UNG OG LOVENDE. Barna til 31 mødre med rusproblemer i svangerskapet er blitt ungdommer

Transkript

1 UNG OG LOVENDE Barna til 31 mødre med rusproblemer i svangerskapet er blitt ungdommer Tredje gangs etterundersøkelse med fokus på utvikling og mestring i familien, skole og fritid Aase Sundfær

2 Forord Denne rapporten beskriver livssituasjonen til en gruppe ungdommer og deres foreldre. Mødrene og de fleste fedrene til disse unge har vært eller er fortsatt rusmisbrukere. Noen av de unge bor sammen med biologisk familie fordi mor har greid å slutte helt med rusmidler eller har en samboer som ikke ruser seg. Mens andre har vært nødt til å flytte til fosterhjem eller adoptivhjem når det viste seg at mor ikke greide omsorgen for barnet eller den unge, men begynte å ruse seg på nytt. Barna er nå mellom 15 og 17 år. Det er tredje gang jeg oppsøker familiene for å få kunnskap om hva som skal til for at tidligere rusmisbrukere skal greie omsorgen for barnet sitt. De forrige etterundersøkelsene fant sted da barna var mellom 2-3 år og da de var mellom 8-9 år. Utgangspunktet var 31 kvinner som fødte på Ullevål sykehus i årene 1982 eller 1983 med bekymring omkring svangerskap og rusmisbruk. Etter vurdering av omsorgsevnen i Ullevålteamet fikk disse mødrene barnet med hjem etter fødsel. 2/3 av kvinnene hadde stoffproblemer, 1/3 hadde alkoholproblemer. Kvinnenes alder ved barnets fødsel og rushistorie var forskjellig. Jeg er takknemlig for at jeg har fått lov til å treffe familiene igjen for tredje gang og glad for at de har latt meg få lov til å intervjue den voksne og den unge i familien uansett om den unge bor i biologisk familie eller er i foster- eller adoptivhjem. Jeg forstår at det kan være en påkjenning å la seg intervjue om følsomme temaer, både for de unge, deres biologiske foreldre, foster- eller adoptivforeldre. Jeg vet at for de mødrene som har greid å komme seg ut av rusmisbruket, kan det være en spesiell påkjenning å skulle bli intervjuet på nytt og rippe opp i en vanskelig historie fra langt tilbake. Jeg er glad for de møtene jeg har hatt med de mødrene som har mistet omsorgen for sitt barn siden sist og som likevel ønsket å bli intervjuet for å dele av sin erfaring. Jeg er takknemlig for at nye fosterforeldre som har kommet til, har stilt opp og bidratt med sin kunnskap. Jeg gleder meg over at jeg på nytt har fått intervjue de som er adoptivforeldre eller fortsatt trofaste fosterforeldre. Interessen fra de unges lærere har også vært viktig for resultatet av undersøkelsen. Læreren har en nøkkelrolle for mange av disse barna i forhold til tillit og kunnskap om hvordan barna eller de unge har det. Og jeg håper at de unge som jeg har møtt synes at deres bidrag er gjengitt av meg på en måte som de er fornøyde med. Bakerst i rapporten finnes en spesiell hilsen til ungdommene. Jeg takker Barne- og familieetaten i Oslo kommune og Rusmiddeldirektoratet som har bidratt med økonomiske midler slik at jeg har fått gjennomført undersøkelsen. Jeg takker spesielt Mona Sandbæk på NOVA som har vært en tålmodig og engasjert veileder for meg. Oslo den Aase Sundfær. 2

3 Innholdsfortegnelse. Kap. 1. Barna har blitt ungdommer. Sammendrag. Innledning. Thorbjørn, Kalle og Johanne. Ungdomstiden - en fase i utvikling av identitet og kompetanse. Nye muligheter. Trekk ved barn av rusmisbrukere og deres familier. Komplikasjoner ved ruseksponering i fosterlivet. Familiene er ofte fattige og bryter skikk og bruk. Barna kan utvikle symptomer. Greier omsorgspersonen å beskytte barnet? - At jeg fødte et velskapt barn er det største som har hendt meg. De fleste barna så ut til å greie seg bra. Sterke jenter, sårbare gutter? Hovedproblemstillinger. Kap. 2. Metode. Utvalg og frafall. Intervju med ungdommen. Lærerintervju. Foreldreintervju. Å respektere privatlivets fred. En gang rusmisbruker, alltid rusmisbruker? Hvis det bare kan hjelpe! Kap. 3. Hvem er foreldrene? Felles trekk for dem som har beholdt omsorgen for barnet. Parforholdet stabilt, økonomien ofte vanskelig. Egen familie viktigste nettverk. Mødrene har kommet gjennom kriser ved hjelp av familien. Få psykiske problemer, lite rusmidler Felles trekk for dem som har mistet omsorgen? - Jeg ble glad i en mann som var rusmisbruker. De fleste lever av sosialhjelp. Nettverket er det offentlige. - Tapet av barnet var den største krisen. Flere er behandlingstrengende. Felles trekk for foster- og adoptivforeldre? Bare unntaksvis har fosterforeldrene utdannelse. Foster- og adoptivforeldrene har et godt familie nettverk. Skilsmissen var en krise. God psykisk helse blant foster- og adoptivforeldre. Oppsummering. Flere likhetstrekk mellom biologiske mødre som har beholdt omsorgen og fosteradoptivmødre. 3

4 Faktorer for å mestre omsorgen for barnet. Kap. 4. Å leve med en tenåring i huset. De fleste foreldrene mestret sine ungdommer. Minst bekymring for den unge i biologisk familie. Kontakt med biologiske foreldre. Lojalitet til to familier. Hva tror foreldrene om de unges fremtid? Oppsummering. Kap. 5. O, skjønne ungdom.. Flere unge har fått nye hjem. - Jeg får støtte og ros fra foreldrene mine. Jentene krangler mest. Jentene blir kontrollert mest. Oppsummering. Kap. 6. Skolen er viktig. Positive til skolen. Middels gode skoleprestasjoner. Læreren bekrefter de unges egen rapportering. Presterer gjennomsnitt - strever med konsentrasjonen. - Jeg vil helst bli ridende politi eller advokat. Oppsummering. Kap. 7. Vennskap og fritid. Alle har en god venn. - Jeg vil heller gå til en venn enn til en psykolog. - Si meg hvem du omgås. Velsignet være kommunale fritidstiltak. - Om ti år har jeg jobb og samboer. Oppsummering. Kap. 8. De unge og rusmidler. Jentene røyker mest. De unge skiller seg positivt ut. Debuterer med alkohol tidligere. Øl er vanligst. Flere har prøvd hasj og amfetamin. Har de unge som ruser seg noe felles? Oppsummering. Kap. 9. Foreldrefunksjonen forstyrres av rusmisbruket. Barna lager struktur i familien. - Når moren min er ruset, ser hun meg ikke. - Jeg er redd for at mamma skal dø. - Selv om jeg ikke bor hos mamma lenger følger jeg med i livet hennes. - Når de var fulle, gikk jeg ut. Det meste er ikke fortalt. 4

5 Oppsummering. Kap. 10. Utfordringer til hjelpeapparatet. Hjelpeapparatet har vært mobilisert for de fleste. Kontakten med barnevernet er sjelden stabil. Flere er fornøyd med barnevernet. Tilsyn er mer vanlig? Den pedagogisk-psykologiske tjenesten var anonym. Hva kunne barne- og ungdomspsykiatrien bidra med? Unge med spesielle sosial medisinske behov. Hanne har blitt sett, men ikke hjulpet. Hanne kokte tomatsuppen. Mange var bekymret for Hanne. - Sist jeg traff A. var jeg ikke bekymret. Barnevernet har forsømt seg. - Hvem skal passe på mamma når pappa blir sinna? Respekter barnets lojalitet til foreldrene. Å ha barn motiverer til behandling. De unges syn på hjelpeapparatet. Oppsummering. Kap.11. Nye muligheter i ungdomstiden? Noen klarer seg bra Mens andre strever mer med tilværelsen. Ungdom som greier seg bra har vært minst utsatt for brudd eller rus i familien. Ny skole og nye muligheter? Er kjønnsforskjellen den samme i ungdomsalder? De viktigste kjønnsforskjellene. Oppsummering. Tom og Tina, motstandsdyktige barn, sårbare unge? Beskyttende faktorer og prosesser for Tom og Tina i barnealder. Mulige risikoprosesser. Tina og Tom er ungdommer, hva er likt og hva er forskjellig? Barn er robuste men tåler ikke alt. Kap. 12. Hva må gjøres? Sosialkontor/barnevern. Mødrehjem/spedbarnshjem. Helsestasjon. Støttefamilie/weekend familie. Barnehagen. Skolen. Føtalt alkohol syndrom. Fritidsklubben. Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk. Fosterhjemsforening. Samtalegrupper eller individuell terapi for barn av rusmisbrukere. Avslutning Etterord til de unge Vedlegg 5

6 Sammendrag og resultater. Rapporten belyser situasjonen til kvinner med rusproblemer og deres barn som ble født i 1982 eller kvinner fikk med barnet hjem etter fødsel etter vurdering i Ullevålteamet 1. Dette er tredje gangs undersøkelse. De forrige undersøkelsene ble foretatt i 1985 (Martens 1986) og i 1991(Sundfær 1992). Barna er blitt ungdom mellom 15 og 17 år. Utvalget som har blitt intervjuet består nå av 21 unge og deres familier. Åtte unge bor fortsatt hos biologisk mor, resten bor i foster- eller adoptivhjem. De unge, deres foresatte og ungdommens lærer blir intervjuet. Enkelte personer i hjelpeapparatet er også intervjuet. Spørsmålet som stilles er hvordan det går med mødrene og deres ungdommer. Fokus er på utvikling og mestring i familien, skole og fritid. Mødrene og deres nettverk. I de to første undersøkelsene var min oppfatning at de fleste mødrene hadde fått en ny rolle og et nytt livsprosjekt gjennom fødsel og barneomsorg, og at stoltheten og gleden over barnet kunne virke motiverende til å holde seg fortsatt rusfri. Denne undersøkelsen viser at selv om et barn forandrer livet til kvinner, er ikke det alene nok til at kvinnen greier å holde seg rusfri over tid. Faktorer som bidrar til at hun begynner å ruse seg igjen kan være ensomhetsfølelse, et spinkelt nettverk, lite omsorg, og vanskelig økonomi. Blant de biologiske mødrene som har beholdt omsorgen har de fleste måttet gi slipp på drømmen om å leve i en familie med barnefar og barn. Av det opprinnelige utvalget er det bare to biologiske mødre som fortsatt lever med barnets biologiske far. Den viktigste forskjellen mellom de mødrene som har mistet omsorgen for barnet siden siste etterundersøkelse og de som har beholdt den, ser først og fremst ut til å handle om kvinnen har en partner som er rusmisbruker eller ikke. Dersom kvinnen velger en partner som har rusproblemer innebærer dette som regel at hun gjenopptar rusmisbruket sitt og konsekvensen er at hun ikke mestrer omsorgen for barnet eller den unge. Kvinnene som har beholdt omsorgen for barnet lever uten unntak i et parforhold med en mann som ikke ruser seg. Parforholdet har som regel vært stabilt siden forrige etterundersøkelse. Blant disse kvinnene finner man også dem med kortest rusmisbruk før graviditet og en betydelig bedre psykisk helse enn blant de kvinnene som har mistet omsorgen. Bakgrunnen for at parforholdet har vært stabilt handler også om de materielle kår for kjærligheten og barneomsorgen. De hadde et bedre familienettverk som var tilgjengelig og som stilte opp i vanskeligheter eller når familien hadde behov for avlastning. Ofte var kvinnene selv ressurspersoner for andre familiemedlemmer og var opptatt av å støtte andre i familien og på den måten utviklet og forsterket de familiesolidariteten. To kvinner med fortsatt omsorg for sine barn er selv bekymret for sitt bruk av rusmidler og er klar over at også barna og deres nærmeste er bekymret. Men grunnen til at de greier omsorgen for barnet, er at de lever sammen med partnere som ikke ruser seg. De har opplevd støtten fra partneren som helt nødvendig i forhold til å ha en å dele bekymringer med, en å få omsorg fra og en å dele de økonomiske utgiftene med. At barnet eller den unge har et godt forhold til partneren har også vært betydningsfullt. De seks mødrene som har mistet omsorgen siden forrige etterundersøkelse i 1991 var aktive rusmisbrukere som levde i et parforhold med en aktiv rusmisbruker, eller som med ett unntak nylig hadde vært i et slikt parforhold, med ett unntak. Her var det den unges atferd 1 Ullevålteamet: tverrfaglig og tverretatlig team ved Ullevål sykehus i Oslo.Teamet skal vurdere bekymringssvangerskap på bakgrunn av kvinnenes psykososiale situasjon. 6

7 som var grunnlaget for omsorgsovertagelsen. Men forut for denne ungdommens atferdsproblemer var det et langvarig rusmisbruk hos foreldrene. Blant de kvinnene som har mistet omsorgen har det vært oftere rusmisbruk og færre familieressurser i nettverket helt siden barnet ble født. Kvinnene manglet omsorg fra egen familie slik at det var det offentlige som var deres nettverk. De hadde oftere opplevd tidlig brudd med eller tap av egne mødre, mens kvinnene som fortsatt hadde omsorgen som oftest hadde egen mor i live med mulighet for kontakt og støtte. Den tredje gruppen foreldre er foster- eller adoptivforeldrene. Denne foreldregruppen har fått barnet på forskjellige tidspunkter alt etter når de biologiske mødrene mistet omsorgen for barnet. Det var overraskende mange likhetstrekk mellom gruppen foster- og adoptivforeldrene og gruppen biologiske mødre som fortsatt har omsorgen. I begge grupper er det et godt familienettverk hvor mormor eller farmor fortsatt lever og er til støtte, sammen med søsken. I begge typer familier hadde de voksne og den unge flere felles interesser. Felles for gruppene var også at inntekten varierte fra høy inntekt til trygd eller sosialhjelp. I begge grupper var det overvekt av parforhold som hadde hatt vansker, samtidig som det var lav forekomst av psykiske problemer og plager. Den største forskjellen var at siden forrige undersøkelse hadde flere foster- og adoptivforeldrene vært gjennom samlivsbrudd enn de biologiske mødrene. Det ser ut til at skilsmissehyppigheten er større blant disse foster- og adoptivforeldre enn den er generelt blant fosterforeldre, uten at jeg kan finne spesielle årsaker. Blant foster- og adoptivmødrene var det ingen som var bekymret for sitt eget bruk av rusmidler eller medikamenter, mens det var en fostermor som var bekymret for samboerens bruk av alkohol og piller. Selv om kvinnen ikke har omsorgen, kan det å ha barn, se ut til å motivere til behandling dersom kvinnen har kontakt med barnet sitt. Det var overraskende at ingen av mødrene som hadde kontakt med barnet sitt var døde av overdose. Kanskje tar mødrene mer vare på helsen sin og beskytter seg slik mot overdose i større grad enn de som ikke har barn. Flere mødre var opptatt av at den unge stilte betingelser om at hun skulle være rusfri for at den unge ville møte henne, det motiverte også til behandling. Mødre med godt nettverk, kort rushistorie og partner uten rusproblemer beholder omsorgen for barnet. Å ha barn kan se ut til å beskytte mot overdose. De fleste foreldre mestrer sine ungdommer. Forholdet mellom de unge og deres foresatte var bra for de fleste. De voksne hadde også følelsen av at de stort sett mestret oppdragelsen av sine unge. De voksnes liv med sine tenåringer så ut til å inneholde viktige verdier og utfordringer som familien vokste på uansett om den unge bodde i biologisk familie, i fosterhjem eller i adoptivhjem. De unge beskrives med få unntak med stolthet og glede som vanlige ungdommer både som greie og positive, sure og utfordrende. Samliv med ungdom er ikke konfliktfritt, det var det heller ikke i disse familiene. Men de fleste foreldrene greide å takle utfordringene. Det var minst rivninger mellom den unge og den voksne av samme kjønn nå når de unge var blitt åringer. Den unge jenta tydde mest til mor og unggutten til mors samboer, fosterfar eller adoptivfar. Det var fire hjem som strevde spesielt med sine ungdommer og ikke opplevde at de lyktes så godt; To fosterhjem og to biologiske hjem. I fosterhjemmene var man nære ved å gi opp. De unge var så utagerende og vanskelige at de voksne måtte få hjelp utenfra. I den ene familien ble man enig om at den unge skulle få en ny omsorgsbase, i den andre familien roet situasjonen seg blant annet fordi den unge begynte i terapi. I begge biologiske familier foreslo barnevernet miljøskifte for den unge. 7

8 Det er både likheter og forskjeller mellom å leve med en tenåring som er ens egen og en tenåring som er ens foster- eller adoptivbarn. Der hvor den unge fortsatt bodde hos biologisk mor var det mindre problemer og bekymring. Fosterforeldrene utrykte oftere bekymring for fosterbarnet sammenlignet med de biologiske foreldrene med fortsatt omsorg. Bare unntaksvis var foreldre, fosterforeldre og adoptivforeldre bekymret for den unges forhold til rusmidler. Fosterforeldrenes bekymring kunne heller handle om den unges søvnvaner, spisevaner, uro, grubling, aggressiv eller tvangspreget atferd, og bekymring for den unges forhold til sine biologiske foreldre. Selv om barnet var kommet tidlig i fosterhjemmet, var bekymringen og konflikten som kunne oppstå med fosterbarnet beskrevet som alvorlig. Da barnet var åtte-ni år, ble ikke bekymring for barnet utrykt i samme grad. Det ser ut som fosterforeldre i større grad enn biologiske foreldre som lever sammen med sin ungdom grad utsettes for den unges identitetssøking og identitetsforvirring Blant annet kunne dette gi seg utrykk i at den unge var sterkt opptatt av sitt biologiske opphav, noe som kunne skape konflikter i fosterhjemmet. Fosterforeldrene eller adoptivforeldrene kunne oppleve at den unge var overinvolvert i sin biologiske mor, som flere av fosterforeldrene utrykte det. For fosterforeldre som hadde levd sammen med sitt fosterbarn siden barnet var lite, var slike reaksjoner ofte uventet. Særlig kunne reaksjonene fra den unge komme i forbindelse med dødsfall eller angsten for at biologisk mor skulle dø. Både foster- og adoptivforeldre hadde økt sin forståelse for lojalitetskonflikten som den unge var i og prøvde å legge forholdene best mulig til rette for at den unge kunne ha kontakt med sitt biologiske opphav der det var mulig kunne konflikter oppstå. I løpet av tre undersøkelser ser jeg at de biologiske mødrene i dag i større grad ser betydningen av barnets relasjon til biologisk far, selv om denne som oftest er en rusmisbruker som har vært fraværende i store deler av barnets oppvekst. Fosterforeldre utsettes i større grad enn biologiske foreldre for den unges identitetssøking. Den unges lojalitetskonflikt øker i ungdomsalder. De fleste unge har opplevd brudd med nære omsorgspersoner. De fleste unge har opplevd ulike typer brudd med biologisk mor enten tidlig i barneårene eller senere i oppveksten, samtidig som barnas biologiske fedre har vært fraværende eller til og fra i deres liv. De fleste har fått nye omsorgspersoner enten ved at biologisk mor har fått ny samboer eller ved at de har flyttet i fosterhjem. Noen få av de unge har også opplevd at de ble plassert flere ganger for eksempel i beredskapshjem eller et annet fosterhjem før de kom dit de er nå. 2 Flere av de unge i fosterhjem har også opplevd at fosterforeldrene i løpet av de siste årene har skilt lag Til tross for en bakgrunn med mange skuffelser og brudd rapporterer de unge tilhørighet til de foresatte de bor hos. De opplever at de blir sett hvis de er triste eller ulykkelige. Og de opplever støtte og aksept uansett om de bor i biologisk familie, i adoptiveller fosterhjem. Dette kan være en indikasjon på at de unges foreldre og foresatte lykkes med det møysommelige arbeidet som reparasjon av flyttinger og brudd er. Til sammenligning med Ungdomsundersøkelsen (Bakken ) var de unges svar mer positive i forhold til støtte og ros fra foreldre. Dette var et overraskende funn på bakgrunn av de fleste unges vanskelige historie. Man kan undre seg over om de unge idylliserer sitt forhold til sine foresatte, eller om 2 Dette gjelder tre unge som hadde en eller to plasseringer før fylte seks år. 3 Ungdomsundersøkelsen i Oslo 1996, kartla ungdom mellom 15 og 17 år vedr. fritid, skole, familie, rus etc. Undertegnede har brukt flere av spørsmålene herfra og sammenlignet svarene i mitt utvalg med det store utvalget, selv om det medfører begrensninger å sammenligne to utvalg som har så forskjellig antall. 8

9 resultatet speiler kontrasten til en ny og mer positiv omsorgsbase for dem som har fått det siden sist. De unge føler seg sett og støttet av sine foresatte der de bor. Jenter fikk mest grenser og kontroll uansett familietilhørighet. De unges forhold til skole og fritid, helsetilstand og bruk av rusmidler. De fleste unge trivdes på skolen og var enig i at skolen var viktig. Flere hadde opplevd overgangen til ungdomsskolen som problematisk, oftest fordi de hadde mistet en stabil klasseforstander. De fleste oppnådde middels karakterer på skolen nå i forhold til oftere topp prestasjoner som åtte-niåringer. Jentene var mer skoleaktive, gjorde mer lekser og fikk bedre karakterer enn guttene. Det samme som oppnådde jentene i den forrige undersøkelsen. Arbeidsinnsatsen og yrkesambisjonene var høye sammenlignet med de andre elevene i klassen og sammenlignet med foreldrenes og fosterforeldrenes utdanningsnivå. Men til tross for en positiv innsats på skolen, strever de fleste med å konsentrere seg lenger tid av gangen. Dette bekymret ofte læreren til den unge. Det var overraskende mange som hadde behov for spesialoppfølging på skolen etter at de var blitt ungdommer. Som åtte- ni åringer viste de ikke samme behov. Alle de unge oppgir å ha en nær venn som de stolte på og vurderer seg selv med få unntak positivt med hensyn til å være populær, bli likt og skaffe seg venner. Flere unge er en del av et sosialt fellesskap eller vennegjeng med mange ressurser, mens andre ville bli ensomme hvis de mistet den ene vennen de hadde. Blant de mest ressursrike jentene er det lavest forekomst av ensomhet. Å være vanlig er viktig for spesielt de unge i fosterhjem. De fleste ville derfor heller gå til en venn enn til en betalt hjelper dersom de hadde et personlig problem. Færre av de unge er organisert i foreninger eller driver med idrett i forhold til Ungdomsundersøkelsen (Bakken 1998), mens flere går fortsatt i klubben. Den kommunale fritidsklubben er fortsatt en viktig forebyggende arena slik den var i forrige etterundersøkelse. Et stort antall jenter drev med riding, for noen var riding initiert av hjelpeapparatet. Noen få drev med musikk. Uansett kjønn eller familietilhørighet bruker de unge mest fritid sammen med venner, slik annen ungdom også gjør. Flere av barna som ble adoptert eller kom i fosterhjem tidlig har funksjonsskader som trenger spesiell oppfølging på skolen, mens forholdsvis færre som bor i biologisk familie, trenger slik oppfølging. Flere av barna med funksjonsskader ble født av kvinner som tidlig ble fratatt barnet sitt på bakgrunn av rusmisbruk etter fødsel. Fjerdeparten av de unge har hatt eller har medisinsk oppfølging på bakgrunn av spesielle funksjonsskader. I ungdomsgruppen var følgende problemområder/diagnoser representert: hørselsskade, depresjon, diabetes, FAS 4, funksjonsskade i rygg, Rett syndrom 5 og lærevansker. Depresjon og tristhet er oftere uttalt som et problem blant jentene enn blant guttene. Dobbelt så mange jenter var motivert til psykologisk behandling eller var i gang med behandling sammenlignet med guttene. At guttene ofte hadde fått et spesialpedagogisk opplegg i barneskolen eller i ungdomsskolen, kunne se ut til forebygge deres behov for psykologisk behandling. De unge røyker mer og drikker mindre enn de unge jeg sammenligner med i Ungdomsundersøkelsen. Derimot har de debutert tidligere med alkohol. Noen unge drakk alkohol første gang i hjemmet fordi den var lett tilgjengelig i forbindelse med foreldres 4 FAS: Føtalt alkoholsyndrom. 5 Rett syndrom: Medfødt sykdom, ukjent årsak, muligens en stoffskiftefeil i sentralnervesystemet. Fører til alvorlig fysisk og psykisk funksjonshemning. Bare oppdaget hos jenter. 9

10 alkoholproblemer. Flere enn i Ungdomsundersøkelsen har prøvd hasj og amfetamin mens ingen har prøvd ecstacy. Fire unge skiller seg ut med et noe bekymringsfullt bruk av rusmidler. Det er lite som er felles for disse unge annet enn at de har venner som har vært i kontakt med kriminalitet og rus. Alle fire har bodd sammen med mor som har ruset seg gjennom viktige barneår, men det har også flere andre ungdommer i utvalget opplevd, uten at de har problematferd med rus i dag. De unge har middels skoleprestasjoner, mens arbeidsinnsats og ambisjoner er over middels. Mange strever med å konsentrere seg. Alle de unge har en god venn, mange interesser og de vurderer seg selv positivt. De fleste har hatt, har eller vil i følge lærer få behov for, et spesialtilpasset skoleopplegg blant annet på bakgrunn av ulike funksjonsskader. De unge debuterer tidligere med alkohol, flere har prøvd hasj, men drikker litt mindre enn andre ungdommer. Foreldrefunksjonen forstyrres av rusmisbruket. Når foreldre ruser seg blir de følelsesmessige bånd mellom dem og barna forstyrret. For å mestre tilværelsen tilpasser barna eller den unge sin situasjon på ulike måter. De holder orden i hjemmet, lager mat, passer søsken og går tur med hunden. Flere husket at de mange ganger var sultne, og at det ikke var mat i skapet eller penger til å kjøpe noe for. På foreldrekonferanser på skolen prøver barna og de unge å avlede oppmerksomheten fra foreldrene dersom de er ruset slik at læreren ikke skulle merke noe. Barnas relasjon til foreldre med rusproblemer ser ut til å tidlig inneholde en resignasjon i forhold til behovet for å være i sentrum for foreldrenes interesse. For foreldrene som ruser seg blir det desto viktigere at barnet eller den unge greier seg godt slik at andre ikke skal ha noe å bemerke. Barnet blir et bindeledd til en vanlig verden og kan bli en del av et felles prosjekt mellom foreldrene og barnet eller den unge for å skjule rusmisbruket. Den unge blir familiens ansikt utad med alt hva det kan innebære av ansvar og engstelse. Barna og de unge har mye angst og bekymring for biologiske foreldrene uansett om de bor sammen med dem fortsatt eller har flyttet fra dem for kort eller lang tid siden. Barna kunne være redde for at foreldrene skulle dø eller hadde tatt for mye stoff når de ble helt sløve og så ut som de sov. Den samme angsten for at de voksne skulle dø, kunne de overføre til fosterforeldrene. To ungdommer som til tross for at de ikke hadde bodd sammen med biologisk mor siden de var spedbarn, strevde likevel med tanker om at moren kunne dø av HIV. Flere av barna som bodde i fosterhjem og hadde vært i fosterhjemmet i flere år, var fortsatt opptatt av og bekymret for foreldrenes rusproblemer, og fulgte nøye med i foreldrenes og oftest mors forsøk på å komme seg ut av rusmisbruket. Relasjonen til foreldrene var prisgitt foreldrenes rusmisbruk. Når foreldrene ruset seg uteble besøk og telefonavtaler, eller foreldrene ringte når de ikke skulle ringe eller kom ruset på besøk. Dette gjorde også forholdet til fosterforeldrene komplisert. De unge kjente som regel i detalj til foreldrenes planer om behandling og forsøk på å bli rusfri, mens de ofte hadde resignert i forhold til at foreldrene skulle være interessert i deres planer og interesser. Selv om barnet eller ungdommen hadde flyttet i fosterhjem fortsatte hun eller han ofte med å ta ansvar for de biologiske foreldrene slik de gjorde da de bodde sammen. Å minnes hendelser og følelser fra dramatiske episoder med foreldre var vanskelig for mange. Noen av de unge stod på venteliste til samtalebehandling for å bearbeide traumer og senskader etter foreldrenes rusmisbruk. 10

11 Selv om de unge ikke bor sammen med foreldrene fortsetter de med å føle ansvar for foreldrene og være engstelig for at de skal bli borte. Traumatiske erfaringer med foreldre som ruser seg trenger ofte psykologisk bearbeiding. Hjelpeapparatets betydning. Hjelpeapparatet har vært mobilisert i forhold til nesten alle ungdommene i utvalget. De fleste var i kontakt med en eller flere instanser i hjelpeapparatet på intervjutidspunktet. Det er bare to av de unge som aldri har hatt kontakt med noen instans. Ved forrige intervjuundersøkelse var det bare åtte av barna som hadde støtte fra noen del av hjelpeapparatet. Alle unge i fosterhjem var i kontakt med en eller flere instanser på intervjutidspunktet, mens bare halvparten av de unge i biologisk familie var det. Fortsatt var det bare unntaksvis at saksbehandler i barnevernet var en stabil person som familien kunne utvikle en relasjon til over tid. Flere opplevde kommunikasjonsvansker og kulturforskjeller mellom seg og saksbehandler, noe som hindret tillit og trygghet Til tross for slike negative erfaringer uttrykte foreldre og foresatte større tilfredshet med barnevernet nå enn ved forrige intervjuundersøkelse. To mødre som hadde mistet omsorgen for sitt barn, nevnte spesielt at de fortsatt ble sett og respektert som mødre av barnevernet og spurt til råds. Dette satte de stor pris på. Den unges klasseforstander var i flere tilfeller en person som ble opplevd som hjelpsom av foreldrene. PP tjenesten ble sjeldnere fremholdt som en nyttig instans av familiene. De hadde oftere følt seg ivaretatt av barne- og ungdomspsykiatri og helsesøster på skolen, selv om denne erfaringen også var tvetydig. Selv om de unge var sett av hjelpeapparatet og mange hadde vært bekymret for dem, var det flere som ikke hadde fått adekvat hjelp i tide. Noen av de unge hadde levd med omsorgssvikt uten at hjelpeapparatet hadde intervenert. Dette skjedde i tre tilfeller ikke før den unge selv handlet slik at apparatet ble vekket. De unge var opptatt av at samfunnet måtte sørge for mer humane forhold for deres foreldre som var rusmisbrukere ved å få til en bedre helsetjeneste for stoffmisbrukere og flere klinikker hvor stoffmisbrukere kunne få metadonbehandling. Hjelpeapparatet beveger seg mellom støtte og kontroll. Dersom det skal utføres et godt faglig arbeid for familier som trenger det, er det mye som tyder på at relasjonen mellom hjelper og den som skal hjelpes må utvikles over tid. Denne relasjonsbyggingen er helt avgjørende for å utvikle trygghet og tillit mellom hjelper og den som søker hjelp. Dette viktige grunnlaget blir ofte spolert fordi saksbehandler er ustabil og relasjonen må bygges opp på nytt hver gang familien har behov for støtte og hjelp. Dersom hjelpeapparatet ikke får allianse med begge foreldre til barnet eller den unge, kan arbeidet som gjøres lett bli splittet eller nøytralisert. Barnets lojalitet til foreldrene hindrer ofte hjelpeapparatet i å få barnets fortrolighet og slik få kjennskap til hvilken situasjon barnet eller den unge lever i. På skolen kan læreren være en nøkkelperson i forhold til å få barnets eller den unges tillit. Læreren eller andre som kommer i kontakt med barn og unge som har det vanskelig, må få støtte og veiledning slik at de blir i stand til å gi barnet hjelp uten å miste barnets tillit. I hjelpeapparatet bør saksbehandlere ha slik kunnskap om barnas og de unges situasjon slik at de blir mer kompetent til å ivareta barnets eller den unges lojalitet til sin biologiske foreldre samtidig som barnet får hjelp. Dette arbeidet er komplisert og må ha som forutsetning et profesjonelt samarbeid mellom de forskjellige instanser. For å få dette til, er det ofte nødvendig at en hjelper har hatt kontakt med barnet og familien over tid uten brudd. Barn som følger med foreldre til behandling fra institusjon til institusjon må få oppfølging etter utskriving, selv om familien flytter til nye steder og kommuner. 11

12 Hjelpeapparatet har vært mobilisert for de fleste unge, men ikke alle har fått adekvat hjelp. Flere unge trenger spesiell medisinsk, psykologisk og pedagogisk oppfølging. Hjelpeapparatet må bli mer kompetent til å ivareta den unges lojalitet til foreldre med rusproblemer samtidig som barnet eller den unge får hjelp. 12

13 Kap 1. Barna har blitt ungdommer. Innledning Denne rapporten bygger på mitt tredje møte med en gruppe foreldre og deres barn. I løpet av barnas oppvekst har jeg møtt familiene da barna var mellom 2 og 3 år, da de var mellom 7 og 9 og nå sist når de er mellom 15 og 17 år. Gjennom møtene med kvinnene og barna har mange vært opptatt av om jeg også har barn. Og jeg har fortalt om mine. Parallelt med at disse barna har blitt ungdommer, har mine blitt voksne. Mødrene er yngre enn meg og barna deres er halvparten så gamle som mine har blitt. Som kvinner og mødre har vi mye felles: Gleden over graviditeten den gang og spenningen og undringen over det nye livet vi kjente; Angsten for at noe skulle være galt med barnet, og at livsførselen vår i graviditeten ikke hadde vært sunn nok ; Den voldsomme opplevelsen det var å føde; Forandringen i livet vårt etter fødselen og vissheten om å ha et barn som var helt avhengig av min omsorg; Stolheten, likeså håpet og forventningen om at barnet ville utvikle det beste fra begge foreldrene; Ønsket om at barnet ville beholde kjærligheten og respekten for oss som mødre uansett skuffelser og vansker. Som mødre har vi engstet oss og hatt bekymringer og vært glad hvis vi ble forstått av noen som kunne høre på. Jeg har med meg litt av historien til hver enkelt familie når jeg møter dem igjen. Alt husker jeg ikke, men ofte dukker det opp i løpet av samtalen. Jeg husker de forrige møtene, som lag på lag med bilder: En barneseng bak et forheng, en rad av små sko, en motorsykkelhjelm, et møte ved et kafebord, et forkjølt barn på en sofa. Eller en busstur langt inn i skogene, var det her de bodde? Et bilde som stod på nattbordet av en pappa. Legoklosser og Barbiedukker sist, platåsko og bleket hår nå. En kattunge leker på et bord, en ungdom med hestehale har lyst til å bli gullsmed. Alvorlige smil; - Hvem er du som kommer spør de unge? Jeg har med meg gleden fra siste møte og frykten for at for at det har blitt for vanskelig for de voksne kanskje har noen gitt opp. - Jeg kommer, sier jeg, - fordi jeg er nysgjerrig på hvordan du og moren din har hatt det siden vi møttes forrige gang. Jeg vet at dere har flyttet fra hverandre og at du har fått et nytt hjem. Jeg var bekymret for deg sist, også for moren din, sier jeg kanskje. - Jeg husker at du fortalte om båten som du elsket å være på, fortsetter jeg. Vi har fortsatt båten, sier han som har blitt ungdom. Jeg ser at han ikke er glad, det var han ikke sist heller. Jeg husker de nedrullete gardinene forrige gang jeg besøkte familien. Har han kanskje ikke fått det bedre likevel etter at han fikk et nytt hjem? Jeg husker lærerens engasjement den gangen og lærerens engasjement nå. Det trøster meg. Han blir sett. Jeg tror han skal greie seg, sier læreren nå. - Det er noe med kontakten med andre som er god. Jeg liker moren også, det var noe med kontakten hun ga og oppriktigheten. Hun var lei seg fordi hun ikke greide å prioritere besøk til sønnen. Nå stod hun igjen på venteliste til å få behandlingsplass. Det er bra, tenker jeg, hun har ikke gitt opp. Selv har denne moren greid seg uten foreldre fra hun var tretten år. 13

14 Jeg er så spent på å treffe alle igjen. Enten det er biologiske foreldre, fosterforeldre eller adoptivforeldre, alle med sine ungdommer. For meg er det bare dette ene besøket, da alt skal foregå. Jeg ser hvor voksen en av jentene har blitt. Hun var forresten ganske voksen sist også. Med flere små søsken har hun blitt ansvarsbevisst. Jeg forteller henne at sist vi møttes var det å lage trolldeig med mamma det beste hun visste. Hun har andre gleder nå, blant annet kjæreste. Hun vil gjerne bli veterinær, hvis hun får nok poeng, da. Hun forteller at fortsatt er det slik at hun nesten ikke treffer faren sin. Han er fortsatt stoffmisbruker og hun synes det er vanskelig hvis hun møter ham tilfeldig på gaten og han er ruset. Men hun har god kontakt med farmor som broderte bunad til konfirmasjonen hennes. Hun viser meg bilder av hele slekta som hun sier. I møtet med kvinnene og barna deres har jeg med meg kunnskap om graviditet som et positivt vendepunkt og som motivasjon til å forandre livet sitt. Fra de to første undersøkelsene mine har jeg med meg kvinnenes opplevelse av å få en ny og meningsfull rolle når hun blir mor. Opplevelsen av å få en tydelig rolle som mor og ikke som en alkoholiker eller en stoffmisbruker. Samtidig vet jeg at mange rusmisbrukerkvinner har en vanskelig historie med overgrep og psykiske problemer, og ofte har fått altfor lite støtte og omsorg i egen oppvekst. For noen kan det bli vanskelig å gi nok omsorg til egne barn, når man ikke har fått det selv. Og jeg vet om rusrelaterte skader som barnet kan få i mors liv, og senskader etter traumatiserende opplevelser med foreldre som ruser seg. Når jeg møter familiene har jeg også med meg en usikkerhet i forhold til om mødre som selv har vært rusmisbrukere vil greie å sette grenser for sine tenåringer når de begynner å eksperimentere med rusmidler. Og hvordan greier fostermødrene å møte tenåringen sin? Og jeg lurer på om guttene fortsatt er mer sårbare enn jentene? Jeg har med meg min bakgrunn fra sosialt arbeid blant stoffmisbrukere på gata i Oslo for 15 år siden. Den gang ble jeg opptatt av hvordan det gikk med jentene med rusproblemer når de ble gravide. Det var utgangspunktet for at jeg startet på dette forskningsarbeidet. Når jeg møter familiene bruker jeg også min utdanning og erfaring som klinisk sosionom i barne og ungdomspsykiatrien. Jeg har arbeidet med mødre og familier som strever. Jeg har med meg et blikk for hvordan foreldre og barn kommuniserer med hverandre, og hvordan den voksne bekrefter og støtter den unge, eller overser og kanskje avviser. Gjennom observasjon og behandlingsarbeid med mor-barnrelasjoner eller familierelasjoner er jeg blant annet trenet i Marte Meo metode (Rye 1993) og er opptatt av Daniel Sterns teorier om intersubjektivitet og utviklingsstøttende samspill (Stern 1992) og i hvilken grad den voksne greier å ta barnets opplevelsessynspunkt. Jeg har med meg kunnskapen til blant annet forskerne og forfatterne Michael Rutter (1983, 1997), Emmy Werner (1993), som har prøvd å identifisere faktorer som virker beskyttende for barn som vokser opp under vanskelige forhold og hvilke prosesser som forsterker eller reduserer risiko. Enkelte kolleger har sett på meg som en som forsøker å idyllisere forholdet mellom tidligere rusmisbrukere og deres barn. Noen mener at jeg har forskjønnet disse familiene ved i stor grad å trekke frem det som har fungert positivt. Men det er fordi det har vært mye som har fungert positivt i mange av familiene. Etter hvert som jeg treffer familiene igjen, ser jeg at barna som ungdommer har flere spesielle behov og trenger mer hjelp på skolen eller i forhold til samtalebehandling enn jeg fikk inntrykk av at de trengte som barn. Jeg har også vært usikker også på om jeg skulle bry familiene på nytt, spesielt dem som har greid seg godt og helst vil glemme at de har hatt rusproblemer. Jeg har tenkt at det må være en menneskerett å slippe å være en tidligere rusmisbruker. At familiene har stilt opp for tredje gang, har gjort meg takknemlig. 14

15 Gjennom møtene jeg har hatt med de unge, deres foreldre og læreren har jeg prøvd å stille spørsmålene: Hvordan klarer barna av en gruppe rusmisbrukere seg når de har blitt ungdommer? Jeg har fokus på utvikling og mestring i familie, skole og fritid. Hva skal til for at rusmisbrukere eller tidligere rusmisbrukere skal greie omsorgen for barnet sitt? Denne rapporten er et forsøk på å svare. Thorbjørn, Kalle og Johanne. Jeg sitter hjemme hos Thorbjørn og moren hans. De bor i samme leilighet som for seks år siden, men lekeplassen som de har utsikt til fra stua er, nedlagt siden sist. Thorbjørn har blitt en meter og åtti og mer sjenert. Den gang var han ni år, nå har han akkurat fylt femten. Han er blitt ungdom og husker ikke at jeg var på besøk for lenge siden. Han virker heller ikke særlig interessert når jeg forteller at han den gang snakket om alt han drev med på klubben av idrettsaktiviteter, og at det eneste han ikke greide var å ta salto og lande med begge beina! Sist helg hadde han padlet på grensetraktene til Sverige, en flott tur. I ferien skal han være hjelpeleder for de minste barna i juniorklubben. I løpet av intervjuet kommer kameraten innom, men han må sitte på kjøkkenet å vente mens jeg snakker med Thorbjørn. Han er nøye med svarene sine, tar seg god tid når han forteller om hva han liker best å gjøre, hva han skal bli og hvilke karakterer han fikk da han gikk ut niende klasse. Litt lett bebreidende spør han meg om jeg ikke skal spørre om de andre karakterene også og ikke bare om norsk, matte og de vanlige fagene. Når han forteller om hvor mye øl han kan drikke et par ganger i måneden, ser jeg overrasket på han og han må gjenta svaret. I intervjuet med moren etterpå forteller hun med stolthet og varme om sønnen. Når vi snakker om hennes bruk av rusmidler er hun mer bekymret. Når jeg skal intervjue Johanne, må jeg utenbys. Hun har flyttet ut av byen sammen med sin familie siden sist. Ikke fordi Johanne skal slippe å møte faren sin ruset i bygatene, men fordi boutgiftene utenfor Oslo er rimeligere. Sist jeg traff henne fortalte hun om at hun ikke kunne treffe faren sin fordi han var narkoman. Fortsatt er det slik sier hun, men nå er det hun selv som har bestemt det. Sist hun hadde avtale om å møte han, så kom han rusa og begynte å legge ut om hvor vanskelig det var for han. Hun sier at hun ikke vil snakke med han når han har tatt stoff. Selv har hun bare så vidt smakt alkohol og røyker ikke. Nesten ingen vet at mannen til mamma ikke er faren til Johanne og at barna de har fått siden jeg snakket med henne sist ikke er Johannes helsøsken. Men hun er åpen mot kjæresten som hun sier og forteller han alt. Johanne og Thorbjørn er blant dem som fortsatt bor hos sine biologiske mødre, mens Kalle er en av guttene som har kommet i fosterhjem siden vi hadde kontakt for seks år siden. Ellen, moren hans, strever nå med å få plass på en behandlingsinstitusjon. Hun har flere opphold bak seg og forteller at det er barna som holder henne oppe og gjør at hun er motivert for innleggelse igjen. Kalle derimot, mener at det er for sent for henne nå. Han er pessimist på mammas vegne etter at han har trodd på hennes løfter om å slutte med stoff så intenst tidligere og blitt skuffet så mange ganger. 15

16 Mødrene til Thorbjørn, Johanne og Kalle og de andre ungdommene som denne rapporten handler om, hadde rusproblemer da de gikk gravide. De hadde ulike grader av stoff- eller alkoholproblemer. Det som var felles for dem var at de ble vurdert til å få beholde barnet de ventet fordi Ullevålteamet 6 mente at de hadde ressurser til å greie omsorgen etter at de blant annet hadde hatt rene urinprøver gjennom hele eller deler av svangerskapet. Jeg har fulgt opp barna og deres mødre på to tidspunkter tidligere og har publisert resultatene i to rapporter (Martens, 1986, Sundfær, 1992). Innledningsvis vil jeg si litt om hva teorien fremholder om ungdom generelt og barn av misbrukere spesielt Ungdomstiden, en fase i utvikling av identitet og kompetanse. For å kunne nærme seg ungdommen, dens mestring, og sårbarhet er det viktig å erkjenne at grunnlaget for den enkeltes utvikling legges i relasjonen mellom barnet og dets primære omsorgspersoner. For at barn skal kunne utvikle seg og ta i bruk sine evner, må det ha vært en viktig person stabilt til stede for barnet. Foreldre eller en annen omsorgsperson må ha støttet, gitt kjærlighet og satt grenser. Gjennom en stabil tilknytning vil barnet utvikle evnen til å være i nære relasjoner. Dette er en grunnleggende faktor for psykisk helse og vil også være med på å bestemme kvaliteten av senere tilknytning (Bowlby 1969, Garmezy og Masten 1994). Det er også viktig å erkjenne at omfattende negative erfaringer for et barn kan mildnes og skadene repareres hvis barnet får et nytt miljø som er stabilt og nærende (Smith og Ulvund 1991). Barnet er også avhengig av samhandling med jevnaldrende for å tilegne seg kompetanse som er viktig på de forskjellige alderstrinn. Erik H. Erikson (1968) beskriver de forskjellige fasene av barnets identitetsutviking og hevder at barnet må ha greid å gjennomleve den enkelte fase og dens kjernekonflikt på en positiv måte for å komme videre i sin utvikling. Identiteten dannes gjennom erfaringene de unge har med sine omgivelser fra fødsel og gjennom de forskjellige stadier i barndommen. Utviklingen som finner sted i ungdomstiden er mer enn summen av barndommens identifikasjoner. Kjernekonflikten i ungdomstiden er identitet versus rolleforvirring, og faren er ifølge Erikson en rolleforvirring, dersom den unge ikke finner en tilfredsstillende løsning på de nye forventningene. Den unge kan risikere å isolere seg fra jevnaldrende hvis han ikke finner sin plass i den nye verden. Identiteten blir slik en konstruksjonsprosess som hviler på relasjoner. Erikson mener at de unge må kjempe tidligere års slag i sin søken etter enhet og kontinuitet når de møter nye utfordringer i puberteten. Kroppen forandrer seg og forventningene fra voksenverden om nye ferdigheter og ansvar intensiveres. I alle teorier om pubertet og ungdom er man opptatt av jevnaldermiljøets betydning, men dette må ikke forstås som om foreldrestøtte ikke er fortsatt viktig. Forstått innenfor en ramme av utvikling av basiskompetanse er puberteten en fase for læring av kompleks sosial mestring og sosial fordypning. Identitet blir en utprøvingsprosess blant jevnaldrende og i noe mindre grad en reorganisering av forholdet til foreldre (Frønes 1994). Anna Freud (1958) beskrev puberteten som en sprenging eller forvirring og var opptatt av konflikter mellom foreldre og den unge. Annen forskning indikerer at familiekonfliktene for mange unges vedkommende ikke er spesielt økende i puberteten (Coleman 1980 i Frønes 1994). Denne undersøkelsen dekker ungdom mellom femten og seksten år, en alder som kan oppleves som vanskelig både for den unge selv og omgivelsene. Den unge kan oppleve 6 Ullevålteamet: tverrfaglig og tverretatlig team ved Ullevål sykehus, Oslo. Teamet skal vurdere bekymringssvangerskap på bakgrunn av kvinnenes psykososiale situasjon. 16

17 skiftende selvtillit med hensyn til mestring, voldsomme kroppslige forandringer og usikkerhet med tanke på hvem han/hun er. Fordi fokus er så sterkt rettet mot gjengen og kamerater, og fordi den unge selv måler sin vellykkethet i forhold til hvordan han blir sett på av sine jevnaldrende, kan denne fasen være en spesiell vanskelig fase. Isolasjon og ensomhet kan være en stor belastning på selvtilliten. Om den unge er jente eller gutt, har betydning for hvilket strev eller vansker den unge kan få i ungdomstiden. Flere forskere legger vekt på at gutter er mer sårbare de første ti årene av sitt liv, mens dette endrer seg i det andre tiår (Rutter 1988, Werner og Smith 1982). For jentene viser andre studier at overgangen til ungdomsalder kan medføre spesielle tilpasningsvansker med hensyn til depresjon. Jentene rapporterer fra års alder og senere, konsekvent mer depressive symptomer enn guttene (Holsen 1997). Noen mener at jentenes rapportering av depresjon er mer kulturbestemt enn reell. Fordi det kan regnes som et svakhetstegn for en gutt dersom han oppgir at han er deprimert og at han derfor underrapporterer. Nye muligheter i ungdomstiden. Da Kalle kom i fosterhjem, var det viktig for han å utvikle spesielle egenskaper som ga positiv bekreftelse i det nye vennemiljøet han skulle integreres i. Han trente på snøbrett eller på rullebrett både tidlig og sent og oppnådde mye anerkjennelse både fra fosterfamilien og sine nye venner når han mestret denne sporten. Utvikling av identitet og kompetanse er en dynamisk prosess som skjer i samspill med betydningsfulle voksne og jevnaldrende. Ungdomstiden bærer bud om ny mestring og nye muligheter. Den unge kan gjennom eksperimentering med nye roller og kontakt med nye rollemodeller få nye forbilder og livsretning. I ungdomstiden er den unge verken barn eller voksen og eksperimenterer med klær, musikk, rusmidler og nye interesser, noe som fortsatt krever en voksen tilstedeværelse i den unges liv. Den unge skal prøve ut nye roller og skal bli forskjellig fra sine omsorgspersoner. For noen medfører dette å løsrive seg fra familien sin, noe som kan møte konflikt og motstand. Relasjonen til den voksne omsorgspersonen kan bli satt på nye prøver og den voksne må ofte tåle å bli avvist og kritisert. Mange opplever også den unge som veldig selvopptatt, men mener at det er et privilegium som hører med til alderen, fordi han forbereder seg på å bli voksen. Til denne fasen i ungdomslivet kan man tenke seg at foreldre og omsorgspersoner må ha evne til både raushet og grensesetting slik at deres ungdommer får rom og mulighet for å utvikle seg og finne ut hvem de er. I studier av motstandsdyktige barn og ungdommer som klarer seg bra til tross for et vanskelig utgangspunkt (Werner og Smith 1982, Rutter 1983), hevdes det at motstandsdyktige ungdommer kjennetegnes ved at de utnytter sine forutsetninger godt. De var også ofte tradisjonalister med positiv holdning til skole og foreldre. Det så ut som at kombinasjonen konformitet og prestasjonsorientering, samt maskuline og feminine egenskaper så ut til å kjennetegne de motstandsdyktige ungdommene (Ogden 1991). Videre viser forskning at ungdommer med nære bånd til foreldre og kamerater ser ut til å greie seg best. Det samme gjelder barn og ungdommer med visse ferdigheter og kompetanse som evne til å knytte sosiale kontakter, løse konflikter og hevde egne meninger (Ogden 1994). Ellers regner man selvtillit, et godt temperament og intelligens som beskyttende faktorer både for barn og ungdommer (Werner 1993). Hvis det er rusproblemer i familien er det en ekstra belastning for den unge, som han/hun forholder seg til og som tar krefter i tillegg til de store omveltningene i kropp og sinn som foregår i ungdomstiden. 17

18 Jeg vil innledningsvis beskrive trekk ved barn av rusmisbrukere og deres familier som kan være relevant bakgrunnskunnskap for denne gruppen ungdom og deres foreldre. Trekk ved barn av rusmisbrukere og deres familier. Tidlige komplikasjoner ved ruseksponering i fosterlivet. Stoffavhengige kvinner har ofte komplikasjoner rundt svangerskap og fødsel, blant annet blødninger, for tidlig fødsel og lav fødselsvekt. En tredjedel av kvinnene i mitt utvalg fødte før termin (Martens 1986). Det nyfødte barnet kan vise tegn på irritabilitet, tilbaketrekning, kramper eller stress (Strauss et al 1976; Householder et al 1982). Alkohol kan ha en lignende effekt på spedbarnsutviklingen, inkludert vekstretardering og forsinket utvikling. FAS / FAE; Føtalt alkohol syndrom / føtalt alkohol effekt beskriver det alvorligste symptom på bruk av alkohol i svangerskapet. Barna kan ha spesielle ansiktstrekk i tillegg til intellektuell retardering (Lemoine et al.1968, Streissguth 1997). Foreldrene til barn med disse symptomene blir derfor stilt overfor spesielle utfordringer i sin omsorg for barnet. Studier viser at barn som har spesielle behov fra spedbarn alder kan være predisponert for barnemishandling (Herrenkohl og Herrenkohl 1979). Det betyr at disse barna krever spesielle kvalifikasjoner fra sine omsorgspersoner fordi de ofte er urolige og utilpass, og kan gi omsorgspersonen en følelse av hjelpeløshet. En slik følelse av hjelpeløshet kan være provoserende for enkelte foreldre å oppleve. Barna kan trenge spesiell oppfølging fordi de har kramper og skjelving. Dette kan gjøre foreldre engstelige og mer tilbaketrukne i forhold til å være sammen med det sykehusinnlagte barnet. Slik kan foreldre og barn oppleve tidlig brudd i kontakten. Familiene er ofte fattige og bryter skikk og bruk. Rusmisbruk er kostbart, både bruk av alkohol og stoff. Avhengig av inntekt og om rusmisbruket har forårsaket at foreldre har mistet arbeidet sitt på grunn av rusavhengigheten, så kan spesielt stoffmisbrukerne være nødt til å ty til kriminelle løsninger som tyveri, stoffomsetning og prostitusjon) for å finansiere sitt misbruk. Familier med rusmisbruk kan også være redd for å oppsøke vanlige hjelpeordninger, fordi de er redde for at barna kan bli fratatt dem. Barna kan derfor oppleve at familien ikke har penger til mat eller til å betale regninger. Vanskelig økonomi var et fellestrekk hos familiene når jeg intervjuet dem i Mange fortalte at de ikke ville ha greid seg uten hjelp fra familien (Sundfær 1992). Likevel kan noen familier trekke seg bort fra slektninger og venner fordi de ikke vil involvere andre i sine problemer. Barna kan miste trygghet og nettverk som den utvidete familien eller venner kunne gi dem når mor eller far ruset seg. Barna eller de unge kan også oppleve at foreldrene bryter skikk og bruk på foreldremøter eller andre arrangementer på skolen eller i nærmiljøet ved å vekke oppmerksomhet når de er ruset. Kriminalitet som i noen tilfelle brukes for å finansiere rusmisbruket, kan være mer eller mindre synlig og involverende for barna som bor i familien. Det samme gjelder graden av vold. For noen barn kan det være en del av dagliglivet, for andre er det ikke en del av deres erfaring. Barn med foreldre som er rusmisbrukere har også større enn andre barn til å oppleve tap av foreldre gjennom ulykke eller dødsfall (Adelstein og White 1976). Clausen og Kristofersen (1994) har sett på norsk statistikk og opplyser at i tidsrommet 1980 til 1990 mistet 3500 barn og unge i Norge under 30 år en av foreldrene på bakgrunn av rusrelatert skade. I mitt utvalg har tre av de unge mistet begge eller en av foreldrene. 18

19 Barna kan utvikle symptomer. Det er kjent at barn som lever med foreldre som ruser seg ofte påtar seg en voksenrolle i familien. Barnet passer på mindre søsken, rydder huset, lager mat og handler, dersom det er penger å kjøpe for. Barnet prøver å lage struktur og forutsigbarhet i familien i perioder hvor den voksne ruser seg. Barnet hjelper også den voksne til å komme seg til sengs eller hindrer at det skjer uhell eller skader med, sigarettglo eller andre farer. Barna megler også ofte mellom de voksne hvis det er konflikter. Ofte hjelper barnet den voksne som ruser seg til å skjule sitt problem av redsel for at barnet skal bli fjernet fra foreldrene (Follerås 1990). Hvis man ser på rusmisbruk i et familieperspektiv kan man se hvordan rusmisbruket hos den ene eller begge foreldre påvirker samspillet i en familie. Frid Hansen (1990, 1998) er spesielt opptatt av hvordan foreldrefunksjonen forstyrres av rusmisbruket, slik at barna i familien kan miste viktige sider ved den oppmuntring, støtte og grensesetting som foreldre normalt skal gi sine barn. Barna i en familie med rusmisbruk kan bekymre seg så mye om foreldrene som ruser seg, at de ikke greier å konsentrere seg om det som foregår på skolen eller blant kamerater. Ofte må de hjem for å sjekke opp hvordan situasjonen er istedenfor å være sammen med venner eller drive med fritidsaktiviteter. De følelsesmessige bånd mellom familiemedlemmene belastes og forstyrres av en annens rusmisbruk, og barnet bekymrer seg ofte over begge foreldre selv om det kanskje bare er den ene som er rusmisbruker. Barnet kan også føle seg spesielt sveket av den av foreldrene som ikke er rusmisbruker, ofte fordi han eller hun bruker så mye tid og krefter på den av foreldrene som ruser seg (Hansen 1998). Å tilhøre en familie med rusmisbruk betyr for barna eller den unge å være i en spesiell situasjon som gir følelse av å være annerledes. Barna og deres foreldre vil derfor prøve å hemmeligholde situasjonen for å beskytte seg mot skam og sosial stigmatisering. Familiens regler kan kjennetegnes av taushet både internt og eksternt. Samhandlingen får ikke et språklig rom og barna får ikke hjelp til å sette ord på sine erfaringer. Barnas erfaringer kan derfor bli ikke erkjent eller ikke gyldige fordi både voksne og barn holder sine erfaringer og følelser for seg selv og deler dem ikke med noen. Rusmisbruket kan derfor bli et tabuisert område som gjør at barna får lite anerkjennelse på egne opplevelser og begrenset mulighet for følelsesmessig bearbeiding (Haaland og Haugland 1996). Barna får ikke trening i å identifisere egne følelser, noe som kan føre til at de tyr til somatisering når de er utsatt for sterke følelsesmessige påkjenninger. Barn som ikke får delt sine bitre erfaringer som handler om mamma eller pappas rusmisbruk og konflikter i familien som følge av det, kan derfor i noen tilfeller utvikle symptomer på psykososial dysfunksjon med kroppslige smerter, depresjon, skolevansker, angst og andre tilpasningsvansker (Deren 1986, Hansen 1998). Greier omsorgspersonen å beskytte barnet? Graden av risiko og skade må sees i sammenheng med hyppighet og frekvens av rusmisbruket, graden av kriminalitet, og evne til å holde en struktur i hjemmet og å oppfylle forpliktelser. Man må være opptatt av om omsorgspersonen greier å beskytte barna mot å bli involvert i rusmisbruket og eller prostitusjon, om rusmisbrukeren har en partner som er rusfri 19

20 og om nettverket fungerer for barna i perioder med rusmisbruk. Og sist, men ikke minst må man være opptatt av kvaliteten på foreldre- barn- relasjonen (Cassel og Coleman 1995). Dersom daglige rutiner i familien opprettholdes kan det være en beskyttende faktor for barna. En beskyttende faktor kan også være å gi barnet adekvat informasjon om hva som er situasjonen for den som ruser seg, det vil si snakke med barnet. Det er også viktig at den av foreldrene som ikke ruser seg greier å kompensere for den som ruser seg, i forhold til å støtte barnet og følge det opp. Både Johanne, Kalle og Thorbjørn har opplevd grader av rusmisbruk i sin familie og blant sine nærmeste omsorgspersoner. Kalle passet på lillesøsteren sin når mor ruset seg.. Han prøvde i det lengste å skjule for omgivelsene at mor og hennes samboer hadde begynt med stoff igjen. Moren til Thorbjørn forteller at sønnen sier at hun må slutte å drikke. Hun prøver å begrense alkoholen til de helgene hvor barna er hos faren. Hun greier slik å ha en viss orden og struktur på hverdagen slik at barna ikke involveres så mye i alkoholmisbruket. Dessuten sørger familien for at man snakker om problemet, det er ikke tabuisert. Hun har også en partner som ikke er rusmisbruker. Av disse tre er Johanne den som har vært minst utsatt for aktivt rusmisbruk i familien. Moren hennes har nektet henne å treffe faren når han har vært i en dårlig periode og tatt stoff. Johannes mor greide selv å slutte med stoff før Johanne ble født og hun har en mann som ikke er rusmisbruker. Johanne holder det hemmelig at pappaen hennes er stoffmisbruker, det er for flaut og vanskelig å snakke om. Foreldrene til barna i min undersøkelse ligger på en scala fra aldri å ha involvert barnet i sitt rusmisbruk til aktivt å ha belastet barnet eller den unge med sitt misbruk av alkohol eller stoff. Ungdommene i denne undersøkelsen har derfor ulike erfaringer i forhold til foreldrenes rusmisbruk, noe jeg vil beskrive i et senere kapitel. Egen tidligere forskning om disse barna. At jeg fødte et velskapt barn er det største som har hendt meg. Utgangspunktet for min forskning er 31 kvinner med ulike rusproblemer, 25 med stoff og 6 med alkoholproblemer, som fikk sin sak behandlet av Ullevålteamet i årene i forbindelse med svangerskap og fødsel. Alle kvinnene fikk med barnet hjem eller til mødre hjem etter fødselen. 7 Den første undersøkelsen min ble gjennomført i 1985 (Martens 1986). Her fikk jeg personlig intervju med 25 av kvinnene. De andre fikk jeg opplysninger om gjennom foreldre eller gjennom en telefonsamtale med kvinnen. Bare en av de 31 kvinnene greide jeg ikke å oppspore. I undersøkelsen hadde jeg fokus på kvinnenes opplevelse av svangerskap, fødsel og småbarnstid og hvilken støtte kvinnen hadde fått av partner, egen familie og det offentlige hjelpeapparatet. Min undersøkelse bekreftet tidligere kunnskap om at graviditet gir motivasjon for å slutte med rusmidler, (Finnigan 1980,Vaglum 1979, Holsten 1984), selv om bare 1/3 av kvinnene i mitt utvalg var rusfrie fra svangerskapets start. Jeg fant at 1/3 av kvinnene hadde født før termin, og at disse barna ble overført til barneavdeling på bakgrunn av lav fødselsvekt og pustevansker. Det var mødrene som opplyste om det. Fra 7 Ullevålteamet vurderte til sammen 66 saker i årene kvinner ble fratatt barnet ved fødsel. Av disse hadde 11 stoffproblemer og 1 alkoholproblemer. 20