Jomfruhinner og hijab

Transkript

1

2 Mona Eltahawy Jomfruhinner og hijab Hvorfor Midtøsten trenger en kjønnsrevolusjon Oversatt av Gunnar Nyquist

3 Til jentene i Midtøsten og Nord-Afrika: Vær ubeskjedne, opprørske og ulydige, og vit at dere fortjener å være fri.

4 HVORFOR DE HATER OSS I Skriv med en malers blikk, en musikers gehør, en dansers føtter. Du er sannsigeren med fjærpenn og fakkel. Skriv med tunger av ild. Ikke la pennen forvise deg fra deg selv. Ikke la blekket størkne i pennen. Ikke la sensuren kvele gnisten, og ikke la knebelen dempe stemmen. Fest skitten til papiret. Vi er ikke forsonet med undertrykkerne som bryner sine brøl på vår sorg. Vi er ikke forsonet. GLORIA ANZALDÚA: «Speaking in Tongues: A Letter to Third World Women Writers» (Tungetale: Et brev til kvinnelige skribenter i den tredje verden) novellen «Distant View of a Minaret» (En minaret i det fjerne) forteller den nå avdøde og undervurderte egyptiske forfatteren Alifa Rifaat om en kvinne som er så uberørt mens hun har sex med mannen sin at hun, mens han bare er opptatt av sin egen nytelse, legger merke til noe spindelvev hun må fjerne i taket og grubler over mannens stadige motvilje mot å forlenge samleiet til hun når klimaks, «som om han med hensikt ville nekte henne det». Like før mannen får orgasme, blir samleiet avbrutt av bønnerop, og han velter seg over på siden. Etter å ha vasket seg fortaper hun seg i bønn og går ut på balkongen og ser ned på gaten. Hun avbryter dagdrømmen og går pliktoppfyllende og lager kaffe til mannen sin etter at han har sovet litt. Hun går inn på

5 soverommet og skal til å skjenke opp til ham, slik han helst vil ha det, da hun oppdager at han er død. Hun ber sønnen gå og hente en lege. «Hun gikk inn i stuen igjen og skjenket kaffe til seg selv. Hun var overrasket over hvor rolig hun var,» skriver Rifaat. Over tre og en halv sides korthugd prosa presenterer Rifaat et trekløver bestående av sex, død og religion som til sammen utgjør kvinnehatets bankende hjerte i Midtøsten. Her er en forfatter som i sin levetid av akademikere ble holdt frem som en «autentisk» egyptisk kvinne, ubesudlet av fremmedspråk hun snakket kun arabisk og utenlandsk påvirkning. Det sies at Rifaat aldri reiste utenlands, selv om hun dro på pilegrimsferd til Mekka og deltok på en litteraturkonferanse i Storbritannia. Familien tvang henne til å gifte seg med en mann de hadde valgt ut for henne, som hun reiste rundt i Egypt sammen med. Rifaat legger ikke fingrene imellom, og hun prøver ikke å blidgjøre noen. I den lille novellesamlingen En minaret i det fjerne presenterer hun deg for en seksuelt frustrert middelaldrende kvinne som lurer på om hennes mor led samme skjebne i forholdet til faren, og en annen mor som klager over sin tapte ungdom på grunn av kjønnslemlestelse og et samfunn som bekjempet hennes kvinnelighet ved hver korsvei. Historiene skildrer kvinner som hele tiden sublimerer seg selv i religion, samtidig som troen brukes mot dem av teologer og et mannsdominert samfunn. Det er ingen grunn til å pynte på dette. Vi arabiske kvinner lever i en kultur som er fundamentalt fiendtlig mot oss, håndhevet gjennom menns forakt. De hater oss

6 ikke på grunn av friheten vår, som den forslitte amerikanske klisjeen etter 11. september 2001 ville ha det til. Vi har ingen frihet fordi de hater oss, sier Rifaat med ettertrykk. Ja, de hater oss. Det må sies. «Saken er at det ikke er noe morsomt for en jente å bli voksen, det er bare den ene ulykken etter den andre til du sitter der som gammel kvinne og ikke duger til noe og er veldig heldig hvis du finner en som synes synd på deg,» skriver Rifaat i novellen «Bahiyyas øyne». Noen vil kanskje spørre hvorfor jeg tar opp dette nå som det råder kaotiske tilstander i Midtøsten og Nord- Afrika, når mennesker blir drept i tusentall, når det kan se ut til at omveltningene som begynte i 2010 ikke utløst av det vanlige hatet mot USA og Israel, men av et felles krav om frihet og verdighet har sporet av. Burde ikke folk først få innfridd sine grunnleggende rettigheter før kvinner kommer og krever særbehandling? Og hva har kjønn, eller sex for den saks skyld, med den arabiske våren å gjøre? Det burde ha alt å gjøre med revolusjonen. Dette er vår mulighet til å avskaffe et helt politisk og økonomisk system som behandler halve menneskeheten i beste fall som barn. Hvis ikke nå, når da? Nevn et arabisk land, og jeg kan gi deg en lang liste med overgrep mot kvinner i det landet, overgrep som er drevet av en giftig blanding av kultur og religion, som få er villig til å frigjøre seg fra av frykt for å bedrive blasfemi eller krenke noen. Når mer enn 90 prosent av gifte kvinner i Egypt har fått genitaliene skåret opp i «renhetens» navn, så må vi jo alle begå blasfemi. Når egyptiske kvinner må gjennom fornedrende

7 «jomfrutester» bare for å ha sagt hva de mener, kan vi ikke tie. Når en paragraf i den egyptiske straffeloven sier at dersom en kvinne er blitt slått av sin mann «i beste hensikt», kan hun ikke tilkjennes erstatning så til helvete med politisk korrekthet. Og vennligst forklar meg hva «beste hensikt» er. Ifølge loven omfatter det slag som ikke er harde og ikke rettet mot ansiktet. Summen av alt dette er at kvinners stilling i araberverdenen ikke er bedre enn du tror. Den er mye, mye verre. Selv etter disse «revolusjonene» går kvinner fortsatt tildekket og er lenket til hjemmet, de nektes noe så enkelt som å bevege seg rundt i egen bil, de tvinges til å be om menns tillatelse til å reise, og de kan ikke gifte seg eller skille seg uten velsignelse fra en mannlig formynder. De arabisktalende landene i Midtøsten og Nord-Afrika utmerker seg ved at det står elendig til med kvinners rettigheter. Ikke et eneste araberland er blant de hundre fremste på kjønnsforskjellsoversikten (Global Gender Gap Report) fra Verdens økonomiske forum, som gjør at regionen som helhet befinner seg aller nederst i global sammenheng. Den årlige rapporten opererer med fire hovedkategorier: helse (forventet levealder etc.), mulighet for utdanning, deltagelse i det økonomiske liv (lønn, yrkesgrupper og ansiennitet) og politisk deltagelse. Nabolandene Saudi-Arabia og Jemen for eksempel står langt fra hverandre når det gjelder bruttonasjonalprodukt, men det er bare åtte plasser som skiller dem på kjønnsforskjellsoversikten, der Saudi- Arabia er nr. 127 og Jemen 136, som er helt sist på oversikten fra Marokko, som ofte trekkes frem for sin «progressive» familielovgivning (i en rapport

8 utarbeidet av vestlige «eksperter» i 2005 omtales landet som «et eksempel for muslimske land som ønsker å bli en del av det moderne samfunn»), er på 129. plass. Det er lett å se hvorfor Jemen befinner seg helt nederst på listen, landet der 49 prosent av kvinnene er analfabeter, der 59 prosent ikke er yrkesaktive, og der det i 2013 ikke fantes kvinner i nasjonalforsamlingen. Gruoppvekkende nyhetsmeldinger om åtte år gamle jenter som dør kvelden før de skal gifte seg med mye eldre menn, har i liten grad redusert forekomsten av barneekteskap. Snarere tvert imot. Demonstrasjoner til støtte for barneekteskap samler langt flere enn dem som er imot, og teologer erklærer at motstandere av offentlig godkjent pedofili er å anse som frafalne fordi profeten Muhammed ifølge dem giftet seg med sin andre kone Aisha da hun var barn. Kvinner i Jemen får i det minste kjøre bil. Det har på ingen måte gjort slutt på problemene deres, men det er et symbol på bevegelsesfrihet. Ingen steder vekker denne symbolikken sterkere gjenklang enn i SaudiArabia, der barneekteskap også praktiseres, og voksne kvinner behandles som barn hele livet og må ha tillatelse av en mannlig formynder for å kunne gjøre selv de enkleste ting. I Saudi-Arabia er kvinner sterkt overrepresentert på universitetene, men de må finne seg i at langt mindre kvalifiserte menn kontrollerer alle deler av deres liv. Jeg var overhodet ikke forberedt på det som møtte meg i Saudi-Arabia. Jeg er født i Egypt, men familien flyttet til London da jeg var sju år. Etter nesten åtte år i Storbritannia flyttet vi til Saudi-Arabia i Begge

9 foreldrene mine hadde tatt doktorgrad i medisin i London, og de hadde fått jobb i Jeddah med å undervise medisinstudenter og laboratoriepersonale i klinisk mikrobiologi. På universitetet der var det kjønnsskille. Mor underviste kvinnelige studenter på kvinnenes campus, og far underviste mannlige studenter på deres område. Når det ikke var en lærer av samme kjønn tilgjengelig, foregikk undervisningen ved TV-overføring, og studentene måtte bruke hodetelefoner når de skulle stille spørsmål. Min mor hadde vært familiens forsørger det siste året i Storbritannia, da vi bodde i Glasgow. Nå oppdaget hun at hun ikke hadde lov å kjøre bil. Vi ble avhengig av min far når vi skulle noe sted. Mens vi ventet på at den nye bilen skulle leveres, brukte vi uregistrerte taxier eller buss. På bussen kjøpte vi billetter av sjåføren, og så gikk mor og jeg til de to bakerste seteradene (fire hvis vi var heldig) som var reservert for kvinner. Bakerst i bussen. Hva minner det deg om? Det kan ikke kalles annet enn segregering. Det føltes som om vi var kommet til en annen planet, der beboerne intenst ønsket at kvinner ikke eksisterte. Jeg levde i denne uvirkelige atmosfæren i seks år. I dette samfunnet kreves det at kvinner, uansett alder, har en mannlig formynder en far, en bror, eller til og med en sønn og kvinner kan ikke foreta seg noe uten denne formynderens tillatelse. Det er en infantilisering uten sidestykke. Kvinner kan ikke reise, åpne bankkonto, søke jobb, og ikke engang oppsøke lege uten en manns samtykke. Jeg betraktet alt dette med en stadig sterkere følelse av redsel og forvirring. Jeg skulle til å nevne stemmerett, men på den tiden da

10 jeg bodde i Saudi-Arabia, var det ingen som fikk stemme. Kong Abdullah har sagt at kvinner skal få stemme og stille til valg ved valget i 2015, men det gjenstår å se om teologene som stormuftien av SaudiArabia som mener at kvinners deltagelse i det politiske liv «vil åpne døren til ondskapen» vil torpedere dette løftet, slik de gjorde i 2009, da bare menn fikk lov å stemme i Saudi-Arabias første lokalvalg noensinne. Ja, dette er Saudi-Arabia, landet der en overlevende etter en gjengvoldtekt ble dømt til fengsel for å ha tatt plass i en bil med en mann hun ikke var i slekt med, og måtte benådes av kongen selv, landet der en kvinne som brøt forbudet mot å kjøre bil, ble dømt til ti piskeslag, og også hun var avhengig av kongens nåde. Så ille er det å være kvinne i Saudi-Arabia at selv et lite, paternalistisk klapp på ryggen slik som kongens løfte om å la kvinner få stemme ved valget i 2015 blir hilst med bifallsrop av internasjonale observatører, og monarken, kong Abdullah, ble hyllet som «reformator» selv av dem som burde vite bedre, som ukemagasinet Newsweek som i 2010 utnevnte kongen til en av de elleve mest anerkjente statslederne i verden. Denne såkalte reformatorens svar på revolusjonene i regionen var å bedøve folket med flere offentlige almisser særlig til de religiøse fanatikerne som den saudiarabiske kongefamilien henter sin legitimitet fra. Da jeg som femtenåring ble konfrontert med dette landet, ble jeg traumatisert over i feminismen det er ingen annen måte å beskrive det på. Den saudiarabiske kvinnen er den personifiserte synden. Kongedømmet skammer seg ikke over å tilbe en kvinnehatende gud, og