbeidstakere med en funksjonsnedsettelse. Vi mener varig lønnstilskudd kan bidra til å øke andelen sysselsatte ytterligere. Unio mener også det er et behov for å klargjøre hvem som har ansvaret for å følge opp tilretteleggingsbehovet til lærlinger. For å unngå frafall er det viktig at denne gruppen blir ivaretatt på en god måte fra begynnelsen av deres utdanningsløp. Det er uttrykt at det noen steder oppleves tilfeldig om lærlinger med tilretteleggingsbehov blir ivaretatt på en tilstrekkelig god måte. Økonomisk kontroll for å møte fremtidige budsjettutfordringer I dag har vi gjennom NAV og folketrygden en svært god hjelpemiddelformidling, som fungerer godt. Denne kan ødelegges dersom ansvar og finansiering blir oppdelt. Unio mener derfor at en rettighetsbasert finansiering gjennom folketrygden er den beste, den ivaretar det kompensatoriske prinsippet og gir den mest effektive og tryggeste løsningen for innbyggere. Den sikrer lik ordning i alle kommunene uansett kommunal og personlig økonomi. En delt ordning mellom Folketrygden/Nav og Husbanken/kommunene vil også gi gråsoner og utfordringer med tanke på ansvarsforhold og vil ødelegge kompetansemiljøer. For å oppnå mest mulig likhet, best mulig effektivitet og trygghet for brukerne mener vi at det er lite klokt å følge opp flertallets forslag om å overføre ansvar til Husbanken/kommunene. En rammefinansiert tilskuddsordning vil svekke funksjonshemmedes rettigheter og finansiering av nødvendige hjelpemidler. 3

4 Unio ser ingen samfunnsøkonomisk gevinst ved å overføre ansvar fra Folketrygden til Husbanken/kommunene. Med våre medlemmers erfaring på dette komplekse feltet, mener vi flertalls forslag vil kreve oppbygging av hjelpemiddelfaglig kompetanse i kommunene som vil bli mye dyrere enn de stordriftsfordelene NAV hjelpemidler har både mht til innkjøp, kompetanse, reparasjon og oppfølging. Det er heller ingen grunn til å anta at personer tilegner seg dyre hjelpemiddel uten reelt behov gjennom folketrygdsystemet vi har i dag. De fleste har ikke plass til mange avanserte hjelpemidler i egen bolig. Menon har på oppdrag av Norges Handikapforbund, Norsk Ergoterapeutforbund og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon gjort en samfunnsøkonomisk vurdering av dette forslaget, for å belyse konsekvensene for bruker og pårørende, og andre aktører i hjelpemiddelformidlingen. I tillegg har Stiftelsen Sophies Minde bidratt med finansieringen av prosjektet. Oppsummering av rapporten; «I utredningen finner vi at det er åpenbare negative samfunnsvirkninger knyttet til utvalgets forslag. Disse bæres i all hovedsak av brukerne og pårørende. Det skyldes at forslaget medfører at funksjonshemmede ikke lenger vil ha lovfestede rettigheter til de aktuelle hjelpemidlene, slik som i dag. Samtidig innebærer forslaget at hjelpemidlene går over fra en utlånsordning i Hjelpemiddelsentralene til en tilskuddsordning hos Husbanken. Dette betyr at brukerne trolig må delfinansiere hjelpemidlene. Faren for at brukere ikke får dekt sine behov vil dermed øke, noe som resulterer i at deres muligheter til å leve og bo selvstendig svekkes Disse virkningene vil forsterkes av at det er store variasjoner i kommunenes evne til å kompensere brukerne. Variasjoner i kommunenes økonomiske handlingsrom og Husbankens fordeling av midler vil sannsynligvis også skape ulikheter i tilbudet til funksjonshemmede. En mulig samfunnsgevinst av omleggingen er at offentlige utgifter knyttet til hjelpemidler trolig vil frigjøres og kan skape nytte gjennom andre formål. I tillegg kan omleggingen gi kommunene sterkere insentiver til å satse på varig boligtilpassing fremfor midlertidige løsninger. Dette kan redusere behovet for hjelpemidler, og dermed redusere offentlige utgifter på sikt. Vi finner imidlertid at det er stor usikkerhet forbundet med realiseringen av nyttegevinstene som følge av forslaget. Etter vår vurdering er det blant annet usikkert hvorvidt utvalgets forslag faktisk vil gi sterkere insentiver til å satse mer på varige løsninger for en tilgjengelig boligmasse. Samtidig kan vi med høy sikkerhet slå fast at forslaget vil ha negative virkninger for bruker. Gevinsten av at det kanskje blir mer varige løsninger går på bekostning av rettighetene til de som trenger spesialtilpassede hjelpemidler uansett om boligen er tilgjengelig eller ikke. Det er derfor sannsynlig at nytten ved forslaget er lavere enn kostnadene». Ansvar for enkle og høyfrekvente hjelpemidler Med økende antall eldre brukere er det behov for å se på forbedringsmuligheter ved formidling av enkle og høyfrekvente hjelpemidler (basishjelpemidler). Disse utgjør pr i dag en liten del av totalkostnaden på hjelpemiddelområdet, men de er volumkrevende og i hyppig sirkulasjon og gjenbruk. 4

5 Det er store forskjeller på hvordan kommunene håndterer basishjelpemidler til korttids- og langvarig bruk, ift kompetanse og effektivitet. De store og «robuste» kommunene håndterer ikke bestandig dette best, og de fleste kommunene er pr i dag ikke godt nok rustet til å ivareta gjenbruk og større lagerhold. Dersom dette ansvaret skulle overføres til kommunen vil det være behov for en stor kompetanseheving. Hvis hjelpemiddelformidling skal ha en god samfunnsøkonomisk effekt, må rådgivningen og oppfølgingen også være god. Det er viktig å se forskjell på kompetanse om selve hjelpemidlet og på formidlingsprosessen. Den innebærer behovskartlegging, utredning, utprøving, tilpassing, opplæring og oppfølging, og er avgjørende for både «riktig» valg av hjelpemiddel og for deltakelse og mestring i utdanning, arbeid og samfunn. Dette gjelder spesielt på sansetapsområdet, men til dels også områdene kognisjon og kommunikasjon, hvor kommunenes fokus og kompetanse på tilrettelegging og formidling av hjelpemidler til tider oppleves som utilstrekkelig. Vi tror ikke det verken er realistisk eller hensiktsmessig at kommunene skal inneha tilstrekkelig spesialkompetanse på disse fagområdene og hjelpemidler. Målet må være et enda tettere samarbeid mellom kommunene/fylkeskommunen inkl. skole/utdanning og hjelpemiddelsentralene for å kunne oppdage og melde inn behov samt opplæring i å følge opp bruken av hjelpemidler. De aller fleste hjelpemidler til disse gruppene vil dessuten ikke komme inn under definisjonen «enkle og høyfrekvente hjelpemidler» Vi tror at hvis man velger en deling av ansvaret for hjelpemiddelformidlingen mellom kommunene og staten vil det bli noen grenseoppganger som kan gi utfordrende og tidkrevende saksgang, forringe brukers muligheter til selvstendighet og gi økte samfunnsøkonomiske kostnader. Unio velger derfor å støtte utvalgets flertall i at finansieringsansvaret for enkle og høyfrekvente hjelpemidler bør forbli statlig og være forankret i Folketrygdloven. Vi mener også at innkjøpsordninger og logistikk fortsatt bør være hjelpemiddelsentralenes ansvar, men at kommunene får mer ansvar for formidlingen. Det bør bygges videre på bestillingsordningen og forenkling av søknadsprosedyrer, slik at det blir mye mindre byråkrati for fagpersoner i kommunene og brukere som ønsker å kjøre sin egen sak. Dagens søknadsprosesser og logistikk har store forbedringspotensialer ved bruk av bedre IKT-verktøy og forenklinger i regelverket. Tilrettelegging av bolig Ved utformingen av nytt regelverk mener at det er viktig at reglene utformes slik at nye boliger blir universelt utformet i tilstrekkelig grad. I tillegg må byggesaksavdelingene i den enkelte kommune øker sin forståelse for at deres vedtak har betydning for hvilke tjenester og tiltak kommunen senere må iverksette ovenfor sine brukere. I hvor stor grad kommuner tar ansvar for rådgivning og valg av løsning ved tilrettelegging av boliger varierer mye. Samtidig ser vi at dette er et område hvor kommunene med fordel kunne vært mer aktive. En liten del av boligmassen er i dag tilrettelagt, både med tanke på å få personer til å klare seg best mulig selvstendig og gjøre det enkelt for pleie- og omsorgstjenester. 5

6 Ved å gi brukere og kommuner større del av finansieringsansvaret vil dette bety at flere innbyggere ikke har økonomi til boligtekniske hjelpemidler. Flere brukere vil trenge personhjelp og kommunene må øke opp med hjemmetjenester og institusjonsplasser. Flertallet i utvalget mener ansvarsoverføring av boligtekniske hjelpemidler vil stimulere kommunen til mer satsning på mer tilrettelagte eller universelt utformede boliger. Dette er høyst usikkert og et indirekte virkemiddel som ikke sikrer mer tilgjengelighet for alle. I tillegg vil det alltid være brukere som trenger individuell tilrettelegging og boligtekniske hjelpemidler da universelle løsninger ikke fungerer for alle. En skjerping av krav til universell utforming gjennom byggetekniske forskrifter vil være et mer treffsikkert verktøy. Dessverre stiller forslaget til TEK 17 mindre krav til universell utforming. Disse forslagene vil tilsammen slå svært dårlig ut for framtidens eldre. Et flertall i Hjelpemiddelutvalget foreslo i å overføre ansvaret for hjelpemidler som sikrer adkomst til bolig og hjelpemidler som krever fastmontering i bolig fra Folketrygden og Hjelpemiddelsentralen til Husbanken og kommunene. Utvalgets målsetning med dette er å øke insentivene i kommunene til å implementere mer varige løsninger fremfor bruk av midlertidige hjelpemidler. Som vi tidligere har redegjort for mener vi at det kan få uheldige utslag å overføre ansvar av tilrettelegging av bolig til Husbanken. En rammefinansiert tilskuddsordning vil etter vår oppfatning svekke funksjonshemmedes rettigheter og finansiering av nødvendige hjelpemidler. Videre har ikke Husbanken tilstrekkelig kunnskap om fordeler og ulemper ved det enkelte hjelpemiddel og videre hvilke krav hjelpemiddelet stiller til omgivelsene. Hvor god rådgivning og oppfølging den enkelte bruker får ved tilskudd fra Husbanken oppleves av våre medlemmer som varierende og tilfeldig. Videre er det uttalt at de i kommunen som sitter med kompetanse knyttet til tilskudd fra Husbanken mangler tilsvarende kompetanse om hjelpemidler. Subsidiært mener vi at det kun er enkelte områder som i så fall er egnet for overføring. Det har i lengre tid vært tema å endre utlånsordningen på fastmontert utstyr fra utlån til tilskudd, da flere av de fastmonterte hjelpemidlene egner seg dårlig til gjenbruk, og det ender ofte med kassasjon etter demontering. Tilgjengelighet i fellesarealer i flerleilighetsbygg kan i så fall også være aktuelt for tilskudd fra Husbanken. Dette innebærer heisløsninger, dørautomatikk på fellesdører og porttelefonløsninger. Dette har sammenheng med at det i dag er mye frustrasjon knyttet til vedlikehold, reparasjoner, inn- og utflytting og overføring av samme utstyr til nye brukere. En ordning med økt bruk av tilskudd på disse områdene kan i beste fall stimulere (og presse) frem bedre og mere varige løsninger i eksisterende boligmasse, og man ville være bedre rustet til å imøtekomme utfordringene vi står overfor i årene fremover. Ved en eventuell overføring av ansvar poengteres det at helsefaglig rådgivning må følge med et slikt tilskudd. Dette innebærer funksjonsvurdering og vurdering av behov opp mot tilgjengelige løsninger og teknologi. NAV Hjelpemiddelsentral har høy kompetanse på dette området i dag, og det må sikres at denne kompetansen benyttes i vurderingene før valg av hjelpemidler og tekniske løsninger gjøres av Husbanken og den enkelte kommune. 6

7 Unio støtter uansett opp om et tettere samarbeid mellom folketrygden og Husbanken/kommunene. Et samarbeid vil gjøre at kunnskap som allerede finnes blir godt utnyttet, og samtidig kan det føre til en kompetanseheving både i NAV, i Husbanken og i kommunen. Ansvaret for velferdsteknologi Utvalget foreslår en justering av grensesnittet mellom folketrygden og kommunene når det gjelder teknologiske løsninger som grenser tett opp mot løsninger som benyttes i den kommunale omsorgstjeneste. Vi er enig med innspill fra utvalget om at det kan være hensiktsmessig å utrede muligheten for en overføring til kommunene av visse typer hjelpemidler. De vil dermed få et mer helhetlig ansvar for løsninger som er nært knyttet opp mot helse- og omsorgstjenester som er et kommunalt ansvar. Men dersom en overføring skal gjennomføres mener Unio at det må defineres hvilke teknologiske løsninger/hjelpemidler som skal overføres. Videre bør det belyses om en overføring vil innebære en svakere rettighetsfesting for den enkelte bruker. Erfaring fra våre medlemmer tilsier at der folketrygden ikke dekker utstyret er kommunen lite villig til å ta kostandene for varslingshjelpemidler. Unio ser derfor at en overføring av ansvaret til kommunene kan føre til at brukernes rettigheter blir svekket. Det er opplyst at rådgivning av løsning og oppkobling av utstyr, når det gjelder velferdsteknologi, er noe hjelpemiddelsentralene bruker mye tid på å bistå kommunene med. Det bør derfor vurderes om kommunene har tilstrekkelig kompetanse på området slik at brukeren får et fullgodt tilbud. Spesielt gjelder dette kunnskap om epilepsi. Unio mener det er en fordel at kunnskapen er på et tilstrekkelig nivå før kommunen får ytterligere ansvar for varslingshjelpemidler. I tillegg bør det vurderes om det skal gjøres forskjell på større og mindre kommuner, da det for eksempel kan være stor forskjell på kompetansen ulike steder. Ved overføring av ansvar til kommunene vil det også oppstå spørsmål om hver kommune skal ha sin egen rammeavtale. Det er gitt uttrykk for at det i dag for eksempel er få leverandører som leverer epilepsi- og andre varslingsprodukter. Dette gjør at det er lite produktutvikling på området. Det er behov for å belyse hvordan dette påvirkes ved at ansvaret overføres til kommunene. Organisering av hjelpemiddelsentralene Unio støtter utvalgets vurdering i at hjelpemiddelsentralene fortsatt bør tilhøre Arbeids- og velferdsetaten. Dette er spesialiserte kompetansemiljø som fungerer godt. Samtidig hevder vi at NAV også trenger hjelpemiddelsentralenes kompetanse for å sikre en bedre satsning på arbeidsdeltakelse og tilrettelegging i arbeid. Det er nødvendig at hjelpemiddelsentralene i større grad knyttes til NAV-arbeid for å sikre tilrettelegging for arbeidsdeltakelse. Problemet med NAVtilknytting er likevel dårlig IKT-system; en bedring her vil i stor grad kunne effektivisere hjelpemiddelformidlingen dette må kunne prioriteres tross langsom utvikling i NAV systemet. 7

8 Dette må koordineres, prioriteres og satses på, etter som hjelpemidler vil bidra til en mer bærekraftig helsetjeneste framover. Her kan Norge være i forkant internasjonalt med forskning, innovasjon og nye produkter. Vi mener videre at det kan være hensiktsmessig å utrede muligheten for regionalisering/sentralisering på enkelte områder. Dette arbeidet er allerede i gang i NAV Hjelpemidler og tilrettelegging gjennom «Prosjekt 2020». En helhetlig, forenklet og effektiv hjelpemiddelformidling for brukeren Unio støtter at en forenkling og effektivisering må på plass. Vi ser store muligheter for forbedringer av IKT-løsningene, både for internt bruk på sentralene og for samhandling mellom sentralene, brukerne, kommunene og andre samarbeidspartnere. Det er både mangel på god elektronisk samhandling og digital informasjonsdeling. Både brukerne og fagpersoner forstår at det i dag finnes bedre IKT-løsninger, derfor erfares nåværende ordninger svært gammeldags og ressurskrevende. Moderne IKT-verktøy vil øke muligheter for en elektronisk søknadsprosess der brukeren kan gjøre mer selv, samtidig som formidlingssystemet avlastes. Nåværende søknadsprosess er så komplisert at selv unge mennesker ber ergoterapeut/fysioterapeut utarbeide søknadene. Forenklingen vil gjøre det lettere for de brukerne som kan nyttiggjøre seg det, men det er viktig å huske at disse er i mindretallet av brukere. I dag er IKT - løsningen slik at søknaden skrives på data for så å skrives ut på papir, puttes i konvolutt og deretter sendes med post til NAV skannesentral i Oslo før den sendes videre til riktig Hjelpemiddelsentral for utføring. Her bør det raskt komme en løsning med oppkobling mot helsenettverket. Denne forenklingen vil gjøre det lettere for brukere og fagpersonell. En stor brukergruppe som demente, slagpasienter med kognitiv svikt og andre med redusert evne til konsentrasjon, kan ikke klare å skrive søknad eller velge egnet hjelpemiddel, selv om søknadsprosessen gjøres enklere. Nærmere 50 prosent av brukerne er over 70 år. Det er i denne aldersgruppa vi vil finne størst økning fram mot Vi anbefaler at søknadsprosessen forenkles, digitaliseres og automatiseres for å redusere tid på saksbehandling. Når det foreligger et vedtak på individuell plan som grunnlag for hjelpemiddelbehovet, skal det ikke være nødvendig med ordinær søknadsbehandling. En bedring og effektivisering av disse systemene vil være kostnadssparende og frigjøre tidsbruk for ergoterapeutene. Utvalget uttrykker et ønske om å videreutvikle brukerpassordningen. Det er antatt at ordningen kan ha et større potensiale enn det som utnyttes. Selv om utvalget ser flere positive sider ved ordningen har Unio fått tilbakemelding om at brukerpassordningen ikke alltid fungerer godt. Vi har fått tilbakemelding på at det kan være vanskelig for brukeren å følge med innen IKT, da IKTløsningene blir mer og mer intrikate. Det samme gjelder rammeavtalene som kan være vanskelige å forstå. Hjelpemiddelsentralene kan bli tillagt ekstra oppgaver der brukerpassordningen benyttes, noe som gjør at ventetiden noen ganger forlenges. Dette har blant annet sammenheng med at det noen ganger må innhentes ekstra opplysninger. Om brukerpassordningen skal videreutvikles bør de nevnte forhold tas i betraktning. I tillegg bør det 8

9 arbeides videre med tilstrekkelig informasjon og økt kompetanse hos de som benytter seg av brukerpassordningen. Anskaffelsesprosessen som et virkemiddel for en mer effektiv hjelpemiddelpolitikk Unio mener at dagens anskaffelsesprosesser dekker brukers behov med de rammeavtaler og dispensasjonsordningen som finnes, men ser at det er utfordringer i de produktgruppene hvor den teknologiske utviklingen går fort og rammeavtalen blir hengende etter. Samtidig er perioden rundt skifte fra gammel til ny avtale noe som forlenger saksbehandlingstiden og kan forbedres. Vi ser ikke for oss at denne anbudsprosessen er noe som kommunen lett vil kunne håndtere på egenhånd, og mener at dagens ordning er hensiktsmessig og velfungerende. Vi mener det må gis rom for innovasjon på hjelpemiddelområdet og kompetanse om løsninger som er på vei inn i markedet er nødvendig for å ivareta at en lyser ut anbud på rett type produktgrupper. Kompetente rådgivere på sentralene kan dessuten stimulere til innovasjon ved bruk av dispensasjonsmuligheten som allerede er der i dag når bruker ikke får dekket sitt behov med eksisterende løsninger. Kompetanse- og kunnskapsutvikling som imøtekommer fremtidens krav Hjelpemidler og tilrettelegging, sammen med velferdsteknologi og e-helse vil være i rivende utvikling framover. Dette vil bidra til nytenkning for å sikre at flest mulig mestrer arbeids- og hverdagsliv. Unio støtter utvalget i deres presisering av behovet for forskning, kompetanse- og kunnskapsutvikling. Av rapporten fremkommer det at fagsekretariatet i NAV Hjelpemidler og tilrettelegging og avdeling Innsats ved kompetansesenteret ble slått sammen til en ny fagenhet med virkning fra 1. september Det fremkommer videre at det fra 1. januar 2017 ble bestemt at alle brukerrettede tjenester skulle ut av kompetansesenteret og inn i hjelpemiddelsentralene. Unio forstår det slik at det som nå heter Fagsenteret for hjelpemidler og tilrettelegging dermed ikke lenger skal jobbe brukerrettet, og vil i den sammenheng understreke viktigheten av en tett dialog og erfaringsutveksling med aktører som til daglig jobber brukerrettet. Unio mener det er viktig å ha god kjennskap til brukergruppen når kompetanse skal videreutvikles. Vi har i tillegg et ønske om at kompleksitet og hele formidlingsprosessen bør mer inn i relevante utdanningsløp. I dag er det primært ergoterapi av grunnutdanningene som har dette på planen, ved andre utdanninger oppleves det noe tilfeldig hva de lærer om hjelpemiddelformidling. De fleste spesialpedagogiske etter og videreutdanninger på høyskole/universitetsnivå på syn, hørsel, kognisjon og kommunikasjon har noe opplæring i og utprøving av aktuelle hjelpemidler innenfor sine fagområder. I tillegg bør høyskole/universitet utvikle flere etter og videreutdanninger som imøtekommer behovet for kompetanse ift dagens/morgendagens teknologiske og digitale løsninger. Veiledere/rådgivere innen hjelpemiddelformidling må få rask tilgang til ny kunnskap for å kunne tilrettelegge i skole/utdanning og i arbeid for brukere med funksjonsnedsettelse. 9

10 Unio støtter utvikling av ett eget forskningsprogram, ett program som også tar i bruk erfaringsog praksisnær kunnskap innenfor fagfeltet hjelpemidler og tilrettelegging. Vi foreslår at det etableres følgeforskning av utviklingen av arbeidsrettet veiledning til brukere med sansetap og hjerneskade som fra er et tjenestetilbud som er etablert ved alle hjelpemiddelsentraler. Prioriteringsutvalg Utvalget foreslår oppretting av prioriteringsutvalg. Her er det behov for et klart mandat, og representasjon i samsvar med mandatet. Unio støtter forslaget, men det presiseres at prioriteringsutvalget må være rådgivende og drøftende og uavhengig av forvaltningen i NAV for å fristille medlemmene i utvalget. Avslutningsvis vil Unio framheve viktigheten av at brukere blir behandlet så likt som mulig uavhengig av bosted. I arbeidet med utvikling av hjelpemiddelområdet bør løsninger som fremmer likebehandling foretrekkes. Vennlig hilsen Unio Ingjerd Hovdenakk sekretariatssjef Henrik Dahle advokat og fagsjef 10