HØRINGSUTTALELSE Rapport: «En mer effektiv og fremtidsrettet hjelpemiddelformidling.»

Transkript

1 Til Arbeids- og sosialdepartementet Oslo, HØRINGSUTTALELSE Rapport: «En mer effektiv og fremtidsrettet hjelpemiddelformidling.» HLF takker for muligheten til å kommentere rapporten «En mer effektiv og fremtidsrettet hjelpemiddelformidling». HLF er Norges største organisasjon for mennesker med funksjonsnedsettelser med medlemmer. I rapporten berøres hørsel og hørselshemmedes behov bare på overflaten, og det er ingen utdypende diskusjon på hørselsområdet. Det virker som at utvalget definerer hørselsområdet inn etter høreapparater, og ikke ser helheten som blant annet inkluderer andre hørselstekniske hjelpemidler, tolk og tilpasningskurs for å nevne noe av det som finansieres over Folketrygden. Hørselshemming er et funksjons- og sansetap. 14,5 prosent av Norges befolkning over 20 år 1 har en hørselshemming som påvirker hverdagen, som sosial isolasjon og frafall fra utdanning og arbeidsliv. En del av disse har behov for omfattende rehabilitering, mens andre trenger tilrettelegging, hjelpemidler og kunnskap i å mestre sin hverdag. Gruppen av hørselshemmede er mangfoldig og stadig flere rammes av hørselsnedsettelse. Anslag viser at det i 2020 vil være om lag en million nordmenn som vil ha en hørselsutfordring 2. At utvalget løsriver hørselshemming fra hjelpemiddelområdet og reduserer det til et kostnadsspørsmål innen høreapparatformidling, mener vi er en stor svakhet ved utvalgsrapporten. For å oppsummere innspillene fra HLF: 1. Den individuelle retten til høreapparater og hørselstekniske hjelpemidler skal bestå. 2. Kostnadskontroll må ikke være det førende prinsippet, men hva som er behovet og til det beste for brukeren. 3. Det er positivt at det foreslås at det kommer en egen evaluering av høreapparater, men den må ikke løsrives fra hjelpemiddelområdet. 4. Tolk og tilpasningskurs skal forbli en del av folketrygden. 5. Det skal være en nasjonal utlånsordning for hjelpemidler. 6. Det skal være en faglig formidling av hjelpemidler. 7. Det skal være involvering av brukerne i utviklingen av tjenestene. For HLF er det viktig med en enhetlig og rettighetsbasert hjelpemiddelpolitikk, som er forankret i 3 grunnleggende prinsipper: 1. Individuell rettighet forankret i folketrygden 2. Nasjonal utlånsordning 3. Faglig formidling av hjelpemidler Individuell rettighet Vi har i dag en god modell for hjelpemiddelområdet. Det er behovet for et hjelpemiddel som er nødvendig og hensiktsmessig for å klare seg i dagliglivet eller i jobb/utdanning, som er det førende prinsippet. Videre er retten til hjelpemiddel forankret i folketrygdloven, og dermed en absolutt rettighet som ikke er avhengig av budsjett. Hørselshemmede har i dag en lovhjemlet rett på høreapparater gjennom folketrygden, med 1 Engdahl B, Tambs K, Borchgrevink HM, Hoffman HJ. Screened and unscreened hearing threshold levels for the adult population: Results from the Nord-Trøndelag Hearing Loss Study. Int J Audiol. 2005: 44, Hearing impairment among adults (HIA). Oslo: Senter for medisinsk metodevurdering, Sintef a report of a joint project,

2 den finansielle sikkerheten dette innebærer. HLF ønsker ikke en endring i dette. Det er viktig å ha en fullverdig høreapparatformidling, som sikrer likt tilbud uavhengig av bosted eller økonomi. Det gjør dagens ordning. Det vil i fremtiden, på grunn av den demografiske utviklingen, være flere eldre som trenger høreapparater og tilhørende hjelpemidler. Det å sikre at disse menneskene har optimale høreapparater og hjelpemidler vil føre til aktive eldre og lengre botid hjemme. Utfordringen for en høreapparatbruker og for samfunnet er ikke selve formidlings- og finansieringssystemet, men den kvalitative oppfølgingen etter at bruker har fått høreapparat. Høreapparat og en god oppfølging er viktig for å sikre hørselshemmedes mulighet til et aktivt liv, både i og utenfor arbeid. HLF er fornøyd med at flertallet i utvalget understreker viktigheten av at retten til hjelpemidler fortsatt bør forankres i folketrygden, og dermed være en absolutt rettighet som ikke er avhengig av budsjettdekning i kommunene 3. HLF er enig i utvalget om å styrke kommunenes rolle i formidlingen av hjelpemidler, men støtter flertallet i at finansieringsansvaret for enkle og høyfrekvente hjelpemidler skal forbli statlig. Evaluering av finansieringsansvaret for høreapparater Utvalget foreslår at det skal komme en evaluering av dagens system for finansieringsansvaret for høreapparater. I HLF er vi alltid positive til å hente inn mer kunnskap, men vi har noen bekymringer knyttet til en eventuell evaluering. For det første må den ta utgangspunkt i at den individuelle retten til høreapparat opprettholdes. Dette ble også presisert muntlig av utvalgslederen på pressekonferansen, ved fremleggelsen av rapporten, etter spørsmål fra fagbladet Din Hørsel. Men, dette er ikke spesifikt nevnt i utvalgsrapporten. Høreapparater er helt tydelig et hjelpemiddel 4, og dermed hører det prinsipielt sett inn under folketrygdloven, med de rettigheter dette innebærer. Det å se høreapparat som et hjelpemiddel innebærer at evalueringen ikke kan løsrive formidlingen av høreapparater fra resten av hjelpemiddelområdet. For hørsel gjelder dette blant annet tilgang til hørselsfaglig kompetanse, tolk, tilpasningskurs, rehabilitering og annet nødvendig hørselsteknisk utstyr. HLF har forståelse for at departementet og regjeringen er opptatt av kostnadskontroll, men mener at det førende prinsippet må være behovet for hjelpemidler og hva som er til det beste for brukeren. En evaluering kan ikke kun ha fokus på kostnader og en frykt for at det vil være flere eldre som har behov for høreapparater. Flere studier viser at udiagnostisert hørselstap kan medføre sosial isolasjon og depressive symptomer 5. Videre at hørselshemmede får en signifikant forbedring i sin psykiske helse ved bruk av høreapparat 6. Dårlig psykisk helse har både en stor personlig og samfunnsmessig kostnad. God formidling av høreapparater motvirker kostnader både på individ- og samfunnsnivå, som mindre bruk av regulære helsetjenester, motvirkning av demens, arbeidsledighet osv 7. Et isolert fokus på kostnader ved formidling av høreapparater vil føre til utgifter på andre områder, både innenfor NAVsystemet og i helsetjenesten. HLF er enig med utvalget når de skriver at det er sentralt for de å understreke viktigheten av hjelpemidler og tilrettelegging for å gi muligheter for økt deltakelse og mestring. Å sikre god tilgang på hjelpemidler og andre tilretteleggingstiltak er god samfunnsøkonomi. En passiv hjelpemiddelpolitikk kan føre til større behov for andre hjelpetiltak som igjen gjør brukerne mindre i stand til å være selvhjulpne. Det vil føre til at samfunnet må investere i dyrere tiltak som økt behov for personlig bistand eller institusjonsinnleggelse (side 4). Dette er også gjeldende for hørselsfeltet. Socialforskningsinstituttet i Danmark har beregnet at det danske samfunn årlig taper 2,7 milliarder i arbeidsproduksjon, på at hørselshemmede ikke får riktig 3 Utvalgsrapporten side 4. 4 Nav s defininsjon av et hjelpemiddel: Et hjelpemiddel er en gjenstand eller et tiltak som bidrar til å redusere praktiske problemer for personer med nedsatt funksjonsevne The Ear Foundation (2016) "Spend to save: Investing in hearing technology improves lives and saves society money". 2

3 og tidlig nok rehabilitering 8. Dette viser at hørselstap har klare samfunnsmessige omkostninger. Samme tendens viser også en norsk undersøkelse 9. Riksrevisjonen Det blir argumentert for at en gjennomgang av høreapparatformidlingen og forholdet til spesialisthelsetjenesten er nødvendig på grunn av manglende kostnadskontroll, som påpekt av Riksrevisjonen 10. Riksrevisjonen påpekte manglende kostnadskontroll i alle Dokument 1 for budsjettårene fra Endringer av forskrifter og kontrollrutiner hos NAV fra 2012 har medført at Riksrevisjonen siden da ikke har påpekt dette med manglende kostnadskontroll i høreapparatformidlingen. I Riksrevisjonens merknader for skriver de at NAV har gjennomført tiltak og at de anser saken for avsluttet. Videre er HLF ikke enig i virkelighetsbeskrivelsen om at NAV har liten kontroll over kostnadene til høreapparat. Brukeren opplever at det er strengt å få høreapparat, særlig reserveapparat hvis en som yrkesaktiv har behov for det. Noen brukere har også behov for reserveapparat selv om de ikke lenger er yrkesaktive, men får da avslag. Dette til tross for at personen er tilnærmet døv mens apparatet for eksempel er til reparasjon. I forskrift om stønad til høreapparat og tinnitusmaskerere er det sterke restriksjoner rundt formidlingen av høreapparat, som antall år før nytt kan innvilges og tildeling av reserveapparat 11. Det settes også makspris per høreapparat. Dette er med på å regulere kostnader og bidrar til kostnadskontroll. Dagens todelte system, med en deling mellom spesialisthelsetjenesten og hjelpemiddelsentralene har også styrker. Som utvalget konkluderer: «En viktig fordel ved systemet er imidlertid at valg av materialer og teknologiske løsninger i all hovedsak blir et resultat av en faglig vurdering fra spesialisthelsetjenesten av brukerens behov» 12. Folketrygdloven versus pasientrettighetsloven Hjelpemidler er finansiert som overslagsbevilgninger og gis etter behov. Dette innebærer at det er behovet for et hjelpemiddel som er utløsende for hvorvidt en person med funksjonsnedsettelse får innvilget et hjelpemiddel. Vurderingen av hensiktsmessigheten og nødvendigheten av et hjelpemiddel gjøres ut fra behov for å fungere i dagliglivet og i arbeidslivet. En overføring av finansieringsansvaret til spesialisthelsetjenesten vil medføre at brukernes rettigheter vil følge av Pasientrettighetsloven. Pasientrettighetsloven har en annen dynamikk enn Folketrygdloven. Pasientrettighetsloven angir rett til nødvendig helsehjelp uten å spesifisere hva hjelpen skal inneholde, mens Folketrygdloven angir rett til en konkret ytelse. I vurderingen av rett til nødvendig helsehjelp ligger det også til grunn i Pasientrettighetsloven 2-1 og prioriteringsforskriften et vilkår om avveining av nytte og kostnad, med den hensikt at penger til behandling skal anvendes der de gjør mest nytte. HLF er av den oppfatning at høreapparat ikke egner seg for en vurdering på linje med annen helsehjelp og i konkurranse med annen spesialisthelsetjenestebehandling. Dette fordi høreapparat har et sterkere preg av å være et hjelpemiddel enn direkte helsehjelp. HLF mener at funksjonshemmede trenger lovfesting av konkrete ytelser fordi rett til hjelpemidler handler også om livskvalitet, noe som er vanskelig å måle etter de prioriteringshensyn som følger av pasientrettighetsloven. Arbeidsdeltakelse Regjeringen har nylig lagt frem Perspektivmeldingen, og i henhold til den er det viktig at så mange som mulig står lengre i arbeid, på grunn av økt andel eldre. I fremtiden vil det være flere eldre per arbeidstaker, og som regjeringen skriver: «Jo mindre vi velger å jobbe i 8 Uhørt? Betydningen af nedsat hørelse for arbejdmarkedstilknytning og arbeijdsliv. København 2006, Socialforskningsinstituttet 9 SINTEF Helse i samarbeid med Folkehelseinstituttet, Hørselshemmede i arbeidslivet (2004) 10 Utvalgsrapporten side Utvalgsrapporten side 96. 3

4 fremtiden, desto større blir derfor velferdsstatens utfordringer. Derfor er tiltak som bidrar til å øke arbeidstilbudet og å inkludere flere i arbeidslivet særlig gunstig for å møte det fremtidige inndekningsbehovet» 13. I sin rapport skriver Hjelpemiddelutvalget: «I en situasjon hvor det vil bli relativt færre i yrkesaktiv alder, vil det bli enda viktigere å bidra med hjelpemidler, tilpasninger og tiltak for flest mulig av de yngre med funksjonsnedsettelser slik at de kan delta i arbeid eller gjennomføre utdanning» (s. 44). Av de siste statsbudsjettfremleggene til Arbeids- og sosialdepartementet peker de på at stadig flere unge hørselshemmede tar høyere utdanning og står i arbeid. Dette skrives i forbindelse med at det allerede er stor etterspørsel etter tiltak knyttet til utdanning og arbeid, som tolk, hørselstekniske hjelpemidler og tilpasningskurs. For HLF er det viktig å påpeke, slik også hjelpemiddelutvalget gjør, at målet om å holde flest mulig i arbeid ikke nås ved et dårligere tilbud og svekkede rettigheter. I Sosial- og helsedirektoratets utredning fra 2007 bemerkes det at hørselshemmede har en deltakelse i arbeidslivet på 67 prosent, mot 77 prosent for den øvrige befolkningen 14. I henhold til Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) fra 2015 ligger sysselsettingsraten blant personer med funksjonsnedsettelser på 43,1 prosent 15. Svensk AKU viser at hørselshemmede i Sverige har tilnærmet lik yrkesdeltakelse som befolkningen for øvrig 16. I statsbudsjettfremlegget for vedgår også Arbeids- og sosialdepartementet at det er flere unge hørselshemmede som står i utdanning og i arbeid. HLF mener det er viktig å forbedre systemet som sørger for at hørselshemmede har en høy yrkesdeltakelse, fremfor å sette begrensinger i for eksempel tilgang til nødvendige hjelpemidler, som blant annet høreapparater og annet hørselsteknisk utstyr. Dette innebærer blant annet å få oppdaterte tall på sysselsettingsgraden blant hørselshemmede og identifisere hvilke tiltak som trengs for å sikre og øke yrkesdeltakelsen. Videre innebærer dette at kostnadskontroll ikke skal være det førende prinsippet, men hva som er behovet og til det beste for brukeren. Hjelpemiddelutvalget fokuserer en del på demografiske variabler, og da i særdeleshet alder. De peker på den økende andelen eldre og sannsynligheten for økt etterspørsel etter hjelpemidler. Med økt alder økes også sjansen for hørselstap og behov for høreapparater og tilhørende hjelpemidler. Forskning viser at bruk og nytte av høreapparat er signifikant knyttet til oppfølging av hørselsfaglige instanser 17. Eldrebølgen må ikke være avgjørende for hvem som skal ha finansieringsansvaret for høreapparater. Oppfølgingen av den enkelte høreapparatbruker må være det som står i fokus. Forskning viser at eldre som har hørselstap har større risiko til å utvikle demens 18, samt at hørselstap ikke oppdages, men at eldre i stedet diagnostiseres med demens 19. En evaluering av finansieringsansvaret for høreapparater må være faglig fundert, med sterkt innslag av brukerinvolvering. Arbeids- og sosialdepartementet sammen Helse- og sosialdepartementet må også se på forbedringspotensialet i dagens formidlingssystem, og det skal være en selvfølge at høreapparatene ikke løsrives fra det øvrige spesialiserte hjelpemiddelområdet. Tilpasningskurs og tolk som en del av folketrygden Tilpasningskurs Ekspertutvalget går ikke nevneverdig inn på hjelpemiddelområdene tolk og tilpasningskurs. Unntaket er at de skriver at tilpasningskurs er en ordning som i dag forvaltes av Arbeids- og velferdsetaten, men som ligger i en gråsone mot kommunalt ansvar. For hørselshemmede er 13 Meld. St. 29 ( ) Perspektivmeldingen. 14 Sosial- og helsedirektoratet (2007:21). Å høre og bli hørt. Anbefalinger for en bedre høreapparatformidling. 15 Tøssebo og Wik (2015) «Funksjonshemmetes tilknytning til arbeidslivet: en kunnskapsoversikt». Publisert av Forskningsrådet 16 Utvalgsrapporten side Solheim, J. et al (2012): Factors affecting older adults' use of hearing aids. Scandinavian Journal of Disability Research. 18 JAMA and Archives Journals. "Hearing loss associated with development of dementia." ScienceDaily. ScienceDaily, Hearing loss in the elderly, doktoravhandling av Jorunn Solheim, Universitetet i Oslo

5 tilpasningskurs ett av meget få tilbud om mestringskurs. Ingen kommuner har et tilsvarende tilbud som tilpasningskursene ved HLF Briskeby rehabilitering og utadrettede tjenester. Disse tilpasningskursene er etter avtale med Arbeids- og velferdsetaten. Her deltar hørselshemmede som er yrkesaktive, men som er i ferd med å falle ut eller ønsker seg tilbake i arbeid. HLF Briskeby har siden 2004 holdt tilpasningskurs for voksne tinnitus- og meniererammede, personer med cochlea implantat, tunghørte og døvblitte i yrkesaktiv alder og er landets ledende fagmiljø innen området. Når det gjelder det øvrige tilbudet om mestring og oppfølging er det veldig tilfeldig. Dette skyldes manglende hørselsfaglig kompetanse i kommunene og kunnskap om hvem som er hørselshemmet. En kartlegging av hørselskontaktordningen utarbeidet av Helsedirektoratet 20 viser at det er et flertall som oppgir at kommunens/bydelens rehabiliteringstilbud til hørselshemmede ikke er beskrevet i plandokumenter. Samme kartlegging viser at både koordinerende enheter og hørselskontakter mener at det ikke finnes en oversikt over antall personer med hørselshemming i kommunen/bydelen. Videre oppgis det at kun 3 av 10 har rehabiliteringstilbud, nær 5 av 10 har det ikke, mens 2 av 10 er usikre på om de har dette. Når kommunene ikke har oversikt over hvem som er hørselshemmed blir det vanskelig å ha målrettede tiltak. Overføres tilpasningskurs til kommunene vil brukeren også være avhengig av den enkelte kommunes økonomi, som kan medføre ulike tilbud til hørselshemmede. Det kan også føre til en forskjellsbehandling internt i kommunen, hvis det meldes inn et behov på slutten av året og kommunekassen er tom. Tolk Det har vært en separat gjennomgang av tolkeområdet gjennomført av Agenda Kaupang på oppdrag av Arbeids- og sosialdepartementet. Her har HLF levert en egen tilbakemelding som vi vil legge ved høringsuttalelsen til hjelpemiddelområdet. Men, vi vil påpeke viktigheten av en fortsatt individuell rettighetsfestelse av tilgang på tolk med finansiering i Folketrygden. Her følger oppsummering av HLFs merknader til departementet som tilsvar på Kaupangrapporten om tolkeområdet: En fortsatt individuell rettighetsfestelse av tilgang på tolk med finansiering i Folketrygden. Viktig med godt tallmateriale og statistikk på tolkeområdet. Myndighetene må kartlegge og få oversikt over mørketallene når det gjelder behovet for skrivetolking. NAV må ha nok kvalifiserte tolker tilgjengelig for å imøtekomme brukerens behov, inkludert oppdrag på kveldstid. Det må være gode rutiner for kompetanseutvikling hos tolkene. NAV må aktivt ta i bruk ny teknologi, både på tjenesteleveranse (eks billedtolking) og bestilling (automatisering) Myndighetene må oppfylle informasjonsplikten om skrivetolking Det må etableres gode rutiner for å involvere brukerne i utvikling av en god og effektiv tolketjeneste Nasjonal utlånsordning HLF støtter mindretallet i at en nasjonal utlånsordning gir den beste forutsetningen for en faglig sterk og brukerorientert hjelpemiddelformidling. Tilskuddsordninger svekker det kompensatoriske prinsippet om dekning av merkostnader som følge av funksjonsnedsettelser. Videre viser erfaringer fra Sverige og Danmark at tilskuddsordninger favoriserer personer med god økonomi, gode kognitive forutsetninger for å orientere seg i markedet, samt de som bor i de delene av landet hvor markedsaktørene befinner seg 21. Videre fører tilskuddsordninger med seg økt fare for innkjøp av uhensiktsmessige og dårligere hjelpemidler samt mangelfull tilpasning. Dette kan skyldes fravær av faglig kompetanse og for brukeren et vanskelig marked å orientere seg i alene. Hjelpemiddelet vil da i verste fall ikke kompensere for funksjonstapet. 20 Synovate (2010) «Kartlegging av hørselskontatordningen» Rapport utarbeidet på oppdrag fra Helsedirektoratet. 21 Hjelpemiddelutvalget side 93 5

6 Utlånsordningen er også en gjenbruksordning, noe som er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Når en person ikke lenger trenger et hjelpemiddel skal det leveres tilbake og dermed kunne tas i bruk av andre. En tilskuddsordning fungerer ikke slik. Da eier man selv hjelpemiddelet, noe som medfører at færre hjelpemidler vil bli gjenbrukt. Ser man til Sverige og Danmark har tilskuddsordninger ført til kompetansetapping av hørselssentralene, en urettferdig egenbetaling og store lokale variasjoner. Faglig formidling av hjelpemidler For HLF er det viktig at ansvaret for hjelpemiddelformidlingen fortsetter å ligge hos NAV og er et statlig ansvar, der hjelpemidlene er finansiert av folketrygden. Slik bevares også dagens individuelle rett til et hjelpemiddel. Unntaket er for høreapparater hvor vi mener at formidlingen skal være i spesialisthelsetjenesten, med finansieringsansvar over folketrygden. Det er viktig at organiseringen blir enhetlig og helhetlig. Avgjørende er det også at de som arbeider innen hørselsområdet har god hørselsfaglig kompetanse og at brukeren får faglig veiledning, tilpasning og opplæring. Dette vil bidra til at hørselshemmede mestrer sin funksjonshemming og tar hjelpemidler aktivt i bruk. Særlig viktig er dette for høreapparatbrukerne, da både norske og internasjonale studier viser at mange høreapparater ikke tas i bruk, fordi tilpasning og opplæring i bruken er mangelfull. Tallet kan være så høyt som 22 prosent 22. Dette medfører store kostnader, både på individ- og samfunnsnivå, blant annet begrensninger i arbeidsevne og forringet aktiv samfunnsdeltakelse på alle områder. Innenfor dagens hjelpemiddelordning er det rom for å videreutvikle kvalitet ved å satse på medvirkning, formidlingskvalitet og forenklinger. Forenkling av søknads- og dokumentasjonspraksis bør det også kunne gjøres noe med, slik at en får en mer effektiv saksbehandling og utlevering. For hørselshemmede er det også viktig at spesialisthelsetjenesten styrkes innen hørselsområdet, da de har formidlingsansvaret og er i tillegg avgjørende for den kvalitative oppfølgingen av den enkelte bruker. Hørselssentralene er motoren i samhandlingen med kommunene, som knapt har hørselsfaglig kompetanse. Involvering av brukerne i utvikling av tjenestene Det er viktig at det etableres gode rutiner for brukermedvirkning for å utvikle hjelpemiddelområdet, både på individ- og systemnivå. Brukermedvirkning er en lovfestet rettighet, og dermed ikke noe tjenesteapparatet kan velge å forholde seg til eller ikke. Brukermedvirkning forbedrer og kvalitetssikrer tjenestene. Gjennom brukermedvirkning utvikles tjenestene i tett samhandling med fagkunnskapen, slik skapes det beste tilbudet. Avslutningsvis vil HLF minne om at Norge har en forpliktelse til å følge FN-konvensjonen for personer med nedsatt funksjonsevne, herunder plikt til å tilby hjelpemidler. Ta kontakt med orholm@hlf.no eller mobil hvis det er noe dere ønsker utdypning av eller vi på annet vis kan bidra. HLF ønsker å være en medspiller med det offentlige for å gjøre hverdagen bedre for de hørselshemmede. Vedlagt ligger HLFs innspill til Tolkerapporten og et notat sendt til Helse- og omsorgsdepartementet om status, utfordringer og muligheter innen høreapparatområdet. Med vennlig hilsen Anders Hegre Merete J. Orholm Julie Ness Generalsekretær Leder av interessepolitisk avdeling Interessepolitisk rådgiver 22 Solheim, Jorunn: «Hearing loss in the eldrely». Doktoravhandling, Universitetet I Oslo (2011). 6

7 2 VEDLEGG: 1. HLFs innspill på Tolkerapporten 2. HLFs notat til Helse- og omsorgsdepartementet om status, utfordringer og muligheter innen høreapparatområdet VEDLEGG 1 - HLFs innspill på Tolkerapporten Til Arbeids- og sosialdepartementet Oslo, Tilbakemelding på rapporten «Helhetlig gjennomgang av tolkeområdet» av Agenda Kaupang. HLF er Norges største organisasjon for mennesker med funksjonsnedsettelser med rundt medlemmer. 14,5 % av Norges befolkning over 20 år 23 har en hørselshemming som påvirker hverdagen, som sosial isolasjon og frafall fra utdanning og arbeidsliv. En del av disse har behov for omfattende rehabilitering, mens andre trenger tilrettelegging, hjelpemidler og kunnskap i å mestre sin hverdag. Gruppen av hørselshemmede er mangfoldig og stadig flere rammes av hørselsnedsettelse. Anslag viser at det i 2020 vil være om lag en million nordmenn som vil ha en hørselsutfordring. 24 HLF viser til brev fra Arbeids- og sosialdepartementet av 17. mars der de ber om HLF sin tilbakemelding på rapporten «Helhetlig gjennomgang av tolkeområdet» utarbeidet av Agenda Kaupang. Rapporten belyser mange viktige problemstillinger og utfordringer innen tolkeområdet, og HLF er glad for at Arbeids- og sosialdepartementet har initiert denne gjennomgangen. Vi har store forhåpninger til oppfølgingen av rapporten og det videre arbeidet med å utvikle en god og helhetlig tolketjeneste til beste for brukeren. Innledningsvis vil HLF peke på at vi sammen med de tre andre berørte brukerorganisasjonene på bruk av tolk, Norges Døveforbund (NDF), Landsforbund for kombinert Syns- og Hørselshemmede/Døvblinde (LSHDB), Foreningen Norges døvblinde (FNDB) har sendt Arbeids- og sosialdepartementet en felles tilbakemelding på tolkerapporten. Det vi ønsker å redegjøre for i dette brevet er det som særskilt angår vår brukergruppe, hørselshemmede som primært bruker skrivetolking. HLFs merknader oppsummert: En fortsatt individuell rettighetsfestelse av tilgang på tolk med finansiering i Folketrygden. Viktig med godt tallmateriale og statistikk på tolkeområdet. Myndighetene må kartlegge og få oversikt over mørketallene når det gjelder behovet for skrivetolking. NAV må ha nok kvalifiserte tolker tilgjengelig for å imøtekomme brukerens behov, inkludert oppdrag på kveldstid. 23 Engdahl B, Tambs K, Borchgrevink HM, Hoffman HJ. Screened and unscreened hearing threshold levels for the adult population: Results from the Nord-Trøndelag Hearing Loss Study. Int J Audiol. 2005: 44, &Content_6496=6178:50246:25,6109:0:6562:14:::0:0 24 Hearing impairment among adults (HIA). Oslo: Senter for medisinsk metodevurdering, Sintef a report of a joint project,

8 Det må være gode rutiner for kompetanseutvikling hos tolkene. NAV må aktivt ta i bruk ny teknologi, både på tjenesteleveranse (eks billedtolking) og bestilling (automatisering) Myndighetene må oppfylle informasjonsplikten om skrivetolking Det må etableres gode rutiner for å involvere brukerne i utvikling av en god og effektiv tolketjeneste Brukernes behov For HLFs brukergruppe er skrivetolking den tolkeformen som brukes hyppigst. I henhold til rapporten utgjør skrivetolking en liten andel av tolkeoppdragene. Samtidig peker rapporten på at mørketallene kan være store og at mange brukere som i dag kvalifiserer til bruk av skrivetolk ikke tar hjelpemiddelet i bruk. Dette samsvarer også med HLFs erfaringer om brukergruppen. Vi får tilbakemelding fra brukere som har fått avslag på skrivetolk og som også lar være å søke av den oppfatning at det nytter ikke fordi de allikevel får avslag. Tolkesentralene melder også tilbake til HLF at de ikke har kapasitet til å imøtekomme den økte etterspørselen etter skrivetolk. Rapporten belyser også utfordringen med manglende data og oversikt over bakgrunnsinformasjon om brukerne. Agenda Kaupang påpeker derfor at de i sin rapport ikke kan si noe om økningen innen de ulike gruppene (s 102). HLF mener dette er viktig å ha med seg i det videre arbeidet med å styrke tolkeområdet. Det er viktig å ha god tilgang på tallmateriale og statistikk. HLF har etterspurt dette flere ganger hos NAV og Tolkesentralene uten å ha fått gode nok svar. HLF er derfor enig med Agenda Kaupang at det er viktig å ha dette på plass for å kunne fatte gode beslutninger og styringsmål for tolkeområdet. Er dette på plass vil en også sette inn tiltak når det er ekstra etterspørsel etter tolk, samt ha en bedre dekning på tolk etter ordinær arbeidstid. Kunnskapen om skrivetolking og retten til dette er også lav eller fraværende hos mange som kvalifiserer til bruk av skrivetolk. Tekstede informasjonsvideoer og informasjonsmateriell må utvikles og distribueres. Her har det offentlige en informasjonsplikt overfor målgruppen. I dag får de aller fleste kun utlevert f.eks høreapparat uten å vite noe om de andre tjenestetilbudene og hjelpemidlene, herunder tolking, som kan bidra til at de får en bedre og mer aktiv hverdag både i utdanningsløpet, i arbeidslivet eller på fritiden. Fagmiljøer som jobber med tildeling av høreapparater og hjelpemidler må informere, motivere og hjelpe brukere til også å bli tolkebrukere. Studier fra hele verden viser at hørselshemming er et økende globalt problem og ifølge WHO er hørselstap en av de mest vanlige permanente funksjonsnedsettelsene i den vestlige verden. Den viktigste risikofaktoren for hørselstap er høy alder, men Verdens Helseorganisasjon ropte i februar 2016 et varsku om at så mange som 1,1 milliarder ungdom er i ferd med å utvikle hørselstap, blant annet grunnet fritidsstøy og uvettig omgang med musikk på øret 25. Støyskader står for 55 % av innmeldte yrkesskader til Arbeidstilsynet, rundt 1700 årlig, og Petroleumsindustrien «produserer» 800 i året. Felles for disse menneskene er at de ikke er født med et hørselstap og har talespråk som kommunikasjonsmåte. Hvis behov for tolking, er skrivetolking den tolkeformen denne brukergruppen hyppigst vil benytte. Hvilke hjelpemidler (herunder tolk) og hørselsteknisk utstyr denne gruppen hørselshemmede vil ha behov for fremtiden vet vi lite om. Det vi vet er at stadig flere unge tar utdanning og står i arbeid, noe som vil også vil kunne medføre økt behov for skrivetolking. Derfor er det grunnlag for å påpeke, slik også Agenda Kaupang gjør, at en må ha bevissthet om mørketallene for skrivetolking

9 HLF får tilbakemelding om at hørselshemmede får avslag på skrivetolk. Planlagte aktiviteter må derfor avlyses og aktiv samfunnsdeltakelse hindres. Resultatet blir ofte sosial tilbaketrekking, isolasjon og ensomhet. Tolketjenesten begrunner avslag med at det ikke er kapasitet nok, at det er for få tolker til å ta skrivetolkoppdrag og at tolkene ikke kan pålegges å arbeide kveld eller helg. Det siste begrunnes i at de fleste skrivetolkene er frilansere. For brukerne er det rettighetsbrudd som støter dem ut av aktiv samfunnsdeltakelse. Avslag på skrivetolk medfører også at brukere opplever det som nytteløst å bestille tolk, da de allikevel ikke vil få det. Særlig gjelder dette behov for tolk utenfor ordinær arbeidstid og til kortvarige oppdrag. Dette er en uheldig sirkel og som trolig også er en medvirkende årsak til mørketall. Det er viktig å se på hvilke tolkeoppdrag som ikke blir dekket og se dette i sammenheng med hvor i landet oppdraget skulle være med når på døgnet det skulle finne sted, samt se om dette har sammenheng med brukerbehov og tilgjengelige tolkeressurser. Slik tolkeressursene fordeler seg i dag så er det en skjevhet i fylkenes tilgjengelige tolkeressurser. Rapporten viser også at tolkeoppdragene er blitt mer mangfoldig og at det er økt etterspørsel etter tolk under utdanning og i arbeid. Dette medfører at det er viktig å ha gode rutiner for og økt satsing på kompetanseutvikling hos tolkene. Utvikling av teknologi HLF stiller seg positiv til alle former for ny teknologi som kan gjøre hverdagen bedre for hørselshemmede. Vi har store forventninger til utvikling av talegjenkjenningsteknologi som Arbeids- og sosialdepartementet har igangsatt og hva det kan bidra til. Når det gjelder billedtolking så er dette et nytt og spennende tiltak for skrivetolking. Flere brukere melder positivt tilbake på dette tilbudet. Det som derimot er viktig å påpeke er at billedtolking ikke kan erstatte fysisk tilstedetolking i alle sammenhenger. Billedtolking er mest hensiktsmessig når møtene er kortvarig og/eller ikke har mange deltakere. HLF ønsker at departementet styrker billedtolketjenesten og bidrar til at den alltid har de beste teknologiske løsningene og er tilgjengelig for brukeren på alle plattformer. Se under organisering og styring for forslag om å utvikle en nettportal. Organisering og styring Det er alvorlig det som Agenda Kaupang skriver om manglende styring, effektiv organisering -og utvikling av tolketjenesten. Dette medfører at brukeren ikke får tilgang på gode tolketjenester når de har behov for dette. Slik tolketjenesten er organisert i dag gir det også lite rom for brukermedvirkning. De få gangene vi har blitt invitert for å drøfte tolkeområdet har det mer vært «ovenfra og ned» informasjon med så å si ingen muligheter til å komme med innspill. Sist var dette tilfelle ved årsskiftet 2013/14 da rundskrivet 10-7 Bokstav f tolkehjelp for hørselshemmede og rundskriv 10-7 Bokstav g Tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde ble revidert. Det er viktig med god brukerinvolvering ved tjenester som direkte berører sluttbrukere, slik som tolkeområdet gjør. Vi ber derfor om at brukerne involveres i arbeidet med følge opp rapporten og utvikle et godt tolketilbud. Formålet med organiseringen av tolketjenesten må være at den er effektiv, har tydelig ledelse og beslutningslinjer. Tolketjenesten må få sin plass i systemet uten for mye byråkrati og omveier. Bestillingsrutiner og formidling må være enkelt og effektivt. Det skal ikke være tungvint å bestille tolketjenester. En god og effektiv bestillingstjeneste for tolk er viktig for at mange hørselshemmede kan være aktive samfunnsborgere. HLF er positive til å utvikle en nettportal med kalender og oversikt over ledige tolker, der bestillinger også kan legges inn, og med det få en portal som knyttes opp til den enkelte bruker og som også kan gi en helhetlig oversikt over bestilte tolkeoppdrag. Et slikt system ville også ha forenklet arbeidet for brukerens arbeidsgiver når tolk til arbeidsoppdrag skal bestilles. Mye av tolkeformidlingen burde være mer automatisert og gjort tilgjengelig for den 9

10 enkelte bruker. Slik det er i dag må oppdrag bestilles enkeltvis og alle utforme sine egne oversikter. HLF er fornøyd med NAV fellesoppdrag for bestillinger til større arrangementer. Siden det ble etablert så har tildeling av skrivetolk til kurs og konferanser i regi av HLF stort sett gått smertefritt. Positivt er det også at de har avholdt brukermøter med evaluering av tjenesten og dialog om fremtidig behov. Det er viktig at det etableres en turnusordning for tolker, som sikrer tilgang til tolk etter ordinær arbeidstid. Det må også etableres gode ordninger som sikrer dekning av korte oppdrag. HLF mener at mørketallene for bestilling av tolk utenom arbeidstid er store, da de fleste lar være å bestille grunnet lav forventning om å få tolk. Sektoransvar All tolking må finansieres av NAV. Alt annet skaper usikkerhet både hos bruker og bestiller, og medfører i verste fall at bruker ikke får tolk. Hvis alle tolkeoppdrag blir finansiert av NAV og gjennom folketrygden, er det viktig å påpeke at dette ikke skal medføre at det offentlige fratas sin informasjonsplikt (jamfør Pasient- og brukerrettighetsloven). Forvaltningsloven og Domstolloven) og at det blir opp til brukeren selv å bestille tolketjenester hver gang det er behov for dette. Brukermedvirkning Det er viktig at det etableres gode rutiner for brukermedvirkning for å utvikle en god og effektiv tolketjeneste. Avslutningsvis vil HLF påpeke viktigheten av at tilgangen til tolk fortsettes finansiert over folketrygden og at den er rettighetsfestet. Videre at rapporten som Agenda Kaupang har levert ikke legges i en skuff, men aktivt følges opp av alle involverte parter samt at brukermedvirkningen ivaretas. HLF forventer å bli invitert inn i arbeidet med å utvikle en tolketjeneste med et godt tolketilbud. HLF bidrar gjerne inn i arbeidet med å styrke tolketjenesten og undertegnede nås på orholm@hlf.no eller mobil Med vennlig hilsen HLF (Hørselshemmedes Landsforbund) Anders Hegre Generalsekretær Merete J Orholm Leder av interessepolitisk avdeling 10

11 VEDLEGG 2 HLFs notat til Helse- og omsorgsdepartementet om status, utfordringer og muligheter innen høreapparatområdet Til Helse- og omsorgsdepartementet Oslo, HØREAPPARATOMRÅDET: STATUS, UTFORDRINGER OG MULIGHETER HLF er Norges største organisasjon for mennesker med funksjonsnedsettelser med rundt medlemmer. 14,5 % av Norges befolkning over 20 år 26 har en hørselshemming som påvirker hverdagen, som sosial isolasjon og frafall fra utdanning og arbeidsliv. En del av disse har behov for omfattende rehabilitering, mens andre trenger tilrettelegging, hjelpemidler og kunnskap i å mestre sin hverdag. Gruppen hørselshemmet er mangfoldig og stadig flere rammes av hørselsnedsettelse. Anslag viser at det i 2020 vil være om lag en million av Norges befolkning som vil ha en hørselsutfordring. HLF viser til møtet som ble avholdt , der utgangspunktet var merknadene Helseog omsorgskomiteen ga i sin innstilling til Meld. St. 26 (side 20 i Innst. 40 S, utfordringsbildet og eventuelle løsninger. I møtet ble det etterspurt om HLF kunne ettersende et dokumentert notat med de viktigste momentene som ble trukket frem i møtet. Dette gjøres nedenfor. Dokumentasjon legges frem løpende, gjennom lenker og henvisninger til vedlegg. Notatet gir et innblikk i høreapparatområdet, status, utfordringer og muligheter slik vi også la det frem på møtet. Viktige punkter for HLF: Retten til høreapparat må forbli rettighetsfestet og finansiert over Folketrygden Hørselsomsorgen må forbli offentlig. Høreapparatbrukere må tilbys verifisert tilpasning, god opplæring og oppfølging som ledd i rehabiliteringsprosessen, i tråd med standarden for høreapparatformidling. Etablere et kvalitetsregister for hørselssentralene og ØNH-spesialistene. Ventetiden på hørselssentralene må være på maks 12 uker for tildeling av høreapparater. Regjeringen utarbeider en helhetlig oppfølgingsplan for personer med hørselshemming, som inkluderer mestrings- og rehabiliteringstiltak etter å ha fått verifisert og tilpasset høreapparater og annet hørselsteknisk utstyr. Alle kommuner må ha operative hørselskontakter med formell hørselsfaglig kompetanse på minimum bachelornivå (slik Helsedirektoratets rapport IS 1947 fra 2011 anbefaler). Involvering av hørselshjelpere, likepersoner og brukere i tjenesteutformingen, må gis gode og forutsigbare rammevilkår. Hørselshjelperordningen forblir en fast post over statsbudsjettet til Helse- og omsorgsdepartementet 26 Engdahl B, Tambs K, Borchgrevink HM, Hoffman HJ. Screened and unscreened hearing threshold levels for the adult population: Results from the Nord-Trøndelag Hearing Loss Study. Int J Audiol. 2005; 44: &Content_6496=6178:50246:25,6109:0:6562:14:::0:0 11

12 Hørselssentralenes rolle og ansvar i samhandlingen med kommunene tydeliggjøres og tilføres ressurser og incentiver. Videreføring av pilotprosjektet «En moderne hørselsomsorg» på Ringerike med støtte fra Helsedirektoratet. 12

13 Innledning Fremstillingen vil i hovedsak fokusere på høreapparatområdet. Dette er en avgrensning som er gjort av hensyn til møtet den 24. januar Det må ikke tolkes dit hen at hørselshemmedes behov kun er rent teknisk-medisinske og relatert til høreapparat. Gruppen hørselshemmede er en sammensatt gruppe med et bredt aldersspenn, fra små barn til den eldste delen av befolkningen. Noen har behov for omfattende rehabilitering, mens andre trenger tilrettelegging, hjelpemidler og kunnskap i å mestre sin hverdag. Her spiller også HLFs hørselshjelpere, kommunale hørselskontakter, en god høreapparatformidling/- oppfølging og tilgang til audiopedagoger en stor rolle. Viktig er det også med et godt tjenestetilbud på det psyko-sosiale området. Hørselshemmede har i dag en lovhjemlet rett på høreapparater gjennom folketrygden, med den finansielle sikkerheten dette innebærer. HLF ønsker ikke en endring i dette. Det er viktig å ha en fullverdig høreapparatformidling, som sikrer likt tilbud uavhengig av bosted eller økonomi. Det gjør dagens ordning. Det vil i fremtiden, på grunn av den demografiske utviklingen, være flere eldre som trenger høreapparater og tilhørende hjelpemidler. Det å sikre at disse menneskene har optimale høreapparater og hjelpemidler vil føre til aktive eldre og lengre botid hjemme. Utfordringen for en høreapparatbruker og for samfunnet er ikke selve formidlings- og finansieringssystemet, men den kvalitative oppfølgingen (les; rehabilitering). HLF har i samarbeid med andre 27 undersøkt spesialisthelsetjenestens formidling av høreapparater 28. Hovedfunnet er at norske høreapparatformidlere, under stramme finansielle rammer, gjennomgående leverer god kvalitet på det tekniske-medisinske (diagnostisering og tilpasning), mens det er et betydelig forbedringspotensial innen det psykososiale (oppfølging, audiologisk rådgivning og rehabilitering). For å mestre sin hørselshemming og være aktive samfunnsborgere er det som skjer etter at brukeren har mottatt sitt tekniske hjelpemiddel, som et høreapparat er, av avgjørende betydning. Det er naturlig å henlede oppmerksomheten mot at tilbudskravene i gjeldende standard for høreapparatformidling, NS-EN 15927:2010 «Tjenester tilknyttet formidlingen av høreapparater», og behovsbeskrivelsen i WHOs ICF «Core set for hearing loss» ( systematisk er bygget opp langs spekteret teknisk-medisinske og psyko-sosiale behov. Norge er som kjent forpliktet til å implementere ICF, med SHdir som adressat: aspx). Hovedelementene i relevansen av denne tilnærmingen stadfestes i «Samarbeidsavtale mellom de regionale helseforetakene og Arbeids- og velferdsdirektoratet om høreapparatformidlingen» (2009) og i den statlige kravspesifikasjonen via foretakene til hørselssentralene ( HLF vil dessuten presisere at gruppen hørselshemmede, i tillegg til høreapparatbrukergruppen også omfatter brukergrupper som har andre og/eller supplerende behov til høreapparat. Det gjelder for eksempel døve/døvblitte (tegn/talespråklige), barn/voksne med cochlea implantat, tinnitusrammede og personer med Menieres sykdom. Det er videre naturlig å nyansere tematisk, eksempelvis på livsfase og livssituasjon samt 27 Evaluering av NS-EN 15927:2010 «Tjenester tilknyttet formidling av høreapparater»:et samarbeid mellom: HLF, Norsk Audiografforbund, Norsk teknisk Audiologisk forening, Norsk Audiopedagogisk Forening, Lovisenberg Diakonale Sykehus, Den Norske Legeforeningen og Bransjeforeningen for helse- og velferdsteknologi. Oktober NS-EN 15927:2010 «Tjenester tilknyttet formidling av høreapparater». Gjeldende for norske hørselsklinikker siden

14 nærpersoner. Alle disse, samt nærpersoner, barn, personer med tilleggsutfordringer, som syn og psykisk utviklingshemming, holdes utenfor dette notatet. Det er i innarbeidet i hørselssektoren å skille mellom barn/unge, voksne (definert som personer i yrkesaktiv alder) og eldre. I dette notatet vil hovedfokus ligge på eldregruppen, da det var denne målgruppen vi i møtet ble spesielt utfordret til å si noe om. Det vil likevel bli synliggjort utvalgte fakta og forhold for tinnitusrammede og yrkesaktivgruppen. Antall hørselshemmede med og uten (behov for) høreapparater Det finnes ikke en offisiell statistikk over antall hørselshemmede med høreapparater. Ei heller for de som har behov for høreapparater. For å kompensere for dette har vi gått gjennom, fremskaffet og sammenstilt relevant materiale til dette notatet. Et naturlig startpunkt er Folkehelseinstituttets forekomsttall på hørselstap, basert på epidemiologisk representative audiometridata fra HUNT Hørsel-studien fra tidlig på tallet ( Folkehelseinstituttets hovedtabell over forekomst av hørselstap, ser slik ut: Fra Statistisk sentralbyrå har vi brukt en tabell basert på middels fruktbarhet, middels levealder og middels innvandring. Vi har tilordnet prosentsatsene og det faktiske antall hørselshemmede i de ulike alderskategoriene i 2020, og kommet frem til følgende samletabell: 14

15 Denne samletabellen viser at personer har en betydelig hørselshemming og rundt personer en mild hørselshemming. Samlet utgjør dette 1,5 millioner personer. Det vil ellers være en god del tinnitusrammede som ikke er fanget opp av antallet hørselshemmede. Helsedirektoratets rapport «Behandling av tinnitusrammede» fra 2005 (s.16) gir som basis for å skissere et samlet opplegg for diagnostisering, behandling og rehabilitering en nokså fyldiggjørende oversikt over utbredelse av og variasjoner i tinnitus ( %20tinnitusrammede,%202005,%20Rapport%20fra%20arbeidsgruppe%20nedsatt%20av%2 0Sosial%20og%20helsedirektoratet.pdf). Folkehelseinstituttet opererer, ut fra ovennevnte HUNT-studie, med en forekomst av tinnitus i normalbefolkningen på 15,1 % ( Når det gjelder volum på behovet for høreapparat, belyses dette eksempelvis i litteraturstudien Hörapparat för vuxna nytta och kostnader ( Denne viser at svensker hadde behov for høreapparat i 2004 (s.73), ut fra et befolkningsgrunnlag på ca. 9 millioner. Ca. halvparten (27 000) av de som har behov for høreapparat, bruker dette. Ved å overføre disse funnene til norske forhold, vil anslagsvis nordmenn ha behov for høreapparat i Det finnes relativt ferske tall for Norge på forventet behovsutvikling på høreapparatområdet. NAV offentliggjorde nemlig i 2016, i Arbeid og velferd nr 3, hjelpemiddelanalysen «Brukarar av hjelpemidler i åra framover» ( Arbeid+og+velferd/brukarar-av-hjelpemidler-i-%C3%A5ra-framover). Med basis i NAVs egne tall og SSBs befolkningsfremskrivninger, beregner NAV i denne fagartikkelen høreapparatområdet til å få en 2 % årlig vekst fra og med 2016 akkumulert til 65 % økning i Denne fremskrivningen viser viktigheten av å utarbeide en helhetlig plan innen hørselsområdet, som inkluderer mestrings- og rehabiliteringstiltak etter å ha fått godt 15

16 tilpasset høreapparater og annet hørselsteknisk utstyr. I dag er det også utfordringer på både kvantitet (blant annet køer på hørselssentralene) og kvalitet (særlig mangel på hørselsfaglig kompetent personell i kommunene) i hørselsomsorgen. Ser vi på fremveksten av dagens brukerbilde innen høreapparatområdet, og utsiktene fremover, opplyser forfatteren bak denne fagartikkelen i en Epost til HLF datert 27. oktober 2016 følgende: «Datagrunnlaget for saksmengde og tal på brukarar av høyreapparat har blitt endra dei siste par åra, slik at antalet vi får ut ikkje kan samanliknast bakover i tid. Vi har tal på brukarar for 2010 og for 2015, der vi kan rekne prosentdel av samla antal brukarar i ulike aldersgrupper. Då får vi følgande prosentvise aldersfordeling: Aldersgruppe år 0,6 1, år 2,9 2, år 15,9 15, år 21,4 22, år 27,8 28, år 26,4 23,3 90 år og over 5,1 5,7 Det er relativt stabil aldersfordeling i denne perioden. Befolkninga i gruppa år har økt ein del i perioden, og andelen brukere har økt noe også. I gruppa år har befolkningstalet gått litt ned, og andelen av brukarane i denne gruppa går også litt ned. Andelen brukarar i yrkesaktiv alder har ikkje gått opp i perioden. Framover vil veksten i aldersgruppene 70 år og over føre med seg sterk vekst i talet på brukarar av høyreapparat.» Det sistnevnte forholdet er tematisert i Arbeid og velferd-artikkelen, som peker på at vi kan forvente at både eldrebølgen og en varig strukturell endring i retning av en eldre befolkning, vil slå svært kraftig ut på høreapparatområdet. Eldrebølgen er allerede begynt å ha en effekt her, mens den strukturelle endringen vil påvirke høreapparatområdet langt utover 2030, hvor NAV som alt påpekt forventer en akkumulert økning på 65 % innen høreapparatområdet sammenlignet med Utfordringsbildet, kvantitet og kvalitet HLF har monitorert ventetidene på landets hørselssentraler de seneste ti årene. Til tross for statlig ventetidsnormering, og en god del grep fra hørselssentralenes side, er den gjennomsnittlige ventetiden om lag den samme i dag som da HLF startet med registreringene: +20 uker. Samtidig er det store geografiske variasjoner i ventetidene, fra en måned til ett år. Tilbakemeldinger til HLF fra fagmiljøet gir klare indikasjoner på at denne situasjonen i stor grad kan forklares ut fra en kombinasjon av økt pasientpågang og at det er ulik fokus på pasientgjennomstrømning og pasientoppfølging hørselssentralene i mellom, altså at disse i praksis står oppe i dilemmaet kvantitet vs. kvalitet. Økende tidspress og kapasitetsvansker gjør også sitt til at hørselssentralene i liten utstrekning klarer å levere på samhandling. Dette samsvarer dårlig med den tidligere opplenkede 2009-avtalen, som forplikter hørselssentralene til å tilby ambulerende tjenester og opplæring i og veiledning til kommunehelsetjenesten. Her svikter det i stor utstrekning, selv om det også finnes enkelte hederlige unntak noe vi kommer tilbake til litt senere i notatet. Det er ellers svært viktig å være oppmerksom på at hørselssentralene har en rekke andre grupper å ivareta enn eldre pasienter som skal ha høreapparat, eksempelvis barn og pasienter med tinnitus og Menieres sykdom samt pasienter med sammensatte vansker. Det tilkommer behov opp mot så å si samtlige pasientgruppers nærpersoner. Når det så gjelder fordelingen av høreapparattilpasninger mellom landets 36 hørselssentraler og +100 Øre-nese-hals- (ØNH) avtalespesialister, som i hovedsak driver med tilpasning av 16