Avkortning i arv. En fremstilling av gjeldende rett i kontekst av eldre rett, nordisk rett og det foreliggende lovforslaget. Kandidatnummer: 703

Transkript

1 Avkortning i arv En fremstilling av gjeldende rett i kontekst av eldre rett, nordisk rett og det foreliggende lovforslaget Kandidatnummer: 703 Leveringsfrist: 25. november 2016 Antall ord: 17306

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Tema, problemstilling og metode HISTORISK UTVIKLING Gulatingsloven Magnus Lagabøters landslov Kong Christian den femtis norske lov Arveloven av Utilsiktet rettsendring etter 1854-loven? De større linjer AVKORTNING Vilkårene for avkortning Monaleg gåve De andre kan ikke ha fått tilsvarende Arvelaters ønske Det negative vilkår Hva kan avkortes? Fastsettelse av avkortningssummen Metoder for å trekke fra arveforskuddet Hva hvis avkortningsbeløpet er større enn arvelodden? Når arvelater overlever sin tilgodesette livsarving Avkortningens innvirkning overfor gjenlevende ektefelle og testasjonsfriheten Kritikk av al Avkortning for gaver gitt under ekteskap Uklarhet ved al Avkortning for gaver gitt under uskifte ARVERETT I NORDEN Er det behov for nordisk rettsenhet? Avkortningsreglene i Norden Vilkår for avkortning Gjenstand for avkortning Omfanget av avkortningen Avkortningens innvirkning overfor gjenlevende ektefelle Avkortning for gaver gitt under ekteskap og uskifte i

3 5 NOU 2014:1 NY ARVELOV Mandat og lovforslag Avkortningsvilkårene endres Arveloven 39 oppheves Arveloven 40 tilpasses de nye vilkårene Arveloven 41 og 42 videreføres Arveloven 43 består Hva kan så avtales? NOEN SISTE REFLEKSJONER Kildeliste ii

4 1 Innledning Som det heter i Vreeswijks sang; "du kan ingenting ta med dig dit du går". Av den grunn vil arveretten angå oss alle. Kanskje vi skal arve? Helt sikkert blir vi arvelatere. I arveretten finner vi reglene som avgjør fordelingen av en avdød persons eiendeler, og om eiendelenes overgang til andre. 1 Ordet arv betyr eiendom som eieren har dødd fra. 2 Arveretten hviler således på eiendomsrettens eksistens. Arveretten reguleres av lov om arv 3. mars 1972 nr. 5, heretter forkortet av al., og suppleres av lov om skifte 21. februar 1930, heretter forkortet sl. Også andre lover kan få betydning for løsning av arverettslige spørsmål. 3 Mens arveloven angir reglene om hvem som skal arve arvelateren etter hans eller hennes bortgang, regulerer skifteloven gjennomføring av oppgjøret mellom arvingene og arvingenes innbyrdes rettsstilling slik forholdet stiller seg før arven er fordelt. Gjenstand for fordelingen er nettoformuen etter arvelater. For å plassere avkortningsreglene i riktig kontekst, må vi først se på arveretten for øvrig. Det overordnede formålet med reglene om arv bygger på tanken om at arven etter avdøde bør tilfalle den eller de som sto ham nærmest. 4 Loven slår fast at arvelaters barn, altså livsarvingene, er de nærmeste slektsarvingene jf. al. 1. Lovgivers hovedoppgave blir så å finne en balanse mellom hensynet til arvelaters gjenlevende ektefelle, hensynet til avdødes øvrige etterlatte og hensynet til avdødes eget ønske om hva som skal gjøres med de eiendeler han etterlater seg. 5 I avveiningen mellom disse interessene, er det også et viktig hensyn at reglene er klare i sin utforming, slik at ens rettslige stilling blir forutsigbar. Forutsigbarhet er òg av betydning for å holde antallet rettstvister nede. I arveloven kapittel I og II står arvetavlen. Denne tar sikte på en fordeling som vil være naturlig i de fleste tilfelle. Forutsatt at det er livsarvinger, er det disse som arver arvelaters formue med lik del på hver jf. al. 1. Dersom det også er ektefelle gjelder reglene i al. kapittel II og III. Utgangspunktet er likevel testasjonsfrihet. Følgelig står arvelater fritt til å bestemme 1 Lødrup (2009) side 10 2 NUT 1962:2 side 3 3 Ekteskapsloven, forsikringsavtaleloven, husstandsfellesskapsloven og lov om forsvunne personar 4 NUT 1962:2 side 3 flg. 5 Asland (2008) side 522 1

5 hvordan hans arv skal fordeles ved testament, dersom han ønsker en annen løsning enn lovens fordeling. Men ingen regel uten unntak. I de tilfelle avdøde etterlater barn eller ektefelle, må testasjonsfriheten vike for lovens løsning. Reglene om minstearv til ektefellen og pliktdelsarv til barna, er beskyttelsesregler for arvelaters nærmeste som ikke kan gripes inn i uten arvingenes samtykke. Etter loven arver ektefellen ¼ av formuen, men likevel ikke mindre enn fire ganger grunnbeløpet i folketrygden, heretter forkortet G, jf. al Fire ganger G utgjør ektefellens minstearv, og har forrang for andre arvinger, livsarvingene inkludert. 7 Ektefellens arverett kan arvelater begrense i testament i henhold til vilkårene i al. 7, men ikke på bekostning av minstearven. Barna har krav på pliktdelsarv, og reglene for dette finnes i al. 29. Pliktdelen utgjør 2/3 av arvelaters formue, men er begrenset til én million kroner til hvert barn. På den måten avskjæres ikke arvelaters mulighet til å testere over en del av sin formue, forutsatt at han ønsker det og formuen strekker til. Det er i forbindelse med pliktdelsreglene at reglene om avkortning kan komme til anvendelse. Reglene om arveavkortning er å finne i al , samt en særregel i 21. For at reglene skal komme til anvendelse, forutsetter det først og fremst at avdøde etterlatte barn jf. al. 38. Her fastslås det at det er gaver til arvelaters livsarvinger som kan avkortes i arven. Reglene kan også komme til å gjelde overfor arvelaters barnebarn; er livsarvingen som måtte tåle avkortning død "skal avkorting gjerast andsynes livsarvingane hans" jf. al. 42. Arvelater i denne sammenheng er barnets foreldre. Hvem som er foreldre følger av lov om barn og foreldre 8. april 1981, heretter forkortet bl. Som mor regnes kvinnen som føder barnet jf. bl. 2. Far eller medmor fastsettes på grunnlag av ekteskap, erklæring eller dom etter reglene i bl. 3, 4 og 4a. Adoptivbarn har (naturligvis) rettsstilling som livsarving, jf. lov om adopsjon 28. februar 1986 nr Tema, problemstilling og metode Eiendom etter eldre generasjoner må føres videre til de yngre. Oftest skjer dette ved arvelaters død, når arven skal fordeles. Men ikke sjelden deler foreldre også ut forskudd på arv til sine 6 1 G = kroner i 2016 jf. forskrift om grunnbeløp, reguleringsfaktorer m.m jf. ftrl Lødrup (2012) side 70 2

6 barn. Av en rekke tenkelige årsaker er det ikke alltid slik at alle barna får like mye. Det betyr imidlertid ikke nødvendigvis at foreldrene ønsket å behandle barna forskjellig. I slike tilfelle kommer arverettens avkortningsregler til anvendelse for å jevne ut arven barna imellom. Reglene er likevel ikke til hinder for at arvelater kan forskjellsbehandle barna ved å gi forskudd på arv. Over livsdisposisjoner har enhver fri rådighet. Formålet med avkortningsreglene er å sørge for at barna og deres linjer stilles likt, dersom dette er arvelaters ønske. Når det er gitt arveforskudd er det altså arvelaters avgjørelse hvorvidt avkortning skal skje. Noen ganger har han uttrykket dette så tydelig at det ikke kan være tvil. Men andre ganger har arvelater sett for seg at det skal avkortes, uten at han nødvendigvis har sagt det eksplisitt. Det er særlig i sistnevnte tilfelle at man må gå nærmere inn på arvelovens regler. Når er vilkårene for avkortning oppfylt? Hvis det blir avklart at arvelater ønsket avkortning for forskuddet han ga sin sønn eller datter, utløses en rekke nye problemstillinger. Hvordan skal avkortningen gjennomføres og hvilken virkning får avkortningen for gjenlevende ektefelle? Arverettens avkortningsregler er tradisjonsrike og veletablerte. Det må en rettsanvender dra nytte av. Derfor vil denne oppgaven ta for seg opphevede regler, gjeldende regler, og foreslåtte nye regler. I tillegg kastes et blikk på avkortningsreglene i Norden for øvrig. Det er verdifullt å se hen til tidligere tiders lovregler. Det samme gjelder for reglene rundt om i Norden da de er nært beslektet med våre egne, til og med bokstavelig talt. 8 På den måten ser man hvilke hensyn som til enhver tid har fått gjennomslag i loven, og hvordan reglene har virket i praksis. I tillegg får man et inntrykk av hvordan samfunnets utvikling og verdisyn har påvirket lovgivningen. Resultatet er en kalibrerert forståelse av gjeldende rett. Hovedvekten i oppgaven vil ligge på gjeldende norsk rett om arveavkortning. Kun her vil oppgaven gå ned på detaljnivå i den dybde det er mulighet for, med tanke på oppgavens formelle rammer. Arveretten behandles etter ordinær juridiske metode. Imidlertid vil jeg påpeke at det foreligger svært lite rettspraksis fra Høyesterett som angår arveavkortning, i hvert fall av nyere tid. 8 NUT 1962:2 side 1 3

7 Derfor har jeg benyttet meg av en del underrettspraksis. Dommene er altså ikke av høy rettskildemessig verdi. 2 Historisk utvikling Det er både interessant og nødvendig å se hen til tidligere rettsregler om avkortning, da disse ligger til grunn for samtidens regler og på den måten gir oss mulighet til å se dagens regler fra et bredere perspektiv. Samfunnsutviklingen har påvirket arvereglene. I tidligere tider var slekten en sterk sosial funksjon. 9 Da var idéen om arvelaters eiendom som familieeiendom naturlig, og dette var del av begrunnelsen for slektsarven. 10 Men ettersom tiden har gått, har slektens arverett blitt svekket i tråd med at dens sosiale funksjon er svekket. Mens kjernefamilien fremdeles står sterkt idag, har velferdsstaten overtatt en god del av omsorgsfunksjonen som tidligere var slektens ansvar. Arvelaters ektefelles arverettslige stilling har stadig blitt styrket på bekostning av arvelaters familie. I tillegg har arvelater stadig fått større frihet til å testere over arven etter seg. I dag begrunnes arvereglenes utforming i høy grad av hensynet til arvelater selv. Arveretten har hatt forskjellig utforming gjennom tidene, og likedelingen mellom arvingene har hatt forskjellige virkninger og fremgangsmåte. Til tross for dette har både arvereglene generelt, og avkortningsreglene spesielt, stadig tatt sikte på ett og samme mål. Som vi skal se, har arverettslige regler om likedeling mellom livsarvinger eksistert helt siden romerrettens tid. Allerede etter den romerrettslige normen collatio bonorum skulle arveforskudd gitt livsarvinger tilbakeføres til dødsboet før den endelige fordelingen kunne gjennomføres. 11 I de følgende avsnitt skal vi se nærmere på reglenes ulike utforming opp igjennom tidene. Vi vil tydelig se et ønske om at livsarvinger skal likestilles. Ektefellens rettslige stilling skal vi også se at endres. 9 Greve (1988) side Lødrup (2012) side Greve (1988) side 678 4

8 2.1 Gulatingsloven I samme ånd som i dag har likedelingstanken dominert norsk arverett helt tilbake til Gulatingsloven. Dog i samsvar til datidens samfunnsforhold, tatt i betrakting at loven i skrevet form dateres til år I følge Gulatingsloven skulle sønner etter arvelater likestilles. Kun dersom det ikke fantes noen sønn, hadde døtre arverett. I så fall skulle døtrene seg imellom likestilles. Ektefellen hadde ikke arverett. 13 Regler om avkortning for henholdsvis sønner og døtre var å finne i Gulatingsloven i arvebolken 129 og Felles for begge regelsettene var målet om likedeling. Sønner hadde rett til å ta midler ut av boet, før skifte, tilsvarende verdi som andre sønner hadde mottatt som livsgave. Disse reglene er lette å gjenkjenne sammenlignet med nåtidens avkortningsregler. Ugifte døtre hadde rett til å ta ut av boet tilsvarende verdi som gifte søstre hadde fått meg seg fra barndomshjemmet i såkalt heimanfylgje ved ekteskapsinngåelse. Også her ser vi den grunnleggende idéen om å likestille arvingene, til tross for at reglene i seg selv er nokså distanserte fra nåtidens ordning. 2.2 Magnus Lagabøters landslov Magnus Lagabøters landslov ble vedtatt i Loven videreførte likedelingstanken. I tillegg ga den både datter og sønn rett til arv, med halv lodd til søster i forhold til bror. 16 Ektefeller hadde heller ikke etter denne lov arverett. 17 Lovens del V kapittel 7 inneholdt regler om avkortning. Foreldre kunne ikke gifte bort noen av barna med større medgift enn det som ville tilfalle ugifte barns lodd ved skifte. Hvis så ble tilfelle skulle dette utjevnes når arven falt. For det tilfelle at arven ikke var stor nok til utjevning, skulle de som hadde mottatt mer enn loven tilsa legge fra seg det som trengtes slik at utjevning likevel kunne skje. 12 Robberstad (1976) side NUT 1962:2 side 5 14 NUT 1962:2 side 5 15 Robberstad (1976) side Taranger (1970) side NUT 1962:2 side 11 5

9 2.3 Kong Christian den femtis norske lov Lov 15. april 1687 Kong Christian Den Femtis Norske Lov, heretter forkortet N.L., artikkel ga søster og bror arverett på samme måte som i Magnus Lagabøters landslov, forholdsmessig fordelt som søsterlodd mot brorpart. I denne loven ble arverett for ektefellen vedtatt. 18 Hvis en livsarving ble gitt gave kunne denne avkortes i arvingens lodd når "af Faderen i saa maader optegnet er" jf. N.L. artikkel Dette gjaldt hvis arvelater døde før han rakk å gi like livsgaver til alle sine barn. For første gang kunne arvelater selv avgjøre om avkortning skulle foretas. Dette stilte seg annerledes i forhold til tidligere rett, da avkortning hadde vært en ufravikelig løsning hvor avkortning skjedde automatisk etter loven. Utjevningen kunne enten skje ved at arvingen tilbakeførte forskuddet til bomassen, eller ved å la forskuddet alene komme til avkortning Arveloven av 1854 I lov om arv av 31.juli 1854, heretter forkortet arveloven 1854, ble det vedtatt likestilling mellom søster og bror jf. 8. Arverett for ektefellen ble forankret i lovens 28. Av 13 og 14 fremgår det at avkortning skulle skje dersom et barn var gitt forskudd. Barnet skulle likevel ikke stilles i gjeld overfor boet dersom forskuddet oversteg arvelodden. Avkortning var avhengig av givers vilje. Viljen måtte fremgå i form av "forfattet Optegnelse", "andet Document" eller "Barnets Tilstaaelse" Utilsiktet rettsendring etter 1854-loven? Arveloven 1854 erstattet arvereglene i N.L. Frem til den tid hadde arveforskudd blitt lagt til i dødsboet før arven ble fordelt. Verken lovens ordlyd eller forarbeider tydet på at disse reglene skulle endres med den nye arveloven. Datidens sentrale juridisk litteratur antydet heller ingen endring. 20 I dom inntatt i Rt s. 219 endrer likevel Høyesterett kurs sammenlignet med tidligere rett NUT 1962:2 side Greve (1988) side Hallager (1862) 21 Greve (1988) side 680 6

10 Hovedspørsmålet i dommen dreide seg om hvorvidt et arveforskudd til livsarving skulle regnes med i bomassen. Retten fastslo at etter lovens løsning skulle forskudd holdes utenfor når avkortning var påbydd av arvelater ensidig. Etter dommen har denne konklusjonen blitt etterfulgt både i juridisk teori og i rettspraksis. 22 For eksempel var det i følge førsteutgaven av Norsk arverett "ingensomhelst tvil om at arveforskuddet ikke skal regnes med til boets masse". 23 Det rettslige utgangspunktet ble å anse arveforskudd som utgått av bomassen. Konsekvensen av at forskuddet ikke skulle legges til ved beregning av bomassen påvirket ikke bare livsarvingene, men også arvelaters testasjonsfrihet og gjenlevende ektefelles lodder i boet. 24 Dette svarer til dagens rettstilstand og er kodifisert i al. 43. Dette kommer jeg tilbake til senere i oppgaven. 2.5 De større linjer Reglene om avkortning ser ut til å ha eksistert så lenge vi har kjent til arverettsinstituttet. De har imidlertid gjennomgått en viss utvikling gjennom årenes løp. Avkortningsreglene har gått fra å være tvungne og fra å omfatte all formue etter arvelater, til å bli valgfrie og gitt indirekte adgang for testasjonsfrihet. Når det gjelder arvingene har reglene gått fra å utelukke døtre, unntatt unntaksvis, til å inkludere døtre på linje med sønner. Ektefellen hadde i utgangspunktet ingen arverett, men har i takt med rettsutviklingen oppnådd lovfestet slik rett. Reglenes valgfrie anvendelse har vært tema for både kritikk og debatt. Diskusjonen har dreid seg om hvorvidt avkorting bør skje automatisk, bygge på arvelaterens forutsetninger eller være avtalt. Selv om vi må vi helt tilbake til Magnus Lagabøters landslov før vi støter på automatisk avkortning som gjeldende rett i Norge, har debatten om hvorvidt slik ordning bør gjeninnføres levd videre. Automatisk avkortning finner vi for øvrig som lovens løsning i både Finland, Island og Sverige. Mer om dette i punkt 4.2 flg. 22 Rt s Knoph (1930) side Knoph (1930) side 91 7

11 Ved forarbeidet til gjeldende arvelov, gikk Arvelovkomitéen i 1962 inn for lovfesting av at arveavkortning atter skulle bli automatisk. 25 Synspunktet forankret komitéen i den alminnelige rettsoppfatning blant folket. Samtidig uttrykte de sterk kritikk til dagjeldende ordning som fulgte av 1854-loven, idet de anså den for å stride med slik oppfatning. Forslaget fikk likevel ikke gjennomslag. Etter høring stilte, blant andre, både Den norske dommerforeningen og Den norske advokatforeningen seg negative til automatisk avkortning. 26 Grunnlaget var at det kunne medføre unødvendig mye splid og uvennskap mellom de etterlatte. Arvingene ville kunne begynne å gjennomgå sine søskens forhold til foreldrene i let etter gaver for å kreve avkortning. Advokatforeningen uttrykket samtidig tvil rundt nødvendigheten av automatisk avkorting, og anså det sannsynlig at foreldrene passet på å jevne ut dersom det ikke var meningen å forskjellsbehandle. Videre føyde Advokatforeningen til at forskjellsbehandling burde være et alternativ, da det kunne være gode grunner for det. Dette ble ihensyntatt, og automatisk avkortning ble ikke innført i loven. 27 I dag anses ikke lenger avkortningsreglene som noen rett for livsarvingene. 28 Dette kommer jeg tilbake til i punkt 5 flg. 3 Avkortning Livsdisposisjoner tilhører avtalerettens område, mens dødsdisposisjoner faller innunder arveretten. Noe overordnet kan man si at når disposisjonen ble oppfylt før arvelaters død og den hadde realitet for arvelater, har vi med en livsdisposisjon å gjøre. 29 I så fall befinner man seg på avtalerettens område, hvor det rettslige utgangspunkt er avtalefrihet. Arveavkortning angår likevel begge områder. Dette er av betydning med tanke på både formregler og pliktdelsregler. 30 En bestemmelse om avkortning er innholdsmessig en dødsdisposisjon, da den sier noe om hva som skal skje med formuen arvelater etterlater seg når han dør. Samtidig bygger den på en gave arvelater har gitt før han døde, hvilket er en livsdisposisjon. 25 NUT 1962:2 side 124 og Ot.prp.nr. 36 ( ) side 108 flg. 27 Ot.prp.nr. 36 ( ) side NOU 2014:1 side Lødrup (2012) side Greve (1988) side 682 flg. 8

12 Hovedregelen for dødsdisposisjoner er at de må gjøres i testaments form jf. al. 49 flg. Når det gjelder avkortningspåbud som retter seg mot livsarvingen er det likevel ikke nødvendig med testaments form, da arveloven ikke stiller krav til form for slike påbud. Reglene om avkortning og arveforskudd kan følgelig anses som et supplement til lovens arvetavle, da avkortning krever hjemmel i lov jf. al. 1, 2, 3 og En annen måte å se det på, er at avkortningsreglene gjør unntak fra hovedregelen om at dødsdisposisjoner krever testaments form. Ettersom rettsvirkningene av avkortning er lovregulerte, vil det imidlertid neppe være avgjørende om avkortningspåbudet var en døds- eller livsdisposisjon. Pliktdelsreglene er avkortningsreglenes utgangspunkt. 32 Pliktdelsreglene beskytter livsarvingene mot testamentariske disposisjoner over arven, ved at de har lovfestet krav på arv. Men dette beskytter ikke barna mot livsdisposisjoner. I kraft av avkortningsreglene kan foreldrene rette opp den skjevhet som måtte ha oppstått på grunn av livsgaver til barna. Derfor er det ikke grunn til å anse avkortningsreglene for å stride med pliktdelsreglene. I samsvar med pliktdelsreglene fremmer også avkortning likhet mellom livsarvingene. For at avkortningsreglene skal komme til anvendelse, spiller årsaken til forskuddet en vesentlig rolle. Arvelater kan på den ene side ha ønsket at livsarvingene skulle motta forskjellige verdier. Så lenge de forskjellige gavene blir gitt mens arvelater lever og oppfylles i arvelaterens levetid, er det i utgangspunktet ikke noe til hinder for dette. I så fall vil ikke avkortningsreglene komme til anvendelse. På den andre side kan det ha vært andre årsaker som har ligget til grunn for forfordelingen, og at arvelater ikke mente at livsarvingene skulle forskjellsbehandles. I sistnevnte tilfelle blir reglene om avkortning aktuelle. Når det gjelder terminologien arveforskudd og avkortning kan det spørres om ordene betyr det samme. Ofte vil en overføring som betegnes som arveforskudd være avkortningspliktig. 33 Men unntak forekommer. For eksempel i dom av Gulating lagmannsrett 19. mai Her hadde arvelater overført betydelige verdier til sine tre barn. To av barna hadde fått sine gaver uttrykkelig betegnet som arveforskudd. Da den tredje ønsket at dette skulle medføre arveavkortning i søknenes arv fikk han ikke medhold. Etter de konkrete forholdene anså ikke retten det naturlig å trekke slik slutning. 31 NOU 2014:1 side Lødrup (2012) side Lødrup (2012) side Gulating lagmannsretts dom av 19. mai 1983, side 11 9

13 Følgelig må vilkårene være oppfylt, også for at gaver betegnet arveforskudd skal avkortes. Betegnelsen i seg selv er derfor ikke avgjørende. Vurderingen må gjøres helhetlig. Da vil betegnelsen selvsagt tas i betraktning. Begrepene forskudd, tilgodesett, gave, forstrekninger, ytelse mv. brukes i det videre om det samme. 3.1 Vilkårene for avkortning Monaleg gåve For at en gave skal kunne avkortes må den være monaleg. På bokmål oversettes monaleg til betydelig. Arveloven definerer ikke hva som ligger i vilkåret om betydelig gave. Etter en vanlig språklig forståelse er en gave noe som gis bort uten at mottaker gir noe tilbake. Ettersom gaven må være betydelig, utelukker lovens ordlyd at vanlige gaver til bursdag og lignede anledninger kan avkortes. 35 Gavebegrepet utelukker også at foreldres plikt til underhold, utdanning og sykehjelp til barna kan anses som gave. Disse pliktene er uansett uttrykkelig unntatt fra avkortning i al. 38. Dette står for øvrig i harmoni med at slike plikter ligger under foreldrenes ansvar i henhold til bl. kapittel 8. I RG 1997 s uttaler retten i forbindelse med gavebegrepet i al. 38 at det ikke er tilstrekkelig at det er overført merverdier. Overføringen må også være begrunnet av gavehensikt, i samsvar med hva som generelt forstås med gave. I juridisk litteratur beskrives gave på samme måte; en vederlagsfri formuesoverføring hvor givers hensikt er å berike mottaker. 36 Gavebegrepet består altså av to elementer: Det må finne sted en vederlagsfri overføring, hvor hensikten må være å berike mottaker. Gavebegrepet er ikke spesielt for arveretten, og andre lovers forarbeider kommer dermed til nytte. I forarbeidene til ekteskapsloven henvises det i forbindelse med gavebegrepet til utre- 35 NUT 1962:2 side Lødrup (2012) side

14 dingen om gjeldsforhandling og konkurs av 1972 og "det tradisjonelle begrep, slik det er fastlagt i praksis og doktrin". 37 Her beskrives det generelle gavebegrepet slik: "Utgangspunktet er at en gave er en vederlagsfri disposisjon. Men også en gjensidig disposisjon kan være en gave, hvis det er misforhold mellom ytelsene. Det har vært vanlig å anta at en transaksjon, enten den er ensidig eller gjensidig, må ha skjedd med gavehensikt/fremtre som en "gavmildhetsakt" for at den skal anses som en gave." 38 Ved misforhold mellom ytelsene foreligger såkalt gavesalg. 39 For eksempel kan arvelater ha solgt en verdifull gjenstand til arvingen sin for en brøkdel av markedsprisen. Da er det differansen mellom gjenstandens reelle verdi og kjøpspris som må bli utgangspunktet for den videre vurderingen av om gaven er betydelig, idet det er differansen som utgjør gaven. Det er altså ikke bare fullstendig vederlagsfrie overføringer som faller inn under gavebegrepet. Hensikten bak overføringen må være å berike mottakeren. I Rt s. 49 hadde en far kausjonert for gjeld til sønnens selskap. Retten la vekt på at kausjonen var foretatt med tanke på sønnens velferd med gavehensikt. Da dette ikke var en forretningsmessig motivert ytelse, inngikk betalingen i gavebegrepet. Samtidig utelukker vilkåret om gavehensikt en del overføringer selv om de utføres vederlagsfritt. I denne forbindelse uttaler Høyesterett i Rt s (dommen gjaldt el.), at "..visse typer transaksjoner, typisk forretningsmessige transaksjoner og transaksjoner som finner sted for å oppfylle rettslige forpliktelser, må holdes utenfor [gavebegrepet], selv om de innebærer en formuesforskyvning." Høyesterett bemerker i dommen at gavehensikt ikke utelukker at giver også kan ha hatt annen motivasjon enn å berike mottakeren. Betydelige gaver er de eneste som er avkortningspliktige. Til forskjell fra det nå vedtatte, var i Arvelovkomitéens forslag fra 1962 vilkårene to: gaven måtte være både betydelig og særlig. 40 I departementets preposisjon antas det at særlig neppe ville ha praktisk betydning ved siden 37 Ot.prp.nr. 28 ( ) side 89 jf. NOU 1972:20 side Ot.prp.nr. 28 ( ) side 89 jf. NOU 1972:20 side Lødrup (2012) side NUT 1962:2 side

15 av betydelig. 41 Derfor er kun betydelig (monaleg) tatt med i al. 38. Forslaget gir likevel veiledning ved fastsettelsen av hva som ligger i om gaven er betydelig. Vurderingen av om gaven er betydelig tar utgangspunkt i givers inntekts og formuesforhold på det tidspunktet da gaven ble gitt sammenlignet med gavens daværende verdi. 42 Grensene for avkortningspliktige gaver er snevre, og gaven må ha preg av særbegunstigelse som videre må kunne karakteriseres som betydelig. En gave som er betydelig for en giver med gjennomsnittlig inntekt og formue vil ikke nødvendigvis være betydelig for en giver med høy inntekt og stor formue. Ved vurderingen vil derfor de subjektive forhold bli avgjørende. I RG 2012 s hadde en sønn mottatt kroner av sin mor i På grunnlag av inntekten moren hadde hatt da gaven ble overført, regnet retten dette som en betydelig gave som kunne avkortes. Det fremgår ikke av dommen hva morens inntekt var. Det er ikke fastsatt noen konkret norm hverken i lov, forarbeid eller rettspraksis for hvor stor en gave må være for å anses betydelig. Fra rettspraksis kan vi likevel trekke opp en omtrentlig ramme for hva betydelig innebærer. Tilfelle i RG s 1188 på side 1194 representerer ett ytterpunkt. Her vurderte retten at en gave var betydelig da gavens verdi tilsvarte 2/3 av givers samlede aktiva. Det kan dog vanskelig tenkes at en så stor gave ikke skulle anses som betydelig. Dom inntatt i RG 2002 s representerer muligens et motsatt ytterpunkt, idet Hambro anser rettens vurdering som streng i denne saken: 43 "Retten mente alle gaver måtte vurderes mot givers inntekts- og formuesforhold på gavetidspunktet. Det var uklart hva arvelaters reelle inntekter hadde vært, og retten baserte seg på selvangivelsen til tross for at arvelater bosatte seg i Sveits av skattegrunner til sønnen for studier ble ansett som en betydelig gave, likeså til datteren for huskjøp til datterens utenlandsopphold ble ikke vurdert som gave, fordi hun hadde stelt og hjulpet moren. Avslag på falt arv ble ansett som en gave som kunne avkortes selv om det bare var Ot.prp.nr.36 ( ) side Ot.prp.nr.36 ( ) side Hambro (2007) side

16 Hvert av barna hadde mottatt ved salg av en hytte som kunne avkortes. Tall for studier og utenlandsopphold var fra 1960-årene." 44 Dommen viser samtidig at verdien av flere gaver kan kumuleres. Avkortningssummen var fastsatt til kroner på hver av de to eldste barna. På den måten kan flere gaver, som isolert sett ikke ville blitt ansett betydelige, også bli gjenstand for avkortning. Dette var igjen tilfelle i RG 2012 s Her vurderte retten at delbetalinger så små som 800 kroner pr post for månedlige utlegg for lån, kunne legges sammen. Dermed ble resultatet en betydelig gave som kunne avkortes i arven De andre kan ikke ha fått tilsvarende Utover at gaven må være betydelig, kan ikke de andre livsarvingene har fått tilsvarende verdier jf. al. 38. Dette følger av avkortningsreglenes ordlyd og er en naturlig konsekvens av formålet om likedeling. I tilfelle hvor ytelsene besto i pengegaver blir det ikke vanskelig å sammenligne verdiene. Ved annet enn pengegaver kan det fort oppstå tvil. Dersom livsarvingene har mottatt gaver av forskjellig verdi, må differansen mellom gavene i seg selv være betydelig for at det skal kunne avkortes. 45 Likestillingen er derfor begrenset til en justering som skal sikre at det ikke oppstår skjevhet, men innebærer ikke en nøyaktig fordeling ned til hver krone. Dette fremgår av lovens ordlyd, og er gjennomført i rettspraksis. I LB hadde en far gitt sine tre sønner henholdsvis , og kroner i arveforskudd. Etter rettens syn innebar de forskjellige summene ikke en så stor differanse at det var noen særbegunstigelse til de sønnene som hadde fått mest. Retten tok utgangspunkt i at faren hadde god økonomi og ønsket å hjelpe barna sine ved behov. For øvrig var det heller ikke ført bevis i saken for at faren hadde noe ønske om at avkortning skulle skje. Etter dette ble ingen av barnas arv avkortet. Dommen i LB gjaldt arveoppgjør mellom fire søsken. Her ble det ansett som åpenbart at alle livsarvingene hadde fått betydelige gaver. Lagmannsretten tok utgangspunkt i 44 Hambro (2007) side Hambro (2007) side 242 flg. 13

17 beløp fastlagt i tingretten, og la dermed til grunn at gavenes verdier lå i spennet fra til kroner. Det var ikke grunnlag for avkorting da situasjonen ble vurdert slik at alle hadde fått tilsvarende verdier. Av nyere tid ble det i LF avgjort at fem søsken, hvorav én krevde avkortning, hadde fått tilsvarende. Tre av søsknene hadde hver fått utbetalt kroner mellom 2007 og Et fjerde søsken hadde fått overført eiendom i 2009 hvor salgsverdien var angitt til kroner. Den femte, som krevde avkortning, hadde fått overført to eiendommer i 1994 hvor den ene ble overført med overtakelse av gjeld på kroner og den andre ble betalt med kroner. Retten anså begge disposisjonene som gavesalg, og var ikke i tvil om at også han som krevde avkortning hadde fått minst tilsvarende som sine søsken. Vurderingen av om de andre har fått tilsvarende blir følgelig en forlengelse av vurderingen av vilkåret om betydelig gave. Vi ser av dommene at adgangen for avkortning er snever, da retten i flere tilfelle anser gaver som avviker forholdsvis mye i verdi for å være tilsvarende Arvelaters ønske Arvelater bestemmer selv om avkortning skal skje jf. al punktum. Dette kan ses som et naturlig utslag av at man i utgangspunktet har full råderett over det man eier. Det er ingen formkrav til hvordan avkortningsønsket uttrykkes, jf. bestemmelsens ordlyd "fastsett eller godtgjort". Dette i motsetning til arveloven hvor viljen måtte fremgå av dokument eller erklæring. I visse tilfelle vil ønsket være fastsatt, uten at det foreligger noen tvil. I andre tilfelle kan det være mindre klart hva som var arvelaters ønske, og da må hans vilje bli godtgjort. Det må positive holdepunkter til for å bevise arvelaters vilje. 46 Likevel er det tilstrekkelig at han rent generelt har gitt uttrykk for at han ønsket å likestille barna. I forarbeidene nevnes det som eksempel at arvelater kan ha handlet på en slik måte at viljen om likestilling vises. Det er de andre arvingene som har bevisbyrden for å vise at avkortning var i arvelaters vilje. 46 Ot.prp.nr. 36 ( ) side

18 I Rt s. 26 hadde en datter etter farens oppfordring avgitt erklæring om avkall på arv. Årsaken var at foreldrene hadde gitt økonomisk støtte til hennes ektemann i 1920-årene, i forbindelse med næringsvirksomhet. I ettertid hadde foreldrenes formue vokst uventet og betraktelig. Da arv senere skulle fordeles i 1955 bestred datteren erklæringen om arveavkall, som følge av formuens vekst. Retten kom til at erklæringen ikke kunne tas bokstavelig, men kun måtte gis den virkning som faren fornuftigvis kunne ha ønsket. Retten mente at farens vilje hadde vært å skape grunnlag for avkortning i arv slik at barna ble likestilt. En rekke omstendigheter pekte i retning av at det ikke var meningen å gjøre datteren arveløs. I dommen nevnes at forholdet mellom faren og datteren var svært godt og at faren alltid hadde hatt sterk rettferdighetssans. Da ble det lite tenkelig for retten at faren ønsket å forskjellsbehandle sine barn. I tillegg tok ordlyden i erklæringen konkret sikte på utgiftene til datterens ektemann, og ikke på arven generelt. På bakgrunn av dette ble giverens vilje godtgjort, og avgjørende for saken. I utgangspunktet står arvelater fritt til når som helst å bestemme at avkortning skal skje. 47 Påbudet trenger derfor ikke å angis samtidig med gaven, og kan i prinsippet settes når som helst. Arvelater trenger i utgangspunktet heller ikke arvingens samtykke, og han kan ensidig ta avgjørelsen. Likevel forekommer det at denne valgmuligheten er forspilt, i fall det negative vilkår er oppfylt Det negative vilkår Arvelater må ikke ha fraskrevet seg retten til å påby avkortning overfor gavemottaker. Muligheten til å påby avkortning kan være avskåret i de tilfelle arvingen hadde rimelig grunn til å gå ut i fra at avkortning ikke skulle skje. 48 For eksempel kan arvelater ha uttrykt eksplisitt at avkortning ikke skulle foretas. Men fraskrivelsen kan òg skje på andre måter. Dette omtales som det negative vilkår for avkortning. Vilkåret er ulovfestet, men fremgår klart av rettspraksis, arvelovens forarbeider, samt i juridisk litteratur Lødrup (2012) side Ot.prp.nr. 36 ( ) side NUT 1962:2 side 272, NOU 2014:1 side 167, Rt s. 1627, LG , Unneberg (2009) side 499 flg., Hambro (2007) side

19 Har arvingen rimelig grunn til slik antakelse, kan arvelater ikke senere avgjøre ensidig at avkortning skal skje. I forarbeidene nevnes som eksempel på slikt tilfelle at gavemottaker har engasjert seg på et eller annet vis, i tillit til at gaven ikke skulle avkortes. 50 Det påpekes likevel at slikt engasjement ikke nødvendigvis vil medføre at avkortning ikke skal finne sted. Hambro nevner som eksempel at dersom gaven er gitt med formål som arvelater er mer interessert i enn gavemottaker, kan dette være en bindende forutsetning om at det ikke skal avkortes i den senere arv. 51 I det nye lovforslaget av 2014 uttaler Arvelovutvalget at det skal "lite til" før mottaker har hatt rimelig grunn til å tro at avkortning ikke skulle skje, dersom arvelater hverken sa noe om avkortning da gaven ble gitt eller omstendigheter for øvrig tilsier at avkortning var en forutsetning for gaven. 52 Dommen i RG 2002 s viser et tilfelle hvor engasjement kom delvis til hinder for avkortning. I dommen avgjorde retten at datteren, Ellen, fikk mindre avkortning i sin gave enn hennes bror, Erik, fikk i sin tilsvarende gave. Årsaken var at Ellen hadde pleiet deres syke mor før hun døde. Av farens testament fulgte det at både Erik og Ellen skulle få arven avkortet med kroner hver. Retten fant imidlertid at det ikke var grunnlag for å avkorte Ellens arv med kroner slik som fulgte av testament, men derimot kun med kroner. Begrunnelsen var at hun "..i en del år hadde omfattende omsorgsoppgaver i forhold til moren,..". Samme dom viser samtidig tilfelle hvor retten kom til at arvelater hadde adgang til å påby avkortning, til tross for arvingenes innsigelser. Av totalt fire søsken var Erik og Ellen gitt diverse gaver. En eiendom i Oslo var overført til dem i Den ble i 1972 ført tilbake til faren. Det oppsto spørsmål om tilbakeføringen var betinget av at det skulle unnlates å avkorte i arv for andre gaver de hadde mottatt tidligere. Retten kom til at dette ikke var tilfelle. Overføringen var kun gjort av praktiske årsaker, uten at det hadde realitet for hverken foreldre eller barn. Tilbakeføringen tilsa derfor ikke at barna hadde grunn til å forvente at avkortning ikke skulles skje. 50 NUT 1962:2 side 206 flg. 51 Hambro (2007) side NOU 2014:1 side

20 Inge Unneberg drøfter problemstillingen om avskåret adgang til avkortning i sin avhandling. 53 Her omtales arvelaters fraskrivelse av retten til å foreta avkortning først og fremst som et arverettslig forhold. Arvelater kan ikke bryte et gitt løfte, og virkningen av løftet anses tilsvarende som for arvepakt. I så fall blir senere disposisjoner i strid med løftet uten rettsvirkninger. På den måten kan avtalen i teorien ikke misligholdes det er jo lovens negative vilkår som ikke er oppfylt. Samtidig erkjenner Unneberg at dette vikler seg inn i avtalerettens område, og at avtalerettslige regler om ugyldighet, bristende forutsetninger osv. dermed kan supplere arveretten på dette området, dersom noe er avtalt. 54 Da må det innfortolkes i det negative vilkår at arvelaters løfte overfor gavemottaker er avtalerettslig bindende. I LG vurderte retten om arvelater på grunn av muntlig utsagn var avskåret fra å påby avkortning. 55 I den anledning ble det henvist til Unnebergs avhandling (som nevnt over). Lagmannsretten sluttet seg på generelt grunnlag til at arvelater kan forplikte seg muntlig til ikke å foreta avkortning, i henhold til Unnebergs argumentasjon. 56 Retten var enstemmig i at slikt løfte gis samme virkning som arvepakt, og at etterfølgende disposisjoner i strid med løftet kan være ugyldige. Vurderingstemaet i saken ble følgelig om det forelå slikt løfte, og hva som var løftets konkrete innhold. Av sakens faktum fremgår det at arvelater i 1998 hadde hjulpet sin datter økonomisk, og idet avtalt at beløpet senere skulle tilbakeføres. I ettertid hadde arvelater gitt uttrykk muntlig, og i testament datert 2001, for at det likevel ikke skulle avkortes. Testamentet ble tilbakekalt i 2005, samtidig som det ble erstattet med et testament som atter påbød avkortning. Dommen ble avsagt under dissens. Ulik vurdering til tross, sluttet både flertallet og mindretallet seg på generelt grunnlag til Unnebergs argumentasjon. Flertallet kom til at det var sannsynliggjort at arvelater ønsket avkortning, og at arvelater ikke hadde forpliktet seg til å la være å påby avkortning. Mindretallet var av motsatt oppfatning, og mente av arvelater var bundet på avtalerettslig grunnlag. 53 Unneberg (2009) side 499 flg. 54 Unneberg (2009) side 530 flg. 55 LG , del III punkt 2 56 Unneberg (2009) side

21 3.2 Hva kan avkortes? I arveloven og 12 var det listet opp både hvilke ytelser som kunne gi grunnlag for avkortning og hvilke ytelser som ikke skulle avkortes. Arvelovkomitéen av 1962 anså det ikke nødvendig å gi særskilt uttrykk for ytelsene i lovteksten, men var enig i opplistingen innholdsmessig. 57 Komitéen vurderte at en slik liste både kunne bli uhensiktsmessig med tanke på at samfunnet utvikler seg, og at det er tilstrekkelig at loven oppgir de alminnelige vilkår for avkortning. Departementet sluttet seg til Arvelovkomitéen i denne forbindelse. 58 I dag angir derfor arveloven at gjenstand for avkortning er ei monaleg gåve, jf. al 38. Loven angir ikke lenger hva som kan og ikke kan avkortes, foruten to unntak: Al. 38 fastslår at gavebegrepet omfatter "forsikring, utlegg e.l." til fordel for en livsarving. Spesifiseringen oppgir eksempler til veiledning for rettsanvender, og henviser for eksempel til skifteloven. Utlegg til "underhald, sjukehjelp og utdanning" skal derimot ikke avkortes når dette har vært ytelser i forbindelse med foreldrenes plikt til oppfostring av barna. I denne sammenheng henviser arveloven til barneloven kapittel 8 om foreldrenes oppfostringsplikt. Rent substansielt er det forøvrig ingen ytelser som kategorisk faller utenfor avkortningsreglenes område. Det vil si at enhver ytelse som ikke tilhører kategoriene underhold, sykehjelp eller utdanning, må vurderes konkret i henhold til al. 38. Idet plikt til oppfostring er lovfestet i barneloven, kan det vanskelig tenkes at slike "gaver" ville bli gjort til gjenstand for avkortning om det så ikke var nevnt uttrykkelig i loven. Dersom arvelater dør før han har rukket å oppfostre alle barna sine kan imidlertid dette unntaket føre til skjevhet mellom barna, som ikke kan rettes ved hjelp av avkortningsreglene. Men med hjemmel al. 36 kan livsarvingen som enda ikke har fått fullendt oppfostring kreve kompensasjon. Det er heller ingen forhold som tilsier at forsikring, utlegg og lignende skulle vært utelukket fra avkortning, om dette så ikke var tatt inn i ordlyden. Slike verdier ville uansett utgjøre en betydelig gave ved tilstedeværelse av de nødvendige omstendigheter. Således har ingen av spesifikasjonene noen selvstendig betydning. Dette fremgår tydelig av dom i RG 1991 s NUT 1962:2 side 204 flg. 58 Ot.prp.nr. 36 ( ) side

22 hvor rettens vurdering av om "utlegg" jf. al. 38 skulle avkortes fulgte av vilkårene i 1. punktum. Poenget er dermed i alle tilfelle at den ytelse en livsarving har mottatt, må falle inn under monaleg gåve jf. al. 38 for at avkortning skal kunne skje. Vurderingstemaet spinner dermed rundt om gaven var betydelig. Det beror på en avklaring av hva som faller innenfor og utenfor vilkåret. Jeg henviser til de foregående avsnitt. Likevel kan nevnes at sl. 61 (3) gir hjemmel som for den enkelte arvingen kan medføre tilsvarende resultat som avkortning. 59 Al. 38 "utlegg" må nemlig leses i sammenheng med skifteloven. Dersom arvelater har betalt utlegg på vegne av arvingen, står arvingen følgelig i gjeld til arvelater. I så tilfelle kan boet kreve beløpet avregnet i arvingens lodd jf. sl. 61 (3). Dette fordrer imidlertid at arvingen sto arvelater i gjeld. Dersom betaling av utlegget var ment som gave og ikke skulle avkortes, kan heller ikke boet kreve slik avregning. - Arvingen står da ikke i gjeld til arvelater, og følgelig har heller ikke boet noe krav. Ved tvil om disposisjonen var gjeld eller gave, vil også denne vurderingen kunne bero på vilkårene i al punktum. Dom inntatt i Rt s. 49 tjener som eksempel på et grensetilfelle. Faren hadde kausjonert for gjeld til sønnens selskap, og måtte betale 5000 kroner da kausjonen ble aktuell. Retten kom til at det var adgang for avkortning. Begrunnelsen var at kausjonen var foretatt med tanke på sønnens velferd. Kausjonen knyttet seg dermed til gavevilkåret, da den ikke var forretningsmessig motivert, til tross for at betalingen skjedde i forretningsmessig kontekst. Sønnen sto derfor ikke i gjeld til faren. 3.3 Fastsettelse av avkortningssummen Når vilkårene i al. 38 er oppfylt, blir neste spørsmål hvilket pengebeløp som trekkes fra i arvingens lodd. Dersom gaven bestod av penger blir spørsmålet enkelt å løse. Hvis gaven var en eiendom overdratt for 50 år siden, kan det tenkes at verdsettelsen blir mer problematisk. Målet er å oppnå en rettferdig sum sett i lys av lovens formål. Det følger av al. 40 at avkortningssummen kan fastsettes på to måter. 59 Lødrup (2012) side

23 Dersom arvelater har angitt en sum skal denne legges til grunn, med mindre den er for høy jf. 2. punktum. Grunnen til at ikke for lav sum også er nevnt i unntaket er et utslag av arvelaters adgang til å bestemme at avkortning overhodet ikke skal finne sted. 60 Når arvelater har fastsatt en sum, utelukkes samtidig muligheten for oppjustering etter 1. punktum. 61 Det er ingen formkrav til hvordan summen fastsettes. 62 I LG bemerket retten at det er et vilkår at "det godtgjøres at arvelater har ment noe om det verdimessige forhold mellom arveforskuddet og de gjenstander som er i behold i boet". Videre spesifiserte retten at arvelater uttrykkelig må ha fastsatt avkortingsbeløpet. Noen ganger har ikke arvelater fastsatt summen, eller han kan ha satt summen for høyt. Da settes beløpet til det gaven var verdt da den ble gitt, med mindre det ville vært åpenbart urimelig jf. 1. punktum. Selve verdsettelsen beror på tidsmessig relevant pris og er fortrinnsvis ikke en juridisk vurdering. Skal for eksempel verdien av eiendommen som ble overført i 1950 fastsettes, bør dette gjøres av en fagkyndig. Verdsettelsen går jeg derfor ikke nærmere inn på. Unntaksbestemmelsene i første og annet punktum bygger, tross ulik ordlyd, på samme vurdering. Det ble avklart i dom inntatt i Rt s. 710, som gjaldt tvist om hvilken verdi et arveforskudd skulle ha. Arvelater hadde fastsatt sum, uten at selve pengebeløpet var spesifisert, til gavens (i dette tilfelle en eiendom) verdi ved arvefallet. Retten fastslo at al punktum måtte vurderes i lys av vilkåret om urimelighet i bestemmelsens 1. punktum. Slik vurdering følger ikke av loven selv, men retten anså det for å følge av "lovens forhistorie og av dens forarbeider". Ved vurderingen etter 2. punktum er det forutsetningsvis arvelaterens verdifastsettelse og gavens reelle verdi som må sammenlignes. 63 Ordlyden åpenbart angir en høy terskel for å anse verdien som urimelig. Dermed skal det mye til å legge noe annet til grunn enn gavens verdi på tidspunktet den ble gitt. Dette understrekes også i lovens forarbeider. 64 Forbeholdet eksemplifiseres der som anvendelig i situasjoner hvor arvelater åpenbart har tatt sikte på å stille sine livsarvinger likt, og hvor verdien av gaven på tidspunktet den ble gitt ville vært urimelig å ta utgangspunkt i for å oppnå likestilling. 60 NUT 1962:2 side Hambro (2007) side Ot.prp.nr. 36 ( ) side Giertsen (1995) side Ot.prp.nr. 36 ( ) side

24 Når det gjelder verdisvingninger er hovedregelen at arvingen selv har risiko for dette. Men det er likevel en viss adgang for å ta hensyn til slikt. 65 Da blir det av betydning hvor påregnelige svingningene var, og svingningenes størrelse i forhold til gavens verdi da den ble gitt. 66 Et sentralt moment er om det er nødvendig å justere summen for å oppfylle arvelaters ønske om å likestille arvingene. 67 Rt s. 710 viser et tilfelle hvor gavens verdi hadde steget betraktelig i tiden etter at den ble gitt. Avkortingsbeløpet ble satt deretter, slik arvelater hadde bestemt. Ved vurderingen av om summen var for høy, og dermed åpenbart urimelig, delte retten seg i et flertall på 3 mot et mindretall på 2. Flertallet mente at arvelaters ønske måtte vektlegges, og at vilkåret åpenbart urimelig måtte bygge på sterke holdepunkter. Retten fremhevet at arvelaters ønske kunne tilsi at verdiendringer måtte tas hensyn til. Dette ble avgjørende, selv om det innebar mer enn en tidobling av verdien som skulle legges til grunn for avkortning, sammenlignet med hva gaven var verdt da den ble gitt. 68 Rt s. 26 gir derimot et eksempel på tilfelle hvor fastsettelse av avkortningssummen foregikk uproblematisk. Den viser òg at vanlig inflasjon ikke legges til i avkortningsbeløpet, da sum fastsatt 36 år før domsavsigelsen ble opprettholdt uten videre. I dommen ble en erklæringen om avkortning (egentlig erklæring om arveavkall, men tolket innskrenkende av høyesterett, se punkt 3.1.3) gitt i 1924, antatt å gjelde kroner. Summen var satt på grunnlag av regnskapet fra givers verksted. Gavemottakers arv ble avkortet med nøyaktig dette beløpet. Retten fant ingen grunnlag for å gjøre forandringer i beløpets størrelse. Idet gaven er en livsdisposisjon når den overføres, gjelder på dette tidspunkt formuerettslige regler. Dermed kunne det spørres om avkortningsbeslutningen kan lempes etter lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer, heretter forkortet avtl., Dersom avkortningssummen er for høy avhjelpes tilfelle av unntaksbestemmelsen i al. 40. Eventuelle verdisvingninger i gavens verdi etter overføringstidspunktet må og anses å være avhjulpet av unntaksbestemmelsen "åpenbart urimelig". Anvendelse av avtl. 36 må dermed utelukkes arveloven selv angir en uttømmende regulering av urimelig- 65 Giertsen (1995) side Giertsen (1995) side Hambro (2007) side Lødrup (2012) side Giertsen (1995) side

25 het. 70 Det bør også nevnes at avtl. 41 angir at avtalelovens anvendelsesområde er formuerettens område. I denne sammenheng antar Unneberg at reglene i kommer til anvendelse ved ensidige påbud fra arvelater. 71 Dette utelukker bruk av alminnelige avtalerettslige regler. Men straks arvelater og arving har avtalt noe, flyttes rettsgrunnlaget for avkortningen over til avtalerettens område, likevel innenfor rammen av arveloven. I sistnevnt tilfelle, mener også Unneberg at avtaleretten kommer til anvendelse Metoder for å trekke fra arveforskuddet Når beløpet som skal avkortes er bestemt, skal det trekkes fra i arvingens lodd jf. al. 38. Det vil si at avkortingsbeløpet aldri tilbakeføres til dødsboet. Dette følger av ordlyden i 38, og er i forbindelse med ektefellens rettigheter lovfestet i al. 43. Al. 43 forklares nærmere i punkt 3.5. Forutsatt at boet strekker til og at det kun er livsarvinger, er det tre forskjellige metoder som kan følges for å oppnå likestilling mellom livsarvingene. De tre metodene er hentet fra Lødrup (2008). 72 Alle beregningsmåtene leder selvsagt til samme resultat. Første metode er at avkortningssummen først tenkes tillagt boets nettoformue. Deretter deles livsarvingenes totale arvelodd på antall livsarvinger. Arvingene hvis lodd ikke skal avkortes mottar hele beløpet, og den som skal ha arven sin avkortet mottar resten. Resten vil da utgjøre differansen arvelodd arveforskudd. Summen av forskudd og rest tilsvarer den totale arvelodden. Dette er den mest vanlige metoden i praksis. 73 Eksempel: "Da Kari flyttet hjemmefra, mottok hun en gave på kr av sin far. Han meddelte at gaven skulle avkortes på arveskiftet etter ham dersom han da ikke hadde gitt sine to yngre barn tilsvarende gaver. Faren døde før han hadde gitt flere gaver, og arveformuen til fordeling på hans 3 livsarvinger (etterat enken hadde mottatt sin arv) var på tilsammen kr Avkort- 70 Giertsen (1995) side Unneberg (2009) side 530 flg. 72 Lødrup (2008) side RG 1989 s