BERGKUNST Verdensarvsenter for bergkunst Alta Museums skriftserie nr. 1

Transkript

1 BERGKUNST NR. 1 Trond Lødøen, Helle V. Stuedal og Hans Chr. Søborg (red.) Fersk forskning, ny turisme, gammel bergkunst ISSN BERGKUNST Verdensarvsenter for bergkunst Alta Museums skriftserie nr. 1 Trond Lødøen, Helle V. Stuedal og Hans Chr. Søborg (red.) Fersk forskning, ny turisme, gammel bergkunst ISBN: Rapport fra nasjonalt nettverkseminar i 2010

2 Trond K. Lødøen, Helle Vangen Stuedal og Hans Christian Søborg (red.) Fersk forskning, nye turisme, gammel bergkunst Rapport fra nasjonalt seminar for Bergkunstnettverket i 2010 Alta 2011

3 Verdensarvsenter for bergkunst Alta Museums skriftserie BERGKUNST NR. 1 Skriftseriens redaksjon: Heidi Johansen Hans Christian Søborg Verdensarvsenter for bergkunst Alta Museum 2011 Skriftet er utgitt med støtte fra Riksantikvaren og Norsk kulturråd ABM-utvikling Bestillinger og henvendelser: Verdensarvsenter for bergkunst Alta Museum Altaveien 19 N-9518 Alta Telefon: e-post: post@altamuseum.no ISBN ISSN Layout: János Kolostyák, Verdensarvsenter for bergkunst Alta Museum, Fagtrykk Idé as Trykk: Fagtrykk Idé, Postboks 1124, N-9504 Alta. Telefon Forsideillustrasjon: Fra oppføring av «steinalderdrama» under nettverksseminaret i Alta 26. mai Noen av deltagerne hjelper elever fra dramalinjen på Alta videregående skole med å løfte duk med helleristningsmotiver i Hjemmeluft æra. Foto: Hans Chr. Søborg, VAM.

4 INNHOLD Forord Innledning om Bergkunstnettverket Ny bergkunstforskning og -forvaltning Jan Magne Gjerde, Tromsø Museum, Universitetet i Tromsø: Ei reise i Barentsregionens bergkunst «litt spreidd småpluk» Flemming Kaul, Nationalmuseet, København og Preben Rønne, Vitenskapsmuseet, NTNU: Ved grænsen for den nordiske bronzealderkultur Ulf Bertilsson, SHFA, Göteborgs universitet: «Från märklige antikviteter för de bildade till kultur- och världsarv för alla» Svenskt Hällristnings Forsknings Arkiv en infrastruktur och ett forskningsprogram Martin Hykkerud, VAM: Vintertildekking av helleristninger i Hjemmeluft, Alta Karin Tansem, VAM: Bergflatenes potensial. Et eksempel fra Hjemmeluft i Alta Martin Hykkerud og Lars Julsrud, VAM: Et digitalt bergkunstarkiv hos Verdensarvsenter for bergkunst Alta Museum Tilrettelegging av bergkunst i et nytt århundre Karin Ibenholt, VISTA-Analyse, Oslo: Verdiskaping og kulturminner Knut Helskog, Tromsø Museum og Universitetet i Tromsø og Anne-Sophie Hygen, Østfold fylkeskommune: Forvaltning og tilrettelegging av bergkunst i Eurasia sett i lys av erfaringer i Alta og Østfold Luitgard Löw, Museene for kystkultur og gjenreisning i Finnmark/Nordkappmuseet: «På spaning efter den tid som flytt». Hällristningarna i Bohuslän som tyskt resmål under och 30-talen Linda Nordeide, Østfold fylkeskommune: Oldtidsveien formidlingsprosjekt tilrettelegging for alle Bitten Bakke, Arkeologisk Museum, Universitetet i Stavanger: Bruk av Ipod i formidling av bergkunsten på Austre Åmøy Jens Flemming Krøger, Rogaland fylkeskommune: 2008-prosjektet «Markører i landskap» Helleristninger i nytt lys Snorre Haukalid, Vest-Agder fylkeskommune: Nytt museum og ny bronsealderutstilling på Lista i Farsund kommune, Vest-Agder Hans Christian Søborg, VAM: Forslag om en reisefører til Norges bergkunst Nasjonale programmer for bergkunstforskning og formidling Trond Lødøen, Bergen Museum, Universitetet i Tromsø: Visjonen om et faglig program for bergkunstforskning sett fra et universitetsmuseum Helle Vangen Stuedal, Stiklestad Nasjonale Kultursenter/Bergkunstmuseet Det magiske berget: En nasjonal plan for formidling av bergkunst sett fra et kulturhistorisk museum DET NASJONALE BERGKUNSTNETTVERKET FAGSEMINAR MAI

5 Vedlegg Seminarprogram Deltagerliste for Bergkunstnettverkets seminar i Bilder fra seminaret DET NASJONALE BERGKUNSTNETTVERKET FAGSEMINAR MAI 2010

6 Nasjonale programmer for bergkunstforskning og -formidling

7 Visjonen om et faglig program for bergkunstforskning sett fra et universitetsmuseum Trond Klungseth Lødøen Bergen Museum Universitetet i Bergen Faglige program kunnskap forskning Gjennom de senere år har det vært et sterkt fokus på faglige program for den arkeologiske virksomheten ved universitetsmuseene. Hovedhensikten med programmene er å bedre innsamlingen av arkeologisk materiale og rette denne i større grad mot identifiserte kunnskapshull. De faglige programmene som er under produksjon eller som allerede er utviklet er først og fremst knyttet til undersøkelser av automatisk fredete kulturminner og hovedsakelig knyttet til håndhevingen av kulturminnelovens bestemmelser, med andre ord arkeologiske kartlegginger/registreringer og utgravninger eller tilsvarende undersøkelser. Slike undersøkelser representerer også majoriteten av den arkeologiske virksomhet på landsbasis som er i liten grad er initiert av forskningsbehov ettersom innsamlingen er styrt av ulike utbyggingsprosjekt, hvor arkeologisk materiale kommer i konflikt med forskjelllige tiltak og hvor tiltakshavere, jmf. Kulturminnelovens bestemmelser, må bekoste såkalte frigivningsundersøkelser 1. Slike undersøkelser er primært rettet mot å sikre og samle inn kilder, slik at disse kan ivaretas ved landsdelmuseene og i neste omgang forskes på. Denne lovpålagte virksomheten åpner ikke for finansiering av forskning. Slik forskning er det forventet skal gjennomføres på bakgrunn av museenes forholdsvis begrensede overføringer fra Kunnskapsdepartementet via universitetsadministrasjonen. Rene forskningsundersøkelser hvor det bevilges midler fra Norges Forskningsråd eller tilsvarende forskningsinstitusjoner er en sjeldenhet. Det er likevel fortsatt slik at det i stor grad er universitetsmuseene som gjennomfører innsamlingene eller de arkeologiske utgravningene, og undersøkelsene er fortsatt ledet av personell med vitenskapelig kompetanse. Undersøkelser av denne karakter omtales først og fremst som innsamling av arkeologiske kilder og defineres sjeldent som forskning, men prosessene er preget av en rekke gråsoner som i stor grad spinner rundt hva forskning egentlig er og hvor selve forskningsprosessen starter. Uansett resulterer slike forvaltningsundersøkelser i at kunnskapen om kulturminner ustanselig utvides, og det er nettopp her at de faglige programmene er av betydning. De er ment å være rådgivende hjelpemiddel for en mer forutsigbar og effektiv forvaltningspraksis gjennom alle ledd av kulturminneforvaltningen. Med forskriftsendringene i Kulturminneloven fra 2001 ønsket Stortinget dessuten en mer forsknings- og kunnskapsstyrt kulturminneforvaltning. Tankegangen fra den gang er fortsatt at det vil være enda bedre samfunnsøkonomi å utnytte datamaterialet fra forvaltningsarkeologien videre i forskningsprosjekter. På denne måten kan man, med relativt beskjedne forskningsmidler, utløse det store kunnskapspotensialet som ligger i investeringen av de forvaltningsinitierte undersøkelsene. På lengre sikt er ønsket at den kunnskapen som utvikles gjennom en forskningssatsing innen arkeologi, skal kunne tilbakeføres til kulturminneforvaltningen. Det er imidlertid hevet over enhver tvil at programmene også er til stor nytte for alle typer av arkeologisk arbeid, og gir ideer om hvordan videre forskning kan bidra til å fylle kunnskapshull. Av den grunn er programmene også til nytte for undervisningsinstitutter ved universitet og høyskole, hvor problemstillinger, helt eller delvis, for både master- og dr. studenter, kan la seg identifisere. Et faglig program for bergkunst? Programmene som er ferdigstilte eller under utvikling er bestilt av Riksantikvaren og er viktige utgangspunkt når de nylig vedtatte retningslinjene for budsjettering og regnskap skal tas i bruk ved arkeologiske forvaltningsundersøkelser i Norge 2. Nøkkelord for de faglige programmene er økt kunnskapsproduksjon, noe som også forutsetter forskning. Fra departementsnivå er allerede uttalt at Kunnskap om kulturminner og kulturmiljøer er grunnleggende både for en god forvaltning og for å kunne formidle historien og gi folk opplevelser (St.meld. nr 16 1 Dersom det skal gjøres inngrep i automatisk fredete kulturminner må man søke Riksantikvaren om dispensasjon. Universitetsmuseene eller sjøfartsmuseene forbereder saken for Riksantikvaren og avgir en faglig tilrådning basert på kulturminnenes verneverdi. Museene oversender samtidig en prosjektplan og et budsjett for en eventuell arkeologisk undersøkelse. Dersom Riksantikvaren fatter vedtak om arkeologiske utgravninger forutsettes det at museene foretar arkeologiske undersøkelser i henhold til de vilkår Riksantikvaren har satt for innvilgelse av dispensasjon. Arkeologiske utgravninger bekostes normalt av utbygger. I utgravningsbudsjetter inngår de utgifter som følger av arbeidet; lønn og drift av prosjektet, både planlegging, gjennomføring i felt og etterarbeid. Prosjektet er endelig avsluttet når materialet er hylleklart, dvs. gjenstander er ferdig konservert og all dokumentasjon er klar til arkivering. Årlig gjennomføres på landsbasis utgravninger for mellom 50 og 100 millioner kroner. Omfanget varierer fra år til år, avhengig av utbyggingsaktiviteten i samfunnet (NOU 2006:8,) 2 I de nye retningslinjene er det presisert at Prosjektplanen i størst mulig grad skal knyttes opp mot utgravingsinstitusjonenes faglige program. (Miljøverndepartementet 2010: 1). I høringsutkastet til Strategisk plan for forvaltningen av arkeologiske kulturminner og kulturmiljøer (Riksantikvaren 2010), er det faglige programmet plassert under punktet kunnskap og kompetanse. Målsetningen er å «sikre at kulturminneforvaltningen i vid forstand får et tilstrekkelig solid og faktabasert faglig fundament»(ibid: 15 16). 128 DET NASJONALE BERGKUNSTNETTVERKET FAGSEMINAR MAI 2010

8 Leve med kulturminner). Kulturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo er kommet lengst i dette arbeidet og har allerede lansert to programmer. Ett for steinalderundersøkelser (Glørstad 2006) og ett for Jernvinneundersøkelser (Larsen 2010). I tillegg har Riksantikvaren gitt ut ett program for vassdragsundersøkelser (Indrelid 2009). Ut over dette er en rekke institusjoner mer eller mindre i gang med sine faglige program. Gjennom utvikling av disse programmene legges de beste føringer for prioriteringer innenfor egen Forsknings og utviklings (FoU)- virksomhet samt på ressurser og personale. Det er dessuten en kjensgjerning at utvikling av gode forskningsmiljøer forutsetter strategisk planlegging, organisering og aktiv forskningsledelse. I stor grad tar programmene utgangspunkt i kronologiske perioder (steinalder, bronsealder, jernalder, middelalder) eller i spesifikke problemområder (f.eks vassdrag, jernvinne). Til tross for et lite avsnitt i Riksantikvarens program for vassdragsundersøkelser inngår ikke bergkunst i nevneverdig grad i noen av programmene som er utviklet. Det er heller ikke noe som tyder på at bergkunst vil sette sitt preg på de øvrige programmene som fortsatt er under utvikling. For å skape en bedre bevisstgjøring omkring kunnskapsstatus og ikke minst hvordan kunnskapshull i bergkunstforskningen kan fylles er det derfor et spørsmål om det ikke burde utvikles et eget faglig program for bergkunst? På samme måte som universitetsmuseene har samlet inn store arkeologiske funnmengder fra utallige utgravningsprosjekter, er det ved de samme museene dokumentert et omfattende antall bergkunstlokaliteter. Og på samme måte som det vil være viktig å fylle kunnskapshull gjennom innsamling av gjenstandsmateriale, er det en rekke kunnskapshull knyttet til bergkunst som fremtidig dokumentasjon eller tilsvarende undersøkelser kan bidra til å fylle. Tankegangen bør være også her at det store kunnskapspotensialet som ligger i investeringen av dokumentasjon av bergkunst, med relativt beskjedne forskningsmidler også kan utløse et stort kunnskapspotensial. Fokuseringen på bergkunst kan føres langt tilbake i tid. For flere av museene som senere har blitt del av universitetsmuseene strekker dette dokumentasjonsarbeidet seg helt tilbake til begynnelsen av 1900-tallet. Under Riksantikvarens nasjonale bergkunstprosjekt ( ) ble det senere gjennomført en storoffensiv når det gjelder dokumentasjon av bergkunst. Og fra 2006 har Riksantikvaren sørget for oppfølging av bergkunstarbeidet med faste overføringer til universitetsmuseene for både skjøtsel, dokumentasjon, metodeutvikling og kompetanseheving. Den kulturhistoriske forskningen knyttet til dette innsamlede materialet gjenstår. I det skrivende år 2011 lanserer Riksantikvaren sitt bevaringsprogram for bergkunst. Også for dette programmet vil et eget faglig program for forskning knyttet til bergkunst være nyttig. Et slikt program vil kunne bidra til å styre anvendelsen av FoU-midler, og ligge til grunn for vurderinger av hvilke lokaliteter som bør prioriteres når det gjelder skjøtsel og særskilte bevaringstiltak, ettersom kildeverdiene, selve hovedgrunnlaget for videre forskning nødvendigvis vil være sterkere tilstede ved noen lokaliteter enn ved andre. En rekke problemstillinger vil dessuten kunne la seg identifisere i skjæringspunktet mellom et program for bergkunstforskning og for de øvrige områder eller kronologiske perioder som det er produsert faglige program for, eller hvor slike er under utvikling. Foreløpig står likevel ikke noe faglig program for forskning på bergkunst på trappene. Spørsmålet er følgelig om også dette området av den arkeologiske virksomhet burde omfattes av et eget program? Bergkunst i forhold til annet arkeologisk materiale Innenfor det arkeologiske fagmiljø har det vært en betydelig avstand mellom forskere som har arbeidet med bergkunst og forskere som har hatt sitt fokus på øvrig arkeologisk materiale, slik som gjenstander og boplassmateriale fremkommet gjennom utgravninger etc. I første halvdel av 1900-tallet var ristningsstudiet i seg selv tilstrekkelig i den forstand at bildene på bergflatene både var utgangspunkt og endelig mål for analysene. Dokumentasjon, kartlegging av figurene, motivkombinasjoner og variasjoner i billedtilfanget, samt dateringsproblem opptok forskerne i såpass stor grad at de verken hadde behov for, eller kapasitet til å undersøke hva som lå utenfor disse tilnærmingene. Rundt midten av 1900-tallet skjedde en rekke viktige endringer i det arkeologiske verdensbildet, nå endret framgangsmåtene seg til å studere ristninger i store mengder, men i første omgang uten å sette dem inn i en samfunnskontekst eller se dem i forhold til annet arkeologisk materiale fra samme tid. I stor grad var det tale om å få sikrere holdepunkter for alderen. Studiet av motivfrekvens, kombinasjonsanalyser og kartlegging av spredningsmønstre ble primært nyttet i dateringsdebatten. Senere, i tiårene før og etter tusenårsskiftet har bergkunstforskningen i langt større grad enn tidligere vært preget av integrering for forskere som prøver å utvide erkjennelsesmulighetene og tolkningspotensialet i arkeologi generelt. På 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet var forskningen preget av en videre faglig horisont enn tidligere, og et teoretisk mangfold som åpnet for en rekke alternative problemstillinger. At bildene kunne sees i sammenheng med fortidas forestillingsverden ble allment akseptert og dermed ble tilknytningen til kosmologi, ritualer, seremonier og til og med forhistorisk religion stuerene forskningstema. Et ufravikelig DET NASJONALE BERGKUNSTNETTVERKET FAGSEMINAR MAI

9 nøkkelord i tolkningsprosessen var studiet av bildenes kontekst. Siden ristningene som oftest er å finne der de en gang ble laget, ble analyser av bildenes romlige plassering mer og mer sentrale. Dette gjelder naturomgivelser så vel som kulturspor i form av både synlige kulturminner og utgravning av sporene i undergrunnen. Tilnærmingsmåtene hentet inspirasjon fra ulike teoretiske og metodiske overbygninger, bl.a. strukturalistiske og kontekstuelle analyser, fenomenologiske og feministiske perspektiv, og analogibruk basert på antropologiske og religionsvitenskapelige studier. Men ikke før har vi sett denne økende graden av integrering av bergkunst i generelle arkeologiske tilnærminger, så er pendelen i ferd med å svinge i motsatt retning. Det later til at det økende fokus på bergkunst som en erfarte fra ca tallet, og den økende integrering eller helhetlige tilnærming stoppet opp et stykke ute på tallet og er nå under avvikling eller nedbygging. Den samme kompetanse, innenfor bergkunst, som for få år siden var tilstede ved en rekke undervisningsinstitutter finnes ikke lengre ved disse institusjonene. Færre master grader knyttet til bergkunst avlegges og av den grunn ser det heller ut som om bergkunstmiljøene er under nedbygging enn oppbygging. I tillegg viser det seg gjennom utviklingen av faglige program særlig slike som har en tidsmessig forankring til f.eks steinalder eller bronsealder at bergkunsten ses bort fra. Ut over dette viser de arkeologiske miljøene som vi straks skal se på, en utvikling som ikke lengre ivaretar integreringen av bergkunsten. Og det er nettopp dette som nødvendiggjør at et faglig program også for bergkunstforskning bør utvikles. Kunnskap for fellesskapet Et annet bakteppe av betydning i denne sammenheng er det generelle fokus som de senere år har blitt viet universitetsmuseene. Allerede i 2004 satte Utdannings- og forsknings-departementet ned et utvalg som skulle utrede universitetsmuseenes rolle i den nasjonale museumspolitikken. Dette førte i 2006 til innstillingen Kunnskap for fellesskapet som ble overlevert Kunnskapsdepartementet. Her sies blant annet om universitetsmuseenes utfordringer: Universitetsmuseene forvalter vesentlige deler av landets natur og kulturarv. Å utvikle disse vitenskapelige samlingene systematisk og med høy kvalitet er en nasjonal oppgave som betinger høy vitenskapelig kompetanse og aktiv forskning på de områdene av natur- og kulturhistorien som samlingene representerer. Oppdatert og fornyet kunnskap er nødvendig for å kunne utføre disse funksjonene. Slik kunnskap må være basert på forskning, og hele feltet av aktører universitetsmuseene, øvrige arkeologiske museer, universitetsinstituttene og frittstående institutter må samarbeide, men også ha en klar arbeidsdeling (NOU 2006: 8). Dette skulle i utgangspunktet love bra også for bergkunsten, at også denne ville sikres et visst fokus, ettersom samtlige universitetsmuseum har et omfattende dokumentasjonsmateriale som dekker bergkunstfeltet, og som venter på videre forskning. I Stortingsmelding nr 15 ( ) Tingenes Tale Universitetsmuseene, foreslås nettopp at Kunnskapsdepartementet ber Norges forskningsråd (NFR) om å utarbeide en nasjonal FoU-satsning rettet mot universitets-museene. Her presiseres også at satsningen skal ha fokus på rekruttering. Forskningsrådet poengterte nettopp betydningen av å utvikle et strategisk museumsprogram, med utgangspunkt i museenes strategiske planer, som skal stimulere til økt samarbeid mellom universitetsmuseene, instituttene og andre forskningsinstitusjoner. I innstilling til Stortinget nr. 247, på grunnlag av Stortingsmelding nr. 15 ( ) slutter Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen seg til Kunnskapsdepartementets forslag om en nasjonal FoU-satsing rettet mot universitetsmuseene. Målsettingen var å stimulere til forskning og rekruttering. Utdannings- og forskningsdepartementet stilte i 2009, via NFR, kr. 5 mill. til disposisjon for søknader hvor formålet var å utvikle infrastruktur for forskningsprosjekter ved de kulturhistoriske og de naturhistoriske universitetsmuseene. Dette skulle i hovedsak dekke følgende områder: Sammenfallende forskningsinteresser i museenes strategiske satsninger som grunnlag for nettverk og samarbeid Behovet for rekruttering forskerskole innen arkeologi Grunnlag for et forskningsprogram rettet mot universitetsmuseene basert på strategiske satsningsområder ved museene De fem arkeologiske museene utarbeidet en felles søknad til Norges Forskningsråd koordinert av Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. Søknadsbudsjettet var på ca. kr. 2,3 mill. Søknaden ble godt mottatt av NFR som innvilget den og aksepterte budsjettforslaget fullt ut. Prosjektet Forskningssatsning i arkeologi ved universitetsmuseene kom dermed i gang. Dette resulterte i en tredelt videreføring av denne tilnærmingen med a) arbeid med en nordisk forskerskole, b) drift av nettverkskoordinering mot Universitet- og høgskolerådet c) etablering av tre forskningsnettverk innenfor arkeologi. 130 DET NASJONALE BERGKUNSTNETTVERKET FAGSEMINAR MAI 2010

10 Etter nye nasjonale tautrekkinger har sistnevnte pkt resultert i tre nokså avgrensede nettverksarenaer. Disse springer ut av et knippe koordinatorers oppfatning av hva som er sammenfallende forskningssatsninger ved de fem universitetsmuseene som driver arkeologisk forskning. De kan forstås som koordinatorenes oppfatning av hva som er museenes minste felles multiplum. Utvalget har ikke foregått etter demokratiske prinsipper og i liten grad vært ute på høringer hos det vitenskapelig personell ved universitetsmuseene. Det springer først og fremst utfra en agenda som allerede var satt ved Kulturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo som har ført saken på vegne av de øvrige universitetsmuseene ovenfor Norges Forskningsråd. Avgrensingen har ført til tre urovekkende snevre satsingsområder, hvor det finnes få eller ingen utviklings-muligheter for bergkunsten. Disse tre feltene er forskning på pionerbosetning, utmarksarkeologi og bosetningsarkeologi: NFR satsingen og universitetsmuseene samt veien frem mot 2020 Tema 1: Pionerbosetning f.kr. Tema 2: Utmarksarkeologi 1500 f.kr 1500 e. Kr Tema 3: Bosetningsarkeologi 1500 f.kr 1500 e. Kr Tilknyttet hvert av nettverkene er en rekke problemfelt som man umiddelbart skulle tro ville ivareta problemstillinger knyttet til bergkunst, men dette er i liten grad tilfelle. For det første er det meste av steinalderen kastet ut og med dette et eventuelt fokus på veideristningene. Som medlem av nettverket Utmarksarkeologi har jeg sammen med flere kolleger arbeidet aktivt for å utvide både de kronologiske rammene, men også bredden i tilnærmingene. Dette har ikke blitt akseptert av nettverkskoordinatorne som mener temaene må avgrenses for å vise Norges Forskningsråd at universitetsmuseene er i stand til å samarbeide (?) i såpass stor grad at det i realiteten ikke er snakk om konstruktive nettverk for bredden i fagutviklingen ved universitetsmuseene. Problemstillinger vedrørende bergkunst har blitt avfeid som uaktuelle, med den begrunnelse at NFR neppe har tenkt seg et fokus på bergkunst i og med at stortings-meldingene har et fokus på utgravd materiale. Sistnevnte er dessuten en sannhet med modifikasjoner ettersom det ofte refereres til «materiale fra forvaltningsarkeologien», noe som avgjort også dekker mye av det dokumenterte bergkunsttilfanget. Ettersom forskningssatsingen binder opp flere ressurser ved universitetsmuseéne både menneskelige og økonomiske enn det som tilføres fra NFR, er det klart at bergkunsten lider et uforholdsmessig stort tap for fremtiden. Forskerskole og forskningsnettverk Når det i tillegg er planlagt at forskerskolene skal baseres på forskingsnettverkene for sammen å sikre nødvendig bredde i forskningssatsingen, er det klart at dette fører til en enda verre utvikling for bergkunsten. Forskerskolen er særlig rettet mot stipendiatene og sikrer dem en generell kompetanse innen arkeologisk forskning. Ettersom bergkunsten er utelatt fra dette området vil det heller ikke føre til nyrekruttering av bergkunstforskere. Forskernettverkene vil danne arena for samhandling mellom etablerte forskere og stipendiater ved og mellom museene. Tanken er å sikre utvikling av spesialkompetanse og skape meningsfulle relasjoner for samarbeid. Ettersom nettverkene vil fungere som plattform for utarbeidelse av konkrete forskningsprosjekter og det videre forutsettes at museene styrer rekrutteringen av stipendiater både mot satsningsområdene og nettverkene, er sirkelen sluttet uten at bergkunsten er sluppet inn. En gang skille alltid skille og ett fall mellom stoler Etter hvert som flere og flere faglige program utvikles vil bergkunst skille seg ut ved å ikke omfattes av et eget faglig program. Dette medfører at de mangefasetterte problemstillingene som bergkunstforskningen er assosiert med blir mindre synlig. Det sterke fokus på nettopp utgravd arkeologisk materiale ved landsdelsmuseene og slik en erfarer at forskningssatsingen spisses bort fra bergkunsten ved universitetsmuseene leder dette mot en eneste konklusjon; at det er nødvendig med et eget faglig program for forskning på bergkunst, som kan synliggjøre kunnskapsbehov og kunnskapshull og utdype fremtidige problemstillinger for denne fortidsminnekategori. Like viktig vil det være at et slikt program fokuserer på skjæringspunktene mellom bergkunstforskning og forskning på øvrig arkeologisk materiale. Bare gjennom slike perspektiver blir vi bedre i stand til å forstå og utvikle forskningen mot en bedre erkjennelse av bergkunstens betydning for forhistoriske samfunn. Behov for et faglig program for bergkunst Et faglig program for bergkunstforskning vil skape en bedre oversikt over relevante problemstillinger vedrørende dokumentasjon, sikring av annet kildemateriale, kontekstuell informasjon, samtidskontekst og lignende. Kort sagt bidra til å identifisere og gi en bedre oversikt over kunnskapshull. Det vil bidra til å knytte sammen forskningsmiljø og bygge bro mellom fagområder både innen og utenfor landegrensene. Trolig vil det være DET NASJONALE BERGKUNSTNETTVERKET FAGSEMINAR MAI

11 hensiktsmessig i første fase å la det være et nasjonalt program som kan bidra til å knytte sammen forskningsmiljø og forene relevante fagområder (arkeologi, kunsthistorie, ikonografi, samt andre relevante naturvitenskapelige disipliner). Det ville også være nyttig for å etablere internasjonale samarbeidsarenaer. Men ikke minst vil det bedre kommunikasjonen mellom oppsplittede fagmiljø; universitetsmuseum, instituttsektor, kulturhistoriske museum, fylkeskommuner og Riksantikvaren. Et overordnet nasjonalt program burde utvikles i samarbeide mellom universitetsmuseene noe som bl.a. vil bidra til å bryte ned museumsrevirene og identifisere overregionale forskningsområder med særområder som retter fokus på de enkelte regioners unike trekk. Spørsmålet er da, hvem som tar ansvaret for dette? Ettersom Riksantikvaren har bestilt eller gitt støtte til de øvrige programmene som er utviklet, eller som fortsatt er under utvikling, bør sannsyligvis også samme institusjon ta initiativ til at et faglig program for bergkunst blir utviklet. Trolig kan det best gjennomføres ved at den samlede kompetanse ved både universitetsmuseum og i instituttsektor, samt kompetanse ved andre institusjoner tar del i dette arbeidet. Som en avsluttende kommentar er det interessant å minne om at norske arkeologer alt rundt 1917 hadde begynt å arbeide med større planer som kan sammenlignes med et faglig program for å publisere det samlede norske bergkunsttilfanget noe som i 1927 ble konkretisert. I desember dette året initierte nemlig A.W. Brøgger et møte for å drøfte felles strategier for norsk arkeologis fremme (Engelstad 1934:9). En av de satsingsoppgavene kollegene entes om, var bergkunsten: «En inngående undersøkelse i marken, efterfulgt av større publikasjoner efter en felles plan» (ibid.). Gjennom et eget faglig program for bergkunst kan vi legge opp til egne premisser for bergkunsten som kan trekke opp de lange linjene fra de første kimene av et program i 1917 og frem til og 2000-tallets bergkunstprosjekt. Mange problemstillinger vil da være samlet på samme måte som de øvrige programmene som enten er utviklet eller er underveis. På denne måten vil problemstillinger knyttet til bergkunstforskning være synlige og lett tilgjengelige for hele kulturminnevernet. Kan hende ville en være aller best tjent med et faglig program for bergkunst som hadde samlet problemstillinger vedrørende både forskning, formidling (se annen artikkel av Vangen Stuedal) og forvaltning av bergkunst, mellom to permer. Summary The paper argues for the necessity of a national framework for rock art research in order to enhance new knowledge, coordinate both the documentation and the management of rock art sites, pinpoint research aims, and identify knowledge gaps. Since several advisory programs and research frameworks are being developed for a number of chronological periods, areas, and topics at most university museums, a specific program for rock art is strikingly absent. Referanser Engelstad, E Østnorske ristninger og malinger av den arktiske type. Instituttet for sammenlignende kulturforskning. Serie B. Skrifter. Oslo Glørstad, H Faglig program. Bind 1. Steinalderundersøkelser. Varia 61, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. Fornminneseksjonen. Oslo 2006 Indrelid, S Arkeologiske undersøkelser i vassdrag. Faglig program for Sør-Norge. Riksantikvaren Kunnskapsdepartementet Tingenes tale. Universitetsmuseene. St. meld. nr. 15 ( ). Larsen, J. H Jervinneundersøkelser. Faglig program bind 2. Varia 78. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Oslo. Miljøverndepartementet Leve med kulturminner. St.meld.nr.16 ( ). Miljøverndepartementet 2010 Utgifter til særskilt gransking av automatisk fredete arkeologiske kulturminner og skipsfunn. Jf. kulturminneloven (kml) 8 og 14, jf 10. Retningslinjer for budsjettering og regnskap. Retningslinjer sendt ut fra Miljøverndepartementet til universitetsmuseene, sjøfartsmuseene og NIKU, 5. august NOU Kunnskap for fellesskapet. Norges offentlige utredninger. Oslo Riksantikvaren Strategisk plan for forvaltning av arkeologiske kulturminner og kulturmiljøer Høringsutkast. 132 DET NASJONALE BERGKUNSTNETTVERKET FAGSEMINAR MAI 2010