UTGITT AV NORSK SOSIOLOGFORENING 38. ÅRGANG #2/2013

Transkript

1 UTGITT AV NORSK SOSIOLOGFORENING 38. ÅRGANG #2/2013 INDUSTRIALISERING AV SAMFUNNSVITENSKAPEN TIDSBRUKUNDERSØKELSEN - OPPDRAGSJAKTEN MANDFJOLS - REDNECKOGNIZE - SMELTENDE FORTELLINGER - SOSIOLOGIENS VANKUNNSKAP BYSOSIOLOGI - GUNNAR AAKVAAG OM FRIHET

2 UTGITT AV NORSK SOSIOLOGFORENING (NSF) Postadresse: Norsk sosiologforening v/ ISS, Universitetet i Oslo, PB 1096, Blindern, 0317 Oslo Telefon: (Inger Marie Hagen) Faks: E-post: post@sosiologforeningen.no Internett: REDAKSJONEN Ansvarlig redaktør: Jan Frode Haugseth (ingen institusjonell tilknytning/pappaperm.) Redaksjonsadresse: Jan Frode Haugseth, Sollia 14, 7033 Trondheim Redaksjonssekretær: Thomas Ueland Torp Redaksjonen: Arve Hjelseth, Anne Ryen, Vilde Blix Huseby, Alf Gunvald Nilsen, Ingvill Stuvøy, Mette Løvgren. Design: Cazawa Design Opplag: 650 stk EKSTERNE BIDRAGSYTERE Ida Marie Henriksen, Joachim Vogt Isaksen, Ragnvald Kalleberg, Willy Martinussen, Ann Nilsen, Eirin Pedersen, Oddveig Storstad. ARBEIDSUTVALGET Inger Marie Hagen (leder) mh@fafo.no Fredrik Engelstad (nestleder) fredrik.engelstad@sosgeo.uio.no Jon Hovland (kasserer) jonhov@gmail.com Kaja Reegård (sekretær) kar@fafo.no Marianne Dæhlen (1. styremedlem) marianne.dahlen@nova.no Helene Loe Colman (2. styremedlem) Helene.L.Colman@bi.no Bård Ketil Engen (web) bard-ketil.engen@lui.hio.no Irene Prestøy Lie Prestoylie@gmail.com Vilde Blix Huseby vilde.blix@gmail.com Are Skeie Hermansen are.sherman@gmail.com Forsideillustrasjon: Jan Frode Haugseth, fritt etter et foto av Christopher Webb. Frist neste nummer: 27. juli 2013 Bidrag til Sosiolognytt leveres elektronisk til: sosiolognytt@sosiologforeningen.no Sosiolognytt 2/13 2 REDAKTØRENS SPALTE JAN FRODE HAUGSETH Temaet i dette nummeret er industrialiseringen av samfunnsvitenskapen. Tendensen kan observeres i møter, utlysningstekster, innstillinger, ressursplaner og fagrapporter. Med industrialisering mener jeg at prinsipper og idealer som tidligere var forbundet med taylorisme, fordisme, samlebånd og fabrikkarbeid, nå ofte er brukt når vi kommuniserer om samfunnsvitenskapen. Industrialiseringen er spesielt tydelig når det henvises til målbarhet og produktivet. Sjelden gis det plass til å definere og diskutere faglige kriterier i den samme slengen. Den industrielle orienteringen legger føringer for administrasjon, rekruttering av studenter og forskere, og den eksplisitte rangeringen av akademisk verdi i de samfunnsvitenskapelige fagene. Årsaker og konsekvenser Orienteringen mot industriens språk og idealer henger sammen med andre overordnede samfunnstrekk, og innen akademia er den slett ikke isolert til samfunnsvitenskapene. Jeg vil her bare nevne noen få årsaker som henger sammen med at det har blitt økt konkurranse om bevilgningsmidler. Utviklingen er for det første en villet politikk ovenfra. Kunnskapsdepartementet fører en uttalt politikk om å styrke forskningsmiljøer hvor Norge allerede ligger langt fremme (se f.eks. NOU 2008:3). Slike miljøer er i Norge relatert til geo- og petroleumsvirksomhet, klima og energi, IT-forskning og helse/ biologi. Bevilgningsmessig taper dermed samfunnsvitenskapen og humaniora for naturvitenskapelige, teknologiske og medisinske fag. Hvis vi skal være med når toget går, må vi som gode samfunnsvitere vise at vi kan produsere noe som gir en eller annen form for målbar verdi. For det andre er det flere høyt utdannede akademikere som skal ha arbeid, det er flere om beinet, på tvers av disipliner. Dermed er det økt konkurranse om penger innad i hele utdannings- og forskningssektoren. Konkurransen om de gode jobbene og midler til de gode prosjektene er imidlertid spesielt stor i samfunnsvitenskap og humaniora, som har færre muligheter i privat sektor. For å skille ut de gode kandidatene, er det skapt kriterier som nettopp vektlegger det umiddelbart målbare. Kontakt med internasjonale nettverk og internasjonale publiseringer er lett å måle. Derfor har det også oppstått et press på å skrive engelskspråklige artikler og knytte nettverk så tidlig som mulig i karriereløpet. For det tredje har bevilgningsorganene på sin side et større behov enn før for å legitimere og ha kontroll på de offentlige investeringene i forskning og undervisning. Storsamfunnet krever en viss kontroll og styring med en voksende og attraktiv sektor. Dette fører igjen til en byråkratisering av kunnskapssektoren på alle nivåer helt ned til instituttsektoren. Behovet for forenkling og effektivisering, som mange ser ut til å anerkjenne, bidrar til at andre kriterier enn faglige og pedagogiske blir viktige i rangeringer og belønningssystemer. Arbeidskulturen blir preget av stadig flere målorienterte arbeidsoppgaver. Akademisk dugnadsvirksomhet og uformell, kollegial omgang blir stadig sjeldnere. Kan vi gjøre noe? Alle vil ikke kjenne seg igjen i disse beskrivelsene. Den industrielle orienteringen oppleves nok som vanskeligst for de akademikerne som først og fremst forstår seg selv som frie og kreative, og i mindre grad de som først og fremst er opptatt av akademisk karriere og personlige ambisjoner. Kanskje holder mange i førstnevnte gruppe seg unna styring og ledelse fordi komitearbeid og administrativt ansvar forbindes med voksende byråkrati og maktesløshet? Ironien er i så fall at de som bruker for stor andel av tiden sin på det tradisjonelt akademiske manusarbeid, utenlandsopphold eller veiledningarbeid mister muligheten til å påvirke fagutviklingen. Det kan se ut som om noe holder på å skje. Mange er oppmerksomme på og kritiske til New Public Management og voksende byråkrati. Norsk Forskningsråd innfører et nytt kriterium for faglig fornyelse i FRIPRO-utlysningen til humaniora og samfunnsvitenskap fra og med i år. Det er på tide. Men det er ikke tilstrekkelig for å bremse den industrielle orienteringen på et overordnet nivå. De som kjenner seg igjen i beskrivelsene overfor skal derfor få en oppfordring. Vi må forholde oss virkeligheten de industrielle måle- og produksjonsprinsippene som har hjemsøkt samfunnsvitenskapen har antakelig kommet for å bli. Er man opptatt av faglig nyvinning og frihet kan man imidlertid mobilisere motstand igjennom å passe på at industrialiseringens verdier ikke får stå som de eneste kvalitetskriteriene i møter, utlysningstekster, innstillinger, ressursplaner og fagrapporter. Det er vi som må definere og synliggjøre de faglige kriteriene som skal stå som en motvekt. jan.frode.haugseth@sosiologforeningen.no INNHOLD SOSIOLOGNYTT 2/13 2 Redaktørens spalte 4 Lederens spalte 6 Tidsbrukundersøkelsen 15 Kommentar - Oppdragsjakten 17 Om friheten - et intervju av Gunnar Aakvaag 28 Nilsens bokspalte - Sosiologiens vankunnskap 30 Fra fjols til feminist 32 Beste artikler i sosiologi Vildes miljøspalte 36 Disputanter 38 Sosiologiske briller på reality-tv 40 Boligsosiologi i Trondheim 44 Den akademiske prosessen MEDLEMSKAP NSF Vil du bli medlem i Norsk sosiologforening? Gå inn på NORSK SOSIOLOGFORENING LOKALLAG Østlandet: Linn Westmark (leder), linn.westmark@gmail.com Vestlandet: Janne Cecilie Johansen (leder), janne.c.johansen@svt.uib.no Stavanger: Lena Forgaard (leder), lena.forgaard@lyse.net Trondheim: Joachim Vogt Isaksen (leder), joachim.vogt.isaksen@svt.ntnu.no Agder: Anne Ryen (leder), anne.ryen@uia.no Tromsø: Inger Marie Holm (leder), inger.m.holm@uit.no Nordland: Berit Skorstad (leder), berit.skorstad@uin.no Finn mer informasjon om lokallagene på: Sosiolognytt 2/13 3

3 LEDERENS SPALTE INGER MARIE HAGEN Pop cake til fordeling Sosiologi er, som så mange av de lange utdannelsene, i ferd med å bli et kvinnefag. Samtidig havner mange av oss i jobber med alle mulige tidsklemmekjennetegn; det er alltid noe mer man skulle ha gjort, lest, skrevet, engasjert seg i. Kravene fra det teknisk-økonomiske (eller kanskje relasjonsøkonomiske) systemet er umettelige. Men løser vi problemene med å jobbe deltid? Betyr kommende kvinnedominans at deltid blir et naturlig valg også for sosiologer? Vil sosiologer som et økende antall høyt utdannede kvinner allerede har gjort ta verdivalg i retning familien? Fornærmelsene og hårsårheten har haglet i vårens debatt om deltid og verdivalg. Aller verst er det å hevde at det ikke er like verdifullt å gå hjemme som å jobbe. Men argumentene er ikke som i den gamle debatten hva ER arbeid eller hvordan beregne verdien av ulønnet arbeid. Nei, debatten handler om verdivalg eller snarere den individuelle retten til å ta verdivalg som er riktig for en selv og ens familie. Det den enkelte gjør, det man velger, fortjener respekt uansett. Kvinner må få lov til å velge deltid hvis de synes det passer best for dem uten å bli betraktet som gammeldagse, underdanige eller undertrykt. Det står respekt av å prioritere barna og familien, det er like viktig som å jobbe. Det er et verdivalg å jobbe mindre. Verdivalg er fascinerende greier. Noen er rimelig greie, jeg velger A og synes i grunnen at du er noe umoralsk når du velger B. Andre valg er vanskeligere. Det er et verdivalg å ta vare på barna sine mens de er små, derfor velger man å jobbe deltid. Men vi som ikke gjør det, velger vi feil? Nei, svarer man da det er opp til den enkelte. Derfra blir det vanskeligere. For det er jo ikke opp til den enkelte hvis argumentet er at det er bedre for barna at en av foreldrene jobber mindre. Da må det logisk sett være verre for barn med heltidsjobbene foreldre? Og hvis barna mine har det like bra som barn hvor (en av) foreldrene jobber deltid så må jo verdien være noe annet enn hensynet til barna? Ellers får man vel bare si det rett ut jeg synes at barn fortjener at foreldrene har mer tid til dem, og dersom det er best for mine barn er det vel også best for andres barn? Nei, sånn er det jo ikke nødvendigvis, men det er best for akkurat oss og meg. Ja, vi har hørt argumentet. Og for sosiologer er det jo ingen bombe at folks individuelle valg viser seg å opprettholde de grunnleggende strukturene i et samfunn. Dagens deltidsarbeidene høyt utdannede kvinner har valgt det selv, det er uttrykk for selvstendighet og ikke avhengighet Foto: Niner Bakes, Creative Commons, flickr.com/photos/wechooseorganic/ av en mann. Makt basert på penger har ingenting i et ekteskap å gjøre, det er mest praktisk at han jobber heltid. Fordeling av makten i et ekteskap lar seg og bør nok heller ikke reguleres. Men at makt og penger henger sammen i resten av samfunnet kan vi nok enes om. Og selv om de deltidsarbeidende kvinnene ikke er gammeldagse, så burde de kanskje være det. Hvor ble det av bidra etter evne og få etter behov? Når ble den plikten en mannlig plikt? Som sykepleieren med heltidsarbeidende mann sa i Aftenposten etter å ha sagt opp deltidsjobben for å ta enkeltvakter: -Nå skal jeg bare jobbe når jeg selv vil. Med St.melding nr 18 ( ) som kilde har jeg regnet ut at min utdanning har kostet samfunnet 1,8 millioner. Legger vi på mine seks år i barnehagen er summen oppe i 2,4 millioner. Og enda har jeg ikke vært i nærheten av T-banen, sykehuset, NAV-kontoret, teateret... Eller svangerskapspermisjonene og kostnadene ved mine barns skolegang. Eller det faktum at jeg har jobbet store deler av mitt liv i jobber avhengig av tilskudd fra offentlig sektor. Prisen på min utdanning er tilbakebetalt gjennom skatten på ca. 13 år. Fulltid. Halv tid gir vel noe sånn som 25 år. Og ettersom vi gjerne er rundt 30 år når vi er ferdige sosiologer er regningen betalt 10 år før pensjonering er et reelt alternativ (altså rundt 65). Hvis jeg jobber 50 prosent. Og pensjonister er ikke gratis, selv ikke dem med minstepensjon etter et langt deltidsliv. Igjen er motargumentene lett tilgjengelige en på deltid gjør at ektefelle/partner jobber mer; det øker skattekaka. Men likestilling er litt som ytringsfrihet, det er de tingene vi ikke liker som er det viktigste. Likestilling dreier seg også om å ta sin del av ansvaret og ikke overlate ansvaret til andre. Ansvaret for å kunne forsørge sine barn selv og ansvaret for å bidra til fellesskapet. Ansvaret utenfor familien, ansvaret for å betale tilbake til velferdsstaten det den har ofret på vår lange utdannelse. Og alt det andre vi vil ha. Det er også et verdivalg å ta sin del av det ansvaret. Å lage fiskepinner, dele ut vitaminpiller, kjøre på trening, vaske klær og så komme seg på jobben. Kanskje det ikke går å kombinere det individuelle verdivalgets overlegenhet med å yte sin del, med å være så likestilt at man automatisk tar på seg det samme ansvaret? Vi har ikke noe direkte oversettelse på norsk for britenes "you can t have your cake and eat it too". Men et godt utrykk er det, særlig for dem som lager pop cakes (32 millioner treff på Google). 4 Sosiolognytt 2/13 Sosiolognytt 2/13 5

4 TIDSBRUKUNDERSØKELSEN Bortkastet forskningstid? Prosjektansvarlig Prosjektdeltaker % 60 % I uka etter påske gjennomførte vi en tidsbrukundersøkelse blant søknadsskrivende sosiologer. Tilbud om å delta ble sendt til Sosiologforeningens medlemmer, og undersøkelsen var åpen for svar i fem dager. Vi fant blant annet at mange opplever det som frustrerende å skrive søknader som man ikke får tilslag på. Denne saken viser et sammendrag av undersøkelsen, på side 10 hører vi hva Hege Torp i NFR mener om funnene, og på side 12 presenterer vi 15 sitater fra deltakerne. Av: Jan Frode Haugseth Undersøkelsen spurte først om sektortilknytning, og om deltakeren i løpet av har vært med på å sende søknad om finansiering til NFR eller annen instans. Svarfordelingen er som følger (N=143): Universitet Høyskole Forskningsinstitutt Annen % 16 % 25 % 31 % Svaret her var avgjørende for hvordan deltakerne ble bedt om å estimere tidsbruk. Prosjektansvarlige ble bedt om å estimere dagsverk brukt av alle personer involvert i et "typisk" prosjekt. Prosjektdeltakerne ble på sin side bedt om å estimere dagsverk (7,5 t.) de selv hadde investert i en typisk søknad. Forskningsinstitutt Høyskole Universitet Pr. prosjekt Pr. deltaker Pr. prosjekt Pr. deltaker Pr. prosjekt Pr. deltaker Utvalg Dager 133,5 8, ,6 4 23,8 Innvilget Ca. 40 % Ca. 20 % Ca. 60 % Ca. 15 % Ca. 60 % Ca. 20 % Tabell 1: NFR Ja, en gang Ja, 2-3 ganger Ja, 4-5 ganger Ja, flere enn fem ganger.) Nei Hvis deltakeren svarte nei på dette spørsmålet, ble undersøkelsen avsluttet. De 67 deltakerne som svarte ja, gikk videre til en ny side hvor de ble bedt om å velge den søknadsinstansen de brukte mest tid på. Forskningsrådet (NFR) EU Departement Direktorat Privat organisasjon/stiftelse Lokal (tilknyttet arbeidssted, lokalmiljø) Andre % 15 % 7 % 15 % 53 % 61 % 6 % 3 % 18 % 3 % 1 % 61 % av disse svarte NFR, mens 18 % svarte direktorat. Bare noen svarte EU, departement eller stiftelse. Vi spurte deretter hvilken rolle deltakeren hadde i søknadsarbeidet, prosjektleder eller prosjektdeltaker. 3 % Sammendrag Totalt 65 deltakere estimerte valid tidsbruk. De 27 prosjektlederne estimerte 80,1 dagsverk i gjennomsnitt pr. prosjekt. De 38 prosjektdeltakerne estimerte på sin side 19,8 dagsverk pr. søknad. NFR 40 sosiologer har gitt oss et estimat over tiden de bruker på å skrive NFR-søknader. Av disse har 36 skrevet inn gyldige estimat som kan knyttes til sektor. En åpenbar svakhet er at utvalget er lite, og at spriket mellom de laveste og de høyeste estimatene er store. I Tabell 1 har vi brutt ned tallene til tre sektorer; instituttsektoren, universitetssektoren og høy-skolesektoren. Tabellen viser at det er et stort sprik i estimatene fra prosjektlederne i instituttsektoren til prosjektlederne i høyskole- og universitetssektoren.vi finner at prosjektlederne i instituttsektoren estimerer 133,5 arbeidsdager i gjennomsnitt pr. søknad til NFR. Dette tilsvarer 57 % av ett årsverk pr. prosjektsøknad. I universitetssektoren estimerer prosjektledere bare fire arbeidsdager pr. prosjekt. I høyskoleog universitetssektoren rapporterer individuelle prosjektdeltakere at de i gjennomsnitt bruker mellom tre og fire uker på å skrive NFR-søknader i året. (Det var disse tallene vi presenterte for Hege Torp i Forskningsrådet, som hun kommenterer på neste side). Estimert tid Utvalget er lite, og tallmaterialet blir sårbart når standardavviket er såpass stort som det er her. En mulig feilkilde kan være at noen prosjektansvarlige har forvekslet timer med dager. Hvis vi fjerner de aller høyeste og de aller laveste estimatene (tre estimat over 150 dager, fem estimat under 10 dager) ender vi opp med et gjennomsnittsestimat på 68 dagsverk pr. prosjekt (N=19) på tvers av sektor og finansieringskilde. I resten av teksten benytter vi dette tallet for å snakke om dagsverkene som går med til å søke om midler til et større forskningsprosjekt. Samtidig benytter vi gjennomsnittlig dagsverk estimert av de 38 prosjektdeltakerne som deltok i undersøkelsen, altså 19,8 dagsverk pr. prosjektdeltaker, når vi snakker om tiden en enkelt prosjektdeltaker investerer. Ut fra dette kan vi avlede at forskningsinstitutt, forskere og stipendiater bruker mye tid på å skrive 6 Sosiolognytt 2/13 Sosiolognytt 2/13 7

5 TIDSBRUKUNDERSØKELSEN søknader. Denne tidsinvesteringen kan kontrasteres til en meget lav tilslagsprosent i NFR. Frisam I FRISAM 2012 var tilslagsprosenten på 9,4 totalt sett. 135 av 142 forskerprosjekter fikk avslag. 27 av 29 postdoktorstipend fikk avslag. Hvis vi for eksempel legger til grunn tallene som prosjektdeltakere har estimert, betyr dette at det ble brukt tilsammen 11,5 årsverk på å skrive søknader til forskerprosjekter som ikke fikk støtte. NFR bruker mye ressurser på å evaluere søknadene de får inn: I FRISAM 2012-prosessen var i alt 15 evalueringspanel i tillegg til 9 fageksperter. Totalt 72 personer var med på å vurdere søknadene. Søknadene blir rangert fra 1-7, der søknader med karakteren 6 og 7 regnes som særdeles gode. Bare 24 % av søknadene som fikk karakteren 6 eller 7 i 2012 fikk støtte (9 av 38). Hvis vi igjen legger tallene fra prosjektdeltakere i høyskole- og universetssektoren til grunn, betyr dette at det ble brukt 2,5 årsverk på å skrive særdeles gode søknader som ikke fikk støtte. VAM VAM-programmet (Velferd, arbeid og migrasjon) ble nettopp evaluert av Gøsta Esping- Andersen. I utlysningene igjennom VAM-programmet i 2010, kom det inn i alt 161 søknader. 19 ble innvilget. 142 søknader fikk avslag. 12 % av søknadene fikk tilslag. VAM-utlysningene i 2011 og 2012 var mindre og temaene mer spisset. I 2011 søkte ble innvilget, 38 fikk avslag. Tilslagsprosent: 22,4. I 2012 kom det inn 38 søknader, 6 ble innvilget. 32 søknader fikk avslag. Tilslagsprosent: Hvis vi nå legger til grunn tallene våre fra instituttsektoren på VAM-programmet, betyr det at i 2010 ble hele 39,3 årsverk brukt til å skrive søknader som ikke ble innvilget. Tallene for 2011 og 2012 ble henholdsvis 11,1 årsverk og 9,3 årsverk. Tiden det tar Hvis det er sånn at disse tallene faktisk sier noe om den tiden norske forskere og institusjoner bruker på å skrive søknader som ikke får tilslag, vitner det om tid som blir bortkastet. Det er godt mulig at det å være med på en NFR-søknad som ikke får støtte gir et slags læringsutbytte. Det er også mulig at man gjenbruker søknader det skulle bare mangle. Men hvis gjenbruk er såpass vanlig, hvorfor er i så fall tidsestimeringen såpass høy for et typisk prosjekt i instituttsektoren? Spørreundersøkelsen hadde også mulighet for å skrive inn personlige betraktninger. 28 personer valgte å gjøre dette (15 av disse blir presentert på s. 12). Kommentarene vitner om forskere som er frustrerte på grunn av kravene til søknadene som sendes inn, oppgitte over den ubetalte overtiden de er forventet å jobbe og desillusjonerte på grunn av mange avslag. Kilder: FRIHUM_og_FRISAM/ Vam Porteføljeanalyse (PDF): Foto: Mark Turnauckas, Creative Commons, flickr.com/photos/marktee/ Svakheter ved undersøkelsen Denne undersøkelsen er heftet med mange svakheter. For det første er den basert på estimert tid ikke faktisk tid. På grunn av måten forskere jobber på (ulike arbeidsoppgaver i løpet av en dag, og tidvis ubetalt overtid om kvelden) er det vanskelig å beregne hvor mange timer som går med til søknadsskriving. Flere anmerket at estimatet var usikkert i sine besvarelser. Medlemmene i Sosiologforeningen er ikke nødvendigvis representative for den gjengse samfunnsforsker. Til sist kan vi ikke vite sikkert om deltakere har misforstått, og for eksempel estimert timer i stedet for dagsverk. Verdt å merke seg er også at vi bare har målt tiden forskerne selv estimerer. I et totalregnskap burde de dagsverkene administrative organer bruker være med, samt tiden NFR/evalueringskomiteer bruker på å behandle prosjektene. Hva mener vi med årsverk og dagverk? Vi har tatt utgangspunkt i en normalarbeidsdag på 7,5 timer. Vi har regnet årsverk som 1750 timer i året (uten ferie) / 7.5 timer = 233,33 dagsverk i året / 11 mnd = 159 timeverk i mnd. 8 Sosiolognytt 2/13 Sosiolognytt 2/13 9

6 TIDSBRUKUNDERSØKELSEN Hege Torp fra NFR kommenterer undersøkelsen Vi intervjuet Hege Torp i NFR om hva hun mente om resultatene. Hva synes dere om resultatene i undersøkelsen? Vi synes det er bra at forskernes tidsbruk på søknadsskriving blir dokumentert og diskutert. Det er usikkert om materialet som presenteres her, er representativt. Det kan også se ut som det er gjort en beregningsfeil når det gjelder hvor mye tid forskere i instituttsektoren bruker på å skrive søknader i løpet av et år. Undersøkelsen viser at ni ulike prosjektledere estimerer at de bruker over 100 dagsverk pr. prosjekt (samlet). Tre prosjektledere estimerer at de bruker 200 dagsverk eller mer. Dette er jo estimat, så det er helt klart heftet en viss usikkerhet ved tallet. Beregningen er imidlertid riktig ut fra hva prosjektlederne estimerer. Det er forståelig at forskere som bruker mye tid på å skrive søknader uten å få gjennomslag, stiller seg spørsmål om dette er meningsfullt. Både institusjonene og forskerne må vurdere hvordan arbeidet med søknadsskriving skal organiseres, hvor mye tid det skal brukes på dette, og om innsatsen skal prioriteres og konsentreres om et mindre antall, mer gjennomarbeidede søknader. Tidsbruken som er estimert for hvor mye tid forskere i instituttsektoren bruker på å skrive søknader i løpet av et år virker på meg urimelig høy. Anerkjenner dere at dette finansieringssystemet ikke er optimalt for verken forskeres arbeidssituasjon, samfunnets ressursbruk eller forskningens kvalitet? Avdelingsdirektør Hege Torp, Avdeling for instituttpolitikk og analyse, Forskningsrådet For å vurdere om finansieringssystemet er optimalt må man først spørre hvilket formål de ulike delene av systemet skal ha. Forskning finansieres gjennom mange kanaler grunnbevilgninger, Forskningsrådet, EUs rammeprogram og som oppdrag. Den største kanalen er institusjonenes grunnbudsjett, som skal sikre deres langsiktige faglige arbeid. For UoH-sektoren dekker dette 66 prosent av de totale FoU-utgiftene. For forskningsinstitutter med statlig basisbevilgning utgjør denne bevilgningen i gjennomsnitt 11 prosent av totale driftsinntekter. Forskningsrådet som finansieringskanal utgjør i underkant av 20 prosent for både UoH-sektoren og for instituttene. Målet er gjennom konkurranse og fagfelle-vurderinger av søknadene å bidra til å utvikle forskningens kvalitet og relevans. Det er stor konkurranse, både om den frie prosjektstøtten, programmidler og senterordninger. Det er bra, men også et dilemma, fordi både forskerne og ekspertene som vurderer søknadene, bruker svært mye tid på søknader som ikke kan få midler. Det er likevel ikke grunn til å hevde at arbeid med å utvikle prosjekter som ikke får støtte, er 'bortkastet tid'. Det er stor grad av læring i dette arbeidet, og gjenbruk av søknader er utbredt. En evaluering av den frie prosjektstøtten (FRIPRO) utført av NIFU i 2012, viste at mange av prosjektene som var utviklet som søknad, men som fikk avslag likevel ble gjennomført med andre midler. Kan dere tenke dere andre måter å organisere forskningsfinansieringen på som kan gi en mer effektiv bruk av forskningsressursene i Norge? Systemet med flere finansieringskanaler bør opprettholdes. Kanalene har ulike formål og utfyller hverandre. Regjeringen har i den nye forskningsmeldingen varslet at systemet for grunnfinansiering av UoH-sektoren skal gjennomgås. Basisfinansieringssystemet for instituttene er nylig evaluert. Her har regjeringen konkludert med at systemet skal videreføres med noen justeringer. Offentlig sektor finansierer mye forskning gjennom oppdrag. I dette markedet er det potensiale for forbedringer. Smidigere praktisering av reglene for offentlige anskaffelser kunne senke transaksjonskostnadene. Forskningsrådet arbeider på sin side kontinuerlig med å videreutvikle egne virkemidler samt søknads- og beslutningsprosedyrer, for å kunne identifisere de beste ideene, de beste forskningsmiljøene og de største talentene. Utviklingen går i retning av færre og større programmer, og større prosjekter. Dette bidrar til effektivisering av forvaltningen og prosesseringen. Og det bør føre til at det skrives færre søknader. Kvalitet i søknadsevalueringen har hele tiden første prioritet. Forskningsrådet er også i løpende dialog med institusjonene og med UHR (Universitets- og høgskoleråde) og FFA (Forskningsinstituttenes fellesarena) om utfordringer knyttet til ekstern finansiering av forskning; blant annet hvordan utformingen av Forskningsrådets virkemidler bør være for å bidra til god forskning, til samarbeid og arbeidsdeling, og for ikke å generere unødvendig arbeid i forskningsmiljøene. 10 Sosiolognytt 2/13 Sosiolognytt 2/13 11

7 TIDSBRUKUNDERSØKELSEN Sitater fra tidsbrukundersøkelsen Tidsbrukundersøkelsen åpnet opp for å skrive inn egne synspunkter. Her er 15 av disse kommentarene. Prosjektansvarlig sosiolog i instituttsektoren, har søkt flere enn 5 ganger til NFR eller annen instans de siste årene: «Arbeidsplassene i instituttsektoren er ikke sikre. Vi er avhengige av å skaffe inn midler via disse søknadene, ellers mister vi jobben. For meg og mine kolleger er dette en stor belastning. Flere blir deprimerte ved stadige søknadsavslag til tross for høy kvalitet på søknader. Mange skammer seg ved gjentatte søknadsavslag. For samfunnet innebærer denne nyliberale organiseringen at forskningstjenestene blir dyre fordi så mye tid må brukes til søknadsskriving og der bare en liten prosentandel innvilges. Jeg har dessuten opplevd flere ganger at kolleger lar være å presentere konklusjoner de trekker i forskningsarbeider som de antar vil gjøre det vanskeligere for seg selv å skaffe nye forskningsmidler og dermed fortsatt jobb som forsker.» Prosjektansvarlig sosiolog i instituttsektoren, har søkt flere enn 5 ganger til NFR eller annen instans de siste årene: «Tidsbruken på søknadsskriving har ikke økt, den har vært uhensiktsmessig stor gjennom de 20 årene jeg har jobbet i sektoren. Det som har endret seg er at tilslagsraten har gått ned, (spesielt på FRIPRO), delvis som en følge av at det er flere aktører, delvis som en følge av at andelen av midlet som er reelt tilgjengelig for søknader fra instituttsektoren er betydelig redusert (gjennom tiltak som 'Fellesløftet'; trøstepremier for ERC-søkere etc.).» Prosjektansvarlig sosiolog i instituttsektoren, har søkt 4-5 ganger til NFR eller annen instans de siste årene: «Tid til søknadskrivning til forskningsrådet stjeler mye tid fra øvrig forskningsaktivitet. Heldigvis er ikke all tid bortkastet. Søknadsarbeidet gir et godt springbrett til et prosjekt dersom du får tilslag og er som regel heller ikke helt bortkastet dersom du får avslag. Den tiden forskningsinstitutter samlet bruker på øvrige offentlige utlysninger, f.eks. Doffin, er meningsløs høy. Hele anbudsregimet gir en suboptimalisering av landets samlede forskningsressurser.» Prosjektansvarlig sosiolog i instituttsektoren, har søkt 4-5 ganger til NFR eller annen instans de siste årene: «Tidsbruken på søknadsskriving har økt bla. fordi det skal være så mange involverte i NFR-prosjektene, og all søknadsskrivingen oppleves langt på vei som et gigantisk samfunnsmessig sløseri særlig hvis en også tar med i regnestykket 1) den lave tilslagsprosenten i NFR i forhold til søkermassen, 2) all tid som går med til vurdering og administrasjon av søknadene. I instituttsektoren har vi i tillegg all tiden som går med til andre anbudsrunder hvor vi konkurrerer med andre institutter og konsulentselskaper. I praksis er det jo slik at enkelte miljøer er 'hoffleverandører' f.eks. til departementene, men at det synes å gi 'status' for utlyser (også i NFR) at det er mange tilbydere/søkere. En kan også se på sammensetningen av programstyrene i NFR for å få en indikasjon på hvilke miljøer som vil ligge best an til å få tilslag. Mens søknadsbehandlingen i all hovedsak er god, så er det en enkelt faktor som er demotiverende. Bedømmelsen av nye søknader premierer ikke hva som har kommet ut av tidligere prosjekt (og sviktende resultater får ikke konsekvenser). På overordnet nivå er det liten tvil om at transaksjonskostnadene med et system der suksessraten er så [høy] at de fleste av de knallgode søknadene ikke blir finansiert er for store, og systemet er uhensiktsmessig. Forskningsmeldingen diskuterer ikke dette, men et viktig spørsmål i arbeidet med langtidsplan bør være å finne mekanismer som tillater de beste forskerne og miljøene å dedikere mer av sin tid til forskning, mindre til søknadsskriving.» Prosjektansvarlig sosiolog i instituttsektoren, har søkt flere enn 5 ganger til NFR eller annen instans de siste årene: «Jeg mener at jeg har en tilslagsprosent til NFR de siste tre år på 1 av 6 søknader. Den ene som har gått inn var forholdsvis stor (12 mill.), men [...] av de søknadene jeg har hatt inne de siste tre årene var det vel akkurat den jeg minst hadde ønsket at gikk inn. Fra mitt synspunkt var denne den minst interessante - både temamessig og sosiologisk[...].» Sosiolog i instituttsektoren, har søkt flere enn 5 ganger til NFR eller annen instans de siste årene: «Det mest frustrerende med søknadsskrivingen i oppdragsforskningssektoren, er at det ikke er timer å føre på søknadsskrivingen (eller akvisisjon, som vi kaller det), fordi det jo ennå ikke kan føres på et prosjekt. Det blir med andre ord interntid. Med tanke på at vi skal føre (målet er) et visst antall fakturerbare timer hvert år, tar interntid ennå utrolig mye av tiden, og jeg ender opp med å jobbe langt mer enn jeg skal for å klare å jobbe inn nok fakturerbare timer. Teller jeg både interntid og fakturerbar tid, jobber jeg langt over normalarbeidsdag. Jeg har en skade, noe som gjør at jeg ikke har helse til å jobbe på denne måten lenger. Det spiser opp energien min. Jeg har derfor blitt nødt til å se meg om etter en annen jobb. Det føles utrolig leit at forskning ikke kan være jobben min, men sånn blir det når bransjen lønner meg for halve jobben jeg gjør (ingen overtidsbetaling, ikke noe ekstra om jeg jobber flere timer). Det er ekstremt frustrerende.» Sosiolog i instituttsektoren, har søkt flere enn 5 ganger til NFR eller annen instans de siste årene: «Vi bruker veldig mye tid på å skrive søknader, og vi får lite igjen i forhold til innsatsen. Særlig gjelder dette søknader til Direktorater, departementer og KS. Innsatsen som kreves for å skrive en søknad til et prosjekt på og til ett på 5 millioner er ofte mye det samme, men utbytte er svært forskjellig. Særlig er det problematisk med alle dokumenter (skatteattest, regnskap, årsmelding +++) som skal med i søknader, mye arbeid og det er vanskelig å forstå at det skal være nødvendig for hver enkelt søknad. Et institutt burde kunne sende inn alt dette i en omgang og ikke trenge og gjøre det hver eneste gang. Et annet punkt er når søknadene ikke kan leveres elektronisk. Jeg har flere enn en gang vært ute for at Posten ikke får 12 Sosiolognytt 2/13 Sosiolognytt 2/13 13

8 TIDSBRUKUNDERSØKELSEN levert tidsnok og slik ødelegger våre muligheter samtidig som enheter lokalisert i Oslo ikke har denne utfordringen med å måtte bruke en annen bedrift for å få levere. Sentralt beliggende institutter vil også dra nytte av mer tid til å arbeide med søknad enn det andre institutter har. På den måten slår også kravet om å levere på papir urettferdig ut.» Sosiolog i instituttsektoren, har søkt flere enn 5 ganger til NFR eller annen instans de siste årene: «I de årene som inngår har jeg vært leder, dvs. at innsatsen i hovedsak har vært basert på kvalitetssikring, støtte mv. I forhold til forvaltningen er kanskje ikke tiden i seg hovedproblemet, men at de ikke benytter seg av anskaffelsesreglenes potensiale, dvs. 1) at de kan gå direkte til et FOU-miljø når jobben er forskning, 2) det bare er en som kan utføre jobben og 3) ikke legger seg på EUs regler som sier at man ikke trenger anbud før rammen er over 1,6 mill. Vi opplever at dept'er utlyser kr på anbud. Det blir kostbare prosesser for både kjøper og utfører.» Sosiolog i helsesektoren, har søkt flere enn 5 ganger til NFR de siste årene: «Mye tid går med til søknadsskriving, men samtidig er det stor stas når man når opp i konkurransen. Det kan være utfordrende å finne nok sammenhengende tid til prosjektarbeid når man har flere prosjekter, veiledningsarbeid og diverse andre arbeidsoppgaver. Men det å få bruke tid på prosjekt man har utviklet, og som man "brenner for", er givende og har man først fått penger, kan man også "slappe av litt" på søknadsarbeidfronten. Vi opplever nå at Forskningsrådet ønsker å prioritere prosjekter enten forankret i primærhelsetjenesten eller at det er samhandlingsprosjekter med primærhelsetjenesten. Som del av et universitetssykehus er våre prosjekter forankret i spesialisthelsetjenesten. Vi opplever at det ligger en forventning hos Forskningsrådet om at Helse Sør-Øst finansierer sykehusforskning, men mye prosjektmidler er bundet opp[...], og helsetjenesteprosjekter prioriteres ikke i så stor grad. Snarere prioritere medisinsk basal-/grunnforskning på bekostning av både bredere perspektiver på helse(faglig)- og helsetjenesteforskning og nye eller kritiske perspektiver på helse og helsetjeneste. Å nå frem med (kritiske) samfunnsfaglige perspektiver [...] er vanskelig[...]. En annen utfordring når det gjelder Forskningsrådets utlysninger når det gjelder helsetjeneste- og omsorgsprosjekter er at koplingen til politiske føringer og -prosesser synes å bli tettere, slik at evalueringsforskning synes å ligge nærmest og utvikling av ny eller kritisk kunnskap fremstår relativt fjernt.» Sosiolog i høyskolesektoren, har søkt 2-3 ganger til NFR eller annen instans de siste årene: «Frustrerende å se at avdelingsdirektører i et departement ikke har innsikt og evt. kompetanse til å se verdien av at det gjennomføres et forskningsprosjekt på sentrale deler av utviklingsarbeidet i en virksomhet. I stedet foretrekkes enkle utredninger av økonomiske grunner.» Sosiolog i instituttsektoren, har søkt flere enn 5 ganger til NFR eller annen instans de siste årene: «Konkurransen om forskningsmidler har blitt større og større, og uansett hvordan en snur og vender på det, virker bedømmelseskomiteens vurderinger relativt tilfeldige, samtidig som tildelingsmønsteret, altså hvem som får penger, å være besynderlig systematisk. Er jeg en konspirasjonsteoretiker? Kanskje det, men jeg tror virkelig ikke denne formen for konkurranseutsetting av de gode ideene er den beste bruken av nasjonens totale forskningsbudsjett. Mange av disse søknadene er så gode at de kunne gått rett til publisering. I stedet går de i søpla.» Sosiolog i høyskolesektoren, har søkt 1 gang til NFR eller annen instans de siste årene: «Denne måten NFR deler ut midler på, der bare 10% av søknadene går igjennom selv om ca. 50% er veldig gode prosjekter, er virkelig å sløse med ressurser. Om man vil fortsette med en slik form for prosess, så bør man i alle fall sørge for at treffraten på innvilgede prosjekter ligger på minst 50% (fordi det er greit at uferdige og dårlige prosjekter ikke får støtte) - men nå er det for ille!!» Sosiolog i instituttsektoren, har søkt flere enn 5 ganger til NFR eller annen instans de siste årene: «Vi som jobber i instituttsektoren, og særlig institutt med liten grunnbevilgning, skriver søknader hele tida. Så langt i år (tidlig april 2013) har jeg sendt/ vært med på å sende fire, vi jobber med to, og starter på enda en (som jeg vet om) om et par uker. Det sier seg selv at det går avsindig mye tid på dette. Forskningsrådet er isolert sett mest krevende, men vel så mye tid går til andre kilder fordi de er flere, og fordi de lyser ut så mye smått. Når de forventer fulle søknader på sider til prosjekter til pluss moms, må vi jo lure på om de sitter og ler av oss. Det er floraen av småprosjekter, som nesten alltid er underfinansierte (vi vil jo ha dem, så vi lover LITT for mye i så å si alle søknader), og som krever mye jobb å dra inn, som kveler instituttsektoren.» Sosiolog i universitetssektoren, har søkt flere enn 5 ganger til NFR eller annen instans de siste årene: «Jeg har sendt inn mange søknader, men da vi først knekket koden fikk vi inn en søknad i NFR (Frisam) og NOS (workshops) og da føler en liksom at det overskygget alt arbeidet. Men jeg har liten lyst til å bruke mye tid videre på slike søknader da innvilgelsesprosenten er så lav. Disse søknadsprosessene hindrer absolutt forskning og publisering. Problemet er også det at det nå forventes at også univ.-ansatte skal holde på med dette, noe som henger sammen med den manglende finansering (ikke lenger 100% av fastansattes lønn). Dette er lite produktivt. For samfunnsvitere ville det være mer effektivt om vi kunne bruke tiden til forskning, publisering og formidling. Sosiolog uten oppgitt institusjonstilknytning, har søkt 2-3 ganger de senere årene «Hele systemet rundt dette med søknader og avslag gjør en desillusjonert. En vet at arbeidstiden en bruker til slikt er bortkastet. Vi blir fortalt at vi "må" søke og at selve søknadsprosedyren er en [mulighet til å lære].» 14 Sosiolognytt 2/13 Sosiolognytt 2/13 15

9 Oddveig Storstad og Arve Hjelseth KOMMENTAR Oppdragsjakten «Folk blomstrer når de føler seg verdsatt. Folk våger når de trives. Sist, men ikke minst, folk arbeider bedre under stabile og trygge tilsettingsforhold.» Det kunne ha vært våre ord, men det er faktisk ikke det. De er hentet fra den nye Forskningsmeldingen (s. 6). Det regjeringen sikter til, er de mange som går fra den ene midlertidige stillingen til den andre ved universitetene, og som ofte er godt over 40 år før de har fast stilling og jobbtrygghet, hvis de da ikke finner seg noe bedre å gjøre i mellomtiden. Her mener de at Universitetene må ta grep og sikre forskerne trygge arbeidsbetingelser, noe som også vil gi bedre forskning. De universitetsansattes kollegaer i instituttsektoren har ofte faste stillinger, men de er ikke fastere enn at man er avhengig av godt tilslag på de mange forskningssøknadene som disse forskerne sender inn til ulike oppdragsgivere. Gjerne til Forskningsrådet, men også til departement, direktorat, kommuner og fylkeskommuner. Hvis du ikke vet hva Doffin er, jobber du neppe i instituttsektoren. Kanskje utrygghet i instituttsektoren også påvirker forskningskvaliteten negativt? Det foregår for tiden et opprør i helsesektoren mot byråkratisering og kontroll. Det er mulig Sosiolognytts undersøkelse blant foreningens medlemmer med spørsmål om bruk av tid til søknadsskriving indikerer at noe lignende hadde vært på sin plass i vår sektor også. Undersøkelsen gir en del svar, og den gir dessuten klare, tydelige ikke minst entydige meldinger om hvordan situasjonen er blitt. Den forsker som har tenkt at han eller hun var alene om å være frustrert over all (bortkastet) tid brukt til å skrive søknader, kan ta det helt med ro, eller i det minst søke trøst i felles skjebne. Undersøkelsen gir derimot ikke noe eksakt svar på hvor mye tid forskerne i utvalget bruker på å skrive prosjektsøknader til Forskningsrådet eller til andre finansieringskilder. Den bygger på estimert tid. Antakelig er det ikke mulig å komme fram til et nøyaktig svar. Men at frustrasjonen er stor, er det ikke tvil om. Det er ikke så mange år siden Forskningsrådet hadde én søknadsfrist, som regel 15. juni. Mange har brukt de to første juniukene på bortimot døgnkontinuerlig arbeid for å få én eller flere søknader unna. I dag er fristene spredd ut over hele året det er 15. juni året rundt. Selv om man skulle lykkes i å dra i land et forskningsrådsprosjekt, kan man ikke hvile på laurbærene. Et par måneder senere dukker det opp en ny frist som man må kaste seg rundt for å rekke. Man må løpe etter penger hele tiden. At dette kan virke både utmattende og demotiverende er det knapt noen tvil om. Forskning har man knapt tid til, det er alltid en søknadsfrist som må prioriteres. Med søknadsfrister året rundt vokser søknadsbunkene i Forskningsrådet og sannsynligheten for avslag øker. Når sannsynlighetene for å få forskningspenger blir mindre må man skrive stadig flere søknader eller omskrive og resirkulere gamle søknader. Det er vanskelig å bestemme seg for om man skal bli glad for å få høy skåre på søknader som likevel ikke får penger, eller om man skal gråte, sparke, slå eller lugge. Eller se seg om etter en annen jobb. Nå er det ingen tvil om at Forskningsrådet, forstått som en arena hvor forskere konkurrerer om å utvikle de beste prosjektene, kan bidra til å heve den samlede kvaliteten. Enkelte forskningsidéer bør legges i søppelkurven fordi de ikke er gode nok. Siden penger er en knapp ressurs, kan heller ikke alle som vil, regne med å få finansiert sine prosjekter selv om de er gode. Det er likevel vanskelig å fri seg fra mistanken om at systemet slik det er i dag, både representerer sløsing med ressurser og at det ikke nødvendigvis er de beste ideene som får gjennomslag. Sosiolognytts undersøkelse viser at også dette truer forskernes motivasjon. I stedet for fokus på de gode forskningsideene, blir søknadsprosessen ofte preget av arbeidet med å identifisere hvilke trender, tendenser og honnørord utlysningene til enhver tid spiller på og refererer til. Statsviteren Kjell Arne Røvik har pekt på hvordan organisasjonsprinsipper sprer seg ved hjelp av rasjonaliserte og generaliserte myter som søkes overført til en rekke ulike områder, og hvor det tas begrenset hensyn til de ulike områdenes særegenheter. Disse trendene, eller mytene, har liten dokumentert effekt, men sprer seg likevel omtrent som moter, før de erstattes av andre trender. I Forskningsrådets satsingsområder kan flere av de fellesnevnerne i slike trender som Røvik identifiserer, observeres. Blant de mest tydelige er det som kalles universalisering; at visse standarder, prosedyrer eller mål får relevans på tvers av sektorer eller områder. For eksempel er tverrfaglighet en slik fellesnevner for stadig flere utlysninger. Prosjekter som i sin natur er tverrfaglige kan dermed score høyt på i hvert fall ett kriterium, mens prosjekter som er tydelig forankret i én enkelt disiplin, må bake inn lite relevante underproblemstillinger for å tilfredsstille et slikt krav. Noe lignende gjelder det etter hvert ufravikelige kravet om internasjonalisering. En annen fellesnevner Røvik identifiserer er tidsmarkering, hvor honnørordene presenteres som tidsriktige og dermed ufravikelige krav til forskningsprosjekter. I flere år har innovasjon vært et slikt mål i mange utlysningsrunder. Næringsrettet grunnforskning var et annet relativt selvmotsigende honnørord for noen år siden. Forskere med gode ideer som befinner seg på utsiden av disse trendene har dermed valget mellom å tilpasse seg den til enhver tid dominerende trend, eller å gå ned med flagget til topps. All den tiden som kastes bort på søknader er ikke bare en trussel for forskernes arbeidssituasjon, det er også samfunnsøkonomisk ineffektivt. Gjør forskere en bedre jobb om de må bruke mye av tiden på å slåss om knappe midler? Det er jo en relativt vanlig hypotese at folk skjerper seg når det blir eksponert for konkurranse. Men sitatet fra forskningsmeldingen som vi innledet med, formulerer jo en alternativ hypotese: Selv om Petter Northug motiveres av muligheten til å slå konkurrentene, er det ikke sikkert dette gjelder for alle forskere. Tvert i mot er en viss grad av sikkerhet for framtidig finansiering i følge dette utsagnet en forutsetning både for trivsel, produktivitet og kreativitet. I dag opplever stadig flere forskere at usikkerhet om fremtiden kveler både kreativitet og motivasjon. oddveig.storstad@bygdeforskning.no arve.hjelseth@svt.ntnu.no 16 Sosiolognytt 2/13 Sosiolognytt 2/13 17

10 Av: Jan Frode Haugseth (tekst) og Vilde Blix Huseby (tekst, foto) FORFATTERINTERVJU Om friheten et intervju med Gunnar Aakvaag Gunnar, i slutten av januar ga du ut boka Frihet et essay om å leve sitt eget liv på Universitetsforlaget. I boka skaper du en multidimensjonal frihetstypologi, du tegner en røff samtidsdiagnose av nåtidens Vesten og du beskriver både muligheter og begrensninger for friheten sett gjennom typologien din i dagens vestlige samfunn. Dette er på mange måter teoretisk nybrottsarbeid. Vi vil derfor starte dette intervjuet med å gratulere deg med utgivelsen, og gi kudos: Dette er morsom, original og inspirerende sosiologi. Sosiologien trenger denne typen bøker for å holde seg levende. Det er imidlertid også noen perspektiv og trekk i samtiden som vi synes blir i overkant mye nedtonet i boka, og dette vil vi gjerne spørre deg litt mer om. Før vi starter må jeg informere om at jeg, Jan Frode, spiller en dobbeltrolle i dette intervjuet. Samtidig som jeg intervjuer deg her, skriver jeg på en anmeldelse av boka for Sosiologisk tidsskrift. Noen av spørsmålene kan dermed være relatert til ting jeg lurer på i forbindelse med anmeldelsen. Du er herved advart. Vilde spiller på sin side en mer uavhengig rolle i intervjuet. Vilde: Kan du peke på en spesiell hendelse, "intellektuell åpenbaring" eller tilfeldig tankestrøm som satte deg på sporet av at nettopp "frihet" fortjente nærmere sosiologisk analyse? Gunnar: Først og fremst var det en «eksistensiell åpenbaring» eller kanskje heller et «eksistensielt sjokk», nemlig ikke å være student lenger. Som student tilhører man samfunnets kanskje frieste gruppe, og etter 6-7 år på Blindern opplevde jeg det som et sjokk å bli konfrontert med den massive veggen av sosial faktisitet summen av jobb, Gunnar Aakvaag på lanseringen på Litteraturhuset boliglån, forstadsliv, barn osv. føltes som. Som den intellektuelt grublete personen jeg er, sublimerte jeg raskt denne følelsen av frihetstap i en akademisk interesse for frihet som jeg har holdt fast ved siden. Personlig frihet er i det hele tatt svært viktig for meg, og jeg har hele livet dypt og inderlig mislikt autoritære mennesker som skal herse med meg eller med andre. Så «narsissistisk» er opphavet til min sosiologiske interesse for frihet. I tillegg er det selvfølgelig en rekke andre grunner til at jeg er opptatt av frihet. Noe av det første jeg oppdaget da jeg begynte å grave meg ned i den sosiologiske frihetslitteraturen, var hvor lite sosiologer har skrevet om frihet, og det gjelder særlig norske sosiologer. Vi er langt mer opptatt av likhet og brorskap. Dette gjør at jeg mener det er faglig viktig å åpne den sorte frihetsboksen. I tillegg passer det som hånd i hanske å jobbe med frihet for en som lik meg er opptatt av «positiv sosiologi». Jeg mener demokratiseringen av frihet, som min bok fremfor alt handler om, kanskje er den viktigste og mest positive sosiale endringen i Norge de siste årene. Lanseringen Jan Frode: Det er ikke alle sosiologiske bøker som blir lansert for fulle hus på Litteraturhuset i Oslo. Hadde du tenkt ut denne mediestrategien på forhånd? Kan du fortelle noe om prosessen rundt lanseringen? Gunnar: Boken har fått mye mer omtale enn jeg hadde forventet. På den mest hektiske dagen i lanseringsuken som dere refererer til, var det først fullstappet Civita-frokost, deretter intervju på Ekko på P2 og så lanseringsdebatt på Litteraturhuset i tillegg til en dobbeltside i Aftenposten. For å si det med Warhol, så har jeg hatt mine tilmålte femten minutter med berømmelse. Jeg har imidlertid overhodet ikke hatt noen «mediestrategi», bare et forlag som har gjort en kjempejobb. I tillegg har det vist seg å være stor interesse for frihet som tema. Personlig frihet er i det hele tatt svært viktig for meg, og jeg har hele livet dypt og inderlig mislikt autoritære mennesker som skal herse med meg eller med andre. [...] det er den politiske høyresiden som frivillig snakker mest om individets frihet og er mest glad i den. Her tror jeg venstresiden har en jobb å gjøre. Det skal heller ikke skyves under en stol at jeg har dratt nytte av å lansere boken min sammen med filosof Lars Fr. H. Svendsen, som samtidig med meg skrev Frihetens filosofi. Vi visste ikke om hverandre før helt mot slutten, men det at vi lanserte bøkene sammen, gjorde nok at frihet ble en «greie». I tillegg er Lars det nærmeste du kommer en akademisk rockestjerne som suger til seg oppmerksomhet. Da vi satt og spiste middag sammen på Litteraturhuset før lanseringsdebatten, kom det for eksempel folk bort til oss med stabler av bøkene hans og ville ha dem signert. Mottakelsen Jan Frode: Hvordan har mottakelsen av boka vært så langt? Gunnar: Boken har stort sett blitt rimelig godt mottatt, hvis du tenker på anmeldelser og det jeg har fått av tilbakemeldinger fra folk som har lest den. Unntaket er en anmeldelse i Klassekampen, som rett nok ikke tar for seg hva boken handler om, men blir brukt til standpunktmarkering fra en marxistisk anmelder. Her blir Lars og jeg begge kritisert for å tilhøre en utakknemlig dessertgenerasjon som ikke er nok opptatt av hvor mye vi har å takke arbeiderklassen for, samt selvfølgelig! for å representere et nyliberalt fremstøt. Det har forøvrig vært tankevekkende for meg å oppleve at når man skriver en bok om frihet, blir man umiddelbart plassert til høyre i det politiske landskapet, og det selv om man som jeg har stemt til venstre for sentrum ved hvert eneste stortingsvalg siden 1993! Helt urimelig er dette dog ikke. Jeg har selv merket at jeg har blitt trukket til høyre politisk av å jobbe med frihet, ettersom det er den politiske høyresiden som frivillig snakker mest om individets frihet og er mest glad i den. Her tror jeg venstresiden har en jobb å gjøre. Ellers gleder jeg meg til anmeldelser i fagtidsskrifter, som jeg vet det kommer noen 18 Sosiolognytt 2/13 Sosiolognytt 2/13 19