Plasseringssted etter omsorgsovertakelse utvalgte problemstillinger

Transkript

1 Plasseringssted etter omsorgsovertakelse utvalgte problemstillinger -Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker versus tingrettens adgang til å stille vilkår om bestemt plasseringssted -Kan barneverntjenesten hindre fylkesnemndas kompetanse ved å forhåndsvurdere fosterhjemmet? -Hvilke krav stilles til privat part med hensyn til å ha tatt skritt jf. barnelovens regler? -Dagens tosporede system etter barnevernloven og barneloven Kandidatnummer: 613 Leveringsfrist: Antall ord:

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Tema og problemstilling Aktualitet Rettskilder og juridisk metode Den videre fremstilling PRINSIPPER I BARNEVERNRETTEN Innledning Barnets beste Barnets medvirkning Barnets uttalelsesrett Det biologiske prinsipp Det mildeste inngreps prinsipp FYLKESNEMNDA FOR BARNEVERN OG SOSIALE SAKER VERSUS TINGRETTENS ADGANG TIL Å STILLE VILKÅR OM BESTEMT PLASSERINGSSTED Innledning Dagens rettstilstand Fylkesnemndas adgang til å stille vilkår om bestemt plasseringssted Når har fylkesnemnda tatt stilling til spørsmålet om bestemt plasseringssted? Domstolens adgang til å stille vilkår om bestemt plasseringssted Er dagens rettstilstand i samsvar med kravet om barnets beste? Særlig om barnets beste og hensynet til barnets kulturelle bakgrunn ved plassering etter omsorgsovertakelse Rettspraksis Vil kulturelle hensyn senke kravet for når fylkesnemnda har tatt stilling til bestemt plasseringssted? Utfordringer ved gjeldende rett, hvor barns kulturelle bakgrunn gjør seg særlig gjeldende Avsluttende betraktninger KAN BARNEVERNTJENESTEN HINDRE FYLKESNEMNDAS KOMPETANSE VED Å FORHÅNDSVURDERE FOSTERHJEMMET? Innledning Dagens rettstilstand i

3 4.2.1 Harmonerer disse rettighetene med dagens praksis hvor barneverntjenesten kan forhåndsvurdere fosterhjemmet? Hvordan harmonerer dette med kravet om barnets beste? Barnets medvirkning Barnets rett til å uttale seg Avsluttende betraktninger HVILKE KRAV STILLES TIL PRIVAT PART MED HENSYN TIL Å HA TATT SKRITT JF. BARNELOVENS REGLER? Innledning Dagens rettstilstand Ulike former for å ha tatt skritt jf. barneloven Praksis fra fylkesnemnda FNV ROG FNV BUS Hva tilsier dette? Hvilken løsning har mest for seg? DAGENS TOSPOREDE SYSTEM ETTER BARNEVERNLOVEN OG BARNELOVEN Innledning Dagens praksis Alternative løsninger Utsette saken etter barneloven Familiedomstol AVSLUTNING Oppsummering Avsluttende betraktninger LITTERATURLISTE Lover Forskrifter Litteratur Dommer Nemndsavgjørelser Forarbeider Rundskriv Nettsider ii

4 8.9 Tidsskrift iii

5 1 Innledning 1.1 Tema og problemstilling I vårt samfunn er det et grunnleggende prinsipp at det er foreldrene som sørger for og oppdrar sine barn. 1 I enkelte tilfeller må imidlertid myndighetene overta omsorgen for barnet, og tema for min oppgave vil dreie seg om plasseringssted etter en slik omsorgsovertakelse - herunder utvalgte problemstillinger knyttet til barnevernloven og barneloven: -Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker versus tingrettens adgang til å stille vilkår om bestemt plasseringssted -Kan barneverntjenesten hindre fylkesnemndas kompetanse ved å forhåndsvurdere fosterhjemmet? -Hvilke krav stilles til privat part med hensyn til å ha tatt skritt jf. barnelovens regler? -Dagens tosporede system etter barnevernloven og barneloven 1.2 Aktualitet I 2011 avsa høyesterett en dom, Rt s. 377 som førte til utvidede rettigheter for de private parter. Jeg skal blant annet se hvordan denne harmonerer med dagens rettstilstand. Det pågår for tiden en revisjon av barnevernloven, hvor det er satt ned et regjeringsoppnevnt utvalg med jussprofessor Trude Haugli som leder. 2 I henhold til mandatet skal de i hovedsak foreta en teknisk, språklig og strukturell gjennomgang av loven og vurdere forenklinger. Begrepsbruken må gjennomgås 3 Videre skal de vurdere om henleggelser av meldinger og undersøkelser etter barnevernloven skal begrunnes. 4, hva som bør stå i henholdsvis lov og forskrift 5 og legge fram utkast til ny barnevernlov. 6 Dette skal resultere i et mer forståelig 1 Lindboe (2011) s Regjeringen (2014a) 3 Regjeringen (2014c) 4 Regjeringen (2014c) 5 Regjeringen (2014c) 6 Regjeringen (2014c) 1

6 lovverk som vil bedre rettssikkerheten. Utvalget skal levere sin utredning innen 15. august Det er også satt ned et regjeringsoppnevnt utvalg som skal utrede nye særdomstoler. Utvalget ledes av jussprofessor Hans Petter Graver, og skal utrede særdomstoler for barne- og familiesaker (familiedomstoler) og forvaltningsdomstol for utlendingssaker. Utvalget skal også se på hurtigspor i de alminnelige domstolene for enkelte sakstyper innenfor straffesakskjeden. 8 Jeg kommer videre inn på utvalgets mandat i kap De skal levere sin utredning 31. januar Problemstillingen om å ha tatt skritt jf. barnelovens regler er spennende også i så måte. Der vil jeg vurdere utfordringene ved dagens ordning, hvor man ofte har sak etter barneloven og barnevernloven samtidig. En familiedomstol kan være en alternativ løsning. 1.3 Rettskilder og juridisk metode Oppgaven vil baseres på alminnelig juridisk metode. Rettskilder som vil bli benyttet er hovedsakelig norsk lov, rettspraksis og internasjonal rett, herunder EMK og FNs barnekonvensjon. 1.4 Den videre fremstilling I kapittel 2 vil jeg redegjøre for barnevernrettslige prinsipper som er sentrale for oppgaven. I kapittel 3 vil jeg se på forskjellen mellom fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker (heretter fylkesnemnda) og tingrettens adgang til å stille vilkår om bestemt plasseringssted. Videre vil jeg vurdere hvorvidt dette er i samsvar med barnets beste. Her vil jeg også gå nærmere inn på hvordan kulturelle hensyn gjør seg gjeldende ved valg av plasseringssted. I kapittel 4 vil jeg se på hvorvidt barneverntjenesten har mulighet til å hindre fylkesnemndas kompetanse, ved å forhåndsvurdere fosterhjemmet. Videre vil jeg drøfte om dette er i henhold til barnets beste. I kapittel 5 skal jeg se på hvilke krav det stilles til privat part med hensyn til å ha tatt skritt jf. barneloven. Der vil jeg se på praksis fra fylkesnemndene og rettspraksis, for å kunne vurdere gjeldende rett. I kapittel 6 drøfter jeg problematikken rundt dagens tosporede system hvor man kan ha sak etter både barneloven og barnevernloven til samme tid, og vurderer hvilke andre løsninger som kan være bedre egnet. Her kommer jeg også inn på hvilket mandat det regjeringsoppnevnte utvalget som skal utrede nye særdomstoler har. I kapittel 7 vil jeg komme med en oppsummering og noen avsluttende betraktninger rundt oppgaven som helhet. 7 Regjeringen (2014a) 8 Regjeringen 9 Regjeringen (2015a) 2

7 2 Prinsipper i barnevernretten 2.1 Innledning Jeg vil redegjøre for de prinsipper i barnevernretten som er sentrale for min problemstilling. 2.2 Barnets beste Barnets beste er et lovfestet prinsipp som fremgår av barnevernloven av 17. juli 1992 nr. 100 (heretter bvl.) 4-1: Ved anvendelse av bestemmelsene i dette kapittel skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Herunder skal det legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen. Barnet skal gis mulighet til medvirkning og det skal tilrettelegges for samtaler med barnet. Barn som barnevernet har overtatt omsorgen for kan gis anledning til å ha med seg en person barnet har særlig tillit til. Departementet kan gi nærmere forskrifter om medvirkning og om tillitspersonens oppgaver og funksjon. Barnevernlovens formålsbestemmelse 1-1 gjenspeiler også prinsippet om barnets beste, selv om det ikke følger direkte av lovens ordlyd. Loven skal sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid og videre bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår. At barn får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, er avgjørende for å ivareta prinsippet om barnets beste. Kravet til forsvarlighet er også blitt lovfestet jf. bvl. 1-4, og trådte i kraft 1. januar Der fremgår det at Tjenester og tiltak etter denne loven skal være forsvarlige. I henhold til forarbeidene og departementets vurderinger er det en lovfesting av gjeldende rett, da tiltak og tjenester etter loven skulle være forsvarlige også før ikrafttredelsen av bvl Det påpekes videre i forarbeidene at kravet til forsvarlighet ikke er ment å erstatte andre krav og rammer for barnevernets arbeid, men skal supplere lovens øvrige krav, for eksempel kravet til barnets beste. 11 En lovfesting styrker og synliggjør dermed en allerede foreliggende praksis. Prinsippet legges også til grunn gjennom barnekonvensjonen art. 3, hvor barnets beste skal 10 Prop. 106 L ( ) s Prop. 106 L ( ) s

8 være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn. Barnekonvensjonen gjelder som norsk lov jf. menneskerettsloven av 21. mai 1999 nr. 30 (heretter mrl.) 2. FNs barnekomite utgir generelle kommentarer om tolking av artiklene i barnekonvensjonen. De utgis originalt på engelsk, men Barne- og likestillingsdepartementet har oversatt dem til norsk. 12 I henhold til Rt s er komiteuttalelser ikke folkerettslig bindende, men tillegges likevel stor vekt som rettskilde der de passer på det aktuelle faktum og rettsområde. I komiteens generelle kommentar nr. 14, behandles art. 3 paragraf I henhold til kommentar nr. 14 har komitéen for barnets rettigheter identifisert art. 3 paragraf 1 om barnets beste, som ett av fire generelle prinsipper for å tolke og implementere alle barns rettigheter. 14 De tre andre generelle prinsippene er Alle barns rett til å bli hørt og til å bli tatt alvorlig 15, retten til ikke-diskriminering 16 og retten til liv og utvikling 17 Prinsippet om barnets beste er videre et grunnleggende hensyn, og en av de grunnleggende verdiene i konvensjonen. Barnets beste er et tredelt konsept. Det er en selvstendig rettighet, som gir barnet en rett til å få sitt beste vurdert i saker som angår det. Det er videre et grunnleggende, fortolkende juridisk prinsipp. Det vil si at hvis en bestemmelse kan tolkes på flere måter, skal den tolkningen som er til barnets beste velges. Det er også en prosedyreregel. Det vil si at det må foretas en vurdering for hvilke konsekvenser det vil få for barnet ved beslutning av et vedtak som angår det, og i begrunnelsen for valg av vedtak må det vises at det er tatt hensyn til barnets beste. 18 Når det gjelder tolkningen av begrepet barnets beste, uttaler komiteen at: Det bør justeres og defineres på individuell basis, i henhold til den spesifikke situasjonen til barnet eller barna det gjelder, tatt i betraktning deres personlige kontekst, situasjon og behov. Når det gjelder enkeltvedtak skal barnets beste vurderes og avgjøres i lys av de konkrete omstendighetene til det aktuelle barnet. For kollektive beslutninger slik som fra lovgiver må barnets beste generelt vurderes og fastsettes i lys 12 Regjeringen (2014b) 13 Jeg bruker versjonen som er oversatt til norsk av Barne- og likestillingsdepartementet 14 Regjeringen (2013b) 15 Regjeringen (2009) 16 Regjeringen (2009) 17 Regjeringen (2009) 18 Regjeringen (2013b) 4

9 av omstendighetene til den aktuelle gruppen og/eller barn generelt. 19 Prinsippet om barnets beste følger også av Grunnloven av 17. mai 1814 (heretter Grl.) 104 annet ledd som trådde i kraft i I henhold til forarbeidene var dette for å speile det særlige vern barn har i norsk og europeisk rett. 20 I saken i Rt s. 93 drøfter Høyesterett forholdet mellom Grl. 104 annet ledd og barnekonvensjonen art. 3. De viser til FNs barnekomites redegjøring for art. 3 bakgrunn og funksjon, hvor det også blir gjennomgått flere tolkningsspørsmål. Høyesterett mener at det barnekomiteen gir uttrykk for, må være et naturlig utgangspunkt ved tolkningen av barnekonvensjonen art. 3, og dermed også ved tolkning av Grl. 104 annet ledd. Dette fordi Grl. 104 annet ledd i henhold til forarbeidene 21 ble utformet tilsvarende barnekonvensjonen art. 3, slik at internasjonal praksis kan være nyttig ved tolkning av bestemmelsen. Det presiseres videre i Rt s. 93 hvor viktig prinsippet om barnets beste er ved å henvise til FNs barnekomites redegjørelse: I avsnitt utdyper Barnekomiteen selve normen. Det fremgår at hensynet til barnet ikke er det eneste, og heller ikke alltid det avgjørende, jf. her også plenumsdommen i Rt avsnitt Men komiteen understreker at ved avveiningen mot andre interesser skal hensynet til barnets beste ha stor vekt - det er ikke bare ett av flere momenter i en helhetsvurdering: Barnets interesser skal danne utgangspunktet, løftes spesielt frem og stå i forgrunnen. 22 Hensynet til barnets beste jf. bvl. 4-1 skal inngå i vurderingen av alle tiltak etter loven. Det er imidlertid først når grunnvilkåret for et tiltak er oppfylt, at vurderingen om barnets beste skal tas. Det er altså en skjønnsmessig vurdering som tas etter at lovens øvrige vilkår er oppfylt. 23 I saken i Rt s. 289 ble det lagt til grunn at utgangspunktet er omsorgsovertakelse når lovens grunnvilkår er oppfylt, men det skal likevel bero på en skjønnsmessig vurdering om inngrep skal iverksettes. Dommen er fra barnevernloven av 1953 (opphevet), men er også relevant for omsorgsovertakelse jf. bvl Regjeringen (2013b) 20 Innst. 186 S ( ) s Dok. nr. 16 ( ) s Rt 2015 s. 93 avs Ofstad (2015) s Rt s. 1203, s

10 Sanne Hofman, tidligere vitenskapelig assistent ved Universitetet i Oslo har forsket på Hensyn til kultur til barnets beste og leverte en forskningsrapport som er kommet ut i kvinnerettslig skriftserie. 25 Etter å ha gjennomgått en del rettspraksis, har hun blant annet kommet frem til at i tre av sakene hun så på, hadde domstolen tatt en vurdering av barnets beste, selv om lovens vilkår for omsorgsovertakelse ikke var oppfylt. Dette mener hun er unødvendig, da barnets beste alene, ikke kan være en grunn til omsorgsovertakelse. 26 Hofmans syn om at dette er unødvendig, er også i tråd med Kari Ofstad/Randi Skars mening om at barnets beste vurderingen først gjøres etter at grunnvilkåret for et tiltak er oppfylt. 27 I henhold til bvl. 4-1 stilles det også krav til kvaliteten på de tiltak som kan iverksettes etter loven, slik at selv om lovens vilkår for en omsorgsovertakelse i utgangspunktet er oppfylt, skal det ikke fattes vedtak om omsorgsovertakelse hvis det ikke kan tilbys barnet en bedre situasjon enn hva det har i hjemmet. 28 Selv om prinsippet om barnets beste i utgangspunktet gjelder for tiltak etter loven, skriver Ofstad/Skar i sin bok at I Rt s.1300 uttalte Høyesterett at prinsippet om hensynet til barnets beste også må kunne vektlegges når domstolene skal ta stilling til spørsmål av prosessuell karakter. Det samme må da også gjelde for fylkesnemndas saksstyrende avgjørelser. 29 Man ser altså at prinsippet får tyngde som moment også utenfor ordlydens naturlige forståelse, som gjelder tiltak etter barnevernlovens kap. 4. Dette er imidlertid en naturlig følge, da tiltak etter kap. 4 går inn i en eller annen form for saksstyring uansett. Gjennomgangen ovenfor viser hvor viktig prinsippet om barnets beste er, og videre hvor vidt det favner. I henhold til min problemstilling, vil barnets beste således være et gjennomgående tema og kjernen for all drøfting som gjelder tiltak overfor barn Barnets medvirkning Bvl. 4-1 annet ledd som omhandler barnets rett til medvirkning ble tilføyd i 2013 og trådte i kraft i Det er en del av barnets beste vurderingen jf. første ledd, da barnets beste må avgjøres først etter at barnets syn er kommet frem UiO (2010) 26 Hofman (2010) s Ofstad (2015) s Ofstad (2015) s Ofstad (2015) s Ofstad (2015) s

11 Det følger av forarbeidene til bvl. 4-1 annet ledd at Til tross for bestemmelsene i barnekonvensjonen, barnevernloven og tilhørende forskrifter om at barn skal høres, ha uttalerett og informeres, blir barnets rett til deltakelse likevel ikke alltid tilstrekkelig ivaretatt i praksis. 31 Forarbeidene viser også til Statens Helsetilsyns tilsynsmelding fra 2011, hvor det påpekes at barn medvirker for lite i praksis. Det foreligger også nyere forskning på dette området. Svein Arild Vis ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU-Nord) ved universitetet i Tromsø har skrevet en doktoravhandling 32 i 2015, om temaet barns medvirkning i barnevernsaker som avgjøres i fylkesnemnda. Han har funnet ut at barn sjelden får komme til orde, eller at det i ettertid viser seg å være vanskelig å dokumentere hva de har sagt. Av de som kommer til orde, viser forskningen at det er 50 prosent som blir hørt. I de tilfeller der barna er enige med barnevernet, blir de oftere hørt. Han mener at barnevernets saksbehandlere i varierende grad snakker med barna. Noen mener det ikke er nødvendig, mens andre synes det er for vanskelig. Mange unnlater også å snakke med barna, for å skjerme dem. Han mener imidlertid at ved å gi barnet rett til å uttale seg, reduserer det stress og bekymringer for barnet samtidig som det gir mer forutsigbarhet. Han mener at det må komme mer detaljerte retningslinjer for saksbehandlerne, og at det blir pålegg om å skrive rapport i ettertid om hva barnet har sagt og hvordan dette blir tatt hensyn til. 33 Vis forskning viser dermed hvor viktig det er å arbeide for barnets medvirkning, og hvordan dette skal ivaretas på best mulig måte. Barnet har aldri ansvar for løsningen, eller den avgjørelsen som blir tatt. Selv om løsningen skulle bli annerledes enn hva barnet ønsker, er det likevel viktig å få muligheten til å bli hørt. Gjennom ikrafttredelsen av bvl. 4-1 annet ledd i 2014, sikrer man dette i større grad. Barnets rett til medvirkning følger også av barnekonvensjonen art , hvor barn som er i stand til å danne egne synspunkter, skal få anledning til å gi uttrykk for disse i forhold som gjelder barnet. Dette gjelder særlig i rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet, for eksempel en omsorgsovertakelse. Vekten av barnets meninger skal vurderes i forhold til modenhet og alder. Barnekonvensjonen gjelder som norsk lov jf. mrl. 2, men ved bvl. 4-1 annet ledd styrker man retten til medvirkning og dens plass i norsk rett ytterligere. Formålet må videre være at dette vil påminne lovens brukere og aktører i større grad, da man selv med det tidligere regelverket ikke klarte å ivareta denne rettigheten i tilstrekkelig grad jf. Vis forskning og tilsynsmelding fra Statens helsetilsyn som omtalt ovenfor. 31 Prop. 106 L ( ) s Munin Universitetet i Tromsø (2015) 33 Universitetet i Tromsø (2015) 34 Jeg går nærmere inn på barnekonvensjonen art. 12 i kap

12 2.2.2 Barnets uttalelsesrett Sak etter barnevernloven fører med seg svært vanskelige spørsmål, både for barn og foreldre. Det innebærer spørsmål som barn kan ha problemer med å forstå. De har likevel rett til å uttrykke sin mening. I henhold til bvl. 4-1 er det barnets beste som er overordnet. En del av denne vurderingen er også barnets mening, som er særskilt regulert i bvl Bvl. 6-3 gir barn over 7 år en ubetinget rett til å uttale seg, før det tas avgjørelse i sak som berører barnet. Retten gjelder også for barn under 7 år som er i stand til å danne seg egne synspunkter. Bestemmelsen henger sammen med Norges forpliktelser etter barnekonvensjonen art. 12 som er omtalt ovenfor, og dens virkning som norsk lov jf. mrl I henhold til barnekonvensjonen art. 12 er det barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter som skal ha muligheten til dette. Retten til å uttale seg jf. bvl. 6-3 første ledd er dermed ikke bare en del av barnets beste vurderingen, men er også et særskilt vilkår. Bvl. 6-3 hadde tidligere en grense på 12 år for å ha en ubetinget rett til å uttale seg. I forarbeidene fra 2003 ble det vurdert hvorvidt man skulle ha en slik grense, eller kun ha de skjønnsmessige vilkår som følger av barnekonvensjonen art. 12. Det ble konkludert med at en aldersgrense på 7 år ville sikre flest barn muligheten til å bli hørt. 36 For barn under 7 år er det de skjønnsmessige vilkår tilsvarende barnekonvensjonen art. 12 som blir vurderingen, altså hvorvidt de er i stand til å danne seg egne synspunkter. I generell kommentar nr. 12 fra FNs barnekomite har det blitt uttalt at art.12 ikke inneholder noen aldersgrense, og de fraråder partene å innføre dette i bl.a. regelverket. Komiteen mener at en aldersgrense vil begrense barns rettigheter. 37 Slik Norge har valgt å formulere bvl. 6-3, blir denne retten heller forsterket. I henhold til bvl. 6-3 første ledd, regnes barnets alder og modenhet som momenter i vurderingen av hvilken vekt barnets uttalelse skal ha. Det kan tenkes at et yngre og et mindre modent barn, lettere kan la seg påvirke av foreldrenes mening. Dette vil tilsi at et eldre og mer modent barn i større grad taler sin oppriktige mening, eller at det i hvert fall er større sannsynlighet for det, og derav kan danne seg egne synspunkter. I henhold til FNs barnekomites generelle kommentar nr , er art. 12 en av de fire generelle prinsippene i konvensjonen. Retten til å uttale seg gjelder for barn som er i stand til dette. Komiteen sier at det ikke skal ses på som en begrensning, men heller som en forpliktelse til å 35 Ofstad (2015) s Ot.prp. nr. 45 ( ) s Regjeringen (2009) 38 Jeg bruker versjonen som er oversatt til norsk av Barne- og likestillingsdepartementet 8

13 vurdere hvorvidt barnet er i stand til å danne seg sin egen oppfatning. Partene skal gå ut i fra at barnet har denne evnen, og erkjenne barnets rett til å gi uttrykk for sine synspunkter. Barnet skal ikke måtte bevise først at det har denne evnen. 39 Videre sier komiteen at barnet skal uttale seg fritt. Det vil si at det ikke skal utsettes for press, og barnet skal selv velge om det vil benytte seg av retten. Om vekten av barnets uttalelser sier komiteen at: Ved å kreve at synspunktene skal tillegges behørig vekt i samsvar med barnets alder og modenhet, gjør artikkel 12 det klart at alderen alene ikke er avgjørende for hvilken betydning man skal tillegge et barns synspunkter. Barns forståelsesnivå er ikke bare en funksjon av deres biologiske alder. Forskning har vist at opplysning, erfaring, miljø, sosiale og kulturelle forventninger og graden av støtte og veiledning også bidrar til å utvikle et barns evne til å danne seg egne synspunkter. 40 Dette viser hvorfor det er nødvendig og vurdere vekten av barnets synspunkter i hvert enkelt tilfelle. I henhold til en artikkel fra Knut Lindboe i 2013, legges det for liten vekt på barnets syn ved avgjørelser i barnevernsaker. Han mener at Høyesterett ivaretar barnets uttalerett jf. bvl. 6-3 som en saksbehandlingsregel, men når det kommer til en realitetsavgjørelse om hvorvidt et barnevernstiltak skal iverksettes eller ikke, er det sjelden at Høyesterett i praksis vektlegger barnets syn. Særlig gjelder dette hvis barnet er uenig i barnevernstiltaket. Han mener det er grunn til å vektlegge barnets syn i større grad enn det som til nå har vært vanlig. 41 Lindboes mening er dermed i stor grad sammenfallende med Vis forskning som er omtalt i kap Det biologiske prinsipp Det biologiske prinsipp fremkommer ikke direkte av lovteksten, men kommer likevel til uttrykk flere steder i barnevernloven. Bak bestemmelsene om omsorgsovertakelse og andre tiltak etter loven, ligger grunnsynet om at det har stor egenverdi for barnet å vokse opp hos sine foreldre selv om hjemmet har noen mangler Regjeringen (2009) 40 Regjeringen (2009) 41 Lindboe (2013) s Lindboe (2012) s. 23 9

14 Prinsippet kommer videre til uttrykk gjennom forarbeidene til barnevernloven hvor det fremkommer at utgangspunktet er at barn skal vokse opp hos sine foreldre. 43 Dette følger også av rettspraksis, hvor Høyesterett i Rt s uttaler at Barnevernloven bygger på en forutsetning om at det normalt vil være til barnets beste å vokse opp hos foreldrene. 44 Det biologiske prinsipp kommer også til uttrykk gjennom barnekonvensjonen og EMK, som regnes som norsk lov jf. mrl. 2. Det følger av EMK art. 8 nr. 1 at Enhver har rett til respekt for sitt [ ] familieliv [ ] Videre følger det av nr. 2 at Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn [ ] for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter. Kirsten Sandberg skriver i sin bok at Barnevernets inngrep utgjør i utgangspunktet en innblanding i familielivet etter nr Både barna og foreldrenes rett til kontakt med hverandre, vernes av hovedregelen i art 8. Selv om barna tas under omsorg av barnevernet, anses ikke familieforholdet å opphøre. Både hovedregelen og unntaket kan anvendes til fordel for barn. For eksempel at barnet skal bo hjemme, som er i henhold til det biologiske prinsipp, og at foreldrenes rett til ikkeinnblanding må brytes der det er i barnets interesse. 46 I henhold til barnekonvensjonen art. 9 nr. 1, skal ikke et barn bli skilt fra sine foreldre mot deres vilje, unntatt når dette er i henhold til lov og nødvendig av hensyn til barnets beste. Det følger av barnekonvensjonen art. 7 nr. 1 at et barn så langt det er mulig, skal ha rett til å kjenne og få omsorg fra sine foreldre. Videre følger det av barnekonvensjonen art. 8 nr. 1 at Partene forplikter seg til å respektere barnets rett til å bevare sin identitet, herunder statsborgerskap, navn og familieforhold som anerkjent av loven, uten ulovlig innblanding. I henhold til min problemstilling, er det ivaretagelsen av det biologiske prinsipp etter omsorgsovertakelse som er mest aktuelt. Det ble uttalt i forarbeidene til barnevernloven at i henhold til forskning er det i mange tilfeller svært viktig for barn å opprettholde kontakten med 43 Ot.prp. nr. 44 ( ) s Rt 1996 s på s Sandberg (2003) s Sandberg (2003) s

15 biologiske foreldre, også etter en omsorgsovertakelse. 47 Dette blir ivaretatt gjennom blant annet samværsordninger jf. bvl Dette er også i tråd med barnekonvensjonen art. 9 nr. 3, hvor barn som er atskilt fra sine foreldre, skal få mulighet til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt regelmessig, så lenge det ikke strider mot barnets beste. 2.4 Det mildeste inngreps prinsipp Det mildeste inngreps prinsipp gjenspeiles i barnevernlovens oppbygning og system. I henhold til Lindboe er lovens adgang til tiltak bygget opp i et trinnvis system, hvor man streber etter å benytte mildeste inngrep. Man skal aldri iverksette et mer inngripende tiltak enn hva som er nødvendig. 48 Det viktigste og mest brukte tiltak, er frivillig hjelpetiltak jf. bvl Hjelpetiltak har som formål å bidra til positiv endring for barnet og familien. Dette kan gjøres gjennom råd, veiledning og hjelpetiltak. Det kan være hjelp til å få inn rutiner i hverdagen, som matlaging eller husvask. Videre kan det være støttekontakt, barnehageplass eller avlastningshjem. Det skal iverksettes av barneverntjenesten når barnet har behov for det på grunn av forholdene i hjemmet, eller at det er behov av andre særlige grunner. Hjelpetiltak gjennomføres først og fremst etter samtykke fra foreldrene, i samarbeid med barneverntjenesten. Fylkesnemnda har også mulighet til å pålegge hjelpetiltak jf. bvl. 4-4 tredje ledd. Tidligere var det kun opphold i barnehage eller annet egnet dagtilbud som kunne pålegges, men denne retten ble nylig utvidet. 1. april 2016 trådte endringene i kraft, og bvl. 4-4 tredje til femte ledd hjemler nå flere typer hjelpetiltak som kan pålegges. Det følger av departementets vurdering i forarbeidene at en slik utvidelse kan forebygge bruk av mer inngripende tiltak, som eksempelvis omsorgsovertakelse. 49 I forhold til det mildeste inngreps prinsipp og pålegging av hjelpetiltak, uttaler departementet at hjelpetiltak ikke kan pålegges hvis tilfredsstillende forhold for barnet kan skapes ved bruk av frivillige hjelpetiltak. På grunn av prinsippets gjennomslagskraft er det imidlertid ikke nødvendig å innta dette i lovens ordlyd Ot.prp. nr. 44 ( ) s Lindboe (2012) s Prop. 72 L ( ) s Prop. 72 L ( ) s

16 Bvl er den sentrale bestemmelse for omsorgsovertakelse, supplert av 4-8 som hjemler omsorgsovertakelse av nyfødte barn og barn som er plassert utenfor hjemmet. 51 Bvl oppstiller flere alternativer for når en omsorgsovertakelse kan finne sted jf. bestemmelsens første ledd litra a-d. Ved en omsorgsovertakelse jf. bvl viser det mildeste inngreps prinsipp seg gjennom bestemmelsens annet ledd, hvor vedtaket må være nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i Det følger videre at vedtak etter første ledd dermed ikke kan treffes hvis det kan skapes tilfredsstillende forhold ved hjelpetiltak jf. 4-4, tiltak etter 4-10 eller Et slikt vedtak kan derfor ikke iverksettes uten en nødvendighetsvurdering, hvor for eksempel hjelpetiltak som omtalt ovenfor kan vise seg å være tilstrekkelig. Det er imidlertid ikke slik at mildere tiltak må være prøvd før man kan foreta ta en omsorgsovertakelse jf. bvl. 4-12, hvis dette av tidligere erfaring viser seg å være nytteløst, eller det er sannsynliggjort at det ikke kan skapes tilfredsstillende forhold ved hjelpetiltak. I lovens forarbeider sies det at Bruk av tvang skal som i dag bare være aktuelt dersom hjelpetiltakene ikke fører fram, eller det må anses nytteløst å forsøke med slike tiltak. 52 Sandberg mener at det mildeste inngreps prinsipp, antagelig også gjør seg gjeldende ved skjønnsutøvelsen for hvor barnet skal plasseres etter en omsorgsovertakelse. 53 I henhold til min problemstilling om fylkesnemnda versus tingrettens adgang til å stille vilkår, gjør det mildeste inngreps prinsipp seg gjeldende ved at plassering utenfor familie eller nære nettverk kan oppfattes som et enda større inngrep. Høyesterett uttaler i Rt s. 377 at når plassering i barnets familie eller nære nettverk ikke kan gjennomføres, innebærer det et øket element av tvang. 51 Ofstad (2015) s Ot.prp. nr. 44 ( ) s Sandberg (2003) s

17 3 Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker versus tingrettens adgang til å stille vilkår om bestemt plasseringssted 3.1 Innledning En sak for fylkesnemnda starter ved at kommunens barneverntjeneste utarbeider en begjæring om tiltak jf. bvl Det følger av bvl. 2-1 første ledd at Kommunen er ansvarlig for å utføre de oppgaver etter loven som ikke er lagt til et statlig organ. Det følger av tredje ledd at oppgaver etter barnevernloven kan legges til et folkevalgt organ, bortsett fra kommunestyret. Det følger videre av fjerde ledd at i hver kommune skal det være en administrasjon med leder som har ansvar for oppgaver etter barnevernloven. I henhold til sjette ledd er det de organer som etter tredje og fjerde ledd utfører oppgaver etter loven, som utgjør kommunens barneverntjeneste. Et vedtak om eksempelvis omsorgsovertakelse jf. bvl. 4-12, starter dermed i fylkesnemnda etter begjæring fra barneverntjenesten jf. bvl Nemndas vedtak kan bringes inn for rettslig overprøving i tingretten etter reglene i tvisteloven kap. 36, jf. bvl første ledd. Dette har både de private parter, og kommunen anledning til. Når saken om omsorgsovertakelse går i fylkesnemnda, velges plasseringsalternativ jf. bvl Dette er de alternative plasseringsstedene etter en omsorgsovertakelse, hvor litra a) fosterhjem og b) institusjon er hovedregelen. 54 I henhold til forarbeidene er 4-14 en uttømmende liste. 55 Barneverntjenesten skal komme med forslag til plasseringssted jf. bvl annet ledd. Fylkesnemnda har også adgang til å stille vilkår, jf. bvl annet ledd. Det kan være at barnet skal bo i et bestemt fosterhjem, for eksempel hos besteforeldrene. Dette må foreslås i begjæringen fra barneverntjenesten, tilsvar fra den private part eller komme opp i fylkesnemnda. Det må nedlegges prinsipal eller subsidiær påstand om dette, for at fylkesnemnda skal være pliktet til å behandle kravet. Hvis fylkesnemnda har behandlet et slikt vilkår, kan også tingretten ta stilling til det ved en rettslig overprøving. Har det imidlertid ikke vært behandlet et spørsmål om bestemt plasseringssted i fylkesnemnda, bortfaller også tingrettens mulighet til å stille vilkår om bestemt plasseringssted. Dette følger av Rt s. 377, som jeg kommer mer inn på senere. 54 Ofstad (2015) s Ot.prp nr. 44 ( ) s

18 3.2 Dagens rettstilstand Fylkesnemndas adgang til å stille vilkår om bestemt plasseringssted I Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse Rt s. 843, var det spørsmål om Høyesterett kunne ta stilling til valg av fosterforeldre, selv om spørsmålet ikke hadde vært behandlet av fylkesnemnda for sosiale saker. Det ble da uttalt at: Spørsmålet om hvorvidt et vedtak om valg av fosterforeldre kan prøves etter tvistemålsloven kapittel 33, finner utvalget ikke grunn til å gå inn på. Etter kjæremålsutvalgets oppfatning må det under enhver omstendighet være en forutsetning for at spørsmålet om valg av fosterhjem skal kunne prøves av domstolene, at det er truffet vedtak om valg av fosterhjem av fylkesnemnda for sosiale saker. Før fylkesnemnda har truffet vedtak om valg av fosterhjem, kan spørsmålet om hvem barna i tilfelle skal plasseres hos, ikke bringes inn for domstolene til prøvelse. 56 I Rt s. 843 ble det dermed forutsatt at fylkesnemnda kunne stille vilkår om bestemt plasseringssted. I Rt 2011 s. 377 ble det om Rt s. 843 uttalt at Avgjørelsen holdt det åpent om den konkrete fosterhjemsplasseringen overhodet kunne prøves etter tvistemålsloven kapittel 33, men konstaterte at det uansett ikke var aktuelt å overprøve et spørsmål fylkesnemnda ikke hadde tatt stilling til. 57 Videre uttales det at: Etter min mening må ordlyden i barnevernloven 7-24 første ledd, jf. tvisteloven 36-1 første ledd, hvoretter nemndas vedtak om tvang mot personer kan overprøves etter tvisteloven kapittel 36, medføre at domstolene kan prøve spørsmål om fosterhjemsplassering hos «noen i barnets familie eller nære nettverk», jf. fosterhjemsforskriften 4 annet ledd. Det innebærer et øket element av tvang når slik plassering ikke kan gjennomføres. En forutsetning som fremgår klart av lovens ordlyd må imidlertid være at fylkesnemnda har tatt stilling til spørsmålet om slik fosterhjemsplassering Rt 1999 s. 843 på s Rt 2011 s. 377 avs Rt 2011 s. 377 avs

19 Etter Rt s. 377 er det som var forutsatt i Rt s. 843 dermed fastslått, og at fylkesnemnda har adgang til å stille vilkår om bestemt plasseringssted regnes nå som avklart. Forutsetningen for å fremme et slikt krav for domstolene er at fylkesnemnda har behandlet kravet Når har fylkesnemnda tatt stilling til spørsmålet om bestemt plasseringssted? Som det fremkommer av Rt s. 377 må fylkesnemnda ha tatt stilling til spørsmålet om fosterhjemsplassering i barnets familie eller nære nettverk for at et slikt spørsmål kan overprøves av domstolene. Hva kreves for at fylkesnemnda har tatt stilling? I saken i Rt s. 488, blir spørsmålet om domstolens mulighet til å stille vilkår om konkret fosterhjem når dette ikke har vært behandlet i fylkesnemnda prøvd. Når saken gikk for fylkesnemnda var det anført subsidiært krav om konkret fosterhjemsplassering, men fylkesnemnda hadde på sviktende grunnlag ikke realitetsbehandlet dette kravet. Fylkesnemnda mente at de ikke hadde mulighet til stille vilkår om dette uten at fosterhjemmet var godkjent av barneverntjenesten. De foretok dermed ingen nærmere vurdering av fordeler eller ulemper ved det aktuelle fosterhjemmet. Høyesteretts ankeutvalg i Rt s. 488 viser til Rt s. 377, og uttaler at: I avsnitt 49 i dommen fremholdes det at fylkesnemnda er et organ med domstolslignende behandling, at nemnda må ta stilling til de krav som er fremsatt og at det må fremgå av slutningen om kravet er tatt til følge. Selv om avgjørelsen av et krav feilaktig ikke fremgår av slutningen har det imidlertid ikke «betydning for prøvelsesretten hvis kravet først har vært fremsatt for og behandlet av nemnda». 60 De uttaler videre at fylkesnemndas standpunkt til morens krav ikke fremgikk av slutningen, men det fremgikk av nemndas premisser at kravet ikke ble tatt til følge. Da spørsmålet ikke hadde vært realitetsbehandlet i fylkesnemnda, kunne heller ikke domstolen ta stilling til det. Da fylkesnemnda i utgangspunktet har plikt til å behandle de krav som blir fremsatt, fikk denne saken et noe uheldig utfall. Høyesterett uttaler dermed at Ankeutvalget føyer til at slik denne saken har utviklet seg, bør det vurderes om morens krav på plassering i et konkret fosterhjem bør behandles på ny i fylkesnemnda Ofstad (2015) s Rt 2012 s. 488 avs Rt 2012 s. 488 avs

20 I henhold til Rt s. 488 kan man dermed si at fylkesnemnda har tatt stilling til spørsmålet om bestemt plasseringssted når det er blitt realitetsbehandlet. Det skal fremgå av slutningen om kravet tas til følge eller ikke, men det har ikke betydning for prøvelsesretten hvis dette feilaktig er utelatt, så lenge kravet er blitt fremsatt for og behandlet av nemnda Domstolens adgang til å stille vilkår om bestemt plasseringssted Som det fremkommer av kap ble det i Rt s. 377 avgjort at domstolen kan stille vilkår om bestemt plasseringssted hos familie eller nære nettverk hvis fylkesnemnda har tatt stilling til spørsmålet. Som det fremkommer av kap må spørsmålet være realitetsbehandlet av fylkesnemnda for at domstolen skal kunne overprøve det. 3.3 Er dagens rettstilstand i samsvar med kravet om barnets beste? Det klare utgangspunkt ved tiltak etter barnevernloven er hensynet til barnets beste jf. bvl Prinsippet legges også til grunn gjennom barnekonvensjonen art. 3 som gjelder som norsk lov jf. mrl. 2, og videre etter Grl. 104 annet ledd som trådde i kraft i Prinsippet gjenspeiles også gjennom barnevernlovens formålsparagraf 1-1, selv om det ikke følger direkte av lovens ordlyd. I saken i Rt s. 377 ønsket ikke far å være fosterhjem for barnet under behandlingen i fylkesnemnda, men da saken gikk for tingretten, nedla han prinsipal påstand om å være fosterhjem. I Rt s. 377 blir det av kommunen anført at domstolen må ha adgang til å prøve kravet om plassering selv om det ikke har vært behandlet i fylkesnemnda, da fylkesnemnda i praksis sjelden omtaler slike krav i slutningen. Høyesterett mener at dette ikke er riktig, da fylkesnemnda er et forvaltningsorgan med domstolslignende behandling, hvor flere av tvistelovens regler også gjelder for deres saksbehandling. Det følger av bvl tredje ledd, at tvisteloven 19-6 gjelder tilsvarende så langt den passer. Det vil si at nemnda må ta stilling til de krav som fremmes, og at det skal fremgå av slutningen om kravet tas til følge eller ikke. Blir dette ikke gjort, er det en saksbehandlingsfeil. Kommunen viser også til barnekonvensjonen art. 3 om hensynet til barnets beste, og art. 9 om at barnet ikke skal skilles fra sine biologiske foreldre. Høyesterett mener imidlertid at disse bestemmelsene ikke oppstiller noe krav om hva som kan overprøves etter tvisteloven kap. 36. Videre uttales det av Høyesterett i Rt s. 377 at hvis tingretten kan stille vilkår om bestemt plasseringssted uten at det har blitt behandlet i fylkesnemnda, ville domstolen tre i forvaltningens sted. De mener at dette ikke har vært meningen med bvl første ledd, som 16

21 gir anledning for kommunen og de private parter å bringe nemndas avgjørelse inn til rettslig overprøving. De skriver likevel at det innebærer et øket element av tvang hvis ikke plassering kan gjøres i barnets familie eller nære nettverk, som også er ønskelig etter fosterhjemsforskriften 4 annet ledd. Et annet praktisk eksempel kan være at mellom fylkesnemndbehandling og når saken kommer opp for tingretten, blir det klart at noen i familie eller nære nettverk til barnet ønsker å være fosterforeldre. Foreldrene til barnet tenker at hvis barnet ikke kan bo hos dem, vil det beste alternativet være at det i hvert fall får bo i nær familie. Barnet som helst vil bo hjemme, ønsker også å bo i kjente omgivelser, hvis det blir avgjort at det må ut av hjemmet. Besteforeldrene ønsker for eksempel å være fosterhjem. Saken bringes inn for tingretten, og besteforeldrene blir av biologiske foreldre presentert som mulig plasseringssted hvis det må foretas en omsorgsovertakelse. Dette var ikke tema under fylkesnemndbehandlingen, og et slikt vilkår ble dermed ikke behandlet der. Med dagens rettstilstand, vil tingretten ikke ha mulighet til å stille vilkår i henhold til det som kan være barnets beste man blir overlatt til å håpe på at barneverntjenesten lytter og ser barnets beste. Et fosterhjem i familie eller nære nettverk skal godkjennes på lik måte som et nøytralt fosterhjem jf. bvl. 4-22, og altså være like godt. Det vil dermed være urimelig at ikke tingretten også skal ha denne muligheten, av den grunn at spørsmålet ikke er blitt behandlet i fylkesnemnda. Blir barnet plassert i et annet fosterhjem, må foreldrene vente et helt år før de får prøve en sak om opphevelse av omsorgsovertakelse ved tilbakeføring jf. bvl annet ledd. Skaden ved å måtte vente et helt år kan være uerstattelig. Selv om Høyesterett mener at domstolen i slike tilfeller vil tre i forvaltningens sted, kan det likevel ikke være rimelig at tingretten ikke skal kunne tillegges denne oppgaven for å ivareta barnets beste, som er kjernen i saken. En sak om omsorgsovertakelse som blir behandlet i fylkesnemnda og deretter i tingretten, vil bli belyst i stor grad, noe som gir domstolen grunnlag til å avsi en god dom. Dette taler for at tingretten bør kunne stille vilkår om bestemt plasseringssted når dette er til barnets beste, selv om det ikke har vært behandlet i fylkesnemnda. Man kan gjerne tenke at det er unødvendig at tingretten skal kunne stille vilkår når fylkesnemnda ikke har behandlet et slikt spørsmål, da barnets beste ivaretas av bl.a forskrift om fosterhjem av 18. desember 2003 nr annet ledd, hvor det skal tilstrebes at barnet plasseres i familie eller nære nettverk. Barneverntjenesten skal altså uoppfordret vurdere en slik type fosterhjem. Det må likevel på alle måter være bedre for barnet, at et så inngripende tiltak som hvor barnet skal bo - kan avgjøres i tingretten, istedenfor av én enkelt saksbehandler, der det aktuelle hjemmet er egnet. Det vil også gi en mer åpen og betryggende prosess for alle involverte. 17

22 Plikten som fremgår av forskrift om fosterhjem 4 annet ledd er nå også ute til høring fra Barne- og likestillingsdepartementet for å bli lovfestet i bvl Høringsfristen er Lovfesting kan tilsi at kommunen ved barneverntjenesten i enda større grad vil tilstrebe at barnets storfamilie eller nettverk kan anvendes som fosterhjem, men sier også noe om hvor viktig det er at dette vurderes og anvendes av både barneverntjenesten, fylkesnemnda og domstolen, der det er til barnets beste. Forskning viser at barn som må flytte ut av hjemmet sitt på grunn av en omsorgsovertakelse, får en mer stabil tilværelse og sjeldnere brudd i fosterhjemmet hvis de får bo hos slekt eller nettverk. Deres psykiske helse er også bedre enn for barn som bor i vanlige fosterhjem. 63 Det viktigste er i alle tilfeller å finne et fosterhjem som ivaretar barnets beste, og i henhold til forskningen viser det seg å være positivt hvis et slikt hjem er hos slekt eller nettverk. Selv om barneverntjenesten skal foreta godkjenning i ettertid, skal fylkesnemnda kun stille vilkår om bestemt plasseringssted under forutsetning av at vilkårene i bvl oppfylles. Dette forutsetter at saken er blitt tilstrekkelig belyst i fylkesnemnda. På grunn av at fylkesnemnda kun kan stille vilkår under disse forutsetningene, skal det også mye til for at barneverntjenesten skal kunne overprøve fylkesnemndas avgjørelse om bestemt plasseringssted, herunder barnets beste vurderingen og fosterhjemmets egnethet for barnet. Da skal det ligge helt spesielle omstendigheter til grunn. 64 Dette tilsier at fylkesnemndas vurdering normalt har høy faglig tyngde, og det samme må da også gjelde for domstolen i slike saker også etter gjeldende rett. Det foreligger dermed ingen faglige betenkeligheter ved at tingretten kan stille vilkår uten at fylkesnemnda har behandlet spørsmålet, forutsatt at tingretten mener fosterhjemmet oppfyller vilkårene i bvl Særlig om barnets beste og hensynet til barnets kulturelle bakgrunn ved plassering etter omsorgsovertakelse I henhold til bvl. 4-1 skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Kulturell bakgrunn, som skiller seg fra norske familier med norsk kultur, skaper utfordringer i forhold til barnets beste ved en omsorgsovertakelse. Kulturell bakgrunn bør imidlertid alltid ha betydning i vurderingen av barnets beste ved en omsorgsovertakelse. Barnekonvensjonen art. 20 tredje ledd angår barn som midlertidig eller permanent er fratatt sitt familiemiljø, eller som i egen interesse ikke kan tillates å bli værende i et slikt miljø. Bar- 62 Regjeringen (2016a) 63 Regjeringen (2016b) 64 Ofstad (2015) s

23 net har da særlig rett til beskyttelse og bistand fra staten. Ved plassering i fosterhjem, følger det av tredje ledd at Når mulige løsninger overveies, skal det tas tilbørlig hensyn til ønskeligheten av kontinuitet i barnets oppdragelse og til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Dette kommer også til uttrykk i bvl. 4-15, ved valg av plasseringssted i det enkelte tilfellet: Det skal også tas tilbørlig hensyn til at det er ønskelig med kontinuitet i barnets oppdragelse, og til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Videre følger det av barnekonvensjonen art. 30 at I stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter eller personer som tilhører en urbefolkning, skal et barn som tilhører en slik minoritet eller urbefolkningen, ikke nektes retten til sammen med andre medlemmer av sin gruppe å leve i pakt med sin kultur, bekjenne seg til og utøve sin religion, eller bruke sitt eget språk. Sanne Hofman har gjennom sin tidligere omtalte forskning, 65 gjort noen interessante funn. Hun mener at formelt sett er regelverket bra, men har forsket på hvordan det fungerer i praksis. 66 Jeg vil se på hennes forskning spesielt rettet mot plasseringssted etter omsorgsovertakelse, og utfordringen mellom fylkesnemndas mulighet og domstolens mulighet til å stille vilkår om bestemt plasseringssted, i forhold til barns kulturelle bakgrunn. Som kjent har fylkesnemnda mulighet til å stille vilkår om bestemt plasseringssted jf. bvl annet ledd og Rt s Dette er imidlertid bare en rett de har, og det foreligger ingen plikt til å gjøre det. Videre er det barneverntjenesten som i utgangspunktet har ansvar for å finne og godkjenne et fosterhjem jf. bvl. 4-22, og det er de som i alle tilfeller utfører den formelle godkjenningen til slutt. 67 For barn med en annen kulturell bakgrunn enn den norske, kan det være spesielt viktig med retten til å stille vilkår om plasseringssted. For barn som gjerne snakker et annet språk, har en annen religion og spiser en helt annen mat, vil det mest sannsynlig være vanskeligere å komme inn i et vanlig norsk hjem, enn for et barn som er oppvokst i den norske kulturen. Hvordan blir hensynet til kultur, og Norges forpliktelser jf. barnekonvensjonen art. 20 og bvl anvendt og ivaretatt i praksis? Rettspraksis 65 Uio (2010) 66 Hofman (2010) s Ofstad (2015) s

24 Sanne Hofmans forskning om det samiske barnet 68 er interessant i henhold til min problemstilling, og viser utfordringene ved gjeldende rett. Indre Finnmark tingretts dom fra gjelder det samiske barnet. Gutten ble født på Hammerfest sykehus i 2006, hvor det to dager etter fødsel ble fattet vedtak av barneverntjenesten om midlertidig plassering. Far lever av reindrift og snakker best samisk. Mor snakker norsk, men er knyttet til den samiske kulturen. Barnet ble plassert hos fars søster, og foreldrene fikk rett til samvær en gang per uke. Foreldrene påklaget vedtaket, som ble opprettholdt. Gutten ble imidlertid flyttet til en annen søster av far, da det første beredskapshjemmet ikke ønsket å fortsette. Etter dette fremmet kommunen sak for fylkesnemnda med forslag om omsorgsovertakelse. Gutten ble plassert i fosterhjem utenfor familien, etter behandling i fylkesnemnda. Om plasseringssted skrev fylkesnemnda: X kommune har ikke tatt stilling til endelig plasseringssted, og det er bedt om at fylkesnemnda ikke legger føringer i forhold til dette. Fylkesnemnda forutsetter at kommunen ved sine vurderinger tar hensyn til de ulike hensyn som ligger i forhold til valg av plasseringssted. Fordelene ved en familieplassering må veies opp mot ulempene ved dette. I denne forbindelse bør kommunen vektlegge erfaringene i forhold til mors samarbeid i forhold til hennes øvrige barn og den samlede belastning for fosterhjemmet. C vil i sitt andre levehalvår være i en avgjørende fase i forhold til å etablere tilknytning og det bør søkes å unngå skifte i fremtidige omsorgsbaser. 70 Det ble dermed ikke stilt vilkår om bestemt plasseringssted i fylkesnemnda, noe det heller ikke ble anført fra partene. 71 Etter fylkesnemndas vedtak ble gutten flyttet ut av beredskapshjemmet hos sin tante. Biologiske foreldre tok ut begjæring om at han skulle tilbakeføres til sin tante, inntil saken var avgjort. Når saken gikk for tingretten ble det nedlagt subsidiær påstand om at gutten ble plassert i fosterhjem hos sin tante Hofman (2010) s TINFI TINFI TINFI TINFI