Utkast til faktaark 2015 Erstatningsbiotoper

Transkript

1 Veileder for kartlegging, verdisetting og forvaltning av naturtyper på land og i ferskvann Utkast til faktaark 2015 Erstatningsbiotoper Versjon 7. august 2015

2 Innhold: Engpreget erstatningsbiotop 3 Erstatningsbiotop på berg og åpen jord 16 Erstatningsbiotop på ved 26 Erstatningsbiotop på tresatt mark 30 2

3 Engpreget erstatningsbiotop Bjørn Harald Larsen. Oppdatert 11.november Definisjon Popularisert beskrivelse Engpregete erstatningsbiotoper er en samlebetegnelse for artsrike engsamfunn som opptrer utenfor jordbrukets tradisjonelle kulturlandskap. De skiller seg fra semi-naturlig eng ved at markoverflata er betydelig bearbeidet eller endret, uten at de er preget av gjødsling. Slik sett står disse engene i en mellomstilling mellom kultureng og semi-naturlig eng. Naturtypen identifiseres gjennom forekomst av stabile, artsrike engsamfunn som verken kan betegnes som beitemark eller slåttemark, men som derimot er erstatningsbiotoper for disse naturtypene i et sterkt endret landskap. Typiske lokaliteter er hager, hyttetomter, parker, kirkegårder, gårdstun, setertun, vegkanter, jernbanekanter, plenarealer på flyplasser, idrettsanlegg, lagerplasser for tømmer el. Aktuell bruk varierer altså betydelig, men som regel holdes vegetasjonen nede med plenslått og/eller tråkkpåvirkning eller kjøring med tunge maskiner. Sammen med opphavet for løsmasser og jordsmonn, har bruken av området medført at semi-naturlig eng har blitt utviklet på arealet. Teknisk definisjon Naturtypen tilsvarer hovedtypen sterkt endret fastmark med preg av semi-naturlig eng (T40) i NiN versjon 2. Denne hovedtypen er ikke delt inn i grunntyper. Engpregete erstatningsbiotoper har store likhetstrekk med semi-naturlig eng (T36) og oppdyrket mark med preg av semi-naturlig eng (T41), men er som regel uten tradisjonell hevd. Parameter Krav Kommentar Størrelse NiN-hovedtype 0,5 daa, eller minst 20 m strekning (veg/jernbanekant) Sterkt endret fastmark med preg av semi-naturlig eng (T40) Tilstand Tresjiktstetthet (TT) 1-3 Vegetasjonsdekke med engpreg Artsmangfold Gjengroingstilstand (GG) 1-3 Minst 75 % Minst 1 rødlisteart og minst 15 kjennetegnende arter av planter eller minst 10 beitemarksopp Ikke inndelt i grunntyper. I enkelte tilfeller kan også oppdyrket mark med preg av semi-naturlig eng (T41) være aktuell (for eksempel deler av setertun). Uten trær til åpen tresatt mark (inntil 10 % kronedekning) Det kan være begynnende gjengroing med yngre trær, men åpent preg må være bevart. Arealer med under 75 % dekning føres til erstatningsbiotoper på berg og åpen jord Kjennetegnende arter: Etter liste som vil bli utarbeidet 3

4 Hvorfor er naturtypen viktig Slåtteenger i tradisjonell hevd har blitt sjeldne i Norge etter omleggingen av jordbruket i forrige århundre. Mange slåttebegunstigete arter har gått betydelig tilbake og er nå rødlistet. Det samme gjelder i noe mindre grad for naturbeitemark og beitetolerante arter. Vegkanter og plener fungerer som erstatningsbiotoper for mange kulturmarksarter. Dette gjelder ikke minst mange sjeldne og rødlistede beitemarksopper, men også karplanter, moser, lav og insekter bla. humler, graveveps og sommerfugl i vegkanter (se bla. Båtvik mfl. 2001). En rekke konkurransesvake arter opptrer også i engpregete erstatningsbiotoper der vegetasjonen holdes nede med tråkk eller kjøring med tunge kjøretøy. Dette gjelder bla. marinøkler, søter og nøkleblomarter på campingplasser/rasteplasser, tømmerdeponier og i traktorveger. Mange rødlistearter er kjent fra tørrengutformingen av artsrik vegkant, og ikke minst har dragehode (VU), enghaukeskjegg (VU), skjeggklokke (VU) og smalfrøstjerne (NT) en rekke forekomster i denne utformingen på Østlandet (se bla. Stabbetorp 2012, Larsen mfl. 2013). Dette gjelder også jernbanekanter (Wold 2013). I høyereliggende områder kan mogop (NT), småsøte (NT), engbakkesøte (NT) og fjellnøkleblom (NT) stedvis være vanlige, mens høstmarinøkkel (VU) og handmarinøkkel (NT) opptrer mer sjelden (Larsen & Gaarder 2012, Larsen mfl. 2013). I kildepåvirkete vegkanter i Nord-Østerdalen er rødlisteartene myrtust (NT) og gulmyrull (NT) påvist (Larsen mfl. 2013). De engpregete erstatningsbiotopene er viktige leveområder også for en rekke insekter, og særlig arter knyttet til åpne sol- og blomsterrike landskap slik som sommerfugler, biller, tovinger, humler, årevinger og edderkopper. Handlingsplanarten heroringvinge (EN) er kjent fra både hager, kraftledningstraseer og ikke minst vegkanter (Endrestøl & Bengtson 2012). Vegkanter er viktige habitater for alle de tre rødlistede humlene med en egen handlingsplan, slåttehumle (CR), kløverhumle (EN) og bakkehumle (VU) særlig strekninger med mye rødkløver og vikker (Ødegaard mfl. (2013). Det samme gjelder to av våre biearter med egen handlingsplan, rødknappsandbie (CR) og ildsandbie (EN) (Ødegaard 2011). Utbredelse Naturtypen forekommer over hele landet innenfor hele spekteret av regional variasjon, men er som regel dårlig utviklet ovenfor nedre del av lavalpin sone. Det er lite kjent om artsrike hager, parker og tun i Nord-Norge, og sannsynligvis avtar forekomsten av denne delnaturtypen nordover i takt med forekomsten av naturbeitemark og slåttemark. Tyngdepunktet for kjente forekomster av både artsrike vegkanter og plener ligger på Indre Østlandet. Dette har nok både sin årsak i at disse delnaturtypene har vært fokusert noe mer i naturtypekartlegging i dette området, men også at de naturgitte forutsetningene er best i dette området (mye kalkrik kulturmark og kalkrike skifrer som gir det beste grunnlaget for utvikling av artsrike vegkanter; se Larsen & Gaarder 2012). Larsen & Gaarder (2012) omtaler regionale forskjeller i utforming av artsrike vegkanter, med beskrivelse og opplisting av rødlistearter for varianter på Sørlandet, Østlandet, Vestlandet/Midt-Norge og Nord-Norge. For de andre delnaturtypene foreligger det ikke data om regionale forskjeller, men det er opplagt at slike finnes særlig når det gjelder artsrike plener, kraftgater og jernbanekanter. Naturfaglig beskrivelse De engpregete erstatningsbiotopene kan opptre innenfor en rekke til dels svært ulike landskap. Fellesnevneren for forekomstene er at marka er bearbeidet, men har beholdt en artsrik og stabil engflora pga. at jordbearbeidingen har vært overflatisk eller at det ikke har blitt tilført fremmede masser og gjødsel. Som regel er det snakk om enger som har blitt utviklet fra tidligere artsrik kulturmarkseng på stedet, men det finnes også mange eksempler på plener, vegkanter ol. som har 4

5 utviklet artsrik flora og funga etter å ha blitt fylt opp med jord fra gamle kulturmarker eller annen mager mineraljord. Frøbanken i jorda har da blitt aktivisert pga. at miljøforholdene for øvrig har vært gunstige. Engene kan vise stor variasjon langs de lokale komplekse miljøvariablene kalkrikhet (KA) og uttørkingsfare (UF), men særlig på plener, gårdstun/setertun og i parker ligger de mest artsrike og verdifulle utformingene på kalkrik og veldrenert mark. Det samme gjelder også vegkanter og langs jernbane, men særlig langs veger er det også kjent mange viktige forekomster på fuktig og kildeinfluert mark (grunnvannsutslag i vegskjæring eller grøft). Det er også noen forekomster av engpregete erstatningsbiotoper som skiller seg vesentlig fra plener og vegkanter, slik som enger dominert av tråkktolerante og konkurransesvake arter på tømmerlagringsplasser og i traktorveger, stier og lignende inkludert svært sjeldne arter som dvergmarinøkkel (EN) og høstmarinøkkel (VU) (se bla. Lye 2012). Flere særlig viktige lokaliteter av naturtypen har blitt kjent pga. spesielle forekomster, slik som tørrengene i enden av rullebanen på Kjevik flyplass med en rekke rødlistede insekter (Solvang & Lie 2009), parken på Toten Økomuseum Steinberg i Vestre Toten som er en av landets mest artsrike lokaliteter for beitemarksopp (Larsen & Gaarder 2011) og den gamle sagbrukstomta og idrettsbanen på Leirflaten i Sel med stor forekomst av sjeldne marinøkler (Larsen & Gaarder 2009, Lye 2012). Noen av disse lokalitetene har tidligere blitt kartlagt som slåttemark, men etter nye definisjoner og inndelingen i denne veilederen, er det trolig riktigere å føre de fleste til engpregete erstatningsbiotoper. Disse kantsamfunnene med engpreg har også viktige landskapsøkologiske funksjoner, ikke minst som spredningskorridorer for både flora og fauna, og trekkveger for pattedyr og til dels også andre dyrearter. I kantsoner møtes også arter fra skog og eng, og flere arter har nettopp denne møteplassen som sitt viktigste habitat. Disse artene er avhengig av den ekstensive skjøtselen som ofte preger kantarealene i kulturlandskapet. Delnaturtyper Engpregete erstatningsbiotoper har tradisjonelt blitt viet lite oppmerksomhet i norsk naturforvaltning, men dette endret seg noe fra slutten av 1990-tallet da Statens vegvesen, Avinor og Jernbaneverket startet med kartlegging av biologisk mangfold på sine arealer. Dette har gitt mye ny kunnskap om naturtypen. Sammen med erfaringer fra kommunal kartlegging av biologisk mangfold samlet i Naturbase har dette gitt grunnlag for en inndeling av de engpregete erstaningsbiotopene. Det skilles mellom 4 delnaturtyper. I NiN er sterkt endret fastmark med preg av semi-naturlig eng (T40) ikke delt inn i grunntyper. Inndelingen gjort her er basert på forskjeller i bruk og til dels også opprinnelse og ikke i markegenskaper. 1) Veg- og jernbanekant Enger langs veger og jernbane som kan omfatte fylling, grøft og skjæring eller bare en eller to av disse elementene. Som oftest er det skjæringa som har de mest verdifulle engene. Larsen & Gaarder (2012) har beskrevet tre utforminger av artsrik vegkant etter variasjon langs miljøvariablene uttørkingsfare og vannmetning; tørreng-utforming, frisk-fuktig utforming og fukteng/våteng-utforming. Her beskrives også fire utforminger basert på regional variasjon; sørlig/boreonemoral utforming, østnorsk/svakt kontinental utforming, vest- og midtnorsk/oseanisk utforming og nordlig/alpin utforming. På Vestlandet og i Midt-Norge er det skilt ut en rasmarksutforming med innslag av edellauvskogsarter. Det er også mulig å dele inn ytterligere etter kalkrikhet, og dette bør gjøres i beskrivelsessystemet. Kanter langs jernbane har en annen skjøtsel enn vegkanter, men den kunnskapen man så langt har om disse tilsier ikke at de skiller seg vesentlig fra vegkantene (se bla. Thylén 2007, Wold 2013). Vegkanter beites ofte, og dette har positiv innvirkning på artsmangfoldet i engene langs vegen. Inndeling etter hevd 5

6 vurderes imidlertid ikke å være relevant. Langs jernbanen blir beitedyr gjerdet ute, og denne positive påvirkningen blir derfor ikke jernbanekantene til del. 2) Plen og tun Plener og gårdstun/setertun med artsrike engsamfunn. Karplanter er ofte den viktigste gruppa, men også beitemarksopp og insekter kan vise stor artsdiversitet i slike miljøer. Plenen kan befinne seg på ei boligtomt eller hyttetomt, i en park, på en kirkegård, i et nærings- /transportutbyggingsområde (for eksempel plen-/rabattområder på campingplass eller flyplass) eller et idrettsanlegg. Videre kan det være arealer med preg av semi-naturlig eng på gårdstun eller setertun. Vanligvis er det snakk plenarealer eller lignende anlagt på tidligere kulturmarkseng, der marka kun har blitt overflatisk jordbearbeidet og ikke gjødslet i etterkant. Men deltypen inkluderer også plen som har blitt fylt opp med masse fra kulturmarkseng og allikevel beholdt en artsrik flora og/eller funga. Det er mulig å skille en rekke utforminger basert på bruk (eks. hage, hyttetomt, park, kirkegård, flyplass, campingplass mv.), og dette må omtales i beskrivelsen. Det er også mulig å skille utforminger etter kalkrikhet og uttørkingsfare, noe som også bør gjøres i beskrivelsen av naturtypelokaliteten. Det er lite generell kunnskap som er publisert om delnaturtypen, men undersøkelser av en rekke plener i Vestre Toten i 2000 (Larsen 2001) ga lange artslister med beitemarksopp inkludert en rekke rødlistearter, og hager anlagt uten store terrenginngrep på tidligere beitemark/slåttemark karakteriseres som svært viktige for biologisk mangfold i kommunen. Engsamfunn (på sterkt endret fastmark) som slås på Kjevik flyplass i Kristiansand har stort artsmangfold av karplanter, men mer spesielt er forekomsten her av sjeldne og rødlistede sommerfugler, blomsterfluer, broddveps, tovinger og teger (Svalheim & Ødegaard 2008). 3) Tømmerlunne, rasteplass og traktorveg Denne delnaturtypen er skilt ut pga. at engene som utvikles i slike habitater i større grad domineres av tråkktolerante og konkurransesvake arter enn de øvrige delnaturtypene. Til forskjell fra veger med fast dekke og de fleste grusveger får traktorvegene etter hvert et stabilt vegetasjonsdekke, som holdes nede med kjøring og tråkk (benyttes ofte som turveger). Deltypen omfatter også andre vegetasjonskledte ferdselsårer (gamle, lite beferdete grusveger, turveger og stier). Velteplasser eller gamle sagbruk anlagt på sand- og grusavsetninger (som er ganske vanlig) har ofte en spesiell flora, og ikke minst marinøkler kan være vanlige på slike erstatningsbiotoper. Også disse engsamfunnene kan inndeles videre etter kalkrikhet og uttørkingsfare, og dette gjøres i beskrivelsessystemet. 4) Kraftgater Ledningsgater og kraftlinjetraseer som ryddes for busker og trær i et skoglandskap som beites ekstensivt av hjortevilt og/eller husdyr vil over tid utvikle engpregete plantesamfunn, men ofte vil skogsarter dominere. Unntaket er der kraftlinjene går over gammel kulturmark. Her kan engpreget overleve lenge etter at hevden har opphørt pga. ryddingen, særlig på grunnlendt mark. Floraen i tilknytning til inngrepene ved mastepunkter kan også være spesiell, med innslag av konkurransesvake pionerarter som for eksempel smånøkkel, fjellnøkleblom, skrinnblommer, rublommer og søtearter. Slike lysninger i skogen er også viktig for flere insektgrupper, bla. sommerfugler, humler og bier. En undersøkelse av biologisk mangfold knyttet til kraftgater langs Statnetts linjer viste at artsrikdommen av planter og insekter var større i kraftgatene enn i tilgrensende skog (særlig planteetende og pollinerende insekter, samt dødvedtilknyttede biller), mens det var omvendt for fugl (Eldegard mfl. 2012). 6

7 Avgrensning mot andre naturtyper Naturbeitemark/slåttemark: Det kan være svært vanskelig å skille naturtypen fra semi-naturlig eng. Særlig gjelder det i hager og på tun og hyttetomter der bare deler av et hevdet plenareal har blitt markbearbeidet, mens resten er naturtomt og dermed kan betegnes som semi-naturlig eng. Sentralt er i hvor stor grad marka er bearbeidet, noe som også utgjør et viktig skille i NiN-systemet. Dersom marka er sterkt endret skal lokaliteten kartlegges som erstatningsbiotop, mens naturbeitemark og slåttemark opptrer på overflatisk endret eller uendret mark. Dersom endringen har skjedd langt tilbake i tid kan det være vanskelig å oppdage spor etter markbearbeidingen. Generelt skal overflatedyrket mark med preg av semi-naturlig eng (T41) kartlegges som slåttemark eller naturbeitemark dersom den har spesielle naturverdier (se definisjon). I noen tilfeller kan hevdformen være avgjørende, da slått med tohjuls slåmaskin og ljå i større grad enn plenslått vil føre til utvikling av semi-naturlig eng. Naturtomter som skjøttes med tohjuls slåmaskin eller ljåslått vil være riktig å kartlegge som slåttemark, selv om de befinner seg utenfor jordbrukets kulturlandskap. Det er også problematisk å skille mellom naturbeitemark og vegkant der vegkantene blir eller har vært godt beitet. I praksis vil slike arealer kunne falle inn under definisjonen for begge typene. Langs grusveger som har krevd minimale terrenginngrep og der vegkantene har blitt beitet over lang tid, vil det som regel være riktig å føre lokaliteter til naturbeitemark og ikke delnaturtype vegkant. Åker og kunstmarkseng: Åker (T44) og oppdyrket varig eng (T45) er i NiN definert som jordbruksarealer tilrettelagt for maskinell høsting, og avgrensingen mot de engpregete erstatningsbiotopene, som verken er jordbruksarealer eller er spesielt tilrettelagt for høsting, er derfor relativt klar. Tvilstilfeller kan allikevel oppstå i tilknytning til gårdstun og setertun, og det vil da være vesentlig om det er snakk om et areal som er gjødslet og tilrettelagt for høsting eller ikke. Andre erstatningsbiotoper: Engsamfunn i sand- og grustak vil normalt være ustabile og fragmentariske, og disse er derfor ført til erstatningsbiotop på åpen sand og jord. I overgangssoner mellom sand-/grustak og vegkanter, dels også inne i eldre sand-/grustak, vil det likevel kunne oppstå tvil. Dersom det er snakk om antatt stabile engsamfunn med mer enn 75 % vegetasjonsdekke er det riktig å føre arealet til engpreget erstatningsbiotop. Der vegskjæringer har mindre enn 75 % vegetasjonsdekke med engpreg, vil det være riktig å føre arealet til erstatningsbiotoper på berg og løsmasser. Erstatningsbiotoper på tresatt mark: I denne naturtypen er naturverdiene knyttet til trærne og ikke til engvegetasjonen, som i engpregete erstatningsbiotoper. Også i sistnevnte kan det stå spredte trær, men det er altså lokaliseringen av naturverdiene som er vesentlig for å skille typene. Skrotemark: Skrotemark (ballastplasser, dvs. xx, og mølletomter) kan ha store likhetstrekk med både jernbanekanter, tømmerdeponiplasser og engpregete arealer i nærings- og serviceutbyggingsområder. Vesentlig for å skille disse er forekomsten av ballastarter. Åpen grunnlendt naturmark i lavlandet: Det kan bla. i forbindelse med kraftgater være en vanskelig grenseoppgang mot åpen grunnlendt naturmark. Dersom det er helt klart at arealet under kraftlinjene og ved mastepunktene ikke ville vært åpent uten rydding, vil det være riktig å føre den til engpreget erstatningsbiotop. Påvirkning/bruk Nesten alle forekomster av engpregete erstatningsbiotoper er avhengig av skjøtsel eller bruk. De fleste har behov for slått i en eller annen form for å bevare sine spesielle naturverdier. Uten hevden vil de i løpet av relativt kort tid gro igjen med store grasarter og seinere busker og trær. Andre delnaturtyper er avhengig av slitasje i form av tråkk, kjøring med tyngre kjøretøy eller rydding av trær og busker for at engsamfunnene holdes åpne. Kraftgater ryddes før vegetasjonen når opp til ledningene, noe som innebærer at størrelsen på kraftlinja sammen med vekstforholdene på stedet bestemmer intervallet på ryddingen av trær. 7

8 Langs fylkes-, riks- og europaveger slås det som en generell regel to ganger pr. sesong (1 m bredde før Sankthans og full bredde (3-6 m avhengig av vegstandard) etter 1. august). I tillegg ryddes det for trær og busker etter behov (Pedersen 1994). Dette er et slåtteregime som passer tørreng-vegkantene godt. Andre utforminger av vegkant vil ha behov for tilpasninger i slåtteregimet, og kartleggingen av artsrike vegkanter som Statens vegvesen startet opp i 2012 har først og fremst som mål å fange opp de strekningene som trenger en tilpasning av skjøtselen og gi råd om endringer. Sprøyting blir utført lang jernbane og langs vegstrekninger med autovern/kantrekkverk og i tilknytning til bergknauser/fjellskjæringer, hvor det ikke er mulig å komme til med slåtteredskap. Kartleggingen skal avdekke strekninger hvor sprøyting må unngås (se bla. Larsen mfl. 2013). I tillegg til den tilsiktende skaden på vegetasjonen har sprøytingen også skadelig effekt på evertebratfaunaen. Det er bla. vist at bruk av neonicotinoider (bla. Roundup) fører til redusert orienteringsevne og påfølgende lavere næringssøkssuksess, kolonivekst og overlevelse hos bier og humler (Henry et al. 2012, Whitehorn et al. 2012). Grøfterensk langs vegene har både negative og positive effekter, avhengig av type vegkantmiljø som behandles. I tørreng-utformingen vil det være positivt med grøfterensk med jevne mellomrom, da dette er med å hindre gjengroing med store grasarter samtidig som blottlagt mineraljord gir konkurransesvake og ofte sjeldne og rødlistede arter en fordel. Dette gjelder bla. vårrublom (NT), smånøkkel (NT), småsøte (NT) og bittersøte. Forutsetningen er at grøfterensken ikke utføres for langt opp i vegskjæringa. I de frisk-fuktige engene og ikke minst i fukteng/våteng-utformingen (inkludert den kildepåvirkede varianten) vil derimot grøftrensk være skadelig for artsmangfoldet, da mange av de viktigste artene knyttet til utformingene står i eller ned mot grøfta, slik som kåltistel (NT), dronningstarr (NT), myrtust (NT) og gulmyrull (VU). Her kan det i tillegg bli negative effekter også på vannlevende insekter og amfibier. Langs jernbanene brukes nå kjemisk bekjempelse av vegetasjon i sporet og ca. 4 meter ut fra spormidt. I sideterrenget fjernes vegetasjonen når den blir så stor at den blir et problem i forhold til sikt, trefall, nærhet til elektriske anlegg, dyrepåkjørsler eller utsikt fra toget (Thylén (2007). Før effektive sprøytemidler kom på markedet på 1950-tallet, var brenning av sideterreng langs jernbaner en vanlig praksis, noe som trolig hadde stor positiv innvirkning på artsmangfoldet langs jernbanesporene. Bla. var hortulan (EN) en vanlig art i sørvendte jernbaneskråninger helt fram til 1980-tallet (Nævra 2002). De artsrike tørrengene langs Gjøvikbanen, som har flere forekomster av de sårbare artene dragehode og enghaukeskjegg (Wold 2013), kan trolig spores tilbake til denne skjøtselen. Plener med artsrik flora og funga skjøttes vanligvis med ordinær plenslått, i noen tilfeller også med tohjuls slåmaskin eller ljå (men slike arealer vil kunne kartlegges som slåttemark dersom marka ikke er vesentlig bearbeidet). De artsrike plenene har ikke vært utsatt for gjødsling, trolig heller ikke kalking eller mosefjerning i særlig stor grad. Flere jordtungearter, bla. vranglodnetunge (VU) og dynejordtunge (NT), er funnet i moserik plen. Verdisetting Verdifulle forekomster innenfor delnaturtypene veg- og jernbanekanter, plener/tun og kraftgater er vanlige og utbredte, mens de øvrige deltypene er relativt sjeldne og ofte svært spesielle lokaliteter. For å oppnå mer enn lokal verdi bør forekomstene av de tre førstnevnte deltypene enten ha god hevd og tilstand eller ha flere sjeldne og rødlistede arter. Viktige parametere for verdisetting Størrelse: Terskelverdi for størrelse er satt lavt, da dette nesten alltid dreier seg om små lokaliteter. Artsmangfold står sentralt i verdisettingen, da dette er sterkt endret fastmark med få andre spesielle kvaliteter knyttet til seg. Terskelverdiene for rødlistearter er satt relativt høyt, da det kan være en del 8

9 arter i kategorien nær truet som er lokalt vanlige i naturtypen (som for eksempel engbakkesøte, fjellnøkleblom og mogop i Nord-Østerdalen og Nord-Gudbrandsdalen. Selv for å oppnå lokal verdi bør lokaliteten som minimum ha forekomst av en NT-art og flere enn 15 kjennetegnende arter. Forekomst av beitemarksopp er mest relevant på plener og tun, men kan også være det i vegkanter som beites. Hevd, tilstand og påvirkning er som for andre kulturbetingete naturtyper vesentlig parametere, men ikke like viktig som for kulturmarkstypene da dette er snakk om områder uten tradisjonell hevd og lengre hevdshistorie. Fremmede arter er et stort problem særlig i vegkanter, og forekomst av svartelistearter trekker verdien ned. Mindre viktige parametere for verdisetting Lokal forekomst av naturtypene engpregete erstatningsbiotoper skal erstatte vurderes å ha betydning for verdisettingen. I et intensivt drevet kulturlandskap vil det være få naturbeitemarker og slåttemarker tilbake, og erstatningsbiotopene blir desto viktigere for overlevelse av spesialiserte arter lokalt. Samtidig vil det være verdifullt at det er flere erstatningsbiotoper i nærheten av hverandre, særlig med tanke på insektfaunaen. Disse faktorene kan brukes i skjønnsutøvelsen for å justere verdien opp eller ned. Parameter Lav vekt Middels vekt Høy vekt Størrelse 0,5-2 daa, eller minst 20 m strekning 2-5 daa, eller minst 100 m strekning Rødlistearter 1-2 NT/DD-arter Minst 3 NT/DD-arter, eller minst 1 VU-art Kjennetegnende arter Tilstand Hevd Påvirkning Minst 15 planter, eller minst 10 beitemarksopper Lite til betydelig gjengroing (GG=2-3) Rydding av trær/busker Lite til moderat preget av fremmede arter (FA=2-3), lite til betydelig påvirket av slitasje (SE=2-3) Minst 20 planter, eller minst 15 beitemarksopper I bruk og lite gjengroingspreg (GG 2) Plenslått eller kantslått (BI/BF=3), eller rydding og beiting (BI/BF=2) med HI=2-5 I liten grad preget av fremmede arter (FA 2), liten-ubetydelig slitasje (SE=1-2) Over 5 daa, eller minst 500 m strekning Mer enn 5 NT/DDarter, minst 2 VUarter, eller minst 1 EN- eller CR-art Minst 25 planter, eller minst 20 beitemarksopper Ikke gjengroingspreg (GG=1) Plenslått (mindre hyppig enn vanlig), eller kantslått i kombinasjon med rydding og beiting (HI=3-4) Ikke preget av fremmede arter (FA=1), ubetydelig slitasje (SE=1) Lokalt viktig C: Terskelverdi oppnådd på rødlistearter og kjennetegnende arter, eller rødlistearter og 2 andre parametere, eller middels vekt på kjennetegnende arter og en annen parameter. Viktig B: Middels vekt oppnådd på rødlistearter og kjennetegnende arter, eller middels vekt for rødlistearter, lav vekt for kjennetegnende arter og minst middels vekt for 2 andre parametere, 9

10 eller middels vekt for kjennetegnende arter, lav vekt for rødlistearter og minst middels vekt for 2 andre parametere. Svært viktig A: Høy vekt oppnådd for rødlistearter separat, eller høy vekt for kjennetegnende arter, middels vekt for rødlistearter og høy vekt for minst 2 andre parametere, eller høy vekt for kjennetegnende arter og 3 andre parametere. Råd om skjøtsel og hensyn I praksis vil mange av skjøtselsrådene for åpen slåttemark i Kielland-Lund & Norderhaug (1999) være gyldige også for engpregete erstatningsbiotoper. Den største trusselen mot disse engsamfunnene er gjødsling og gjengroing. Til forskjell fra slåttemarker i jordbrukets kulturlandskap er også inngrep av ulike slag også en vesentlig trussel, da arealene med engpregete erstatningsbiotoper for det meste ligger i eller i tilknytning til byggeområder/utbyggingsområder og ferdselsårer. Veg- og jernbanekanter er utsatt for både større og mindre traseomlegginger eller bygging av rasteplasser el., mens plener kan være utsatt for gravearbeider i tilknytning til vann- og kloakkutbygging, bygging av gang- og sykkelveger, dreneringsarbeider mv. Fremmede arter og svartelistearter er et problem både langs veger og jernbaner, og disse blir nå i økende grad bekjempet gjennom slått eller andre metoder av Statens vegvesen og Jernbaneverket. Vegkanter har i dag en skjøtsel som er gunstig for en stor del av de viktigste vegstrekningene med artsrike enger. Tørrengene er tilpasset sein slått, og som regel ligger naturverdiene utenfor den første meteren fra asfaltkanten (som også slås tidlig). Det er imidlertid viktig at også frisk-fuktige enger og våtenger langs veger får en tilpasset skjøtsel, noe Statens vegvesen har arbeidet spesielt med siden 2012 (Birkeland 2012, Larsen mfl. 2013). Samtidig er det viktig at sprøyting ikke foregår inntil bergknauser med rik flora. Fra og med 2013 har vegskjæringer med kjente forekomster av dragehode blitt unntatt fra sprøyting (se Stabbetorp 2012). Jernbanekanter: Jernbaneverket har de siste årene utført forsøk med både brenning og slått i sideterrenget langs flere banestrekninger (Thylén 2007), og dette er viktig for å bevare åpne engsamfunn langs jernbane i Norge. Etter at praksisen med brenning langs jernbanestrekningene opphørte omkring 1960, har engene i jernbanens sideterreng vært i gjengroing. På grunnlendt mark er allikevel engene fortsatt artsrike (se for eksempel Wold 2013). Brenning hvert 2-4 år (avhengig av jordsmonn) vil kanskje være den beste skjøtselen av jernbanekanter, samtidig som hogstavfall bør fjernes ved rydding av artsrike strekninger. Beitedyr blir for det meste holdt borte fra jernbanen med gjerder, men disse er ikke alltid like effektive, slik at på noen strekninger hvor det beiter husdyr i utmark blir jernbanekantene også beitet. Styrt beiting med kashmirgeit har blitt prøvd ut langs Flåmsbanen og Bergensbanen (Dahle 2006), og det vil være positivt om beiting utføres også på andre strekninger. Plener og tun: Forvaltningen av plener og liknende arealer med artsrike enger innenfor bolig- og hyttetomter, gårds- og setertun, industriområder, transportområder mv. er tilfeldig og i stor grad overlatt til den enkelte eier. Det viktigste skjøtselsrådet for disse områdene er å praktisere en plenslått med lengre intervaller mellom slått enn det som er vanlig for plener, og gjerne sette av de mest artsrike områdene for seinsommerslått. Dette gir urter og marinøkler økte muligheter for å frø seg. Særlig gjødsling men også kalking av artsrike plener vil medføre utarming av mangfoldet og bør unngås. Mosefjerning vil være negativt på de fleste lokaliteter, da tett mosedekke gjerne oppstår i skyggepartier og på frisk-fuktig mark, som er de beste arealene for beitemarksopp og sannsynligvis er særlig jordtunger og vokssopper sårbare for mosefjerning. Kraftgater: Ved rydding av kraftgater bør hogstavfallet fjernes på de artsrike arealene. Dersom hogstavfallet blir liggende på engpregete deler vil tørrengarter og andre lyselskende engplanter bli skygget ut. Ansvaret for dette hviler på det enkelte kraftselskap. 10

11 Andre engpregete arealer: Når det gjelder engarealer som blir holdt åpne med tråkk, kjøring med tyngre kjøretøy eller lagring av tømmer, er det viktig at disse forstyrrelsesfaktorene opprettholdes (dersom de ikke erstattes med beite eller slått). Inngrep i marka må derimot unngås, noe slike arealer ofte er utsatt for. Kunnskapsnivå og viktige kilder Kunnskapsnivået om veg- og jernbanekanter har blitt vesentlig hevet etter 2000 pga. Avinor, Statens vegvesen og Jernbaneverkets satsing på bevaring av biologisk mangfold. Sentrale kilder er Avinors rapporter om biologisk mangfold på flyplasser, Thylén (2007) om jernbanekanter og Auestad mfl. (2000), Båtvik mfl. (2001) og Larsen & Gaarder (2012) om vegkanter. Den siste publikasjonen inneholder inndeling av vegkantene både etter uttørkingsfare/vannmetning og regionalt. De siste årene har det også rapportert en del større kartleggingsprosjekter langs veg og jernbane, som for eksempel Stabbetorp (2012), Wold (2013) og Larsen mfl. (2013). Når det gjelder de andre delnaturtypene er det lite sammenstilt kunnskap pga. at dette er spesielle og lite ensartede lokaliteter som tradisjonelt har vært lite vektlagt i naturtypekartlegging. Mange artsrike plen og gårdstun ble det kartlagt i Vestre Toten i 2000, og disse er nærmere omtalt og vurdert i Larsen (2001). Ellers må publikasjonene fra rabattområdene på Kjevik flyplass nevnes (Svalheim & Ødegaard 2008, Solvang & Lie 2009). Litteratur Auestad, I., A. Norderhaug, L. N. Hamre og I. Austad Vegkanten variert og verdifull. Hovudrapport frå prosjektet «Vegkanten ein artsrik biotop». Samarbeidsprosjekt mellom Statens vegvesen Sogn og Fjordane, Vegdirektoratet og Høgskolen i Sogn og Fjordane. Sogndal. Birkeland, S Artsrike vegkanter rapport Vegdirektoratet, Oslo. Båtvik, J. I. J., Kristiansen, M. & Løfall, B. P Veikanter i Østfold, verdier og skjøtsel. Sluttrapport fra prosjektet skjøtsel langs europa-, riks- og fylkesveier i Østfold. Statens vegvesen Østfold, Moss. 124 s. Dahle, G Bruk av styrt beiting med kasjmirgeit til vegetasjonskontroll langs jernbanelinjer. Masteroppgave ved institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap, Universitetet for miljø- og biovitenskap. Eldegard, K., Moe, S. R. & Selås, V Kraftgater som habitat: effekter av bredde, alder, skjøtsel og plassering på biologisk mangfold. Inst. for naturforvaltning, Universitetet for miljø- og biovitenskap. Rapport. 58 s. Endrestøl, A. & Bengtson, R Faglig grunnlag for handlingsplan for heroringvinge Coenonympha hero. NINA Rapport s. Henry, M., Béguin, M., Requier, F., Rollin, O., Odoux, J.-F., Aupinel, P., Aptel, J., Tchamitchian, S. & Decourtye, A A common pesticide decreases foraging success and survival in Honey Bees. Science 20: Kielland-Lund, J. & Norderhaug, A Åpen beitemark. S i: Norderhaug, A., Austad, I., Hauge, L. & Kvamme, M. Skjøtselshåndboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker. Landbruksforlaget. Larsen, B. H. & Gaarder, G Skjøtselsplan for slåttemarker og parken på Stenberg Museum i Vestre Toten. Miljøfaglig Utredning Rapport : vedlegg. ISBN

12 Larsen, B. H. & Gaarder, G Artsrike vegkanter metodeutvikling og evaluering av kartlegging i Miljøfaglig Utredning Rapport : vedlegg. Larsen, B. H., Birkeland, S., Breili, A., Fjeldstad, H., Gaarder, G., Høitomt, G Kartlegging av artsrike vegkanter i Akershus, Hedmark og Oppland i Miljøfaglig Utredning Rapport : Lye, K. A Marinøkkelslekta Botrychium i Sjodalen i Blyttia 70: Nævra, A Hortulanens skjebnetime. Vår Fuglefauna 25: Pedersen, P. A Vegetasjon ved trafikkårer. Betydning, etablering og vedlikehold. Statens vegvesen håndbok nr Solvang, R. & Lie, A Biologisk mangfold på Kristiansand lufthavn, Kjevik, Kristiansand kommune, Vest-Agder. Avinor BM-rapport nr. 3 (2009). Stabbetorp, O. E Kartlegging av dragehode (Dracocephalum ruyschiana) langs riks- og fylkesveger. Oslo, Akershus, Hedmark og Oppland fylker. NINA Rapport s. Svalheim, E. & Ødegaard, F Biomangfold på Kristiansand lufthavn, Kjevik. Skjøt- selsplan for avgrensede verdifulle naturtyper. Bioforsk Rapport Thylén, A Biologisk mangfold og jernbane en kunnskapsoversikt. Jernbaneverket. Rapport, 38 s. + vedlegg. Whitehorn, P., R., O Connor, S., Wackers, F. L. & Goulson, D Neonicotinoid pesticid reduces Bumble Bee colony growth and queen production. Science 20: Wold, O Gjøvikbanen, kartlegging av biologisk mangfold med forslag til skjøtselsplaner. Asplan Viak AS, Hamar. Rapport, 92 s. + vedlegg. Ødegaard, F Faglig grunnlag for handlingsplan for rødknappsandbie Andrena hattorfiana og ildsandbie Andrena marginata. NINA Rapport s. Ødegaard, F., Gjershuag, J. O., Staverløkk, A. & Mjelde, A Faglig grunnlag for handlingsplan for kløverhumle Bombus distinguendus, slåttehumle Bombus subterraneus og bakkehumle Bombus humilis. NINA Rapport s. 12

13 Figur 1. Tørreng (KA=4, UF=2) med enghaukeskjegg (VU) langs Hunderfossvegen i Lillehammer kommune, Oppland. Dette er en karakterart for artsrike vegkanter på Indre Østlandet. Foto: Øystein Lofthus Figur 2. Frisk-fuktig eng (KA=4, UF=1) i vegkant langs Fv251 ved Lii i Etnedal, Oppland, med bla. ballblom og kåltistel (NT) i forgrunnen til høyre. Foto: Geir Høitomt

14 Figur 3. Dunkjempe-eng (KA=4, UF=1-2) på gårdstunet på Egge øvre i Gran kommune, Oppland. Plen anlagt på gammel kulturmark som skjøttes med vanlig plenslått, men med noe lengre intervall mellom slått enn vanlig. Foto: Bjørn Harald Larsen

15 Figur 4. Semi-naturlig eng på grunnlendt mark (KA 4-5, UF 2) under høyspentlinje vest for Aslaksrud i Jevnaker, Oppland. Skogen rundt har tidligere blitt beitet, men har nå svært få kulturmarksarter igjen. Under kraftlinja derimot er det fortsatt tydelig engpreg pga. ryddingen som foregår her. Bla. vokser det mye enghaukeskjegg (VU), brudespore og engbakkesøte (NT) her. Foto: Bjørn Harald Larsen

16 Erstatningsbiotop på berg og åpen jord Anders Thylén, oppdatert 1. desember Definisjon Popularisert beskrivelse Naturtypen defineres av forekomster av arter eller vegetasjonstyper som gir et område naturverdi. Den omhandler viktige forekomster på åpent berg og mineraljord som er kunstig og/eller sterkt påvirket av menneskelig bruk, for eksempel fjellskjæringer, steinbrudd og sandtak, men der leveforholdene for artene minner om naturlige bergvegger, bergknauser, grunnlendt mark, sanddyner og annen åpen sandog grusmark eller leirskred. Vegetasjonen eller artsforekomstene kan derfor være tilsvarende som for de (naturlige) naturtypene åpen kalkmark, åpen rik mark, sanddyner, andre åpne sandmarker og leirskred. Teknisk definisjon Etter NiN versjon 2 tilsvarer naturtypen hovedtypene sterkt endret fastmark tilrettelagt for rask suksesjon (T38) og sterkt endret fastmark tilrettelagt for langsom suksesjon (T39). Marken har vært utsatt for en tidligere forstyrrelse eller i noen tilfeller gjentatte forstyrrelser. Vegetasjonen er åpen eller i en tidlig gjengroingsfase, uten eller med glissent tresjikt. T38 deles i NiN inn i potensielt 11 grunntyper fordelt på substrat, og T39 i 3 grunntyper. Parameter Krav Kommentar NiN-definisjoner Tresjktstetthet (TT) Gjengroingstilstand (GG) Sterkt endret fastmark tilrettelagt for rask suksesjon (T38) Sf Sterkt endret fastmark tilrettelagt for langsom suksesjon (T39) Sf 1-2. TT 1-4 GG 1-3 T38 Sf 11 (Søppelplasser og lignende) samt T39 Sf 3 (bebygd areal, glass, betong, metallflater etc) anses lite relevant. Eldre stein- og murbygninger kan imidlertid komme inn under delnaturtype 6. Kan være begynnende gjengroing med ungskog, men preg av åpen mark må fortsatt finnes. Hvorfor er naturtypen viktig Viktige utforminger av naturtypen kan være artsrike og ha forekomster av rødlistearter og arter som normalt er knyttet til andre naturtyper som dekker små areal og som er truet. I regioner med stort arealpress kan erstatningsbiotopene utgjøre et viktig supplement til naturlige leveområder for truede arter. Studier i Sverige (Lennartsson & Gylje 2009) viser at erstatningsbiotoper på åpen sandmark (sandtak, skytefelt m.fl.) og infrastruktur (skjæringer, jernbanetomter, veikanter m.fl.) kan ha like stor betydning for rødlistede arter som de tradisjonelle kulturmarksnaturtypene. Naturtypen har spesielt stor betydning for artsgruppene biller, veps, sommerfugler og karplanter. Spesielt for arter knyttet til åpne sandområder i innlandet kan de menneskeskapte områdene være vel så viktige som de naturlige (Ødegaard 2011). 16

17 Utbredelse Naturtypen finnes i hele landet, men forekommer hyppigst og har de mest artsrike forekomstene i områder med kalk- eller baserik berggrunn eller med finmaterialrike kvartære avsetninger (breelvavsetninger m.m.) breelvavsetninger. Naturfaglig beskrivelse På fjell og grunnlendt mark forekommer naturtypen primært på rikere berggrunn eller der forhold som rikt sigevann, soleksponering eller grunne lag av kalkrike løsmasser gir opphav til rikere mark. Unntaksvis kan forekomster knyttet til fattige miljøer forekomme. På leire er det også forekomster på kalkberggrunn som er mest relevant å inkludere. På åpen sandmark er naturverdien mer uavhengig av berggrunnen i området, men forekomsten av baserike mineraler i selve sanden vil trolig ha betydning for hvilke arter om forekommer. Som tidligere nevnt er det forekomsten av rødlistearter eller andre forvaltningsrelevante arter eller vegetasjonssamfunn som gjør områdene verdifulle i naturvernsammenheng. Arter vil kunne variere mye mellom delnaturtyper og regioner, men noen eksempler er gitt under de ulike delnaturtypene. For mange arter vill alder på substratet og forstyrrelsen være viktig. En del karplanter, spesielt i fuktige miljøer og om artene finnes i nærområdet, vil kunne rekolonisere raskt etter for eksempel en grøfterensk i en kildepåvirket veikant. I en nyopptatt, tørr og soleksponert fjellskjæring kan det derimot ta mange tiår for krevende arter av lav og moser etablerer seg, selv om strukturen og kjemien på fjellet tilsier at det er egnet substrat. Delnaturtyper Det skilles mellom 6 delnaturtyper, basert på uttørkingsfare (UF), kornstørrelse (KO), tungmetallinnhold (TU) og i mindre grad bruk. De ulike delnaturtypene vil ligge nært opp til sine naturlige tilsvarigheter både i utseende, økologi og artssammensetning 1) Skjæringer i berg og grunnlendt mark 2) Åpen sandog grusmark Dette er skjæringer i fjell og grunnlendt mark og evt. steinblokker (steinfyllinger) med en vegetasjon av basekrevende og/eller varmekjære arter, som oftest på tørkeutsatt mark (UF 2-3). Fuktige typer med kildeframspring eller sigevann kan også forekomme, slik at det blir grunnlag for en fuktighetskrevende flora. Delnaturtypen forekommer først og fremst i skjæringer langs jernbane og i utbyggingsområder, i steinbrudd (i hovedsak kalkbrudd), mer sjeldent langs vei. Artsmangfoldet vil variere betydelig, men typiske arter i tørre miljøer kan være engtjæreblom, bergmynte, rødflangre, stavklokke (NT), stjernetistel (NT) og markmalurt. Solvarme og urterike utforminger kan også være viktige for insekter. Gamle skjæringer på rike bergarter kan innimellom ha forekomster av interessante lav. Eksempler på arter i fuktige skjæringer er jåblom, vill-lin, gulsildre, skogmarihånd og brudespore. Delnaturtypen består av i hovedsak tørkeutsatt mark på grus- og sand, gjerne med nakne sandflekker og ellers en lavvokst vegetasjon av varmekjære og tørketålende arter. Små dammer, fuktmiljøer og kildeframspring kan forekomme som elementer. Delnaturtypen utgjør, sammen med naturlige forekomster, et hotspot-miljø for varmekjære, sandtilknyttede arter. De mest typiske forekomstene er sand- og grustak, men de kan også forekomme på skytefelt, jernbanestasjoner, flyplasser og i veiskjæringer. Eksempler på karplanter er rundskolm, fjellnøkleblom (NT), marinøkler, smånøkkel (NT) og ullurt (NT). På periodevis fuktig sandmark nær elver kan klåved og spesialiserte vierarter dukke opp. De åpne sandområdene er imidlertid spesielt viktige for invertebrater, bl.a. ulike grupper av broddveps som graveveps og snylteveps, biller som sandjegere og sandgravere, sommerfugler, maurløve m.fl. 17

18 (Ødegaard 2011) Gamle ballastplasser og mølletomter vil eventuelt også kunne komme inn her, men kun i den grad det forekommer forvaltningsrelevante arter. 3) Åpen leirmark 4) Tørrlagt innsjø- og elvebunn 5) Bygningsstrukturer i stein 6) Tungmetallrik mark Delnaturtypen forekommer på flater eller hellinger med åpen leire, som minner om naturlige forekomster i leirskred, raviner og i tilknytning til elver på elvesletter.. Erstatningsvarianten forekommer oftest på eller i kanten av åkermark og (vei)skjæringer i leirområder med kalkrik bergrunn, og gjerne der leirlaget begynner å bli tynt i overgangen mot kalkberg. De mest artsrike utformingene ligger i sørvendte hellinger. De fleste sjeldne artene som er kjent fra denne delnaturtypen er sørlige og varmekjære arter, hovedsakelig moser, men også noen lavarter. Elementet er så vidt man vet best utviklet i kalkområder på Østlandet, men det mangler kunnskap fra andre regioner. Eksempler på arter er leirglye (CR), pyramidemose (ny art), vortesvøpmose (VU), dvergbegermose (VU) og svøpkrusmose (VU). Typen kan forekomme på permanent tørrlagt innsjø- eller elvebunn, for eksempel i forbindelse med vassdragsregulering eller senking av innsjøer. På fuktig jord med høyt organisk innhold i kalkområder kan det etableres fuktighetskrevende vegetasjon med rikmyrpreg og sjeldne karplantearter. Det er noe usikkert om vegetasjonstypene vil kunne være noenlunde stabile eller om de kun vil utgjøre et kortlivet suksesjonstrinn. Ved noen senkede kalksjøer på Hadeland er det dannet store vegetasjonsfattige flater med kalkmergel, hvor det bl.a. vokser fjellnøkleblom (NT), engmarihånd, blodmarihånd og bitterblåfjær (Gaarder og Larsen 2003). I tillegg er mergelflatene hekkeplass for vipe (NT) og dverglo (NT). På gamle bygninger i kalkstein/skifer eller med kalkrik murpuss kan det forekomme en spesiell flora av karplanter og innimellom også av lav og moser. Det kan være på gamle festningsverk, steinbruer, bunkerser og lignende. Artseksempler er hundetunge, legesteinfrø (NT), murburkne, småklokkemose og lansemose (begge VU, Kongsten fort, Fredrikstad), samt Caloplaca decipiens (bl.a. Kongsvinger festning). Bygningsstrukturer kan også ha betydning som overvintringsområde for flaggermus eller som hekkeplass for fugl. Steinrøyser og steingjerder kan også omfattes av delnaturtypen. De forekommer gjerne som elementer i kulturlandskap og på kirkegårder. Avhengig av bergart, fuktighet, soleksponering, historikk og annen påvirkning kan innimellom artsrike miljøer av lav og moser forekomme her. Steinrøyser og steinmurer kan ha betydning som gjemmested for små pattedyr, krypdyr, amfibier og som hekkeplass for fugl. Slagghauger og andre restarealer knyttet til gruver eller omlastning av tungmetallrik malm. En del arter typisk for ultramafisk berggrunn eller kobberkis/svovelkis, opptrer eller dominerer, hvorav et par, for eksempel fjelltjæreblom og rød jonsokblom, har egne raser knyttet til dette elementet. I NiN 2 kalles naturtypen berggrunn med avvikende kjemisk sammensetning (BK), der både ultramafisk (BK 2), jern-rikt berg (BK 3) og kobber(kis)-rikt berg (BK 4) er aktuelle. Delnaturtypen har fått liten oppmerksomhet og er dårlig kjent, men noen lokaliteter med bla. bittersøte, fjelltjæreblom, rød jonsokblom og engsmelle som karakterarter ble kartlagt i Røros kommune i 2009 (Larsen & Holtan 2010). Enkelte sjeldne og rødlistede lav og moser forekommer på kobberrik mark, bl.a. kobbersaltlav (VU). Avgrensning mot andre naturtyper Naturmark: Grunnen er konstruert eller sterkt påvirket. Mange arealer vil imidlertid ha en langsom suksesjon mot naturmark/skog med mindre forstyrrelse gjentas. Det må finnes naturverdier i form av viktige artsforekomster knyttet til åpen mark for at naturtypen skal være aktuell. 18

19 Kulturmark: Trenger oftest ikke skjøttes/forstyrres like regelmessig som kulturmark for ikke å gro igjen. Unntak er åkerkantene som er avhengig av et konstant forstyrret miljø. Seminaturlig eng forekommer på mark med mindre grad av påvirkning. Engpregete erstatningsbiotoper: Som mot kulturmark. De engpregete erstatningsbiotopene har et sammenhengende vegetasjonsdekke av graminider og urter (mer enn 75 % dekning). Naturtypen vil ofte kunne finnes i tilknytning til andre verdifulle naturtyper, gjerne tilsvarende naturlige forekomster. Artsrike fjellskjæringer vil ofte gå over i rikt berg/grunnlendt mark utenfor det påvirkede området, og åpne senkede mergelflater vil gjerne ligge i tilknytning til en kalksjø. Påvirkning/bruk Delnaturtypene har ulike miljøkrav. Baserikt berg og høy soleksponering er vanlig, men både fattigere og fuktige typer forekommer. En forutsetning er imidlertid at miljøet er åpent. Det ligger i sakens natur at dette er områder som har vært brukt og på en eller annen måte er sterkt påvirket. Det er en suksesjon fra at substratet er nytt og tomt for arter (for eksempel i en ny skjæring) til at det på lang sikt gror til med skog, med mindre det er en gjentatt eller ny forstyrrelse. Det kan være grøfterensk eller krattrydding i en skjæring langs jernbanen eller beite i et kulturlandskap med steinrøyser og steingjerder. Flere av de tilsvarende naturlige naturtypene har blitt sjeldne fordi storskala naturlige prosesser i landskapet er blitt borte som følge av menneskelig forvaltning av naturressursene. Det gjelder for eksempel sandområder i innlandet, hvor åpne sandområder var avhengige av elvedynamikk og erosjon i elvebanker og skogbrann på gjengrodde dyneområder og fossile delta. Regulering av vassdrag og vern mot skogbrann har ført til at disse naturtypene er blitt svært sjeldne i landskapet. For mange av de truede artene knyttet til dette miljøet kan de menneskeskapte åpne sandmarkene i sandtak, militære øvingsfelt og veiskjæringer være avgjørende for overlevelse. Endringer i bruk av områder kan føre til at forutsetningene for artsrike miljøer blir borte. Redusert bruk (nedlegging av sandtak eller kalkbrudd) vil føre til gjengroing og på sikt overgang mot en skogtilstand. Intensivert bruk eller modernisering, for eksempel nye betong/asfaltplattformer på en gammel jernbanestasjon og bytte fra eldre sandballast til ny grov pukkballast i sporområdene på samme stasjon, vil også kunne føre til redusert artsmangfold. Fordi dette ofte er forstyrrede arealer i nærheten av samferdselsårer og bebyggelse er gjerne fremmede arter et problem. Verdisetting Med det sterke fokuset på karakteristiske arter både ved identifikasjon og avgrensning av naturtypen, så blir forekomsten av slike også sentrale ved verdisettingen. Utover artene har naturtypen sjelden noen spesiell verdi seg selv, og delnaturtyper er derfor ikke vektlagt i verdisettingen. Størrelse vurderes som en relevant parameter, siden miljøene ofte er små og utsatt for tilfeldige negative påvirkninger, samt at miljøvariasjonen og artsmangfoldet ofte øker vesentlig med arealet. Habitatkvalitet og påvirkning kan ha stor betydning for verdien, men parametrene henger tett sammen og er derfor slått sammen til tilstand. Viktige parametere for verdisetting Størrelse: Gjennomgående er de fleste lokaliteter ganske små, men det er likevel en del variasjon. Artsmangfold og ikke minst bestander av rødlistearter øker med lokalitetsstørrelsen. 19

20 Artsmangfold: Naturtypen identifiseres primært på grunnlag av forekomster av forvaltningsrelevante arter og kan samtidig ha forekomster av en rekke rødlistede og truede arter. Forekomst av arter utgjør derfor et sentralt og ofte det viktigste grunnlaget for verdisetting. Dels vil verdi kunne utledes direkte på basis av rødlistestatus til påviste arter, og dels er det aktuelt å benytte mengde og økologi til andre karakteristiske arter. Tilstand: Forekomst og variasjon av egnet substrat, det vil si nakent berg/grunnlendte partier/sandflekker og variasjon i vegetasjonsdekke. Eksponering. For lite forstyrrelse kan medføre gjengroing, mens for mye eller for ofte forstyrrelse kan medføre at de relevante artene ikke overlever eller klarer å gjenetablere seg. Slik negativ påvirkning kan redusere verdien, mens en tilpasset skjøtsel/forstyrrelse kan bidra til å opprettholde eller øke naturverdien. Stor spredning av fremmede arter, forsøpling og lignende kan redusere verdien. Mindre viktige parametere for verdisetting Landskapsøkologi: I landskap med få naturlige habitater vil erstatningsbiotopene kanskje være de eneste levestedene for arter knyttet til åpne miljøer. Terskelen for å registrere en lokalitet vil da kunne ligge forholdsvis lavt. Flere nærliggende erstatningsbiotoper i et slikt landskap vil også kunne bidra til å heve verdien for de enkelte lokalitetene. Hvis en derimot er i et landskap med svært mye lokaliteter knyttet til åpen mark kan inngangsverdien heves noe. Det er lite relevant å registrere en C-lokalitet av en erstatningsbiotop i et landskap fullt av A-lokaliteter av tilsvarende natur- og kulturmarksbiotoper. For de høyere trinnene i verdiskalaen bør en heller se landskapet under et, og betegnelsen burde kanskje heller vært kompletteringsbiotop enn erstatningsbiotop. For eksempel for truede insektarter har det lite å si om en urterik miljø er på naturmark, kulturmark eller kunstmark. De vil bruke alle de arealene hvor vertsplantene og levebetingelsene finnes, og flere lokaliteter, uansett type, i et landskap vil komplettere hverandre og kunne bidra til økt verdi. For åpen sandmark, hvor erstatningsbiotopene i forvaltningssammenheng er nesten like viktige som primærbiotopene, er dette spesielt viktig. For de vil forekomsten av flere lokaliteter av både primær- og erstatningsbiotoper i landskapet bidra til et hotspot-miljø som øker muligheten for stabile bestander av truede sandtilknyttede arter. Parameter Lav vekt Middels vekt Høy vekt Størrelse 0,1-2 daa 2-5 daa >5 daa Artsmangfold NT/DD: 0-2, eller 5-9 kjennetegnende arter NT/DD: >2, eller forekomst av/stort potensial for VU, eller kjennetegnende arter. Tilstand Noe egnet substrat Begrenset gjengroingspreg (GG 2, TS 2), i liten grad preget av fremmede arter (FA 2), liten slitasje (SE 2). Middels andel egnet substrat og variasjon i markdekke. Godt potensial for restaurering. VU: >2, eller forekomst av/stort potensial for EN/CR, eller 20 kjennetegnende arter. Lite gjengroingspreg (GG 1, TS 1), ubetydelig preget av fremmede arter (FA 1), ubetydelig slitasje (SE 1). Stor andel egnet substrat og variasjon i markdekke. 20