UTTALE - UTKAST TIL LOV OM KOMMUNALT PÅLEGG OM BETALINGSPARKERING (PARKERINGSLOVA)

Transkript

1 HORDALAND FYLKESKOMMUNE Samferdselsavdelinga Arkivsak Arkivnr. 104 Saksh. Iversen, Erlend Saksgang Samferdselsutvalet Fylkesutvalet Møtedato UTTALE - UTKAST TIL LOV OM KOMMUNALT PÅLEGG OM BETALINGSPARKERING (PARKERINGSLOVA) SAMANDRAG Samferdselsdepartementet har utarbeidd forslag til lov om kommunalt pålegg om betalingsparkering (parkeringslova). Forslaget er uarbeidd av ei interdepartemental arbeidsgruppe, og har teke utgangspunkt i arbeidet med Nasjonal Transportplan ( ). Fylkesrådmannen legg med dette lovforslaget fram til uttale. Samferdselsdepartementet legg til grunn analysar frå Transportøkonomisk institutt (TØI), som viser ein klar samanheng mellom tilgangen til gratis parkering og val av privatbil som transportmiddel. Departementet ser det som viktig at dette arbeidet vert forankra lokalt, og det er derfor utforma eit forslag som gir kommunane tilgang til å innføre betalingsparkering, både på offentleg og privat grunn der det vert tilbydd lovleg parkering. Dette gjeld både for plassar som er tilgjengelege for alle (t.d. parkering knytt til kjøpesenter) og plassar av meir privat karakter (t.d. arbeidsplassparkering). Vilkåret for å kunne gjere kommunale parkeringsvedtak etter lovforslaget er at vedtaket kan bidra til å redusere trafikk med motorvogn, og at det ikkje er meir inngripande enn det som er naudsynt for å oppnå dette. Kommunane skal ikkje kunne avgrense private grunneigarar eller andre sin tilgang til å utnytte eit parkeringsareal økonomisk, så lenge minimumskrava i kommunen sitt parkeringspålegg vert oppfylt av den som tilbyr parkering. Lovforslaget får ikkje innverknad på fordeling av inntekter og utgiftar for drift og handheving av betalingsparkering, med andre ord tilfell inntektene frå avgiftsparkering på privat grunn den private grunneigar. Dette gjeld også utgiftene til drift av betalingsparkering. Kommunane vil få auka utgifter knytt til førebuing og handheving av vedtak gjort med heimel i parkeringslova. Lovforslaget legg til grunn fritak frå pålegg om betalingsparkering for mellom anna bustadsparkering, bensinstasjonar, arbeidsbilar, funksjonshemma og el-bilar, og det skal heller ikkje vere til hinder for innføring eller vidareføring av bustadsoneparkering. For at det ikkje skal vere høve til setja seg ut over kommunale parkeringsvedtak, vert det lagt fram forslag om forbod mot å refundere betalt p-avgift direkte eller indirekte. I tillegg inneheld forslaget retningslinjer om kommunalt tilsyn, bruk av gebyr og klageordning.

2 FORSLAG TIL INNSTILLING 1. Fylkesutvalet ser det som positivt at forslaget til parkeringslov gir eit nytt verktøy for å kunne redusere personbiltrafikken i pressområde. 2. Fylkesutvalet peiker på at det er viktig at kommunane si valfridom er reell, og at den nye lovgivinga ikkje vert kopla sterkt mot statlege insentivordningar i samferdselspolitikken. Dei kommunane som vel å ta verkemiddelet i bruk må få øyremerka midlar til administrasjon. Paul M. Nilsen fylkesrådmann Anne Iren Fagerbakke samferdselssjef Vedlegg: Vedlegg 1: Brev frå Samferdselsdepartementet : Offentlig høring om utkast til lov om kommunalt pålegg om betalingsparkering (parkeringsloven). 2

3 FYLKESRÅDMANNEN, : Bakgrunn for lovforslaget Samferdselsdepartementet har utarbeidd forslag til lov om kommunalt pålegg om betalingsparkering (parkeringslova). Forslaget er uarbeidd av ei interdepartemental arbeidsgruppe, og har teke utgangspunkt i arbeidet med Nasjonal Transportplan ( ). Forslaget er no sendt til offentleg høyring blant transportetatane, og fylkesrådmannen legg med dette fram saka til uttale. Samferdselsdepartementet peiker på at analysar av restriktive tiltak for biltrafikken viser at køprising i utgangspunktet er det mest effektive verkemiddelet for å redusere privatbilismen og betre bymiljøet. Samstundes går det fram av materialet at ei målretta parkeringsregulering kan vere eit godt alternativ til køprising, dersom også private parkeringsplassar vert omfatta av ordninga. Bakgrunnen for departementet sitt lovforslag er todelt: For det første er forslaget basert på analysar frå TØI, som viser ein klar samanheng mellom tilgangen til gratis parkering og val av privatbil som transportmiddel. Fråvær av gratis parkering vil i følgje TØI føre til at fleire vel å ikkje bruke privatbil. I tillegg vil kollektivtransporten sin konkurranseevne betrast samanlikna med privatbilen. Departementet peiker vidare på at kollektivtrafikken må handtere ein stor del av trafikkveksten i byane framover, føresetnaden for dette vil då vere at det vert innført restriksjonar på bilbruk, til dømes gjennom køprising og/ eller ein restriktiv parkeringspolitikk. For det andre skal lova berre nyttast der den reelt kan bidra til å redusere trafikk med motorvogn, og ikkje ut frå andre omsyn, som konkurranse mellom ulike næringsinteresser. Kommunane må dermed utgreie om verkemiddelet kan bidra til å redusere trafikk med motorvogn, og sikre at parkeringsvilkåra ikkje er meir omfattande enn det som er naudsynt for å bidra til reduksjon av trafikk med motorvogn. Lovutkastet sitt hovudinnhald Parkeringsregulering er etter Samferdselsdepartementet sitt syn eit sentralt verkemiddel for å redusere personbiltrafikken og anna trafikk med motorvogn. Departementet ser det som viktig at dette arbeidet vert forankra lokalt, og det er derfor utforma eit forslag som gir kommunane tilgang til å innføre betalingsparkering, både på offentleg og privat grunn der det vert tilbydd lovleg parkering. Dette gjeld både for plassar som er tilgjengelege for alle (t.d. parkering knytt til kjøpesenter) og plassar av meir privat karakter (t.d. parkering knytt til arbeidsplassar). Lovforslaget er først og fremst eit bypolitisk verkemiddel, og det vert lagt opp til at det skal kunne fungere saman med andre tiltak, som til dømes køprising. Kommunane vil få tilgang til å gjere vedtak om at det innanfor eit nærare avgrensa område berre skal tilbydast parkering mot betaling. Før kommunane gjer vedtak om betalingsparkering, skal politiet ha saka til uttale. Vilkåret for å kunne gjere kommunale parkeringsvedtak etter lovforslaget, er at vedtaket kan bidra til å redusere trafikk med motorvogn, og at det ikkje er meir inngripande enn det som er naudsynt for å oppnå dette. Departementet presiserar at det berre er trafikk- og miljømessige omsyn som skal ligge til grunn for vurdering av betalingsparkering. Rådvelde over eigedomen vert ikkje avgrensa ut over det som kan grunngjevast med trafikk- og miljømessige omsyn. Kommunen står fritt til å avgjere om den vil nytte lova eller ikkje, og bruk av lova skal ikkje avgrense private grunneigarar sin tilgang til å utnytte eit parkeringsareal økonomisk. Dette gjeld til dømes at ein grunneigar står fritt til å ta betalt ut over det minimumsbeløpet som kommunen fastset ved hjelp av lova. Lovforslaget får ikkje innverknad på fordeling av inntekter og utgiftar for drift og handheving av betalingsparkering, med andre ord tilfell inntektene frå avgiftsparkering på privat grunn den private grunneigar. Dette gjeld også utgiftene til drift av betalingsparkering. 3

4 Eit kommunalt vedtak om betalingsparkering skal innehalde minimumskrav for storleiken på p- avgifta, men kan og innehalde fastsetjing av følgjande: Øvre grense for gratis parkeringstid. Lovforslaget er altså ikkje til hinder for at rettshavar til arealet kan velje å tilby kortare gratis tid om ønskjeleg, men ikkje lengre enn det som er fastsett av kommunen. Øvre grense for total parkeringstid. Også her kan rettshavar til arealet velje kortare tid om ønskjeleg. Minimumskrav for storleiken på p-avgifta, men ikkje maksimumsgrense. Minimumskrav for tidspunkt, vekedagar og dato for betalingsparkering. Lova er ikkje til hinder for at rettshavar til arealet også kan krevje betaling ut over dei minimumskrava som kommunen set. Differensiering. Kommunen kan vedta høgare minstesatsar eller strengare minimumsvilkår for tidspunkt med mykje trafikk, eller den kan differensiere på grunnlag av lokalisering av p-plassane, til dømes basert på nærleik til næringsverksemd. For at det ikkje skal vere høve til setja seg ut over kommunale parkeringsvedtak, vert det lagt fram forslag om forbod mot å refundere betalt p-avgift direkte eller indirekte, inkludert gjennom rabattar, verdikupongar og liknande. Dette gjeld berre tilbakebetaling av p-avgift som følgjer av kommunale forskrifter med heimel i lovforslaget, og gjeld såleis ikkje vanlig refusjon der arbeidsgivar dekkjer plass i kommunalt p-anlegg (t.d. når arbeidsgjevar dekkjer parkering for tilsette i Bygarasjen i Bergen). Forbodet mot refusjon gjeld heller ikkje kompensasjon (til dømes for dei som parkerar på arbeidsplassen) gjennom tillegg på ordinær løn. Kommunane skal kunne føre tilsyn med at ingen tilbyr parkering i strid med kommunalt vedtak, dette gjeld både tilsyn med p-plassen, men også tilsyn for å avdekkje brot på forbodet mot refusjon av betalt p-avgift. Ved brot på vilkåra i vedtaket skal kommunen kunne skrive ut tvangsmulkt og/ eller gebyr, som tilfell kommunen. Kommunale vedtak om tvangsmulkt og gebyr kan påklagast til fylkesmannen. Lovforslaget legg til grunn fritak frå pålegg om betalingsparkering for følgjande: Bustads- og fritidseigedom Bilverkstad/ bensinstasjon Parkering der motorvogna er naudsynt for utføring av arbeidet Parkering på eigedom med 10 p-plassar eller mindre Parkering for funksjonshemma El- og hydrogenbilar Forholdet til anna lovgiving Samferdselsdepartementet legg til grunn at korkje plan- og bygningslova, vegtrafikklova eller parkeringsforskrifta gir kommunane heimel til å innføre betalingsparkering på privat grunn. Departementet viser til at fordi forslaget avgrensar private og andre sin råderett over eigen eigedom, bør denne utvidinga av kommunanes tilgang til å innføre betalingsparkering på privat grunn gjennomførast ved lov, og ikkje forskrift. Samstundes viser departementet til at rettshavar til parkeringsareal, utan hindring av lovforslaget, vil kunne la arealet stå ubrukt eller nytte det til andre føremål enn parkering. Lovforslaget si einaste avgrensing av rådvelde over arealet er at dersom arealet skal nyttast til parkering, må dette gjerast innanfor dei minimumsrammene som kommunen set. Kommunane kan likevel ikkje bruke dette lovverket til å avgrense eller utvide talet på plassar, slike endringar må framleis handterast gjennom plan- og bygningslova. At det no vert føreslått å gi kommunane heimel til innføring av avgiftsparkering på privat grunn, vil ikkje, etter departementet si vurdering, kunne føre til erstatningsansvar for det offentlege. Samferdselsdepartementet vurderar ikkje forslaget som å vere i strid med Grunnlova ( 97, 105), EØS-avtala eller Noreg sine andre folkerettslege plikter. 4

5 For å bidra til heilskapeleg parkeringsregulering på tvers av kommunegrensene, vil kommunane kunne samordne reguleringsarbeidet etter lovforslaget med regionale planprosessar og interkommunalt plansamarbeid etter plan og bygningslova. Når det gjeld den nøyaktige teksten i lovforslaget, så viser fylkesrådmannen til vedlegg 1 (s 24 26). Økonomiske og administrative konsekvensar for kommunane og grunneigarar I lovforslaget vert det peikt på at det vil føre til auka sakshandsamingsmengde for dei kommunane som vel å nytte det. Dette gjeld både utforming av p-forskrifter, utgreiing av trafikkbelasting og forventa trafikk- og miljømessige effektar av vedtaket. I tillegg kjem kontroll av at parkering er i tråd med forskriftene, og kontroll med forbodet mot tilbakebetaling. Her bør det likevel nemnast at sjølv om kommunane etter lovforslaget vert gitt heimel til å til å føre tilsyn, har de etter forslaget ingen plikt til å føre tilsyn. Samstundes bør det og nemnast at drift og handheving av betalingsparkering også vil føre til ekstra administrasjon, inntekter og utgiftar for tilbydarane av parkering. Fylkesrådmannen sine merknader: Fylkesrådmannen ser behovet for ein heilskapeleg transport- og parkeringspolitikk, og vurderar lovforslaget som eit av fleire nyttige verktøy for å redusere biltrafikken i pressområde. Det vert også vurdert som positivt at det vil vere opp til den einskilde kommune å gjere vedtak om bruk av parkeringslova, og at kommunane står fritt til definere geografisk avgrensing av kor lova kjem til bruk. Det kan likevel nemnast at det er viktig at kommunane si valfridom er reell, og at den nye lovgivinga ikkje vert kopla sterkt mot statlege insentivordningar i samferdselspolitikken. Fylkesrådmannen merkar seg at lovforslaget vil føre til auka sakshandsamingsmengde for dei kommunane som vel å nytte lovverket, både med tanke på førebuande arbeid og handheving av parkeringslova. Vidare kan det også vere særskilte utfordringar knytt til kommunane sin kontroll av forbodet mot refusjon av parkeringsutgifter, typisk i samband med arbeidsplassparkering. Samstundes kan det her peikast på at arbeidsgjevar uansett vil ha høve til å kompensere p-utgiftar for dei tilsette (gjennom løn) dersom dette vert vurdert som ønskjeleg av konkurranseforhold eller anna. Fylkesrådmannen konkluderar likevel med at dette vil vere isolerte tilfelle, og at det i sum vil vere grunn til å tru at lova kan fungere etter intensjonen. Det kan vidare vere naudsynt at ein er open for å diskutere korleis meirkostnadane til administrasjon skal dekkjast. Kommunane vil ikkje få inntekt direkte frå ordninga, samstundes som kostnaden ved å ta i bruk ordninga vert lagt til den einskilde kommune. Fylkesrådmannen ser at kostnadane knytt til sakshandsaming av vedtak med heimel i parkeringslova kan vere omfattande. Dei kommunane som vel å ta verkemiddelet i bruk må derfor kompenserast gjennom øyremerka midlar til administrasjon av parkeringslova. 5