JUS114 JURIDISK METODE EKSAMEN V-2016 SENSORVEILEDNING

Transkript

1 JUS114 JURIDISK METODE EKSAMEN V-2016 SENSORVEILEDNING Oppgavetekst: 1. Gi en analyse i et rettskildeperspektiv av vedlagt dom inntatt i Rt s Gjør kort rede for analogisk anvendelse av lovregel. Ved bedømmelsen skal oppgave 1 telle 75 %. Generelt om oppgavetypen Oppgave 2 er en tradisjonell teorioppgave. Studentene skal være kjent med oppgavetypen fra tidligere kurs. Læreboken inneholder noe stoff om oppgavetypen, som også har blitt omtalt kort under forelesningene. Når det gjelder oppgave 1, domsanalyse i et rettskildeperspektiv, er denne mer utradisjonell. Studentene har imidlertid fått opplæring i domsanalyse i et rettskildeperspektiv i både forelesninger og gruppeundervisning. Oppgavetypen skal derfor ikke by på uventede utfordringer for studentene. En domsanalyse i et rettskildeperspektiv inneholder to hovedelementer. For det første skal studentene identifisere uttalelser i dommen som er interessante i et rettskildemessig perspektiv. Det vil typisk vedrøre domstolens bruk av rettskilder, herunder hvilke rettskilder som ble anvendt, hvordan disse ble brukt (slutning), og hvordan motstridende argumenter ble avveid (vekt). På et mer overordnet nivå kan det rettskildemessig sett interessante vedrøre f.eks. hvordan domstolen gikk frem for å identifisere det primære rettsgrunnlaget, dersom dette grunnlagets eksistens var mer eller mindre tvilsom. Eller det kan vedrøre spørsmålet om legalitetsprinsippet gjorde seg gjeldende som lovhjemmelskrav og tolkningsprinsipp. For det andre skal relevante uttalelser i dommen undergis en analyse i lys av det teoretiske metodestoffet som kurset omhandler. De relevante uttalelsene i dommen fungerer på sett og vis som «springbrett» for studentene til å få vist kunnskap og forståelse. Følgelig er det et temmelig vidt rom for studentene til å «teoretisere» om de delene av pensum som blir aktualisert gjennom dommen.

2 Konkret om oppgave 1 I en innledning kan det være naturlig å redegjøre kort for sakens faktum og rettsspørsmål, samt hvilken rettsanvendelsesprosess som var aktuell og dommens resultat. De to førstnevnte elementene fremkommer for så vidt av sammendraget. Når det gjelder type rettsanvendelsesprosess, bør studentene få frem at det i denne saken var tale om en lovtolkningsprosess, til forskjell fra rettsanvendelsesprosessen som består i anvendelse av ulovfestet rett. Noen vil også kanskje nevne avtaletolkning som en særskilt rettsanvendelsesprosess. Med dette er sentrale primære rettsgrunnlag blitt nevnt (lov, avtale og ulovfestet rett), og den gode kandidaten klarer muligens å få frem at en hovedforskjell mellom lovtolkning og anvendelse av ulovfestet rett, er at rettsanvenderen i lovtolkningsprosessen har en autoritativ tekst å forholde seg til. Det å referere dommens resultat gir i seg selv intet pluss. Ettersom det er tale om en lovtolkningsprosess bør studentene på dette punktet forsøke å si noe fornuftig om lovtolkningsresultatet (bokstavelig, presiserende, utvidende, innskrenkende, antitetisk). Det kan hevdes at lovhenvisningen til 228 ble tolket innskrenkende, se nærmere nedenfor punkt IV og VI. Når det gjelder rettskildemessig sett interessante uttalelser i dommen, og analysen av disse, kan følgende nevnes: I. Avsnitt 14: «For å idømme oppreisningserstatning kreves det hjemmel i lov, jf. Rt avsnitt 24.» Her fastslås et særlig hjemmelskrav, og dette blir gjort gjennom henvisning til et prejudikat. Uttalelsen gir følgelig foranledning til å si noe om norsk retts alminnelige hjemmelskrav og særlige hjemmelskrav, samt noe om prejudikatlæren. Det er grunn til å tro at studentene særlig vil omtale hjemmelskrav, og det er helt greit. I denne sammenhengen er det et poeng å få frem at juridiske rettigheter og forpliktelser er betinget av forankring i en rettsregel, at en rettsregel er sluttproduktet av en tolkningsprosess med startpunkt i et primært rettsgrunnlag, og at både lov og ulovfestet rett tilfredsstiller norsk retts alminnelige hjemmelskrav. Når det gjelder særlige hjemmelskrav, er det på kurset lagt relativt stor vekt på legalitetsprinsippet, og det kan forventes at den gode besvarelsen skriver forstandig om legalitetsprinsippet som hjemmelskrav og tolkningsprinsipp. Det særlige hjemmelskravet som Høyesterett knesetter, er et hjemmelskrav på privatrettens område. II. Det resterende i avsnitt 14, samt det som står i avsnitt 15 18, kan settes inn i et oppgaveteknisk perspektiv; det primære rettsgrunnlaget blir presentert og omtalt på et noe overordnet nivå, og på den måten blir det tilrettelagt for en problemformulering, dvs. en formulering av sakens tolkningsspørsmål. Dette er elementer i det som i kurset blir omtalt som «problemutvikling». Noe som kan hende få studenter vil se, er at det i avsnitt 17 blir gitt en bokstavelig tolkning av bestemmelsen.

3 III. Avsnitt 18: «Spørsmålet har blitt løst ulikt i lagmannsrettspraksis.» Det er interessant at Høyesterett viser til underrettspraksis nærmest som en faktisk opplysning. Dette gir foranledning til å reflektere omkring den rettskildemessige betydningen av underrettspraksis. Studentene har lært at vekten av underrettspraksis i utgangspunktet er begrenset, men at unntak kan tenkes dersom vektlegging av praksisen vil ivareta viktige forutberegnelighetshensyn, dvs. dersom praksisen har vært fast og ensartet over tid. Refleksjon omkring dette på basis av verdipremisser skal belønnes. IV. Avsnitt 19: Dette avsnittet gir foranledning til å si noe om slutning fra forarbeider, til forskjell fra slutning fra lovtekst. Den gode besvarelsen bør få frem det faktum at Høyesterett synes å gå direkte til slutning fra forarbeider, uten først å se nærmere på lovteksten. Det må gis et solid pluss dersom det reflekteres over det faktum at lovteksten ikke sier noe om at utuktig handling utelukkende skal henføres under 200. Det kan vel hevdes at en naturlig språklig forståelse av lovteksten trekker i retning av at fornærmede i dette tilfellet hadde krav på oppreisning, gitt at vedkommende var påført en legemsfornærmelse? V. Avsnitt 21: Henvisningen til proposisjonen er antagelig en henvisning til etterarbeider (i relasjon til 200), dvs. uttalelser fra lovgiverhold om lovtolkningen som har falt i tid etter lovvedtaket. Dette gir foranledning til å si noe om etterarbeider som rettskilde, gjerne holdt opp mot forarbeiders betydning i rettslig argumentasjon. Her, som ellers, er det viktig at studentene gjør bruk av verdipremisser for å forklare og begrunne aktuelle normer for rettskildebruk. Studenter som ikke ser at proposisjonen kan betraktes som et etterarbeid, skal ikke trekkes. Noen studenter vil antagelig legge til grunn at proposisjonen er et forarbeid, noe som er korrekt i relasjon til henvisningen til 228. VI. Avsnitt 22 og 23: Her går Høyesterett igjen inn på hvilket tolkningsbidrag som kan utledes av forarbeidene. Det er interessant å merke seg at lovgiver gjennom forarbeidene uttrykkelig tok stilling til betydningen av grensedragningen mellom 200 første og annet ledd på den ene siden, og bestemmelsens tredje ledd på den annen side (avsnitt 23, samt avsnitt 19). Like interessant er påpekningen av at lovgiver ikke har tatt uttrykkelig stilling til det aktuelle tolkningsspørsmålet (avsnitt 22 og 23 («muligens fordi man ikke var klar over problemstillingen»)). Høyesterett la avgjørende vekt på førstnevnte betraktning: «Å forankre oppreisningskravet i 228 ville da etter mitt syn være en omgåelse av lovgivers forutsetninger om at bare de alvorligste seksuelle krenkelsene skal gi grunnlag for erstatning for ikke-økonomisk tap.» Kan det her reises spørsmål ved Høyesteretts slutning? En side av saken er at Høyesterett leser større tekstutdrag fra forarbeidene for å fastslå lovgivers mening, noe som er i tråd med anerkjente slutningsprinsipper. Men det kan diskuteres om forarbeidene gir grunnlag for en slik antagelse om «lovgivers forutsetning», når det aktuelle tolkningsspørsmålet ble oversett av lovgiver. Hertil kommer følgende: Hva med en betraktning om at en legemsfornærmelse som tilfeldigvis også er en seksuell krenkelse, faktisk faller innenfor lovteksten i 3-3?

4 VII. VIII. Domsresultatet og Høyesteretts anførte ratio decidendi og rettskildebruk, gir rom for refleksjon omkring reelle hensyn. Ble det gjort bruk av reelle hensyn i den rettslige argumentasjonen? Hvis svaret er nei, kan det da reises kritikk mot Høyesteretts rettskildebruk, og hva vil denne kritikken gå ut på? Her er det rom for å briljere. Forstandige analyser på dette punktet skal gis et solid pluss. For øvrig kan en eventuell kritikk etter de linjer som her er skissert, også bli vurdert i relasjon til dommens prejudikatverdi. I læreboken blir det tatt til orde for at påvisning av et for snevert rettskildetilfang, er et legitimt grunnlag for kritikk og mulig prejudikatfravik. Studenter som berører slike synspunkter på en treffende måte, skal gis et solid pluss. Studentene bør se at «lovgivers forutsetning», utledet fra forarbeider, ble tillagt avgjørende vekt. Den jevne besvarelsen (karakter C/D) identifiserer dette og gjør for øvrig greit rede for Høyesteretts rettskildebruk i kombinasjon med en noenlunde treffende analyse av rettskildebruken. Den gode besvarelsen berører tematikken nevnt i VI og/eller VII. Den gode besvarelsen vil gjerne også omtale Høyesteretts bruk av lovteksten, se IV. Under enhver omstendighet bør omtalen av vekting ha forankring i redegjørelser for og analyser av verdipremisser (autoritet, demokratisk legitimitet, forutberegnelighetshensyn, osv.). Studenter som makter å reflektere over Høyesteretts bruk, eller manglende bruk, av lovteksten, kan legge til rette for interessante diskusjoner omkring vekting av argumenter, herunder vekting av autoritative kilder som kolliderer. Strykbesvarelsen vil antagelig kjennetegnes av betydelige mangler hva gjelder identifisering av det rettskildemessig sett interessante i dommen. Besvarelser som i det vesentlige inneholder redegjørelser for Høyesteretts rettskildebruk, uten tilknyttede analyser på basis av det teoretiske metodestoffet, vil ligge over terskelen for stryk dersom redegjørelsene er jevnt over treffende. Konkret om oppgave 2 Oppgave 2 er en teorioppgave og bør inneholde en innledning. Det er naturlig at det i innledningen gis noen begrepsavklaringer. Med analogisk anvendelse av lovregel menes at en lovregel blir anvendt på et forhold som regelen ikke dekker, selv ikke etter en utvidende fortolkning av lovteksten. Mange studenter vil nok ta opp skillet mellom utvidende fortolkning av lovtekst og analogisk anvendelse av lovregel. Her har de blitt lært at skillet har betydning særlig på legalitetsprinsippets område, fordi analogisk anvendelse av lovregel i realiteten er anvendelse av ulovfestet rett. En mulig grensedragning kan skje ut fra en vurdering av om lovteksten blir strukket på eller i realiteten må erstattes med en annen tekst for å fange inn det aktuelle forholdet. Passbåtdom II i Rt s. 433 kan muligens hevdes å være uttrykk for analogisk anvendelse av lovregel i den forstand at begrepet «skip» i realiteten ble erstattet med begrepet «fartøy». En slik illustrasjon gir for så vidt foranledning til å reflektere omkring legalitetsprinsippets stilling nå og tidligere. Grunnleggende svikt på det begrepsmessige må gi betydelig trekk.

5 Noen studenter vil antagelig påpeke at analogisk anvendelse av lovregel er ett av flere mulige verktøy for å identifisere ulovfestet retts eksistens. Andre verktøy omfatter slutning fra prejudikat som fastlegger ulovfestet rett, induksjonsanalogi og regeldanning uten tydelig forankring i analogibetraktninger. En slik redegjørelse er egnet til å vise kunnskap og oversikt, og skal telle positivt. Solid pluss skal gis til fremstillinger som reflekterer forstandig om de ulike metodenes forankring til og i etablert positiv rett og verdipremisser i den forbindelse. Studentene har blitt lært at metoden for å ta stilling til analogisk anvendelse består av tre elementer: Rettsanvenderen må vurdere faktiske likheter, formålslikheter og hvorvidt regelen anvendt analogisk gir en god regel. Studenter som ikke makter å fremstille dette på en grei måte, havner lett i nedre karaktersjikt. En besvarelse i øvre sjikt vil nok typisk gi en noe utdypende fremstilling av disse vurderingene, der det ses hen til aktuelle verdipremisser. Gode illustrasjoner fra rettspraksis skal belønnes. Vekting av oppgave 1 og 2 Ved bedømmelsen skal oppgave 1 telle anslagsvis 75 %. Det betyr at en besvarelse av oppgave 1 som ligger i øvre sjikt (A/B) vil kunne tilsi at besvarelsen gis en C selv om besvarelsen av oppgave 2 ligger i klart nedre sjikt. Hvis besvarelsen av oppgave 1 er en klar A, kan det etter omstendighetene forsvares å gi karakteren A, selv om besvarelsen av oppgave 2 er på det jevne (C) pluss. Hvis besvarelsen av oppgave 1 er på det jevne, kan en meget god besvarelse av oppgave 2 tilsi karakteren B. Hvis besvarelsen av oppgave 1 ligger i det nedre sjikt (D/E), skal det svært mye til for å bringe karakteren opp i det øvre sjikt; det må i tilfelle være tale om D pluss kombinert med en klar A på oppgave 2. Erik Monsen, ***

6 VEDLEGG Norges Høyesterett - HR A - Rt Instans Dato Publisert Stikkord Sammendrag Norges Høyesterett - Dom. HR A - Rt Oppreisningserstatning. Seksuell krenkelse. Høyesterett uttalte at en domfellelse etter strl første eller annet ledd ikke gir grunnlag for tilkjennelse av oppreisningserstatning etter skadeserstatningsloven 3-5 første ledd første punktum bokstav a, jf Dette gjelder selv om domfeltes handling går inn under gjerningsbeskrivelsen i strl , som er uttrykkelig nevnt i skadeserstatningsloven 3-3. Forarbeidene til 3-5 viser at det var et bevisst valg fra lovgivers side når oppreisningshjemmelen ble begrenset til de grovere krenkelsene i 200 tredje ledd. Saksgang Stavanger tingrett TSTAV Gulating lagmannsrett LG Høyesterett HR A, (sak nr. 2015/1072), sivil sak, anke over dom. Parter Forfatter Sist oppdatert B v/verge D (advokat Øystein Hus - til prøve) mot A (advokat Inger Marie Sunde). Noer, Tønder, Webster, Kallerud, Stabel.

7 Innholdsfortegnelse Norges Høyesterett - HR A - Rt Innholdsfortegnelse... 7

8 (1) Dommer Noer: Saken gjelder spørsmålet om en person som har vært utsatt for en seksuell handling etter straffeloven første ledd, kan kreve erstatning for ikke-økonomisk tap (oppreisning) etter skadeserstatningsloven 3-5. (2) A arbeidet som miljøarbeider på et bofellesskap for psykisk utviklingshemmede. Søndag 12. januar 2014 hadde han nattevakt. En av beboerne var B, en psykisk utviklingshemmet kvinne på 35 år. Hun våknet i løpet av natta og gikk inn til miljøarbeideren og fortalte at hun følte seg svimmel og stiv i nakken. Hun hadde diabetes, så han sjekket blodsukkeret hennes, men fant normalt nivå. Han masserte så hodet, skuldrene og nakken hennes. Deretter masserte han henne på brystene og brystvortene. Dette skjedde to ganger. Befølingen av brystene varte i om lag 1-2 minutter og skjedde utenpå en tynn pyjamas. B reagerte på hendelsen, og den ble anmeldt. (3) Det ble tatt ut tiltale mot A for overtredelse av straffeloven første ledd (nå 297), som setter straff for den som har foretatt en seksuell handling med noen som ikke har samtykket. (4) Stavanger tingrett avsa 17. september 2014 dom [TSTAV ] hvor A ble frifunnet. En av meddommerne dissenterte. Tingretten vurderte oppreisningserstatning til fornærmede, men fant ikke grunnlag for dette. (5) Påtalemyndigheten anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. (6) Gulating lagmannsrett fant A skyldig og utmålte en straff på fengsel i 60 dager. Heller ikke lagmannsretten dømte A til å betale oppreisning. Dommen [LG ] av 10. mars 2015 har slik domsslutning: «1. A, født , dømmes for overtredelse av straffeloven 200 første ledd, sammenholdt med straffeloven 64, til en straff av fengsel i 60 - seksti - dager. 2. A, født , frifinnes for kravet om oppreisning. 3. Saksomkostninger idømmes ikke.» (7) Fornærmede B v/vergen har anket over det sivile kravet, domsslutningen punkt 2. Anken gjelder rettsanvendelsen. (8) Den ankende part, B, har i korte trekk anført at lagmannsretten hadde hjemmel for å tilkjenne oppreisningserstatning etter skadeserstatningsloven 3-5, jf Selv om bestemmelsene ikke gir hjemmel for oppreisning ved overtredelse av straffeloven 200 første ledd om seksuell handling, omfattes handlingen av gjerningsbeskrivelsen for legemsfornærmelse, jf. straffeloven 228. Oppreisning kan kreves av en som har vært utsatt for legemsfornærmelse, og fornærmede kunne derfor ha vært tilkjent oppreisning. (9) Den ankende part har lagt ned slik påstand: «Prinsipalt: A dømmes til å betale B oppreisningserstatning fastsatt etter rettens skjønn. Subsidiært: Gulating lagmannsretts dom slutningen punkt 2 i sak AST-GULA/AVD1 oppheves.» (10) Ankemotparten, A, har i korte trekk anført at lagmannsretten har avgjort det sivile kravet korrekt. Lovgiver har uttrykkelig holdt de minst alvorlige seksuelle handlingene utenfor det som gir rett til oppreisning, og det må være avgjørende, jf. Rt (11) Ankemotparten har lagt ned slik påstand: «Prinsipalt: Anken forkastes. Subsidiært: Gulating lagmannsretts dom, domsslutningens punkt 2, oppheves. Atter subsidiært: A dømmes til å betale B oppreisningserstatning fastsatt etter rettens skjønn.» (12) Mitt syn på saken (13) Jeg har kommet til at anken ikke fører fram. Etter mitt syn gir skadeserstatningslovens regler ikke

9 grunnlag for å tilkjenne oppreisningserstatning i vår sak. (14) For å idømme oppreisningserstatning kreves det hjemmel i lov, jf. Rt avsnitt 24. Skadeserstatningsloven 3-5 første ledd første punktum lyder slik: «Den som forsettlig eller grovt aktløst har a) voldt skade på person eller b) tilføyd krenking eller utvist mislig atferd som nevnt i 3-3, kan - uansett om det ytes menerstatning etter 3-2 eller standardisert erstatning etter 3-2a - pålegges å betale den fornærmede en slik engangssum som retten finner rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art.» (15) Fornærmede i vår sak er ikke påført noen «skade» etter 3-5 bokstav a. Avgjørende er derfor om oppreisningskravet har hjemmel i 3-5 første ledd b, som viser til 3-3. Sistnevnte bestemmelse omfatter «krenking eller mislig atferd som nevnt i straffeloven 147, 168, 169, , 200 tredje ledd, , kap. 21, 228, kap. 25 eller 390a» (mine uthevinger). (16) A ble dømt for overtredelse av straffeloven første ledd, som gjelder «seksuell handling med noen som ikke har samtykket til det». Paragraf 200 andre ledd (nå 304) øker strafferammen når handlingen er begått mot noen som er under 16 år, og tredje ledd øker strafferammen ytterligere der handlinger etter andre ledd er begått under særdeles skjerpende omstendigheter. (17) Skadeserstatningsloven 3-5 jf. 3-3 gir bare hjemmel for oppreisning når noen har blitt utsatt for den groveste av disse krenkelsene, nemlig 200 tredje ledd-tilfellene. For krenkelser som i vår sak - seksuell handling overfor en voksen person etter 200 første ledd - er det ikke hjemmel for å idømme oppreisning når fornærmede ikke er påført skade. (18) Spørsmålet er etter dette om domfeltes handling - om den anses som en legemsfornærmelse - likevel kan gi grunnlag for å tilkjenne oppreisning etter 3-5 bokstav b, siden straffeloven 228 er nevnt i oppregningen i 3-3. Spørsmålet har blitt løst ulikt i lagmannsrettspraksis. (19) Forarbeidene til 3-5 viser at det var et overveid valg fra lovgivers side når oppreisningshjemmelen ble begrenset til de grovere krenkelsene i 200 tredje ledd. Jeg viser til Ot.prp.nr.20 ( ) kapittel 10 under merknadene til 3-3, hvor det heter: «Departementet foreslår at oppreisningsreglene også skal omfatte grove former for utuktig handling. Oppreisningsregelen i skl 3-5 henviser i første ledd bokstav b til slik krenking eller mislig atferd som er nevnt i skl 3-3. Departementet foreslår derfor å gjennomføre utvidelsen av oppreisningsreglene ved å føye strl 212 annet ledd annet og tredje punktum til oppregningen av overtredelser i skl 3-3» (min utheving). (20) Straffeloven 212 andre ledd tredje punktum ble seinere nåværende 200 tredje ledd. Andre punktum gjaldt gjentakelsestilfelle, og er ikke av betydning her. (21) Også seinere er avgrensningen kommentert. Likestillingsombudet foreslo i forbindelse med en ny gjennomgang av oppreisningsreglene at flere straffebud fra straffelovens sedelighetskapittel burde gi grunnlag for oppreisningserstatning. Ombudet fikk delvis gehør for dette. Departementet ønsket imidlertid ikke å endre reglene for seksuelle handlinger, men ville «se an erfaringene med lovendringen i 1992 før bestemmelsen utvides ytterligere på dette punkt», jf. Ot.prp.nr.33 ( ) kapittel 2.4. (22) Legemsfornærmelsene ble tatt inn i skadeserstatningsloven 3-3 ved lov 1. juli 1994 nr. 50. Det ble ikke sagt noe da - eller i de tidligere utredningene hvor spørsmålet var reist - om forholdet til de andre bestemmelsene nevnt i 3-3, jf. Ot.prp.nr.33 ( ) kapittel 2. (23) Lovgiver har altså uttrykkelig tatt det standpunkt at seksuelle handlinger som faller inn under straffeloven 200 første og andre ledd, ikke skal gi grunnlag for krav på oppreisning. Tilføyelsen av 228 skjedde uten at spørsmålet ble kommentert, muligens fordi man ikke var klar over problemstillingen. Når dette er tilfellet, er det i vår sak - som gjelder en handling hvor den seksuelle krenkelsen som dekkes av straffeloven 200 første ledd er den sentrale - ikke adgang til å idømme

10 oppreisningserstatning. Å forankre oppreisningskravet i 228 ville da etter mitt syn være en omgåelse av lovgivers forutsetninger om at bare de alvorligste seksuelle krenkelsene skal gi grunnlag for erstatning for ikke-økonomisk tap. (24) Jeg nevner avslutningsvis at reglene er noe endret i ny straffelov. Skadeserstatningsloven 3-3 omfatter nå blant annet 304 (seksuell handling med barn under 16 år). Dette gjelder uansett om det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter eller ikke, og er altså en utvidelse av virkeområdet. Endringen er etter det jeg kan se, ikke omtalt i forarbeidene. Men seksuell handling overfor en voksen person, tidligere 200 første ledd, nå 297, er fremdeles blant de straffbare handlinger som ikke kan gi grunnlag for oppreisning etter 3-5 jf (25) Anken kan etter dette ikke føre fram. (26) Jeg stemmer for slik Anken forkastes. dom: (27) Dommer Tønder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. (28) Dommer Webster: Likeså. (29) Dommer Kallerud: Likeså. (30) Dommer Stabel: Likeså. (31) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne Anken forkastes. dom: