Sensorveiledning til eksamen i ECON

Transkript

1 Sensorveiledning til eksamen i ECON Ogave 1 (vekt 20%) Definisjon Eksterne virkninger er samfunnsøkonomiske kostnader/gevinster ved roduksjon og/eller konsum som enkeltaktørene ikke blir belastet/godskrevet, og følgelig ikke tar hensyn til. Dette betyr at eksterne virkninger er konsekvenser av roduksjon/konsum som ikke tas hensyn til i markedet. Eksterne virkninger åvirker altså den samfunnsøkonomisk riktige grensekostnaden og/eller den samfunnsøkonomiske riktige betalingsvilligheten i ositiv eller negativ retning. I figuren under er det vist et eksemel der en roduksjonsrosess medfører forurensning, men der rivate grensekostnader ikke tar hensyn til (de marginale) forurensningskostnadene. S() C(): Privatøk. grensekostn. F (): arginale forurensn.kostn S (): Samf.øk. grensekostn. B C() C D E A BV FK 1

2 Vi ser at samfunnsøkonomisk otimal roduksjon av godet FK markedsløsningen gir =. =, men at FK Dette gir ohav til et effektivitetsta av størrelse ABC i figuren over fordi <. egg merke til at forurensingen ved den otimale roduksjonsmengden ikke er null, men gitt ved arealet CDE i figuren. Ved FK = er altså forurensningen for stor. Selv om ogaven ikke sør etter mulige tiltak myndighetene kan iverksette for å korrigere denne formen for negativ ekstern virkning, vil kanskje noen studenter å eget initiativ nevne ett eller flere slike forslag. Noen eksemler er: 1) iljøavgift. Dersom avgiften settes lik t = S( ) C( ) vil avgiften være nøyaktig lik marginale forurensningskostnader i samfunns-økonomisk otimal tilasning realiseres. 2) Subsidiere miljøvennlig teknologi. (linjestykket C-E i figuren), slik at 3) (Omsettbare) utslistillatelser (svarende til arealet CDE i figuren). Forbud. Påbud. 4) oldningskamanjer. (Sosiale sanksjoner). 5) Definere eiendomsrettigheter: Coases teorem. Ogave 2 (vekt 40%) (a) På normalform kan formuleres sillet settes o slik: Aktør B Aktør A π A / π B 20 / 20 5/25 25 / 5 10 /10 2

3 (b) ed Nash-likevekt mener vi en situasjon der ingen aktør har ønske om å endre sin egen tilasning, gitt den andre aktørens tilasning (dvs. ingen angrer ). ed andre ord kjennetegnes en Nash-likevekt av at ingen av sillerne ville ha endret strategi selv om de fikk muligheten til det i ettertid. En aktør sies å ha en dominant strategi dersom aktøren kommer best ut ved å velge denne strategien uavhengig av hva den andre aktøren gjør. En tilstrekkelig betingelse for at en Nash-likevekt skal eksistere, er at minst en av aktørene har en dominant strategi. I sillet over har begge aktørene slik: som dominant strategi, som kan begrunnes For A: (i) vis B velger velg (25 er bedre enn 20) (ii) vis B velger velg (15 er bedre enn 10) For B: (i) vis A velger velg (25 er bedre enn 20) (ii) vis A velger velg (15 er bedre enn 10) Vi ser at den eneste Nash-likevekten er nederste høyre hjørne i tabellen, det vil si begge aktørene velger lav ris ( bedre ut dersom de valgte høy ris ( ). Dette til tross for at begge ville kommet ), og kunne stole å at motarten valgte det samme. Situasjonen over refereres ofte til som fangens dilemma ( risoner s dilemma ). (c) Noen mulige mekanismer og tiltak som kan lede til at likevekten i sillet over blir at begge tilbyderne velger å ta en høy ris, slik at Nash-likevekten ikke etableres: (i) Straffemekanismer: Tilbyderne inngår en forliktende og troverdig avtale om å velge høy ris. Eksemelvis kan dette gjennomføres ved å avtale en 3

4 straffemekanisme (bot) som ikke gjør det lønnsomt å bryte avtalen. Ettersom begge tilbyderne i sillet over kan tjene 5 å ensidig å bryte en avtale om å velge, må straffen være større enn dette for å realisere utfallet der begge velger høy ris. En bot av størrelse b > 5 vil dermed sørge for at begge tilbyderne velger, siden dette da blir den dominante strategien for begge tilbyderne. En slik løsning forutsetter selvfølgelig at det eksisterer instrumenter som artene resekterer, og som sikrer at en eventuell bot faktisk må betales. (ii) Tit-for-tat ved gjentatte sill: Den ene tilbyderen annonserer å en troverdig måte at han vil velge i første silleomgang, og at han neste gang sillet skal silles vil velge den strategien den andre tilbyderen valgte i første silleomgang. Dermed kan det andre tilbyderen tjene 5 i første silleomgang å å velge, men samtidig vil taet i neste eriode bli å 10 (sammenliknet med utfallet der er felles strategivalg). Dersom gevinsten i første eriode ikke betyr mer enn det dobbelte av taet i neste eriode for den andre tilbyderen, vil dermed begge tilbyderne velge. (Dette vil være et rimelig utfall så lenge det totale antall erioder ikke er gitt å forhånd, og så lenge ikke lengden mellom eriodene er for lang, eller neddiskonteringsrenta er for høy.) (iii) Altruisme: vis begge tilbyderne i tilstrekkelig grad tar hensyn til den andre tilbyderens rofitt ved valg av egen risstrategi, kan dette føre til at begge velger høy ris. I sillet over kan hver av tilbyderne isolert sett tjene 5 å å velge hvis den andre velger. Tilbyderen som velger vil da tae 15 sammenliknet med utfallet der begge velger. Dersom hver av tilbyderne lar et slikt ta (for den andre) veie tyngre enn egen gevinst, vil løsningen der begge velger bli realisert. Dette er kanskje rimelig i tilfeller der tilbyderne er gode venner, er i slekt eller er medlem av samme hemmelige broderska (eksemelvis Temelridderordenen eller akkesettklubben). 4

5 Ogave 3 (vekt 40%) (a) Siden Burgosinstituttet kun har faste kostnader kttet til roduksjonen, betyr det at grensekostnadskurven er sammenfallende med kvantumsaksen, ettersom grensekostnadene (C) altså er null. En rofittmaksimerende monoolist vil tilasse sitt roduserte kvantum til det volum som gir likhet mellom grenseinntekt (R) og grensekostnad (C). Begrunnelse: Dersom R>C vil rofitten øke ved å øke roduksjonen, og omvendt vil rofitten øke ved å redusere roduksjonen hvis R<C. I tilfellet der C = 0 vil monoolisten tilasse seg der R-kurven krysser kvantumsaksen, slik figuren under illustrerer. I figuren er monoolistens rofittmaksimerende kvantum, og tilsvarende er monoolistens tilhørende ris. A R BV Samfunnsøkonomisk otimal tilasning er i skjæringsunktet mellom ettersørselskurven (tolket som marginal betalingsvillighet) og C-kurven, dvs. i unktet, der = 0. Ettersom < innebærer monoolløsningen et effektivitetsta, som i figuren svarer til arealet A. Effektivitetstaet ostår som følge av monoolisten velger å rodusere et kvantum ( ), som er lavere enn det som maksimerer samfunnsøkonomisk overskudd ( ). I hele intervallet fra til vil dermed marginal betalingsvillighet for en ekstra enhet av godet være større grensekostnaden ved å rodusere godet. 5

6 (b) onoolistens rofittmaksimerende tilasning: C = R 0 = 400 = 400 = 200. (Ved lineær ettersørselskurve vil R være dobbelt så bratt som ettersørselskurven og skjære i samme unkt å risaksen.) Figuren over illustrerer. 1 (c) Etter osigelsen er ettersørselskurven gitt ved = 300, slik at den e grenseinntektskurven blir R rofittmaksimerende tilasning: C = R = = 300 = = 300. onoolistens e Dekningsbidrag før osigelsen: π = = = Dekningsbidrag etter osigelsen: π = = = Selv om osigelsen førte til at de faste kostnadene sank med 5000, var ikke dette tilstrekkelig til å komensere reduksjonen å i Burgosinstituttets salgsinntekter. Profitten synker netto med 30000, altså var ikke osigelsen rivatøkonomisk lønnsom. (d) Kollektive goder har to sentrale karakteristika: (1) Ikke eksklusivitet; dvs. ingen kan utestenges fra å konsumere godet når det først er rodusert. (2) Ikke rivalisering; dvs. godet blir ikke brukt o ved individuelt konsum av godet. Kollektive goder kan altså ikke stykkes o og deles ut slik rivate goder kan. Noen eksemler: Fyrtårn, gatelys, TV-signaler (uten koding), forsvar. At grensekostnaden er lik null tilfredsstiller kravet til ikke-rivalisering. At > 0 bryter med kravet om ikke-eksklusivitet. Dersom med tilhørende = 0 realiseres, vil også kravet om ikke-eksklusivitet være tilfredsstilt. 6