en baby falt ned i sprekken mellom perrongen og toget i går. Den fikk ingen skader, hvordan er det mulig? Jeg ønsker å bli sittende her uten å se på

Transkript

1 Mandag 18. september På fortauet står en dame kledd i en stram shorts og trøye med en sykkel mellom beina og gråter, en mann har hånda på ryggen hennes, han ser sorgtung ut. De står der fortsatt når jeg er på vei oppover igjen etter å ha sagt ha det til Askild ved Birkelunden, jeg må snu meg for å se at ikke jeg har gjort noe galt, og holder på å snuble i fortauskanten. Septembersola skinner gjennom bjørka, det ligger gule løv i veien, det er varmt, nesten 20 grader. Eindomsmegler-firmaene ligger på rekke og rad oppover Vogts gate, jeg kan ikke se noen sprøyter. Jeg har det fint, har jeg ikke? En ny leilighet som jeg og Askild eier, et nytt skrivebord i riktig høyde, en ny jobb i en bokhandel. Jeg venter på at spenningene i nakken, skulderbladene og hendene skal slippe taket. Jeg låser meg inn i leiligheten, et ark ligger sammenkrølla på gulvet. Sola skinner på parketten og de hvite veggene. Det står fortsatt to pappesker i et hjørne. Jeg er nettopp fylt tjuefire og må komme meg en vei snart. Jeg skulle bli journalist, diplomat, akademiker. Hvorfor fortsetter jeg å skrive? En unge gråter i en annen leilighet, 7

2 en baby falt ned i sprekken mellom perrongen og toget i går. Den fikk ingen skader, hvordan er det mulig? Jeg ønsker å bli sittende her uten å se på klokka, finne lyden av vifta i pc n beroligende. Idet jeg har skrevet en setning, tenker jeg på om noen vil like den. Det ligger en hund i bakgården, den ligger der nesten alltid. Hvit, tung og trøtt, den må være gammel.

3 Tirsdag 19. september Jeg og Askild skal skrive og male sammen i leiligheten; jeg i enden av soverommet, han i enden av stua. Det er godt å ha noen som kan høre lyden av tastetrykkene mine. Jeg trenger å skrive uten noen bindinger til en skole, slik jeg hadde i vår på Skrivekunst-akademiet. Det var ikke trist å flytte fra Bergen, jeg var ferdig med byen. Jeg vil skrive noe nytt.

4 Onsdag 20. september Trine, sjefen min, viser meg rundt i butikken. Der er kortene, der er blankbooks, der er kontorvarer, der er romaner, jeg forsøker å lagre det i minnet. Jeg skjelver på hånda når jeg skal betjene den første kunden, det er tåpelig, for dette er ikke mer enn en butikkjobb. Askild møter meg i gangen og kysser meg på panna. Hvordan var første dagen? spør han. Greit, jeg er sliten. Og du? Greit, sier han. Litt kjedelig. Bokhandel er i hvert fall mye bedre enn renhold. Jeg går inn på badet og drar av meg klærne, som er våte av svette. Askild ser på meg, peker på skoene som ligger slengt i gangen. Hvorfor gjør jeg sånn? Jeg forsøker å være ryddig, ordentlig, men jeg får det ikke til. Jeg kan ikke engang huske at jeg ikke satte skoene på plass i skohylla. Mamma gjør narr av rotinga så fort hun får sjansen; slenger ut med armene for å demonstrere hvordan jeg strør rundt meg, hvordan jeg tar opp plassen i et rom, i henne. Jeg ser på skoene i gangen. Det er altså noe ved meg, en del av min personlighet å rote. Jeg ønsker ikke å være sånn. 10

5 Torsdag 21. september Jeg går rundt kvartalet, sakte med dyp pust, og ser opp på de fine, gamle bygårdene på Torshov. Det regner mildt og forsiktig. Ved Rimibutikken i Vossegata kan jeg så vidt se noen høye bygninger langt borte. Det føles som om jeg har kommet hjem. Jeg, mamma og pappa var nesten alltid en natt i Oslo før vi reiste til utlandet. Vi pleide å overnatte på Soria Moria Hotell oppe i Holmenkollåsen. En taxisjåfør sitter på bilpanseret og røyker. Narkisene sitter på en benk under et tre i Torshovparken; bøyde rygger i fargesterke allværsjakker. Ei jente springer hastig og klønete bortover Agathe Grøndahls gate, hun er ikke redd for å falle eller deise veska borti noen. Jeg går over en haug med gule eikeløv og ser en rar familie på andre sida av gata; faren er glatt og tom i ansiktet, barna er små og tjukke med lyse stemmer. Det er torsdag og jeg må hjem og skrive. Jeg er redd for å være alene, redd for at tankene skal komme ut av kontroll. Et langt hårstrå som ser for mørkt ut til å være mitt, får meg til å lure på om Askild er utro. Jeg rekker 11

6 det fram for ham. Det er et hårstrå, sier han og dytter hånda mi vekk, fortsetter å lese. Han skal snart på kveldsvakt, og jeg må få oppklaring i dette før han går. Har det vært noen andre her? spør jeg. Nei, sier han og ser ikke opp fra boka. Hvorfor har hårstrå fått så stor betydning i livet mitt? Det er ingen som tvinger meg til å sjekke dem.

7 Siljan. Fredag 22. september Jeg slenger bagen ned på det røde vegg-til-veggteppet. Mamma står på kjøkkenet og rører i en gryte, hun er så liten. Jeg kan kjenne lukta hennes. Hun har ikke vært hjemme mer enn en time, og det første hun gjør er å lage mat. Pappa henter henne hver fredag på Sandefjord lufthavn Torp, da kommer hun hjem etter en lang og hard arbeidsuke på sykehuset i Bergen. Hun samarbeider med folk i USA og Australia, jeg vet at hun er blant de dyktigste på sitt felt. Mamma er lei seg for at vi flytta. Selv om vi ikke hadde tid til å møtes så ofte, ble hun glad av å vite at vi befant oss i den samme byen. Etter å ha kjørt opp til Siljan sentrum og henta meg og Askild som kom med Grenlandsekspressen, må pappa legge seg på sofaen og hvile. Askild stopper ved et bilde som henger over trappa opp til andre etasje. Det er et svarthvitt-bilde av mormor, morfar og mamma. Mormor smiler stivt, hun er vakker, rent objektivt en skjønnhet. Mamma er tre år. Hvorfor ser du så trist ut? spør jeg mamma. Fordi mormor satt på kjolen min, sier hun og peker på strekket i kjolen. Da jeg ba henne om 13

8 å flytte seg, hysja hun høyt på meg. Det er så vondt å se på, jeg skjønner ikke hvorfor hun lar det henge oppe. Det er kaldt på det gamle rommet mitt. Fløyta ligger på skrivebordet. Barnebøkene er tatt ut av hyllene og satt i kjelleren, nå står pappas permer her i stedet. Jeg har sagt at de kan gjøre hva de vil med rommet, gjøre det om til kontor eller gjesterom. Men veggene har det samme lyserosa tapetet som før.

9 Lørdag 23. september Mamma går fort over gulvet og gjør i stand frokost. God morgen, kvitrer hun. Nystrøkne klær ligger på vaskebenken og etter frokosten skal hun rake løv, hun unnskylder seg for at hun har litt å gjøre. Sånn blir det etter en hel uke borte. Selv om det er pappa som er her mest, er det hun som setter sterkest preg på huset; teppene, plantene, møblene, alt er valgt ut av henne. Jeg orker ikke å være her, hvisker jeg til Askild. En gang skulle mormor passe deg mens jeg og pappa var i Oslo noen dager, forteller mamma. Du ble febersyk mens vi var borte, da jeg ringte husker jeg at du gråt i telefonen og sa mamma, kom hjem. Det var ikke mye moro. Og da vi kom hjem, lå du på en pute på stuegulvet. Jeg sprang bort til deg og løfta deg opp, du hiksta inn i skulderen min. Og vet du hva mormor gjorde? Jo, hun vaska vinduer. Jeg lovet meg selv at hun aldri skulle få passe deg igjen, sier mamma sint. Så skifter hun: Smakte det? Nydelig, sier Askild med mat i munnen. Pappa følger med på endene på vannet. Jeg sitter med knyttede never. 15

10 Søndag 24. september Det er morgen, jeg tar trikken fra Brugata, på vei hjem. Jeg er trøtt, leser litt, ser ut av vinduet på menneskene; noen på vei til jobb, noen ute og lufter hunden, andre på vei hjem fra nachspiel. Jeg sitter på trikken og er ren, jeg har ikke gjort noe dumt. Det svir ikke i fitta, jeg må ikke kaste opp, håret er ikke bustete og huden i ansiktet er ikke stram og halsen er ikke knusktørr med en emmen smak av pikk. Jeg er på vei hjem for å sette på en klesvask og skrive. Askild er på kafé med en venn fra videregående, han er ikke i en annen leilighet og puler ei hore bakfra. Det er fint å skrive på en søndag, for da trenger jeg ikke å prestere så mye. Jeg hater å høre biler som starter mens jeg ennå ligger i senga. På Skrivekunst-akademiet skrev jeg om stedene jeg har bodd; Siljan i Telemark, Qatar i Midtøsten og Umeå i Nord-Sverige. Minnene utløste en barnslig stemme som ble flat og friksjonsløs. Men det var en voldsom energi der. Jeg vet ennå ikke hva det er jeg skriver på. Det står en svart katt i et vindu i fjerde etasje, 16

11 jeg kan se den fra kjøkkenet. Den står spent og følger med på ei jente som kaster søpla. Du har alltid hatt lett for å få venner, du, pleier mamma å si. Er det sant? Da vi flytta tilbake til Norge for godt, hadde Elisabeth fått en ny bestevenn. Mamma begynte å ukependle, først til Oslo og så til Bergen. Jeg holdt alltid på med leksene til ni. Pappa sov middagshvil, leste avisa stående ved vaskebenken, og gikk den samme turen hver dag. Fra ni til ti så vi på tv. Nyheter og debattprogrammer. Klokka ti gikk vi og la oss. Jeg sovna umiddelbart. Pappa kom og vekte meg halv sju, da hadde han vært oppe en stund og lagd i stand frokost og matpakke til oss begge. Så reiste vi sammen inn til Skien, han på jobb og jeg på skolen. Jeg var med i en venninnegjeng, men alle i gjengen unntatt meg bodde i byen, og egentlig ville jeg ikke være sammen med dem. Jeg kyssa Askild på bussen og det smakte kjønn, han har ikke slikka meg på en stund og vi har vært sammen hele helga, så det kan ikke være kjønn. Jeg orker ikke alle de logiske bristene. I stua står det nye bildet som Askild jobber med. Det er en kvinne med store, tomme øyne, hun legger mascara på vippene. Han maler etter et fotografi av meg. Askild er så snill, sier Elisa- 17

12 beth. Hun har rett, det er helt usannsynlig at han er utro. Jeg og mamma var sammen i London en høstferie på ungdomsskolen mens pappa var på kurs. Vi gikk i den klare høstlufta i retning hotellet og det var glatt. Plutselig så jeg for meg at hun glei og falt bakover på asfalten og at hjernen sprakk i to, jeg holdt mamma hardt i hånda, hun falt og falt i tanken min. Men ubehaget gikk over, jeg tenkte ikke noe mer på det da vi kom hjem til Norge.