Fakta om sourcing.

Transkript

1 Fakta om sourcing Sourcing flere former Med «sourcing» menes vanligvis en rekke prosesser til dels svært ulike som skal avdekke muligheter for besparelser i produksjonen av varer og tjenester ved flytting av produksjonen. Besparelser kan for eksempel skje ved å sette bort deler av egen produksjonsvirksomhet til andre virksomheter, outsourcing. DNB s definisjon er nyttig: Å overføre hele eller deler av et bestående virksomhetsområde til en eller flere eksterne leverandører. Til gjengjeld mottas en tjeneste av målbar og avtalt kvalitet, til avtalt vederlag. Motsatt er insourcing eller vertikal integrering å produsere selv det som tidligere har vært produsert av underleverandører. Det finnes ingen enkle svar på hva som lønner seg for den enkelte virksomhet; noen vil kunne tjene på outsourcing og andre vil profitere på det motsatte. Når slike prosesser krysser landegrenser omtales det gjerne som offshoring når produksjon flyttes til et annet land enn der virksomheten har hovedkontor, og onshoring når produksjon flyttes motsatt vei, til virksomhetens hjemland. En annen form for sourcing kan skje innenfor rammen av et flernasjonalt konsern, der produksjon flyttes fra avdelinger i Norge og andre høykostland, til avdelinger i land med lavere kostnader. Dette er særlig relevant i kompetanseintensive næringer som finans, da lønn er et viktig innsparingselement. Siden dette skjer innenfor rammen av et konsern er det ikke strengt tatt snakk om «outsourcing», men det er snakk om «offshoring» (dersom virksomheten har hovedkontor i Norge), eller «onshoring», dersom produksjon flyttes fra filialer i høykostland som Norge til et hovedkontorland med lavere kostnader. Uavhengig av dette er det hevet over tvil at sourcing primært er motivert ut fra et ønske om lavere kostnader og økt lønnsomhet for den enkelte virksomhet totalt sett. Etter hvert som IT-løsninger blir bedre, kan det bli stadig mer aktuelt for norsk finansnæring å flytte enkelte deler av sin virksomhet til lavkostland. Dette kan være særlig aktuelt for virksomheter som allerede er tilstede i flere land, og som kan spare penger ved å flytte relativt rutinepregede oppgaver til land med lavere lønns- og driftskostnader enn i Norge, og som de allerede er etablert i. For eksempel kan Baltikum være interessant for flernasjonale finansforetak som allerede er etablert med virksomhet både i Norge og Baltikum. I andre land er denne utviklingen kommet lenger enn den har i Norge. Blant annet er banker som er etablert i flere engelsktalende land for lengst ferdig med å flytte deler av virksomheten sin i høykostland til land med lavere lønns- og produksjonskostnader. Et eksempel er HSBC, en flernasjonal bank der telefonhenvendelser fra britiske privatkunder ender opp i India, og ikke lenger i den lokale filialen:

2 Sourcing i et norsk perspektiv Er norsk finansnæring mindre egnet for outsourcing og offshoring på grunn av behovet for norsk språk i kommunikasjon ut til forbruker? Ja, hvis kostnadene forbundet med den eventuelle språkbarrieren i lavkostlandet overskrider besparelsen i form av reduserte lønnskostnader. På sikt kan også stadig mer kompetente kunder, ikke minst i bedriftsmarkedet, se seg tjent med å benytte tjenestetilbydere innen finans som betjener sine kunder på engelsk, og som dermed er i stand til å underby virksomheter som betjener kundene på norsk. Eventuelt kan norske finansforetak potensielt bruke norske ansatte til mer avanserte utviklingsoppgaver, mens rutineoppgaver kan utføres av ansatte i lavkostland. Eksempler fra Storebrand viser at dette kan føre til høy turnover i lavkostlandet med påfølgende offshoring av mer komplekse oppgaver. Hva risikerer bedriften? Det er også en del risikofaktorer forbundet med outsourcing og offshoring. Særlig vil det i mange tilfeller kreve lange overgangsfaser der virksomheten betaler både for sine norske ansatte og for kjøp av tjenester fra egne filialer eller tredjepartsleverandører i lavkostland. Det betyr at offshoring primært er aktuelt for virksomheter som kan finansiere en slik overgangsfase (kilde: Kredittilsynets rapport «Offshoring»). Eksempler fra Storebrand viser at oppsamling av enkle oppgaver i Baltikum førte til uønsket høy turnover der. Svaret ble å outsource flere, hele avdelinger og mer kompliserte oppgaver enn bedriften først hadde planlagt. Språklige og kulturelle utfordringer kan da by på problemer i dialogen med kunden. I tillegg kommer risikomomenter som uro på den norske arbeidsplassen og langsiktige utgifter til for eksempel omplassering og sluttpakker for virksomhetens norske ansatte. Totalt sett er det stor usikkerhet og betydelig økonomisk risiko forbundet med offshoring i norsk finansnæring. Det finnes da også eksempler på bedrifter som har flagget ut, får så å flagge hjem igjen, som her fra Island tilbake til Norge: Sikkerhet Ikke alle oppgaver er egnet for outsourcing. Det norske forsvaret måtte vende om 180 grader da det viste seg at den billige kontrakten de hadde fått med en leverandør av teletjenester, ble levert av et russisk selskap. Finansbedriftene sitter på sensitiv informasjon. Dataene vi behandler er åpenbare mål for industrispionasje, noe som er en risiko for landet, kundene og bedriftenes både lønnsomhet og omdømme. Det er grunn til å tro at sensitive data er enklere å beskytte i eget hus. Viktige deler av finansnæringen anses som kritiske næringer i Norge. I tilfelle kriser, ulykker eller trusler vil det være viktig å ha nasjonal kontroll over infrastruktur etc. Dette er et argument mot outsourcing, på systemnivå. Merk at argumentet ikke nødvendigvis har

3 gyldighet i den enkelte bedrift. Finansforbundets holdning til sourcing Finansforbundets holdning er at arbeidsplasser i utgangspunktet skal beholdes i Norge. Utflagging fra et land til et annet kan være forsvarlig. Ikke minst i tilfeller hvor et konsern er multinasjonalt og hensynet til kolleger settes opp mot hverandre. Konkurransesituasjonen kan også gjøre det vanskelig å argumentere mot. Samtidig kan ikke disse perspektivene forsvare et Race towards the bottom som ender med en uthuling av opparbeidede rettigheter og goder. Det er også svært viktig at bedriftene er seg bevisst at den norske arbeidsstokken er blant vardens aller mest effektive og pålitelige. Kostnader forbundet med opplæring, kontroll, streik og sviktende infrastruktur kan være vesentlig høyere i andre land. Svært viktig i alle utflaggingsprosesser er at prosessen er forståelig for alle involverte parter, og særlig de arbeidstakerne som står i fare for å bli gjort overflødige. Fra et arbeidstakerperspektiv vil flere forhold være særlig viktige: At eventuelle overflødiggjorte arbeidstakere er garantert fortsatt ansettelse eller en ryddig oppsigelsesprosess i henhold til lov- og avtaleverk. At avtaleverket inneholder forpliktende bestemmelser som ivaretar alle arbeidstakeres interesser på en god måte, dersom disse blir overflødiggjort. At bortsetting av funksjoner til underleverandører ikke medfører sosial dumping og forringelse av arbeidsmiljøet, også for arbeidstakere ansatt hos nye arbeidsgivere. At arbeidstakere sikres karrieremuligheter og muligheter for videreutdanning og personlig utvikling, også hos nye underleverandører. Et avgjørende krav for Finansforbundet er at alle prosesser som kan lede til utflagging av enkeltfunksjoner i en virksomhet er gjenstand for medinnflytelse fra arbeidstakernes tillitsvalgte og styrerepresentanter på alle relevante nivåer. Finansforbundet krever: At fagforeningene og tillitsvalgte, samt arbeidstakere med spesiell kompetanse, blir konsultert i alle prosesser som kan lede til utflagging av funksjoner. At all relevant informasjon i slike prosesser tilflyter fagforeningene og tillitsvalgte før eventuelle beslutninger tas, og at den samme informasjonen gis til alle relevante parter umiddelbart. Det må være enighet i TU.

4 At fagforeningene kalles inn til forhandlinger om hvordan utflaggingsprosesser skal gjennomføres i god tid før beslutninger tas. At alternativer til utflagging av funksjoner alltid vurderes seriøst før endelige beslutninger tas. Sjekkliste: Sentrale spørsmål for virksomhetene og derfor også for arbeidstakernes tillitsvalgte når de involveres i utflaggingsprosesser bør være: Vil utflagging av enkeltfunksjoner føre til forbedret kvalitet på de tjenester som virksomheten utfører i dag? Er det strategiske, økonomiske eller andre risikofaktorer forbundet med utflagging av funksjoner? Vil samarbeidsklimaet i virksomheten påvirkes negativt av utflagging? Vil utflagging skade arbeidstakernes lojalitet overfor virksomheten? Har ny bedrift tariffavtale, er de medlem av en arbeidsgiverorganisasjon? Om det er en internasjonal bedrift er spørsmålet om det foreligger EWC- avtale? Er ny bedrift en IA-bedrift? Hvilke lønnsvilkår har selskapet? Hvilke andre ansattegoder har selskapet? Konklusjon Det er ikke noe fasitsvar på hva som lønner seg for norsk finansnæring, men det er bunnlinjen for det enkelte tiltak som vil avgjøre hvor vanlig det vil være at oppgaver flyttes over på tredjepart (outsourcing) eller til utlandet (offshoring). For at slik utflagging skal ha noe for seg må derfor potensialet for effektivisering og for økonomiske besparelser være betydelig, og skje som en del av et velfundert strategisk valg fra virksomhetens side. Erfaringen er at bedriftene er aller mest opptatt av kroner og øre og må minnes på andre hensyn, av tillitsvalgte. Det må argumenteres ut fra et lønnsomhets- og/eller sikkerhetsperspektiv dersom vi skal lykkes med å overbevise norsk finansnæring og norske myndigheter om at arbeidsplasser bør beholdes i Norge og innenfor rammen av den enkelte virksomhet. Dersom det faktisk lønner seg og dersom det er teknisk mulig å flytte produksjon ut av bedriften eller ut av landet, kan Finansforbundet arbeide for en overgang som i minst mulig grad går ut over norske arbeidstakere, både overfor myndighetene og arbeidsgiversiden.

5 I tillegg bør tillitsvalgte overfor ledelsen stille krav om dokumentasjon samt vektlegge sikkerhets- og risikoaspektet.