Notat om innovasjon i offentlig sektor til utvikling av kompetansegrunnlaget for VIOS

Transkript

1 ARBEIDSNOTAT 3/2005 Rannveig Røste og Helge Godø Notat om innovasjon i offentlig sektor til utvikling av kompetansegrunnlaget for VIOS

2 NIFU STEP Norsk institutt for studier av forskning og utdanning / Senter for innovasjonsforskning Hegdehaugsveien 31, 0352 Oslo Arbeidsnotat 3/2005 ISSN For en presentasjon av NIFU STEPs øvrige utgivelser, se

3 NIFU STEP Norsk institutt for studier av forskning og utdanning / Senter for innovasjonsforskning Hegdehaugsveien 31, 0352 Oslo Arbeidsnotat 3/2005 ISSN For en presentasjon av NIFU STEPs øvrige utgivelser, se

4 Forord Dette notatet er skrevet på oppdrag fra Divisjon for innovasjon i Norges forskningsråd, som innspill til planleggingen av et nytt forskningsprogram om Verdiskapende innovasjon i offentlig sektor (VIOS). Målsetningen med dette programmet er å fremme virksomhetsforankret brukerstyrt FoU, for en bedre og mer effektiv offentlig sektor med høyere kvalitet på tjenester og forvaltning. Notatet er spesielt rettet mot å videreutvikle forståelsen av innovasjon i offentlig sektor i arbeidet med det nye forskningsprogrammet. Hovedforfatter av notatet er forsker Rannveig Røste under prosjektledelse av forsker Helge Godø, begge ved NIFU STEP. Rådgiver Trond Knudsen og konsulent Anette Linda Vestlund har vært kontaktpersoner i Norges forskningsråd i forbindelse med oppdraget. Oslo, 16 februar 2005 Helge Godø prosjektleder 3

5 4

6 Innhold Summary...7 Sammendrag Innledning Hva er innovasjon i offentlig sektor? Hva er innovasjon? Hva er offentlig sektor? Hva er innovasjon i offentlig sektor? En nærmere forståelse av fenomenet innovasjon i offentlig sektor Strukturelle grenser og muligheter for innovasjon i offentlig sektor Innovasjonskulturen i offentlig sektor Nye betingelser for innovasjon i offentlig sektor? Hvordan skape et velfungerende forskningsprogram for VIOS? Nærmere om utfordringer ved innovasjon i offentlig sektor Litt om virksomhetsforankret og brukerstyrt...33 Litteraturliste...37 Andre dokumenter:

7 6

8 Summary This paper was written for the Division of Innovation in the Research Council of Norway, as a contribution to its planning of a new research program on R&D for Value Creating Innovations in the Public Sector , with VIOS as its acronym. The aim of this program is to promote user oriented and public sector agency based research and development for a smarter and more efficient public sector that is capable of providing higher quality management and services provision. The paper sets focus on some topics and issues that are perceived as relevant for VIOS, in a public sector perspective. In particular, the paper elucidates key concepts related to innovations and public sector, using the following rudimentary categories: 1. New products and services, or improvements made on existing products and services, 2. New manufacturing processes or service provision processes, or improvements of existing ones, 3. Organizational and administrative innovations, 4. Conceptual innovations, 5. Systemic innovations Using these categories as a framework, the paper elucidates and discusses how to approach innovations in the public sector. The notion of innovations in the public sector is new and counterintuitive to many. Traditionally, innovation theory and related research has been associated with the private, industrial sectors of the economy and its for-profit firms. In contrast, the research in public sector has emphasized policy, power and organizational aspects and to some extent, how these aspects undergo change. Explaining these aspects in an innovation perspective has opened up a new field of exploration, and doing R&D using this approach may be highly fertile. In the final section of this paper, the focus is set on a few, but essential challenges that need to be recognized in order to design and make the research program VIOS viable. In this, the interdependencies between public sector and public agency based, user oriented R&D are discussed, suggesting than an improved understanding of these issues may contribute to the knowledge base of this new research domain. 1 This title is translated from Norwegian: FoU for verdiskapende innovasjon i offentlig sektor - VIOS 7

9 Sammendrag Bakgrunnen for dette notatet er Norges forskningsråds forslag om et nytt forskningsprogram om Verdiskapende innovasjon i offentlig sektor (VIOS) 2. Målsettingen med dette notatet er å belyse noen tema og problemstillinger som kan være aktuelle for VIOS med henhold til innovasjon i offentlig sektor. Notatet utdyper noen aspekter knyttet til begrepsbruken innovasjon og offentlig sektor, og benytter en kategorisering av innovasjonstyper: 1. oppfinnelse av nye eller forbedring av eksisterende produkter og tjenester 2. oppfinnelse av nye eller forbedring av eksisterende produksjonsprosesser eller måten å levere tjenester på 3. organisasjonell og administrativ innovasjon 4. konseptuell innovasjon 5. systemisk innovasjon Notatet utdyper og drøfter deretter noen kjennetegn ved innovasjon i offentlig sektor. I siste del av notatet blir en del utfordringer knyttet til spørsmålet om hvordan skape et velfungerende forskningsprogram for VIOS reist. Dette leder over til en drøfting av forholdet mellom innovasjon i offentlig sektor, virksomhetsforankring, brukerstyring samt forskning og utvikling, og hvordan det bør legges opp til aktivitet for styrking av kunnskapsgrunnlaget på dette området. 2 Programbeskrivelse Divisjon for innovasjon. Verdiskapende innovasjon i offentlig sektor virksomhetsforankret brukerstyrt FoU for en smartere og mer effektiv offentlig sektor med høyere kvalitet på tjenester og forvaltning 8

10 1 Innledning I mai 2003 ble et utredningsutvalg nedsatt av Norges forskningsråd med mandat å arbeide frem et forslag til satsing innenfor brukerforankret forskning for innovasjon i offentlig sektor. Forslaget til satsing var basert på en sterkere prioritering av det helhetlige innovasjonsrettede arbeidet i Forskningsrådet, både i næringslivet og i offentlig sektor i hele landet. Utvalgets oppgave var å beskrive behovet for en slik satsing og blant annet vise hvordan man kan bygge på Forskningsrådets erfaring med virkemidler innenfor brukerstyrt FoU rettet mot næringslivet, og hvordan dette kan benyttes også i forhold til offentlig sektor og offentlig sektors oppgaveløsning. Utvalget avga utredningen Virksomhetsforankret FoU for innovasjon i offentlig sektor programforslag i desember STEP var involvert i dette utredningsarbeidet med et notat hvor rammene for brukerforankret forskning for innovasjon i offentlig sektor diskuteres og internasjonale trender kartlegges 4. Notatet ble lagt frem på en idédugnad for utredningsutvalget i oktober Norges forskningsråd foreslår og spesifiserer forskningsprogrammet i programbeskrivelsen Verdiskapende innovasjon i offentlig sektor (VIOS) 5. VIOS er rettet mot å mobilisere virksomheter i offentlig sektor til å formulere og gjennomføre forskningsbaserte innovasjonsprosjekter og utviklingsoppgaver. Målet for programmet er formulert i denne programbeskrivelsen til å være: bidra til en smartere og mer effektiv offentlig sektor med høyere kvalitet på tjenester og forvaltning. Det nye forskningsprogrammet skal fremme idéutvikling i offentlig virksomhet, bringe fram og prøve ut endringer som gir klare forbedringer, støtte utvikling og utprøving samt formidle gode eksempler og resultater innen offentlig sektor og til samfunnet for øvrig. I disse forsknings- og utviklingsprosjektene skal forskere og kompetansemiljøer i næringslivet og organisasjoner være aktivt involvert. NIFU STEP har fått i oppdrag av Norges forskningsråd å bidra til videreutvikling av kompetansegrunnlaget for VIOS. NIFU STEP vil med dette notatet bidra til å videreutvikle forståelsen av innovasjon i offentlig sektor. Vi vil starte med hva som ligger i begrepet innovasjon i offentlig sektor. Deretter vil vi gå nærmere inn i noen Halvorsen og Røste Programbeskrivelse Divisjon for innovasjon. Verdiskapende innovasjon i offentlig sektor virksomhetsforankret brukerstyrt FoU for en smartere og mer effektiv offentlig sektor med høyere kvalitet på tjenester og forvaltning 9

11 karakteristika ved innovasjon i offentlig sektor, for å bidra til forståelsen av innovasjon i offentlig sektor i arbeidet med VIOS og til hvordan innovasjon i offentlig sektor best kan fremmes gjennom forskningsprogrammet VIOS. Vi vil avslutte med noen refleksjoner om hvordan det kan skapes et velfungerende forskningsprogram for virksomhetsforankret og brukerstyrt forskning og utvikling for innovasjon i offentlig sektor, og hvordan det bør legges opp til aktivitet for styrking av kunnskapsgrunnlaget på dette området i arbeidet med VIOS. 10

12 2 Hva er innovasjon i offentlig sektor? Før vi går nærmere inn i en diskusjon av fenomenet innovasjon i offentlig sektor kan det være fruktbart å drøfte begrepene innovasjon og offentlig sektor. Dette er til en viss grad etablerte begreper, men forståelsen av innholdet i begrepene kan likevel være relativ diffust, særlig når de kobles sammen. Innovasjon i offentlig sektor er et relativt nytt begrep. Nedenfor vil vi presentere og drøfte en typologi over hvordan innovasjonsbegrepet i offentlig sektor kan forstås. 2.1 Hva er innovasjon? I den tradisjonelle industribaserte innovasjonsforskningen som vokste frem på og 1990-tallet ble innovasjon definert som utvikling av nye produkter og produksjonsprosesser. I løpet av de siste årene har en mer utvidet definisjon av innovasjon vokst frem som også inkluderer fornyelse og utvikling av tjenester, nye metoder eller måter å gjøre ting på, samt nye organisasjonsløsninger eller administrativ endring 6. Generelt kan innovasjon bli definert som endring. Endringen må imidlertid innebære en form for nyhet. Graden av nyhet kan imidlertid variere: innovasjonen kan være radikal eller inkrementell. Innovasjonen er radikal dersom den er ny i det globale marked og inkrementell hvis det er forbedringer av allerede eksisterende produkter, tjenester, prosesser eller organisasjoner. Nyhetskravet for radikale innovasjoner kan fremstå som ekstremt. Mellom ytterpunktene i en radikal-inkrementell skala kan man imidlertid finne karakterisering av nyhetsgrad ut fra om innovasjoner er ny i verden (radikal), nytt i det nasjonale markedet, nytt innenfor en avgrenset industri osv. Utviklingen frem til markedet eller til den synlige innovasjonen kalles for en innovasjonsprosess. Innovasjonsprosesser etterfølges gjerne av en diffusjonsprosess, det vil si spredning som gjør at innovasjonen blir befestet. Helt sentralt innenfor den moderne innovasjonsforskningen er forståelsen av denne prosessen som en åpen, dynamisk og ikke-lineær utviklingsprosess som kan være vanskelig å forutsi og kontrollere. Snarere viser forskning at innovasjonsprosesser ofte har flere kilder, at kriterier for suksess og mislykkethet ofte endres underveis og at den opprinnelige prosessen ofte utvikler seg til en rekke nye innovasjonsprosesser. 7 6 Schumpeter hadde også en slik bred forståelse av innovasjon, men det er først innenfor nyere forskning at denne forståelsen har vokst frem som for eksempel hos Van de Ven 1999 og Drejer Cohen og Levinthal 1990; Van de Ven

13 Det andre sentrale element innenfor innovasjonsforskningen er at innovasjoner utvikles innenfor et innovasjonssystem 8. Den systemiske tilnærmingen argumenterer for at innovasjoner fremkommer som resultat av mange, samvirkende elementer som i sum fremstår som systemiske. I dette inngår for eksempel relasjoner til andre bedrifter, hvordan fungerer det offentlige virkemiddelapparatet, tilgang til kapital, hvilken kunnskap og kompetanse er tilgjengelig osv. Innovasjonssystemet utvikles kumulativt gjennom blant annet at innovativ aktivitet fører til nye relasjoner og til at gamle endres, ny kunnskap og kompetanse utvikles og bedriftene får nye behov for offentlig støtte og rådgivning. Det finnes ulike måter å analysere innovasjonssystemer på, som blant annet nasjonale systemer avgrenset av de territorielle grenser, som regionale innenfor et geografisk område og som systemer innenfor bestemte industrielle sektorer. Innovasjon er slik resultat av innovasjonsprosesser innenfor et sammensatt og dynamisk system, hvor innovasjonsprosessen formes av en rekke aktører og institusjoner. Innovasjonsprosesser kan for eksempel oppstå fordi ansatte i bedriften får gode ideer om fornyelse eller utvikling av produktene eller tjenestene som bedriften leverer. De ansatte kan ha fått de gode ideene på bakgrunn av deres erfaringer med hva interessene og behovene er for nye eller forbedrede produkt og tjenester i markedet, og fordi leverandører og samarbeidspartnere har pekt på potensialet i markedet for slike nye tjenester og produkter. Videre kan det for eksempel være slik at ideen nå er mulig å lansere fordi forskning har utviklet det nødvendige kunnskaps og kompetansegrunnlaget for å utvikle ideen, og fordi det offentlige virkemiddelapparatet har signalisert interesse på området med økonomiske satsinger og prosjekter. I utviklingen av nye ideen kan både ansatte, leverandører, samarbeidspartnere, forskningsinstitusjoner og det offentlige virkemiddelapparatet involveres med sine respektive kunnskaper, kompetanse og kapital. I hvilken grad aktører og institusjoner i innovasjonssystemet er involvert i innovasjonsprosessen vil selvsagt variere avhengig av den konkrete innovasjonen som utvikles. Forskningsinstitusjoner og andre bedrifter vil i noen innovasjonsprosesser (særlig innenfor avansert vitenskapsbasert teknologiutvikling) være helt sentrale for å utvikle produktet eller tjenesten. Brorparten av innovasjoner skapes imidlertid på grunnlag av den kunnskap og kompetanse som allerede foreligger blant de ansatte i bedriften og i samarbeid med bedriftens omgivelser, dvs. markeder, kunder, leverandører, myndigheter, etc. 2.2 Hva er offentlig sektor? Offentlig sektor blir ofte benyttet som et entydig begrep, om aktivitet som er noe vesensforskjellig fra privat sektor. Dette tiltross for at offentlig sektor omfatter 8 se for eksempel Lundvall 1992; Nelson 1993; Edquist 1997; Braczyk, Cooke and Heidenreich 1998; Malerba

14 en rekke virksomheter med forskjellige aktiviteter, som for eksempel: Stortinget som lovgivende statsmakt, regjeringen, direktorater og statlig tilsyn som utøvende statsmakt, fylkesmannsembetene, fylkeskommunale enheter og kommunal tjenesteyting. I løpet av de siste årene har offentlig sektor vært under stor endring, og grensesnittet til privat sektor fremstår i utgangspunktet som noe mer uklart enn tidligere. I utarbeidelsen av et forskningsprogram rettet mot offentlig sektor er det helt grunnleggende å kjenne til denne bredden og variasjonen i offentlig sektor, og hvordan offentlig sektor skal defineres og avgrenses i forhold til privat sektor og hva slags utviklingsdynamikk som kan forventes. Hva som er offentlig sektor blir formet gjennom en rekke politiske prosesser og arenaer, både på statlig, fylkeskommunalt og kommunalt nivå, gjennom forhandlinger mellom politiske partier, interessegrupper, lobbyister, byråkratiet osv. Interessen for offentlig sektor synes ofte imidlertid å være knyttet til hva som kommer ut av disse prosessene fremfor hvordan de politiske prosessene foregår. Interessen er ofte knyttet til hva offentlig sektor produserer og leverer av regelverk og goder for samfunnet. Det gjelder for eksempel hvilke offentlige helse- og sosialtjenester som leveres, hvordan forholdene er for kollektivtransport og standarden på norske veier, hvilke miljøkrav offentlig sektor stiller til norske bedrifter, overføringer til ulike kulturelle tilbud osv. En rekke offentlige virksomheter har ansvaret for slik offentlig aktivitet, som for eksempel regionale sykehus, helsetilsynet, kommunale selskaper for kollektivtrafikk, samferdselsavdelingen i fylkeskommunen, Statens Forurensningstilsyn, overføringer til det lokale kulturtilbud vedtatt i kommunestyret osv. Innholdet i offentlig sektor utformes og iverksettes slik gjennom politiske prosesser med mange aktører og institusjoner på statlig, fylkeskommunalt og kommunalt nivå, av politisk valgte, interessegrupper, forvaltning, ansatte tjenesteleverandører osv. I disse politiske prosessene og offentlige institusjonene er både aktiviteten og interessen for hva offentlig sektor skal være svært forskjellig. Både den eksisterende aktiviteten og meningene om hva offentlig sektor skal være kan slik presse og trekke offentlig sektor i ulike retninger. Det er ikke bare mellom ulike sektorer i offentlig sektor at aktiviteten er forskjellig, men også innad i sektorene. Aktiviteten i for eksempel helsesektoren i regionale sykehus, helsetilsynet og Helse- og omsorgsdepartementet varierer over et nokså stort spenn fra blant annet praktisk tjenesteleveranse, kontroll over at alt går riktig for seg og til planlegging av hvordan helsesektoren skal se ut i fremtiden. På bakgrunn av disse ulike aktivitetene og hva som forventes av aktørene i disse ulike institusjonene vil det også være ulike oppfatninger av hva som bør være rollen til offentlig sektor. Uenigheten kan også forekomme mellom ulike nivåer, mellom stat, fylkeskommuner og kommuner, både knyttet til problemstillinger om selvstyre og statlige overføringer samt til regionale og lokale variasjoner i blant annet historie, økonomi, geografi og demografi. 13

15 Offentlig sektor har vært under stor endring de siste årene, grensesnittet til privat sektor fremstår slik i utgangspunktet som noe mer uklart enn tidligere. En rekke virksomheter som tidligere var eid og lønnet av det offentlige har blitt privatisert og konkurranseutsatt. Offentlig sektor er ikke lengre monopolist og alene om å produsere og levere offentlige tjenester. Grensene for offentlig sektor har blitt mer åpne, men offentlig sektor har også minsket i størrelse. Det er ikke lenger nødvendigvis slik at det er offentlig lønnede som utfører offentlige oppgaver. Offentlige tjenester, som for eksempel rengjøring av offentlige bygninger, renovasjon og pleie av eldre på sykehjem, har blitt konkurranseutsatt og er i flere statlige, fylkeskommunale og kommunale virksomheter utkontraktert til private bedrifter og organisasjoner. Offentlig sektor har slik blitt utvidet til også å være en del av virksomhet utført av private aktører. En rekke tidligere statlige foretak har blitt privatisert og tjenestene selges nå i det private marked, som for eksempel opphevelsen av de statlige monopolene på telefoni og post på 1990-tallet og nå nylig av Norske statsbaner. Men selv om konkurranseutsetting, utkontraktering og privatisering har ført til mer diffuse og skiftende grenser mellom offentlig og privat sektor er det fremdeles noen sentrale faktorer som definerer hva som er offentlig sektor. Selv om offentlige sektor kan si å ha blitt utvidet ved at private aktører utfører offentlige tjenester betyr ikke det at den private tjenesteleverandøren har blitt en del av offentlig sektor. Tjenesten som utføres er imidlertid en del av offentlig sektor. Offentlig sektor kan slik avgrenses til de tjenester som staten, fylkeskommuner eller kommuner har ansvaret for at blir utført. Ansvaret defineres gjennom kriterier til størrelse på den offentlige tjenesten, kvalitet og pris. Offentlig sektor avgrenses også til de mer tradisjonelle virksomheter hvor offentlig sektor er eier og arbeidsgiver. 2.3 Hva er innovasjon i offentlig sektor? Anvendelsen av innovasjon som begrep er relativt nytt innenfor offentlig sektor. Fokuset på endring er imidlertid ikke nytt, og er særlig kjent under termer som modernisering, reorganisering og effektivisering. I all vesentlighet har fokuset på endring de siste 20 årene vært rettet mot kostnadskutt i offentlig sektor, foruten det sterke fokuset på innføring av ny teknologi og da særlig IKT. Studiene er i hovedsak rettet mot implikasjonene disse endringene har med henhold til verdiene i offentlig forvaltning og for effektiviseringsgevinsten. En pådriver i dette er teoretiske bidrag og forskning inspirert av New Public Management (NPM) 9. Den NPM relaterte forskningen og den tradisjonelle forskningen har i liten grad tatt for seg hvordan endring faktisk foregår i offentlig sektor: hvem tar initiativ til endring, hvor kommer idéene fra, hva er barrierene for endring og hvordan ser endringsproduktet ut til slutt. 9 se for eksempel: Minouge 1998; Sørensen, Borge og Hagen 1999; Christensen og Lærgreid

16 Innenfor innovasjonsforskningen har innovasjon i offentlig sektor ikke vært omfattet av noen særlig interesse hittil. Riktignok studeres innovasjonspolitikk som en del av innovasjonssystem, som for eksempel utdanningspolitikk, næringspolitikk og regional politikk, men hvordan og hvorfor politikken blir besluttet betraktes i all vesentlighet som sorte bokser. Innovasjon i offentlige sektor som produsent og tjenesteleverandør er i liten grad undersøkt og analysert, bortsett fra enkelte sektorer som forsvar og UoH-sektoren. Dette til tross for at offentlig sektor er en betydningsfull arbeidsplass og produksjonsenhet. Offentlig sektor sysselsatte nærmere 40 % av arbeidsstyrken i Norge i , og totale utgifter i offentlig forvaltning var på hele millioner kroner i Dette omfatter innkjøp av varer og tjenester for om lag 220 milliarder kroner årlig. EU prosjektet PUBLIN Innovation in the public sector 12 er motivert ut fra denne mangelen på kunnskap om innovasjon i offentlig sektor. PUBLIN utforsker muligheten av å overføre viten om innovasjon fra innovasjonslitteraturen samt fra tradisjonelle studier av endring i offentlig sektor for å forstå hvordan og hvorfor innovasjon foregår i offentlig sektor. Vi vil her først vise hvordan ulike teoretiske tilnærminger kan gi kunnskap om innovasjon i offentlig sektor 13, før vi vil presentere en typologi over hvordan innovasjonsbegrepet i offentlig sektor kan forstås Noen teoretiske tilnærminger til innovasjon i offentlig sektor Ulike teoretiske perspektiv på innovasjon kan bidra med forståelsen av hvordan innovasjon utvikles gjennom innovasjonsprosesser og innovasjonssystemer i privat sektor, som vi har vist i del 2.1. Innenfor de mer tradisjonelle studier av endring i offentlig sektor er det særlig organisasjonsteorien og det nyinstitusjonelle perspektivet representert ved Johan P. Olsen og James March 14 som har dominert. Nyinstitusjonalismen understreker at organisasjonsatferd foregår innenfor institusjonelle arrangement, og at institusjonen i seg selv har betydning for atferden. Institusjonen representerer en institusjonalisert forståelse, det vil si en felles forståelse i organisasjonen som sjelden uttales eksplisitt. Denne institusjonaliserte forståelsen blir reprodusert av medlemmene og deltakerne gjennom en kognitiv prosess, hvor de opptar organisasjonens regler og normer som sin egen forståelse av hvordan organisasjonen skal handle. Det betyr imidlertid ikke at institusjoner er uforanderlige og statiske. 10 Statistisk årbok 2004, tabell 241 og 621. Det foreligger ikke egne tall som spesifiserer private og offentlige tjenester innenfor undervisning, samferdsel, helse og sosialtjenester. 11 Statistisk årbok 2004, tabell se 13 for mer utfyllende om teoretiske perspektiver se Røste 2004: Studies of innovation in the public sector, a literature review, 14 Se bl.a Cyert og March 1963; Cohen og March 1974; March og Olsen 1976, 1989,

17 Institusjoner utvikles snarere gjennom kontinuerlig læring, fortolkning og tilpassing av den eksisterende situasjonen i organisasjonen. Radikale endringer kan også forekomme ved ekstreme forandringer i omgivelsene eller ved organisatoriske kriser. 15 Nyinstitusjonalismen understreker slik betydningen av det institusjonelle aspekt som også innovasjonsstudier er inne på, og betydningen av å forstå og ivareta det historiske og kulturelle som er forankret gjennom organisasjonen over tid Det finnes en rekke tradisjonelle studier som tar for seg hvordan politiske prosesser og systemer fungerer som kan bidra til innsikt i fenomenet innovasjon i offentlig sektor. Charles Lindblom 16 teori om inkrementalismen er et slikt bidrag. Teorien ble utviklet som en kritikk av den rasjonelle mål-middel-modellen for beslutningsatferd i offentlig politikk. Lindblom fant at politikerne i liten grad besluttet ut fra et slikt helhetlig og rasjonelt perspektiv. Snarere ble mål valgt ut fra det som var mulig med de midlene beslutningstakerne disponerte. Politiske prosesser er de små skritts politikk eller the science of muddling through kunsten å rote seg igjennom. Denne forklaringsstrategien kan være også fruktbar for å belyse hvordan endring skjer og hvordan innovasjoner fremkommer. William Niskanens 17 teori om byråkratene som budsjettmaksimerere er et annet interessant bidrag. Niskanen hevder at byråkrater ikke er noe annerledes enn andre mennesker, men handler ut fra egeninteresse også i sin rolle som offentlige tjenestemenn. Byråkrater er ikke motivert av felles goder, men forsøker til enhver tid å øke det budsjettet som de har ansvar for. Gjennom å øke sin del av budsjettet oppnår de at deres egen posisjon blir ytterligere styrket, og oppnår økt makt, prestisje, status osv. Byråkratene har anledning til å opptre som budsjettmaksimerere fordi de gjennom sin sentrale posisjon og faglige kompetanse har informasjonen som er nødvendig for å kalkulere kostnader og gevinster knyttet til ulike beslutningsvalg. Byråkratene kan slik lett argumentere for budsjettøkning overfor politikerne, selv om det resulterer i et budsjett som er langt høyere enn hva som er det beste for samfunnet i sin helhet. Innovasjonsprosesser kan slik igangsettes som et ledd i dette, som for eksempel nye programmer, tiltak, utvikling av nytt utstyr, reformer, etc. Teorier om iverksetting eller hva som finner sted i gjennomføringen av offentlige tiltak er en tredje tilnærming som kan være av interesse for innovasjoner i offentlig sektor. Teoriene om iverksetting har delt seg i to teoretiske perspektiver: top-dow og bottom-up. I top-down 18, eller ovenfra-ned tilnærmingen hevdes det at iverksettingsprosessen i offentlig sektor har en klar begynnelse og avslutning 19. Iverksetting er noe som tar til etter at et vedtak er truffet, og avsluttes når vedtaket er 15 Se bl.a. Levinthal og March 1982; Olsen 1992; Brunsson og Olsen 1993; Olsen Lindblom 1959, Niskanen 1971, 1973, 1991, for nærmere diskusjon se bl.a. Dunleavy (1991) og Egeberg (1995). 18 Merkelappen top-down er gitt av kritikerne i bottom-up perspektivet. 19 Se bl.a. Pressman og Wildavsky 1973; Van Meter og Van Horne

18 realisert. Det er med andre ord et klart skille mellom den politiske beslutningen versus gjennomføringen av beslutningen. I bottom-up, eller nedenfra-opp perspektivet 20, hevder de på den annen side at det ikke finnes noe klart skille mellom utforming og iverksetting av politikk, men at iverksetting er en stadig pågående prosess uten begynnelse og ende hvor politiske beslutninger og gjennomføring av beslutningene tas i alle prosesser og institusjoner i offentlig sektor. Begge perspektivene gir muligheter for å forstå hvordan initiativ til endring blir tatt, hvor ideene kommer fra og hvordan endringsproduktet ser ut til slutt. Innovasjonsteoretiske perspektiver samt mer tradisjonelle teorier om offentlig sektor og endring i offentlig sektor kan slik sammen med NPM bidra med kunnskap om hvordan innovasjon i offentlig sektor foregår. Denne brede teoretiske tilnærmingen gir nyttig innsikt om innovasjon, offentlig sektor og endring i offentlig sektor, og kan i neste omgang syntetiseres til kunnskap om innovasjon i offentlig sektor. Utfordringen er imidlertid å tilpasse potensielt relevante teoretiske tilnærminger som kan bidra med nyttig innsikt En typologi over innovasjon i offentlig sektor PUBLIN fokuserer på fem ulike typer innovasjoner, basert på den utvidede definisjonen av innovasjon i offentlig sektor. Vi vil her gå nærmere inn i disse ulike typene med bruk av eksempler. Disse fem ulike typene kan slik bidra til å forstå hva innovasjon i offentlig sektor kan være. De fem typene som PUBLIN fokuserer på er: 1. oppfinnelse av nye eller forbedring av eksisterende produkter og tjenester 2. oppfinnelse av nye eller forbedring av eksisterende produksjonsprosesser eller måten å levere tjenester på 3. organisasjonell og administrativ innovasjon 4. konseptuell innovasjon 5. systemisk innovasjon I likhet med i privat sektor kan innovasjon i offentlig sektor forekomme som nye eller forbedring av eksisterende produkter og tjenester. En rekke offentlige virksomheter benytter avanserte teknologiske løsninger som produsent og tjenesteleverandør som 20 Se bl.a. Elmore 1980; Barrett og Hill

19 for eksempel sykehuset, jernbanenettet og forsvaret. Ofte kan dette være teknologi utviklet av etaten selv. Teknologisk sett kan disse utvikle seg til å bli radikale innovasjoner, slik man kan se mange eksempler på mht militærteknologi og IKT, eksempelvis Internett. Dette er ofte teknologiske løsninger som ikke allerede foreligger i markedet, men hvor produktet har blitt utviklet i kontakt med den offentlige virksomheten. Forsvaret er kanskje et nokså spesielt eksempel hvor markedet oppfattes som nokså lukket. Forsvaret er imidlertid i stor grad involvert i utviklingsprosesser innenfor våpenteknologi hvor de spesifiserer sine behov, som vi for eksempel kan se i innkjøpet av de nye fregattene. Den andre innovasjonstypen skjer ofte i sammenheng med den første; utvikling av nye eller forbedring av eksisterende produksjonsprosesser eller måten å levere tjenester på. Innføringen av det nye pensjonssystemet i Norge vil for eksempel medføre behov for nye databaserte løsninger for å regne ut rett pensjonsbeløp når det innføres. Dette er nødvendigvis et nokså unikt databasesystem som ikke finnes i markedet i dag og hvor kravene til det nye systemet må spesifiseres av det offentlige selv. Den tredje typen er kanskje den typen endring det tradisjonelt har vært mest samfunnsvitenskapelig fokus på i offentlig sektor, nemlig organisasjonell og administrativ innovasjon. I løpet av de siste 20 årene har vi vært vitne til en lang rekke offentlige reformer og reorganiseringer inspirert av NPM-relaterte prinsipper om konkurranseutsetting, innsatsorientert ledelse og budsjetter, indikatorer for suksess og mål-og-resultatstyring. I Østensjø bydel i Oslo kommune har for eksempel konkurranseutsetting av hjemmehjelpstjenester ført til opprettelse av et nytt organisatorisk støtteapparat som vurderer anbudene og kontrollerer at hjemmehjelpstjenesten blir gjennomført på en tilfredsstillende måte. Den nye organiseringen følger den NPM inspirerte bestiller-utfører-modellen hvor offentlig sektor har en definert rolle som bestiller av offentlige tjenester og hvor hvem som skal utføre tjenesten blir bestemt via anbud og kontrakter. Den fjerde typen er en mer abstrakt og analytisk type som kanskje ikke umiddelbart oppfattes som viktig for opprettelsen av et forskningsprogram om innovasjon i offentlig sektor. Vi ser for oss at innovasjon i offentlig sektor også kan forekomme som konseptuell innovasjon, det vil si som introduksjon og befestelse av ett nye rasjonale eller ideologi for hva rollen til offentlig sektor skal være. Den dominerende rollen til NPM i organisering av offentlig sektor er et typisk eksempel. NPM representer ikke bare nye prinsipper for organisering av offentlig sektor, men overføringen av organisasjonsprinsipper fra privat sektor innebar også en totalt ny måte å forstå hva rollen til offentlig sektor skal være. Det anses som helt sentralt å forstå hvordan slike ideologiske endringer av offentlig sektors rolle foregår for å forstå fenomenet innovasjon i offentlig sektor. 18

20 Den femte typen; systemisk innovasjon, er også av mer overordnet art, men hvor den praktiske betydningen for offentlig sektor og for utarbeidelsen av forskningsprogrammet VIOS nok er mer åpenbar. Vi ser for oss at systemisk innovasjon i offentlig sektor kan forekomme på ulike måter: offentlig sektor kan betraktes som en del av det nasjonale innovasjonssystemet, som et eget offentlig innovasjonssystem eller som en rekke sektoravgrensede systemer innenfor helse, forsvar, skole osv. Uansett vil endringer i deler av systemet påvirke resten av systemet. NPM kan igjen benyttes som eksempel. Den dominerende bruken av NPM relaterte prinsipper har ført til at institusjoner i offentlig sektor har blitt endret, at nye har blitt opprettet og at nye private aktører og frivillige organisasjoner har blitt involvert som blant annet leverandører av offentlige tjenester. NPM har ført til nye arbeidsområder for både offentlig og privat virksomhet som ikke fantes tidligere, og har slik ført til nye roller, nye og endrede institusjoner, deltakere og relasjoner i offentlig sektor. Andre former (modeller) for offentlig-privat samarbeid kan tenkes blir utviklet. Dette vil i så fall representere en utfordring og målsetning for VIOS. De ulike typene innovasjoner angitt ovenfor er ikke gjensidig utelukkende kategorier men overlappende typer. Det viser blant annet eksemplet på den tredje typen, på hvordan organisasjonell innovasjon i form av NPM relaterte prinsipper om konkurranseutsetting, innsatsorientert ledelse og budsjetter, indikatorer for suksess og mål-og-resultatstyring også kan være knyttet til innovasjon i produkt og tjenester samt måten å levere tjenesten på. Videre viser også den NPM relaterte innovasjonen i organisasjonell endring hvordan innovasjonsprosesser også kan innebære konseptuell og systemisk innovasjon. 19

21 3 En nærmere forståelse av fenomenet innovasjon i offentlig sektor Vi vil her ta for oss fenomenet innovasjon i offentlig sektor nærmere for å bidra til forståelsen av innovasjon i offentlig sektor i arbeidet med VIOS, og til hvordan innovasjon i offentlig sektor best kan fremmes gjennom forskningsprogrammet VIOS. 3.1 Strukturelle grenser og muligheter for innovasjon i offentlig sektor Vi vil her se nærmere på hvilke strukturelle muligheter og begrensninger institusjonene og prosessene i offentlig sektor setter for innovasjon til forskjell fra i privat sektor Politiske prosesser i et komplekst system Den vesentlige forskjellen mellom privat sektor og offentlig sektor er kanskje at offentlig sektor må handle i samsvar med grunnleggende demokratiske styringsprinsipper. Til forskjell fra private bedrifter har ikke offentlige virksomheter overordnet kontroll over målene for egen virksomhet, målene defineres og endres snarere av den demokratisk valgte politiske ledelse og av de politiske prosesser. Noen målsetninger er stabile og langsiktige andre er mer flytige og kan endres dramatisk ved et regjeringsskifte. Det er imidlertid en rekke politiske prosesser som virker inn i slike målformuleringsprosesser. Den viktigste funksjonen til valg er nettopp at skal sikre at de folkevalgte organer representerer interessene til borgerne. Demokratiske valg er imidlertid bare en av flere kanaler for å fremme demokratiske og politiske interesser, andre er for eksempel gjennom aktiviteten i interessegrupper, som lobbyister, gjennom byråkratiet og ytring gjennom massemedia. Hvordan demokratiet fungerer i praksis er en kompleks diskusjon som vi ikke skal gå nærmere inn på her. Det er imidlertid viktig å ha en forståelse av at det finnes en rekke kanaler for politisk påvirkning for å forstå fenomenet innovasjon i offentlig sektor. Interesseorganisasjonene utøver en sentral rolle for å forsøke å endre offentlig virksomhet, både i høringsprosesser og i mer uformelle og ad hoc pregede situasjoner som lobbyister og aksjonister. Nye ideer for offentlig virksomhet kan også lanseres gjennom massemedia som formidler av folkets interesse, som agendasetter. Massemedia fremmer en rekke saker om misnøye med offentlig virksomhet, ofte støttet med spørreundersøkelser for å vise folkets misnøye. I denne formidlingen av misnøye vil imidlertid kanskje fokuset oftere være rettet mot behovet for endring fremfor på hvordan offentlig sektor kan endres og fornyes til det bedre. På den annen side kan også slik formidling av misnøye fungere som et ledd i en innovasjonsprosess. 20

22 Misnøyen kan nettopp vise at det er behov for endring av den etablerte offentlige virksomheten og kan slik stimulere til nytenkning hos politiske aktører og offentlige institusjoner. Byråkratiet er en fjerde kanal for politisk påvirkning. Byråkratiet skal i utgangspunktet ikke bedrive politisk påvirkning, men være nøytralt, lojalt og faglig uavhengig. I denne byråkratrollen ligger det imidlertid et krysspress som er vanskelig å forene 21. Byråkratene skal til enhver tid være lojale tjenere i utøvelsen av regjeringens politikk. Byråkratiets tradisjonelle rolle som uavsettelig har slik sikret kontinuerlig myndighetsutøvelse gjennom politiske turbulente endringer. Lojaliteten kan imidlertid ytre seg på ulike måter; som passiv godkjennelse av de nye makthaverne eller som aktiv støtte under utarbeidelsen av nye programmer. Byråkratiet stilles her imidlertid ovenfor et dilemma i hvordan finne balansen mellom rigiditet og fleksibilitet, orden og fornyelse og treghet og forandring. Dilemmaet viser krysspresset mellom lojalitet og nøytralitet, og viser slik også effektiviseringsbegrensninger i et demokratisk styre. Dilemmaet knytter seg også til de sammensatte styringsprinsippene i staten, som blant annet hvilken rolle tidligere majoritetsbeslutninger skal spille i forhold til det genuine demokratiske flertallsprinsippet og til kravet om kontinuitet og forutsigbarhet slik at blant annet bedriftene kan foreta en viss langsiktig planlegging i forhold til eksisterende lover og forskrifter 22. Dilemmaet blir desto mer komplekst i forhold til den tredje sentrale rollen om faglig uavhengighet. Samtidig som byråkratene skal være lojale og underordnet det politiske styret skal de være faglige uavhengige og iverksette politikken på en faglig forsvarlig og nøytral måte. Byråkratene er ansatt på bakgrunn av sin faglige kompetanse og deres tradisjonelt sett lange fartstid i posisjoner og et høyt stillingsvern har ofte gitt dem kjernekompetanse på relativt spesifiserte områder som de folkevalgte ikke har mulighet til å oppnå. Generelt må nye ideer gjennom sammensatte og komplekse politiske prosesser før de ender opp i faktisk endring av offentlig sektor. Så vel folkevalgte, medlemmer av politiske partier, interesseorganisasjoner og byråkrater må diskutere og forhandle både innad i egen organisasjon for å få oppslutning om en ny ide og utad med andre konkurrerende interesser. Forhandlingsstyrken til de ulike aktørene og organisasjonene varierer ofte avhengig av den konkrete saken det gjelder, med blant annet hvordan et saksområde involverer ulike aktører, hvordan kunnskapen og kompetansen er om dette området og hvilke aktører og institusjoner som har tid og forhandlingsvilje til å kjempe om den politiske interessen i denne saken. 21 Jacobsen 1994; opprinnelig trykket i Tidsskrift for Samfunnsforskning 1, 1960: se også Egeberg

23 3.1.2 Det offentlige budsjettsystemet og lovverket I nasjonal sammenheng fastsetter statsbudsjettet på en måte hva som skal være offentlig aktivitet på øverste nivå. Det er førende for offentlig sektor på underliggende nivåer, i etater, kommuner, etc. Det er nettopp statlige pengeoverføringer som gjør offentlig aktivitet mulig. Den politiske vilje er slik sett manifestet i budsjettet, men med økende gjennomslag for NPM har de offentlige virksomhetene en relativt stor handlingsfrihet i hvordan midlene faktisk benyttes såfremt de kan vise til at målene for den offentlige virksomheten er innfridd. For mange offentlige virksomheter har det blitt opprettet et system for økonomiske overføringer basert på innrapportering av definerte NPM inspirerte suksesskriterier. De økonomiske overføringene til universitetet er for eksempel nå bestemt av karakterer og antall uteksaminerte kandidater. Denne utviklingen har gitt offentlig sektor et handlingsrom som ikke eksisterte tidligere (detaljstyring var normen). Dette skulle tilsi at mulighetene for innovative initiativ er blitt større. Det er også en rekke andre krav nedfelt i lover og forskrifter som må innfris. På universitetene gjelder dette blant annet byggtekniske forskrifter, faglig kvalitet og produksjon av vitenskapelige artikler og krav til helse- og miljø for både ansatte og studenter. Tiltross for noe større handlingsfrihet de senere årene fremstår det offentlige budsjettsystemet og lovverket som strukturelle begrensninger i muligheten for å fremme nye ideer. Begrensningene ligger i selve rammebetingelsene, i de krav som er definert og i tids- og kostnadensrammer. Disse kravene kan skape trange vilkår for kreativitet og utvikling av nye eller forbedrede aktiviteter innenfor den offentlige virksomheten. På den annen side kan nettopp stramme økonomiske budsjetter fremme innovasjon i offentlige virksomheter. Endring i de økonomiske betingelsene kan nettopp tvinge den offentlige organisasjonen til å tenke nytt. Det er imidlertid ikke gitt at dette er en nytenkning som fører til bedre kvalitet på de offentlige tjenestene. Den enkleste løsningen for å spare kostnader er kanskje å begrense arbeidsstokken samt å fjerne aktiviteter fra den offentlige tjenesteagenda. VIOS kan kanskje nettopp her bidra til å oppdage nye muligheter for hvordan det både kan spares kostnader og samtidig opprettholde velferdsnivået på tjenestene. 3.2 Innovasjonskulturen i offentlig sektor Incentiver for innovasjon i offentlig sektor Innenfor økonomisk teori antas det at den grunnleggende logikk for hvordan bedriftene opptrer ligger i markedets logikk. Det vil si at private bedrifter antas å opptre i henhold til økonomisk rasjonalitet; at de utforsker markedsmuligheter, forbedrer yteevnen for å svare på utfordringer i markedet og ekspandere. Neo-klassisk 22

24 økonomisk teori ser eksistensen av perfekte løsninger og en optimal fordeling av ressurser som et resultat av markedets logikk. Denne økonomiske tilnærmingen til innovasjon er hva Frost og Egri 23 kaller for den rasjonelle myten ved innovasjon. Innovasjonsprosessen er ikke så rasjonell og målrettet. I offentlig sektor har profitt, rasjonalitet og markedslogikk blitt mer fremtredende modeller de siste årene, noe vi vil komme tilbake til senere i notatet. Selv om markedsmodeller adopteres i offentlig sektor, er fremdeles den grunnleggende logikken en annen i offentlig sektor. Offentlig sektor konkurrerer ikke om en bestemt del av markedet, men skal snarere levere tjenester til alle brukere av offentlige tjenester. Offentlig sektor har slik ikke de samme mulighetene til å ekspandere; de forholder seg ofte allerede til det største markedet som det er mulig å levere til 24, samtidig møter heller ikke de samme utfordringene og konkurransen i markedet som private bedrifter gjør. I følge Drucker maksimerer snarere det offentlige sin aktivitet fremfor å optimalisere det eksisterende 25. Gretschman 26 sier videre at dersom målene og midlene i offentlig virksomhet ikke er entydig, flere mål eller målene skifter ofte, så er det vanskelig å definere fullt og helt hvordan innsatsfaktorer henger sammen med effektfaktorer. Det er derfor problematisk å betrakte insentivstrukturen i offentlig virksomhet i rene økonomiske termer. Den overordnede utfordringen i forståelsen av fenomenet innovasjon i offentlig sektor synes derfor å være å overføre lærdom fra innovasjonsstudiene til en setting hvor marked og konkurranse ikke er den overordnede norm. Hvorfor skal offentlig sektor innovere når ikke utfordringer som markedskonkurranse eller ekspansjon krever endring og nytenkning? Hvem og hvordan tas initiativ til innovasjon i offentlig sektor? En forutsetning for at en ønsket innovasjon skal finne sted i både privat og offentlig sektor er at det tas beslutning om å utvikle ideen. Det må besluttes hvorvidt en ide skal utvikles, om andre ideer heller skal utvikles eller hvorvidt status quo er det beste. Dersom en tar i betraktning at innovasjonsprosesser kan være grunnleggende uforutsigbare og risikofylte er dette vanskelige beslutninger å treffe. Minnesota Innovation Research Program har studert en rekke innovasjonsprosesser, og har funnet et mønster for hvordan innovasjon foregår. Et grunnleggende trekk er at utviklingsprosessen ofte tar nye og uventede retninger, feil og tilbakeslag forekommer relativt ofte og kriterier for hva som betegnes som suksess og fiasko endres ofte 23 Frost og Egri selv om noen offentlige tjenester kanskje har et visst potensial for ekspandering utenlands. 25 Drucker Gretschmann

25 underveis 27. I offentlig sektor er kanskje beslutningene desto vanskeligere å treffe fordi beslutningene treffes i en politisk kontekst? I utgangspunktet følger beslutningsstrukturen i offentlig sektor demokratiske og hierarkiske prinsipper hvor det er de folkevalgte organene som er ansvarlige for beslutningene. Dette er imidlertid et forenklet bilde av det demokratiske system, og som vi viste til i 3.1 er det et langt mer komplekst system som politiske beslutninger treffes innenfor. I tillegg til dette komplekse systemet hvor det er en rekke aktører og institusjoner som forsøker å påvirke beslutningene til sin fordel, er også systemet komplekst med tanke på det store antallet saker som behandles. Det er med andre ord ikke mulig for den enkelte politiker å ha full oversikt over og kunnskap om alle sakene som behandles til enhver tid i det politiske system 28. Politiske beslutninger er som Linblom sier de små skritts politikk 29, og snarere resultat av kompromiss og forhandlinger fremfor rasjonelle valg 30. I de siste årene har det kommet en rekke handlingsplaner med fokus på endring av det eksisterende i det norske samfunnet, som for eksempel plan mot mobbing i arbeidslivet, e-norge, og plan for eldreomsorgen 31. Som begrunnelse for handlingsplaner blir forskningsresultater og statistikk benyttet, og slik vise til at det er behov for endring, en kvalitativ forbedring er nødvendig. Hvordan denne skal nås konkretiseres som regel i liten grad av flere grunner. Handlingsplanene forsøker imidlertid ofte å plassere ansvaret for at endringen foretas til bestemte deler av offentlig sektor. Hva som skjer videre er imidlertid ofte overlatt til den enkelte offentlige virksomhet. Dette kan være en god strategi for å ivareta lokale behov og forskjeller, mellom blant annet ulike etater og kommuner 32. Det kan videre være en fordel å involvere de berørte parter i endringsprosessen for å skape oppslutning om den politiske reformen 33. Selv om slike former for delegering er i pakt med norsk politisk kultur, kan det imidlertid samtidig være en fare å gjøre ansvaret for endringen for fragmentert slik at ingen offentlig virksomhet oppfatter det som deres ansvar at endringen blir gjennomført. Det er selvsagt også et spørsmål om hvem som får ansvaret for å gjennomføre endringen, og hva disse offentlige virksomhetene bidrar med til klargjøring av hva og hvordan den ønskede situasjon skal nås. Handlingsplanen for e-norge gir for eksempel en liste over en rekke departementer som skal utføre ulike oppgaver for å bedre datakompetansen i nasjonen, mens handlingsplanen for eldreomsorg overlater 27 se for eksempel Van de Ven se for eksempel Simon se 2.3.1; Lindblom 1959, se for eksempel Offerdal St.meld. nr. 50 ( ); e-norge (2004); Jobbing uten mobbing (2004) 32 se for eksempel Offerdal se for eksempel Brunsson og Olsen

26 den faktiske gjennomføringen til kommunene. Det vil være helt avgjørende for utkommet av innovasjonsprosessen hvor konkret den videre prosessen er definert av de overordnede politiske institusjonene og hvorvidt eventuelt andre aktører og institusjoner involveres i denne konkretiseringen av planene. Hvis en rekke interesseorganisasjoner, private bedrifter og ansatte i aktuelle offentlige institusjoner involveres i diskusjonen kan dette komplisere endringsprosessen og trekke den ut i tid. Samtidig vil en slik bred involvering føre til at flere berørte, overgripende problemstillinger lettere blir behandlet, og at iverksettingen av handlingsplanen slik vil inneha læring av erfaringer som aktører og institusjoner har gjort seg med hvordan situasjonen er i dag. Hvem og hvordan det tas initiativ til innovasjon i offentlig sektor kan betraktes ut fra de to perspektivene på iverksetting innenfor politiske studier, i ovenfra-ned perspektivet og nedenfra-opp perspektivet 34. De to perspektivene viser at påvirkning og læring i offentlig sektor kan foregå på ulike måter, avhengig av om prosessen betraktes som en ovenfra-ned prosess eller nedenfra-opp prosess. Iverksettingsprosessen kan ha betydning for utvikling av erfaringsbasert kompetanse og læringsprosesser, muligheter til å skape oppslutning om reformen og realiseringen av folkevalgtes politiske vilje. De to perspektivene understreker slik de ulike definisjoner og fortolkninger av begrepet iverksetting; implisitt i dette er at politisk beslutning ikke nødvendigvis innebærer å realisere de politiske mål Entreprenøraktivitet og institusjonell dynamikk i offentlig sektor I følge Schumpeter 36 er entreprenører personer med kreative ideer som motiveres over skaperglede fremfor søken etter profitt. Det er ikke et nødvendig krav at entreprenøren selv skal ha all nødvendig kunnskap og kompetanse for å realisere oppfinnelsen, så fremt entreprenører har den strategiske evnen til å skape kontakter og holde motivasjonen oppe gjennom nedgang og motbør i innovasjonsprosessen. Det er mange likhetstrekk mellom politikere og de personlige egenskaper som entreprenører ofte beskrives til å ha. Politikerens evne til å skape oppslutning om sine ideer avhenger tilsvarende av dens evner til å forhandle og bygge strategiske allianser. Enkelte innovasjonsteoretikere benytter begrepet aktør-nettverk 37 for å forklare hvordan entreprenører og innovatører skaper allianser mellom teknologiutvikling, natur og samfunn i forbindelse med innovasjonsprosesser. Det vil si det handler om å få aktører til å være enige i at deres 34 se Lane Schumpeter se for eksempel Latour and Woolgar 1979; Callon