Samenes Venn. Organ for Norges Samemisjon nr Årgang 88

Transkript

1 Samenes Venn Organ for Norges Samemisjon nr Årgang 88

2 2 Samenes Venn 6 13 Samiske kirkedager i Mo i Rana i tiden aug. Ninni Berge var deltaker på Samiske kirkedager i Mo i Rana august. Hun gir oss her et lite innblikk i noen av sine opplevelser der. Foto: Samisk kirkeråd Jeg gledet meg til å få oppleve samiske kirkedager, og hadde store forventninger. Programmet for kirkedagene var rikholdig og spennende. På kirkemøtet var det samer fra Russland, Finland, Sverige og Norge. Det var et vidt spekter av ulike sammenkomster: Gudstjenester i en stor lavvo og i Mo kirke, ungdomsgudstjeneste og et eget barneprogram. Det var en sterk opplevelse å se og høre ungdommene, og at det kommer ungdommer etter oss, det gir håp for fremtiden. Med på gudstjenestene var biskop preses Helga Haugland Byfuglien, biskop Tor Jørgensen, biskop Per Oskar Kjølaas, og biskop Tor Singsaas, og de forrettet ulike dager. Selve hovedtemaet var: "For det stedet du står på er hellig jord". Her holdt Ole Henrik Magga og Sofie Petersen innlegg. Klima i arktisk endres veldig fort og konsekvensene er alvorlig for urbefolkningen. Likeså veksten av rovdyrbestanden virker inn på reindriften. Dette er et hinder for urfolknæringen, og samarbeidet med myndighetene er fraværende. Denne jorda er hellig og det samiske folket kan bruke ressursene på en god måte. Og det er viktig at ikke alle ressurser blir brukt opp med en gang. Seminaret til Michael Lapsley, Rolf Steffensen og Ingar N. Kuoljok var utrolig spennende. De snakket om forsoningsarbeid i Sør- Afrika og det er gjort undersøkelser i Røyrvik og Salten om samer og norske relasjoner med hverandre. For de som har lyst til å lese mer om forsoningsarbeidet, kan kjøpe boka: "Erkjenne fortid - forme framtid", Innspill til kirkelig forsoningsarbeid i Sapmi, skrevet av Tore Johnsen og Line M. Skum og er utgitt på Orkana forlag. Vi samer har mye å lære av forsoningsarbeidet i Sør Afrika. Det som er viktig i denne sammenheng er ikke bare å tilgi overgrep som er gjort mot samene, men at vi møter et annet menneske i en god relasjon slik at jeg kan Ved Storlavvoen. Unge i prosesjon. fortelle min historie og bli tatt på alvor med min smerte og så gå veien videre til tilgivelse. Dette er en prosess som kan ta lang tid. Dette arbeidet har vært prøvd i Salten og Røyrvik. I oppsummeringen fra disse undersøkelsene var det en positiv glede. Folk kunne fortelle og samtidig oppleve at det som ble fortalt om diskriminering, mobbing, overgrep fra den norske stat ble tatt på dypeste alvor og det ble ikke bagatellisert eller avvist. Dette er en begynnelse til å komme videre i livet og bli et helt menneske. Det var flere konserter og en av dem var: "Hellig jord - hellig ord", en urframføring av Frode Fjellheim, Anne Vada, Hildegunn Øiseth, Snorre Bjerck, Kammerana, Kormakeriets. Dette var en fantastisk konsert. Senere på kvelden var vi i Mo kirke på en forenklet kveldsgudstjeneste. Her sang et kor fra Jokkmokk i Sveige og Line M. Skum holdt preken. Åarjelhsamien teatere og Nord - Trøndelag teater satte opp stykket: " Kvinnen som sprengte grenser", - om Elsa Laula Renberg sitt liv og virke for det samiske folk. Cecilia Persson spilte Elsa Laula Renberg og Frode Fjellheim var musiker og vokalist. Det var kjekt å møte tidligere elever fra sameskolen i Hattfjelldal. Vi måtte presentere oss på nytt etter så mange år. Fellesskapet i gudstjenesten var sterkt og vi merket Guds nærhet med omsorg og glede tross språkbarrierer. Under møtet kunne vi på øretelefoner høre på det språket vi behersket. Det var dyktige folk som sto for tolkingen, og det fungerte fint. Så en stor takk til komiteen som hadde planlagt kirkemøtet. Det var noen flotte dager i Mo i Rana, og Rana kommune stilte med mange frivillige. Takk skal dere ha!

3 Samenes Venn nr I dette nr kan du LESE OM: På lederplass Samiske kirkedager 2 Høsttid og innhøsting Misjonskvinne (og mann) på Nordmøre 6 Kretsmøte i Troms krets 7 Jubileumsmarkering i Hardanger 8 En kjær sang 9 Søndagen en velsignelse 9 Fra Skalldyrtreffet 10 Et bønnesvar 11 Treff for DSF-kullet fra Reisebrev fra Mimrekveld i Karasjok 13 Nytt fra Sapmi 14 Ny bil igjen! 15 Treff for DSF-kullet fra Varme boller fra Gud 16 Forsidebilde: er tatt av Jon Amundal Det står september på kalenderen vår, og det betyr at høsten er over oss. Den gode og fine sommeren er forbi, der vi kunne samle varme og lys til å møte en ny vinter. Vegetasjonen rundt oss blir sliten for hver uke som går, og snart skal blomster og blad falle ned til jorda og bli til muld. I denne tiden har vi mange muligheter til å dele et budskap om frelse og nytt liv. Mange synes å være nokså fjerne i forhold til den kristne tro, og mange tenker som så: - «Jeg vil prøve å holde kristendommen på avstand. Det er nok det beste for meg.» Men vi må ikke glemme at vi har en levende Herre og Frelser, som kan finne mange veier inn til et menneskehjerte. Og plutselig står han der, full av kjærlighet, full av nåde og kraft. Jesus ønsker å torpedere alle skalkeskjul. Han vil flerre opp alle forsøk på å holde Jesus borte fra ham eller henne. Og etter hvert var det bare en ting å gjøre: Slippe Jesus inn! Dette har vi også opplevd mange ganger i Samemisjonen i årenes løp. Den 28. februar 1988 var det en stor gudstjeneste i Karasjok kirke med vel 300 mennesker. Menigheten ville markere Norges Samemisjons 100 år. Og midt i det hele satt en mann som kjente at evangeliet hadde rammet ham midt i hans hjerte. Og han sa det etterpå: «Det var bare en ting å gjøre: Å kapitulere og bøye kne for Herren og ta imot Jesus som Herre». - Og gjennom de 25 år som senere har gått, har han vært en trofast søyle i den kristne forsamlingen på stedet. Først på 1990-tallet begynte Samemisjonen å holde nordsamiske/ norske gudstjenester i Midt-Norge et par ganger i året. Tanken var bl.a. å ha et tilbud for nord-samer som nå levde langt borte fra det nordsamiske området i Norge. På en av disse gudstjenestene satt der ei kvinne som kjente på at det som presten hadde sagt hadde berørt henne på en sterk måte. Etterpå sa hun: - «Jeg kjente meg så syndig, og jeg kunne ikke noe annet enn å gå fram til alterringen, bøye kne for Herren, og legge fra meg mine synder hos Jesus». Dette var begynnelsen på troens vei, og hun har fått erfare at Herren Jesus har vært trofast, inntil i dag. For noen år siden satt det er mann i en kjøkkenkrok og lyttet på det predikantene talte. Det var vinterstevne i Kautokeino, og predikantene talte varmt og sterkt om Jesus og syndenes forlatelse. Mannen i kjøkkenkroken visste at han ikke hadde vært noen god ektemann og far. Han hadde vært glad i flaska, og han visste at mye klanderverdig hadde fulgt i det sporet. Plutselig ropte han ut i rommet. Ja, det var mer som et skrik: - «Finnes det nåde for meg hos Jesus?» - Finnes det nåde for en slik en som meg? Da gikk predikanten bort til ham og sa: - «Det finnes nåde for deg hos Jesus. For Jesus døde for deg på Golgata kors, og dersom du tar imot Ham som Frelser og Herre, vil du få et helt nytt liv.» Han fikk et helt nytt liv. Kona fikk en ny mann. Barna fikk en ny far. De siste årene i hans liv var helt nye. Og familien fikk oppleve det som står i 2. Kor. 5, 17: - «Derfor, hvis noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til.» Slik kan det skje når det fortapte menneske vender seg til Jesus, vår kjære Frelser! Magne Gamlemshaug

4 4 Samenes Venn 6 13 Rohkos Jesus gáibida buot Čálii: Petter E Skansen - Ill.: Frode Kalleland - Sámás: Rávdná Turi Henriksen Luk. 9, Go sii ledje vádjoleamen geainnu mielde, de muhtun dajai sutnje: «Mun áiggun čuovvut du gosa ihkinassii manažat.» Jesus vástidii: «Riebaniin leat biejut, ja almmi lottiin leat beasit, muhto Olbmobártnis ii leat sadji gos vuoiŋŋastahtášii oaivvis.» Muhtun earái son celkkii: «Čuovo mu!» Muhto olmmái vástidii: «Hearrá, suova mu vuos mannat ruoktot hávdádit áhččán.» Muhto Jesus celkkii sutnje: «Anne jábmit hávdádit jábmiideaset, muhto vuolgge sárdnidit Ipmila riikka!» Muhtun eará dajai: «Mun áiggun čuovvut du, Hearrá, muhto suova mu vuos dahkat dearvvuođaid ruovttu olbmuide.»muhto Jesus vástidii: «Ii oktage gii bidjá gieđas bealdoruovddi ala ja geahčasta maŋás, leat dohkálaš Ipmila riikii.» Go Jesus gohčču olbmuid čuovvut iežas ja dahkat bálvalusa, de muitala son duohtavuođa. Son ii čiega ahte lea lossat mieđihit gohččumii ja čuovvut su. Teaksta mii lea golmma olbmo birra, ii muital maidege sin jurdagiin Jesusa vástádussii. Leigo sin mielas Jesus nu gáibideaddji ahte sii máhcce fas iežaset dábálaš bargguide, vai ledje go sii gergosat guođđit buot mii lei sin iežaset ja čuovvut Jesusa? Veahá maŋŋelis Lukasa evangeliumis gullat mii stuora joavkku birra mii čuovvu Jesusa. Son jorggiha sin guvlui ja cealká: Jus guhtege boahtá mu lusa, de son ferte bidjat dán bálvalusa ovdalii go áhči ja eatni, áhká ja mánáid, vieljaid ja oappáid, ja velá iežas heakka ge. Muđui ii sáhte leat Jesusa máhttájeaddji. Dat guhte ii guotte ruossa ja čuovo mu, ii sáhte leat mu máhttájeaddji. (Luk. 14, ) Dán seammá teavsttas geavaha Jesus huksenbarggu ovdamearkan ja jearrá iigo olmmoš vuos guorahala man divrras lea hukset ovdalgo álgá. Jus muhtin áigu hukset toartna, iigo son vuos rehkenastte maid dat máksá ollašuhttit huksema, vai diehtá leago sus doarvái ruhta ollašuhttit barggu? Daningo buohkat geat oidnet ahte son guhte ráhkada vuođđojuolggi ii suitte gárvvistit toartna, bilkidišgohtet su ja dadjet: Dát olmmái huksegođii ii ge veadján ollašuhttit. Jesusiin eallit lea dan mađe gáibideaddji ahte ii buot mana miehtemillii. Dat máksá! Das lea soahti, vuoigŋafámuid vuostái soahti. Apoasttal Paulus dadjá: Dasgo eat mii soađa oačči ja vara vuostái, muhto oaivámuččaid ja fámuid vuostái, máilmmi hearráid vuostái guđet ráđđejit dán áiggi seavdnjadasas, almmiid bahávuođa vuoigŋaveagaid vuostái (Ef. 6,12). Jesusa duohta máhttájeaddji šaddá álo vuostálastit beargalaga gávvhemiid (Ef. 6,11). Danin rávve apoasttal kristtalaččat: šaddet gievran Hearrás ja su veagalaš fámus! (Ef ) Hans Adolph Brorson lea čállán sálmmaid ja ovtta sálmmas čállá ná: O, biso siložan, min Hearrá soađis! Man hirbmat fasti lea min Ipmil beahttit. Man stuora heahpat lea, vuos Ipmil dovdat, ja maŋŋil jorggihit máilmmi guvlui. Ja son joatká ná: Dat soahti bistá ain, dan vuhtiiváldde, jus dovddat Jesusa, de biso soađis! Buot mii du geahččala dás suddui fillet, dan galggat vuoitit don du jápmin rádjái. Risttalaš olmmoš galgá geahččat agálašvuođa guvlui: De ane muittus don du eallin kruvnno. Du sadji mearriduvvon lea truvnno ovddas. Maid dáppe máilmmis šattat gillát don, ii mihkkege leat dan kruvnno ektui. Don gii gulat Jesusii: Ipmil buressivdnidivččii du ja várjalivččii du Jesusa servvolašvuođas, gitta dassá go soahti lea nohkan ja don leat ollen mihttomearrái! Petter E Skansen lea leamaš čálli searvegoddekantuvrras ja bargan báhppan Trøndelágas. Dál son lea ealáhagas.

5 Andakt Jesus krever alt Ved Petter E Skansen - Ill.: Frode Kalleland Samenes Venn nr Luk Mens de var underveis, var det en som sa til ham: Jeg vil følge deg hvor du så går. Jesus svarte: Revene har hi, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile sitt hode på. Han sa til en annen: Følg meg! Men mannen svarte: La meg først få gå hjem og begrave min far. Da sa Jesus til ham: La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike. Det var også en annen som sa: Jeg vil følge deg, Herre; men la meg først få si farvel til dem der hjemme. Men Jesus svarte: Ingen som har lagt hånden på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike. Når Jesus møter mennesker med kallet til etterfølgelse og tjeneste, er han alltid realistisk. Han legger ikke skjul på at det koster noe å si ja til kallet og det å følge ham. Når det gjelde disse tre vi møter i teksten, står det ikke noe om hvordan de reagerte. Ble omkostningene så store at de gikk tilbake til sine vanlige hverdager, eller var de villige til å ofre alt for å følge Jesus? Litt senere i Lukasevangeliet hører vi om en stor flokk som følger Jesus. Han vender seg til dem og sier: Om noen kommer til meg, må han sette dette høyere enn far og mor, hustru og barn, brødre og søstre, ja, sitt eget liv. Ellers kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel. (Luk ) I denne sammenhengen bruker også Jesus et eksempel vedrørende omkostningene ved et byggeprosjekt. Dersom en av dere vil bygge et tårn, setter han seg ikke da ned og regner ut hva det vil koste, for å se om han har penger nok til å fullføre det? For har han lagt grunnmuren, men makter ikke å gjøre tårnet ferdig, da vil alle som ser det, gjøre narr av ham og si: Denne mannen begynte å bygge, men klarte ikke å fullføre det. Et liv sammen med Jesus, er ingen dans på roser. Det koster! Det er en åndskamp! Apostelen Paulus formulerer det slik i Ef. 6.12: For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. En sann Jesu disippel vil alltid være gjenstand for djevelens lumske angrep. (Ef ) Derfor oppfordrer apostelen kristne til å bli sterke i Herren, og i hans veldige kraft. (Ef ) I en av sine mange salmer sier Hans Adolph Brorson dette slik: Stå fast, min sjel, stå fast i Herrens kriger! Tenk hvilken skam og last, om Gud du sviker! Tenk hvilken skjendig ting, først Gud å kjenne. Og siden seg omkring til verden vende. Og han fortsetter slik: Begynt er ikke endt, det må du vite! Du som har Jesus kjent, bli ved å stride! Alt hva ditt hjerte vil fra himlen vende. Skal overvinnes til din tid tar ende. En kristens blikk må være vendt mot målet: Se opp og tenk en gang på livets krone. På din bestemte rang for Lammets trone! I sannhet, hva du her skal måtte tåle. Av kronen ei er verd den minste stråle. Du som hører Jesus til: Må Gud velsigne deg og bevare deg i samfunnet med Jesus, inntil kampen er slutt og målet er nådd! Petter E Skansen har vært menighetssekretær og prestevikar i Trøndelag. Han er nå pensjonist.

6 6 Samenes Venn 6 13 Misjonsengasjementet har ikkje vore tungt Tekst og foto: Jan Ove Krutvik Gudbjørg Melland. - Misjonsoppgåvene har vore ein arv frå far, men det har ikkje vore ein tung arv. Det seier Gudbjørg Melland om ansvar og engasjement i foreininga på Lesund i Aure. På kjøkkenbordet, heime på Lesund i Aure på Nordmøre, har Gudbjørg og mannen Ottar funne fram møteprotokollar og rekneskapen for misjonsforeininga. Medan Gudbjørg har vore leiar sidan 1980, har Ottar vore sekretær sidan Fyrste sida i rekneskapsboka viser at ein i 1923 starta med 10 kroner og 90 øre overført frå oppstartåret for Samemisjonsforeininga som var Her kan vi lese om 13 arrangement i 1923, og at ein kollekt på kring fem kroner var vanleg på møta. - I oppveksten budde predikantane alltid heime hos oss. Etter kvart vart det Ottar og eg som fekk ta i mot dei som reiste rundt. Det har vore fint og vi har mange gode opplevingar med predikantane. Eg hugsar korleis Hans Futsæter imponerte gutane våre då dei var ungdommar med å balansere flasker på panna. Hugser og med glede Trond Fiske som tok med seg motorsaga og dreiv skogen etter nye emne til ulike prosjekt. Frå barndomen hugsar eg ein predikant som eg trur kom frå områdene ved Mjøsa - trur eg. Han skulle bu heime hos oss då eg var ungen. På den tida var det ikkje veg heilt fram, så siste stykket måtte vi ro. Denne predikanten likte slettes ikkje å vera på sjøen. Vi kom då vel fram likevel, mimrar Gudbjørg Melland. (etter at redaktøren har hatt ein prat med Gudbjørg er vi komne fram til at det må ha vore John Støle) I tillegg til arven heimafrå og predikantane som kom, var fiskarane i bygda ei kjelde til misjonsinformasjon. Det har vore mange fiskarar i Aure, og dei dreiv fiske i Finnmark. Fiskarane kunne fortelje om korleis folk hadde det både langs kysten og i indre-finnmark. Sjølv fekk Gudbjørg og Ottar sin fyrste tur til Finnmark i Samemisjonen hadde då sitt landsmøte på Øytun folkehøgskole i Alta. - Det var ei stor oppleving. Vi budde på Øytun, og fekk vera med på gudsteneste i Máze. I tillegg var vi i Kautokeino og Karasjok. Det var fint å sjå alle dei vakre draktene. Det var og ei spesiell oppleving at vi alle song på ulike språk og dialektar, eg trur det var tre ulike songbøker i bruk på same tid, fortel Ottar. - Det har vore rikt å vere med i misjonsarbeidet. Det har ikkje vore ei tung arv å driva støttearbeid for at fleire får høyra evangeliet på hjartespråket, eller å hjelpe folk i naud på Kola, fortel Gudbjørg Melland. Fra kassadagboka. Ottar og Gudbjørg Melland.

7 Samenes Venn nr Kretsårsmøte i Troms krets av Samemisjonen lørdag 7 september Ved Karstein Mortensen og Camilla Vidjelund - Foto: Thor Henrik With Troms krets av Samemisjonen hadde i år sitt årsmøte/kretsmøte på Soltun Soldatheim på Setermoen med flott vær hvor de fine høstfargene i naturen var en finn ramme rundt årsmøtet. Mange kjenner kanskje til Soltun Soldatheim, i alle fall de av dere som har gjort militærtjeneste i Indre Troms. Fra hovedkontoret var Thor Henrik With tilstede. Han holdt bibeltime og orienterte fra arbeidet i organisasjonen. Vi var 17 personer som møtte opp ved starten av årsmøtet. Årsmøtet ble åpnet av kretsformann Morten Alsvik som ønsket deltakerne velkommen og holdt andakt med utgangspunkt i 1 kor. 1: hvor det står «om at ordet om korset er en dårskap for dem som går fortapt, men for de frelste er det en Guds kraft». Under årsmøtet ble årsmeldingen og regnskapet lagt fram og godkjent. I samtalen ble det spurt om hvordan forholdene på Kola var i dag, og Thor Henrik With orienterte og fortalte om prosessen som hadde vært og som var. Årsmøtet var fornøyd med den informasjon vi fikk, og vi hadde en fruktbar samtale om arbeidet. Forholdene rundt vårt hus i Tromsø by ble det også orientert om av Richard Skollevoll. Under årsmøtet ble kretsens eldste forening hyllet. Det er foreningen «Smil» i Hamnvåg i Malangen som ble Maten smakte. Pensjonert sokneprest i Bardu, Einar Hansen. Forsamlingen på kretsmøtet stiftet som «pikeforening» i 1936 av 10 småjenter. I dag er de 4 igjen + noen som er kommet til etterpå. Foreningen ble startet etter et besøk av Didrik Solli som fortalte om forholdene blant samene på Finnmarksvidda, og det tente gnisten i småjentenes hjerter for å hjelpe samene. Vi er takknemlig for deres bønner og økonomiske bidrag til vårt arbeid. Vi ønsker Guds velsignelse over deres og vårt arbeid. Thor Henrik With hadde bibeltime på ettermiddagen hvor han talte fra 2 kor. 4: 1-7. Han sa at «skatten er evangeliet om Kristi herlighet», og leirkaret er skrøpelig og forgjengelig som vi mennesker er. Tjenesten er betrodd oss, en forsonende tjeneste mellom Gud og mennesker. Forkynnelsen om den korsfestete og oppstandene Jesus Kristus er viktig». Lørdag kveld var det misjonskveld hvor nylig pensjonert sokneprest i Bardu, Einar Hansen, holdt kveldens andakt med utgangspunkt i 2 kor. 5: 11. Han talte litt om hva gudsfrykt er, ikke en kald skrekk, men en vaktsomhet i hjertet mot å gjøre Gud sorg. Gudsfrykten har en frukt som er at menneskefrykten forsvinner. Etter andakten hadde Thor H. With en orientering om arbeidet i Samemisjonen, han snakket litt om Russlandsarbeidet og om Finnmarksarbeidet. Han fokuserte på at det er behov for forkynnelse i hele arbeidsområdet, både hjemme og ute. Det offentlig har i dag overtatt driften av institusjonene og pleier de gamle, men den åndelige nøden må vi ta oss av ved å forkynne Guds ord. Etter møtet ble det servert god mat og de som var kommet til misjonsmøtet fikk en god stund med samtaler «rundt kaffekoppen». Vi fikk også et godt misjonsoffer. Etter årsmøte består styret av: Morten Alsvik, kretsformann, Geir Holmstad, Camilla Vidjelund, Hulda Bjerkås,Magne Steinnes.

8 8 Samenes Venn 6 13 JUBILEUMSMARKERING I ØYSTESE 30.8 og 1.9 Ved Åslaug Vevle Biskop Johannes Nilsson Skaar, som var med i grunnlegginga av Samemisjonen, var fødd og oppvaksen i ein fjordarm innanfor Øystese. Difor valde vi å markera 125 års-jubileet med ein fest denne helga, og ei gudsteneste i Øystese kyrkje. Konst.generalsekretær Thor Henrik With var med som talar. Fredagsnummeret av lokalavisa hadde også ein 2 siders omtale av Johannes Skaar; ein fin opptakt til helga! Trass det regnfulle veret, kom både lokale og tilreisande og fylte Øystese bedehus laurdag kveld. 56 menneske var vi der, og vi hadde dekka til 60! Krinsformann Ove Kjell Sakseid leia festmøtet, der vi m.a. fekk høyra Olav S.Tolo frå Øystese lesa opp ein salme som Johannes N. Skaar hadde skrive, og ein han hadde omsett. Tolo er ein svært dyktig opplesar og songar, og han las Salme 1 og 1 Kor.13 og song Med Jesus vil eg fara til gitarspel. Ove Kjell gav oss innimellom øktene nokre drypp frå livet til Johannes Skaar, som alt i årsalderen kjende trong til å dela evangeliet med dei han hadde rundt seg. Johannes ville løfta fram Meisteren sjølv, sa Ove Kjell, og drog parallellar til den samaritanske kvinna. Slik også grunnleggjaren av NSM; han såg det som si oppgåve å dela evangeliet med samane, så dei fekk Guds ord på sitt språk. Dette gjorde han, trass i motstand frå staten. Thor Henrik With delte frå Ove Kjell Sakseid var primus motor både på båtturen og under jubileumsmarkeringa elles. Foto: Åslaug Vevle. 2.Kor.3,18 og ein del av kap.4. Gud har lete lyset frå evangeliet skina i våre hjarto. Guds bilete er Jesus, det skin i verdens mørke. NSM si historie handlar om den/ dei som delte Guds bilete i samiske område. DU eig skatten! Kan du tenkja deg noko større?,sa With. NSM si historie handlar om bemerkelsesverdige Skaars heimplass inne i ringen oppe i lia. Foto: Thor Henrik With initiativ. Men det er på ingen måte noka heltehistorie, sa han. Den lokale foreninga med fleire, hadde sytt for mat og drikke til festlyden. Lapskaus, kaffi og kaker høyrde med. Hardanger Bakeri hadde laga ei flott jubileumskake! Jubileumskaka. Foto: Åslaug Vevle. Frå forsamlinga på Øystese bedehus. Foto: Åslaug Vevle.

9 Samenes Venn nr Båttur Laurdag ettermiddag var nokre av oss på tur med Frode Augestad, som var innleigd for å gje oss ein båttur innover den smale fjordarmen Fyksesundet, for å sjå staden der Johannes Skaar vaks opp. Der er så bratt og tilgrodd, at ein berre kan skimta huset, som ligg for seg sjølv oppe i ei li.vi måtte nøya oss med å sjå det frå båten. Men vi hadde ein god forteljar i Ove Kjell Sakseid, som hadde mangt å dela frå livet her inne frå fjorden i farne tider, og sjølvsagt om hovudpersonen. Turen var ei oppleving for oss som vart med! Ein flott regnboge lyste opp mot lia der huset til biskopen står, nett i det same vi lokaliserte huset. Gudsteneste kl. 11 søndag 1. september Her forretta prost Arild Hellesøy, og Thor Henrik With heldt preika. Det var ei temmeleg fullsett kyrkje, noko som var svært gledeleg. Det var både dåp og nattverd. Thor Henrik informerte om NSM sitt arbeid. Vi er takksame til Gud for denne helga. Ho gav nytt mot til arbeidet lokalt og regionalt. Ikkje minst er vi glade for dei som kom frå dei ulike laga rundt om i krinsen, og andre vener av Samemisjonen. Søndagen er en velsignelse En gammel fabel forteller om syv brødre som levde sammen. Seks av dem gikk på arbeid, mens den syvende stelte huset. Når de seks om kvelden kom hjem trette og sultne, fant de huset ordnet, lysene tent og maten på bordet. Alle var fornøyd, unntatt én. Denne broren ville være klokere enn de andre, og han skjelte ut hjemmearbeideren for en lathans og dagdriver. Han burde ta ut på arbeid sammen med dem og tjene til sitt brød. Dette spredte seg til resten av flokken, inntil de forlangte at den syvende broren fikk svinge øks og hakke slik de selv gjorde. Og slik ble det. Da de kom hjem om kvelden, var det ikke noe vennlig lysskjær som vinket dem i det fjerne. Huset var i et rot, ingen ønsket dem velkommen hjem, og ingen hadde laget mat. Da skjønte de hvor dumt de hadde stelt seg. Fra nå av lot de med glede den syvende broren være hjemme og utføre sin gamle tjeneste der. Slik er søndagen den dag blant sine brødre som bringer lys, glede og velsignelse for ukens øvrige dager. Ingen som ønsker å være klok, bør skjelle den ut for en dagdriver! Hentet fra boka «Til inspirasjon og glede» av Gunnar Bonsaksen utgitt på Lunde forlag i Gjengitt med tillatelse. En salme jeg er glad i Jeg velger denne overskriften fordi jeg synes det er vanskelig å nevne én spesiell sang eller salme som jeg vil kalle "min". Det er så mange sanger og salmer jeg er glad i, og da blir det gjerne den dagsaktuelle situasjonen som til enhver tid løfter en spesiell sang eller salme opp som min favoritt. Men når jeg tenker etter, er det likevel én salme som har fulgt meg heilt fra jeg var ganske ung. Jeg hørte den vel første gang i morgenandakten i NRK, og både tekst og melodi greip meg sterkt. Teksten er av Anders Hovden og melodien av Hans Ihlen Nistad. Forfatteren er nok inspirert av Paulus i 2. Tim. 4, 7 8: "Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen. Så ligger rettferdighetens krans ferdig for meg ". Hjelp meg, Herre Krist, å strida i di kraft den gode strid, fylg meg alltid ved mi sida, fylg meg all mi levetid! Svimrande ved syndedjupi viljeveik eg falla kan, Herre, lei meg langs med stupi med di sterke frelsarhand! Å, kor sælt om eg kan svara når til siste kveld det lid og or verdi eg skal fara: "Eg har stridt den gode strid, trui har eg halde herdig, vel fullenda livsens ferd, rettferdskransen no ligg ferdig for meg i ei betre verd!" Jeg synes Anders Hovden er så ydmyk og realistisk med hensyn til å vurdere egen styrke og muligheter. Han er derfor totalt avhengig av å ha Jesus med i "den gode strid" som gir evig seier. Ja, slik må det også være for oss alle. Vi må alltid ha Jesus ved vår side som kan lede oss med si "sterke frelsarhand". Da skal vi nå målet og rettsferdskransen som ligger ferdig for oss i "ei betre verd". Teodor Teistedal

10 10 Samenes Venn 6 13 SKALLDYRTREFFET 2013 Ved Åslaug Vevle - Foto: Astrid Tellefsen Kaien på Geiderøya fyllest opp av folk med kvar sin skaldyrtallerken. Langbordet der ein får forsyning har folk som stiller opp og hjelper. Alt er godt organisert. Det er det 19de Skalldyrtreffet som vert arrangert i år. Tidleg laurdag morgon tordna og regna det kraftig, så mykje at det heldt folk vakne i timevis. Korleis kan det gå med Skalldyrtreffet med dette veret? tenkte mange. Men vi veit det er lagt framfor Herren i lang tid føre dagen, så Han veit om oss. Vil Han prøva trua vår? Vi veit at mange inderlege bøner steig opp til Gud i morgontimane. Underet skjer: Vi får sol, skyer og bra varme! Ikkje ein regndråpe. Takk, Gud! Ei busslast med 43 menneske frå Stavangerområdet er blant dei tilreisande. Vi er 6 frå Norheimsund. 4 danskar er og komne. For ikkje å gløyma gjestene frå Kolahalvøya: 5 frå kyrkjelyden i Murmansk. Pastor Aleksander Voltsjok og kona Anna, + 3 unge jenter som er aktive i kyrkjelyden. Dei har brukt 3 dagar på kjøreturen hit. Tilsaman vert vi fleire hundre. Det er oppmuntrande at folk kjem igjen, år etter år. Vi kan kvar dag eta oss mette. Annleis er det for menneske på Kolahalvøya. For at suppekjøkkenet i Revda skal kunna drivast, har ein dette årlege treffet. Medan vi kosar oss med all denne ferske sjømaten, går loddseljarar ikring, så vi kan støtta med kjøp av lodd. Geir Nybro Olsen har også i år skaffa flotte gevinstar til lotteriet. Kva driv han, år etter år? Det er trua på at det nyttar, det vi held på med. Han er ei eldsjel, ei av mange her. Seinare har Geir også ei oppmuntrande helsing til dei russiske gjestene. Peder Asbjørn leier som vanleg alt frå båten med stø hand og lun humor.dei russiske venene våre syng, Svetlana tolkar det som vert sagt, og ei gruppe frå Flekkerøygutane syng. I april besøkte vi kyrkjelyden i Murmansk i 3 dagar. Dei er ikkje så mange menneske i talet. Men dei vil gjerne nå ut. Ungdomane når ut til andre unge, Aleksander besøkjer fengselet, gamleheimsbesøk opplevde vi sjølve å bli med på, der kyrkjelyden har evangelisk og diakonalt/ sjelesørgerisk arbeid. Det vert også delt ut mat til folk som bur på gata, o.a. Men, medan dei no møtest i ein liten leilighet i ei blokk, kan dei på litt sikt gjerne få opp eit nytt kyrkjebygg! Murmansk kommune har gitt dei tomta! Når kyrkja kjem opp, vil ho vera det første vi ser på andre sida av Kolafjorden når vi kjem vestfrå. Teikningane heng på ein vegg i kyrkjelokalet. Vi opplever at dette er ein aktiv kyrkjelyd som vil noko og som ser etter muligheter og held fram, trass mange vanskar. Hilsen fra russerne. På bakgrunn av dette ser ein gjerne litt meir bak orda når Aleksander talar søndag formiddag i Flekkerøy kyrkje. Kven er synda sin træl, og kven er Guds barn? er temaet i teksten frå Johannesevangeliet 8.kap. Han peika på at rikdom kan gjera ein til ein træl for synda. Den kan føra ein vekk frå det kristne fellesskapet. Ein ung mann gjekk trufast i kyrkjelyden deira, der han ofra både tid og pengar. Så fekk han ein god jobb, og alle gledde seg. Men mannen uteblei meir og meir. No er han der ikkje lenger. Er han blitt ein træl? Spurde Aleksander seg. Mange kyrkjelege arbeidarar er trælar. Kvifor er du pastor? er spørsmål han får. Eg har ein Far som har visdom. Han forsørgjer meg. I dag er eg rikare. Gud stolar på meg, så eg får lov å tena Han. Han tek vare på huset sitt, sa Aleksander. Dei som vert leia av Guds Ånd er Guds born. Eg ønskjer dykk ei åndeleg velsigning, - så det ikkje vert nokon ledig plass her.- Dei som har fått humanitær hjelp frå NSM seier av og til takk. Men dei treng ikkje Gud, sa pastoren, som til slutt oppfordra oss til å takka Gud for alt vi har fått. Vi bør æra og prisa Han alltid! sa han. Tilliten til Herren, som er all godleiks gjevar, gjennomsyra preika. Under kveldsmøtet i bedehuset tala Alf Kristian Tellefsen. Han peika på at for Gud er ingen ting umogleg. Eg kan ikkje anna enn å fryda meg over å sitja mellom brør og systre i trua med eit felles mål: å få vera med å hjelpa menneske. Det er stort også å kjenna fellesskapet i trua over landegrensene. Eg må og seia som Aleksander sa i møtet: Eg er overraska over alle talenta her, og korleis dette treffet vert organisert! Vi får også høyra gripande vitnemål frå dei unge, russiske jentene + fin song. Så trur eg at den mektige songen frå Flekkerøygutane om Jesus, vår gode Frelsar og Forsonar, sit lenge att i hjarto våre. Takk til dykk, alle!

11 Samenes Venn nr Bønnesvar: Jeg har i lengere tid vært svært urolig for et av mine bønnebarn. Den siste uken i august ble det veldig ille. Det var som at hele mitt indre var i sterk storm eller nærmere orkan. Da det var på det verste sa jeg til Gud, nå orker jeg ikke mere,jeg må ha et Ord fra deg. Dermed gikk jeg til Bibelboksen og trakk et mannakort. Der sto det; For ingen ting er umulig for Gud. Luk.1,37 Dette Ordet har jeg lest mange ganger og vært helt enig i at ingen ting er umulig for Gud. Dette står i forbindelse med det umulige at Maria skulle bli mor til Guds Sønn og at Elisabeth er nå i den sjette måned. Den dagen jeg fikk dette Ordet ble det virkelig levende for meg.jeg erfarte at freden senket seg i mitt indre. En fred som overgår all forstand. Mange spørsmål angående dette bønnebarnet falt på plass og nå kan jeg hvile i at Han som begynte den gode gjerning vil fullføre den. Herren skal stride for dere og dere skal være stille. Jeg kan med glede be og takke Gud for de mange bønnesvar. Reidunn Nyberg Treff for elever og ansatte 1980/81 ved DSF Tekst og foto: Berit Dagny Johnsen Anti Vi var totalt 37 elever som begynte på DSF det året, og 3-4 elever fullførte ikke skoleåret. Første forsøk på å samle kullet ble gjort i 2011, men det var liten interesse for treffet da. Det ble bestemt at vi skulle gjøre et nytt forsøk i år og dato ble fastsatt til august Det var 17 påmeldte, og det var stor spenning knyttet til treffet. Mange av oss hadde ikke sett hverandre siden skoleslutt Men da treffet nærmet seg kom det dessverre frafall pga. uforutsette årsaker, noe vi ikke rår over. Fredag 16.august samlet vi oss på Jergul Asttu, rammene for et trivelig treff var lagt på et idyllisk sted og det ble et gledelig gjensyn med medelever og ansatte. Ekstra gledelig var det Bilde fra 1981: 32 elever flankert av lærerne: 1. rad fra venstre: Jostein Sebergsen, 2. rad fra venstre: Herman Wågsås, 3. rad fra venstre: Arnleif Haram og rektor Roald Tobiassen. 1. rad lengst til høyre Anne-Lisbeth Gjøvikli. Elever som mangler på bildet er: Maud Sofie Stene. at rektor Roald Tobiassen, husmor Siri Teien og lærerne Anne Lisbeth Gjøvikli og Anne Hætta møtte opp. Over en middag med grillmat gikk praten gikk livlig og historiene fra DSF-tiden hadde en spennvidde var fra sure sokker til ureglementerte nattlige besøk og innlosjering av en hemmelig gjest. Det siste overrasket oss alle stort. Stemningen var god og latteren sto løst. Det som vi alle husket godt var den snørike vinteren og at det i løpet av en natt kom rundt 80 cm med nysnø, og at vi på morgenen måtte vasse og bane oss vei fra internatet til spisestua for innta frokosten. Lørdag 17. august avtalte vi å møtes utenfor DSF. Vi fikk sett på kjøkkenavdelingen og peisestua, og vi tok en liten tur innom inertnatet og rundt internatbygget. Utvendig var bygningene de samme, men innvendig var det gjort store endringer, bortsett fra spisesalen. Det var vemodig å se alle forandringene som var gjort, da det er mye historie i alle rommene. Det som imponerte meg stort var at alle hadde så god hukommelse, med tanke på årstall og når ulike ting skjedde. De beste minnene var turene som elevene fikk være med på, Vuorjegáisa, Tromsø og daværende Leningrad. Etter runden på DSF gikk vi til Kjells cafe for å spise lunsj. På kafeen fikk lærerne hilse på mange gamle kjente fra bygda. Da lunsjen var spist, kjørte vi til Kirkegården får å besøke graven til en av elevene, Eivind Eriksen, som druknet sommeren Vi la ned en blomsterbukett på graven og mintes Eivinds glade og varme vesen. Deretter kjørte vi tilbake til Jergul Asttu rundt kl 15, hvor vi fikk servert kaffe, nystekte vafler med trollkrem. Middagen var avtalt til kl. 20, og i mellomtiden fortsatte praten, mimringen, hva og hvor det var blitt av både elevene og lærerne. Til middag var det røkt reinstek og multekrem til dessert. Nydelig mat! Vi holdt det gående til midnatt før vi klarte å ta farvel med hverandre. Nytt treff for DSF-kullet 1980/81 er satt til juli Årets treff ga virkelig mersmak. Jeg vil benytte anledningen til å takke alle fremmøtte. Det var en virkelig flott og koselig gjeng, og har gitt meg et godt minne for livet. Jubilerende 2013 bak DSF-internatet. Bakerst fra venstre: Anne- Lisbeth Gjøvikli, Anne Hætta, Berit R Guttorm, Roald Tobiassen og Siri Teien. Foran: Gjertrud Høgden og Nils Arvid Guttorm. (Foto: Berit D Anti)

12 12 Samenes Venn 6 13 Heimover Reisebrev fra Lars Heggset (fra Samenes Venn 1948) Turen fra Tromsø til Trondheim med en av våre hurtigruter og videre med buss til Surnadal, blir som oftest ikke noen sensasjonsmettet reise. Jeg har selv reist strekningen tre ganger, og mange andre mye oftere enn jeg. En legger merke til at havet synger den samme monotone sang, og fjellene står der like urokkelige og trauste. Jo, alt er som før - - Men, kjære leser, det er ikke inn i det store, fremmede og eventyrlige jeg vil ta deg med i dag. Nei, inn i en liten, ofte uoppdaget og glemt verden av skiftende inntrykk og små opplevelser. Men hvor disse dog kan rive oss ut av det hverdagsgrå og legge spenning endog over en ordinær reise som denne Først dette som er så trist ved en reise å ta farvel. Det er som en gyllen tråd blir revet ut av sitt hjertefeste når en står der og tar kjære venner i hånden, hvem vet, kanskje for siste gang her i verden. Særlig kjentes det vemodig å ta avskjed med barn og betjening på «Bjerkely» vanførehjem. Så står jeg da på dekket av hurtigruteskipet «Polarlys», som med sakte fart glir sørover sundet. En kan alt merke noen furer i byens sommerlige ansikt. Skogens grønne lauvteppe har alt fått noen gule spetter i sitt mønster. En følelse av ubehag vil sige inn over en som når en merker de første grå hår på sin isse! Men det gulnende lauv og det grånende hår har også sin sjarm. «Polarlys» setter farten opp, avstanden blir større og større. «Hålogalands perle» liksom synker i havet og blir borte. Farvel Tromsø Jeg treffer en kjær venn og bror fra Lenangen, og det er som alt det triste og tunge med ett er blåst bort der vi sitter og snakker sammen. Vi samtaler om Jesus, vår eneste frelse og redning, taler om veien i Jesu spor, som nok ofte kan bli tung og bratt her i jordlivets dal. Men veien fører til et herlig mål, de benådede synderes rette fedreland, Guds folks forjettede Kanaan. I slik stunder føler en hvor sjelen løftes opp mot de evige høyder. Ja, det er godt at brødre bor sammen, ikke bare i kirke og bedehus og koselige stuer, men også på et skipsdekk. Samværet ble bare så alt for kort. Min venn gikk i land, og jeg måtte videre. Underlig er det å stå slik og betrakte sine medpassasjerer. Dialektene røper at her er folk fra alle kanter av landet. Ja, også noen utlendinger. Jeg legger merke til et lite selskap fra Frankrike. De skiller seg tydelig ut fra oss nordboere både i utseende og klesdrakt. Men alle er vi like i dette: Vi er dyrekjøpte sjeler som Kristus har løst med sitt blod. Undres hvor mange av disse som skal bli berget for himmelen? Vi har passert Harstad. Kvelden begynner å falle på, og en må tenke på natten. Hvile ja, men hvor skal en få hvile? Alle lugarer opptatt, fullt hus i alle salonger. Nåvel, en får ta alt med humør. Klokken nærmer seg midnatt. Folk driver fram og tilbake på dekket, og jeg er en av dem. Jeg går der og trøster meg til det gode, gamle ordspråket: «Det er trøst i felles skjebne». Endelig finner jeg en liten plass på øverste dekk, hvor jeg kryper inn i soveposen min og faller til ro mellom sovende medpassasjerer. Ut på natten våkner jeg og kjenner en isnende kulde jage gjennom kroppen. Klokka er bortimot 4. Jeg kryper ut av mitt «soverom». En gjennomtrengende vind feier over dekket, og tåken henger blygrå og tung ned over fjellsidene. Noen måker følger oss trofast i kjølvannet de liksom henger fast i dragsuget. Brått bryter en ut av flokken stiger oppover og oppover, blir så borte bak tåkedekket. Hva gikk det av den tro? Å jo, den visste nok at over skyen er himmelen blå og solen klar. Der seiler den nok nå på sølvhvite vinger i strålende morgensol. Jeg blir sittende å stirre opp i tåken hvor den forsvant. En stille lengsel Lars Heggset stiger opp i meg: «Å hadde jeg vinger som du, kjære måke, Jeg skulle meg svinge høyt over all tåke. Da ville jeg stige fra jordlivets grå Mot himmelens fullkomne, fredfulle blå!» Hadde jeg vinger, ja Men var det ikke nettopp det jeg hadde? Vel var legemet bundet til jorden av tyngdelovens kraft, men ånden kan heve seg frigjort opp på forsoningens sterke vinge. Jeg føler den bærer like til nådens trone. - - «Polarlys» arbeider seg trofast framover. Med faste stempelslag hilser den de mange holmer og skjær «takk for sist». Vi passerer Lofotens mektige tinderader, som i dag skjuler toppene sine bak tåkesløret. Vestfjorden, som tok så mangt et menneskeliv, ligger der med en svak krusning over sin mektige flate. Den vil liksom spare på kreftene til høstens og vinterens raseri. Naturen skifter fra sylkvasse pigger til avrundede topper. Folk går i land, og andre kommer om bord. Jo, her er avveksling nok. Ennå en natt uten søvn. Så befinner vi oss langs Helgelands værslitte, avslepne kyst. Der hvor fjellene gir plass for en liten grønn glenne, har husene klort seg fast, og folket er liksom blitt ett med havet. Det lakker igjen mot kveld. Jeg står på forskipet og ser ut mot havet. Rad i rad ligger de små øyene og skjærene, som en veldig barrikade mot storhavets tunge bølger. Det er «mor Norge»s ytterste forpost til vern for båter og folk. Fra skaperens hånd er alt viselig ordnet. Langt ut i horisonten, der hvor himmel og hav møtes, gylles den lette kveldssky av de siste synkende

13 Samenes Venn nr solstråler. Det flammer og luer som en mektig ildebrann, der smått om senn slokkes ut. Mørket siger på, og natten holder sitt inntog. Neste morgen er vi i Trondheim. Jeg tar inn på «Fredheim» og blir der til neste dag. Å ja, det smaker vidunderlig med en god seng etter noen få timers søvn på tre døgn. Det er så velsignet stille og fredelig for en sliten vandringsmann her. «Fredheim» bærer ikke navnet forgjeves. Jeg ligger og tenker på Guds store godhet, at han gir meg nåde til å stå opp til en ny dag, styrket og uthvilt. Etter en god frokost må jeg oppom å hilse på kjære venner i Dronningens gate 32 (Samemisjonens kontor). Det er alltid hyggelig å komme opp her. En kjenner at en er i samme båt og arbeider i det samme hjørne i Herrens store vingård. Men enda er ikke målet for min reise nådd. Jeg går om bord i Surnabussen for å ta fatt på siste etappe av reisen. I strålende sol kjører vi forbi kjære og kjente steder. Vi passerer Orkdal, så Rindal, og så er vi i Surnadal. Det føles litt underlig å være i heimbygda igjen etter et års fravær. Allting smiler så kjent mot en elver, skoger, åker og eng og menneskene. Et velment ønske stiger opp fra mitt hjerte: «Gud signe dere alle som bygger og bor her!» De første jeg møter idet jeg stiger av bussen, er mine søsterbarn. Å jo, de hadde nok ventet på onkel Ja hyggelig kjennes det igjen å være hos sine kjære. Men jeg føler ofte på at landet og folket der nord har erobret en plass i mitt hjerte. Tankene finner så ofte vei mot nord til landet under midnattsolens brann, og det liketille, gjestfrie folket som bor der. La meg med dette få rette en kjærlig takk til dere alle, og mest dere på «Bjerkely» vanførehjem. Glem ikke kjære venner: «Gud er på tronen ennu, og Han kommer sine i hu!» Kjærlig hilsen deres Lars Heggset Mimrekveld ansatte på den gamle sykestua i Karasjok Tekst Gerd Torhild Risholm - Foto: Norman Risholm Pensjonert sykepleier Gunhild Paulen, sammen med noen flere som arbeidet på den gamle sykestua i Karasjok på 70-tallet, sørget for at vi var 9 stykker som treftes til mimrekveld hos henne. Ei kom fra Lakselv og ei kom fra Alta og den eldste var 91 år og hun var assistent på aldershjemmet på den tid. Karasjok syke-og aldershjem ble tatt i bruk i 1956 og Samemisjonen var da den admnistrative leder av institusjonen. Jeg var bestyrer der i tiden , og da få lov til å treffe så mange samtidig, var veldig stort for meg. Vi mimret over strevsomme dager, men var enige om at vi opplevde et godt arbeidsmiljø. Et lite tilbakeblikk på arbeidssituasjonen. Det var 14 pasienter på aldershjemmet og plass til 18 på sykestua, fordelt slik, 1 fødestue, 2 barselsenger, barnestue til 6 barn, og resten sykestuesenger, noen pasienter for lengre tid og ellers akutt innleggelse. Vi hadde mange syketransporter til sykehus i Hammerfest og Tromsø. Vi arbeidet med hele livsrekken fra fødsel til grav..det var vi som var begravelsesbyrå på mange måter i bygda. Det var bare en lege i kommunen, ellers var det Porsanger som hjalp til. Helsesøster og lege hadde kontor i kjeller under aldershjemmet. Kjøkken og vaskeri var i kjeller under sykestua. Ellen Heim var distriktsjordmor på den tiden, og hadde også sykepleierstilling ved institusjonen. Som leserne kan skjønne, var det mange artige episoder vi mimret om, men også at vi fikk snakke om vårt kristne verdigrunnlag og hva det hadde betydd senere i livet. Jeg kan også fortelle om De som møttes for å mimre: Bak fra venstre: Kirsten Myrskog, Gunhild Paulen, Anne Kirsten Solbakken, Berit Kirsten Dalseng Grønmo, Gerd Torhild Grøsle Risholm, Gunhild Gjertrude Solbakken og Margit Kirsten Solbakken. Foran fra venstre: Ellen Heim og Ellen Marit Anti (91 år) Bildet er tatt utenfor inngangen på deres gamle arbeidsplass tunge løft da det var ett badekar på sykestua og ett i hver etasje på aldershjemmet. Koppene osv ble kokt i stor gryte på anretningskjøkken i sykestua. På skyllerommet var det også tilsvarende, men disse forhold ble utbedret etter kort tid. Det er bare å si at personalet var fantastiske til å ta og utføre oppgaver, med veldig fine holdninger. Igjen vil jeg takke for mimretreffet og for en meget verdifull tid jeg fikk oppleve i Samemisjonens tjeneste i Karasjok.

14 14 Samenes Venn 6 13 Nytt fra Sapmi Protest mot gruvedrift i Kallak (ved Jokkmokk). Planene om en ny gruve i Kallak, fire mil utenfor Jokkmokk, har skapt kraftige protester i lokalmiljøet. Demonstranter har på forskjellig vis forsøkt å stoppe anleggsmaskiner på vei inn til området der det skal være prøvedrift, og er blitt fjernet med makt av politiet. Samebyen i området er redd gruvedrift i området vil ødelegge mulighetene for reindrift. Leder i Sametingets ungdomsråd, Josefina Lundgren Skerk, frykter at en prøvedrift i Kallak bare er starten, og at flere gruveprosjekt vil komme. NSRs presidentkandidat i det norske sametinget, Aili Keskitalo, tror det er en oppfatning i Sør-Norge at det i nord er bare villmark, som fritt kan benyttes av alle. De ser ikke at alle samiske områder allerede er i bruk, sier Keskitalo. FNs rasediskrimineringskomite er urolige over at loven tillater store industriprosjekt uten at samene har fått komme med sine tanker og innvendinger i saken. Sveriges Radio / NRK Sapmi Østsamisk språk utdødd i Norge Østsamisk språk er utdødd i Norge. Det forsvant med min bestemors generasjon, sier Venke Tørmænen fra Pasvik i Sør-Varanger. Det finnes ca 1000 personer som kan kalle seg østsame, 150 av dem bor i Norge (Pasvikdalen og Neiden). Men i Finland brukes språket fortsatt aktivt. Seija Sivertsen, som er lærer ved Sevettiärvi skole, er glad for at språket lever i Finland. Vi kan snakke samisk på skolen, vi har språkbad og våre eldre kan snakke språket, sier hun. Antallet østsamer i Finland er ca 600 personer. Venke Tørmænen håper at internasjonalt samarbeid kan gjenopplive det østsamiske språket også i Norge Nye samiske bibeltekster Under Samiske kirkedager i Mo i Rana august satte Bibelselskapet fokus på to bibeloversettelsesprosjekter til nord- og sørsamisk. De sørsamiske tekstene ble lansert under et seminar om sørsamisk bibeloversettelse, der Bierna Bientie og hans oversettergruppe var til stede. Det sørsamiske prosjektet oversetter tekster til de kirkelige tekstbøkene i Norge og Sverige. Boken inneholder et utvalg bibeltekster fra Det gamle og Det nye testamentet, blant annet fortellingen om Moses og den brennende tornebusken. Fra det nordsamiske oversettelsesprosjektet ble det presentert tre nyoversatte bøker fra Det gamle testamentet; Rut, Amos og Hosea. Bibelselskapet knytter store forventninger til lanseringene og ser fram til å få respons fra samiske lesere i kirke, skole, kulturliv og samfunnsliv, sier leder av Bibelselskapets seksjon for bibeloversettelse, Hans-Olav Mørk. Han er prosjektansvarlig for de samiske oversettelsene. Avisen Dagen Hurtigruten i samisk utgave -Vi vil male Hurtigruten i samiske farger og kalle den MS Mari Boine. NSR sin førstekandidat til Sametinget i Bodøområdet sier dette med et smil. - Hjertesaken i år er å synliggjøre den samiske kulturen, fortsetter hun. - Det er nødvendig at samene blir mer synlige. Norge har alltid hatt et flerkulturelt samfunn - samene har vært her fra tidenes morgen, sier NSR-politiker Astri Dankertsen. Tidligere har NSR vært med på å sørge for etablering av samiske barnehager, samiske skoler og samiske kultursentre. Og nå vil de også ha samisk hurtigrute. - Det er ikke det at vi vil bytte ut «MS Kong Harald» med «MS Mari Boine». Men vi foreslår at en hurtigrute vil ha et gjennomgående sametema, sier Ann- Mari Thomassen. NSR-politikerne tror ikke det er lenge til at ledelsen i Hurtigruten velger å høre på dem. NSR tror dette vil lokke turister til Nord-Norge. Avisa Nordland. Elektronisk avstemning til Sametinget Sametingsdirektør Rune Sverre Fjellheim klarte ikke å presentere det endelige resultatet i sametingsvalget mandag 9.september. Han ønsker seg elektronisk avstemning. Vi har et sterkt ønske om at sametingsvalget løftes inn i en moderne tid, sier Fjellheim. Årsaken til at det ikke er mulig å telle opp alle stemmene valgnatta er valglovens bestemmelse om at kretser med mindre enn 30 stemmeberettigede ikke skal telles opp i valgkretsen. Derfor måtte alle i disse kretsene avgi forhåndsstemme innen fredag 6.9 (og stemmene sendes pr post). Du vil likevel kunne få et godt bilde av utfallet med opptellingen i de store samekommunene. Men det kan også bli veldig jevnt, og vi kan risikere at det både blir tirsdag og onsdag før valget er avgjort, sier Fjellheim. Sørsamisk barne-tv Namsskogan familiepark, Børgefjell Nasjonalpark er noen av innspillingsområdene som danner rammen rundt serien som Levangerbaserte TMM Produksjon er i ferd med å lage. Bjørn Tore Hallem har regi på den sørsamiske barne-tvserien «Laara & Leisa» som skal gå på NRK Super neste år. Det er flott å kunne bidra til å styrke det sørsamiske språket og gjøre det kjent, sier Hallem. All dialog i serien er på sør-samisk. Men Hallem forteller at mye av det som skjer i serien er handlingsbasert, slik at barn som ikke kan sørsamisk vil ha glede ha glede av den selv om de ikke skjønner språket eller kan lese tekstingen. Trønderavisa

15 Samenes Venn nr Ny bil igjen! Tekst og foto: Richard Skollevoll Samemisjonen kjøpte for ca 1 år siden en ny firehjulstrekker (VW Caddy 7-seter). Men denne viste seg å ha flere svakheter. Rett nok var det en firehjulstrekker, men den hadde for liten bakkeklaring. God bakkeklaring er et minstekrav for en bil som skal ta seg frem på fjellet. Et annet minus, bokstavelig talt, var at den ikke var særlig til vinterbil når kulden satte inn. Den hadde heller ikke særlig stor plass innvendig verken til litt bagasje eller til noen voksne personer. Bilene til Samemisjonen brukes ikke bare på fjellet, men også når Samemisjonens ansatte eller frivillige skal transporteres rundt i Finnmarks vidstrakte fylke. Mang en gang fylles setene i bilen, og det er hyggelig å kunne tilby også de som er mer enn 170 cm på strømpelesten noe greit å sitte i når en vanlig prekentur godt kan komme opp i seks timers kjøring - en vei! Eller som man gjerne med et smil sier om avstandene: «Vi rekker noen kaffestopp på veien dit». Det ble dermed større og større enighet om at bilen måtte byttes ut. Da landsstyret ga grønt lys for å se seg om etter en ny bil, fikk vi god og kyndig hjelp av Bøye Vigdal. Han har hjulpet til med å finne en bil som passer vår bruk, og ikke minst en bil som passer vår pengesekk. Når selger fikk høre hva bilen skulle brukes til, så var den klare og tydelige beskjeden følgende: «Dette må jeg få en rapport om hvordan går. Du må ringe, eller kanskje stikke innom, når du hører hvordan den tar seg frem.» Du som leser dette vet kanskje også at slike invitasjoner hos de nordlige folkene er «konkrete», for det er sjelden de inviterer med klokkeslett og dato. Mang en «søring» har misforstått dette når de har besøkt nordområdene eller har flyttet nordover. En åpen invitasjon er ikke en avvisning, slik det kan være andre plasser i landet. Nei, en åpen invitasjon er nettopp det, en invitasjon til kontakt. Åpenheten forventes utnyttet, og det er da kontakt blir vennskap. Samemisjonen har mange «vennskap» blant det folket de ferdes blant, og kanskje nettopp derfor fins det så mange hjem som inviterer Samemisjonen for å holde husmøter. Og disse kan ofte være vel så populære som bedehusmøtene, og et veldig redskap for å nå ut til langt flere mennesker enn de vi treffer i bedehus og kirke. Også her vil bilen virke til beste for Guds ord. Den bilen Samemisjonen har kjøpt er en Subaru Forester fra Bilen har gått ca km ved overtakelsen, og så ut til å være i strøken stand. Nye sommer- og vinterdekk fulgte også med. Den har god bakkeklaring, og er etter sigende en god vinterbil. At bilen har «krabbegir» må jo sies å være et kjempepluss. Bilen er så vidt testet ut på små skogsveier og noen svært bratte skråninger, og fremkommeligheten er upåklagelig. Selv i de bratteste bakker klarte bilen å komme seg frem. Bilen har blitt kjørt til Karasjok, og er nå kommet Radio DSF i hende. De vil allerede samme uke teste bilen på fjellet, hvor den virkelig kan få vise hva den duger til. At bilen vil gjøre nytte for seg, kan radioredaktør Alf Kristian Tellefsen bekrefte. Under to uker før overtakelsen satte den gamle bilen seg fast på det som Alf Kristian kalte «en ganske brukbar turistvei» opp mot fjellet. Da var lykken der ved at militæret kom og trakk bilen med henger opp de bratteste bakkene. Nå håper Samemisjonen at vi er mer selvhjulpen med den bilen vi har kjøpt, og venter spent på om den kan holde det den lover. Samenes Venn Norges Samemisjon Ansvarlig redaktør: Thor Henrik With Redaktør: Jon Amundal ADRESSE: Samenes Venn Norges Samemisjon Vestre Kanalkai 23 A 7010 Trondheim Tlf Fax: E-post: hovedkontoret@samemisjonen.no Internett: ABONNEMENT: 8 nr. pr. år Ordinær årspris: kr. 280,- Til utlandet: kr. 350,- For kontingent: Konto nr.: For offer og gaver til misjonsarbeidet (også skattefrie): Konto nr.: er en uavhengig organisasjon med samme bekjennelsesgrunn som Den norske kirke. Samemisjonens mål er: På bibelsk og evangelisk-luthersk grunn å utføre indremisjonsarbeid blant den samiske befolkning. Siden 1993 har Samemisjonen også startet opp arbeid blant samer på Kolahalvøya. Samemisjonen ser det som en oppgave å støtte samisk språk og kulturarv. Støttevirksomheten omfatter 7 kretser. Landsstyrets formann: Sven Sunnset 4588 Kvås Tlf Trykk: Wennbergs Trykkeri AS