Kva treng norsk landbruk no? Potetdyrking i Slottsparken juni Foto; Knut Olav Åmås.

Transkript

1 Kva treng norsk landbruk no? Potetdyrking i Slottsparken juni Foto; Knut Olav Åmås. Ei samling artiklar om norsk landbruk og vegen vidare.

2 Kva treng norsk landbruk no? Tekst Gerd Gunnerød, Landbruk Nordvest Spørsmålet lyste mot meg fra framsida på Syn og Segn i mai. Landbruk var tema og inni bladet fant jeg to svært interessante artikler. Bjørn Egil Flø stiller i artikkelen «Klassestrukturarane i landbruket» spørsmål om det er tid for å revitalisere kombinasjonsbonden. Svenn Arne Lie drøfter i artikkelen «Tilslørte bondepiker» det han mener er et hovedproblem i norsk landbruk: en manglende felles forståelse av hvor vi er og hvor vi skal. Disse artiklene var så interessante at jeg syntes flere burde få lese de. Samtidig ble jeg nysgjerrig på hva folk med ulikt ståsted mente om framtida for norsk landbruk. Var det Listhaugs «slipp bonden fri» politikk eller det norske familiebruket som sto sterkest? Dette var jo midt i tida for «vårens vakreste eventyr»- jordbruksforhandlingene, og det manglet ikke på innlegg i aviser og andre medier. Landbruksminister Sylvi Listhaug hadde jo ikke akkurat «spart på kruttet «siden hun ble utnevnt i oktober. Jeg bestemte meg for å lage ei samling av artikler med tema «Kva treng norsk landbruk no?» og etter hvert fant jeg ut at dette kanskje kunne være interessant lesestoff også for andre. Listhaug var knapt varm i trøya før hun proklamerte kamp mot bærebjelkene i norsk landbruk: bo- og driveplikt, priskontroll, jordlov, odelslov, importvern. Gevinsten: frislipp av bonden! Vi kan mene mye om Listhaug, men kanskje bør vi takke henne for den sentrale plassen norsk matproduksjon har hatt i den politiske debatten det siste året. Sjelden, for ikke å si aldri, har bønder, landbruk og landbrukspolitikk vært ukentlig, og til tider daglig innslag i mediene og tema for flere debatter i TV Bruddet i årets jordbruksforhandlinger kom neppe overraskende. Derimot var det kanskje overraskende for regjeringa at bøndenes protestmarsj 20. mai samlet nærmere 5000 bønder og sympatisører - fra fagbevegelse, næringsmiddelindustri, naturvernere og andre med sympati for den norske bonden og småskala landbruk - foran Stortinget for å vise Regjeringen at den var på feil spor. Det norske folk vil ikke ha det landbruket Erna, Sylvi, Siv og co legger opp til. Regjeringa oppnådde til slutt ved hjelp av KrF og Venstre enighet med faglaga om en jordbruksavtale. Kostnad: millioner og nedjustert mjølkekvotetak. Men retningen til regjeringa - i FNs år for småskala- og familiejordbruk er klar. Volumproduksjon på importert kraftfôr skal belønnes, graset blir mindre verdt og utmarka gror igjen. Listhaug vil ha heltidsbønder. Men blir man en bedre bonde av å sitte enda flere timer på traktoren og få enda dårligere tid? Eller jobbe enda mer for like dårlig betaling? Bøndene jobber allerede mer enn et vanlig årsverk for å tjene like mye som gjennomsnittet i Norge. -Vil Listhaug lage heltidsbønder, får hun øke prisen, slik at bøndene sitter igjen med mer. Når politikken legger opp til at bonden skal tjene mer, bare han blir stor er dette et blindspor. Diskusjonen burde handle om hvordan man kan produsere tilpasset de lokale ressursene, og likevel tjene penger, sier Birte Usland i Vest-Agder bondelag. Regjeringens landbrukspolitikk vil føre til flere heltidsgjeldsbønder. Skal du være med, må du investere og bygge stort. Da blir gjelda stor og når tollvernet så ryker slik regjeringa vil, da ryker heltidsbonden også. Da tjener han ikke penger uansett hvor stor han blir. Likevel gjentar Sylvi Listhaug gang etter gang at partene er enige om målene: økt matproduksjon, bedre lønnsomhet, bedre rekruttering, og landbruk over hele landet. Hva er problemet dersom alle er enige om målene? Problemet er vel heller at man ikke har en felles forståelse av hva målene betyr og hvordan de skal nås. Når regjeringa i sin politiske plattform hevder at landbrukspolitikk og distriktspolitikk ikke henger sammen, kan de umulig ha de samme målene for politikken som mange av oss andre har. Da er det fristende å sitere et vers fra Kjærlighetsvisa til Halvdan Sivertsen. Men av og til når tegnan blir førr tydelig Og dem som sett med makta gjør mæ skremt. Når de fine ordan demmes bi motbydelig Og tankan bak er jævli dårlig gjemt. Høyre og FrP har uttalt at de vil arbeide for å oppheve odelsbestemmelsen i Grunnloven. Dersom de lykkes i dette kan odelsretten deretter fjernes gjennom å endre eller oppheve odelsloven ved alminnelig lovvedtak. En eventuell oppheving av priskontrollen i konsesjonsloven og odelsloven vil gi økte muligheter til å realisere verdier ved omdisponering av landbruksarealer. Dette vil ikke styrke norsk matproduksjon, heller ikke støtte tradisjonelle mål i landbrukspolitikken, som bl. a å sikre aktive yrkesutøvere adgang til næringa. Politikk handler bl.a om verdivalg. Kanskje er dette det største verdivalget i norsk landbruks-, distrikts- og næringspolitikk i vår tid? Eller som Geir Pollestad, stortingsrepresentant for Senterpartiet i Rogaland sier: -Kampen om 2

3 norsk matproduksjon i dag er kanskje den hardeste kampen som har vært i norsk politikk siden folkeavstemminga om EU i Mye tyder på at han har rett. Hva gjør vi nå, vi som ønsker at det fortsatt skal være liv laga for å drive landbruk over hele landet, ikke bare på Jæren, rundt Oslofjorden og Trondheimsfjorden. Hvordan beholde og styrke den positive oppslutningen i befolkningen som landbruket har oppnådd denne våren? Norsk landbruk har mange støttespillere, folk som er ser det viktige i at mest mulig av maten de spiser er norsk, bærekraftig produsert og gjerne lokal. Hvordan øke inntektene? Hvordan sikre rekrutteringen? Hvordan sikre fortsatt levende landbruk og levende bygder over hele landet? Jeg har ikke svarene, men vet at det finnes mange og ulike svar avhengig av ståsted. Jeg har samlet et utvalg artikler, kommentarer, kronikker og innlegg som har fyllt mediene det siste året. Disse er skrevet av folk med ulikt ståsted, men som alle er interessert i og har meninger om norsk landbruk og vegen videre. Jeg håper artiklene vil engasjere og inspirere, kanskje også irritere. At de vil få deg til å reflektere, tvile og tro på gamle og nye argumenter. At de kan gi grunnlag for fruktbar meningsutveksling om hvor norsk landbruk er i dag, hvor vi skal og hvordan vi kommer dit. Det er mange og store utfordringer som må løses for å sikre et levedyktig landbruk i hele landet. At det er, og vil være, sterke meningsbrytninger om hvordan norsk matproduksjon skal utvikles videre, både i og utenfor næringa, må jordbruket leve med. Den kampen går videre. Jeg håper dere som er bønder fortsatt vil se det verdifulle i å produsere mat. Og at alle vi andre som ikke er bønder, men som er avhengig av bonden minst tre ganger daglig, vil stå på for norsk landbruk og vise enda sterkere og tydeligere at vi vil ha et levedyktig landbruk over hele landet. Et landbruk bonden kan leve av! Til slutt ber jeg om at politikerne som skal ta avgjørelser om landbrukets framtid vil basere sine valg på kunnskap - kunnskap om sammenheng og konsekvens - og ikke på rein ideologi. La oss alle hjelpe dem til å få tak i, forstå og bruke denne nødvendige kunnskapen. Eidsvåg, 25. juli

4 Regjeringen vil: Forenkle støttestrukturen. Landbrukspolitisk plattform for en regjering utgått av Høyre og FrP Gjøre budsjettstøtten mer produksjons- og mindre arealavhengig innenfor rammene av internasjonale regelverk. Det vil også komme heltidsbønder til gode. Gjennomgå konsesjoner, kvoteordninger og differensiering av tilskuddssatser i jordbruket. Gjøre jordbruket mindre avhengig av statlige overføringer, redusere jordbrukets kostnadsnivå og gi bonden nye og bedre inntektsmuligheter. Bruke målrettede skatteendringer for å styrke bondens økonomiske stilling. Arbeide for en høyest mulig selvforsyning av mat av beredskapshensyn. Arbeide for å sikre forutsigbarhet for norsk matproduksjon dersom nye internasjonale handelsavtaler gjør det nødvendig med større omlegginger av jordbrukspolitikken. Gi den enkelte bonde større råderett over egen eiendom ved å oppheve konsesjonsloven, boplikten, delingsforbud og priskontroll. Utrede praktiseringen og effekten av driveplikten, og vurdere en oppheving. Åpne for bruk av aksjeselskap som selskapsform i landbruket. Redusere skattesatsen på gevinst ved salg av virksomheter i jordbruket til ordinær kapitalbeskatning Åpne for en fondsordning i jordbruket etter modell av skogbruket. Ta vare på god matjord, men balansere jordvernet mot storsamfunnets behov. Regjeringen vil foreta en gjennomgang av leiejordsproblematikken og agronomien i norsk landbruk med tanke på bedre avkastning på eksisterende arealer. Gjennomføre forenklinger og reduksjon av landbruksbyråkratiet. Legge til rette for kompetanseutviklende tiltak i landbruket. Åpne for produktprøver og begrenset alkoholsalg direkte fra nisjeprodusenter og om nødvendig jobbe for å endre EU-lovgivningen på feltet. Regjeringen Solberg. Foto: Thomas Haugersveen/Statsministerens kontor 4

5 Hva mener de andre partiene om landbruk Tekst Norsk Landbrukssamvirke, Kristelig Folkeparti Kristelig Folkeparti (KrF) mener at norsk landbruk er viktig for å opprettholde matvaresikkerhet, verdiskaping, bosetting og kulturlandskap. Bondens arbeid må verdsettes slik at de som driver med landbruk blir sikret en inntekt på linje med andre yrkesgrupper. Landbrukspolitikken må ta høyde for at utfordringene varierer i ulike deler av landet. Den internasjonale matvaresituasjonen gjør det viktig å sikre produksjon av basisvarer. Venstre Landbrukspolitikken må sikre at matproduksjonen er trygg, miljøvennlig og langsiktig. Norsk landbruk er viktig for bosetting i hele landet, biologisk mangfold, kulturlandskap og matproduksjon. Fremtidens landbrukspolitikk må utformes slik at hver enkelt bonde får et større handlingsrom, og økt frihet med økonomisk trygghet i bunn. Venstre vil ha en fremtidsrettet landbrukspolitikk som tar utgangspunkt i gode tilskuddsordninger kombinert med forenklinger. Arbeiderpartiet Arbeiderpartiet mener matproduksjonen må økes, og at vi skal ha et landbruk over hele landet. De vil sikre økt verdiskaping innen verdikjedene for mat og skog, som står sentralt i den nye bioøkonomien. Økt produksjon og verdiskaping med utgangspunkt i verdikjedene innen jord - og skogbruk vil være en del av løsningen knyttet til globale utslipps- og ressursutfordringer, samtidig som det gir fastlandsøkonomien flere ben å stå på. Sosialistisk venstreparti I en framtid med økende folketall og skiftende klima ønsker SV å øke matproduksjonen i takt med folkeveksten og med basis i norske ressurser som grovfôr og beite, framfor økt import av fôr og et mer industrielt landbruk. En optimal ressursutnytting i hele landet forutsetter en variert struktur både når det gjelder råvareproduksjon og foredling. Vi må unngå en utvikling med for høy gjeldsbyrde i landbruket. Det er også viktig å utvikle bygdenæringer som kan kombineres med landbruk. Senterpartiet Senterpartiet vil føre en landbrukspolitikk som gir trygg og sikker mat, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og ei bærekraftig næring. For å sikre dette vil Senterpartiet øke lønnsomheten i bruk av jordbruksarealene gjennom et sterkt importvern, årlige forhandlinger mellom staten og faglagene i jordbruket, samt sikre gårdbrukerne en sterk markedsmakt gjennom samvirkemessig omsetning av varene. Norsk matproduksjon skal øke minst i takt med befolkningsveksten og selvforsyningsgraden for fôr og mat må økes. Norsk matproduksjon, basert på egne arealer, skal økes med 20 prosent innen Norsk jordbruk skal dekke etterspørselen etter matvarer som det er naturlig grunnlag for å produsere i Norge Miljøpartiet de grønne Miljøpartiet De Grønne mener Norge skal være selvforsynt med de matvarene vi har best forutsetning for å produsere her i landet. Til dette trengs minst like mange bønder som i dag, de må drive mer økologisk og dyrevennlig, og gjennomsnittsbonden må få vesentlig bedre inntekt Rødt Rødt mener at ethvert land skal ha matsuverenitet og rett og plikt til å være mest mulig selvforsynt med mat. Norge bør øke selvforsyningsgraden, og da trenger vi et moderne, effektivt og miljøvennlig landbruk over hele landet. God markedsbalanse er avgjørende for bondens inntekt. Landbrukssamvirkene må være store og sterke nok til å være markedsregulator og sikre bondens stilling mot kjedemakta. En stor og stabil norsk landbruksproduksjon er et avgjørende vilkår for norsk næringsmiddelindustri. 5

6 De bestilte et bondeopprør Tekst Dagbladets leder 15. mai 2014 Bondeopprøret var bestilt av Frp lenge før det nå rulles ut. Forhandlingene om jordbruksoppgjøret brøt sammen før de var kommet i gang. Det var helt som forventet. Så kom Venstre og KrF på banen og krevde at landbruksminister Sylvi Listhaug (Frp) og regjeringen må gi bøndene mer i en ekstra forhandlingsrunde. Det var helt som forventet. Parallelt med dette begynte rasende bønder å sette i verk synlige markeringer og demonstrasjoner mot oppgjøret og den nye landbrukspolitikken. Også dette var helt som forventet. Det vi er vitne til er mer enn en kamp hvor mye jordbruksoppgjøret skal koste. Rett nok er avstanden mellom partene rekordstor. Statens tilbud var bare en tidel av bøndenes krav på nesten 1.4 milliarder kroner. Den egentlige konflikten er likevel landbrukspolitikkens retning og næringens framtid. Det er en avgrunn mellom regjeringens ønske om et mer markedsorientert landbruk, og bøndenes syn på matforsyning, samvirke, ressursbruk, tollmurer og støtteordninger. Bondeopprøret var bestilt av Frp lenge før det nå rulles ut. Med Sylvi Listhaug som landbruksminister sendte den blå regjeringen tidlig et signal om en markant kursendring. Den handler ikke om noen nedlegging av landbruket, men om en dreining mot større enheter, flere markedsmekanismer, færre støtteordninger og mer industriell produksjon. Samtidig har Listhaug sendt signaler om nye regler for salg av landbrukseiendommer, og hun har prioritert varehus fremfor bevaring av matjord. Til sammen er dette å så en storm. Det kan det komme noe godt ut av, hvis det fører til at landbrukspolitikken løftes ut av den avsondrede tilværelse den i dag befinner seg i. Landbrukspolitikk er nå et spesialområde for en nokså liten gruppe av agrarbyråkrater, organisasjoner, samvirkeforetak, distriktspolitikere og representanter for matvareindustrien. Den er alt for viktig til å være forvist til politikkens bakrom. Det avgjørende spørsmålet er om Norge skal ha en langsiktig landbrukspolitikk som bygger på selvforsyning, matvaresikkerhet og utfordringene fra klimakrisen. FNs klimarapport anslår at den globale matproduksjonen kan komme til å reduseres med to prosent hvert tiår, samtidig som behovet for mat vil øke med 14 prosent i samme periode. I dag er 60 prosent av det vi spiser produsert i land utenfor Norge. En landbrukspolitikk som baserer seg på sentralisering og økt import fordi det er prisgunstig for forbrukerne, er uansvarlig, farlig og kortsiktig. Et opprør mot regjeringens landbrukspolitikk bør derfor få tilslutning fra flere enn bøndene. Kommentar Det er nok bønder i by n, Listhaug! Utdrag av innlegg av Oddny Miljeteig, Bergen SV i BA 19.mai Noko meir urbant enn Dagbladet på leiarplass er vanskeleg å finna. Difor tenkjer eg ein skal lesa nøye når Dagbladet oppmodar til landbruksopprør (!) mot regjeringa og landbruksminister Sylvi Listhaug. Mange hadde nok vona at Listhaug var ute i fri dressur og at statsministeren ville setja henne på plass når det galdt. Men nei då. Erna Solberg har stilt seg bak Listhaug, om mogleg endå tydelegare enn bak det kinesiske kommunistpartiet i Dalai Lama-saka. Når du høyrer Sylvi Listhaug i radio og fjernsyn tura fram overfor bønder og småbrukarar, så er det med statsministeren si fulle velsigning. Likegyldighet Først tok Listhaug grunnlaget for å drive garden vekk frå dei små kornbøndene, men eg brydde meg ikkje for eg dreiv ikkje med korn. Så tok ho grunnlaget vekk frå dei små sauebøndene, men eg hadde fleire sauer enn dei så det gjald ikkje meg. Så dobbla ho kyllingkonsesjonen og dei som driv med det må bygge større hus, men eg driv ikkje med fjørfe så det er ikkje mitt problem. Så tok ho grunnlaget vekk for dei små melkebøndene, men eg brydde meg ikkje for eg dreiv større. Men neste år kjem ho til å kutte hjå dei store bruka og då er det ingen igjen som kan protestere. Fritt etter Martin Niemøller. 6

7 Innhold 2 Kva treng norsk landbruk no? 4 De bestilte et bondeopprør 6 Frp og Høyre sin landbrukspolitikk 7 De andre partiene om landbrukspolitikk 8 Kva er det med landbruket? 10 Bønder i motbakke 12 Landbruk er ingen spikerfabrikk 14 Hva vil vi med jordbruket? 16 Om mat og matpolitikk 22 Resistente bakterier 28 Internasjonal bestselger 30 Klassestrukturane i norsk landbruk 36 Tilslørte bondepiker 42 Andelslandbruk 43 Bylandbruk 44 Heltidsbonden 48 Slipp bonden fri 50 Jordlov, odelslov, priskontroll og AS 54 Vil Sylvi bli en ny Øyangen 55 Sylvi gir ny sjanse til motstrategi 56 Grues spådom om landbruket 57 Noen betaler prisen 58 Den siste bonden i bygda 59 Frykter for landbruket på søre luten 60 Skal vi fortsette eller slutte? 74 Listhaugs bonde - noe for deg? 75 Riktig kurs for landbruket Ansvarlig for utvalg, redigering og presentasjon av artiklene er Gerd Gunnerød, Landbruk Nordvest. 76 Bønder som støtter Listhaug 84 Overmoden for omstillinger 85 Oscar Grimstad er skufffa 86 Stille i fjøset 87 Hvilken bonde er mest verdt? 88 Frykter regionale kvotegrenser 89 Dyrt - men det er framtida mi 90 Det landbruket vi kjenner vil forsvinne 92 Massiv fraflytting fra gardene 93 Landbruk er viktig for distriktene 94 Bønder på hestekur 95 Sylvi svelget landbruksmodellen 96 Bruk for de små? 98 Listhaug tek livet av vestlandsbonden 99 Salme ved reisens slutt 100 Støttespillere 102 Reven Sylvi i bondegården 103 Bondelagets gyldne sjanse 104 Kor mange bønder trengs? 105 Regjeringen skuffer på klima 106 Matforsyning blir aldri en parantes 107 Av jord lyt det kome 109 Bryr Listhaug seg om jorda? 110 På kollisjonskurs med framtida 112 Matjord vil utklasse oljen 7

8 Situasjonen i den norske landbruksnæringa er kanskje enno ringare enn den var for 35 år sidan, skriv Bjørn Egil Flo her frå Kva er det med landbruket? Kronikken er skrive av Bjørn Egil Flø, og publisert i Klassekampen 22. februar Bjørn Egil Flø er utdanna sosiolog og er tilsett ved Senter for bygdeforsking. Det var sinne som dreiv dei, i rein frustrasjon nekta dei å vere med lenger. Inntektene var nede i knappe 60 prosent av industriarbeidarløna, og trongen for investeringar var overhengande for den som ønskte å bli verande i næringa. Året var 1975 og bøndene på Hitra nekta å betale skatt dei aksjonerte. Skatteaksjonen fekk konsekvensar for eit samla norsk landbruk og endå til for industriarbeidaren på gravmaskinverkstaden Brøyt på Bryne, som opplevde sine siste få gode år i etterkant av Hitraaksjonen. Stortingsmelding 14 ( ) kom i oktober året etter og danna grunnlaget for opptrappinga og var, som bygdeprofessor Reidar Almås sa i ein kronikk i Nationen nyleg: «[...] lenge som ei katekisme å rekne for den agronomiske intelligentsiaen». Bøndene treivst Sjølv om både lovnadene og vona nok var større enn kva politikken greidde å levere gjekk landbruksnæringa inn i ei epoke der bøndene treivst. «Det var vorte kjekt å arbeide med jorda att», brukte far min seie når han snakka om den tida. So stor var trivselen at bror min gjorde det fatale valet om å verte bonde, i rusen kring opptrappinga. I dag, 35 år etter, er situasjonen til forveksling lik den me hadde då Sverre Hanssen samla troppane på Hitra til aksjon. Situasjonen er verre i dag Ser me nærare etter derimot, finn me eit landbruk som er langt verre ute no enn då. Talet på bønder er redusert frå knappe til nær , og bondeeinsemda gjer ikkje berre bonden svak, men næringa enno svakare. Det går føre seg ei gradvis sentralisering i landbruket, både av produksjon og poli- tisk makt, til dei beste jordbruksområda i Trøndelag, Jæren og låglandet austafor. Gjennomsnittsinntekta ligg i dag godt under 60 prosent av industriarbeidarløna og den sosiale situasjonen er relativt sett meir syrgjeleg enn nokon gong før i vår nære historie. Arbeidsdagane er lengre og feriedagane færre sett i forhold til resten av samfunnet. Og når bygdevegane fylls av fedrar med barnevogner klokka fem om ettermiddagen, trakkar bonden i fjøsstøvlane og går laus på siste halvdel av sin andre normalarbeidsdag det døgnet. Korleis er me hamna der? Kva har ført næringa inn i ein situasjon som ikkje berre er like ille, men kanskje enno ringare enn den var for 35 år sidan? Kva er det med norsk landbruk? Stortingsmelding 14 Lat oss gå tilbake tilstortingsmelding 14 opptrappingsmeldinga og setje den i samanheng med omverda den vart skapt i. Ikkje berre hadde verda nyss gjennomlevd ei oljekrise, me hadde også sett at lovnaden frå den grøne revolusjon hadde slått sprekker. Hausten 1971 vart me vitne til den mest grufulle hungersnauda i moderne tid; Bangladesh-katastrofen vart formidla gjennom fjernsynet, det nye folkemediet. Land og regionar som Sahel i Sub-Sahara opplevde langvarig tørkeperiode, og seinhausten 1972 vart det kjent at også kornhausten i Sovjet hadde kollapsa. I India hadde den uendelege rekkja av flaumar redusert avlingane til ein brøkdel av normalenden ekstreme oljeprisen fekk Marokko til å ville utnytte posisjonen som fosfatmonopolist og då bøndene korkje hadde råd til olje eller kunstgjødsel svikta sjølv mirakelplantene frå den grøne revolusjonen. Så då var dei altså ikkje større mirakla enn at også ingeniørplantene trong vatn og næring. Over 40 millionar menneske i nær 30 land låg innanfor høgrisikogruppa for ei stadig meir trugande svoltkatastrofe. Basert på spådomane frå FNs mat- og landbruksorganisasjon (FAO) responderte dåverande generalsekretær i FN, Kurt Waldheim, med å kalle inn til Verdas matvarekonferanse i Roma i Her vart det slege fast at alle land skulle vere ansvarleg for eigen matproduksjon. Her heime var absurditeten openbar. Korleis kunne det henge saman at verda svalt samstundes som me ikkje visste korleis me skulle verte kvitt eit berg av smør som vaks seg større og større i kjølvatnet av produktivitetsauken skapt av kunstgjødsel og nye grassortar? Det var fyrst då Berge Furre i desember 1975 hadde sagt at hans SV-gruppe ville røyste saman med den borgarlege opposisjonen for opptrapping av bondeinntektene til industriarbeidarnivå i løpet av tre avtaleperiodar (seks år), at landbruksminister Thorstein Treholt gav etter. Men vilkåra for landbruket er ikkje og har heller aldri vore statisk. Når det har sett som svartast ut har det kome skift. Like brått hr skift kome 8

9 også når det har sett som lysast ut. Gunhild Øyangen kjem på banen Mot slutten av 1980-talet fekk norsk landbruk kjenne den internasjonale marknaden på ryggen. Eplepanelet i Uruguay (1986) sette jordbruksvarer på dagsordenen og i 1988 klaga USA på det norske kvantitative importvernet på frukt. Hardingane og Sogningane gjekk ei tung tid i møte i åra som fylgde. Om ikkje anna lærte i det minste folk å forstå dialekten åt hardingen og sogningen det året, på Dagsrevyen kunne me høyrde fruktbøndene fortelje kor objaodele amerikanaradn var vortne. Men Noreg tapte og laut leggja om til produksjonsavgrensing, dei best informerte skjøna alvoret og ana at både korn og kjøt stod i fare for å lia same lagnaden som frukta. Ved inngangen på 1990-talet vart den før omtalte agronomiske katekisma kasta på den historiske skraphaugen. Landbruksminister Gunhild Øyangen sitt nye testament kom i form av ein spe liten stortingsproposisjon (St. prp nr ), kalla «Landbruk i utvikling» som erstatta Stortingsmelding 14 og ei ny linje gjorde seg gjeldande. Inntektsmålet frå 1976 vart no formelt oppgitt og ved sida av nasjonale satsingar som kvinnetiltak og bygdeutvikling, var det først og fremst internasjonaliseringa som vart løfta fram. Robust landbruk var stikkordet, for skulle draumen om EU-medlemskap gå i oppfyling laut norsk landbrukspolitikk tilpassast krava frå dåverande GATT og EU. Men Noreg vart ikkje med i EU, slik planane var. Landbruksbyråkratane, både her til lands og i EU, leita etter nye vegar. Omgrepet «det multifunksjonelle landbruket» oppstod. Sjølv om landbruket hadde vore multifunksjonelt i all si tid, var det no det vart gitt politisk merksemd. Brått vart det viktig å presisere at landbruket produserer meir enn mat og fiber. I tillegg til å sikre spreidd busetnad, garanterer det også for eit minimum av økonomisk aktivitet i grendene og sørgjer for å oppretthalde infrastrukturen. Landbruket vart gitt oppdraget om å ivareta artsmangfaldet i kulturlandskap og dei estetiske verdiane i det opne jordbrukslandskapet. Det gamle argumentet om sjølvberging vart også freista gitt nytt liv, men drukna i debatten til fordel for omgrepet matvaretryggleik. For som følgje av stadig aukande problem knytt til spreiing av dyresjukdomar og matvaresmitte, vart eit nasjonalt og til dels også lokalt landbruk viktig for å sikre matvaretryggleiken. Økologisk landbruk Internasjonalt vaks interessa for økologisk landbruk. Både forbrukarar og produsentar la om til økologisk, men her heime gjekk det sakte. Fyrst etter at båla av dyrelik lyste opp i Europa byrja ting skje, men det skuldast meir enn einast båla. Veksten kan likso godt forklarast med samarbeidet mellom det konvensjonelle og det økologiske landbruket sist på 1990-talet. Då økonomiprofessor Erik Reinert lanserte sin etter kvart så berømte «Reinertrapport», vaks ønskje nasjonalt og internasjonalt. om å produsere spesialprodukt. Formuleringa «verdiskapinga attende til næringa» vart det produksjonen samlande mantraet for økobøn dene og spesialprodusentane sine mange hjelparar i prosjektmakarveldet. Sponheim og småskalaproduksjon Samstundes representerte samarbeidslina ei svekking av motkulturen i økolandbruket og ei gradvis konvensjonalisering av det økologiske landbruket både nasjonalt og internasjonalt. Med Lars Sponheim i statsrådsstolen kom etter kvart småskala-produksjonen i gang. No skulle bøndene «fortelje dei gode historiene» dei skulle «pakke - inn» produkta sine i økologisk berekraftig lokalpapir. Gjorde dei det, ville forbrukarane sin hunger etter distingverande symbolprodukt føre bøndene lukt inn i himmelen. I den nyreligiøse møtelyden gjekk. tungetala høgare og høgare for -kvar gong livsstilsmagasina presenterte enno ein representant for det nye landbruket. Det reportasjane sjeldan fortalde oss, var at også småskalaprodusentane slit med altfor lange arbeidsdagar og ei timeløn som får sjølv thailandske stuepiker utan lovleg arbeidsløyve til å framstå som lønnsvinnarar Frå mat til energiproduksjon I takt med velstandsauken stig etterspurnaden etter høgverdig protein i verda. Pandaen i aust har gått lei bambus, han vil ete som oss. Kina har meir enn dobla inntaket av protein dei siste åra og nærmar seg Vesten. Samstundes sviktar avlingane fl eire stader i verda. Berre i Australia reduserte tørken risavlingane med opp til 98 prosent i 2008, men i hovudstadene sit landbrukspolitikarane og aktivt ignorerer sjølvmordsratar som veks raskare enn elvane tørkar. Også Kontinental-Europa og Midtvesten i USA er køyrde på felgen. Jordkvaliteten her er fl eire stader så låg at ein lyt tilføre meir energi enn ein greier å få ut av jorda. Like fullt subsidierer politikarane bøndene for å konvertere frå matproduksjon til energiproduksjon. Store mengder matjord vert i desse dagar omdisponert til produksjon av biodrivstoff, og det politiske argumentet kan oppsummerast med eitt ord: Klima. Men alle veit me at det eigentlege ordet er pengar. Overlèt me til den frie marknaden med agrobusinesselskapa i spissen å bestemme politikken, vil energi vere energi og prisa deretter, uavhengig av om den skal etast av menneske eller maskin. 35 år etter opptrappinga er me der altså igjen. Verda svelt, energiprisane er uførutseielege og kampen om matjorda er storpolitikk. Her heime er likevel berekrafta i landbruket ringare enn på aldri så lenge. Vestlandet og Nord- Noreg er hardast råka, me opplever ei geografi sk konsentrering av ein stadig meir kraftfôrbasert produksjon til Trøndelag, Jæren og låglandet austafor. Heime på Sunnmøre sit dottera åt bror min og tel på knappane: Kva val skal ho ta? Korleis skal ho best greie å drive og vedlikehalde jorda og samstundes kunne leve eit skapeleg liv? Garden er meir enn tre gongar så stor som den far min fødde ei familie med seks ungar på, og ho veit at i dag kan den knappast fø ho. Ho registrerar at kollegaene hennar ropar på eit nytt bondeopprør, men ho veit at det må ta ei anna retning enn det førre, skal det tene ho. 9

10 Kva treng norsk landbruk no? Mads Langnes, historikar og konservator ved Romsdalsmuseet: -Bønder i motbakke? Denne våren er det jordbruksforhandlingane som har vore den heitaste politiske poteten, for å bruke eit jordnært ord. Landbruksminister Listhaug frå Ørskog har synt seg som den sunnmøringen ho er, med eit solid grep på den statlege pengepungen og lita vilje til å dele med dei bøndene ho som minister er sett til å røkte (for å halde fram med ord frå landbruket). Artikkelen er skrive av Mads Langnes, konservator ved Romsdalsmuseet, og publisert i Romsdals Budstikke 31. mai Slik blir det sjølvsagt opptøyar av, då knapt nok noko anna del av staten sin pengebruk er omfatta av slik interesse. Dette trass i at landbruksbudsjettet berre utgjer ein liten del av staten sine disponeringar, og at det knapt finst bønder att i landet mot kva det ein gong gjorde. Etter som me ser, er det mange slags kalkulatorar som blir nytta når det skal reknast på tala i jordbruksoppgjeret -alt etter på kva side ein sit av bordet. Men eitt er uomtvisteleg; det minkar kraftig av med bønder kring om i bygdene både på kort og på lang sikt. Om ein til dømes tek eit område som det gamle Veøy prestegjeld, viser folketeljinga frå 1865 at om lag 8o% av hovudpersonane i kvart hushald hadde landbruk som si hovudnæring. Folketeljinga frå 1900 viser at dette talet hadde sokke til knappe 70% og sidan har det berre gått ned, med eit stadig aukande tempo dei siste tiåra. Køyrer ein gjennom veøybygdene i dag, eller ei kvar anna romsdalsbygd, skal ein sjå langt etter både potetåkrar og Dreg tungt: Det er i motbakke det går oppover, heiter det i ordtaket. Med fulle mjølkespann på vogna kunne slike ord vere ei god trøyst for smågutane som skuva og drog oppetter bakkane på Reiten på Otrøya våren Det er Kjell Bjordal som dreg, medan Eivind Reiten (t.v.) og Kåre Reiten (t.h.) skuvar på. Mjølkebønder vart dei likevel ingen av dei, då både Eivind og Kjell vart næringslivsmenn og Kåre lege og helsepolitiker. Foto: J.Bjordal /Romsdalsmuseets fotoarkiv. 10

11 mjølkekyr. Men om ein først ser ein bøling kyr, så er den om ikkje anna langt større enn kva dei var før. Det er dette som er utviklinga, som det heiter. Eller eit resultat av ein ønska strukturrasjonaliserande politikk, som det også kan nemnast. Og større bølingar og lengre mellom gardane skal det bli om landbruksminister Listhaug får viljen sin, i følgje bøndene. Og omvendt seier ministeren at desto betre skal det bli, berre ho får gjennomført politikken sin. Unnabakke eller motbakke-- avheng av ståstad. Sjølv om bøndene og bondesamfunnet gjerne har blitt framheva som det mest samfunnskonserverande og tradisjonelle me har, er det likevel visst att bøndene er vane med konstante endringar og omleggingar. Dei hadde til dømes knapt rukke å innføre handseparatoren, før det kom små meieri som tok hand om mjølka i kvar bygd på slutten av 1800-talet. Og før desse var meir enn år gamle, var dei nedlagde og sentraliserte i større einingar. Da kasta bøndene seg rundt og la ned den eldgamle seterdrifta og satsa alt på å få sendt mjølka på meieriet i kommunesenteret, eller kvar det enn låg. Med det kom også mjølkerutene, mjølkespanna og mjølkerampane. Så innførte ein mjølkemaskiner og bygde nye fjøs. På slutten av1970-talet kom det til og med eit såkalla opptrappingsvedtak frå staten, men snøgt kom også mjølkekvotane og ei ytterlegare sentralisering av meieria. Og fellesbeita, samdriftene, lausdriftene, flatsiloane, rundballane og ikkje minst Gunhild Øyangen. Teknologiske endringar, politiske føringar, framtidsvon og nedgangstider i eit evig skiftande jag. Og kva blir resultatet av jordbruksforhandlingane denne gongen? Det veit me ikkje enno. Enn så lenge får matprodusentane kring om i bygdene trøyste seg med det smågutane på dette biletet truleg tenkte: det er i motbakke det går oppover! Det er i motbakke det går oppover. I hvert fall så lenge motbakkene ikke er for bratte. Eller kommer for tett på hverandre uten litt flatmark eller en og annen unnabakke innimellom. Høgt over Synnylvsfjorden mellom Ljønibbatunnelen og Hamregjøltunnnelen ligg Ljøen i Stranda.. Motbakker i geitebygda Kandal i Breim. Møkkakjøring i motbakke på Stranda. Foto:Sverre Heggset. Foto: Gerd Gunnerød. 11

12 Lars Rønning, forsker ved senter for Bygdeforskning: -Landbruket er ingen spikerfabrikk Artikkelen er skrive av Lars Rønning, forskar ved Norsk senter for bygdeforskning og publisert i Aftenposten 16. mai Landbruk er ingen spikerfabrikk. En politikk for mer stordrift, slik landbruksministeren legger opp til, kan like gjerne føre til redusert matproduksjon. God utnyttelse av alt jordbruksareal er avgjørende for å nå målet om økt norsk matproduksjon og matsikkerhet for befolkningen. At noen bønder får frihet til å produsere mye og effektivt gir ikke automatisk økt total matproduksjon. En politikk for mer stordrift kan like gjerne føre til redusert matproduksjon. Nøkkelen er å passe på at det fortsatt er lønnsomt å produsere mat på de marginale jordbruksarealene, at arealenes produksjonsevne utnyttes og at nye arealer tas i bruk. Felles mål: økt matproduksjon Det var stort sprik mellom krav og tilbud i årets jordbruksoppgjør, men til tross for bruddet i forhandlingene synes partene å ha ett felles mål; å øke norsk matproduksjon. Dette er i samsvar med den siste landbruksmeldingen, og har sin bakgrunn i befolkningsveksten nasjonalt og globalt. Her skjer det en utvikling hvor Norge bør se det som en forpliktelse å opprettholde selvforsyningen av egen befolkning. Målet om økt produksjon er i realiteten et mål om å opprettholde selvforsyning og matsikkerhet for den norske befolkningen. Gjennom statens tilbud til bøndene varsler Regjeringen en ny landbrukspolitikk og argumenterer med at dette er nødvendig for å oppnå økt produksjon: Når det er behov for mer mat må den enkelte bonde få lov til å produsere mer, og ikke hemmes av et regelverk som begrenser produksjonen. Derfor foreslår Regjeringen å heve de begrensningene bøndene i dag er pålagt av myndighetene, i form av kvoter og konsesjoner. Samtidig skal de største stimuleres økonomisk til å øke produksjonen ytterligere gjennom å omfordele tilskudd fra små til store gårdsbruk. Med disse grepene oppnår Regjeringen etter all sannsynlighet en mer effektiv matproduksjon på norske gårder. Mat og spiker Men hva med målet om å øke den totale matproduksjon? Blir det økt totalproduksjon av at hver bonde får lov til å produsere så mye han eller hun vil? Her må vi minne oss selv på at det er forskjell på å produsere mat og spiker. Mens spikerfabrikken med ganske enkle tiltak kan doble produksjonen, avhenger jordbruksbasert matproduksjon av areal. Det er lettere å skaffe råvarer til spikerproduksjon enn å skaffe areal til matproduksjon, selv om Norge også har et betydelig nydyrkingspotensial. Det regjeringen legger opp til i årets jordbruksoppgjør kan sette mer fart i tapet av jordbruksarealer som nå er i drift. Dette kan gå ut over den totale matproduksjonen. Det etablerte jordbruksarealet produserer omtrent like mye, uavhengig av om det drives av mange eller få bønder. Skal noen bønder øke produksjonen må de derfor gjøre dette på areal de kjøper Utsikt fra Kapp i Østre Toten mot Mjøsa og Helgøya med Stangelandet i det fjerne. Foto: Gerd Gunnerød 12

13 eller leier av andre bønder som slutter eller produserer mindre. Vi får altså ikke automatisk økt totalproduksjon selv om vi får større og mer effektive jordbruksbedrifter. Nyttig kunnskap I tillegg til mer areal gjennom nydyrking kan vi øke matproduksjonen ved å stimulere til høyere produksjon pr. arealenhet. Tiår med landbruksfaglig forskning har alt brakt oss mye kunnskap om å ta ut produksjonspotensialet i jordbruk og husdyrhold. De viktigste grepene på kort sikt er å gjøre det lønnsomt å anvende denne kunnskapen. Økte produktpriser og tilskudd som gis pr. produsert enhet i stedet for pr. areal- eller dyreenhet kan bidra til å utnytte produksjonspotensialet bedre. Regjeringens uttalte ønske om å satse mer på store gårdsbruk og bønder som lever av jordbruket kan i tillegg gi mer profesjonelle yrkesutøvere som utnytter arealene mer produktivt. På den annen side kan resultatet bli lavere produktivitet på grunn av stordriftsulemper; i form av for store maskiner eller at bonden ikke rekker å skjøtte alt areal optimalt. Strukturutvikling og produksjon Så lenge alt areal utnyttes er min påstand at sammenhengen mellom strukturen i landbruket; altså om vi har store eller små enheter, og den totale jordbruksbaserte matproduksjonen, er begrenset. Arealutnyttelsen er det sentrale kriteriet å overvåke for å nå målet om økt matproduksjon. Strukturendring i retning av større og færre gårdsbruk har effektivisert jordbruksproduksjonen til fordel for forbrukere og skattebetalere. Strukturvirkningene av jordbruksoppgjørene har derfor hele tiden vært et sentralt tema i forhandlingene. Med målet om økt matproduksjon må vi nå passe bedre på at alt areal utnyttes og utnyttes godt. Denne utfordringen er minst i de sentrale og beste jordbruksområdene og størst i marginale jordbruksområder. Strukturutviklingen i jordbruket har alt ført til at areal som ikke effektivt lar seg drive med store maskiner, eller som ligger for langt unna den bonden som fortsatt driver, går ut av drift. De strukturendringene som Regjeringen legger opp til i årets jordbruksoppgjør kan sette mer fart i tapet av jordbruksarealer som nå er i drift. Dette kan gå ut over den totale matproduksjonen. Hvorfor arealet er avgjørende Et av Regjeringens grep er å doble konsesjonsgrensen i kyllingproduksjon, og kylling er nesten som spiker. Med innkjøpt kraftfôr kan bonden øke sin produksjon og utnytte bygninger og arbeidstid mer effektivt. Hvis kraftfôret er importert gir det tilsynelatende økt norsk matproduksjon uten behov for mer areal. Men også produksjon av kraftfôr krever arealer, enten her i landet eller globalt. Som nasjon bidrar vi derfor ikke til verdens matproduksjon med en produksjon basert på importerte fôrråvarer. Dernest må vi huske at selvforsyning og matsikkerhet er det underliggende målet, og årsaken til at vi vil øke norsk matproduksjon i takt med befolkningsveksten. Da er vi like langt om vi produserer en kylling på importert kraftfôr eller importerer kyllingen. Derfor er jordbruksarealet vårt avgjørende for målet om økt matproduksjon. Det hjelper ikke å slippe noen bønder fri til å produsere så mye de vil landbruket kan ikke styres som en spikerfabrikk. Ove Trellevik, stortingsrep. Hordaland Høgre: -Landbruk for fremtiden Innlegget er skrive av Ove Trellevik, stortingsrepresentant for Hordaland Høgre frå 2013 og medlem i næringskomiteen. Innlegget er publisert i Bergens Tidende 16. mai Han er utdanna offiser frå Sjøkrigsskulen og siviløkonom frå Norges Handelshøyskole fra Norsk landbruksproduksjon har sunket mye de siste 20 år, også med landbruksminister fra Sp. Butikkene er fulle av halvstekte danske rundstykker og andre EU-produkt. Norsk arbeidskraft er lite konkurransedyktig om vi ser på lønn, og det preger norsk landbruk og matvareproduksjon. Gode forutsetninger Regjeringen ønsker økt matvareproduksjon. Det burde være slik at de med forutsetningen og vilje til å produsere mer får denne muligheten. Det vil ikke bondelaget, og derfor ble det brudd i forhandlingene. Bøndene sine organisasjoner frykter industrilandbruk. Vi har de beste forutsetninger for å produsere ren og god kvalitetsmat til en høy kostnad i vår storslåtte natur på Vestlandet. Det er kunder med kjøpekraft som ønsker å kjøpe kvalitetsmat, og ikke kun fra industriproduksjon. Problemet er at dette ikke er mulig i Norge. Her skal alle bøndene levere til bøndenes monopol, og til lik pris. Ny politikk Hvorfor kan ikke forbrukerne både i Norge og EU få kjøpt dyrt kjøtt fra Hardanger som har beitet på det beste graset vi har? Neida, alt kjøtt skal i samme kvern, og i de samme posene. Bønder skal ikke forskjellsbehandles, enten man er industribonde på Jæren eller småskalaprodusent fra Vestlandet. Mathandel med EU er i alle fall ikke bra. Staten og forbrukerne har bare å betale, og spise det de får. Så lenge konkurranse ikke er mulig å få til, blir det ikke lett å drive landbruk i små vestlandsbygder. Denne politikken holder ikke lengre. Regjeringen står for ny politikk. 13

14 Bonde fra Bjerkreim i Rogaland: - Hva vil vi med jordbruket i framtida? Leserinnlegg i Bondebladet 16. januar 2014 De som gir seg sjøl anledning til å beskrive problemene, har også stort spillerom når det gjelder å foreslå løsninger. Derfor bør ikke jordbrukets organisasjoner sitte og vente på at Sylvi Listhaug og Leif Forsell både skal beskrive og løse problemene i sektoren. Vi som representerer sektoren må være tilstede i denne debatten. Men da må vi tørre å være tydelige. Den faglige plattformen må være bunnsolid. Vi må være klare på hva vi vil. Og vi må evne å erkjenne våre feil. Jordbruket taper når bondebevegelsen lojalt støtter opp om ledelsen i politiske partier. Jordbruket taper når vi ikke har et politisk prosjekt, når vi ikke vet hva vi vil. Jordbruket taper når vi verner om et forhandlingsinstitutt med tallmateriale og drivkrefter som tilslører realitetene. Og jordbruket taper når vi lar oss avspise med at «alternativet er verre». Lederne i jordbrukets egne organisasjoner gjorde store feil i løpet av de åtte årene den rødgrønne regjeringa satt med makten. Istedenfor å være tydelige på hva vi vil, ble jordbruket sjøl altfor opptatt av hva Senterpartiet ville, hva byråkratene i Landbruksdepartementet tenkte og hva Ap egentlig ville. Bondelaget lette med lys og lykter etter hva som begrensa handlingsrommet i landbrukspolitikken. Våre ledere mente det var viktigere å advare imot høyresidens landbrukspolitikk enn å påpeke konsekvensene av den rødgrønne landbrukspolitikken. Resultatet av denne politikken, som vi i Bondelaget i stor grad har støtta, er at 8300 gardsbruk ble lagt ned, inntektsavstanden til andre grupper har økt og at dekar med korn er lagt ned. Store mengder uerstattelig kunnskap om dyrking av jord er skuslet bort. Denne utviklingen er ødeleggende for Norge og for jordbruket. Istedenfor å begynne med å stille oss spørsmålet om hva som er nødvendig å gjøre, hva vi vil, og hvordan utvikle tydelige alternativer, begynte jordbrukets ledere enhver problemstilling med spørsmålet om «hva er det realistisk å få til med lederne i Arbeiderpartiet», og «hva vil Sp». Taktikk og strategi gjorde at jordbruket glemte å snakke politikk og om hva vi vil. Det er i beste fall uklart hva slags alternativ jordbrukets egne organisasjoner har til den rødgrønne strukturrasjonaliseringspolitikken og den blå «slipp-bonden-fri»-politikken. I begge tilfeller betyr både den rødgrønne og den blå landbrukspolitikken at gardsbruk og egne arealer legges ned, at inntektene er dårlige og at de politiske målene med matproduksjonen ikke kan nås. Og denne utviklingen har vi som er i jordbruket ingen åpenbare alternativer til? Den norske bondebevegelsen må ikke begrense alliansetenkinga til partier. Det er et håpløst snevert utgangspunkt. Legitimiteten til jordbruket er å forankre matproduksjonen i det fellesskapsprosjektet det er. Da er de politiske partiene mindre relevante. Istedenfor å bruke mye tid og krefter på å orientere oss ut ifra hva andre gjør, tror og synes, er det for oss i bondebevegelsen avgjørende med bevissthet rundt hvilken rolle VI har, og hvilken rolle VI skal ha i det demokratiske systemet i Norge. Da er første bud at vi vet hva vi vil med jordbruket. 14

15 Magnus Weggesrud, sentralstyret i Senterungdommen: - En ærlig jordbruksdebatt Leserinnlegg i Dagsavisen 16. januar 2014 Tida er inne for en god dose ærlighet, også i jordbrukspolitikken. Det kan bli ubehagelig, men det er nødvendig. I løpet av de tre siste landbruksministrene, og de åtte årene som Senterpartiet styrte jordbrukspolitikken, forsvant fotballbaner med korn hvert eneste år. Det har ikke blitt nedlagt større kornarealer i Norge enn siden andre verdenskrig. Senterpartiets jordbrukspolitikk har de siste åtte årene resultert i over 8300 nedlagte bruk. Avstanden mellom bondeinntekt og andre grupper har økt. Importen av kraftfôrråvarer er dobla dekar med dyrka jord har blitt omdisponert. Sjølforsyningsgraden har sneket seg under 40 %, og er den laveste noensinne. Utviklinga står i grell kontrast til lovnader om snuoperasjon for jordbruket som ble gjentatt da Senterpartiet overtok Landbruksdepartementet høsten Dette er ikke akseptabelt. Senter - partiet må slutte med kommunikasjonsjåleriet og begynne å erkjenne at egen politikk ikke har fungert. Senterpartiet er helt avhengige av å ha troverdighet i jordbruksspørsmål. Tida er inne for et krafttak for norsk jordbruk og norsk matproduksjon. Senterpartiets verdier og politiske prioriteringer er et omfordelingsspørsmål og en evigvarende interessekamp. Politikken må framover baseres på kunnskap. Grunnlaget for all matproduksjon er de tilgjengelige ressurser. De grønne plantene. Her i landet ligger ressursene spredt og er dyrebare. For at disse arealene skal være lønnsomme, kreves det at vi har bruksstrukturer og produksjonsmåter som gjør arealene lønnsomme, slik at de kan brukes. I dag er det ikke lønnsomt å bruke jorda i Norge. En stadig ekspanderende oljeog gassektor presser lønninger og priser oppover, og næringer som jord- og skogbruket er blitt totalt avhengige av statlige overføringer for å overleve. I dag mottar gjennomsnittsbruket mer i overføringer fra Staten enn det har i netto arbeidsinntekt. Tilskudd er ikke lenger støtteordninger, altså noe i tillegg. Den statlige detaljstyringa har overtatt hele jordbruksnæringa. Og de største gårdsbruka er ofte mer avhengige av denne statlige støtten, enn de mindre. Dette er galskap. Matprodusenter må få en mye større andel av inntekta si ifra prisene på produkta de produserer og selger. For at vi skal få ungdom inn i nær - inga, er det viktigste driftsøkonomien. Utgiftene kan ikke være høyere enn inntektene. I dag er produksjonskostnadene i sektoren om lag en milliard kroner høyere per år enn markedsinntektene. Ungdommen må vite at inntektene gir dem mulighet til å leve gode liv som forvaltere av norske planter. Slik er det ikke i dag. Det finnes flere drivkrefter og forklaringer på den uønska utviklinga i jordbruket. Men det er særlig to politiske drivkrefter som gjør at matproduksjonen svekkes, at arealbruken går ned og som gjør det krevende å ha et lønnsomt norsk jordbruk. Det første er en politisk tilrettelegging for lave kraftfôrpriser, slik at det blir dyrere å bruke egne grasarealer i matproduksjonen enn å importere kraftfôr. Det andre er statlig subsidiering til drift og investeringer i store bruksenheter som ikke er lønnsomme. Dette gir en sentralisert matproduksjon, med få bruk, basert på importert fôr. Matproduksjonen løsrives fra arealgrunnlag og fra driftsøkonomi. Senterpartiet har sjøl ført en jordbrukspolitikk som gjør jordbruket mindre knytta til norske arealer, mer sårbart og mindre lønnsomt. Og til syvende og sist: mindre relevant! Hvorfor har ikke Senterpartiets folk i regjering og departementskontorene påpekt dette? Forstår de det ikke? Vil de ikke forstå? Svaret er at Senterpartiet har vært med på å føre en politisk kurs for jordbruket som ble peilet ut av EUtilhengere tidlig på 90-tallet. Et godt eksempel på dette er Stortingsmelding 9 ( ) om landbruks- og matpolitikk. Senterpartiet var med og utarbeidet landbruks- og matmeldinga. Her står det følgende på side 96: "Datamaterialet tyder på at grovfôrproduksjonen ekstensiveres og husdyrproduksjonen intensiveres, med økt bruk av kraftfôr, uavhengig av sentralitet. Det innebærer at husdyrproduksjonen kan økes på dagens arealgrunnlag." Hva betyr så dette? Grovfôrproduksjonen ekstensiveres = reduserte avlinger. Husdyrproduksjonen intensiveres = større andel kraftfôr i mjølke- og kjøttproduksjon på storfe. Redusert planteproduksjon og økt bruk av kraftfôr gir sjølsagt økt import av kraftfôrråvarer fra utlandet. Import uthuler sjølforsyningsgraden. Vi skal altså øke matproduksjonen ved å importere mer fôr fra utlandet. Dette er altså villet politikk fra Senterpartiet i regjering. Hvordan i all verden kan dette samsvare med Senterpartiets mål om økt matvareberedskap? Dette kan ikke fortsette. Nå må jordbrukets venner samle seg og bli enige om realitetene og hva man vil med jordbruket. Senterungdommen erkjente på sitt landsmøte i november at Senterpartiets jordbrukspolitikk de siste åra ikke har fungert. Vi har nedsatt en jordbrukspolitisk arbeidsgruppe som skal utarbeide en ny jordbrukspolitikk for partiet 15

16 Kronikk av Siri Helle, NRK Ytring 1. april 2014: Jordbrukspolitikk for de få? Sylvi Listhaug vil flytte mjølkekvotar i retninga ho meiner norsk jordbruk bør gå: stor, større, størst. Trist, tristare, tristast, meiner eg. I korte trekk er det to problem med Listhaug sin medisin. Det eine er kva vi mister, og det andre er kva vi får. Listhaug må gjerne ynskje å sentralisere jordbruket, som i praksis er det ho gjer gjennom å å flytte mjølkekvotar frå til dømes Hordaland til Hedmark. Då må ho likevel vere open om kva som kjem til å skje med den produserte mjølkemengda i Hordaland. Den kjem til å gå ned. Det får konsekvensar ikkje berre for Tine sine mjølkekartongbønder, men for rekrutteringa til heile næringa i fylket. Samdrifter, mjølkerobotar, rundballar og stadig større traktorhengarar og gyllevogner har gjort at fleire kyr står saman i større og færre fjøs no enn tidlegare. Slik er det, men er det slik vi vil ha det? Det er litt rart at alle klutar skal settast inn for at dei to prosent største mjølkebøndene skal få bruke potensialet på sin gard, medan resten vert gløymde. Kva med potensialet på dei mindre bruka? Tiltak for dei mange eller for dei få? Planane Listhaug presenterer for tida er best eigna til å øydelegge alt jordbruk vest for Hedmark og nord for Trøndelag. Dersom det skal vere nokon att som trur Listhaug når ho seier ho vil halde på jordbruk over heile landet, er det på høg tid ho presenterer tiltak retta mot dei som utgjer hovuddelen av norsk jordbruk: dei mindre gardbrukarane. Det kunne ho til dømes ha gjort gjennom å gå inn for eit tilskot til areal med driftsulemper. Å greie ut dette nye tilskotet vart vedtatt i jordbruksavtalen Rapporten var ferdig i februar: Næringsorganisasjonane går inn for tiltaket, som dei meiner vil vere eit viktig verkemiddel for å oppretthalde eit aktivt jordbruk over heile landet. Staten sine representantar går mot, då det ikkje samsvarar med regjeringa sitt mål om ein «kostnadseffektiv matproduksjon». Igjen og igjen syner Listhaug at ho ikkje klarar å lette på det ideologiske sløret ho har trekt godt ned over både auge og øyre for å sleppe å ta inn den norske jordbruksrøyndommen: 30 prosent av grasarealet vårt er på teigar under 10 dekar. 50 prosent halvparten på teigar under 18. Til samanlikning har nye IKEA i Bergen ei grunnflate på 24 dekar. Det norske bønder er gode på er å nytte alle desse små areala og få mest mogleg mat ut av dei. Det hadde ikkje bøndene klart om dei ikkje hadde hatt utmarka fjellet, skogen, heiane og myrane til å hjelpe seg. Og denne utmarka, den kan ikkje flyttast. Den heng altfor godt fast i det steinharde, norske grunnfjellet. Det skal vi gjerne vere glade for. Elles hadde Listhaug kanskje rive ned heile Dovrefjell. Ideologi i det blå For bein i nesa har ho, landbruksministeren vår. Men ideologi og stå på-vilje høver likevel best når teori stemmer med praksis. Til dømes så går Frptankegangen tilsynelatande ut på at lukka ligg i å vekse seg størst og tene mest mogleg. Slik trur eg ikkje dei fleste norske bønder tenker. Sjølvsagt skal ein kunne leve av jorda. Dei fleste storbønder på Jæren veit likevel at dei få store, flate, lettdrivne areala vi har her i landet aldri vert nok til å oppretthalde sjølvbergingsprosenten vår. Treng Listhaug å minnast på at den ikkje berre skal oppretthaldast, men òg aukast? Ein bonde brødfør heller ikkje berre seg sjølv og dyra sine. Kor mange bønder må vi ha i kvart fylke for at det skal vere tenleg å oppretthalde rådgjevingstilbod, slakteri, tilsynsordningar og mottaksplikt? Då Listhaug var på besøk på Nortura sitt anlegg i Førde i januar, fekk ho beskjed om at dei no hadde effektivisert så mykje at dei var avhengig av at det lokale jordbruket heldt oppe leveringstakta. Då hjelp det ikkje at kyrne i Hedmark produserer så det sprutar. Ei rådgjevingsteneste er avhengig av eit visst tal kundar i eit område for å kunne levere god, lokal kunnskap ein kunnskap som ikkje minst er viktig for nye, unge bønder i næringa. Fridom for kven? Apropos dei unge, nye. Dei som skal frigjerast, og sleppe å trykkast ned under tunge landbrukstakstar og kvoteavgrensingar. Er det sjølvsagt at dei alle saman vil ta opp millionlån for å sprenge kvotetak? Er det sjølvsagt at dei får dei låna? Eller er det meir tenleg å legge opp til ein mjukare overgang, med mindre bruk, lågare investeringar, og ein produksjon ein kan ha oversikt over fordi den baserer seg på lokale ressursar? Eg veit ved alle høve kva eg ville valt. Å gjere bonden fri skal betre rekrutteringa, seier statsråden. Fridom er eit viktig ord for ein bonde, men det har tilsynelatande eit anna innhald enn for ein statsråd frå Framstegspartiet. Fridom er ikkje skyhøg gjeld og timevis i traktor mellom fjøs og eng med gras inn og møk ut, slik konsekvensen er av stadig større bruk. Fridom er å kunne planlegge sin eigen arbeidsdag, vere sin eigen sjef og legge massevis av kjærleik og tilhøyrsle i kvar gard og kvart dyr. For meg er eit av dei verkelege kvalitetstrekka ved norsk jordbruk er at det går an å sei «kyr med namn mjølkar best» høgt, utan å bli ledd av. Fordi stort er ikkje alltid best. 16

17 Kronikk av Siri Helle, journalist i Dag og Tid, NRK Ytring 15. mai 2014: Listhaug slakter jordbruket Regjeringa sitt framlegg til jordbruksavtale er så dramatisk at det rett og slett ikkje kan få lov å verte røyndom. Der litt av ei tid. Ute er det grønt og nytt og varmt og lyst. Inne er det kaos. I det minste inne i meg. Det er som om nokon har sletta historia mi og tatt frå meg framtida samstundes. Eg er skremd. Vekkskremd frå eit landbruk som vert styrt eitt hundre og åtti grader i feil retning. Vettskremd for kva konsekvensar det vil få for sjølvforsyning, klima, dyr, bygder og tradisjonar. Å lese Staten sitt tilbod i jordbruksforhandlingane minte meg litt om å lese regjeringserklæringa for eit drygt halvår sidan. Eg hadde frykta det verste. Det var det verste eg fekk. Men å sjå det, svart på kvitt på papir, var verre enn eg kunne førestilt meg. For eit halvår sidan var det orda som var konkrete, no har ord igjen blitt konkretisert vidare i tal. Tal som ser ut til å kunne bli røyndom for levande firebeinte, tobeinte, jordbrukarar og matkjøparar. Eg nektar framleis å tru det er mogleg å øydelegge så mykje på så kort tid. Draumen om heiltidsbonden Kvifor er norsk jordbruk så viktig for meg? Ikkje er eg oppvaksen på gard, ikkje er eg aktiv bonde. Eg har likevel lært og prøvd nok til å vite at det finst rette og gale måtar å drive jordbruk på. Den politikken som vert ført for tida, er om lag så feil som det er mogleg for ein politikk å bli. Listhaug lyfter fram heiltidsbonden. Å få betalt for å vere bonde heile døgeret er sjølvsagt ein draum. For mange står likevel valet mellom å vere deltidsbonde på si eiga jord med dei naturlege avgrensingar den har av fjordar, fjell, skogar, dalfører og bustadfelt og å jage mot storbonden. Han som bygger ut fjøset heime, omfamnar nabogardane, får jord stadig lenger vekk, set meir og meir i traktoren langs vegane som ser stadig meir ut som grøne tunnelar på denne tida av året, sidan det ikkje er nokon som har moglegheit til å beite utmarka lenger. Kanskje kan han leve av garden aleine. Kanskje ikkje. Kanskje går delar av kona si lærarlønn inn i drifta, kanskje brøytar han for naboen om vinteren, kanskje leiger han ut jaktrettane sine. Kanskje er det viktigaste til sjuande og sist at det arbeidet han gjer vert verdsett av kollegaer, naboar, forbrukarar, byråkratar og ministrar. Stor er ikkje betre Vi skaper ikkje nødvendigvis heiltidsbønder ved å auke storleiken på gardane. Vi kan sjå på USA landet kor berre dei største produsentane får tilskot frå staten. Ein maisgard i Iowa produserer nok mat til å fø 129 menneske. Likevel er ikkje innteninga god nok til at familien på fire kan leve av garden. Bønder i Iowa er USAs mest effektive arbeidarar. Likevel importerer delstaten 80 prosent av maten. Er det eit slikt landbruk Noreg vil ha? Det er dit vi er på veg. Listhaug er rask å legge vekt på at ho ikkje tvingar nokon til å bli større. Listhaug sitt forslag om å fjerne taket for kor mange kyr kvar bonde kan få støtte til, tvingar heller ingen til å få fleire kyr. Men det legg forholda ganske godt til rette. At dei nye mjølkekvotane er avgrensa av kapasiteten på standardiserte mjølkerobotar, seier ganske mykje om kor lite regjeringa har skjønt av norsk jordbruk: det er ikkje avgrensa av tekniske løysingar. Det er avgrensa av naturen sjølv. Den beste matjorda i Noreg er allereie i bruk. Den nest beste òg. Effektiviteten i jordbruket aukar med seks prosent årleg dobbelt så mykje som industrien. Det seier seg sjølv at denne intensiveringa ikkje kan halde fram i det uendelege i alle fall ikkje om vi held fast på at norsk jordbruk skal basert på norske ressursar. Auka matproduksjon får vi ved å bruke alle dei små flekkane, bakkane, heiane og fjellskrentane ved å satse på dei små, må vi få alle med. Ei bøn til opposisjonen Den einaste berekraftige måten vi kan få fleire heiltidsbønder i Noreg på er ved å auke matvareprisane. Det er to vegar å gje ein sauebonde meir pengar på konto: å gje han fleire dyr i fjøsen, eller betale han betre for dei dyra han allereie har. Norsk jordbruk vert berekraftig og betalingsverdig ved å satse på kvalitet, ikkje kvantitet. Listhaug er glad i å blande prosentberekningar med konkrete tal. Ho omtalar til dømes konsekvent inntektsauka ho gjev bøndene som prosent, sidan dei i utgangspunktet tener mindre enn gjennomsnittet. Så fortel ho kor dyr maten vår er i kroner, sidan vi har verdas høgaste lønnsnivå i Noreg. Snur vi denne blandinga på hovudet finn derimot vi at bonden tener kring halvparten av det ein industriarbeidar gjer, medan gjennomsnittsforbrukaren brukar 11,7 prosent av inntekta si på mat. Det er blant dei lågaste satsane i Europa. Ja, vi har råd å betale meir for maten. Endringane Listhaug legg opp til er rett og slett så dramatiske at dei ikkje kan få lov til å bli røyndom. Heldigvis har det berekraftige, levande jordbruket framleis eit håp: ein opinion med fleirtal i Stortinget. Dette er ei djup og inderleg bøn til Arbeiderpartiet, SV, Sp og ikkje minst Venstre og KrF: Ikkje respekter avtaleinstituttet. Det er ikkje noko poeng i å bevare eit avtaleverk som ikkje har nokre brukarar. Jordbruket må vere viktigare enn jordbruksavtalen. Stem ned Listhaug sitt framlegg til blondeslakteri. 17

18 Svenn Arne Lie, statsviter og tidligere forsker i NILF: -Ansvar for maten vår Artikkelen er skrive av Svenn Arne Lie, og publisert i Agderposten 24. juni Forfattaren er statsvitar og tidlegare landbruksforskar i NILF. Han er no rådgjevar Fagforbundet. Debatten om norsk jordbruk har som regel handlet om å forsvare jordbruksavtalesystemet eller om å forsvare en markedsideologi. Nå er tiden er inne for en real opprydding. Matproduksjon er en samfunnssak. Jordbrukspolitikken hører under Stortingets ansvarsområde. Da må de folkevalgte ha innsikt i realitetene, kunnskap om sammenhengene, og ta tilbake styringen med fellesskapets penger til jordbruket. Bare slik kan vi nå de målene vi ønsker med matproduksjonen. Jordbruksforhandlingene er en forberedelse til den endelige behandlingen i Stortinget. Det er Stortinget som har det soleklare ansvaret for målene og virkemidlene i jordbrukspolitikken, ikke forhandlingspartene i jordbruksoppgjøret. Det holder ikke at Stortinget bevilger penger til den jordbrukspolitikken som aktørene i avtalesystemet er enige om. Stortingets ansvar for jordbrukspolitikken forutsetter imidlertid at de folkevalgte har et godt beslutningsgrunnlag. De må vite hvordan virkeligheten ser ut, hvordan virkemidlene former næringen, og hva som er de politiske målene med matproduksjonen. Dette er kjerneproblemet: Hvordan ser virkeligheten ut? Gjennom jordbruksavtaleinstituttet presenteres Stortinget for tallmateriale og virkelighetsbeskrivelser som tilslører og ikke speiler, realitetene i norsk matproduksjon. Til tross for at de folkevalgte er ansvarlige for jordbrukspolitikken, så har de ikke hatt tilstrekkelig kunnskap om den faktiske situasjonen i norsk jordbruk. Mye tyder på at tilsløringene gjør at de folkevalgte ikke forstår hvordan virkemidlene i jordbrukspolitikken virker, og at de ikke vet hvordan partene i jordbruksavtalesystemet prioriterer bevilgningene og utformer politikken for norsk matproduksjon. Her er noen eksempler: Partene i jordbruksavtaleinstituttet har tilslørt omfanget av arealnedgangen, den reduserte fruktbarheten i jorda og underkommunisert det økende importbehovet. Man har operert med et måltall for selvforsyningsgrad, der importert kraftfôr defineres som norsk råvare. Offisielt er den norske selvforsyningsgraden oppgitt til å være stabil på om lag 50 prosent. Justert for kraftfôrimporten er den sterkt fallende og nå på 35 prosent. Stortingspolitikerne har der med ikke hatt tilgang til rett forståelse av situasjonen, ei heller sett konsekvensene av svekket produksjonsevne og økt importavhengighet. Partene i jordbruksavtaleinstituttet har framstilt inntektsutvikling og inntektsnivå høyere enn det er. Ved å blande sammen ulike beregningsprinsipper har det blitt formidlet at sektoren har hatt større inntektsvekst enn sammenlignbare grupper. Manglende inntjening blir dermed ikke synliggjort som årsak til nedgang i brukstall og svekket produksjon. Partene i jordbruksavtaleinstituttet har ikke utad vært klare på at økt volum per arbeidstime er en avgjørende forutsetning for bøndenes inntektsvekst i forhandlingene. Denne forutsetningen har betydning for hva slags jordbruk vi faktisk får, blant annet som et sterkt insentiv til å bruke mer kraftfôr og mindre norsk gress. Partene i jordbruksavtaleinstituttet har ikke vært ærlige på sammenhengene og virkemidlene i jordbrukspolitikken. Man har sagt én ting og gjort noe annet. Erfaringen viser at de inter ne pr ior i- teringene i jordbruksavtalesystemet betyr at de offentlige bevilgningene brukes til å subsidiere bygging og drift av store fjøs og billig kraftfôr. Denne prioriteringen har resultert i nedgang i norske jordbruksarealer og færre gardsbruk. Realiteten er at Stortingets mål om økt matproduksjon på egne ressurser ikke har blitt oppfylt med den jordbrukspolitikken som har blitt ført. Denne jordbrukspolitikken har gjennom tiår blitt utformet og iverksatt av Landbruksdepartementet, Bondelaget og Småbrukarlaget i jordbruksforhandlingene. Forståelse av realitetene og kunnskap om sammenhengene i jordbrukspolitikken, bør være utgangspunktet for hva vi vil med norsk matproduskjon. Stortinget må ta dette ansvaret. 18

19 Svenn Arne Lie, statsviter og tidligere forsker i NILF: -Rydd bordet Artikkelen er skrive av Svenn Arne Lie, og publisert i Klassekampen 4. juli Matproduksjon er samfunnssak Jordbrukspolitikken er til for fellesskapet. Vi kan unne oss en allsidig og sunn matproduksjon basert på egne ressurser her til lands. Det er Stortinget som har det soleklare ansvaret for målene og virkemidlene i jordbrukspolitikken. Det holder ikke at Stortinget bevilger penger til den jordbrukspolitikken som aktørene i avtalesystemet er enige om. Realiteten er at Stortingets mål om økt matproduksjon på egne ressurser ikke har blitt oppfylt med den jordbrukspolitikken som gjennom tiår har blitt utforma og iverksatt av Landbruksdepartementet, Bondelaget og Småbruk arlaget gjennom jordbruksforhandlingene. «Venner av norsk jordbruk» kan ikke bare be om mer penger til avtalesystemet. Jordbrukspolitikken må demokratiseres og endres hvis målene skal nås. Skal norsk jordbruk ha en politisk funksjon, må det være lønnsomt å bruke jord i Norge. Produksjon på egne arealer er nødvendig hvis målene for matproduksjonen skal nås. Så hvordan øke produksjonen på egne arealer? Minst to tanker må tenkes samtidig: 1. Bonden er sjølstendig næringsdrivende, og skal innrette drifta ut ifra hva som er lønnsomt. 2. Matproduksjon er et samfunnsoppdrag for fellesskapet med politiske mål. Utgangspunktet for både bonden og samfunnsoppdraget, er jorda. Jordbrukspolitikken må derfor gjøre det lønnsomt for bonden å produsere mat på måter som oppfyller de politiske målene med samfunnsoppdraget: 1. Tollvern er det avgjørende verktøyet for å sikre produksjon på norske areal, som er essensielt om vi skal ha politiske mål med matproduksjonen i Norge. Akkurat som norsk arbeidsliv trenger et nasjonalt regelverk for å sikre nasjonale lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakere i Norge, er tollvernet avgjørende for lønnsomheten i norsk matproduksjon basert på egne jordbruksareal og egen arbeidskraft. Dette er politikk. Det juridiske og politiske handlingsrommet til å føre en nasjonal jordbrukspolitikk i tråd med tollvernet er større enn det debatten ofte gir inntrykk av. 2. Gras eller kraftfôr, hvilke ressurser skal vi basere matproduksjonen på? Her er prisforholdet mellom kraftfôr og gras helt avgjørende. Billig kraftfôr gjør det ulønnsomt å bruke norske gras- og kornarealer. Importen øker, sjølforsyninga går ned. Det må lønne seg for bonden å bruke norske areal. Da kan ikke kraftfôret være billigere enn gras. 3. Råvarepris eller tilskudd? Mat lagd på norske ressurser koster mer enn mat lagd på arealer i utlandet. Produsentprisene i jordbruket må, som i alle andre næringer, kunne finansiere produksjonskostnadene, gi arbeidsinntekt og differensiere varer etter kvalitet. Det må lønne seg å produsere stort på grunn av råvarepris, ikke på grunn av tilskuddene. Når volumproduksjoner av kjøtt og mjølk i økende grad er basert på tilskudd og kraftfôrimport, hva slags formål i samfunnsoppdraget sikres med støtten da? Matproduksjonens samfunnsoppdrag kan ikke oppfylles kun med råvarepriser. Norsk jordbruk vil alltid være avhengig av et visst nivå av tilskudd. Det viktige er hva tilskuddene brukes til. Hvis vi i framtida skal klare å ta stilling til hva vi vil med norsk matproduksjon, trengs troverdig virkelighetsbeskrivelser og kunnskap om sammenhengene i jordbrukspolitikken. Å hegne om et system eller en ideologi, er sjelden et godt utgangspunkt for en nødvendig debatt om et jordbruk i krise. Tida er inne for å tenke nytt. En plass må vi 19

20 Per Olav Lundteigen, bonde og stortingsrepresentant for Buskerud Sp: -Tilslørt matpolitikk Artikkelen er skrive av Per Olaf Lundteigen og publisert i Nationen 21. juni Lundteigen er utdanna sivilagronom, er bonde og har bak seg 12 år på Stortinget som representant for Buskerud Senterparti. Den inngåtte avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre av 28.mai i år om jordbruket, er godt skrevet utfra sin hensikt: å tilsløre. Alle gode formål er tatt med, men dette er ikke de reelle mål som det styres etter. Og som virkemidlene i jordbrukspolitikken tilrettelegger for. Med Fremskrittspartiet, Høyre og støtte fra Kristelig Folkeparti og Venstre forsterkes tempoet i dagens utvikling. Samfunnskonsekvensene av kursen er mindre jordbruksareal, mindre avlinger, mer import av kom og soya og lavere sjølvforsyningsgrad. Dessverre er ikke dette noe nytt. Realitetene i norsk jordbruk og sammenhengene i jordbrukspolitikken har igjennom årtier blitt tilslørt. Flere burde undre seg over at ord og virkelighet ikke stemmer. Flere burde gå til de faglige sammenhengene. Jordbruk er næringsvirksomhet Jordbrukspolitikk er samfunnssak, ikke bondesak. Samfunnssaken er matvaresikkerheten. Ethvert sjølstendig land arbeider for stor sjølforsyningsgrad. Den norske er sterkt fallende og er nå nede på 35 prosent. Det er størrelsen på norsk planteproduksjon som avgjør sjølforsyningsgraden. Med stadig mindre areal i drift og lavere avlinger blir det lavere planteproduksjon og lavere sjølforsyningsgrad - enkelt og logisk. Skal jordbrukspolitikken sikre samfunnssaka, må lønnsomheten i å dyrke planter til husdyra økes. Verdien på norske jordbruksarealer avgjøres av verdien på kornet. For å få økt lønnsomhet i norsk planteproduksjon må korn- og kraftfôrprisen opp. Det vil øke verdien av gras. Men hva gjør så landbruksministeren i årets jordbruksforhandlinger? Jo, stiller ultimatum om ikke å øke kraftfôrprisen. Ja, statsråden bruker 49,8 millioner kroner i ekstrabevilgninger til økt subsidiering av kraftfôr. Dette er grunnleggende feil og sløsing med statsbevilgninger. Jordbrukets inntekter er markedspris og bevilgninger. Det skal være en prinsipiell rolledeling mellom disse to inntektskildene. Markedsprisene skal sikre volum og kvalitet, og bevilgningene skal sikre politiske mål gjennom driftsmåter og likeverdige inntektsmuligheter under svært forskjellige naturgitte forhold. Det som skjer, burde være et tankekors for næringslivsfolk i Høyre. Allerede i dag er produksjonskostnadene høyere enn markedsinntektene. Markedsprisene skal under denne regjeringa heller svekkes enn økes, Bevilgningene skal samles hos de få. Store bruk skal gjøres lønnsomme med tilskudd og billig importert kraftfôr. Trygve Hegnar kan raljere over store beløp til enkeltpersoner, inkludert undertegnede. Det er Stortinget som har ansvaret for jordbrukspolitikken. Jeg vil minne om at Grunnloven 75 d lyder: «Det tilkommer Stortinget å bevilge de pengesummer som er nødvendige for å dekke statens utgifter.» Jordbruksavtalen inneholder bevilgninger over statsbudsjettet. Det at det er ulikt syn på bruken av penger, er mer vanlig enn uvanlig-det er helt naturlig i et demokrati. I NOU 1998:10, Hovedavtalen for jordbruket, heter det på side 20: "Grunnloven 75 d legger bevilgningsmyndigheten i staten til Stortinget. Slik den i dag praktiseres, kan Hovedavtalen på viktige punkter sies å regulere hvordan Stortingets vedtak om bevilgninger på de områder som omfattes av det etablerte avtalesystem skal forberedes.» Dette er meget presist når det gjelder forholdet mellom Hovedavtalen og Grunnloven. Det er lite kjent, men det er dette som er fakta. Stortinget har ansvaret. Det som er årsaken til at det ble brudd i år, var at partene - staten og jordbruket - så forskjellig på hva som var Stortingets vilje. Derfor må Stortingets vilje komme tydeligere fram, slik at en vet hvilket grunnlag en skal forhandle på. Det er noe av hele problemet vi står oppe i. Tilsløringene: Det sies en ting, men gjøres noe helt anna. Det er ikke noe rart at det blir konflikter. Det er en feil kurs vi er inne på i jordbrukspolitikken. Totalt sett gir det en kraftig økning av sårbarheten. Det er det motsatte av robusthet. Det er sårbart økonomisk, økologisk og sosialt. Det trengs en ny kurs. Avgjørende for den nye kursen er at man legger vekk tilsløringene. La oss få en åpen debatt om hva vi vil med norsk jordbruk. Nå må næringa sjøl fortelle utilslørt hva de vil, hva de vil prioritere. Dermed kan vi få en kunnskapsbasert debatt i 20

21 Mari Gjengedal og Nora Geirsdotter Bækkelund, Spire: -Til deg som spiser mat Artikkelen er skrive av Mari Gjengedal, leiar for miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire og Nora Geirsdotter Bækkelund, medlem i Spires matutval og publisert i Dagbladet 19. mai «Huff», tenker du. Vi vet. Det er vanskelig å forstå landbrukspolitikk. Knapt forhandlingspartene selv henger med når tåken for alvor har lagt seg over jordbruksforhandlingene. Dette har ført til en oppfatning av at landbruk først og fremst er en sak for spesielt interesserte. Men det er selvsagt bare tull. Det handler tvert imot om normale folk som deg, og ikke minst om maten du spiser hver dag. Tirsdag 6. mai ble Regjeringens tilbud til jordbruksforhandlingene lagt fram. Det blir sagt at tilbudet går til norske bønder. Det er imidlertid ikke vanlige norske bønder, men den brasilianske storbonden som kommer til å gni seg i hendene over dette tilbudet. Regjeringen legger nemlig opp til et mer industrialisert landbruk hvor stadig mer av maten produseres på importerte fôrråvarer fra Brasil. Dette er en logisk konsekvens av at statlig støtte skal vris mot større bruk på bekostning av de små utkantgårdene, og at grensene øker for hvor mye hver enkelt bonde får lov til å produsere. Bøndene i Norge skal bli færre, gårdene skal bli større og maten skal produseres i stadig større volum enn før. Men ikke på norske ressurser. Landbruksminister Listhaug, som liker å spøke om kirkegårder, gir med dette tilbudet aktiv dødshjelp til norsk landbruk slik vi kjenner det. Dette angår deg som forbruker av flere grunner. Norske forbrukere vil for det første ha et miljøvennlig landbruk. Forbrukerkampanjer mot palmeolje, scampi og den slags uhumskheter har vist at vi rynker på nesen av matproduksjon som bidrar til miljøødeleggelser og klimaendringer. Vi vil ikke at stadig mer av maten vår transporteres halvveis over kloden, eller at vi indirekte er ansvarlig for regnskogshogst og utradering av biomangfoldet i Brasil gjennom vår soyaimport. Som gode nordmenn er vi også tilhengere av menneskerettigheter og motstandere av for eksempel landran. Vi vil helst ikke at brasilianske småbønder skal få landjord og livsgrunnlag spist opp av store industriplantasjer på grunn av vår soyahunger. For det andre setter forbrukere, som mennesker flest, pris på sikker tilgang til mat. Ikke så rart kanskje, siden vi stadig vekk har behov for denne populære varen - faktisk opp mot flere ganger om dagen. Problemet er at Regjeringen vil at mer av maten til både storfe, griser, kyllinger og melkekuer skal bestå av importert soya istedenfor gras og korn dyrket utenfor våre egne stuevinduer. Da trues matsikkerheten, og norske krisetilstander er bare et soyabåthavari eller en alvorlig tørkeperiode unna. I tillegg vil jo vi forbrukere gjerne ha sunn mat. Vi vil spise kjøtt fra dyr som har vokst opp med litt luft mellom seg og sidemannen, slik at bøndene ikke må bruke store mengder medisiner og antibiotika for å få bukt med sykdomspresset. Vi vil også slippe å bli syke av å for eksempel spise kylling som inneholder altfor mye av soyafettsyren omega-6 sammenliknet med vanlig omega-3. Du blir som kjent hva du spiser. Større bruk innebærer flere dyr på mindre areal og større behov for billig soyafôr, siden det er grenser for hvor mye én bonde kan dyrke selv. Om Regjeringens politikk går gjennom, vil dette derfor innebære en utvikling i produksjonen som vi ikke vil ha. Og så er vi jo ganske glade i dette norske kulturlandskapet, da. Vi liker å se grønne beiteåser og velholdte åkre framfor busker og kratt. Vi liker også å tjene penger på turister som kommer for å nyte den samme utsikten. Og den norske bonden, han er jo heller ikke så verst. En ganske sympatisk type egentlig, som jobber lange dager, bruker ferier og helger for å produsere sunn og kortreist mat til deg, og sannsynligvis får langt mindre lønn enn du selv mottar. Det ville jo ikke vært så verst hvis han kunne leve av å gjøre jobben sin. Konklusjonen, kjære forbruker, er at politikerne har fått lov til å stue bort landbruket og jordbruksoppgjørene i en politisk avkrok altfor lenge. Men nå vet vi bedre. Norsk landbruk er ikke til for bøndene. De kan nok finne andre og langt mer lønnsomme jobber om landbruket går dukken. Nei, landbruket er i aller høyeste grad til for deg og meg, og det er opp til oss å beskytte det. Vi må engasjere oss og ta eierskap over landbrukspolitikken. Vi må reise oss og kreve ordentlig, god og sunn mat. Mat som er laget på norske ressurser, som sikrer oss en trygg matforsyning, og som er laget på en miljøvennlig måte. Og til Listhaug, som later til å tro at det eneste forbrukere er opptatt av er billig mat, skal vi si: Pris er ikke er alt her i verden. Vi som forbrukere vil heller spise kvalitetsmat og ha en ren samvittighet. For så fattige er vi ikke at vi ikke har råd til å betale det ekte mat koster. 21

22 Marion Solheim, kommunikasjonsrådgiver, tidligare journalist i NRK: -Guud kor billig! Artikkelen er skrive av Marion Solheim og er publisert i Bergens Tidende 22. mai Solheim jobber som kommunikasjonsrådgjevar ved Det medisinsk-odontologiske fakultet, Universitetet i Bergen. Ho har jobba over ti år i NRK, for mellom anna NRK Sogn og Fjordane, Dagsnytt, Dagsrevyen, Radiodokumentaren, Brennpunkt og NRK Hordaland. Her lille venn, mamma har laga deilig svinesteik til deg. Den er proppa med den multiresistente stafylokokkbakterien MRSA CC398, som har begynt å ta livet av danskane. Men guuud kor billig den var, gap opp! Det var då egsåg Debatten på NRK1 forrige torsdag (15.mai) at det tok litt fyr i topplokket mitt. Der fekk altså tungt subsiderte Trygve Hegnar sitte - altfor uimotsagt - og bjeffe om at bøndene må slutte å gnage etter meir pengar, får dei aldri nok? Og vi kan jo ikkje ha det slik at Norge skal ha den dyraste maten i Europa, blablabla, jabbajabba. Vel, Hegnar. Det er mykje i Norge som er dyrast i Europa. Vi har sikkert verdas dyraste økonomiblad, for den del. Og vaskemaskiner, øl, barberblad og husleige. Som den økonomiske eksperten du er, så er det merkeleg at du overser at vi også har eit særdeles høgt lønsnivå her til lands, som går hand i hand med kostnadsnivået. Trur du diesel til traktoren er gratis? Nettingen til gjerdet? Likevel skal altså bøndene ha Norgeutgifter, men levere til Polen-prisar. 15-timarsdagar Noko bøndene for så vidt også prøvar på, å levere til lågpris. Det er gammalt nytt at det er mellomledda og daglegvarekongane som sit att med pengane. Tal frå Norsk Institutt for Landbruksøkonomisk Forsking, viser at ei bruttoløn i landbruket var på kroner per årsverk. Dette er inklusiv det skattemessige jordbruksoppgjeret. Snittløna for andre lønsmottakarar var kroner. Det er kring kroner i skilnad, det. Og eg har aldri møtt ein vestlandsbonde som jobbar berre 7,5 timar for dag. Eg skal like å sjå Hegnar ta ei 15- timarsøkt i siloen midtsommars og finne ut om han gliser like nedlatande til bøndene etterpå. Lykke til. No er det altså heller ikkje slik som ein kan få inntrykk av, at bøndene er den einaste yrkesgruppa som blir subsidiert av staten. Media er eitt døme. Milliardar av skattekroner går kvart år med til at vi skal ha eit vitalt og mangfaldig medielandskap. Jordbruksstøtta er på kroner per årsverk, medan mediestøtta er på 1,25 millionar kroner per journalist. Fastlegen din er også subsidiert, mange yrkesgrupper er det. Skulle berre mangle. Dyrevelferden blør Men no er som vanleg bøndene som er fokus. Er det så nøye då? Vi kan jo importere billig mat, ikkje sant? (Og la oss for all del oversjå det faktum at EU subsidierer sine bønder også, i søkk og kav.) Tja, det kan vi jo saktens. Men på same måten som eg kjenner at vegrar meg for å kjøpe klede eg veit er laga av barnearbeidarar, så har eg tungt for å glefse i meg daue dyr eg veit er produsert på store fabrikkar. Det eine er dyrevelferden. Ein treng ikkje vere manisk vegetarianar for å få med seg at dyrevelferden ligg og blør på kapitalismen sitt altar. Det er og blir levande vesen, dette, uansett kor mange rekneark ein brukar. Dyr som kan kjenne smerte og frykt. Og glede, for så vidt, det veit alle som har sett lam som hoppar rundt på grønt gras. Mange billig-dyr vi legg på grillen har ikkje opplevd det. Ifølge Rådet for Dyreetikk fins det mange døme på det. Kalvekjøt med bismak Eitt er gjøkalvoppdrett, som gjev oss deilig, lyst kalvekjøt på tallerkenen. Eg let rapporten frå Rådet tale for seg sjølv: «I mange europeiske land har produksjon av lyst kalvekjøtt lange tradisjoner. I den mer ekstreme industrielle form av denne produksjonen, som nå er forbudt i enkelte EU-land, holdes kalvene i mørke rom i svært trange båser eller bokser. Kalvene kan ikke snu seg og etterhvert knapt ligge. De fôres kun på melk (melkepulver) og utvikler ingen drøvtyggerfunksjon. Kalvene blir anemiske, noe som gir en ettertraktet lys, nesten hvit kjøttfarge.» Det mest ironiske er å treffe på byfolk som gladeleg betalar 3000 kroner i månaden for at den sjuke bikkja skal ha spesialdiett, men i neste sekund stønnar og okkar seg over norske kjøtprisar Fleire enn meg som får bismak? Dødeleg bakterie Det andre er kva vi vil putte i oss. Ta den danske, billege svinesteika som eitt av mange eksempel. For å halde kostnadane nede får sjuke som friske dyr store mengder antibiotika, sånn just in case. Det har enda med multiresistente bak- 22

23 teriar som ikkje let seg hindre av penicillin. Nærare bestemt den farlege bakterien MSRA CC 398, som også går på menneske. Det er rekna med at kring to millionar danske grisar er smitta, og i følge avisa Politiken har til no tre danskar døydd av bakterien. Menneske, altså. Ikkje pokker om det er slik mat eg vil gje til ungane mine. Meanwhile, in Norway, så har vi framleis eit forholdsvis reint landbruk. Det er få restar etter medisin og hormon i norsk mat, noko Mattilsynet testa i Ok, så gjev vi blaffen i dyrevelferd og tek sjansen på bakteriane. Kva då? Arrogant på oljeberget Om vi ser litt utanfor oss sjølve og landegrensene, så er det ei verd der ute, der mange svelt. Det blir fleire og fleire menneske på kloden, og alle treng faktisk ein bonde tre gongar dagleg for å bli mett. Og så skal vi sitte her på oljeberget og importere, i staden for å utnytte eigne ressursar? For ikkje å snakke om kor lite klimasmart det er. Så arrogant at eg blir dårleg. Det skulle vere unødvendig å påpeike at verda ikkje er ein stabil leikeplass, og at det kan komme tider der det å vere totalt avhengig av import kan slå smerteleg tilbake. Men alt dette bryr ikkje landbruksministeren seg om. Ho seier ja til korttenkt mat, utan å blunke. Tilbake til Debatten på NRK her om dagen, (15.mai) vi er inne i siste spørsmålsrunde. Programleiaren gjev alle sjansen til å svare på nokonlunde saklege spørsmål. Så kjem han til bondelagsleiar Nils Bjørke. «Så hva skal dere blokkere i morgen, da?» I beste fall eit dårleg forsøk på å vere artig. Men det heile verka berre nedlatande og på grensa til pute-tv for min del. Bonden, til liks med maten han og ho produserar, fortener meir enn eit minimum av respekt. Dette er ikkje eit jordbruksoppgjer, det er eit verdival. Alle bileta er frå setra Repeset som ligg på fjellet sør for Rødberg i Nore og Uvdal kommune. Foto. Gerd Gunnerød. 23

24 Kato Nykvist, journalist i Nationen: -Glade griser gir friske mennesker Artikkelen er skrive av Kato Nykvist, journalist i Nationen og publisert i avisa 4. juli Kato Nykvist er frå Namsos i Nord- Trøndelag. Etter mange år som journalist i Oslo, flytta han i 2000 til Trondheim, og jobbar frå Nationens trøndelagskontor. Kato har jobba som nyhetsournalist innafor dei fleste av Nationen sine kjerneområde. Han har sidan 2008 vore kommentator i avisa. Interessefelt: Norsk politikk, landbruk, miljø/klimaspørsmål og distriktspolitikk. Av nesten tusen kontrollerte svinebesetninger i Norge våren 2014 fant Mattilsynet den fryktede svinebakterien LA -MRSA i kun én. Norsk svineproduksjon står i en særstilling i Europa. God dyrehelse gir lavere helserisiko for oss mennesker. LA-MRSA, eller antibiotikaresistente gule stafylokokker, blir stadig mer utbredt i europeisk svinehold. I fjor ble bakterien påvist også i Norge i 24 svinebesetninger. Da tok Mattilsynet opp kampen mot bakterien. Myndighetene går radikalt til verks. Smittebesetninger slaktes ned, og fjøsene desinfiseres. Prøvetagningen i alle større svinebesetninger viser at Norge nå har svært god svinehelse. Det er ingen selvfølge. I vårt naboland Danmark er situasjonen helt ute av kontroll. En undersøkelse i 2012 viste at åtte av ti slaktedyr var smittet. Myndighetene har gitt opp å finne ut hvilke besetninger som er rammet. Myndighetene anklages for å bagatellisere situasjonen. To journalister som navnga flere smittebesetninger ble nylig dømt. Dette er opplysninger som ikke skal offentliggjøres. Samtidig er det kjent at minst fire mennesker er døde på grunn av bakterien siden Heller ikke dette var offentlig kjent før opplysningene kom for en dag under rettssaken mot de to journalistene. Ingen av de døde personene hadde selv vært i kontakt med svin. Det viser at bakterien også smitter fra menneske til menneske. I Danmark hadde antallet registrerte smittede av denne spesielle bakterien økt med 1400 prosent mellom 2009 og Antibiotikaresistens er en svært alvorlig trussel mot folkehelsen. Problemet er sterkt økende. Verdens helseorganisasjon (WHO) advarer mot en «etter-antibiotika-epoke» der vanlige infeksjoner og mindre skader igjen kan bli dødelige. Vi er i ferd med å miste medisinen mot hverdagssykdommer. I EU regner man nå med at svimlende dødsfall årlig er direkte knyttet til resistente bakterier. Det er den omfattende og økende bruken av antibiotika som er kilden til problemene. Da er det rystende å tenke på at to tredeler av verdens antibiotikaforbruk er knyttet til kjøttproduksjon. Som Björn Olsen, professor i infeksjon sykdommer ved universitetet i Uppsala sier til Dagens Nyheter: «Det er et overgrep på legevitenskapens framskritt å bruke antibiotika på kjøttdyr for at de 24

25 skal vokse litt raskere og noen skal tjene penger. Det er forferdelig. Vi er på vei mot stupet i rakettfart». I Sverige har de danske metodene skapt debatt. Politikere oppfordrer til boikott, og flere dagligvarebutikker har fjernet dansk svinekjøtt fra kjølediskene. Danskene er naturlig nok bekymret for konsekvensene, de eksporterer svin for 1,2 milliarder kroner til Sverige. I Norge er som sagt situasjonen en helt annen. Norsk landbruk ligger på bunn i antibiotikabruk i Europa. Per kilo biomasse er antibiotikabruken under en tredjedel av det svenske forbruket. Danmark har ti ganger høyere antibiotikabruk mens Tyskland tar 50-gangen. I enkelte land rundt Middelhavet brukes det mer enn 100 ganger så mye antibiotika i matproduksjonen som i Norge. Det er flere årsaker til den unike smittestatusen og den lave antibiotikabruken i norsk landbruk. Men det er liten tvil om at én viktig faktor er at vi har forholdsvis små besetninger med stor geografisk spredning. Det er et skjørt fortrinn. Dagens regjering satser på færre og større gårdsbruk. En omfattende strukturrasjonalisering skal bidra til å redusere norske jordbruksoverføringer, men regjeringen bruker også dyrehelse som et argument. Færre og «robuste» bruk med profesjonelle gårdbrukere på heltid vil styrke dyrevelferden, hevdes det. Landbruks- og matminister Sylvi Listhaug viser til at norske dyrebesetninger også under rødgrønt styre har blitt større, uten at det har svekket dyrehelsen. Men ved Veterinærinstituttet er man like fullt bekymret for utviklingen. Forsker Anne Margrete Urdahl peker i Aftenposten på at større besetninger ofte medfører mer kjøp og salg av levende dyr. Dette er en kjent risikofaktor for spredning av både dyresykdommer og av resistente bakterier. I norske svinebesetninger blir gjerne syke dyr behandlet individuelt. Men blir besetningene større, kan individuell behandling bli vanskelig. I andre land er det vanlig å behandle hele binger med dyr med antibiotika. Det øker naturlig nok utviklingen av resistente bakterier. Listhaug og regjeringen skyver dyrevelferden foran seg når de tar til orde for sterk strukturrasjonalisering av norsk landbruk. Argumentet er syltynt. Det hadde vært ærligere om de vedgikk at målet først og fremst var billigere norsk mat. Men det skattebetalerne sparer på regjeringens nye landbrukspolitiske kurs, kan fort vise seg å bli en mangedoblet utgiftspost på helsebudsjettet. Kampen mot antibiotikaresistente svinebakterier LA-MRSA Eksplosiv vekst i tallet på dansker smittet av antibiotikaresistent svine- MRSA fører til heftig debatt i Danmark. Ifølge danske styresmakter er svine-mrsa så utbredd på danske gårdsbruk at de ikke vil gå inn for full nedslakting og sanering av smittede besetninger, slik en gjør i Norge. Danske helseeksperter er kritiske. - Det er en epidemi som er helt ute av kontroll, sier overlege Hans Jørn Kolmos ved Odense Universitetshospital til TVSyd. Tallet på smittede personer ble tredoblet fra 2012 til i fjor. Kolmos sier 2% blir blodforgiftet og at halvparten av de dør. - Landbruket er nødt til å ta ansvar for at det er svinebruka som lager bakteriene og sender de ut i samfunnet, sier han. Avviser norske tiltak Den danske fødevareministeren avviser derimot å ta i bruk norske tiltak i kampen mot svine-mrsa. Han hevder at de norske tiltaka ikke virker. Vil ha global krisekommisjon Antibiotikaresistent MRSA skaper uro på høyeste plan i Europa. Statsminister David Cameron i Storbritannia varsla før helga en uavhengig gransking. Han sa at helsevesenet risikerer å "returnere til de mørke hundreårene" fra tiden før antibiotikaen kom. I Sverige tar generaldirektør Leif Denneberg i Jordbruksverket til orde for at antibiotika må inn i forhandlingene om frihandelsavtale mellom EU og USA. Mens lederen i Centerpartiet vil ha en global krisekommisjon. Nationen 9. juli

26 Fra bladet Folkemusikk nr 3/14 26

27 Pernille Huseby, kommentar i Nationen 21. juli 2014: - Grenseløst og farlig naivt Mer handel: Frps statssekretær i Landbruks- og matdepartementet, Hanne Maren Blåfjelldal, vil ha mer handel med landbruksvarer, selv om hun også vil at Norge skal produsere «mer her hjemme slik at behovet for import reduseres». Foto: Ketil Blom Haugstulen Hør på dette utsagnet: «Det er viktig at vi har gode mekanismer for å sikre at den maten vi importerer er trygg. Handel vil alltid være viktig, og vi kan ikke stenge grensene fordi vi er så redde for diverse sykdommer.» Statssekretær og landbruksministervikar Hanne Maren Blåfjelldal fra Frp forklarte i Nationen fredag hvorfor det er riktig å liberalisere handelen med mat, gjennom å redusere det norske tollvernet. Mens ekspertise på smittevern i forrige uke uttalte at det er et «akutt behov for å få norsk importpolitikk etter i sømmene» (Steinar Westin, professor i samfunnsmedisin ved Norges teknisknaturvitenskapelige universitet), uttrykte Blåfjelldal ingen bekymring for at handel med svinekjøtt fra Danmark eller andre hardt MRSA-rammede land kan føre til smitte her i landet. Men «god kontroll» vil hun ha. Den skal etter alt å dømme utføres av Mattilsynet. En etat regjeringen nettopp har satt på slankekur og samtidig kjører inn i en ny, stor omorganisering, for å «få mer tilsyn ut av hver krone». Det skal selvsagt bli «mindre byråkrati», men de fleste vet at store omorganiseringer gjerne fører til MINDRE av den egentlige aktiviteten (altså i dette tilfellet tilsyn med dyr, matproduksjon, importmat og serveringsplasser) i en lang periode, og MER byråkrati, i form av støy, nedbemanningsprosesser, flytting, dataproblemer, systemkrangling og fanden og hans oldemor. Det er altså god grunn til å frykte at kontrollen både med importkjøtt og med norsk dyrehold vil bli svekket i en avgjørende periode. Og handelen som uten skikkelig kontroll er en trussel mot norske forbrukeres helse, men også norsk matproduksjon, den er uansett viktigere. Antibiotikaresistente bakterier sorterer vel under Blåfjelldals «diverse sykdommer». Det er grunn til å være redd for antibiotikaresistente bakterier. I vår kom Verdens helseorganisasjon (WHO) med verdens første globale overvåkningsrapport om antibiotikaresistente mikrober. «Vi er på vei inn i en postantibiotisk æra hvor vanlige infeksjoner kan komme til å drepe, advarte ekspertene. WHO meldte om funn av mikrober som er motstandsdyktige mot de sterkeste antibiotikaene verden over». - Det kommer til å snu opp ned på mye av moderne medisin, uttalte professor Morten Lindbæk, leder for Antibiotikasenteret for primærmedisin, til Dagens Næringsliv lørdag. Det kan bli slutt på alt fra protesekirurgi til kreftbehandling dersom sjansen for å dø av infeksjon med multiresistente mikrober blir for stor. Den ellers så handelsliberale VG beskriver situasjonen hvor åtte av ti danske slaktesvin har den farlige MRSA -bakterien, som skremmende. På lederplass oppfordrer avisen til en restriktiv linje i bruken av antibiotika spesielt, men det inntas også en advarende tone om kjøttimport: «Ekspertene vet for lite om hvordan mennesker blir smittet, men Folkehelseinstituttet kan ikke utelukke smitte fra kjøtt. I verste fall kan altså import av utenlandsk kjøtt gi ny spredning av MRSA. (...) Bakterien tar menneskeliv. Om et sykehus får den, kan det bli katastrofalt.» Dagens Næringsliv viet sin hovedreportasje i Magasinet lørdag t19. juli il antibiotikaresistente bakterier. Der kom det fram at World Economic Forum har ført opp antibiotikaresistens på listen blant de tre største helsetruslene i verden. Seksjonsoverlege Dag Berild ved Oslo universitetssykehus uttalte at han blir mer og mer pessimistisk: «Jeg har jobbet med dette i 15 år og har advart og advart. Men det er som med miljøkatastrofer, folk tar det ikke til seg før de ser konsekvensen. Det koster mye mer når det er for seint, sa han. Frp har som kjent, bare så vidt aner - kjent at klimaendringene er menneskeskapte. Det er derfor ikke å vente at kunnskapen om antibiotikaresistens vil synke inn med det første. Mine velgere leser ikke Nationen, slo landbruksminister Sylvi Listhaug fast i et intervju her i avisa i juni. Kanskje Frp-velgerne, folk flest, burde begynne med det? Da ville de ha krevd handling. Men enn så lenge kan kanskje Blåfjelldal og Listhaug drive med sitt naive tåkeprat om viktigheten av handel. Men regjeringen har også oppnevnt et eget ekspertutvalg om antibiotikaresistens. Utvalget skal anbefale virkemidler for at Norge skal stå best mulig rustet. Da må også handelsrestriksjoner med de hardest rammede MRSA-landene og kontroll med importmaten derfra, bli aktuelle politiske spørsmål. Så får vi bare krysse fingrene for at den grenseløse naiviteten og passive holdningen vi så langt har sett fra regjeringshold, ikke vil ødelegge norsk landbruks status som MRSA-smittefritt, eller enda verre: ta norske menneskeliv. 27

28 Hvor var mediene da norsk landbruk ble internasjonal bestselger? Tekst Ola Hedstein, adm. direktør i Norsk Landbrukssamvirke på landbruk.no 7. august 2014 Sannelig min hatt. En internasjonal bestselger og et ektefødt barn av norsk landbrukspolitikk. Mer offensiv, nytenkende og endringsvillig kan man vel ikke bli! Men hvor var avisene og politikerne? De fikk det rett og slett ikke med seg! skriver Ola Hedstein på Landbruksbloggen. Politikere snakker om endring og konkurranse, mens samvirkebønder handler. Slik kan man vel oppsummere nyheten om at norske bønder etablerer verdens nest største bioteknologiselskap. Men nyheten om at norske bønder lykkes og satser i en av verdens tøffeste eksportnæringer har ikke nådd forsidene på avisene, eller blitt hyllet av ministre og Stortingspolitikere. De snakker om behovet for å endre landbruket, mens samvirkebøndene er i full gang med å utnytte markedsmulighetene. For hvor var næringslivsjournalistene i Dagens Næringsliv, Aftenposten, Finansavisa og Nationen, da nyheten kom om at to bondeeide bioteknologiselskaper i Norge og Holland fusjonerte til å bli verdens nest største internasjonale selskap på svinegener? Fikk de ikke med seg dette eller var de ikke interesserte? Eller forsto de rett og slett ikke det økonomiske omfanget og potensiale av denne nyheten? Jeg velger å tro det siste. Både politikere og journalister ser seg blinde på jordbruksforhandlingene og tror at norsk landbruk og landbrukspolitikk kun handler om det. Shame on them. Verdikjeden for mat handler om svært mye mer. Et langsiktig privat eierskap som investerer i teknologi og innovasjon er gull verdt for norsk økonomi. Det er akkurat slike satsinger som skal finansiere framtidig velferd i Norge når oljesektoren ikke lenger gir oss en snarvei til velstand. Topigs-Norsvin selger gener fra norsk landbrukspolitikk Det er rett og slett gener fra norsk landbrukspolitikk som nå har blitt en internasjonal eksportvare. De to bondeeide bioteknologiselskapene Norsvin fra Norge, og Topigs fra Holland, har altså etablert et internasjonalt selskap som skal selge svinegener til hele verden. Det blir faktisk verdens nest største selskap innen svineavl med 1 milliard i omsetning og 500 ansatte. Fusjonen mellom TOPIGS og Norsvin International er en viktig milepæl i norsk husdyravl, forteller administrerende direktør i Norsvin SA, Olav Eik-Nes og styreleder Geir Heggheim. Foto: Norsvin. Norsvin er attraktiv på det internasjonale markedet fordi norsk svineavl alltid har tenkt langsiktig og elsket fram en sprek, effektiv og framfor alt frisk gris. I motsetning til mange andre land har norsk landbrukspolitikk handlet om å bekjempe sykdommer, bruke minst mulig medisin og utnytte fôret effektivt. Derfor har norske svinegener blitt en vellykket eksportvare. Grisens klingende navn er norsk landvin, og er i ferd med å erobre USA. Bønder eier og utvikler fastlandsindustrien gjennom forskning Norske bønder er dedikerte bedriftseiere og industriutviklere. Det har vist seg gang på gang. Ingen har større egeninteresse i å skape verdier ut av norske ressurser enn de som eier jorda, gården, grisene og skogen. All tilført verdi styrker bondens egen øko- 28

29 nomi. Derfor har Gilde, TINE, Prior blitt sterke og ledende merkevarer. Det ble de før vi oppdaget merkevarens betydning. Bøndene skjønte at direkte kommunikasjon med forbruker var riktig vei å gå allerede på 60- tallet. Norsvin satset på avansert avl og genetikk på en helt ny måte allerede på 50-tallet. Lenge før bioteknologi og bioøkonomi var ord vi hadde hørt om. Og siden har norsk bønder investert i langsiktig forskning og rask anvendelse av ny kunnskap. Forbrukerinteresser som forretningsstrategi Produktet som Topigs-Norsvin skal eksportere er resultat av mange års riktig landbrukspolitikk. Gris er utviklet i et godt samarbeid mellom staten og norske bønder. Det er dette som er samarbeid samarbeid for å skape suksess og verdier. Langt mer interessant enn å samarbeide for å unngå å gjøre stor skade. Hvilke resultater har samarbeidet gitt? Jo, friske og slanke griser som utnytter fôret effektivt. En gris som ikke er syk og som sjelden trenger besøk av veterinæren. En gris som ikke trenger antibiotika for å overleve eller hormoner for å vokse raskt nok. Dette er etterspurt av svineprodusenter i hele verden fordi forbruker har begynt å stille spørsmål ved hvordan maten egentlig produseres, og fordi den norske grisen gir bedre økonomi i fjøset. Samarbeid om endring og eksport Fortsatt er det riktig å satse på et nært samarbeid mellom bønder og myndigheter. Men samarbeidet må handle om å skape noe. Skape suksess, verdier, arbeidsplasser, optimisme og stolthet. Akkurat slik historien om Norsvin er. En suksesshistorie i innlands Norge som etablerer seg internasjonalt. Ikke akkurat hverdagskost for innlandsindustrien. Kanskje det er akkurat den hansken næringspolitikerne i Høyre og FrP bør ta opp. De bør glemme fordommene de måtte ha om samvirkebedrifter eid av bønder, og heller omfavne bøndene som de industriutviklerne de er og alltid har vært. Kanskje politikerne har noe å lære om norsk fastlandsindustri og ekte innovasjon? I hvert fall er det rimelig å forvente at stortingets næringspolitikere setter seg godt inn i de eksportmuligheter som norsk landbrukspolitikk har skapt. Det er mer enn gode lokalmatsprodukter som kan eksporteres og det ligger et større økonomisk potensiale i andre produktgrupper. Skal vi satse på genetikk som gir oss sunne og friske griser, sauer og kuer også i fremtiden? Jeg kjenner ingen forbruker som ikke vil si ja til dette. Muligens har jeg en snever omgangskrets, men spør du folk om de vil ha medisinfri og kjemikaliefri mat så er svaret ja. Dersom vi vil, kan dette fortsatt være et kjennetegn ved norsk matproduksjon. Et særpreg som ikke bare er kjekt å ha, men som vi utvikler til å være noe attraktivt for andre land som har dårligere forutsetninger til å gjøre den jobben Norsvin har lyktes med. En god plante- og dyrehelse er noe norsk landbrukspolitikk har skapt. Det vil være en god ide å sette seg slike mål i en ny Stortingsmelding om norsk matproduksjon. Ikke et snevert mål om at maten skal være trygg, men et mål om hvordan vi bruker dette til å skape en robust og innovativ næring som også kan lykkes med eksport. PS! Det var også forskningen til Norsvin som dannet kunnskapsgrunnlaget for lakseoppdrett. Det er også en eksportsuksess fra norsk landbruk og landbrukspolitikk. Norsk landbrukspolitikk har ikke hatt kortsiktig økonomisk gevinst som mål. Norske bønder har hatt en bærekraftig strategi uten å fristes til å ta økonomiske snarveier i matproduksjonen. Slike valg er i forbrukernes interesser. I det lange løp bygger man ikke tillit i markedet ved å ta snarveier. Derfor har ikke norske svineprodusenter gjort seg avhengig av importert dyremateriale, hormoner, vekstfremmere og utstrakt bruk av medisin. Har det noen verdi? Ja, det viser markedet i dag når dyrehelse, antibiotikaresistens og mattrygghet igjen får økt oppmerksomhet. 45 PURKER: På Lunder gård i Rakkestad er det omlag 45 purker i produksjon. Til sammen får de omlag griseunger i året. Bonde Kristin Ianssen synes hun har en flott jobb. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet 29

30 Foto: bjornflo.com Klassestrukturane i landbruket Me har 5000 år med jordbrukshistorie i dette landet, men aldri har me vel hatt eit heiltidsjordbruk. Kanskje er det på tide å revitalisere kombinasjonsbonden? Artikkelen er skrive av Bjørn Egil Flø, og publisert i Syn og Segn nr Bjørn Egil Flø er utdanna sosiolog og har vore tilsett ved Senter for bygdeforsking sidan Han har lang røynsle på tema som økologisk landbruk, virkemiddelbruk og det multifunksjonelle landbruket. Attåt har han arbeidt mykje med ressursforvaltning og utmarksbasert næringsutvikling. I heile oppveksten min stod far min i veitene. Frå han mønstra av på 50-talet til fyrst på 80-talet dyrka han jord. Fyrst på sitt eige bruk, og seinare på to nabobruk om han hadde langtids leigekontrakt på. Berre to gongar retta han ryggen, det eg kan hugse. Fyrste gong var i 1971, då tok han med seg dei tre yngste borna og reiste på bilferie i åtte fulle dagar. Og seinare, i 1981, då tok han med seg mor mi på ein tur til Trøndelag, ein tur som enda i vassplaning og flatklemt høgreside på den nye Passaten, som aldri vart den same etter møtet med «Ørsta Stålindustri», for å bruke hans eiga nemning på autovernet han rende seg inn i. I Trøndelag møtte han fleire av dei profilerte aktørane i «bondeeliten». Dei han kjente frå avisene og som han inntil då hadde trudd på, han vitja dei på gardane deira og snakka gardsdrift og landbruk med dei, og han kjende seg meir og meir viss på at desse ikkje var hans like. Under diskusjonane heime nemnde han ofte turen til Trøndelag. Særleg når bror min odelssonen vart gripen av optimisme og investeringsiver under gullåra i landbruket då fyrst på 80-talet, eller unntakstilstanden, som far min brukte å kalle desse få åra då det såg rett så godt ut for bøndene kringom i grendene. The disappering midldle «Modellane deira gjeld ikkje her heime», sa han, og meinte at den røyndomen analysane var tufta på, og som igjen danna grunnlaget for råda bøndene fekk, gjaldt for eit anna landbruk enn det ein finn på ytre søre luten av Sunnmøre. Me har gjort oss for store, men samstundes er me ikkje på langt nær store nok», sa far min. Og då visste ikkje eg, og neppe heller han sjølv, at han der og då hadde mykje av den same analysen som den då Cornell-baserte professoren i bygdesosiologi Fred H. Buttel. For omtrent samstundes, i juni , presenterte Buttel fyrsteutkastet av det som etter kvart skulle verte den vidgjetne artikkelen «The political economy of part-time farming», som kom 30

31 på trykk i tidsskriftet GeoJournal 4/1982². Buttel avdekte det me kan kalle klassestrukturane i landbruket. Dei same klassestrukturane som eg trur far min kjende på då han vitja storgardane i Trøndelag. Etter å ha stått i veitene i 25 samfulle år, etter å ha tredobla storleiken på farsbruket, såg han at han enno var for liten til å klare seg, samstundes såg han at han også hadde gjort seg for stor til å klare seg. Far min var nok neppe den einaste som kjende på uroa om at uansett kor stor han gjorde seg, så ville han ikkje greie å henge med på kappløpet. Uttrykket «the disappearing middle» som Buttel akademiserte og delvis også tok eigarskap til, hadde eksistert i fleire år før professoren bestemte seg for å forske på fenomenet. Sjølve uttrykket spelar, som namnet tilseier, nettopp på fenomenet der dei middels store amerikanske bruka såg ut til å forsvinne, samstundes med at talet på store og små bruk såg ut til å auke. Buttel sa sjølv i eit intervju ein gong at ideen om å forske på fenomenet kom nett av at han snakka med bønder som hevda at fenomenet eksisterte. Seinare prøvde han å finne vitskaplege arbeid som beskreiv fenomenet, og oppdaga at det var knapt med slikt. Slik sett representerer også Buttel eit godt døme på korleis god forsking kan gjerast. Han tok tak i eit fenomen som kvardagsmenneska, folk som verka og arbeidde i den verkelege verda, sjølve meinte å sjå, og han gjekk inn i fenomenet for å undersøkje om eksistensen var reell. Han beskreiv fenomenet og freista å kome opp med forklaringar på korleis fenomenet har oppstått. Nyklassiske skrivebordsmodellar No skal eg ikkje gjere eit stort poeng av at Buttel var sosiolog, medan det meste av det såkalla kunnskapsproduserande støtteapparatet åt landbruket var og delvis også er dominert av agronomar og økonomar, men det er interessant når ein set seg ned og ser på det vitskapsteoretiske grunnlaget som ligg til grunn for den landbrukspolitiske utforminga. Ta til dømes den økonomiske modelleringa. Dei aller fleste modellane i dag tek utgangspunkt i det som vert kalla nyklassisk teori. Det er ein teori tufta på ideen om den perfekte marknaden altså at alle veit kva alle gjer, og at ingen kan utøve marknadsmakt. Problemet er berre at slik har aldri marknaden vore. Verken marknaden for landbruksvarer eller nokon annan marknad, det eg veit. I tillegg føreset teorien homogene varer altså at ein ost er ein ost. Det er mogeleg me trudde det ei tid, før 80-talet ein gong, altså før me nordmenn begynte å simulere at me var franskmenn, og alle med respekt for seg sjølv kjøpte seg roterande ostefat og inviterte vennar på ost- og vinkveldar, som om me ikkje hadde annan mat. Men i dag veit me at det finst både eine og hin typen ost, og me meiner og trur at dei endåtil smakar ulikt. Den kanskje mest alvorlege faren med dei nyklassiske føresetnadane er likevel ideen om at me menneske, altså i denne samanhengen bøndene, er rasjonelle og ikkje handlar verken strategisk eller taktisk, og at alle er profittmaksimerande. Til det må eg berre seie at hadde det vore tilfelle, hadde dei vel neppe vore bønder. No må eg likevel få presisere at eg på ingen måte avviser økonomiske modellar. Eg ser behovet for å forenkle røyndomen gjennom modellar. Eg trur folk evnar å forstå det George Box og Norman Draper³ så treffande seier, nemleg at «All models are wrong, but some are useful» (Alle modellar er feil, men nokre er nyttige). Men eg vil legge til at dei berre er nyttige i særskilde situasjonar og samanhengar. Det eg er kritisk til, er at modellane har ein så sterk posisjon, særleg når ingen av føresetnadane dei er tufta på, er reelle. Eg meiner; då er det kanskje ikkje så løye at ein ved hjelp av slike modellar kan få landbrukspolitikken til mesta alle politiske parti til å sjå rett så attraktiv ut. Arbeid utanfor Det Buttel gjorde, derimot, er mesta det motsette av det fleire av dei nyklassiske økonomane gjer. Han observerte kva som skjer, og så brukte han modellar og teoriar til å gi plausible forklaringar på det observerte fenomenet. Og det han meinte å finne, var at dei middels store bruka i USA den tida såg ut til å vere dei som bukka under, medan dei minste og dei største greidde seg. Det var ikkje berre det at dei fall mellom to stolar som gjorde at dei tapte, det var ikkje berre det at dei ikkje nådde opp i konkurransen om å produsere billig nok i bulk, eller at dei var for store til å produsere kvalitetsvarer for spesialmarknaden. Like mykje var det at dei ikkje evna å konkurrere med bruk som kunne leige inn arbeidskraft og dermed halde arbeidskostnadane per produsert eining låge nok til at ein kunne gå i pluss på den stadig meir globaliserte matvaremarknaden. Men kanskje endå viktigare var det at metoden dei middels store bruka brukte for å møte 31

32 dei stadig fallande inntektene, var å ta arbeid utanfor bruket. Og til forskjell frå dei minste bruka var dei middels store bruka for store til å kombinerast med anna arbeid. Arbeidsmengda gjorde at dagane ikkje strakk til om ein i tillegg skulle vere nøydd til å gå på arbeid utanfor bruket, samstundes som ein skulle drive gardsbruk med 50 til 100 mjølkekyr. Med fire timar nattesøvn over tid kan gnisten gå ut av dei fleste og det gjorde han hjå den amerikanske gjennomsnittsbonden. Medan bøndene på dei minste bruka hadde kombinert gardsarbeidet med anna arbeid lenge, og dermed også tilpassa både gardsdrifta og arbeidet utanom til ein berekraftig kombinasjon, var det uråd for dei som hadde freista å henge med på tredemølla, brått å skulle kombinere når dei såg at inntektene frå jordbruket ikkje lenger heldt seg oppe på eit tilfredsstillande nivå. Der dei minste kombinasjonsbøndene hadde tileigna seg både utdanning og arbeidskompetanse som kvalifiserte dei for godt betalte kombinasjonsjobbar utanom bruket, hadde dei tidlegare fulltidsbøndene satsa alt på jordbruket og samstundes diskvalifisert seg for posisjonar i arbeidslivet som også kasta av seg inntekter høge nok til at det monna som eit effektivt inntektstilskot til den jamt krympande jordbruksinntekta. Bli større - eller avvikle Der dei minste amerikanske kombinasjonsbøndene representerte ei relativt stabil gruppe bønder, var dei mellomstore bøndene på veg. Dei var på veg inn eller ut av næringa, og dei strekte seg etter noko anna enn det dei hadde. Der dei minste kombinasjonsbøndene hadde funne seg godt til rette med kombinasjonsdrifta, prøvde dei mellomstore å betre på det dei opplevde som ein uhaldbar situasjon. For svært mange av dei amerikanske gjennomsnittsbruka var strategien anten å vekse seg store eller å avvikle. Nokre ville bygge seg opp til å verte endå større ved hjelp av kapital som dei søkte å skaffe seg ved å ta arbeid utanfor bruket. I ungdommeleg optimisme, driven av ei framtidstru aktivt formidla gjennom autoriserte forteljingar frå landbruksdepartementet og den amerikanske bondeeliten, krumma dei nakken i måneskinet og vaks seg større. Dei var drivne av vona om å kome seg over kneika og skape eit levedyktig familiebruk for seg sjølv og arvingane sine. Andre såg at dit kom dei aldri. Dei hadde prøvd så lenge det gjekk, men såg at dei ikkje evna å halde tritt med utviklinga. For nokre kunne det handle om ytre avgrensingar, at det rett og slett ikkje fanst areal nok i nærleiken å ekspandere på. For andre kunne det handle om meir personlege avgrensingar, som at dei rett og slett ikkje hadde krefter att i den aldrande kroppen til å halde det gåande lenger. Dei hadde prøvd å supplere jordbruksinntektene med inntekter frå arbeid utanfor bruket så lenge vona fanst. Men ein dag forvitra vona, og fridomen dei ein gong trudde låg i jordbruket, vart no å finne i avviklinga. Vekst i talet på småbruk Det same gjeld for så vidt enno i USA. I perioden 1997 til 2007 høyrde langt over halvparten av dei nedlagde bruka til kategorien «gjennomsnittsbruket» bruk på mellom 700 og 1500 mål. Samstundes skjer det, kanskje overraskande for mange, ein vekst i talet på bruk i USA om dagen. I perioden vaks talet på bruk i USA med over 4 %, altså nær bruk. Og dei fleste av dei nye bruka ligg på mellom 50 og 200 mål og er dermed langt mindre enn gjennomsnittsbruket 4. Ein forskarkollega ved The University of New York kan fortelje meg at det i tillegg kjem til endå fleire bruk, bruk drivne av bønder som av politiske grunnar ikkje vil vere med i teljingane. Veksten i talet på små bruk skjer stort sett over heile USA, men New England er, sett vekk ifrå California og rikmannsområdet inn forbi San Fransisco, det absolutt viktigaste og også det mest interessante området sett med norske auge. I kjølvatnet av «Back to the land»- bevegelsen på 70-talet, som 32

33 hadde sin pubertet i hippiebyen Brattleboro i Vermont, har ein no vaska av seg tjallrusen og lagt kassegitaren på hylla og begynt å stå opp om morgonane. Dei har endeleg klart å kome seg ut på åkrane, og kombinerer no kunnskapsbasert agronomi med produksjon av høgkvalitets landbruksprodukt og kløktig organisering av distribusjons- og foredlingsarbeid 5 Ny-samvirke og marknadsnettverk er det nye mantraet, og forteljingane dei fortel, er til forveksling like dei våre eigne seniorbønder fortel om framveksten av det heimleg bondesamvirket. Det er ein antireaksjon ikkje ein positiv respons på verkemiddel men ein motreaksjon mot det dei opplever som maktutøving frå det etablerte marknadsog distribusjonssystemet som dominerer landbrukssektoren i USA. Dei nye bøndene i USA gjer nett det motsette av det økonomane i det amerikanske landbruksdepartementet rår dei til, dei insisterer på å vere små. Dei vil ikkje vekse seg større enn at dei framleis er små nok til å overleve, for dei veit dei aldri kan skaffe seg kapital nok til å bli så store at dei kan overleve. Derfor gjer dei det bønder har gjort i tusenvis av år; dei kombinerer. Dei hentar inntektene sine frå eit stort mangfald av kjelder. Nokre skriv artiklar til tidsskrift og aviser mot eit skapleg honorar, nokre reviderer rekneskapar og gir råd til bønder og andre om godt føretakshushald, andre gjer førefallande arbeid i lokalsamfunnet, og kanskje går ein og annan innom den lokale bilverkstaden og hjelper til der når arbeidet hopar seg opp. Dei er fagleg dyktige over eit vidt spekter, og dei er etterspurde på arbeidsmarknaden. Men kjernen det som driv dei er dei timane dei kan få arbeide med jorda, og det å utvikle gode agronomiske metodar og levere produkt i toppklassa for ei stadig veksande middelklasse i den vestlege verda. Slik sett stemmer det framleis, det Buttel såg, nemleg at det er mogelegheita til å kombinere landbruk med anna arbeid som ligg til grunn for at dei små bruka enno finst i USA, ja faktisk også veks i talet. Og det er ikkje nauda som driv dei. Til forskjell frå dei middels store bøndene kombinerer ikkje dei minste kombinasjonsbøndene gardsarbeidet med anna arbeid einast fordi dei må, men like mykje fordi dei finn kombinasjonen givande. Dei er ressurssterke, og dei kjenner verdien sin på arbeidsmarknaden, dei veit å skaffe seg gode inntekter og fleksible ordningar som også set dei i stand til å legge naudsynt energi i arbeidet på småbruka. Oppskalering og doxa Kvifor fortel eg dette no? Eg fortel det for å tydeleggjere at den som drøymer om at ein kan ppnå eit berekraftig landbruk einast gjennom ei solid oppskalering av bruksstorleiken, ikkje må sjå seg blind på berre denne eine vegen. Å skape eit berekraftig land- bruk er vanskelegare enn som så, og sjansane for å lykkast forvitrar meir og meir for kvar dag som går og kanskje også for kvar ekstra ku ein leier inn i fjøset. I alle fall i delar av landet. Det er på høg tid at landbrukspolitikarane i verda innser at landbruket har langt fleire møtepunkt med både sosialog velferdspolitikken og med tryggingspolitikken enn han har med nærings-, industri- og handelspolitikken. Me må kome oss ut av dogma til skrivebordsøkonomane om at stadig intensivering, effektivisering og produksjonsauke vil føre oss nærare dei politiske måla om eit berekraftig landbruk. Kan skje fører det oss heller ikkje nærare målet om ein auke i den totale matproduksjonen. I heile landbruket, ikkje berre i det norske, har det etablert seg noko ein fransk skarping med namn Pierre Bourdieu har lært oss å kalle doxa 6. For mesta ingen stiller eigentleg spørsmål om strukturrasjonalisering i seg sjølv lenger, berre om tempoet. I norsk politikk finst det knapt eitt einaste politisk parti av noka tyngd som ikkje innrømmer at ei viss strukturrasjonalisering må til i norsk landbruk. Sjølv Bondelaget og til og med Småbrukarlaget erkjenner om enn noko motvillig at strukturrasjonalisering må til. Går ein inn på argumenta og sjølve argumentasjonsmåten, vil ein sjå at ein er med på å skape ein konsensus om nett den same landbrukspolitikken som ein kritiserer, ein konsensus om ideen om at landbruket må givast midlar til investeringar og utvikling av bruket med tilhøyrande effektivisering og produksjonauke. Problemet er berre at den ideen i beste fall kan kallast naiv. Færre og større bruk Norske bønder har ein lei tendens til å sjå på sin eigen situasjon som meir solid enn naboen sin. Når bondelagsleiarane kringom i landet krev friske pengar på bordet, veit dei at det einast vil leie til endå ei omdreiing av strukturrasjonaliseringsskruen men på individnivået satsar kvar og ein på at dei står om naboen stuper. Observasjonen som far min gjorde på Trøndelagsturen sin, held seg oppe den dag i dag. Det er ikkje den marginaliserte fjordbonden med 70 brattlendte mål som utformar landbrukspolitikken sjølv om det er han som har prega 33