brodd lonely planet studenter i streik motmøter på moten democracy reloaded toleranse på svensk pensjonsreformen totalnekting fotball?

Transkript

1 -zin av radikale og sosialistiske studenter 20 NOK #25 brodd2004 brodd snus på dette: lonely planet studenter i streik motmøter på moten democracy reloaded toleranse på svensk pensjonsreformen totalnekting fotball?

2 redaksjonelt: Brodd er nå tilbake og oppe og går. De faste lesere av bladet har kanskje fått med seg at det har gått litt lengre tid enn vanlig mellom utgivelsene, men en ny redaksjon er nå i gang, og satser på å være tilbake med fire nummer i året. Vi håper imidlertid trofaste abonnenter satte pris på Håndboken om (og til bruk i) det offentlige rom, som kompensasjon. De siste årene har hverdagen som student blitt preget av utvalg, rapporter og reformer som forsøker å forandre ganske grunnleggende universitetets innhold og organisering. En del har vært sagt og skrevet om disse, men stort sett har de fått gå sin gang, og "Kvalitetsreformen," som på et tidspunkt ble forsøkt stemplet som studentenes reform, er nå en realitet. Flere eksamener og mer obligatorisk undervisning og innleveringer er vel det man først og fremst har merket, men pisken fra lånekassa vil nok bli tydeligere for flere etter hvert som hele stipendet forblir lån hvis man stryker. En liten gladnyhet er imidlertid at utdanningsminister Clemet, etter mye press, har gått vekk fra flertallsinnstillingen til Ryssdalsutvalget når det gjelder universitetets tilknytningsform til staten. Dette var et forslag som møtte kraftig motstand både fra de som frykter for dårligere stillingsvern og fra de som frykter en ytterligere kommersialisering av høyere utdanning. Et annet kontroversielt tema dette utvalget åpnet for, var innføring av skolepenger. Selv om dette utvalgets forslag har blitt skrinlagt for denne gang, er nok ikke debatten over. Mjøsrapporten, Berntutvalget, Giskereformen, Kvalitetsreformen og Ryssdalsutvalget, bygger på, og utvikler, de samme grunntankene om hvordan universitetet bør være og hvem som skal betale for det. Kommersialiseringen av høyere utdanning vil være en viktig kamp framover, og disse rapportene, utvalgene og reformene må sees i lys av en bredere og internasjonal trend, som innbefatter GATS (General Agreement on Trade in Services), hvor liberalisering av utdanning inngår, og Bolognaprosessen. innhold: \Redaksjonelt \Sutrer \Studenter i Streik \MotMøterpåMoten - EEF \Lonely Planet \Totalnekting i Fredstid \Toleranse på Svensk \Pensjonsreformen og markedsliberalismen \Democracy Reloaded \Den Politiske Fotballen Målet med Bolognaprosessen er å koordinere og samordne høyere utdanning i Europa til et "European Higher Education Area" innen Dette kan i seg selv høres fint ut, men bak Bologna-prosessens fine ord som utveksling, dynamikk og mobilitet, ligger en konkurransetankegang. Europeiske læresteder skal stå bedre rustet i konkurransen mot omverdenen. Til tross for alt snakk om standardisering er det god grunn til å tro at Bologna-prosessen kan øke de kvalitative forskjellene på utdanning i Europa. For når utdanningen i Europa får en felles standard, blir det mye enklere å rangere universitetene. Spørsmål om skolepenger og økt kommersialisering er og temaer som ikke kan sees uavhengig av denne prosessen. I flere land, blant annet Storbrittania, Tyskland og Portugal forsøker man å innføre eller øke skolepenger til store protester fra studentene. Hvor lenge er det før den debatten kommer for fullt her i Norge, eller før man opplever en snikinnføring gjennom for eksempel administrasjonsavgifter? Ved å innføre Kvalitetsreformen så raskt bemerket Norge seg som best i klassen i Bolognaprosessen, noe Clemet har påpekt er en av grunnene til at vi har fått ansvaret for prosessens neste ministerkonferanse. Denne avholdes i Bergen mai Denne konferansen er viktig å bruke for fortsatt å få debatt rundt kommersialisering av høyere utdanning og for å stille spørsmål om hvilket utdanningssystem vi vil ha. "Education is not for sale" er et nettverk som jobber i forhold til disse sakene, og som blant annet arrangerte motkonferansen "European Education Forum" samtidig som ministerkonferansen for Bolognaprosessen ble avholdt i Berlin i fjor høst. Reform er et av de ordene man skal vokte seg for. Forandringer blir kalt reformer hvis de mektige er tilhengere av dem. For eksempel forandrer Pol Pot en masse ting i Kambodsja, men dette kaller vi ikke reformer. Reformer er et Orwellsk begrep. Man bruker det for de forandringer man forutsetter å støtte. Det som kalles utdannelsesreformer, må evalueres på sitt eget grunnlag, men ikke ut fra antagelsen av a t de er positive bare fordi de kalles reformer. Mange av dem er ganske destruktive. Redaksjon: Kurt Hansen, Marry-Anne Karlsen, Ragni-Serina Zlotos Bidragsytere: Ståle Holgersen, Guro Ljone, Lars Tveiten, Antirasist, Thorleif Berthelsen, Lisa Engervik Brodd er et magasin som gis ut fire ganger i året av Radikale og Sosialistiske Studenter. Produsert på Bergen alternative mediasenter (BAMSE). Opplag ca Bamseproduksjon nr Anti- til u-kommersielle formål, men oppgi gjerne kilde. Bidrag kan sendes til brodd@bamse.as Nett: og Forsidebildet er av hunden Lita fra Husokkupasjonen i Jonsvollskvartalet i høst, bilde: ga

3 sutrer...om stengte dører og kunnskap som identitet, som kjøpes. Der jeg er fra (og jeg har ikke akkurat den fineste nasjonaliteten, hvis noe slikt fins - jeg er født i Tyskland), er jeg vant til å gå inn og ut av offentlige universitetsbyggninger fritt. Ja, riktig, uten å bruke nøkkelkort, uten å bli innestengt, og uten denne klaustrofobiske følelsen jeg får hver gang jeg skal ut av lesesalsbyggningen. Det samme skjer gang på gang: Jeg står foran døren, prøver å åpne den, og kjenner tilløp til panikk når jeg oppdager, at den er låst. Adrenalinet går opp før jeg i det neste sekund kommer på, at ja, det har skjedd før. Oppdager at jeg er i Norge, i Bergen, og her pleier man å låse alle mulige dører på Universitet. Så finner jeg hektisk døråpneren, og slipper ut. Her ved UiB låser man også institutter som egentlig skulle våre åpent for allmennheten. Hvorfor? Fordi kunnskap ikke tilhører utenforstående, men de som kan betale for det, eller til de som er funnet verdig til å få vite noe. Dette en menneskelig egenskap å prøve å forstå, hva som skjer i verden rundt omkring en selv. Men tilbake til det mer praktiske: Når man som student jobber med tverrfaglige emner, skulle man ikke da kunne snakke med hvilken professor eller masterstudent man vil? Eller hvis man er interessert i å studere ved UiB, skal man da bare ha mulighet til å se Universitetet på informasjonsdagene og som det vil vise seg? Hvis man er arbeidsledig, eller har arbeid og litt tid til overs, burde man da ikke ha rett til å gå og høre en forelesning om "fiskebiologi", eller "gasseksplosjoner i prosessindustrien", eller "arbeid under kapitalismen", hvis man vil? Faren med de låste dørene på universitetet ligger ikke bare i klaustrofobien: I Berlin er det for eksempel snakk om at studenter må betale for å høre forelesninger fra andre fag enn det de studerer. Et studentkort skal samle data for dette formålet. Kunnskap blir til vare, i hele verden. Argumentet om at de narkomane er en fare for universitetets ansatte og studenter, holder ikke. Problemer med de narkomane får et Men narkotikapolitikk er et annet spørsmål. Mennesker som er avhengig av narkotika burde imidlertid ikke brukes i et markedsorientert forsøk på å gjøre kunnskap til vare ved en kunstig ressursbegrensning. Kunnskap er ikke i seg selv begrenset. Punktum. En interessant hverdagsopplevelse er derimot når folk kommenterer nøkkelkort-ut-av-lommeboken-situasjonen: "Typisk, ikke sant", sier de, når døren ikke åpner seg. Bruken av nøkkelkortet er ikke beleilig. Man må først få det ut av ryggsekken, så må man gjennom hele prosedyren hver gang man bare vil gå gjennom en dør. Folk sliter med bruk av nøkkelkortet, dører blir stående åpne for eksempel i PC-saler. Jeg håper det blir sånn, og at nøkkelen ikke blir et statussymbol. Jeg ble ganske oppgitt da jeg oppdaget for første gang, at jeg må bruke nøkkelkort for å gå på do. Får man ikke gå på toalettet hvis man glemmer nøkkelkortet? Er jeg syk og klaustrofobisk, eller er

4 studenter i streik Om studentaksjoner i Tyskland Høsten 2003 var begynnelsen på en ny runde i den lange politiske prosessen for å innføre skolepenger i Tyskland. "Alt for alle - og gratis." Dette slagordet ble pregende for studentenes opprør de siste månedene i Tyskland. Å kreve "alt for alle" betyr at en ser en sammenheng mellom innføring av skolepenger og den usosiale politikken i Tyskland og i verden. Men skjønte alle studenter sammenhengen? - egentlig ikke. Men mange ble oppmerksomt på det under streiken. Delstatene Bayern, Niedersachsen og Baden-Württemberg ønsket å innføre skolepenger og fikk landets høyskolelov, som forbyr skoleavgift, opp for høyesterett. Dommen er ventet i midten av april. Delstatene har store planer: Bayern har allerede utarbeidet et system med studiepenger for det Tekniske Universitetet i München. Niedersachsen kom i høsten 2003 ut med et "høyskole-optimerings-konsept", som ble vedtatt i begynnelsen av Studentenes svar Studenter begynte å streike. Sentere for protestene var i Hessen (Frankfurt, Wiesbaden, Marburg, Kassel), Niedersachsen (Hannover, Göttingen, Braunschweig), Berlin, München og Hamburg. I hele tre måneder var det mange ulike protestaksjoner, fra "kreative og fargeglade," men betydningsløse aksjoner, til demonstrasjoner, protestaksjoner, små sabotasje og til og med sultestreik (i Berlin). Til forskjell fra tidligere studentstreiker, så nå en stor del av de protesterende saken som en del av en større prosess, og dermed viktigheten av å spille på lag med andre sosiale grupper i kampen mot sosial nedkutting. Det var en stor demonstrasjon den 1. november med mennesker i Berlin mot forbundskansler Schröders Agenda Det var også flere lokale aksjoner sammen med arbeidsledige. tene å okkupere universitetets viktigste bygninger to dager før delstatsparlamentets beslutning for å hindre medstudentene i å studere. I denne fasen ble det kritisk for solidariteten blant studentene. De fleste studentene mistet interessen, og hadde følelsen at de hadde gjort hva de kunne. Fram til dette tidspunktet samarbeidet Göttingens aktivister med studentrådet, som var (og er) sammensatt av kristendemokrater og liberale studenter, fordi disse hadde pengene til organisatoriske ting som plakater osv. Da de prøvde å radikalisere protesten, var det imidlertid studenttalsmannen og universitetslederen som ringte politiet. Flere ble skadet. Og aktivistenes forsøk på å komme inn i studentrådet i januar, slo feil. Bevegelsens suksess ligger i at den fremdeles lever, selv om den er blitt mindre. I flere byer begynte mange av de aktiverte å interessere seg for radikal kritikk og politisk samarbeid mellom grupper. Her stiller seg aktivistene opp for pressebilder. Noe som var problematisk: Pressen var så vant å konstruere virkeligheten etter deres rutiner, at studentene etter hvert tilpasset seg deres forventninger. (bilde:goest) desember: Flere studiefag blir avskaffet og universiteter må spare, noen blir stengt og - last but not least - står det i loven at, så snart det er mulig, blir skolepenger innført fra det første studiesemester. Hessen vil "bare" innføre skolepenger for langtidsstudenter - så langt. I Berlin førte den store bankskandalen til stor økning i delstatens gjeld, og tidenes spareplan fra den sosialdemokratiske-sosialistiske regjeringen. Nå skulle også universitetene og studentene rammes, og det hardt. Mangel på solidaritet i Göttingen Men å opprettholde solidariteten mellom de forskjellige studentene og andre grupper var noen steder vanskelig, f.eks. i Göttingen: I delstaten Niedersachsen var det snakk om å stenge hele universiteter og kutte universitetenes budsjett helt ned. Derfor var ansatte og rektoren såvel som byens politikkere også mot politikken, men de var ikke mot elitær vitenskap og skolepenger: byen vil jo gjerne smykke seg med et prestisjefullt universitet. Det var altså vanskelig å samle så mye mennesker som Utdanning som rett - verdt å kjempe for! Nesten alle delstater i Tyskland har allerede gebyr for langtids-, andregangs- og/eller utenlandske studenter. Noen har "forvaltningsavgift", og noen har allerede planer eller beslutninger om å ta høye studieavgifter, så snart de får lov. Studieavgift i Tyskland blir innført litt etter litt. Hver gang det oppstod protest mot studiepenger forsøkte politikerne å diskriminere, eller å instrumentalisere den til fordel for sine egne interesser. Dette lyktes de også langt på vei med. Gjennom diskusjonen om såkalte "langtidsstudenter" prøvde politikerne å skille studenter i flere lag: De unge og velfinansierte som tror at de klarer seg, og de "gamle" som enten er nesten ferdig eller vil få problemer med gebyrene. Å opprettholde solidariteten mellom studentene i Tyskland er problematisk fordi de ikke er en homogen gruppe, men oppfatter seg selv sånn. Selv om det ikke er sikkert, tror alle

5 i et bedre liv. Den liberale grunntanken, at man klarer seg når man er bedre enn alle andre, at man er sin egen lykkes smed, er utbredt blant de tyske studentene. Presset på studentene gjennom strenge studieregler er blitt hardt og blir enda hardere med det nye ECTS-systemet (studiepoeng) og Bachelor- og Mastergradene. Undertrykkelsens logikk - motstandens håp Dette fører til at mange frykter at de får det enda verre når de protesterer. Det store presset fører til at de store protestbølgene ofte ikke varer lenger enn et par uker. Men muligheten som ligger i protestbølgene er å aktivere og engasjere potensielle politiske mennesker utover de allerede politisk aktive, i en radikal politikk. I Tyskland som i Norge og i resten av Europa kunne engasjementet rettes ikke bare mot kommersialisering av utdanning, men også mot pensjonssystemet eller helsevesenet. Kanskje under dette slagordet: Alt for alle! Delt protest: To menneskekjeder, lignende virkemidler ulike mål. Lyskjeden (til venstre) var organisert av det konservative studentrådet, mens aktivistene (til høyre) markerte veien fra universitetet til den tyske aetat. Røde nelliker viste her veien. (bilder: goest) Late og flittige studenter......og andre grupper i Tyskland Det er ikke bare studenter som rammes av usosial politikk. Det politiske klimaet i Tyskland er dårlig for alle som ikke har en god rettferdiggjørelse for sin eksistens, nemlig arbeid. Sosialdemokratene satte med den såkalte "Agenda 2010", opp en politikk som skal få folk til "å ta mer ansvar for seg selv for å beskytte velferdsstaten". Studentene er selvsagt ikke de eneste som rammes av dette, det er flere folk som må frykte for sin eksistens. Men for studentene betyr denne politikken at det ikke er et lenger syn på en rett til utdannelse og kunnskap med fri tilgang for alle, som gjelder; men bare hvordan man kan få så mange folk som mulig, så raskt som mulig, gjennom universitetene og høyskolene for å øke Tysklands kunnskaps-kapital i den verdensomspenende konkurransen. For den enkelte studenten er det bare snakk om hvilken utdanning som vil gi henne de best mulige sjansene for en god lønn. Utdanning blir til en verdifull vare, og derfor verdt å betale for. Tyske studenter og pengene At studenter ofte ikke ser sammenhengen mellom studieavgift og usosial politikk, skyldes kanskje sammensetningen av studentene som sosial gruppe i Tyskland. De er ofte fra middel-, eller overklassen. Bare ca. 25 prosent får " BAFöG ", en utdanningsstøtte hvor halvparten er stipend og halvparten er lån, og bare de færreste får full støtte. Foreldrene er i prinsippet ansvarlig for å betale alle hverdagslige utgifter og studiene. Rent lovmessig er det altså, at hvis foreldrene tjener under en viss lønnsgrense må staten betale for deler eller hele studiene. 75 prosent av studentene får imidlertid all finansiering fra og siden nesten ingen vil gå til rettssak mot sine egne foreldre, er mange nødt til å jobbe ved siden av studiene. For ikke å snakke om at den sosial bakgrunnen bestemmer om man får gå på den rette skolen, om man får de rette karakterene, men også om man få studere i det hele tatt. Hvis man imidleritd får studere er det ikke garantert at man har nok penger til det. Jobb ved siden av, altfor store seminarer, og altfor lite kapasitet av universitetspersonal eller studiematerialer, fører til relativt lange studietider. Late langtidsstudenter Politikerne tegnet fra cirka 1997 bildet av den late, gamle studenten, som ikke vil studere økonomisk fornuftig for å tjene penger, og for å betale skatt. De argumenterte med at det er jo de vanlige skattebetalere, først og fremst de enkle arbeiderne, som må betale det meste for studiene til disse late, rike studentene. Det var de samme sosialdemokratene som avskaffet skatten for storbedrifter i Tyskland, og som tar politisk ansvar for den urettferdige skatteloven, som nå etter hvert argumenterte på denne måten. En behøver nesten ikke å si, at kristendemokratene og liberale politikere helst vil ha studieavgift for alle. Begrepet "langtidsstudent" er i dag en fast definisjon som er grunnlaget for lover: Det betyr en student som bruker tre eller fire semester lenger enn han/ hun skulle, ifølge studiereglene. Men de fleste studenter kan av tidligere nevnte grunner ikke følge studiereglene. Til tross for dette er det stigmatiserende begrepet fastslått, og mange må forandre livsplanene på grunn

6 studenter i streik Streiken som politisk middel I Tyskland er studentstreik velkjent som metode for å få frem et budskap. Men ikke alle syns at det er et godt middel: På venstresiden er synet på studentstreik en het diskusjon. Motargumentene går ut på at studentene ikke har kontroll over produksjonsmidler og ikke kan gjøre noe som helst som forstyrrer den overordnede økonomiske prosessen. De som er for sier at man i hvert fall kan forstyrre politikken litt, fordi man har mer tid når studenten slipper den vanlige studiehverdagen. I tillegg er det en mulighet til å få ukritiske eller "sovende" studenter ut av hverdagen. På den andre siden har venstreaktivister dårlig erfaring med streik: Politikerne gjør uansett hva de synes de må. Og så snart som det er en bevegelse på universitetet, er semesteret over. "Lucky Streik" 1997/98 Den første store studentstreiken etter åttitallet var i vintersemesteret 1997/98. Den såkalte "Lucky Streik" ble avhold ved rundt 100 universiteter og høyskoler i hele landet. Bevegelsen var allerede den gangen rettet mot kommersialisering av høyere utdanning og for bedre forhold på universitetene. I Baden-Württemberg skulle det bli innført skolepenger for de "late" langtidsstudentene. Bevegelsen var stor, men altfor uenig i målene, og for svak. Den ble kritisert for at den bare var kreativ og mangfoldig, at det bare var en symbolisk protest, og ikke reel motstand. På landsbasis lovet opposisjonen (Sosialdemokratene og de Grønne) før valget at de var for gratis utdanning, men For streik var de ikke bare i Göttingens generalforsamlingene. Men bare studentenes mindretall møter opp. (bilde: goest) det gjaldt egentlig bare fordet første studium, og var det som ble skrevet ned i Tysklands høyskolelov. Allerede da kom det advarsler om at dette var det første trinnet mot studieavgift. Mer enn en halv million i streik i 2002 I forfjor begynte diskusjonen om studiepenger å bære frukter i flere forskjellige tyske delstater utover Bayern og Baden- Württemberg. Flere begynte å vedta nye regler, som for eksempel såkalte "administrasjonsavgifter", som ingen visste noe om. Studentadministrasjonen ble opprinnelig betalt av delstatene. Man kan stille spørsmål, om målet med denne avgiften ikke er å øke den stadig til den blir til skolepenger. I 2002 skjedde det for første gang i en sosialdemokratisk-grønn regjert delstat: Nordrhein-Westfalen. Dette initierte en ny stor streikbevegelse. Studentene hadde mange protestaksjoner, de fikk f.eks. professorer til å holde forelesningene midt i byene. Det var også store demonstrasjoner mot studieavgift, både lokalt og i delstatenes hovedbyer. Bare i Nordrhein- Westfalen er det omtrent en halv million som er registrert på universitetet. I prinsippet var det altså veldig mange mennesker som burde vært aktive, men de fleste gikk hjem eller studerte videre som de pleide. Det var mange som var aktive, men etter et par uker ble solidariteten svakere. I Nordrhein-Westfalen klarte de til slutt å få "administrasjonsavgiften" vekk fra den politiske dagsorden, men langtidsstudenter må betale fra det kommende sommersemester. Tekst: Ragni-Serina Zlotos Sofaer og diskusjonskultur (under) ble den 8. desember i fjor brukt av venstreaktivistene i Göttingen under okkupasjonen av universitetsbyggningene for å få frem sitt syn på kutt i utdanningssektoren og velferdsstaten, sier Kalle Kunkel fra Bündnis gegen Bildungsklau : Sannsynligvis skyldes det formen til det vareproduserende samfunnet, hvor flertallet blir fattig, til tross for all den materielle rikdommen, som uten tvil finnes. Flere ble skadet fordi universitetsledelsen og studenttalsmannen ville absolutt ha de ut senere den dagen. (bilder: Bündnis gegen Bildungsklau )

7 OGSÅ I PORTUGAL STREIKET STUDENTER I FJOR HØST. Regjeringens forslag om å innføre skolepenger ble møtt med demonstrasjoner og streiker. I Coimbra ble universitetet stengt av studentene 18 til 20 september. Kampklare studenter. "Ønsker du utdanning? - Kjemp!", er kommunistenes melding til verden. Streiken ble vedtatt på et allmøte blant studenter. Det kan låte fjernt for oss i Bergen, men Coimbra har faktisk et fungerende og sterkt studentdemokrati. Her er vi på allmøte blant studentene den siste dagen i streik. Når sosialdemokratene ikke er kverulerende og høyrefolka ikke er utrolig taletrengte, går det faktisk an å organisere et fungerende studentdemokrati hvor allmøte er øverste organ. Dagens friskeste banner: Likhet, bolig, autonomi, pedagogikk, PCer "God utdanning har ingen pris". På virkelig store dager, toget studentene en time for å delta på nasjonale demonstrasjoner. Kampanjen mot regjeringas politikk gjalt mer enn bare spørsmålet om skolepenger. NYTT BLAD UTGITT AV ATTAC abonnement 150,- for 4 nr. Utveier kan kontaktes på utveier@attac.no se mer på o/utveier/

8 MotMøterpåMoten: European Education Forum Bolognaprosessen startet i 1998 når utdanninngsministerene fra Tyskland, Frankrike, Italia og Storbritannia undertegnet Sorbonne erklæringen om harmonisering av gradssystemet for høyere utdanning i Europa. I Bologna året etter underskrev 29 utdanningsministre fra Europeiske land Bologna erklæringen. Målet med Bolognaprosessen er å skape et "European Higher Education Area" innen 2010, med det utgangspunkt å forbedre konkurransedyktigheten og statusen til høyere utdanning i Europa i forhold til andre kontinent. EEF: Forandringene som skjer i høyere utdanning for tiden er elitestyrte. I Berlin var utdanningsministrene fra en rekke europeiske land samlet fra 18. til 20. september for å diskutere fremtida til høyere utdanning i Europa. Samtidig, ikke på et flott konferansesenter men i slitte lokaler på Humboldtuniversitetet, samles 600 studenter fra hele europa seg for å diskuterer hvordan vi synes utdanning skal foregå. Det er verdens første European Education Forum, EEF. Tre medlemmer av ROSSO var der. Over 50 workshops ble avholdt om blant annet GATS, studentmakt, om hvem som tjener på utdanning, studentopprør og Bolongaprosessen. Prosessen med kommersialiseringen av utdanningen er noe som angår studenter i mange land. Tilstede var det både kommunister, Attacere, studentorganisatorer, sosialister, studentaktivister, en spansk trotskist og syndikalister. Forumet ble avsluttet med en demonstrasjon som (om vi skal være ærlige) var en pinlig affære. Skal det demonstreres i Berlin, bør det være tusenvis av demonstranter. Trehundre mennesker drukner fort i Berlins massive gater. Halvveis i demonstrasjonen hektet vi oss på en annen demonstrasjon, te mot kutt i offentlige budsjetter. På utdanningsforumet i Berlin møtte vi også Käthe Schneider fra Køln som var med å arrangerte det europeiske utdanningsforumet i Berlin. -Ideen til EEF fikk vi på European Social Forum i Florenze i fjor. Der var det noen studenter fra Hellas som utfordret oss tyskere til å arrangere dette alternative utdanningsforumet. Da vi kom hjem begynte vi å kontakte forskjellige folk og organisasjoner via internett og vårt første planleggingsmøte hadde vi i Brussel i januar Käthe Schneider er 25 år og studerer historie og fransk. I Køln er hun aktiv i et studentnettverk som kaller seg Education is Not for Sale, og det er herfra mange av aktivistene bak EEF kommer. -Det har vært vanskelig å arrangere forumet fordi vi har hatt lite penger, ja vi har praktisk talt arrangert det uten penger. Flere store organisasjoner ville ikke støtte oss økonomisk om ikke andre store organisasjoner støttet oss... fzs (freier zusammanschluß von studentinnenschaften) [Den største nasjonale studentorganisasjonen i Tyskland, red.anm.] ville blant annet ikke støtte oss. De forklart det med at de ikke visste hva som ville komme ut av konferansen. Men det vet vi ikke selv heller, det er jo derfor vi arrangerer dette forumet. FZS er jo også inne på minisermøtet. Selv om de ikke sa det til oss, var nok det en av grunnene til at de ikke kunne støtte oss. Dermed kan Käthe fortelle at de ble en liten gjeng som arrangerte hele konferansen. -Det har vært hardt å arrangere forumet når vi har vært så få folk. Men selv om vi bare har vært rundt 20 stykker, har vi jobbet godt, og det har blitt organisert demokratisk og nedenfra. I arrangørgruppen har vi vært ATTACere, sosialist-studenter, van- Käthe presiserer at hun ikke prater på vegne av konferansen, verken vedrørende organisatoriske eller politiske spørsmål. Derimot har hun personlig sterke meninger om de politiske spørsmålene forumet diskuterer. -Utdanning er en av basisene for demokratiet, og utviklina som skjer nå er viktig. Utviklinga som skjer med Bolonga-prosessen og GATS skaper problemer og en økonomisering av utdanninga. Jeg synes det er spesielt tre viktige grunner for å arrangere dette forumet. For det første prøver vi å nå ut til folk som er interessert og vi kan få frem en pluralitet av meninger. For det andre er det mange som er enige om at Utdanning Ikke Er Til Salgs, men hva er det da? Hva er alternativet? For det tredje er det viktig at vi arrangerer forumet samtidig som ministerne Konkrete tiltak erklæringen legger opp til, og som har blitt gjennomført i Norge i sammenheng med kvalitetsreformen, er et bachelor/mastergrad sytem, sammenlignbare karakterer, og et studiekreditt system basert på ECTS (European Credit Transfer System). Neste ministerkonferanse vil bli avholdt i Bergen mai European Educational Forum ble avholdt første gang i Berlin september 2003, og var en motkonferanse til Bolognaprosessens ministerkonferanse som ble avholdt samtidig. Bakgrunnen for forumet er motstand mot den markedsrettede orienteringen til Bolognaprosessen, og et ønske om å diskutere alternative tanker om utdanning. "Education is not for sale" er et løselig organisert nettverk av europeiske studenter og organisasjoner som jobber med å spre informasjon om, og koordinere, studentaktiviteter orientert mot kommersialisering av høyere utdanning. mer på:

9 nettopp for å vise vår tilstedeværelse. Derfor er også demonstrasjonen i ettermiddag viktig. I denne demoen skal vi gå sammen med fagbevegelsen som protesterer mot kutt i offentlig sektor. På forumet kom det cirka studenter, noe som var litt færre enn ventet. -Selv om det ikke kom tusenvis på forumet var det mange enkeltpersoner fra forskjellige steder som kommer til å ta med seg mange tanker og ideer hjem igjen. Det kom jo folk fra Spania, Kroatia, Frankrike og så videre. Samfunnsinformasjon: Alt i alt synes Käthie at forumet har vært en suksess. Selv med mye organisering på kort tid og kritiske punkter underveis er hun fornøyd. -Vi håper selvsagt på å arrangere et nytt forum neste år, men siden vi ikke er 100% sikre ennå, vil vi heller ikke si 100% sikkert JA. At forskjellige forumer blir mer og mer populære er bra. I Køln skal vi ha Køln Sosiale Forum, i Berlin finnes tilsvarende, og jeg håper vi får arrangert et Europeisk Utdannings Forum også i 2004 e.mail: frau.van.welt@freenet.de, adresse: K.Schneider Co/ S.Schônfeldt Dältenberg Marienheide Tekst: Ståle Holgersen Brød og Sirkus vs. Fotball og Debatt Vi spiller fotball. Nei, det har andre gjort før og det er ikke noe særlig revolusjonært, vil du kanskje si? Det er sant. Men fotballkampene er som samfunnet: Folk er skilt i lag. Og de blir spilt ut mot hverandre og samtidig roet ned, akkurat som i gamle Rom med brød og sirkus. Og det har vi tenkt å gjøre noe med. Og ikke bare vi: I mange land i Europa legger menneskene merke til hvordan deres liv forandrer seg, fordi f.eks. pensjonene, helsevesenet, utdanningssystemet eller sosial støtte blir kuttet ned - nei unnskyld! Det kalles jo for reformer. Men folk blir også stadig mer bevisst over at de ikke er alene med det, når de skal betale for de enkleste helsetjenestene, eller deres barnebarn er nødt for å betale for deres utdanning, eller deres nabohus står ledig selv om der er nok av ens venner som kunne ha bruk for et godt og billig bosted. Derfor blir dagen markert i hele Europa. Og derfor er vi med! For vi lar oss ikke skille i lag, ikke i nasjonaliteter, i aldersgrupper, i sosiale grupper eller noe som helst gruppe. Jo, ja, kanskje litt: Fordi vi absolutt vil spille fotball. Innvandrere mot pensjonistene, Studenter mot Uføretrygde, Boligløse mot Arbeidere o.s.v. På arrangementet kommer det folk fra LO, Aksjonsgruppa mot sosial nød, Boligaksjonen, Folkekjøkkenet, Rosso, Attac mm. 3.april, kl. 12 på Torgallmenningen: Fotballkamp kl. 14 på Folkets hus, debatt. - Europeisk protestdag mot rasering av velferdsstaten 3. april 2004

10 Orientalisme og Lonely Planet "Kidnapped for 40 years by communism, Prague (Praha), historic heart of Bohemia and one of Europe`s most beautiful cities, is "home" again." - Lonely Planet Prague, S. 9. Å identifisere seg med et sted, er ikke ei ny greie. Å identifisere seg mot et sted, eller å skape identitet basert på hvem en ikke er, er heller ikke ei ny greie. Derfor vil jeg skrive litt om det og dele ut en premie. Standardeksempelet på den siste formen for identifisering finner vi i europeernes syn på Orienten, et område som geografisk sett er dagens Midtøsten, men siden mer upresist ansett som den "fjerne Østen" av USA. Den eksotiske, dekadente og korrupte Orienten har siden antikken fascinert Vesten, selvsagt i passende kontrast til vestens egen Sivilisasjon og Moral. Sivilisasjonen som Romerne hadde bygd i Øst, lå igjen som ruiner fordi barbarene ikke kunne vedlikeholde dem. Derfor måtte naturligvis ruinene hentes tilbake til der de hører hjemme, på vesteuropeiske museer. Det kristne Europas identitet og selvforståelse er i stor grad formet som en konsekvens av bildet Vesten selv skapte av den islamske Orienten. Et problem er at Orienten, sammen med sin motpol Oksidenten -Vesten-, danner kunstig skapte forestillinger som ikke bunner i en materiell virkelighet. Det var Edward Said i boka Orientalism fra 1978, som lanserte disse tankene. Det interessante i denne sammenhengen er ikke å avsløre vestens antagelser som misvisende eller generaliserende. Vi skal heller se på hva Orientalismen sa om Vesten, for ifølge Said sier den altså mer om Vestens frykt og egne ønsker enn om det virkelige livet i Midtøsten. Orienten blir ikke forstått på egne premisser, men bare som det Vesten ikke er. "De andre", som Said kalte dem, blir bare oppfattet i relasjon til observatørens identitet. Said konkluderer med at Orientalismen uttrykker verdiene til kulturen som har skapt den. Igjen: Orientalismen sier mer om europeerne enn om menneskene i Midtøsten og "deromkring". Det var ikke bare eliten med sine skjulte agendaer og maktspill som hadde problemer med å forstå denne Andre kulturen. Said hevder "orientalismen [har] hatt en så overveldende posisjon at jeg ikke tror noen har kunnet skrive, tenke eller foreta seg noe om Orienten, uten å ta hensyn til de begrensninger orientalisme har satt for tanke og handling". For tens of millions of globetrotting readers, the Lonely Planet guides are the gospel of adventure travel. New York Times Magazine Ikke bare Orienten er blitt orientalisert Afrika, Latin-Amerika og Asia er alle blitt utsatt for prosessene som Said eksemplifiserer i Midtøsten. Og uten med dette å detonere Brodds største bombe, påstår jeg herved at Vestens orientalisering av verden fremdeles eksisterer i høyeste grad. Orientalismen fungerte som legitimering for kolonialisme og imperialisme. Etter andre verdenskrig, da den geopolitiske makten for alvor flyttet til USA, og Europas kolonier frigjordes, skulle en kanskje tro at den europeiske selvforståelse ville oppleve en krise. Men i stedet ser Europa i dag seg selv mer sammen med USA, som Vesten mot Resten. (Selvsagt utenom de tilfellene hvor europeere hever seg over "lavkulturen" og "dumheten" i USA). Både i Japan, med sin enorme økonomi, hos de asiatiske økonomiske tigrene (merk den dyriske billedbruken), og i de muslimske deler av verden, særlig etter , ligger Orientalismen som en tåke og dekker over mange europeeres ønske om å se klart. Denne geopolitiske fremstillingen er lett og forståelig. I forlengelsen kan det virke konspiratorisk å hevde at statspropaganda og CNN opprettholder dette bilde, men påstanden er neppe gal. Men det er ikke bare stater og makthavere som opprettholkulerer det også nå holdninger, verdier og tekster blant oss grasrotmennesker som opprettholder Orientalismen. Og som før som nå, tekstene kan være både akademiske og reiseskildringer. Min personlige pris til årets Orientalist for 2003 går til (ta-tara- a): Lonely Planet. En ensom planet? Det hele startet (selvfølgelig) først ved et kjøkkenbord, deretter i et lite kontor i Melbourne, Australia, og så: Verdens største uavhengige reiseguide! Lonely Planet hevder selv å være "an information exchange for a worldwide community of travellers". Kun om en aksepterer løgnen om at verden, inkludert dens mennesker, er globalisert, er slikt vas fornuftig. Det finnes ingen "worldwide community of travellers". Halve jordas befolkning skal i alle fall ikke på back-packertur til sommeren, de lever nemlig for under to dollar om dagen. Om de skal noen sted som helst, er det antagelig som klima, sult eller krigsflyktninger, og da vil verdens største reiseguide neppe være til stor hjelp. Bøkene er innrettet på en bestemt gruppe, nemlig unge, reiselystne vestlig over- og middelklasseungdom, gjerne med klodens siste rest av romantisering av de oppdagelsesreisende. På grunn av imperialismen har Vestens barn, til en viss grad også helt ned i arbeiderklassen, penger til å reise rundt og oppleve saker og ting. Som et glidemiddel for imperialismen hjelper Lonely Planet vestlig ungdom med å orientalisere stedene de møter. Om en trenger et sted å sove er det bare å slå opp i boka, hvor det finnes utallige steder å velge mellom. En fellesnevner for ste-

11 å lage egen mat, parabolantenne med vestlige TV-kanaler, engelsksnakkende resepsjonister osv. Du kjenner deg kanskje igjen? Men selv om valgfriheten til å velge hvor en vil bo kvantitativt er stor, er den kun stor mellom våre vestlige overnattingssteder. Ungdomsherbergene passer perfekt til Lonely Planet-ungdommen, idet de gir et inntrykk av å være passe kummerlige og billige. Min erfaring er at det tilhører sjeldenheten å finne ikke-vestlige mennesker på ungdomsherbergene som er beskrevet i Lonely Planet, trolig fordi de bor både bedre og billigere på hoteller som ligger i områder hvor Lonely Planet mener det er for farlige for deg. Siden disse herbergene nærmest er vestlige institusjoner i utlandet, er det på sett og vis steder hvor vi tar imot oss selv, hos dem! Få steder i byer kan sies å være mer vestlige enn overnattingsstedene beskrevet i Lonely Planet, av vestlige "journalister" beregnet på vestlig ungdom. Mangfoldet i antall herberger gir oss derimot valgfrihet til å velge hvor vi vil bo. I god orientalistisk ånd, er det Vi, de besøkende, dermed tiltrekkes flere reisebokreisende, og stedet blir dermed et lokalt overklasse/turiststed som igjen blir omtalt i Lonely Planet som. Fremfor å mangfoldiggjøre stedene som beskrives, forsøker boka å definere de reisende som forskjellige. Ironien er komplett når en tenker på at boka egentlig homogeniserer gruppa med reisende, den gjør de reisende mer like. Den skaper standardiserte handlingsmønstre og måter å handle på, selv om bokas struktur tilsier at det er de reisende som skal føle seg differensiert. Om man ser nærmere på de reisende vil jeg hevde at de oppfører seg som alt annet et differensiert, og for innfødte antar jeg at turistene langt på vei vil oppfattes som en ensartet gruppe. "Orienten ble orientalisert, ikke bare fordi det ble oppdaget at den var "orientalsk" på alle måter en gjennomsnitts europeer i det nittende århundre ville finne normalt, men også fordi den kunne bli - dvs. ville finne seg i å bli - gjort orientalsk", sier blant annet Said selv i klassikeren sin. Det samme kan sies om Lonely Planet. Deler av verden er blitt Lonelyplanetisert, ikke fordi de ønsker det eller er slik, men fordi (vestens) maktstrukturer har gjort det slik og økonomiske interesser ville det slik. Lonely Planet sier mer om vestlige menneskers syn på "fremmede" steder, enn den sier om stedene den beskriver. Den forteller også mer om hvordan vi oppfatter steder, enn hvordan stedene egentlig er. (Her hopper jeg glatt over spørsmålet om steder egentlig er noe som helst). Som tidligere skissert er det ikke ei ny greie i vesten å bruke De andre for å beskrive seg selv. Men vi skal heller ikke overvurdere Lonely Planets kraft. Selv om Lonely Planet er dyptgående i sin beskrivelse av vestlige ungdommers valgfriheter ute i verden, vil jeg hevde dette er en avgrenset Orientalisme. Den dykker djupt i saker som angår de reisende og sier mye om de ungdommene som er potensielle reisende. Boka forsøker derimot ikke å beskrive andre kulturer så totalt som det ble gjort med Oksidentens orientalisering av Orienten. Ergo sier kanskje Lonely Planet mindre om vår egen europeiske kultur enn hva tilfellet er i Saids eksempel. Over halvparten av studentmassen ved School of Oriental and African Studies (SOAS) i England er elever fra den tredje verden. Om studentene som reiser fra Afrika og Orienten til England for å lære om sin egen kultur har sjølironi eller ikke, vites ikke. SOAS var i sin tid en skole der engelske offiserer og administratorer gikk i opplæring før de tjenestegjorde i de engelske koloniene. som er mangfoldiggjort, det er vi som er forskjellige og har hver vår smak, mens stedene som beskrives er relativt sett veldig like. Det samme gjelder også for spisesteder og uteplasser; tilpasset vestlig ungdom, lengst mulig unna de farlige stedene i Noen reiser alene, treffer noen, reiser sammen med andre, hopper av... Det eneste disse nye vennene i utgangspunktet har felles, er at de ikke er bosatt på stedene de reiser til. Selvsagt kan det vise seg at to av dette slaget kan ha riktig så mye til felles, men i utgangspunktet er ikke sjansen større for at de skal ha mer til felles enn to helt tilfeldige mennesker i byen de besøker. Det bare føles sånn når Lonely Planet allerede har orientalisert verden for deg. Makt? Ja takk. "Ja, ja, men hva er så alternativet, da?" Det går an å argumentere for at forskjellige kulturer alltid vil orientalisere hverandre. Dette vil være å akseptere at det alltid vil finnes hierarkiske forhold mellom kulturer, samt å gjøre fremmedfrykt og grobunnen til rasisme til noe naturlig. Dette er lite radikalt og et dårlig utgangspunkt om en vil lage fred på jord. Jeg tror en mer fruktbar strategi vil være å forsøke å skape identiteter bygd på andre skiller enn geografiske. Identitet knyttet til eierforhold til sted må også problematiseres. "En fremmed er kun en kompis/kæl du ikke kjenner", er et gammelt ordtak som har mye fornuft i seg. Særlig om vi skal strebe etter å oppheve skiller bygd på maktforhold, krydret med fremmedfrykt, mellom Oss og De andre. Personlig tror jeg en god start er å slutte å bruke Lonely Planet, og i stedet skaffe deg ei ordbok, et kart og finne det lokale turistkontoret. Eventuelt å dra på charterturisme hvor distansen til stedet du besøker er total. Men ofte er kanskje det beste verken ordbok eller kart, men snarere å gjøre som en viss trønder mente var best; å holde seg hjemme. Og så dro han.

12 Totalnekting i fredstid Torsdag 29.januar 2004, vi sitter i rettssal 3 i Bergen tinghus. På tiltalebenken sitter Åsgeir siktet for brudd på 19 første ledd i "lov om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner." Åsgeir løfter hodet og ser på dommerbenken: "Jeg er av den oppfattning at vi ikke burde ha noen stat." Lekdommeren hever øyenbrynene som om hun var tilstede på åpningen av Pandoras eske og fant en liten anarkist med sprettert - Jeg følte det var interesse for saken, dommeren ville høre på hva jeg hadde å si og hvorfor jeg nektet militæret. Vi sitter på Gjestehuset og snakker over en øl. Rettsaken er historie, men dommen er ennå ikke satt. Noen dager har gått og det har gitt rom for refleksjon. - De to lekdommerne får man bare håpe man kan gjøre et slags positivt inntrykk på og forklare sin prinsipielle motstand mot militæret på best mulig måte. De fleste som velger å ikke gjennomføre førstegangstjenesten i militæret velger siviltjeneste som et alternativ, men siviltjeneste er et alternativ som ikke passer for alle. - For meg blir det feil å gjennomføre siviltjenesten. På sesjon skrev jeg under på et dokument hvor jeg erklærte meg for pasifist, et standpunkt jeg ikke lenger kan stå inne for. Dessuten anser jeg den sivile verneplikten som en tilleggstjeneste til den militære verneplikten. Det norske forsvaret er i omstilling. Verneplikten står for fall, nærmere halvparten av alle vernepliktige i militæret dimitterer før fullført tjeneste. Verneplikten for sivilarbeidere er redusert til 13 måneder og antallet som gjennomfører her er også redusert. De militære vernepliktige føler seg snytt i utviklingen: Det er høyst urettferdig at de 40% av den mannlige befolkningen som gjennomfører førstegangstjenesten ikke får fullgod kompensasjon for det året de gir for Konge og fedreland, mens flertallet slipper unna. uttalte tillitsmannen for militærtvernepliktige når han krevde et skikkelig statusløft for første- Samtidig som forsvaret og verneplikten er i forandring straffes totalnektere etter samme praksis. - Jeg ønsker jo å opponere mot verneplikten. Den beste måten å gjøre dette på er ikke å dimme militæret, men å dra den helt ut. Forhåpentlig vil det bli synlig. Det er helt klart at den enkleste måten å slippe unna militæret er å gå inn som rekrutt og gjøre en innsats for å dimme etter en uke. Poenget er ikke å moralisere alle som prøver å slippe, men sett i sammenheng må det jo være et slags tankekors at den norske staten i dag, ennå, kaster folk i fengsel for at de prinsipielt ikke vil avtjene verneplikt. Straffaspektet blir like synlig som en elefant på stuegulvet, problemet er bare at rettferdighetsgudinnen er blind. Valget å totalnekte var et overveid valg. - Jeg prøver på mange områder i livet mitt å være idealist og dersom jeg skal ta mine egne prinsipper å føre det ut i live vil det, for meg, også inkludere totalnekting.. Jeg vil jo ikke i fengsel. Ingen vil jo det. Jeg hadde overveid konsekvensene ved å ta denne beslutningen og kom frem til at dersom staten har hjerte til å sette meg i fengsel for ikke å avtjene verneplikten da får jeg vel gå i fengsel. Sånn er det." For de fleste er tanken om fengselsstraff avskrekkende og fremstår som et mareritt - uansett hvor mye Foucault man har lest. - Sannsynligvis vil jeg bli plassert i en åpen soning, et ganske snilt fengsel," sier han og smiler. Samtidig tror jeg det å gå i fengsel kan være jævlig deprimerende og - Jeg tror også kanskje det kan være en erfaring. Du får muligheten til å møte personer som er stemplet som 'kriminelle' det trenger ikke være noe negativt i det. Under rettsaken prøvde aktor ved flere anledninger å sette Åsgeir fast i sin argumentasjon for å slå tvil om Åsgeirs begrunnelse. - Aktor oppførte seg som en drittsekk. Han prøvde å stemple meg som en unnaslumper og for å være på kant av samfunnet, en "pøbel." Noe til og med forsvareren min ble overrasket over. Et moment som ble trukket frem var at Åsgeir, som de fleste studenter, mottar lån og stipend samtidig som han ikke ønsker å forsvare den norske staten, hvordan den direkte sammenhengen mellom militærtjenesten og lånekassen arter seg kommenterte aktor derimot ikke. Derimot er Åsgeir mer bekymret over utviklingen i den allmenne verneplikt, men nekter å godta argumentet at militærnektere spiller rett inn i hendene til Forsvarsminister Devolds ønsker om en profesjonalisering av forsvaret. - Det er en ting å ha et nasjonalt invasjonsforsvar. Å omlegge til økt 'internasjonal deltakelse' for å sikre kapital og ressurser er en annen. Av de to bør den siste sees på som et større onde. Derimot foregår debatten på feil premisser. I Åsgeirs øyne henger folkeforsvaret, elitedivisjonene og siviltjenesten sammen og bør ikke settes opp mot hverandre internt, men mot et ideal og en visjon om et avmilitarisert samfunn som et reelt alternativ.

13 Toleranse på Svensk - En rapport fra Salem 2003 Salem 6.des 2003, Stockholm: I fjor som i forfjor reiste antirasister fra Bergen til forstaden Salem utenfor Stockholm for å være med på motdemonstrasjonen mot nazimarsjen som finner sted der hvert år. Grunnene til å reise er fortsatt like sterke som, eller sterkere enn, i fjor. Nazistene marsjerer i Salem hvert år rundt den 6-7. desember. Antallet vitner om at de ønsker å vise styrke. Dette er ikke bare en marsj for nazier i Sverige, men også for nazister i alle de nordiske landene, samt Tyskland og de baltiske landene. Nazistene ønsker å fremstå som streite og seriøse, og samtidig spre frykt og terror. Marsjen til nazistene i 2003 var den største siden andre verdenskrig i Sverige og de kommer til å marsjere i år også. En kan godt forstå hvorfor store deler av forstaden Salems befolkning ikke ønsker å gå på gaten denne dagen, og hvorfor mange intervjuobjekter ikke ønsker å stå fram med navn og bilde. Når Salem kommune og politiet ikke ønsker å sette noen stopper for nazimarsjen, velger de i virkeligheten side med nazistene. I fjor virket det iallefall som om at politiet var mer interessert i at nazistene skulle få marsjere, enn at det skulle få være antirasister i Salem og omegn. "Nätvarket mot Rasism" oppgir at den antirasistiske motdemonstrasjonen talte ca stykker. Når demonstrasjonen startet kl. 13:00 var vi allerede en halvtime forsinket i og med at politiet skulle ransake alle som kom med lokaltoget. Når vi etter hvert kom ned til torget ble vi innesperret av et noe aggressivt Svensk politi som stresset rundt. Når selve demonstrasjonen var slutt, gjorde en stor del av demoen et utbrytingsforsøk for å komme tilbake til togstasjonen. Det ble forhandlinger med politiet om å få gå opp på togstasjonen som ligger like ved torget der det var demonstrasjon. Vi fikk etter hvert lov til å gå ca. 30 meter inn i togtunnelen før vi fikk beskjed om å stoppe. Etter en kort stund og uten forvasel angrep politiet, med full styrke, de som stod i togtunellen. Noe som førte til at vi måtte trekke oss sakte tilbake til torget på grunn av hissig køllebruk. Politiet angrep den antirasistiske demonstrasjon ytterligere 2 ganger uten forvarsel og den eneste forklaringen vi fikk fra Svensk politi var når de skrek "backa, backa for faen!" Den siste gangen vi ble angrepet var det vel personer på torget, og det var her de fleste av de 30 registrerte skadene oppstod, politiet slo til og med folk som satt på bakken med hendene over hodet. Avslutningen på helgeturen for de Bergenske tilreisende var noen leddbusser som restene av den antirasistiske demonstrasjonen ble trykt inn i og kjørt et godt stykke vekk til en "pendeltågstasjon", vel og merke etter at vi stod å frøs ræva av oss i noe som virket som flere timer. Så kunne naziene gå i fred og ro - takket være det kongelige Svenske politi. Antirasister utsendt fra Sverige Tekst: Antirasist Seks personer fra Blitz ble fredag 5. desember utsendt fra Sverige etter en såkalt "indre grensekontroll" i Karlstad. De seks var på vei til den lovlige demonstrasjonen mot nazisme og rasisme i Salem utenfor Stockholm. Det ble ikke begått noen lovbrudd verken i forkant eller under arrestasjonen. Den eneste begrunnelsen for utsendelsen var i følge politiet mistanke om at de ville begå lovbrudd Sverige. Utsendelsen er et ubehagelig gufs fra framtida. Schengen-samarbeidet, nye terror-lover og stadig mer brutale utlendingslover har ført til at politi i hele Europa nå har juridisk hjemmel for å når som helst og hvor som helst arrestere folk enten de er kriminelle, ser ut som kriminelle, ser ut som at de kommer til å gjøre noe kriminelt, har mørk hudfarge eller simpelthen bare ønsker å gå i en demonstrasjon. Etter det blitz.no erfarer er ingen av deltakerne på den nynazistiske marsjen i Salem blitt stoppet. Nazistene er tvertimot godt fornøyd med samarbeidet med det svenske politiet. Dette sier ikke lite om rasismen i det svenske politiet, og illustrerer tydelig hvorfor Sverige har et av Europas største nazi-problem. Kriminaliseringa av venstresida er bare en del av den generelle kriminaliseringa av fattigfolk, mennesker på flukt og andre grupper som ikke passer inn i "Festung Europa". Utsendelsen av de seks antirasistiske aktivistene er bare en flik av det fornedrende, rasistiske og ikke minst livsfarlige systemet som flyktninger opplever hver dag. Forskjellen er at "ikke-vestlige" blir sendt tilbake til tortur og humanitære katastrofer. Det er derfor viktig å se kriminalseringa av antifascister, antikapitalister og den såkalte venstresida i sammenheng med den generelle kriminaliseringa i kontroll og overvåknings-samfunnet. Tekst stjålet fra (For mer informasjon om Salem:

14 Andre eksempler på hvordan flertallsinnstillingen vil ramme ut ifra yrke, og ofte kjønn, viser til at en ingeniør med årslønn på vil få mer i forhold til i dag. Mens en stuepike med vil tape Dette hvis begge arbeidet til de er 67 år. En industriarbeider som i dag benytter seg av AFP og går av 62 år gammel, vil få i pensjon dersom lønnen er Med nytt system vil han tape ved å gå av "så tidlig". Samtidig kommer det stadig fram at toppene i statlige selskaper får svært gode Pensjonsreformen og Forslaget til ny pensjonsordning har skapt mange reaksjoner. LO mener innstillingen representerer en fortsatt nedbygging av velferdsstaten og at den vil legitimere skattereduksjoner for de som tjener mest. Arbeidsgiversiden har i Pensjonskommisjonen, ledet av tidligere AP-statsråd Sigbjørn Johnsen, stått sammen med staten. Arbeidsgiversiden og staten har argumentert sterkt for at det er behov for lavere utbetalinger dersom vi ikke jobber mer enn i dag. Vi blir fortalt at dette er nødvendig, fordi det stadig vil bli flere pensjonister i forhold til arbeidstakere i årene framover. Til og med SVs medlem i Kommisjonen har gått med på dette premisset, selv om hun har kommet med et moderert forslag. Men hva er det egentlig som er foreslått og hvordan vil folk bli påvirket? Et av forslagene fagbevegelsen har trukket mest fram, og som også Arbeiderpartiet protesterer mot, er ønsket om å fjerne ordningen med avtalefestet pensjon (AFP). I IPA... IPA... IPA.. IPA....IPA IPA... IPA.. IPA.. IPA IPA...IPA IPA.. IPA..IPA IPA IPA.. IPA..IPA. IPA..IPA... IPA..IPA... IPA. IPA. IPA... IPA..IPA IPA... panikk. dag kan man velge å gå av ved fylte 62 år. Dersom AFP kuttes vil man bli straffet økonomisk for å gå av "så tidlig". For hvert år du jobber ut over 62 år, vil du få 5 % mer i pensjon. Og dersom folk klarer å slite seg gjennom til man er 70 år, vil dette merkes i tilsvarende større utbetalinger. Det er klart at en som har arbeidet i for eksempel helsevesenet eller industrien, vil ha mye dårligere forutsetninger for å få maks utbetalinger enn en som er administrerende direktør eller byråkrat. Videre, ved å ta vekk besteårsregelen, som sier at de 20 årene du tjener mest også teller mest i utregningen av pensjonen, vil Kommisjonsflertallet ramme deltidsansatte, folk som blir uføre eller arbeidsløse, og de som kommer seint ut i arbeidslivet på grunn av lang utdanning. I stedet foreslås det at hver enkelt må ha hatt en inntekt på i snitt over 40 år for å få mer enn minstepensjonen(!) En student som ikke har fått en fast, fagrelevant stilling innen man er 30 år, vil ha problemer med et slikt krav. Man kan i hvert fall glemme å førtidspensjonere seg. Dobbelt så mange kvinner som menn vil tjene for lite til å gå av pensjon når de er 62 år. I 2001 hadde hele kvinner en lavere inntekt enn summen nevnt ovenfor. Men, som tidligere statsråd Hallvard Bakke kynisk har sagt i Dagsavisen, er det helt greit siden kvinner lever lengre enn menn. Derfor er det i Bakkes forkvaklete verden, bare naturlig at deres årlige pensjon blir lavere. Problemet er vel at det ikke er kjønnsforskjeller på årlige utgifter

15 markedsliberalismen kan konsernsjefen i Posten, Kaare Frydenberg, fratre når han er 60 år. Med en lønn på i 2002, vil ikke dette være noe problem. For vanlige dødelige, er dette i praksis umulig hvis man skal sitte igjen med noe mer enn uføretrygd. Hvor mange har egentlig en inntekt på fra man er 20 år? FÅ DEG IIPA (INDIVIDUELL PENSJONSPARING) DIN FORBANNA NAVIE UNGDOM Staten vil med denne reformen få færre forpliktelser enn i dag, fordi den offentlige tjenestepensjon på 66 % forsvinner. Riktignok er det bra at det vil bli en obligatorisk tjenestepensjon for alle, også de i privat sektor som ikke har tilleggspensjon nå. Hvor mye hver enkelt vil få, er foreløpig uklart. Sannsynligvis vil offentlig ansatte få mye mindre enn prosentandelen de får i dag. Det er også et problem at pensjonene vil bli mer avhengig av kapital- og finansmarkedet, fordi hver enkelt skal spare på egen arbeidsplass. Særlig er dette problematisk ettersom flere bedrifter går over ende i jaget på profitter. Den amerikanske energigiganten Enron gikk konkurs med det resultat at tusenvis av ansatte mistet pengene de hadde spart til pensjonen. Korrupte og udugelige bedriftsledere gjorde ikke situasjonen bedre. Mens staten trekker seg tilbake, vil det blomstre opp et milliardmarked for bankene. Disse er heller ikke trygge, det er ikke så mange år siden staten måtte ta over styringen etter pengegaloppen på 80-tallet. I de siste årene har vi sett at store deler av verdens investeringer er lånefinansierte. Den såkalte "Asia-krisen" var et utslag av dette. Økonomien falt som et korthus og millioner av mennesker falt ned i fattigdom. Riktignok kan dette virke urealistisk i rike Norge, men jo mer man satser på markedsløsninger, jo større sjanser er det for at staten vil se på mens institusjoner går over ende. Og staten vil uansett kun sørge for en garantisum på Kommisjonen ser også staten som en bedrift ( som kan gå konkurs ) hvor det er sparing som er mantraet. Flertallet later som om verdiskapningen etter hvert nærmest vil stoppe opp. Det prates alltid om at vanlige folk ikke må kreve mye, fordi da " stjeler " vi fra framtidige generasjoner. Hørt den før? Men dette er langt fra tilfellet. Regjeringens eget langtidsprogram forteller at BNP vil være nesten dobpensjonene. Men Kommisjonen har ikke nevnt skatteøkninger, fordi man der i gården ønsker det motsatte. Langtidsprogrammet sier da også at jevnere fordeling skaper "ineffektivitet i markedssystemet". Det er ikke tvil om at høyresiden støtter overklassen og fremdeles vil la kaksene leve i sus og dus. Pensjonsbeløpet skal i følge kommisjonens forslag reguleres ikke bare på bakgrunn av lønn som i dag, men også prisnivå. Det vil bety at du skal straffes for å få reallønnstillegg. Fordi inflasjonen er lav, vil også pensjonene bli holdt igjen. Dette er for øvrig bejublet av Det internasjonale Pengefondet, fordi en slik regulering sparer kostnader. I tillegg vil den årlige pensjonen reduseres dersom levealderen øker. Kommisjonen regner på denne usosiale måten med en innsparing på folketrygdens utgifter på 18 % i 2050, i forhold til i dag. For å hindre at statens gigantformue går til noe annet enn pensjoner, bortsett fra at den stadig blir investert på all verdens børser og i lugubre firmaer blant annet i våpenindustrien, vil kommisjonen slå Oljefondet og Folketrygden sammen til Statens Pensjonsfond. Flertallet i kommisjonen vil også gjøre slutt på at folk med lave inntekter får mer igjen enn hva de betaler inn. I stedet skal det bli mer "rettferdig". Nå skal det nemlig bli slutt på mekanismer som betyr sosial utjevning. De som betaler inn lite, skal også få lite igjen. Ytelsesbasert, heter det så fint. Man kan da BANKENES PROFITT SENTRAL per, som om det skulle være et ideal. Og Sigbjørn Johnsen innrømmer at man har gitt etter for press fra folk med god råd, folk som naturlig nok betaler inn mest i kroner og øre. LO vil gjøre pensjonsreformen til valgkampsak i Dette er et viktig krav, fordi dagens Storting sannsynligvis vil kunne vedta forslagene fra kommisjonen. En eventuelt SV/AP-regjering vil fagbevegelsen også lettere kunne presse politisk. Aksjoner og streiker er nødvendigvis uavhengig av hvem som sitter i posisjon. I flere land, som Italia, Frankrike og Brasil har det vært mobiliseringer. Og i skrivende stund er det ikke utenkelig at det blir streiker ved tariffoppgjøret. Avslutningsvis kan jeg si at ved siden av pensjonene, vil LO også fokusere på Arbeidslivsutvalget i tarifforhandlingene. Dette utvalget må ses i sammenheng med Pensjonskommisjonen, fordi det foreslår å svekke de ansattes rettigheter i Arbeidsmiljø- og Tjenestemannslovene blant annet med mer overtid og dårligere oppsigelsesvern. Til sammen betyr disse forslagene harde angrep og må stoppes. La oss håpe på en het, rød vår! Tekst: Thorleif Berthelsen Tall og fakta er hentet fra: -Sosialistisk Arbeideravis nr.2/2004 // Uttalelse fra "Trondheimskonferansen 2004". Faglig seminar arrangert januar. // Artikkel "Svindel fra

16 Democracy Reloaded Dei fleste veit at det fins ikkje berre eit 11.september, det var eit i New York òg, men her skal me snakka om det 11.september som fann stad i Chile i Den morgonen rulla tanks inn på Plaza de Constituciòn og omringa Moneda-palasset der president Salvador Allende var samla med sine næraste. Då palasset vart bomba frå fly tok Allende sitt eige liv, han visste at dette var slutten. Dette var innleiinga på eit militærdiktatur som skulle vare i 17 år, der tusenar vart drepne eller forsvann og militærmakta torturerte hundre-tusenar av det chilenske folk. Den stille revolusjonen Berre dagar etter kuppet vart det utført enorme kutt på helse- og utdanningsbudsjettet. Pinochet har heile tida forsvart seg med at han har vore opptatt av landets beste og ville redda det frå den økonomiske krisa Allende og hans sosialistiske prosjekt var i ferd med å føre det uti. Den økonomiske slagplanen vart utforma av "the Chicagoboys", ei gruppe økonomar utdanna ved universitetet i Chicago, og med Milton Friedman som åndeleg leiar. Prosjektet var å privatisera velferds- og sosiale program, deregulera marknaden, fremja fri handel og svekka fagforbunda. Chile har blitt kalla eit ny-liberalistisk økonomisk eksperiment, her kunne økonomanes tesar for vekst prøvast ut, utan politisk intervenering, og utan at nokon vågde protestera. I omgrepet "stille revolusjon" ligg det at frihandelen så stille medførte så drastiske sosiale endringar. Motstand Under heile diktaturet organiserte folket seg i motstandskampen, og den væpna organisasjonen "Frente Patriotico Manuel Rodriguez" vaks seg stor. For militærregimet og det politiske sentrum var det eit stort sjokk då attentatforsøket mot Pinochet kom i Det var berre ufortent flaks som gjorde at Pinochet kom frå det med livet. Denne aksjonen var eit vendepunkt på mange måtar, både militærregimet og det politiske sentrum fekk auga opp for den væpna venstresida og frykta at eit kontrakupp kunne komme frå den kanten. Dette gjorde at militærregimet og det politiske sentrum nærma seg kvarandre i forhandlingar, for å forhindre at venstresida eventuelt skulle kunne komme til makta. Forhandla overgang til demokrati Etter at ei folkeavstemming avgjorde at det var eit fleirtal for at Pinochet skulle trekke seg, gjekk han til mange si overrasking med på dette i Men ser ein på kva premissar overgangen til demokratiet skjedde, forklarer det mykje av korleis han kunne gje slepp på makta. Overgangen til demokratiet skjedde gjennom forhandlingar der partane samla seg rundt eit bord og vart einige om vilkåra. I den forhandlingssituasjonen var det militæret som sat med makta og dikterte premissa. Ei amnestilov gjorde at ingen kunne dømast for forbrytingar som skjedde før 1978, då dei grovaste overgrepa fann stad. Militærregimet skulle væra representert i senatet bl.a. ved Pinochet sjølv som skulle væra senator på livstid. Konstitusjonen frå 1980 som vart vedtatt under svært tvilsame omstendighetar er omtrent uforandra idag. Regjeringa kan heller ikkje tilsetja eller sparka overhovuda i dei ulike militærinstitusjonane, noko som gjer at militæret ser omtrent likt ut i dag som det gjorde under diktaturet. "Demokratiet" I dag er det igjen demokrati i Chile og diktaturet blir meir sett på som eit avbrot i ein lang demokratisk tradisjon. I 2000 vart Ricardo Lagos valt som president frå det sosialistiske partiet. Han lovde då at det skulle verta oppreisning for brota mot menneskjerettane, dette har han ikkje klart å gjennomføra. Militæret har ved fleire høver vist at dei framleis er sterke gjennom uvarsla maktdemonstrasjonar. Dette gjer at politikarane ikkje risikerer å ta opp slike kontroversielle tema. Det politiske spelerommet er også vorte kraftig innskrenka. Konstitusjonen frå 1980 gjer at det er omtrent umogleg å gjennomføra økonomiske eller sosiale reformer. Då studentar og arbeidarar demonstrerte for sosiale rettigheitar den 13. august i fjor, viste det seg at det ikkje er ein politisk rett. Dei fredlege toga vart raskt brotne opp med tåregass og vasskanoner lenge før dei kunne nærme seg presidentpalasset. Politivesenet og militæret (som det er vanskelig å skilje) har ikkje tilpassa seg demokratiet og bruker framleis vald mot sivile, utan at dette får konsekvensar. Militæret har framleis svært stor makt og den økonomiske eliten er den same. Matrix reloaded var ein dårleg oppfylgjar, og det same kan ein sei om det nye demokratiet i Chile. Tekst: Guro Ljone (Opplysningane er tatt frå kurset "Politics and Human Rights" som eg tok i Santiago de Chile hausten 2003.)

17 Den politiske fotballen Verdens viktigste bagatell har fotball blitt kalt. Millioner av mennesker verden over er levende opptatt av hvordan det står til med deres lag, hvordan det går med landslaget, og hva som skjer i de store ligaene i verden. De bruker store deler av sin tid, både på jobb og i fritida, til å snakke om fotball. Det er verdens mest utbredte og populære idrett, og en elsket nasjonalsport i de fleste land, med USA som det antakelig viktigste avviket. Der er de som kjent er mest opptatt av å slå etter en ball med en kjepp. Med unntak av seksualitet er det lite eller ingenting så mange folk er så opptatt av som fotball. Man kan stille seg spørsmålet hva det er som får folk til å så levende engasjere seg i et spill med unge overbetalte underholdningsartister. Samtidig må man erkjenne det de fleste av disse millioner av fotballsupportere allerede vet; nemlig at fotball ikke er et spill på liv og død. Det er mye viktigere enn som så! Dette var utgangspunktet mitt da jeg dro til Argentinas hovedstad Buenos Aires for å gjøre feltarbeid i sosialantropologi, nettopp på fotballsupportere. Gjennom en sesong fikk jeg anledning til å følge to av verdens beste og mest meritterte fotballag, Boca Juniors og River Plate, og jeg fikk også med meg et oppgjør de to gigantene imellom. Jeg kom til et land herjet av økonomiske problemer og fotballfeber. Argentina er som man vet, inne i en kinkig situasjon økonomisk og sosialpolitisk. For drøye to år siden kom landets lenge opparbeidede krise for dagen. Grunnet en gigantisk utenlandsgjeld og skakkjørt innenlandsøkonomi, med blant annet skyhøy inflasjon, ble landets banker stengt, bankkontoer frosset, og folk ble nektet å ta ut sparepengene sine. Dette førte landets store middelklasse ut i gatene i protest. Man fikk opptøyer og en rekke presidentskifter på forholdsvis kort tid, hvilket førte til mer økonomisk og politisk kaos. Før fotball-vm sommeren 2002 i Japan og Sør-Korea, ble det sagt at det eneste som kan redde dette landet nå, er at de vinner VM. Slik gikk det ikke. De ble utslått etter innledende runde, med kun en scoring og ikke engang æren i behold. For fotballgale Argentina var det en katastrofe. I dag er landet i realiteten konkurs, de har en utenlandsgjeld ingen ved sine fulle fem tror de verken kan eller vil betjene. Det krepresident, Nestor Kirchner, har tilbudt kreditorene å betale 25 % - Dere kan velge mellom dette eller ingenting, skal han ha sagt. Når det gjelder fotballen, tar man ikke munnen for full om man påstår at denne er med på å holde befolkningen oppe. Overalt hvor man ferdes står fjernsynet på, og samtlige viser fotball, 24 timer i døgnet. De to største klubbene har hver 11 millioner tilhengere. Dette er bare litt flere enn det i dag er arbeidsledige i Argentina, og utgjør rundt regna 30 % av befolkningen. Av 37 millioner innbyggere bor 13 i hovedstaden, og det er også her man finner de fleste av de viktigste arenaer for fotball. Den politiske Når to fotballag fra samme by møtes til innbyrdes oppgjør kalles det en klassiker. Det er ekstra stas, mye oppstyr og fullere på tribunene enn ellers under slike oppgjør. Kampen mellom de to toppklubbene i Argentinas hovedstad er ingen klassiker. Det er en superklassiker tilskuere fyller tribunen for å heie sitt lag fram til seier, og alle er like sikre i sin sak; deres lag er best. Det er imidlertid sjelden begge lag vinner en fotballkamp. Dette uheldige faktum er noe av grunnen til de 50 dødsfallene man har hatt på argentinske fotballarenaer de siste 10 årene. Myndigheter og presse har imidlertid gått hardt inn for å stoppe fotballvolden, dette har blant annet fotballen i arbeidet med å gjøre fotballen mer familievennlig ble alle supportereffekter bannlyst fra stadioner i hovedstaden i siste halvdel av sist sesong. Ikke alle supportergrupperinger er like fornøyd med tiltakene som er satt i gang for å redde fotballen, og det murres i krokene om at de snarere er i ferd med å ødelegge den. Mens det tidligere var en folkefest med fyrverkeri og tribuneshow ved hver kamp hver eneste søndag, fikk man nå kun anledning til å opptre som tradisjonelle supportere ved en anledning denne sesongen. Ved den store kampen - Superklassikeren- var tribunen død, og innleide artister danset tango på indre bane i pausen. Man kan si mye fint om tango, men særlig supportervennlig er det ikke. Boca Juniors vant tidlig i sesongen den hjemlige serien, og dro en drøy uke før jul til Tokyo for å møte italienske AC Milan i det uoffisielle VM for klubblag. Dette er en årlig batalje mellom vinneren av den europeiske Champions League og den latinamerikanske søsterturneringa Copa Libertadores. Oppgjøret kalles interkontinentalcupen, og består av en kamp på nøytral grunn, og siden Toyota er hovedsponsor er det naturlig at de spiller i Japan. Da får det ikke hjelpe at tidsforskjellen medfører kamptidspunktet på søndags formiddag i Argentina. Etter å ha slått motstanderne i straffesparkkonkurransen, utropte Boca Juniors seg selv til verdens beste klubblag. Spillerne hevet pokalen over hodet, og i Buenos Aires' gater feiret tusenvis av fans med blant annet å heise det blågule flagget i sentrum av byen. Gladest av alle var kanskje likevel rikmannssønn og klubbpresident Maurcio Macri. 3 måneder tidligere tapte han på målstreken i kampen om å bli Buenos Aires` nye borgermester, men nå hadde han fått sin revansj. Umiddelbart etter valgnederlaget uttalte mannen som i valgkampen gikk under navnet "forretningsmannen", at hans politiske liv ikke var over, men tvert imot nettopp hadde begynt. Få er i tvil om at hans ambisjon er å bli Argentinas neste president. Som øverste leder for den mest populære fotballklubben i landet er han på god vei. Och sen säger dom at sport inte hör i hop med politik 1

18 BRODD presenterer boka Politiske ideologier fra platon til mao, Politikens Forlag 1972, i utdrag: I dette nummer, fra kapittelet revolutionære bevægelser i vor tid under Revolutionære midler : skrevet av mag.art Karsten Schnack i neste nummer vil du få fra kapittelet en kritk av den totalitære statstanke ROSSO har møter i personalkantina på studentsenteret, hver onsdag, kl. 17:00 og drikker kanskje øl etterpå. brodd trenger skribenter, redaksjonsmedlemmer, innspill, leserbrev, bilder, tegneserier, tegninger/illustrasjoner,selgere, utsalgsteder, tilbakemeldinger - ris og ros, mer fancy utstyr, stifte og klistreslaver osvosv. bidra på epost brodd@bamse.as BAMSE BOKHYLLA SELGER BØKER: se også for å bestille send en epost til bokhylla@bamse.as, Bøkene blir levert via posten eller på døra hvis du bor i Bergensområdet. DAYS OF WAR - NIGHTS OF LOVE (Crimethink for beginners) / pris 50/70 kr EVASION En bok sammnsatt av 5 reisefortellinger fra USA / pris 50/60 kr KAPITALET.SE / Mikael Nyberg / Myten om det postindustrielle paradiset / 50kr REVO! Tankar om den frihetliga socialismen og revolutionen / pris 50 kr MALCOM X SJÄLVBIOGRAFI / i samarbete med Alex Haley / pris 50 kr STÄLLD / Susan Falundi / förräderiet mot mannen / pris 50 kr OFF THE MAP / reisefortelling fra europa / pris 60 kr / på engelsk Salg! Plukk selv, tre for 99,- : Arbetarrörelsen -männen eller mänsklighetens rörelse / av Elise Ottesen-Jensen Arbeid, Bröd, Fred - historien om 8.mars / av Gunnel Atlestam / Svensk Attac - grasrötternas revolt mot marnaden / av Bim Clinell / liten bok på svensk At Leva i Fängelse - en övelevnadsbok för fängar / håndbok på svensk Det gröna kapitalet - en rapport om storföretagen och miljön / av Robert Nyberg / liten bok på svensk Det vi ikke fick veta - av John Pilger / bok på svensk Det globale opprør - folkemakt og basisdemokrati / av Torkil Lauesen / autonomt forlag - dansk Demokratin och dess antagonister / av Robert A. Dahl / bok på svensk Dom där uppe - dom där nede / av Bjorn Elmbrandt / på svensk En annan Värld är möjlig - attac / av: mange / bok på svensk Freds-Bomber över Balkan - konflikten om kosovo / av mange / bok på svensk Globaliser kampen globaliser håpet / av b.la. Furre, Wahl, Nærstad, Seierstad / på norsk Handla - om konsumenternas makt och ansvar / av Ingela Björck / liten bok på svensk Feminism - pocketessential ideas / liten bok på engelsk In media res - diktsamling / av Ulf Persson / svensk Lytoard - and the human / av Stuart Sim / liten bok på svensk Noam Chomsky - en politisk biografi / av Millan Rai / bok på svensk Postmodernism and holocaust denial / av Robert Eaglestone / liten bok på engelsk Värden i din ficka - fattiga sömmerskor och rika företag / av Carina Carlström / liten bok på svensk

19 100 år og 100 år... Universitetet i Bergen meddelte i ei pressemelding 17/ gladnyheita at 70 kandidatar forsvarte i løpet av hausten 2003 sin avhandling for doktorgraden ved Universitetet i Bergen. Av disse utgjer kvinner heile 47% av kandidatane. - Dette er svært gledelig med tanke på at det i 2003 var 100 år sida første kvinne disputerte, seier rektor ved UiB Kirsti Koch Christensen, og sikter til at språkhistorikaren Clara Holst disputerte ved Universitetet i Oslo den 10. desember I 2003 (3.januar) fall også dommen i EFTA domstolen som forbyr øyremerking av professorat til kvinner ved norske universitet, fordi dette var i strid med EØS-avtalen. No eit år seinare ser ein resultatet av denne fjerninga. I 2002, medan ein enno hadde øyremerking, var 30 prosent av nytilsette kvinner. I 2003, når dette var forbode, var berre ei av 20 nytilsette kvinner, altså berre fem prosent. Dette meiner me gjev ein indikasjon på at slike virkemidel trengs. Fleire har oppfordra regjeringa til å trossa dommen, dette er Kristin Clemet ueinig i. Ho vil heller satsa på andre tiltak som moderat kjønnskvotering, handlingsplan for likestilling, kompetanseutviklingstiltak, mentorordning og gode velferdstilbod. Dette er sjølvsagt viktige tiltak, men fleire av desse har blitt brukt lenge, utan særlege resultat å visa til: I dag er framleis berre 13 prosent av professorane kvinner. Trenden viser at det går i positiv retning, men det går veldig seint. I fylgje berekningar gjort ved NTNU vil det ta 76 år på dei humanistiske faga for å få like stor kvinneandel blant professorane som blant studentane, 115 år på dei samfunnsvitskaplege faga, 234 år på realfag, 796 på medisin, og på dei tekniske faga vil det ta heile 2280 år før kvinneandelen blant professorar er 23 prosent. Er det her godt nok? Alle me som studerer i dag vil være daude for lengst. Har me ikkje rett til å forvente å oppnå likestilling i vår levetid? Me synst tala talar sitt tydlege språk, dei avslører myten om "det likestilla Noreg", og stadfestar behovet for sterke verkemiddel i kampen mot det patriarkalske samfunnet! Statlig tilskudd S.I.B. ble den store "vinneren" i tildeling av statlige midler til bygging av studentboliger for Søknadene til departementet er knyttet til konkrete prosjekter, og SiB har søkt om midler både til familieleiligheter i et nybygg på Fantoft, hybelhus i Damsgårdsveien og en større utbygging i Bergen sentrum. SIB har kjøpt gamle Fridalen sykehjem av Bergen Indremisjon for 24 millioner kroner. Bygget skal bygges om til hybler når de eldre flytter til Fantoft (sykehjem) til sommeren Brodd / UFD Radikale ungdommer Etter antrekket å dømme var det radikale ungdommer som stod bak pornoaksjonen mot kiosken kunne BT melde etter at aksjonister slo til mot Narvesen og tømte kiosken for pornoblader i anledning 8.Mars. To aksjonister ble arrestert og holdt på glattcelle over natten. Pornoliberale framstiller porno som opplysningsmateriale. Dette stemmer ikkje. Porno er storindustri, porno er kvinneundertrykkande, porno er vald mot kvinner og porno skapar eit stereotypt bilete av både menns og kvinners seksualitet. Pornoblada er biletegjengjeving av prostitusjon. Dei oppfordrar kvinner til å drive med prostitusjon. Dei førar kundar fram til prostituerte. Porno er altså uløyseleg knytta saman med prostitusjon, til sal av kvinner. sier anti-porno aktivistene i en pressemelding. Det var lite servering på cella, kjedelig siden 8.mars er en festddag og meddeler en av de som satt inne. Brodd / Indymedia.no IQ-TRIMMEN KIL(L)DAL Har sikkert en middels IQ (75) Klarer du å løse den lette og den vanskelig?e oppgaven har du en IQ over kil(l)dal!, svar nederst. LETT Hva bør kvalitetsreformen omtales som? VANSKELIG? Hva var det opprinnelige målet med opprettelsen av 1.mai? VANSKELIG Hva mente Hans Ebbing ville være fordelen med å ha SV-kontoret over Dickens (ved den blå steinen red.anm.)? VANSKELIGERE... Hvor ble det uoffisielt bestemt hvem som skulle bli norges første forsvarsminister etter krigen? Svar på VANSKELIGERE... sendes til brodd@bamse.as og premieres med hemmelig premie Svar på VANSKELIG?: at 1.mai skulle bli springbrettet i kampen for 8. timers dagen internasjonalt. Svar på VANSKELIG: (sagt på visning på nytt SV-kontor) "med en mitrajøse (maskingeværtype red.anm.) her i dette vinduet og en i det der kan vi holde kontroll over hele sentrum"

20 Radikal og sosialistisk studentorganisasjon (ROSSO) er en gruppe av kritiske radikalere, kroniske pratmakere, sosialister, kommunister, øldrikkende anarkister, pasifister og feminister. Vi arbeider blant annet for å demokratisere universitetet og skape fagkritikk. Vi deltar både som aktivister på grasrotnivå og som hverdagsradikalere på fagene. Kontakt oss gjerne på e-post: Web: