UTGITT AV NORSK SOSIOLOGFORENING 39. ÅRGANG # TEMA: LITTERATUR

Transkript

1 UTGITT AV NORSK SOSIOLOGFORENING 39. ÅRGANG # TEMA: LITTERATUR

2 REDAKTØRENS SPALTE JAN FRODE HAUGSETH INNHOLD SOSIOLOGNYTT 4/14 UTGITT AV NORSK SOSIOLOGFORENING (NSF) Postadresse: Norsk sosiologforening v/ ISS, Universitetet i Oslo, PB 1096, Blindern, 0317 Oslo Telefon: (Inger Marie Hagen) Faks: E-post: post@sosiologforeningen.no Internett: REDAKSJONEN Ansvarlig redaktør: Jan Frode Haugseth (HiST) Redaksjonsadresse: Jan Frode Haugseth, Lauvsangervegen 1 A, 7033 Trondheim Redaksjonssekretær: Thomas Ueland Torp Redaksjonen: Arve Hjelseth, Vilde Blix Huseby, Malene Paulsen Lie, Mette Løvgren, Alf Gunvald Nilsen, Anne Ryen. Design: Cazawa Design Opplag: 750 stk EKSTERNE BIDRAGSYTERE Pål Halvorsen, Eirin Pedersen, Julia Orupabo, Arnfinn Midtbøen, Jorid Anderssen. ARBEIDSUTVALGET Inger Marie Hagen (leder) mh@fafo.no Fredrik Engelstad (nestleder) fredrik.engelstad@sosgeo.uio.no Jon Hovland (kasserer) jonhov@gmail.com Kaja Reegård (sekretær) kar@fafo.no Marianne Dæhlen (1. styremedlem) marianne.dahlen@nova.no Helene Loe Colman (2. styremedlem) Helene.L.Colman@bi.no Bård Ketil Engen (web) bard-ketil.engen@lui.hio.no Irene Prestøy Lie Prestoylie@gmail.com Vilde Blix Huseby vilde.blix@gmail.com Are Skeie Hermansen are.sherman@gmail.com Frist neste nummer: 15.desember 2014 Bidrag til Sosiolognytt leveres elektronisk til: sosiolognytt@sosiologforeningen.no Litteraturen Kjære leser! I dette nummeret utforsker vi blant annet forbindelsen mellom skjønnlitteratur og sosiologi. Hva betyr litteraturen for sosiologien? Er skjønnlitteratur bare underholdning, eller kan vi også lære og forstå mer om samfunnet ved å lese gode romaner (eller se dårlige TV-serier, for den del)? Hva betyr det at det er så få norske sosiologer som har lest noe av Nobelpris-vinner i 2014, Patrick Modigiano? Sosiologer kan se lesing som kompetanse, som klassepreferanse, som uttrykk for høy/lav kapital, som et middel for å søke kunnskap og som underholdning og ren og skjær tidtrøyte. Men hvordan forstår sosiologer sin egen lesning? Dette er bare noen få av de litteratur-relaterte spørsmålene vi utforsker i dette nummeret. Litteraturfeltet kan selvfølgelig også inneholde kamper om smak, posisjoner og makt. Og ganske sikkert hemmeligheter. (Dere skulle bare ha visst hvilken type litteratur jeg leser mest av). Statistikken viser at det blir færre som leser iløpet av de siste 40 årene, men de som faktisk leser, i dag ca. 50 % av befolkningen mellom år, gjør det i omtrent like stor grad som før. Yngre kvinner leser i dag mer enn jevnaldrende menn, mens eldre menn leser mest av alle. Det er få som leser høyt for ungene sine når de er små. Det har det for så vidt alltid vært, men det er enda litt færre enn det var før. Det er imidlertid en tendens til at lesing har blitt en sekundæraktivitet, noe man gjør mens man for eksempel reiser. I tidsbruksundersøkelsen som disse tallene er hentet fra, er digitale lesebrett (Kindle), e-bøker og lese-apper ikke med. Digitaliseringen Innen noen år er antakelig både Sosiologisk Tidskrift og Sosiolognytt hel-digitalisert. Når det fysiske mediet byttes ut med digitale formater må innholdet konkurrere om lesernes oppmerksomet med alt annet som får plass på en skjerm. Hvordan skal vi kunne nå fram? En strategi kan jo være å lokke leserne med overskrifter som «Sosiologiprofessor med sjokkerende utsagn! Du vil bli lamslått når du leser det, og vil ikke tro dine egne øyne!!» En annen strategi vil være å gjøre omtrent det samme som vi gjør i dag, og å stole på at leserne faktisk leser oss uansett. En forskjell på nå og da vil være at vi vil sitte med ganske presis informasjon om hva leserne prioriterer, hva de leser og hvor lang tid de bruker på hver sak. På godt og vondt. Sosiologifestival #2 I Trondheim har den andre sosiologfestivalen blitt avviklet. Vi rapporterer fra hoveddebatten og tar tempen blant noen festivaldeltakere. jan.frode.haugseth@sosiologforeningen.no 2 Redaktørens spalte 4 Lederens spalte 6 Kritikk i en egalitær kultur 8 Skjønnlitterær (ir)relevans 11 Kronikk-konkurranse 12 Sosiologi og litteratur 14 Sosiologi og sosialpsykologi 17 Sosiologien i framtiden 21 Fire på festival 22 Vildes miljøspalte 24 Keeping up with the Consumption Class 26 Informasjon Vinterseminaret 28 Bøkenes verden MEDLEMSKAP NSF Vil du bli medlem i Norsk sosiologforening? Gå inn på NORSK SOSIOLOGFORENING LOKALLAG Østlandet: Linn Westmark (leder), linn.westmark@gmail.com Vestlandet: Janne Cecilie Johansen (leder), janne.c.johansen@svt.uib.no Stavanger: Lene Forgaard (leder), lene.forgaard@lyse.net Trondheim: Joachim Vogt Isaksen (leder), joachim.vogt.isaksen@svt.ntnu.no Agder: Anne Ryen (leder), anne.ryen@uia.no Tromsø: Inger Marie Holm (leder), inger.m.holm@uit.no Nordland: Berit Skorstad (leder), berit.skorstad@uit.no Finn mer informasjon om lokallagene på: 2 Sosiolognytt 4/14 Sosiolognytt 4/14 3

3 LEDERENS SPALTE INGER MARIE HAGEN Systemopprettholdene tiltak Den norske sosiologforeningen er medlem av Nordisk Sosiologforening, den europeiske foreningen og verdensforeningen. I Nordisk møter vi alltid, på den europeiske av og til og i verden aldri. Internasjonale møter er som de fleste av oss nok vet ganske kjedelige, men uten møter ingen foreninger. Burde vi i foreningen vise et større internasjonalt engasjement? Som mange sikkert har opplevd på sine felter, det er ikke veldig vanskelig å koble seg til internasjonale nettverk og oppnå posisjoner. Men burde vi bruke kreftene på dette? Burde vi bruke penger på å sende representanter til kongressene slik blant annet noen av våre nordiske søsterorganisasjoner gjør? En stor politisk sak denne høsten er forslag til endringer i Arbeidsmiljøloven. I kassen for papirpost som vi nok må innrømme at ikke sjekkes så veldig ofte fant vi invitasjon til høringsrunden. Den gikk i bøtta. Med en gang. Men burde vi svart? Burde foreningen mene noe her? Eller om forskningsmeldinger eller omorganiseringene på universitetene? Burde vi bli en part? Eller kommentere Holbergprisen? Jobbe for at foreningen kan være kvalifisert til å nominere kandidater? Holbergprisen bor i Bergen, den egentlige hovedstaden i Norge. Burde distriktspolitikk bli viktigere, er det en skandale at AU bare har medlemmer som bor sør for Sinsenkrysset? Foreningen har ikke særlig mye penger, men et landsomfattende styre vil ikke ta knekken på oss. Et stadig tilbakevendende tema på Nordiske møter er spørsmålet om vi bør støtte nordiske ph.d.-kurs. Vi har vært svært skeptiske til dette; utdanningen er universitetenes ansvar. Men er det en riktig holdning? Burde vi ta et mer aktivt grep her? Nordiske eller kanskje også nasjonale ph.d.-kurs? Ta ansvar for utdanningen uten at ambisjonene nødvendigvis trenger å være ala Lægeforeningens? Og hva med studentene? Er studenter noe annet enn vervepotensiale slik at de etter hvert blir fullprisbetalende punkter i budsjettet? Har vi ansvar for å sjekke at studentmiljøene får støtte fra instituttene, hjelpe til dersom de ikke får det og tilby aktiviteter og ressurser når studentmiljøene er nede i bølgedaler? Nettverk er moderne. Er nettverk for ulike bindestreker foreningens ansvar? Burde vi tilby mer enn bare kom til vinterseminaret og ha møte der? Ta ansvar for ulike deler av faget, søke å stimulere til at de ulike bindestrekene har et mer stabilt liv? Har sosiologforeningen ansvar for norsk sosiologi? Litt, mye eller alt sammen? Har vi ansvar for sosiologi på norsk? Aktiv minne om viktigheten av at norske sosiologer ikke slutter å uttrykke seg på det språket vi selv er best på? En av foreningens hederprismottakere fylte nylig 70 år. Undertegnede holdt en pitteliten tale på vegne av foreningen. Var det riktig? Burde vi skrive omtaler ved jubileer, nekrologer eller produsere festskrift når hedersmedlemmer eller andre fyller år? Gjøre vårt beste for å markere markerte sosiologer i offentligheten? Innføre født, død og bryllupsspalte i dette utmerkede blad? Og ikke minst, burde DU møte opp på neste generalforsamling? Gledelig jul - og vi sees på Geilo! Inger Marie Hagen TIDSSKRIFTET SOSIOLOGI I DAG ØNSKER ARTIKLER OM YTRINGSFRIHET Ytringsfrihet som prinsipp og ytringsfrihetens grenser er gjenstand for massiv debatt i norsk offentlighet. Sosiologi i dag inviterer med dette til et temanummer om ytringsfrihet og ønsker velkommen bidrag fra både samfunnsforskere, medievitere, jurister og humanister. Vi er interesserte i ytringsfrihet i hele sin bredde, som empiriske studier av holdninger til og erfaringer med deltakelse i norsk offentlighet, prinsipielle diskusjoner om ytringsfrihet veid opp mot andre hensyn og prinsipper, samt normative analyser av hvor grensene for ytringsfrihet bør trekkes. Temaredaktører er Arnfinn H. Midtbøen (a.h.midtboen@samfunnsforskning.no) og Kari Steen-Johnsen (kari.steen-johnsen@samfunnsforskning.no). Frist for innsending av sammendrag er 15. desember 2014 og forslag sendes direkte på e-post til temaredaktørene. 4 Sosiolognytt 4/14 Les mer om tidsskriftet her:

4 Kritikk i en egalitær kultur Av: Pål Halvorsen KRONIKK Pål Halvorsen (f. 1989) bor i Oslo, og har skrevet en master om hvordan norske litteraturkritikere legitimerer kulturelle vurderinger ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi. I tillegg jobber han som teknisk leder på Litteraturhuset og er seminarleder i moderne sosiologisk teori. Jeg er selvfølgelig interessert i å jobbe med det som er godt, og vise hvorfor det er det. Men at noe er godt, betyr ikke automatisk at det er bedre eller dårligere enn andre ting. Det betyr bare at det har kvaliteter, og så gjelder det å finne ut kvalitetene og forklare dem for leserne. - Litteraturkritiker fra Dagbladet (informant). Jeg har ikke gjort mange intervjuer, men jeg ser for meg at følelsen jeg fikk når dette ble sagt gir gjenklang hos mange av Sosiolognytts lesere. Følelsen av glede over at ens egne tanker om feltet blir delt av aktørene i det. Dette betyr ikke at man blir glad fordi ens fordommer var riktige og tilstrekkelige, men heller en lettelse over at det man har tenkt har et empirisk grunnlag. Selvfølgelig må man være åpen for det motsatte; nullfunn er også viktig for vitenskapen, eller åpen for at dette gjelder for en del av aktørene i materialet heller enn alle. For min del var det en lettelse fordi jeg var redd for at min forventning om at kritikk og egalitarianisme som motsetninger, eller vanskelig kombinerbare størrelser, skulle være tendensiøs. Sitatet ovenfor inneholder en ambivalens overfor distinksjon. Informanten ønsker å fremheve gode kvaliteter, men helst ikke på bekostning av noe annet. Dette fremstår som et paradoks. I interessen for egalitære verdiers stilling i Norge har jeg latt meg inspirere av Håkon Larsen, Ove Skarpenes, Nina Witozek og Rune Slagstad. Interessen for litteraturkritikk har kommet fra avislesing og en opplevelse av at litteraturkritikere gjør skarpe sosiologiske observasjoner, samtidig som de gjør sosiologisk interessante vurderinger av kulturelle uttrykk. De er med på å danne hierarkier av god og dårlig litteratur, som har sosiale konsekvenser, kort fortalt. En del sosiologiske studier viser at personer fra øvre middelklasse i Norge heller snobber nedover, enn å markere avstand fra en folkelig smak, og som dem er en del av kritikerne opptatt av å appellere til egalitære verdier når de snakker om hvorfor de utøver yrket sitt. Mange er opptatt av å vise at det ikke er å skille mellom godt og dårlig som er interessant, men heller å møte verket og forstå det på dets egne premisser. De vil altså mene at det «i seg selv» er tilfredsstillende å bidra til forståelse for et mangfold av uttrykk. Samtidig finnes det også grunnlag i mitt materiale for å si at det finnes noen klassiske kulturelitistiske trekk blant litteraturkritikerne, og jeg har identifisert tre idealtyper som kan leses som en konklusjon på forskningsspørsmålet mitt om hvordan litteraturkritikere legitimerer vurderinger av kulturelle uttrykk. De tre idealtypene er Folkeopplyseren, Domfelleren og Fortolkeren. Domfelleren er den som først og fremst er opptatt av å skille mellom god og dårlig kvalitet, og som samtidig er bekymret for den vestlige kulturens fall. Folkeopplyseren er først og fremst opptatt av å skape entusiasme omkring lesing, og er opptatt av at litteraturen skal være tilgjengelig og samtidig lærdomsfull. Fortolkeren er først og fremst opptatt av å gjøre en god lesning, og er opptatt av at forfatterne på den måten skal kommes i møte og bli tatt på alvor. De to siste har til felles en håndtering av distinksjon og ulikhet som jeg ser på som i tråd med den egalitære kulturen i Norge, mens Domfelleren bryter tvert med den. Folkeopplyseren ser på litteratur som en håndtering av ulikhet, siden litteraturen ofte bringer «outsider»-perspektiv og mener at lesing medfører et mer demokratisk og meritokratisk samfunn. Det er derfor de er kritikere, for å fremme likhet. Fortolkeren er bekymret for den distingverende siden ved litteratur og litteraturkritikk, og befinner seg i det Espen Ytreberg har kalt middelkulturen. Middelkulturen beskrives som en kultur som «lover å forene høykulturens løfte om vesentlige innsikter med lavkulturens løfte om en moderat anstrengelse» (Ytreberg 2004:10). Det vil si at Domfelleren vil passe godt inn i en bourdieusk forståelse, mens Fortolkeren og Folkeopplyseren vil passe bedre med Skarpenes analyser av norsk kultur. Etter denne inndelingen valgte jeg å starte oppgaven med et sitat av en av få folkekjære poeter i Norge, Olav H. Hauge. Hans dagboknotat fra juni 1944 stemmer godt overens med hvordan litteraturkritikerne jeg intervjuet tok forbehold om sine vurderinger. Han starter med forbeholdet: Kvar hev sin smak, men ein skal akta seg for å fordøma alt som ikkje høver eins eigen mage. Ein skal og akta seg for å tru at eins personlege smaksdomar skal verta ålment godtekne, og gjør videre en inndeling: «For bønder og arbeidsfolk som ikkje er forvande i matvegen, er steikt flesk med skyr og potetar ein herrerett, endå det kanskje ikkje kann mæle seg med lam i raudvin, som truleg er meir pikant, men snautt helsugare. Vanleg friske folk synest gildt um ei vise um ho ikkje nett kann mæla seg med eit dikt av Litteraturkritikere gjør skarpe sosiologiske observasjoner, samtidig som de gjør sosiologisk interessante vurderinger av kulturelle uttrykk. De tre idealtypene er Folkeopplyseren, Domfelleren og Fortolkeren. Bull, og lær hjarteleg åt grov skjemt som ein estet og ein feinschmecker vilde strykkja på nosi åt. Baudelaire og Wilde er sjølvsagt meir finslipa i sin skjemt, men rakaure er no ein gong ikkje kvar manns mat» (Hauge, Olav H. 2011: 41). Det er vanskelig å se for seg at lesere ikke har preferanser for at noe er bedre enn noe annet, slik som litteraturprofessor Erik Bjerck Hagen innvender mot Skarpenes artikkel. Likevel kan det være vanskelig å grunngi hvorfor man liker noe bedre enn noe annet, og det kan gjøre at mange avstår og regner kritikk for kun et uttrykk for smak. Det intervjumateriale viser hva som er legitimt å si i en intervjusituasjon eller offentlig, slik som Skarpenes viser i sine intervjuer med middelklasse-representanter. De vil ikke regne Solstad som bedre enn Nesbø, og ser att på til ned på dem som er opptatt av et slikt skille. Selv blant kritikerne finnes denne innstillingen, at man ikke vil regne f. eks. Solstad som bedre enn Nesbø, og det sier noe om at de fleste kritikerne er seg var sitt publikum og ikke vil innta rollen som «ein estet og ein feinschmecker», slik som Hauge også unndrar seg i sitatet ovenfor. Domfelleren derimot gjør dette, og velger å ikke være så imøtekommende, slik som informanten fra NRK ga uttrykk for: «Den sårheten i mellom-middelklassen kan jeg ikke bry meg om». Hvordan folk snakker om hva de har lest, sett eller opplevd orienterer hvordan de handler, og kritikerne utøver innflytelse på det. Derfor er de interessante å studere for sosiologer. For eksempel oppgir 49 % at anmeldelser er litt viktig eller mer for valg av bøker i leserundersøkelsen Det er ikke en legitim kultur blant kritikerne, men ulike måter å forholde seg til vurderinger av kulturelle uttrykk og mottakelsen av dem. En tradisjonell eliteinstitusjon som litteraturkritikken er altså ikke bare elitistisk, men også egalitært orientert. Kanskje står litteraturkritikken foran en ytterligere demokratisering i møte med stadig flere og mer omfattende bokblogger? Denne teksten er basert på en masteroppgave levert ved UiO i juni 2014, og kan leses i sin helhet og lastes ned fra: handle/10852/41366/halvorsen.pdf?sequence=1 6 Sosiolognytt 4/14 Sosiolognytt 4/14 7

5 TEMA: LITTERATUR Skjønnlitterær (ir)relevans Av: Malene Paulsen Lie Ulik skrivestil: Når en musiker skal lære seg improvisasjon må hun først gå veien om å lære utallige tonearter og skalaer, før dette igjen må glemmes idet hun står der på en scene foran et publikum og skal slippe løs kreative toner som skal skape noe interessant i ørene på lytterne. På samme måte lærer sosiologen i sitt utdanningsløp reglene for vitenskapsutøvelsen, hvordan skrive en god sosiologisk tekst som er innenfor når det gjelder skrivestil og tematikk og så videre. En lærer gjerne at en god sosiologisk tekst er skrevet på en objektiv og formell måte, hvor en for eksempel ikke skal være for personlig eller bastant. Blant annet lærer en at en ikke skal skrive for mye «jeg» eller basere teksten på sine personlige meninger eller følelser. I motsetning til musikeren som slipper sin personlighet fri i en kreativ improvisasjon, skjer det samme mindre grad hos sosiologer i en idealtypisk sosiologisk tekst, som vel kan kalles mer formell og standardisert i sin fremstilling. En litterær sjanger som er mer beslektet med den improviserende musikeren, er skjønnlitteraturen. Her hører en ofte snakk om det å finne sin forfatterstemme hvor ens personlighet og egenart skal tre klart fram og vekke en interesse i leseren. Det er heller ikke et brudd på denne sjangeren at forfatteren skriver i personlige, følelsesbaserte og subjektive vendinger. Vel, den sosiologiske skrivestilen i sin typiske form er kanskje ikke stort preget av skjønnlitterære virkemidler, men i hvor stor Vel, den sosiologiske skrivestilen i sin typiske form er kanskje ikke stort preget av skjønnlitterære virkemidler, men i hvor stor grad lar sosiologer seg inspirere av sjangeren? Anser vi skjønnlitteratur som ren underholdning, eller har vi noe å hente her? direkte om politikk, er det jo en del historier om mennesker som kan si noe om samfunnet vi lever i, om klasseskiller eller hvordan vi forstår kjærlighet, seksualitet og kjønn.» Bye snakker her om at litteratur er et samfunnsuttrykk som sier noe om samfunnet vi lever i, og som forteller historier av relevans for sosiologer med temaer som klasse, seksuagrad lar sosiologer seg inspirere av sjangeren? Anser vi skjønnlitteratur som ren underholdning, eller har vi noe å hente her? Kan den si oss noe vesentlig som sosiologer, og hvordan påvirker den oss i vårt virke? Jeg har snakket med fire fagpersoner med ulik tilknytning til sosiologi om temaet. Samfunnsrelevant eller underholdning? Som svar på spørsmål om skjønnlitteraturens betydning for hennes sosiologi, svarer professor i sosiologi ved UiN, Anne-Jorunn Berg, følgende: «Å lese romaner er for meg å gjøre noe annet. Slik en ofte sier om ferie. Jeg leser mye forskjellig, men mest krim. Liker de streite krim- og spionromanene. Der morderen eller den skyldige avsløres i slutten av boka, ikke psykologiske thrillere eller flinkiskrim der morderen bryter sammen og tilstår på side en. Sammenheng med jobb? Tja i liten grad tror jeg. Det hender, kanskje annethvert år, at jeg stopper opp på ei side og streker under noe fordi det berører noe, en problemstilling eller noe jeg er faglig opptatt av. Men jeg ser jo ikke bort fra at lesing setter seg i kroppen, som sosiolog jobber jeg med ord og slik betyr vel all lesing noe?» Med andre ord kan det se ut til at skjønnlitteraturen i størst grad fungerer som en form for avkoplingslektyre for Berg, der hun får mulighet til å fordype seg i noe annet enn det rent faglige. Når jeg spurte Trine Lise Bye om skjønnlitteraturens plass i sosiologien (og for henne personlig), var hun på sin side klar på at alt av Alle Foto: Privat Anne-Jorunn Berg Frode Bjørgo kunst og litteratur har sin samfunnsrelevans og klare relevans for oss som fagpersoner: «Vel, jeg synes skjønnlitteratur og alt av kunst kan være viktig for sosiologien. Det er jo et samfunnsutrykk. Har hatt noen bøker som har gitt utrykk for en del sosiologi, som for eksempel Skråninga av Carl Frode Tiller. Selv om noen bøker ikke trenger å handle Trine Lise Bye Karianne Sørgård Olsen 8 Sosiolognytt 4/14 Sosiolognytt 4/14 9

6 litet og kjønn. Skjønnlitteratur som interesseformer: Skjønnlitteratur leses med andre ord ulikt for ulike fagpersoner. For Frode Bjørgo (stipendiat i sosiologi ved UiN), skulle en helt konkret leseopplevelse bli bidragsytende til at han endte opp med sitt forskningstema: «At jeg i dag forsker på nordområdene er et resultat av både interesser og tilfeldigheter. Men også en leseropplevelse. Kjartan Fløgstads roman Grense Jakobselv spenner vidt, både i tid og rom, og mye av handlingen foregår helt andre steder enn nordpå. Likevel var det skildringene fra Øst-Finnmark som gjorde sterkest inntrykk. Det påvirket ikke bare ferievalget det året, men ga meg også en enda sterkere interesse for folk og samfunn i de nordligste delene av Norge, Sverige og Finland.» Også Karianne Sørgård Olsen (stipendiat i sosiologi ved UiN) skildrer hvordan skjønnlitteraturen er av stor betydning for hennes sosiologi. Hun sier det slik: «Skjønnlitteratur var nok på mange måter det som la grunnlag for sosiologiinteressen, ved å ta meg med inn i mange ulike menneskers hode og heim, og dermed se både hvor ulike og like vi er, og hvor avgjørende mellommenneskelig samhandling er for hvem vi er, eller framstår som. Jeg har alltid lest mye! Nå som jeg nok leser mer fag enn skjønnlitteratur, merker jeg at Goffman ofte slår følge inn i romanene, novellene og lyrikken. Jeg har nok et ekstra blikk på iscenesettelse, på fasadene og baksideområdene. Disse tingene kommer til uttrykk i fullt mon i boka jeg leser nå; «Never Mind» av Edvard St Aubry.» Karianne Sørgård Olsen ser en klar sammenheng mellom lesing av skjønnlitteratur og hennes egen sosiologiinteresse. Videre forteller hun at hun har opplevd å lese en bok på vesensforskjellige måter før hun ble sosiolog sammenlignet med tiden etter endt utdanning: «Den boka jeg har opplevd endret seg mest med tanke på før/etter sosiologien, er nok Vi går fra å se oss selv og andre som isolerte enkeltindivider til å se hvordan vi alle er koplet til verden rundt oss på ulike måter, og er påvirket av tiden vi lever i og så videre. Sosiologien fester seg ved oss på ulike måter, og kan påvirke vår lesing av all type litteratur. «Genanse og verdighet» av Dag Solstad. Boka har vært like sterk alle gangene jeg har lest den, men jeg har nok gått fra å leve meg inn i de ulike hovedpersonene til å la meg fascinere av det nettverket de er en del av, og hvordan de både løftes og ødelegges av det.» For mange av oss er det kanskje nettopp denne endringen som preger oss som mennesker pre sammenlignet med post sosiologiutdanningen: At vi går fra å se oss selv og andre som isolerte enkeltindivider til å se hvordan vi alle er koplet til verden rundt oss på ulike måter, og er påvirket av tiden vi lever i og så videre. Sosiologien fester seg ved oss på ulike måter, og kan påvirke vår lesing av all type litteratur. Relevant eller irrelevant skjønnlitteratur? Så. Hvilken rolle spiller skjønnlitteratur for deg, kjære leser? Fungerer den som avkopling, som inspirasjon til forskning, som interesseskaper eller på en helt annen måte? Skal vi la sosiologen i oss bli med inn i lesingen av skjønnlitteraturen og tolke den som samfunnsrelevant, eller er bør vi la sosiologi være sosiologi og skjønnlitteratur forbli av ren underholdningsverdi? KRONIKK-KONKURRANSE Sosiolognytt kårer den beste kronikken som som viser eller omhandler samfunnsvitenskapens rolle i det moderne Norge/Europa. 10 Sosiolognytt 4/14 Sosiolognytt 4/14 11 Foto: Orange Acid CC BY 2.0 Juryen består av: Magne Flemmen, postdok ved ISS, UiO Unn Conradi Andersen, ph.d.-kandidat ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning Arve Hjelseth, Førsteamanuensis ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU Som sosiologer og samfunnsvitere vet vi selvsagt at samfunnsvitenskapen spiller en viktig rolle i det moderne samfunnet, men vet egentlig resten av samfunnet dette? Og klarer vi å kommunisere dette til resten av samfunnet, i konkurranse med PR-byråer, og globale og sosiale medier? Bidrag sendes til sosiolognytt@sosiologforeningen.no etter at de er publisert. Redaksjonen i Sosiolognytt og jury vil ha lov til å nominere egne bidrag. Krav: Kronikken må stå på trykk i den norske/europeiske offentligheten i løpet av Redigerte nettsteder (som f.eks. NRK Ytring) godkjennes. Nettfora uten noe form for redaksjonell kontroll teller ikke. Men siden sosiologien er opptatt av fenomener som kan være viktige på både mikro-, meso- og makro-nivå, kan kronikken like godt stå på trykk i en lokalavis som i en europeisk regionavis. Kronikken kan være koblet til forskning/bøker/ artikler, men dette er ikke et krav. Alle typer samfunnsvitere oppfordres til å delta. Forfatter av vinnerbidraget vil få dekket opphold på Vinterseminaret januar (Seminar + to netter på Bardøla hotell). Jan Frode Haugseth, Redaktør, Sosiolognytt

7 Av: Arve Hjelseth TEMA: LITTERATUR Sosiologi og litteratur I det jeg setter meg ned for å skrive disse linjene, er det akkurat blitt bekjentgjort at Nobels litteraturpris for 2014 går til den franske forfatteren Patrick Modiano. Jeg ville bli overrasket om så mye som ti prosent av sosiologforeningens medlemmer har lest noe av ham. Ikke er han utgitt på norsk siden 1988, og selv blant franskkyndige er det nok bare et mindretall som kjenner til ham. Det er ikke noe man trenger å skamme seg over en gang. En gang fulgte sosiologer sånn noenlunde med i litteraturen, men det trengs ikke lenger. Hva har skjedd? At litteraturprisen går til forfattere som er alt annet enn folkekjære, begynner å bli et mønster. Av og til fører det til økt interesse for forfatterskap som fortjener det (det var blant annet tilfelle med den sørafrikanske vinneren fra 2003, J. M. Coetzee), men like ofte forblir vinnerne, selv om de alltid oversettes etter å ha vunnet prisen, en nokså godt bevart hemmelighet blant en innviet krets av litteraturinteresserte. Jeg, som er en lidenskapelig og litteraturinteressert romanleser, kjenner heller ikke til Modiano. Faktisk; når jeg går gjennom listen av vinnere i min levetid, som faretruende begynner å nærme seg 50 år, er det bare ti Nobelprisvinnere jeg med sikkerhet kan si at jeg har lest noe som helst av. Hva betyr dette? I et kultursosiologisk perspektiv indikerer det antakelig at litteraturen i forhold til andre kulturelle felt, som for eksempel musikk og film, har vist seg forbausende robust med hensyn til å vedlikeholde et slags skille mellom høyt og lavt. Uansett hvor mange bøker Jo Nesbø selger og hvor gode omtaler han får i aviser og magasiner verden over, vil Når jeg går gjennom listen av vinnere i min levetid, som faretruende begynner å nærme seg 50 år, er det bare ti Nobelprisvinnere jeg med sikkerhet kan si at jeg har lest noe som helst av. Hva betyr dette? han ikke få Nobelprisen. Heller ikke mer anerkjente forfattere med stor leserskare får den nødvendigvis: I sosiale medier registrerte jeg den sedvanlige skuffelsen over at ikke amerikanske forfattere som Roth og McCarthy fikk prisen denne gangen heller. Dette er velutdannede folk med både kulturell og sosial kapital, som føler seg trygge på sin litterære smak, og de uttrykker forakt for snobberiet som gang etter gang får De Aderton til å velge en smal europeer. Legg også merke til at flere aviser fortsatt behandler litteraturstoffet på en mindre tabloid måte enn film- og musikkstoffet. Dagbladet, for eksempel, triller terning når de omtaler film og plater, men ikke når det er bøker som anmeldes. Det er som om litteraturen med et delvis unntak for den allestedsnærværende krimsjangeren unndrar seg underholdningslogikken. Motviljen mot forflatning og tabloidisering er større. Prisen som betales er at hipstersjiktet, de som for eksempel bruker mye energi på å se TV-serier av typen The Wire, i mindre grad er opptatt av litteratur. Litteraturens i hvert fall Nobelkomiteens - insistering på de høykulturelle standardene gjør at finkulturen står i fare for å bli en subkultur, for å låne en formulering fra en boktittel av Horace Engdahl. Denne nokså strenge og smale insisteringen på hva litterær kvalitet er for noe, fører til at litteraturen i økende grad blir et lukket kretsløp hvor selv folk med mye kulturell kapital befinner seg på utsiden. Altså slike som håper på en Nobelpris til sin egen (oftest angloamerikanske) favorittforfatter. Det betyr antakelig skjønt det er ikke selvsagt at litteraturen i mindre grad enn før produserer samtidsdiagnoser som blir en del av den offentlige samtalen. Forfatterne blir mindre sentrale i samfunnsdebatten, og sosiologene desto mer sentrale. Her finnes det naturligvis unntak; vektige unntak. Det er naturlig å lese Knausgårds Min Kamp-prosjekt som en form for samfunnskritikk, skjønt jeg er usikker på hvor viktig denne dimensjonen ved verket har vært for den enorme leserinteressen. Hans innbitte innsats i debatten rundt Ibsen-prisen til Peter Handke er også verdt å merke seg. De samfunnsanalytiske sidene ved Carl Frode Tillers Innsirkling-prosjekt er også blitt tydeligere etter hvert. Men vi lever ikke i en tid hvor det føles nødvendig å følge med i litteraturen for å forstå vår egen samtid, noe vi sosiologer jo bør ha ambisjoner om. Det er mulig at historiekunnskapen min svikter her, men jeg har et inntrykk av at for eksempel Sigurd Hoels romaner var selvsagte referanser i mange intellektuelle kretser i hans storhetstid, på samme måte som samfunnsvitere ikke kunne stille seg likegyldige til Dag Solstads romaner i 70- og 80-årene. For diktere som Bjørnson og Kielland var det selvsagt at verkene deres også var kommentarer til og analyser av samtiden (i Ibsens tilfelle var det av og til mer indirekte og subtilt, men relevansen tvilte ingen på). Går vi enda lenger tilbake og vender blikket ut over Norges grenser, ser vi at den moderne romanen og den klassiske sosiologien er runnet av samme rot: Industrisamfunnets og den moderne mentalitetens gjennombrudd og de tvetydigheter og ambivalenser dette bød på. Romanforfatteren Thomas Mann kretser i flere av arbeidene sine rundt problemstillinger som er klart beslektet med for eksempel Max Weber. Så har da også sosiologi og litteratur hatt tydelige berøringspunkter, også i Norge. Dag Østerberg har ved siden av en imponerende faglig produksjon også oversatt skjønnlitteratur, herunder den samme Thomas Manns Dr. Faustus, og viser dessuten i boken om Det Moderne hvordan litteratur og andre kulturelle uttrykk er innvevd i enhver kompetent forståelse av tidsepoken. Han skrev også for over 30 år siden en sosiologisk analyse av en årgang norske romaner. Jon Elster har i flere sammenhenger brukt eksempler fra litteraturen til å belyse faglige poenger. Nevnes må naturligvis også Lars Ove Seljestad, som har skrevet Det betyr antakelig skjønt det er ikke selvsagt at litteraturen i mindre grad enn før produserer samtidsdiagnoser som blir en del av den offentlige samtalen. Forfatterne blir mindre sentrale i samfunnsdebatten, og sosiologene desto mer sentrale. Patrick Modiano La Ronde de Nuit sosiologisk informerte romaner så vel som litterært kompetente faglige arbeider. Men i dag kan man utvilsomt fungere utmerket som samfunnsviter uten i det hele tatt å forholde seg til romankunsten, og det har jeg en mistanke om at er en nokså ny situasjon. En av mine norske favorittforfattere, Trude Marstein, gir meg for eksempel ingenting som jeg kan bruke sosiologisk (dette i klar motsetning til nevnte Mann), bare ting jeg kan begeistres av som ivrig romanleser. Fra et sosiologisk perspektiv er det derfor mulig å uttrykke bekymring over at litteraturen er i ferd med å gjøre seg overflødig som kilde til faglig inspirasjon. Men det er ikke dermed sagt at det er litteraturen det er noe galt med, det kan jo også være en naturlig differensiering at fag og litteratur utvikler seg ulikt: Sosiologien gir bedre samtidsdiagnoser enn litteraturen kan yte, og litteraturen beveger seg derfor i andre retninger. 12 Sosiolognytt 4/14 Sosiolognytt 4/14 13

8 KRONIKK Sosiologi og sosialpsykologi Av: Arnfinn H. Midtbøen og Julia Orupabo Arnfinn H. Midtbøen og Julia Orupabo er forskere ved Institutt for samfunnsforskning og redaktører for det siste nummeret av tidsskriftet Sosiologi i dag (3/2014) om sosialpsykologi. Denne teksten er en bearbeidet versjon av introduksjonskapittelet til dette nummeret. Hva er forholdet mellom sosiologi og sosialpsykologi? Og kan vi som sosiologer lære noe av sosialpsykologiske perspektiver, teorier og metodiske tilnærmingsmåter? Sosialpsykologi er en del av det bredere psykologifaget, men fremstår i en del sammenhenger som en tverrvitenskapelig disiplin i skjæringsfeltet mellom sosiologi og psykologi. I USA har for eksempel sosiologi og sosialpsykologi historisk hatt tette bånd. Her er noen eksempler: Det var en sosiolog, Edward A. Ross, som skrev den første læreboken med tittelen Social Psychology (1908). Og blant om lag femti lærebøker i sosialpsykologi som ble utgitt mellom 1908 og 1952, var nesten halvparten skrevet av sosiologer (Allport 1954). Ved Columbia University på 1950-tallet var Handbook of Social Psychology (Lindzey 1954) pensum i sosiologi. Et av de viktigste tidsskriftene i sosialpsykologi, Social Psychology Quarterly utgis av den amerikanske sosiologforeningen (ASA). Og på årskonferansen til ASA i New York i 2013 tok om lag 20 sesjoner utgangspunkt i sosialpsykologiske perspektiver! I Norge har det derimot vært mindre kontakt mellom disse to søsterfagene. Hvordan kan det ha seg? En viktig årsak ligger i kjennetegn ved sosialpsykologifaget selv. Det er nemlig vanlig å skille mellom to ulike varianter av sosialpsykologi (Farr 1996): På den ene siden en psykologisk og individorientert variant, som er opptatt av interaksjon på mikronivået og som domineres av laboratoriumsbasert, eksperimentell forskning. På den andre siden en sosiologisk og samfunnsorientert variant, som er vitenskapsteoretisk mer preget av Emile Durkheims arbeider og er opptatt av det dialektiske forholdet mellom individ og samfunn og teorier om sosiale representasjoner. I Norge var sosialpsykologien i og 60-årene samfunnsorientert i den forstand at man ønsket i likhet med mange sosiologer å bidra til å løse sosiale problemer og i siste instans å unngå krig. I dag er derimot norsk sosialpsykologi preget av en sterk individorientering, med lite rom for mer sosiologiske problemstillinger (Nafstad & Blakar 2012). Den sterke individorienteringen i norsk sosialpsykologi kan være en viktig forklaring på at det er lite samarbeid mellom sosiologer og sosialpsykologer i Norge. At det derimot er tverrfaglig samarbeid i nordamerikansk kontekst der psykologifaget er minst like sterkt individorientert, hviler tungt på eksperimentelle metoder og er preget av idealer om «hard science» er mer av et mysterium. Én forklaring kan simpelthen være at begge fag er så mye større i USA, og at bredden i tilnærminger i seg selv muliggjør mer samarbeid på tvers. En annen forklaring kan være at amerikanske sosiologer er mer individorienterte enn sine norske kolleger, og at mulighetene som ligger i sosialpsykologiske, eksperimentelle studier til å utvikle mer presise sosiologiske teorier om mekanismer, er fristende. Denne siste forklaringen har ganske sikkert noe for seg; så vidt vi kjenner til har i alle fall de fleste samarbeidene mellom sosiologer og sosialpsykologer i USA en eller annen form for eksperimentell basis, slik at det er sosiologene som tilpasser seg en eksperimentell logikk snarere enn at sosialpsykologene omfavner strukturelle perspektiver fra sosiologien. Etter vår oppfatning kan imidlertid sosiologer ha stort utbytte av samarbeid med både den samfunnsorienterte og den individorienterte sosialpsykologien. Et eksempel på tverrfaglig samarbeid mellom sosiologer og samfunnsorienterte sosialpsykologer er ideologiprosjektet til sosialpsykologene Hilde Nafstad og Rolv Mikkel Blakar på Universitetet i Oslo, der flere sosiologer er involvert. I tillegg kan samarbeid med individorienterte sosialpsykologers studier av menneskelig interaksjon på mikronivå, øke sosiologers forståelse av hvordan bredere samfunnsstrukturer påvirker enkeltindividers muligheter og begrensninger, for eksempel ved å koble analyser av registerdata til psykologiske eksperimenter. Som sosiologer er vi opptatt av å forstå og forklare hvordan samfunnsstrukturer både begrenser og muliggjør individers handlinger, synspunkter på og opplevelser av seg selv og verden. Men selv om vi som sosiologer med (tidvis) sofistikert teori og avanserte metoder dokumenterer at individers samfunnsmessige posisjon strukturerer både våre livssjanser og muligheter, er det få av oss som viser hvordan sosiale betingelser muliggjør og begrenser individers synspunkter, følelser og handlinger. Her kan sosialpsykologien være til hjelp. Så hva kan sosialpsykologiske perspektiver brukes til av oss sosiologer? Helt generelt kan sosialpsykologi hjelpe oss til bedre å forstå hvordan gruppetilhørighet påvirker individers selvforståelse, livsmuligheter og ferdigheter. I vår egen forskning har vi undersøkt hvordan sosiale kognitive forhold skaper ulikhet i arbeidsmarkedet. Våre arbeider illustrerer hvordan kulturelle stereotypier om kjønn og etnisitet påvirker studenter og arbeidssøkeres aspirasjoner og karrierebeslutninger (Orupabo 2014), og arbeidsgiveres diskriminerende rekrutteringspraksis (Midtbøen 2013). Innenfor utdannings- og arbeidsforskning illustrerer flere undersøkelser hvordan prestasjonsforskjeller mellom ulike grupper I Norge har det derimot vært mindre kontakt mellom disse to søsterfagene. Hvordan kan det ha seg? Selv om vi som sosiologer med (tidvis) sofistikert teori og avanserte metoder dokumenterer at individers samfunnsmessige posisjon strukturerer både våre livssjanser og muligheter, er det få av oss som viser hvordan sosiale betingelser muliggjør og begrenser individers synspunkter, følelser og handlinger. avhenger av hvilke sosiale kategorier og kulturelle stereotypier som gis betydning. Spørsmålet som stilles er under hvilke betingelser sosiale kategorier som kjønn, etnisitet, rase, alder osv. vil skape ulikhet mellom grupper? Interessant for sosiologer som er opptatt av slike problemstillinger er særlig forskningen som viser det situasjonelle aspektet ved hvordan sosiale forhold påvirker atferd og perspektiver. Én studie illustrerer for eksempel hvordan en gruppe med asiatiske kvinner presterer bra i matematikk når de utsettes for stereotypen om at asiater har overlegne matematiske ferdigheter, mens den samme gruppen med kvinner presterer dårligere enn likt kvalifiserte menn når de utsettes for stereotypen om at kvinner har lave matematiske ferdigheter (Shih, Pittinsky & Ambady 1999). Når individer tror at andre oppfatter en rangering av kjønn, etnisitet og kompetanse som legitim, vil de handle i tråd med disse forventningene, både i evalueringen av andres og egne ferdigheter. Styrken ved sosialpsykologiske tilnærminger er derfor at de søker å spesifisere når og hvordan det samfunnsmessige begrenser og muliggjør individuelle valg. I det siste nummeret av Sosiologi i dag (3/2014), som vi har vært redaktører for, finnes eksempler som på ulikt vis illustrerer hvordan sosiologi og sosialpsykologi kan ha gjensidig utbytte av hverandre. I nummerets første artikkel, «Migrasjonssosiologiens svarte boks? Sosialpsykologiske prosesser i møtet mellom innvandrere og det norske samfunnet», utfører Olav Elgvin og Jon Horgen Friberg en kritisk analyse av et utvalg migrasjonssosiologiske studier av prosesser og mekanismer. Forfatterne hevder at på tross av at migrasjonssosiologer gjør antakelser om sosiale prosesser og mekanismer på mikronivå, beskrives disse prosessene og mekanismene på en implisitt og lite presis måte. Argumentet i artikkelen er at den eksperimentelle sosialpsykologien kan bidra til å utvide sosiologers repertoar 14 Sosiolognytt 4/14 Sosiolognytt 4/14 15

9 av mulige tolkninger og forklaringer i møte med en kompleks og rotete empirisk virkelighet. I nummerets andre artikkel, «Dødens socialpsykologi perspektiver på døden i samspillet mellem individ og samfund», gir Michael Hviid Jacobsen og Jan Brødslev Olsen et viktig bidrag til sosiologers forståelse av vår tids forhold til døden. Artikkelen beskriver blant annet hvordan vi er blitt mindre fortrolige med døden. Døden er flyttet ut fra de private hjemmene og inn i samfunnets kulisser. En konsekvens er at de syke og døende stigmatiseres og institusjonaliseres. De er ikke lenger en del av normalsamfunnet. Gjennom å rette fokus mot døden og selvet, dødsbevissthet, døden som overgang, avvik og håp, tegner Jacobsen og Olsen konturene av «dødens sosialpsykologi». I den tredje og siste artikkelen, «Møtesteder og pardannelse», argumenterer Tone Schou Wetlesen for å rette fokuset mot stedets betydning for pardannelser. Artikkelen tar utgangspunkt i at steder og anledninger til å treffe en partner endrer seg gjennom modernisering. Hva betyr det for partnervalg og samlivskvalitet at møtestedene endrer karakter? Wetlesen viser hvordan indre homogami det vil her si likhet i verdier, holdninger og Referanser Når individer tror at andre oppfatter en rangering av kjønn, etnisitet og kompetanse som legitim, vil de handle i tråd med disse forventningene, både i evalueringen av andres og egne ferdigheter. Styrken ved sosialpsykologiske tilnærminger er derfor at de søker å spesifisere når og hvordan det samfunnsmessige begrenser og muliggjør individuelle valg. Allport, G. (1954). The Historical Background of Modern Social Psychology. I G. Lindzey (red.), The Handbook of Social Psychology. Volume I: theory and Method (s. 3-56). Cambridge, MA: Addison-Wesley. Farr, R. M. (1996). The Roots of Modern Social Psychology. Omford: Blackwell Publishers. Lindzey, G. (red.). (1954). The Handbook of Social Psychology. Cambridge, MA: Addison-Wesley. Midtbøen, A. H. (2013). The Invisible Second Generation? Statistical Discrimination and Immigrant Stereotypes in Employ ment Processes in Norway. Journal of Ethnic and Migration Studies. doi: / x Nafstad, H. E. & Blakar, R. M. (2012). From an individualized to a societal social psychology: Ideology and ideological changes as reflected in language usage. Annual Review of Critical psychology, 10, Orupabo, J. (2014). Kompetanse - en symbolsk markør. Kjønn, etnisitet og aspirasjoner i overgangen mellom utdanning og arbeidsmarked. PhD-avhandling. Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo Ross, E. A. (1908). Social Psychology. New York: Macmillan. Shih, M., Pittinsky, T. L. & Ambady, N. (1999). Stereotype susceptibility:identity salience and shifts in quantitative performance. Psychological Science, 10, interesser er sterkest i forhold som springer ut fra en sosial sammenheng der paret hadde felles geografisk og sosial forankring. Funnene reiser viktige spørsmål om samlivskvalitet og møtesteder i en tid der vi er mer mobile og hvor par møtes i en virtuell virkelighet, og viser samtidig hvordan perspektiver og begreper fra sosialpsykologien kan være nyttige i sosiologiske analyser. Vi håper å vekke en gjensidig interesse mellom sosiologer og sosialpsykologer i Norge og at vi vil få se mer samarbeid på tvers av faggrensene i årene som kommer. Foto: Jan Frode Haugseth Sosiologien i framtiden Av: Jan Frode Haugseth I slutten av september ble det for andre gang arrangert Sosiologifestival i Trondheim. Arrangementet er et heldags/helaftens konsept med ulike typer innslag som spenner fra sosiologutdanningen i ettertid (et arbeidslivsperspektiv), "Pecha Kucha" (hver deltaker har litt over seks minutter på å presentere et emne eller tema, og må derfor være kortfattede), sosiologisk ferskvare, quiz, debatter, samt lønsj, middag, musikalske innslag og festing utover kvelden. Publikum består i stor grad av studenter på bachelor- og masternivå, men på denne dagen har også en del ph.d.-kandidater og ansatte fra NTNU og HiST tatt turen. Mange jeg pratet med før og etter debatten anså paneldebatten som festivalens høydepunkt. I panelet deltok Arve Hjelseth og festival-initiativtaker Aksel Tjora (henholdsvis førsteamanuensis og professor ved ISS, NTNU) og Gunnar Aakvaag (post.dok. ved ISS, UiO). Panelleder var Eli Smeplass, ph.d.-kandidat ved ISS, SOSIOLOGIFESTIVALEN 2014 NTNU. Deltakerne fikk ti minutter hver på sin innledning, deretter var det åpen debatt og mot slutten; spørsmål fra salen. Selvtillit, mangfoldighet og interesse utover sin egen nese Arve Hjelseth er første mann ut, og åpner med å introdusere et skille mellom en framtid han selv ønsker eller håper på, og en framtid som kanskje er mer sannsynlig. For det første både tror og håper Hjelseth at framtidens sosiologer vil ha selvtillit. I dagens individualiserte samfunn er det imidlertid en generell tendens til at ansvar og frustrasjon vendes innover mot individet, ikke mot systemet eller strukturelle størrelser. Hjelseth håper at sosiologien kan bidra til at struktur og kultur fortsatt blir anerkjent som utslagsgivende i framtida. For det andre tror Hjelseth at sosiologien vil fortsette å være grunnleggende mangfoldig, slik den er i dag. Sosiologien vil da som nå bestå av ulike metodiske orienteringer, ulike teoretiske perspektiver m.m. Tidligere har det vært kritikker som peker mot at sosiologien bør bli mer opptatt av for eksempel positivistisk eller kvantitativ teori, men disse har feilet. Sosiologien vil derfor mest sannsynlig forbli grunnleggende mangfoldig, både metodisk og teoretisk. 16 Sosiolognytt 4/14 Sosiolognytt 4/14 17

10 For det tredje håper Hjelseth at sosiologer fortsatt vil, eller, i enda større grad enn i dag, bry seg om det de ikke er nære. Han trekker fram både det som skjer i andre verdensregioner, og i andre klasser enn den øvre middelklassen (som de fleste sosiologer antakelig er en del av), som eksempler. Hjelseth hevder at han fram til nå ikke har vært et godt eksempel selv, når han som lidenskapelig fotballinteressert har forsket på tribunekultur. Når han forsikrer salen om at dette vil bli bedre når han nå skal studere tribunekultur innen håndballen, blir det god stemning i salen. Ansvar for framtiden, sosiologisk nytte og sosialkonstruktivistisk forståelse Aksel Tjora ønsker å fortsette med Hjelseths skille mellom ønske og tro, men minner om at det er de tilstedeværendes eget ansvar å jobbe for hvordan framtidens sosiologi bør være. Han fortsetter med et eksempel om faglig fornyelse, i dag er det vanskelig å starte opp og utvikle nye og kreative fag og det finnes gjerne ikke undervisningskrefter der som kan eller vil undervise i nye fag når initiativtakeren har forskningsfri. Antakelig ligger det her et ønske om større fleksibilitet og muligheter i framtida. Tjora fortsetter med den hyggelige betraktninger at det er stor interesse for sosiologifaget i andre sektorer, og både boligutviklingssektoren og helsesektoren blir trukket fram som eksempler. Tjora mener at dette tyder på at det fortsatt vil være et behov for teoretiske begreper, og sosiologisk forståelse og konseptualisering framover. Sosialkonstruktivistisk forståelse, og dens opptatthet av mening og materialitet, vil nok være essensiell i sosiologiens framtid, ifølge Tjora. Han håper videre at det vil være mulig å forske på det som er morsomt som for eksempel hans egne breaching-eksperimenter hvor han studerer mennesker som lever tre uker offline. Det bør gå an å forske på sosiologi uten å «tråkke rundt» i programmene til forskningsrådet. Til slutt trekker Tjora en grense mot (Aakvaag og hans) samfunnsdiagnoser, og fremsnakker heller metodologisk individualisme hvor handlinger og strukturer må forstås som skapt av enkeltindivid (i tråd med ovennevnte sosialkonstruktivisme). Jeg mistenker at Tjora egentlig mener sosialkonstruksjonisme, som han har skrevet om før, men siden det nesten er det samme så får det gå. Reprise: Generasjon lydig, positivsosiologi osv. Jeg visste ikke at Aakvaag ville kjøre en reprise på fjorårets utspill om generasjon lydig. Den gang var jeg vitne til denne debatten fra trygg avstand jeg var verken født på 80-tallet, og jeg føler heller ikke at den sosiologien som jeg (og flere andre) driver med, er spesielt lydig, tannløs eller pessimistisk. Jeg opplevde heller kritikken som et effektfullt polemisk utspill, og ikke mye mer. Men nå fikk jeg se hvordan Aakvaags kritikk fungerte i praksis: Aakvaag henvender seg direkte til publikum, som altså for det meste består av studenter. Han sier «dere er den eneste generasjonen studenter som ikke har tatt et opprør med deres akademiske forfedre». Dermed har han massens oppmerksomhet. Han fortsetter med å skille mellom tre generasjoner studenter før denne: Gullaldersosiologien, med representanter som Mathiesen og Aubert mfl. Deres prosjekt var å dokumentere og legge til rette for alle Er det mulig å si noe om sosiologiens framtid? Hvor langt fram er i så fall horisonten hvor vi ikke aner noen ting? Sosiologiens framtid er et tema som jeg synes er veldig spennende, og jeg gledet meg derfor til denne debatten. Når jeg gikk til debatten hadde jeg en plan om å skrible ned hovedpoengene, og vurdere debatten og hver enkelt deltakers innsats alt etter om de holder mål; klarer de å engasjere og nå fram til publikum? Følgende gjengivelse av debatten er altså basert på notater og det jeg som tilhører oppfatter der og da. Med unntak av publikummeren som blir intervjuet mot slutten av artikkelen, har ingen av de involverte partene blitt tilbudt noen form for sitatsjekk. som falt utenfor den norske modellen. 68-erne var den sinteste genererasjonen, og ifølge Aakvaag ønsket de å rive ned autoritære systemer og hindre utnyttelse av andre. De etablerte også positivismekritikken, som bidro til å kritisere gullaldersosiologien. Ironi-generasjonen, som Aakvaag selv identifiserer sin egen student-tilværelse med, henvendte seg til postmodernismen, og gikk inn for å dekonstruere de store fortellingene og tøyse og tulle med det meste. Studentene får så merkelappen generasjon lydig de har ikke noe kollektivt opprør. Aakvaag opplever selv at han kan si hva som helst på forelesninger uten at noen motsier ham. Studentene er ofte oppegående som individer, men kollektivt er de tannløse, utydelige, kjedelige og tilsynelatende uten evne til å reise noe form for samlet kritikk mot foreleserne. Det er to problemer med dette i forhold til framtiden for norsk sosiologi, påstår Aakvaag: For det første vil dagens studenter bli sett på som en kjedelig og tannløs generasjon som ikke bidro til noe nytt. For det andre, og kanskje alvorligere, den akademiske disiplinen vil ikke bli fornyet. Før taletiden er over presser Aakvaag inn ytterligere fem påstander om dagens sosiologer, som tips dagens studenter kan bruke for å ev. bygge en kritikk. Av plasshensyn vil jeg kun nevne disse helt kort (se Sosiolognytt #2/13, #4/13 og diverse Aakvaag-kommentarer i Sosiologisk Tidsskrift for utdyping): Sosiologien forteller ikke store fortellinger mer, sosiologien trenger å se nærmere på institusjoner og det som ligger mellom institusjoner og natur, sosiologer er for kritiske og pessimistiske, vi tar ikke hensyn til at dagens Norge antakelig er at av historiens mest vellykkede samfunn, sosiologien trenger å svare på den naturalistiske vendingen, med fokus på hjerneforskning/biovitenskap. Debatten I debatten som følger sitter jeg igjen med et inntrykk av at noen av innlederne i noen grad snakker litt forbi hverandre. Tjora begynner med å kritisere Aakvaag ut fra sosialkonstruksjonistisk forståelse. En føflekk kan være et medisinsk faktum man kan og bør ta med til en undersøkelse, men rundt dette fenomenet er det også en hel rekke sosialt konstruerte fenomener og praksiser som er sosiologisk interessante f.eks. risiko, ansvar for egen helse, solarium og sydentur. Dette er viktige fenomener som kritiske sosiologer tar opp i dag, og framtidas sosiologer vil også kunne skape og forvalte lignende kunnskap. Hjelseth følger opp med en institusjonell forklaring på generasjon lydig, og viser til endringer som cand.polit-graden i 1992 og innføringen av kvalitetsnivå på tidsskrifter på nivå 1 og 2 (som han benytter anledning til å markere avstand mot). Han våger påstanden om at det altså er noen institusjonelle forhold som gjør at studentene er mer lydig i dag enkelt sagt; det lønner seg å være lydig for å komme gjennom systemet. Aakvaag parerer kvikt, og mener at dette ikke fritar dagens generasjon fra ansvar, og anklager faktisk Arve for å bli for sosiologiserende til denne tilhørerens høylytte latter. (Det må da være lov å være litt sosiologiserende i en debatt som dette?) Debatten går mest i bane rundt Aakvaags innspill. Det blir etter hvert tydelig at Aakvaag prater en god del mer enn Tjora og Hjelseth, og den som plages mest med det er visst Aakvaag selv. Når spørsmål stilles fra salen, forsøker Aakvaag etter hvert å gi ordet til de andre to i panelet før han selv svarer. Når de likevel ikke tar ordet, og debattleder Smeplass forsøker å åpne for nye spørsmål, spør Aakvaag ydmykt likevel om å få ordet. Hvis Aakvaag tidligere i debatten har vært påståelig eller på noen måte dominerende, er det lite som tyder på dette mot slutten av debatten, selv om han fremdeles prater mest, og selv om de aller fleste spørsmålene fra salen blir stilt til ham. Det er flere tilløp til konstruktive innspill fra salen. Sosiolognytts Thomas Tutorps antydning om at moderne livsstiler er preget av multiple identiteter, blir etter undertegnedes mening ikke tatt opp i tilstrekkelig grad av noen i panelet. Tutorp argumenterer for at når energien blir fordelt utover for mange individuelle prosjek- 18 Sosiolognytt 4/14 Sosiolognytt 4/14 19