Uttalelse av 30. november 2016 fra Likestillings- og diskrimineringsnemndas medlemmer:

Transkript

1 Sak nr. 1/ Sakens parter: A X taxi Uttalelse av 30. november 2016 fra Likestillings- og diskrimineringsnemndas medlemmer: Susann Funderud Skogvang (møteleder) Thorkil H. Aschehoug Gislaug Øygarden Ivar Danielsen 1

2 Saken gjelder A har klaget over Likestillings- og diskrimineringsombudets (ombudet) uttalelse datert 6. november Spørsmålet i saken er om X taxi handlet i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne overfor A da han skulle betale for en drosjetur i spesialtilpasset maxitaxi. Sakens bakgrunn A er fra Y. Han er bevegelseshemmet og er avhengig av å sitte i rullestol under transport. I desember 2014 var han på by-tur, og skulle fra fra Z til sentrum. Han måtte derfor bestille en maxitaxi (minibuss) med plass til over ni passasjerer. Han var alene i maxitaxien og måtte betale kroner for turen i henhold til taksten (natt/helg) fra Z sentrum. Dette er dobbel pris sammenlignet med ordinær takst for drosje med plass til opptil fire passasjerer (550 kroner). A har opplyst at han ikke alltid bruker maxitaxi, da det er avhengig av dagsform og årstid. På vinterstid bruker han oftest elektrisk rullestol og er da avhengig av å benytte maxitaxi ved drosjetransport. A, som i desember 2014 bodde på Y, er bruker av Transporttjenesten for funksjonshemmede (TT-ordningen) i Y fylkeskommune. TT-ordningen er et tilrettelagt transporttilbud til fritidsreiser med drosje blant annet for personer med varig forflytningshemming. TTordningens tilbud varierer fra fylke til fylke. Brukere av TT-ordningen i Y mottar et behovsprøvd reisebeløp per kalenderår, et såkalt kontantkort. A er tildelt kroner i reisebeløp per år. Det kreves ingen egenandel ved bruk av TT-kortet i Y. Ifølge A tildeles TT-brukere i Y kommune i gjennomsnitt et reisebeløp på til kroner per år, og at han ligger godt over gjennomsnittet. Han opplyser at han har mulighet til å søke om ytterligere reisestøtte når TT-kortet er oppbrukt. Ifølge A kan enkelte brukere tildeles til kroner årlig. A søkte ikke om ytterligere økonomisk støtte til TT-reiser høsten Ved den aktuelle transporten i desember 2014 brukte A opp resten av sitt tildelte reisebeløp i løpet av turen med maxitaxien, totalt 800 kroner. Han måtte derfor betale 300 kroner selv. I X praktiseres TT-ordningen slik at voksne brukere tildeles 150 TT-transporter per kalenderår mot betaling av 50 kroner i egenandel per tur. X taxi består av en drosjesentral med små og store biler. Noen av maxitaxiene er tilpasset rullestoltransport. Disse maxitaxiene kjører tilpasset rullestoltransport, enten som underleverandør på offentlige kontrakter på det ordinære persontransport-markedet, eller begge deler. Maxitaxiene benytter drosjeløyve som tillater personbefordring mot betaling. A benyttet en slik maxitaxi på den aktuelle turen til X sentrum. X taxis søsterbedrift, Taxibuss, drifter kun minibusser som kun kjører på offentlige kontrakter. Taxibuss benytter «løyve for transport for funksjonshemma», som utelukker minibussene fra å ta turer på det ordinære persontransport-markedet. Behandlingen hos Likestillings- og diskrimineringsombudet og videre saksgang A klaget X taxi inn for ombudet ved e-post 11. desember I uttalelse datert 6. november 2016 konkluderte ombudet med at: 2

3 «A ble ikke utsatt for diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne av X taxi i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 5, da han ble avkrevd dobbel pris for drosjetur i rullestoltilpasset maxitaxi sammenlignet med ordinær drosje.» A klaget over ombudets uttalelse ved e-post datert 16. november Ombudet vurderte saken på nytt, men fastholdt sin konklusjon. Saken ble oversendt Likestillings- og diskrimineringsnemnda (nemnda) ved ombudets brev datert 7. januar Saken ble behandlet i nemndas møte 15. november Ved behandlingen deltok nemndas medlemmer Susann Funderud Skogvang (møteleder), Thorkil H. Aschehoug, Gislaug Øygarden og Ivar Danielsen. A møtte sammen med to skrivetolker. Fra X taxi møtte tre representanter. Fra ombudet møtte Miriam Kveen som observatør. Nemndas sekretariat var representert ved Ingeborg Aas, Helena Jokila og Anette Klem Funderud. Partenes anførsler A har i hovedsak anført: X taxi praksis for fastsettelse av takster ved rullestoltransport er diskriminerende. Han er avhengig av å sitte i rullestol under transport. Rullestolen er beina hans og han kan ikke velge bort rullestolen. Ettersom X taxi beregner sine takster ut fra drosjenes kapasitet og ikke ut fra det faktiske passasjerantallet, ble rullestoltilpasset maxitaxi dobbelt så dyr sammenlignet med ordinær drosjebil. Dette er diskriminerende overfor ham. I norsk taxinæring kreves det generelt høyrere takst for drosjetransport av rullestolbrukere enn hva det kreves for drosjekjøring av personer som ikke er avhengig av rullestol. Rullestoltilpasning av drosjene medfører merutgifter for drosjeeierne, men mange biler har bedre utstyr enn nødvendig. I tillegg er det store og kostbare biler som bygges om. Å tilpasse drosjene for rullestolbrukere utvider kundegrunnlaget. Omsetningen for kjøring av rullestolbrukere, som ikke dekkes av offentlige kontrakter, utgjør cirka to prosent av omsetningen. Utgiftene må dekkes på en måte som ikke er urimelig. At privatkunder belastes for ekstrautgifter som en unødvendig tilrettelegging av maxitaxiene medfører er urimelig. Dette er urimelig da det ikke finnes rimeligere bilalternativer for bevegelseshemmede. Sjåførene får ikke mye merarbeid knyttet til transport av rullestolbrukere. På den aktuelle turen var ikke de bakerste setene fjernet, men likevel tok det kun fem minutter før han var stroppet fast. Han bruker TT-drosje to til fire ganger per måned i aktive perioder. I snitt må han betale annenhver tur selv, noe som utgjør et betydelig beløp for ham som er uføretrygdet. Det er ikke alltid mulig å få påfyll når TT-kortet er tomt. I så fall innvilges kun én påfylling til kroner. Det er viktig å spare kortet og fordele turene jevnt over året. Derfor var det bare 800 kroner igjen på TT-kortet før den aktuelle turen, en tur som ikke var planlagt. Å sitte igjen med et beløp på kortet ved årsskiftet, er uheldig. Da kan fylkeskommunen tro at hans behov er mindre og innvilge ham et mindre beløp året etter. Derfor søkte han ikke om mer reisestøtte. 3

4 Ombudet har lagt for mye vekt på at han har TT-kort, men ikke alle rullestolbrukere innvilges TT-kort. Har man for eksempel egen bil vil man som hovedregel ikke få innvilget TT-kort. Rullestolbrukere har like ofte behov for taxi som funksjonsfriske mennesker. Det er ikke rimelig at rullestolbrukere skal avkreves en høyere pris på grunn av sitt handikap. Uten rullestoltilpassede maxitaxier vil ikke taxiselskapene få tildelt skolekjøring og annen offentlig finansiert kjøring, da dette er et statlig krav. Inntektene fra skolekjøringen ville bortfalt dersom taxiselskapene ikke hadde hatt tilpassede maxitaxier i bilparken sin. Merutgiftene ved å finansiere maxitaxier bør derfor taxiselskapene ta selv. I ombudets sak 11/402 kom ombudet til at en liknende praksis er i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. I den saken betalte passasjeren hele beløpet selv. Det er ikke forskjell på hans sak og ombudets sak 11/402. X taxi har i hovedsak anført: A ble ikke diskriminert i forbindelse med betalingen for transporten med maxitaxien i desember X taxi er en privat konkurranseutsatt bedrift og en av de viktigste aktørene som driver med anbudsutsatt transport. Sjåførene er selvstendige næringsdrivende og ikke del av et fellesskap. Prisstrategien skal sikre transport til flere enn gående kunder, også de som sitter i rullestol under transport. Sistnevnte kategori utgjør cirka 2 % av kundegrunnlaget. Løyvehavere som eier de store maxitaxiene og kjører rullestoltransport der stolen stroppes fast under transport, har gjort ekstra tilpasninger i bilene. Disse løyvehaverne bruker maxitaxiene også til å frakte flere passasjerer slik at plassen utnyttes maksimalt. Prisfastsettelsen dekker kostnadene. Drosjeeieren betaler for å bygge om minibussen til en maxitaxi selv. Det er både forsvarlig og riktig å kreve en høyere pris for tur med maxitaxi enn med vanlig taxi. Transport med fastspent rullestol krever mer tid og utstyr. Takstene gjenspeiler utgifter knyttet til ulike biltyper, ekstrautstyr og merarbeid knyttet til den enkelte tur. Dette gjøres for å tilby alle kundegrupper så tilpasset tilbud som mulig, og sikre et godt og trygt transporttilbud til rullestolbrukere. I bransjen er det en klar holdning om at drosjeselskapene kan ta mer betalt for transport som krever tilpasning eller ekstrautstyr. Maxitaxier skal kunne håndtere alle typer turer både for gående passasjerer og passasjerer med fastspent rullestol. Alle passasjerer som benytter seg av en maxitaxi må betale for en stor bil. En gående passasjer som bestiller eller kaprer en maxitaxi må betale det samme som en rullestolbruker som benytter en slik drosje. Det er nødvendig å fastsette takster ut fra drosjestørrelse og antall passasjerer. Gjeldende takster er inndelt etter antall passasjerer som det er plass til i de ulike bilstørrelsene som tilbys. Takst 9 brukes dersom en rullestol skal stroppes fast under transporten. Transport av rullestolbrukere som i As tilfelle prises etter takst 9 ettersom det kun er maxitaxi med plass til over ni passasjerer som kan benyttes ved slike transporter. Dette er laveste takst for maxitaxi. Rullestolbrukere som har sammenleggbar stol, og som kan sitte i bilsete under transporten, kjører liten drosjebil med laveste takst. 4

5 Takstene gjenspeiler utgifter til ekstrautstyr. Tilpasningen av maxitaxiene er kostnadskrevende. Dersom taksten må settes ned ved slike transporter kan den enkelte drosjeeier risikere at driften ikke blir økonomisk forsvarlig. Dette vil medføre at færre biler blir bygget om til maxitaxi og at slike turer nedprioriteres og tilbudet til rullestolbrukere vil bli dårligere. Det er også merarbeid knyttet til fjerning av seter, inn- og utkjøring, faststropping og tilbakerigging av seter. Avhengig av biltype koster det mellom og kroner å få bygget om en maxitaxi, slik at rullestoler kan få plass ved at seter enkelt kan fjernes og senere settes tilbake. I tillegg kommer festeanordninger og utgifter på cirka kroner for rampe til å kjøre rullestolen inn i bilen. Merverdiavgiften kommer i tillegg. Tiden som brukes i forbindelse med rullestoltransport med stropping av stol er forskjellig fra annen transport. Før sjåføren henter kunden, skal seter fjernes for å klargjøre bilen for rullestolen. Dette tar opptil 10 minutter, men det kreves ingen betaling for dette. Deretter hentes kunden og taksameteret slås på. Kunden kjøres inn på rampe, stolen stroppes fast på fire steder, og passasjeren må også sikres. Dette tar opptil 5 minutter og kunden betaler minuttpris ved at taksameteret går. Turen kjøres etter taksameterpris på takst 9. Betalingen for turen skjer mens kunden sitter i bilen. Etter betalingen skal rullestolen frigjøres fra bilen og kunden kjøres ut. Dette tar opptil 5 minutter, men kunden betaler ikke for dette. Tilbakeriggingen av bilen med alle setene på plass tar opptil 10 minutter, men kunden betaler heller ikke for dette. De to siste operasjonene finner sted etter at kunden har betalt. Sjåførene er etter drosjetariffen lønnet med prosentlønn. Endringer av satsene vil gå direkte ut over de ansatte i enkeltmannsforetakene som leverer transporten til drosjesentralen. Takstberegningene har også en konkurranserettslig side. Selv om omfanget av rullestolbrukere som ikke er fra X by er relativt liten, er prisstrukturen i X taxi slik at det kan påvirke prising av offentlige kontrakter dersom det må gjøres nedjusteringer av takstene for transport som ikke er underlagt offentlige avtaler. Det offentlige anerkjenner at det en reell kostnadsforskjell knyttet til transport av rullestolbrukere og transport av gående gjennom offentlige kontrakter, som eksempelvis skoletransport eller spesialtransport. I anbud etterspørres pris per hode og pris per hode for rullestolbrukere. Dette viser at det offentlige anerkjenner at det er en reell kostnadsforskjell i utstyr og tidsbruk knyttet til transport for slike kundegrupper. Finner nemnda at rullestolbrukere blir forskjellsbehandlet i forbindelse med takstene for maxitaxi, er forskjellsbehandlingen uansett lovlig. Prisingen av drosjetjenester kan forklares med behovet for å ha en økonomisk forsvarlig inntjening og for å sikre et godt tilbud for rullestolbrukere. Det er viktig at inntjeningen er god nok til at drosjeeiere bygger om sine biler til å kunne tilby rullestoltransport og at sjåførene prioriterer disse turene på lik linje med andre turer de får tilbud om samtidig. Rettslig grunnlag Hovedregelen om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne følger av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 5. Bestemmelsen lyder slik: «Diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig nedsatt funksjonsevne. 5

6 Forbudet gjelder også diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne hos en person som den som diskrimineres har tilknytning til. Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter 6 eller 7. Med direkte forskjellsbehandling menes en handling eller unnlatelse som har som formål eller virkning at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes nedsatt funksjonsevne. Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av nedsatt funksjonsevne.» Unntaksreglene om lovlig forskjellsbehandling følger av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 6. Bestemmelsen lyder slik: «Forskjellsbehandling er ikke i strid med forbudet i 5 når: a) den har et saklig formål, b) den er nødvendig for å oppnå formålet og c) det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere.» Bestemmelser om bevisbyrde fremgår av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 30 første ledd: «Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis: a) det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og b) den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted.» Nemndas vurdering Nemnda har kommet til at X taxi ikke handlet i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne overfor A. A er bevegelseshemmet. Nemnda legger til grunn at han har nedsatt funksjonsevne i diskriminerings- og tilgjengelighetslovens forstand. Nemnda har først vurdert om det foreligger omstendigheter som gir «grunn til å tro» at A ble stilt dårligere enn andre kunder som ikke er avhengig av rullestol under transport. Det er i utgangspunktet den som klager som har bevisbyrden i første omgang og som må påvise slike omstendigheter som gir «grunn til å tro» at det foreligger diskriminering. Nemnda har i en rekke saker vurdert om bevisbyrden har gått over på innklagede. En påstand fra klager har ikke i seg selv vært nok til at bevisbyrden har gått over på innklagede. Nemnda foretar en konkret vurdering av om klagers påstand støttes av hendelsesforløpet og sakens ytre omstendigheter. Etter nemndas vurdering har A klart å vise til omstendigheter som gir «grunn til å tro» at han ble stilt dårligere enn andre kunder som ikke er avhengig av rullestol under transport. A er avhengig av å sitte i en rullestol under transport og kan da kun transporteres i en maxitaxi. X taxi krevde kroner i betaling av A for en tur i spesialtilpasset maxitaxi, som ville kostet 550 kroner med ordinær drosje. Samtlige passasjerer som bestiller en maxitaxi må 6

7 betale den samme takstprisen. Dette gjelder uansett om passasjeren er avhengig av rullestol under transport eller om det er en gående passasjer som skal ha med seg mye bagasje eller utstyr. Taxiselskapets takstpraksis er derfor en tilsynelatende nøytral praksis som fører til at A, som er avhengig av rullestol, stilles dårligere enn andre passasjerer på grunn av sin nedsatte funksjonsevne. Dette er i utgangspunktet i strid med forbudet mot indirekte forskjellsbehandling, se diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 5. Det neste spørsmålet som nemnda har vurdert, er om forskjellsbehandlingen likevel er tillatt etter unntaksbestemmelsen i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 6. Det er tre vilkår som må være oppfylt for at en forskjellsbehandling likevel kan være tillatt. Forskjellsbehandlingen må ha et «saklig» formål. Forskjellsbehandlingen må dessuten være «nødvendig» for å oppnå det saklige formålet. Det må videre være et «rimelig forhold» mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som forskjellsbehandles. Alle de tre vilkårene må være oppfylt for at forskjellsbehandlingen skal være tillatt. Det er X taxi som må sannsynliggjøre at samtlige vilkår i unntaksbestemmelsen i 6 er oppfylt. Slik nemnda ser det er forskjellsbehandlingen saklig og nødvendig. Nemnda har lagt følgende til grunn for sin vurdering: Prisen A må betale for en spesialtilpasset maxitaxi er den samme som andre passasjerer må betale for tilsvarende transport, selv om det tar lenger tid å transportere personer som er avhengig av faststropping av rullestol under transport enn andre passasjerer. Taxiselskapets transport av rullestolbrukere utgjør cirka 2 % av kundegrunnlaget. Det koster mellom til kroner å bygge om en minibuss til maxitaxi. I tillegg kommer utgifter til rampe, cirka kroner. Hver enkelt drosjeeier i X taxi er selvstendig næringsdrivende. Utgiftene til ombygging av minibussen og rampen kan ikke fordeles på andre drosjeeiere, men må dekkes av drosjeeieren selv. En ombygging av en minibuss til maxitaxi er med andre ord utgifter på drosjeeierens regning og risiko. I tillegg kommer utgifter til drift og vedlikehold av maxitaxien. Drosjeeiere er avhengig av en viss inntekt for å få virksomheten til å gå rundt. Det er opplyst for nemnda at Norges Taxiforbund i forbindelse med en annen sak ombudet har behandlet (sak 11/402), har opplyst at rullestoltilpassede maxitaxier er et spesialprodukt, og at kostnadene for etablering og drift er langt høyere enn for ordinære drosjebiler. Dette skyldes at tilpasningene som kreves innebærer at det kun er tyngre kjøretøy som kan benyttes som maxitaxi. Uten å gå nærmere inn på omstendighetene i ombudets sak 11/402 legger nemnda til grunn at det er en reell kostnadsforskjell knyttet til transport av rullestolbrukere og transport av gående. Det blir etter nemndas syn ikke økonomisk forsvarlig for drosjeeiere å tilpasse sine maxitaxier dersom takstene må settes lavere. Tilbudet vil i så fall forringes. Ifølge ombudet støtter Norges Taxiforbund støtter et slikt syn. Norges Taxiforbund har ifølge ombudet opplyst at antall maxitaxier i drift er redusert og at det er liten interesse for nyetablering. En høyere takst for minibuss er derfor både saklig og nødvendig for å sikre maxitaxi-tilbudet i X taxi. 7

8 Nemnda mener også at det er et «rimelig forhold» mellom prisfastsettelsen for maxitaxiene og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for A. A har fått et reisetilskudd via TT-ordningen, som er den offentlige støtteordningen i hans hjemfylke. Slike støtteordninger vil langt på vei avhjelpe ulemper ved takstforskjeller begrunnet i høyere kostnader til etablering, drift og vedlikehold av rullestoltilpassende maxitaxier. Ved den aktuelle turen hadde A brukt opp sitt TT-reisebeløp på kroner. Dette var like før årsskiftet og like før han fikk et nytt reisebeløp fra Y fylkeskommune. Han måtte da betale 300 kroner for maxitaxi-turen. På dette tidspunktet ville A uansett ha brukt opp reisebeløpet på TT-kortet, uavhengig av om han benyttet drosje fra X taxi eller fra sitt hjemfylke. Han måtte da uansett ha betalt det overskytende beløpet selv. A søkte ikke om økt reisebeløp fra fylkeskommunen i Dette må han selv ta ansvar for. I vurderingen har nemnda også lagt vekt på at saken har en konkurranserettslig side. En reduksjon av taksten kan påvirke prisingen av offentlige kontrakter i X kommune. Nemnda finner også grunn til å bemerke at det er X taxi og A som er parter i saken, ikke Oppland fylkeskommune som forvalter TT-ordningen i As hjemfylke. Dersom A mener at TT-ordningen ikke i tilstrekkelig grad dekker hans behov, må han eventuelt ta dette opp med de offentlige instanser som forvalter TT-ordningen. X taxi har klart å sannsynliggjøre overfor nemnda at vilkårene for lovlig forskjellsbehandling er oppfylt, se diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 6. Nemndas konklusjon er at X taxi ikke handlet i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne overfor A da han skulle betale for drosjeturen i spesialtilpasset maxitaxi. A har dermed ikke fått medhold i sin klage på ombudets uttalelse. Nemndas uttalelse er enstemmig. 8

9 Sak 1/ Likestillings- og diskrimineringsnemnda har gitt følgende uttalelse: X taxi handlet ikke i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne overfor A da han skulle betale for drosjeturen i spesialtilpasset maxitaxi, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 5 (lov nr. 61/2013). Susann Funderud Skogvang møteleder Thorkil H. Aschehoug Gislaug Øygarden Ivar Danielsen 9