Sensorveileding skoleeksamen JUS112 arve- og familierett 2014

Transkript

1 Sensorveileding skoleeksamen JUS112 arve- og familierett 2014 Jeg viser til vedlagte dokumenter og weblenker for emnebeskrivelse, læringskrav, litteratur o.s.v.. Spørsmål 1: Får Reidar medhold i at avtalen skal omstøtes? De aktuelle regler er behandlet i Lødrup og Sverdrup, Familieretten s Rettslig grunnlag for omstøtelseskravet er el. 35, der det aktuelle alternativet er at ektefellen har handlet i strid med 32. Således blir første problemstilling om Eva handlet i strid med 32. Av bestemmelsen fremgår at en ektefelle «ikke uten skriftlig samtykke» kan «forpakte bort» «eiendom som brukes som felles bolig». Når det gjelder manglende (skriftlig) samtykke og bortforpaktning, er det bare å slå fast. Oppgaven innbyr derimot til drøftelse av «eiendom som brukes som felles bolig», jf. Peders næringsvirksomhetsinnsigelse, som må oppfattes slik at dersom Peder har rett, trengs ikke Reidars samtykke. Men en eiendom kan selvsagt brukes til ektefellenes felles bolig selv om den også brukes til inntjeningsformål, slik gårdsbruk av en viss størrelse formodentlig gjør. Bare noen minutter etter at eksamen var påbegynt ble det opplyst etter forespørsler fra flere av studentrepresentantene som var til stede i eksamenslokalene at forpakting betyr bortleie av jordeiendom. Det var ikke meningen med eksamen at de som ikke hadde støtt på begrepet før skulle bruke tid og krefter på å bekymre seg for begrepsinnholdet, eller rote seg vekk i drøftelser uten videre relevans for besvarelsen. En annen sak er at spm. 1 kunne vært løst ut fra opplysninger i faktum og kjennskap til el. 32, uten dyptgående kjennskap til begrepsinnholdet. Derfor er det etter mitt syn lite skjønnsomt å splitte slik noen få har gjort, til hvorvidt jorden/driften av gården kan forpaktes bort uten samtykke fra Reidar, men ikke boligen/våningshuset. Enkelte underbygger her sitt syn ved å vise til forarbeidene (i generell form). I NOU 1987: 30 s gikk man riktignok inn for en slik ordning men merk: Utvalget foreslo en annen ordlyd enn den som ble vedtatt, se s Lovbestemmelsen inneholder ikke ordene «i den utstrekning», og bygger på at departementet nettopp ikke ville ha en regel hvor man skulle skille mellom eiendommers boligdel og næringsdel, se Ot. Prp. 28 ( ) s. 56. Videre må man ta stilling til Peders neste innsigelse, at eiendelen var Evas særeie. Reglene i 32 gjelder uavhengig av formuesordning, så lenge ektefellene ikke har inngått avtale (ektepakt) i henhold til 37. Det opplyser oppgaven intet om, altså må det legges til grunn at slik avtale ikke er inngått.

2 Man kan selvsagt tenke seg at en arvelater som har bestemt at eiendommen skal være særeie, også har bestemt at mottaker ikke skal være underlagt noen begrensinger i sin råderett. Det kan diskuteres om det vil overflødiggjøre at ektefellene inngår avtale etter 37, se Lødrup og Sverdrup, Familieretten s. 126, som mener at arvelater ikke gyldig kan treffe slik bestemmelse. I vårt tilfelle foreligger det uansett ingen opplysninger om en slik bestemmelse fra arvelaters hånd. Det vil derfor være spekulativt å legge til grunn noe annet enn at slik bestemmelse ikke kan anses truffet, slik at de alminnelige, deklaratoriske grenser for råderetten, jf. 32, utvilsomt gjelder i vårt tilfelle. Atter subsidiært hevder Peder at Reidars krav er satt frem for sent. Spørsmålet reguleres av 35, andre ledd. Reidar reiser søksmål innen seks måneder etter at han fikk kunnskap om avtalen, men ikke innen et år etter at den ble tinglyst. Spørsmål 2: Får Kari medhold i kravet om tilbakeføring av Markgrøden? Rettslig grunnlag for Karis påstand bør vel være al. 48 første ledd, jf. 60: Dersom disposisjonen etter sin art egentlig er en dødsdisposisjon (DD), altså en fastsettelse av hva som skal skje med ens etterlatenskaper, kreves testaments form for at den skal være gyldig. Dersom disposisjonen er ugyldig, kan den omstøtes, slik at eiendommen tilbakeføres. Al. 53 bør neppe anses som rettslig grunnlag, all den tid det står uttrykkelig at Kari ikke påstår at disposisjonen innebar en gave. En annen sak er at det ikke bør legges mye vekt på en slik forankring studentene på første år kan ikke forventes å ha videre innsikt i betydningen av at en part ikke gjør gjeldende et mulig grunnlag. Men man bør da se det problematiske i å bygge på denne, gitt Karis standpunkt og at disposisjonen neppe kan ses som en gave, se nærmere under spm. 3. Al. 35 er det enda mindre grunn til å anføre, da det ikke påstås at overdragelsen krenker Karis krav på pliktdelsarv. Det viser seg at en del studenter her vurderer hvorvidt det foreligger en gave, til tross for at Kari uttrykkelig ikke gjør gjeldende dette. Det kan skyldes at man tror det er skrivefeil i faktum. Jeg fikk et par henvendelser fra studentrepresentantene i eksamenslokalene med spørsmål om dette, og svarte selvsagt at det ikke var skrivefeil. Men dette ble naturlig nok bare formidlet til de som spurte, og ikke formidlet generelt ut i lokalene. Hvis andre skulle anta det er skrivefeil, kan det vurderes å godta det dersom man har presisert i sin besvarelse hvordan man tolker faktum. Om man bare uten videre drøfter gavespørsmålet til tross for at Kari ikke gjør dette grunnlaget gjeldende, kan det skyldes at man ikke vet/husker at en disposisjon kan være en DD selv om den ikke er gave/har gavepreg. Det er svikt mht. kunnskap som ligger innenfor forventet læringsutbytte. Videre kan det skyldes at man ikke har lest faktum ordentlig. Det er heller ingen unnskyldningsgrunn. Enkelte forholder seg imidlertid til problemet og sitt ønske om å bygge på 53 eller 35 ved å tolke Kari slik at selv om hun ikke påberoper gave, kan det likevel være snakk om gavesalg. Det er ikke optimalt, men bedre enn å overse problemet. Videre er det enkelte som kanskje må forstås slik at de drøfter gave/ 53/35 ut fra en oppfatning om at det ikke spiller noen rolle hva partene påberoper seg. Kanskje bør det under

3 tvil aksepteres, da det gjelder studenter på første studieår. Se ellers nærmere under spørsmål 3 for enkelte misforståelser under selve gavedrøftelsen. Karis krav bygger altså på at overdragelsen var en DD. Ut fra faktum er det ingen indikasjoner på at testamentsform ble brukt, kun et alminnelig skjøteformular, og det er ingen opplysninger om vitner m.m. Altså må Kari gis medhold dersom vi står overfor en DD. Problemstillingen som må drøftes, kan formuleres på mange måter. Som utgangspunkt er det vel en fordel om man klarer å forankre den i lovens formuleringer, f.eks. om Eva ved overdragelsen fastsatte hva som skulle skje med eiendommen etter hennes død. Om man klarer å presisere dette ytterligere ved å bruke vurderingstemaet som hva angår gaver er nedfelt i hhv. 53 og 35, blir det enda bedre: Var disposisjonen ment å skulle oppfylles etter Evas død? Eventuelt, var den (ment) oppfylt mens hun levde? (Men det er altså ikke 53 eller 35 som bør anses som rettslig grunnlag for Karis tilbakeføringskrav.) Videre kan det fungere om man rett og slett spør om overdragelsen 2012 var en DD (eller motsetningsvis en LD), og at man her må legge til grunn retningslinjer utviklet gjennom langvarig høyesterettspraksis e.l. Men mest elegant er det altså e.m.m. om man starter med det/de utgangspunkt lovteksten gir. Den videre presiseringen av vurderingstemaet er at HR-praksis stiller krav om at overdragelsen må ha hatt, eller være ment å skulle ha, realitet for overdrager, dersom det skal være LD, jf. f.eks. Rt s (avsn. 29). (Noen velorienterte kandidater vil kanskje få nevnt i en setning at dette vurderingstemaet er foreslått lovfestet, til erstatning for det som fremgår av al. 48 (1), 53 og 35, jf. NOU 2014: 1 s Det kan gi bonusuttelling, men det skal selvsagt ikke forventes at man har dette med.) Svaret på dette er både et rettslig spørsmål om hva som kan anses som tilstrekkelig realitet, og en bevismessig av om det er innfridd. Dette vil iht. HRpraksis avhenge av en totalvurdering, se f.eks. Rt s. 776 (avsn. 35). Man kan da enten anvende de vurderingsmønstre og retningslinjer som har utkrystallisert seg på opplysningene i saken, eller det kan tenkes at sakens faktum er så likt med en tidligere avgjørelse at «vår» sak bør bedømmes likt. (Se i denne retning Rt s (s. 1203): «Jeg finner støtte for denne løsning i dom i Rt side 935 som denne sak har sterke paralleller til»). Jeg kjenner ikke til liknende tilfeller fra høyesterettsavgjørelser. Altså handler det her om å bruke anførsler og faktum opp mot momenter som typisk vektlegges i slike

4 vurderinger, som er behandlet i kjernelitteraturen, i forelesninger og i storgruppeoppgaver. Jeg nøyer meg med å vise til fremstillingen i Lødrup og Asland, Arverett, særlig s. 251 flg. Etter min mening er det ikke tvilsomt at avtalen fra begges sider, altså også Evas, var ment å skulle være en realitet, at Eva oppfylte hovedytelsen i sin del av avtalen og at Odd i alle fall hadde påbegynt oppfyllelsen av sin del. Det kan ikke tillegges utslagsgivende betydning at Eva ikke fikk nyte godt av dette, fordi hun havnet på sykehus/- hjem. Spørsmål 3: Kan Odd holde verdien av Markgrøden utenfor delingsoppgjøret? Oppgjør av ektefellers formuer etter den enes død reguleres av el. Kap. 15, jf. 76. Det rettslige grunnlaget for Odds krav er reglene om skjevdeling i el. 59 første ledd, som står i kap. 12, som i utgangspunktet gjelder for slike oppgjør, jf. 77 første ledd. Tirills første innsigelse må forstås som at gjenlevende ektefelle ikke kan kreve skjevdeling på skifte med førstavdødes arvinger, og kan altså ikke føre frem. Man kan enten slå dette kort fast, men man kan selvsagt også formulere det som en problemstilling, så lenge drøftelsen gjøres kort. Den aktuelle regelen i 59 første ledd er at verdien av formue som ble ervervet ved gave fra andre enn ektefellen, kan kreves holdt utenfor delingen, gitt at den er i behold i opprinnelig form, eller på andre måter klart kan føres tilbake til gavemidlene. Faktum må forstås slik at unntaket i 59 andre ledd ikke skal drøftes, jf. siste setning. Det var Markgrøden som ble overdratt, fra mor til sønn, den er i behold på Odds hånd, og han krever altså å holde dens verdi utenfor oppgjøret. Alt dette kan kort slås fast, slik at problemstillingen er utelukkende om overdragelsen var en «gave», slik faktum legger opp til. Gavebegrepet i rettslig forstand avviker sjelden vesentlig fra hva man i dagliglivet eller dagligtale kaller en gave. Det må kunne sies å følge av ekteskapslovens forarbeider at gavebegrepet som utgangspunkt tilsvarer det alminnelige formuerettslige. (Riktignok ble vel det bare uttalt direkte i motivene til regler om gaver mellom ektefeller, se NOU 1987: 30 s. 120 og Ot. Prp. 28 ( ) s. 89, men det er ingen indikasjoner på at uttrykket skal ha et annet begrepsinnhold i regler om skjevdeling m.m..) De fleste vil vel også klare å få frem at det dreier seg om en overføring, normalt vederlagsfri, der den som overdrar, har til hensikt å berike mottaker. Videre vet nok de fleste at også

5 overdragelser mot vederlag kan omfattes, dersom det er et klart misforhold mellom ytelsene («formuesforskyvning»), og den som yter mest, har til hensikt å berike den andre. («Hensikt»-terminologien er dog kanskje ikke fullt ut dekkende, se nedenfor, men det er helt OK å ta utgangspunkt i en slik terminologi for å definere gavebegrepet.) I tilfeller der det er vanskelig å trekke slutninger om overdragers intensjoner, er det anbefalt i juridisk teori at man objektiviserer vurderingen: Man bør normalt legge til grunn at overdragelsen er en gave dersom den fremtrer som en gavmildhetsakt (jf. også Ot. Prp. 28 ( ) s. 89). Når det gjelder forholdet mellom objektiv og subjektiv side av gavebegrepet, er det en del som mener at den subjektive side er nedtonet av Høyesterett e.l. Det stemmer vel ikke at HR skal ha uttalt seg i retning av at det ikke må foreligge en «innvilget berikelse» for at en disposisjon skal kunne anses som en gave. Enkelte blander muligens sammen med at hovedmotivet kan være et annet enn å berike mottaker, og likevel anses som en gave, men det er fortrinnsvis aktuelt ved overdragelser motivert av frykt for kreditorpågang e.l., og da typisk ved overdragelser mellom ektefeller. Slike overdragelser anses altså like fullt som «gaver» som kreditor i prinsippet kan omstøte. Derimot vil det at overdrager handler fortrinnsvis for å fremme egne interesser, så vidt vites fortsatt tilsi at vi normalt ikke står overfor en gave, selv om det er et misforhold mellom ytelsene. Andre tenker muligens på forarbeidseller teoriuttalelser om at dersom overdragelsen utad fremtrer som en gavmildhetsakt, må man kunne legge til grunn at det er en gave, fordi man må kunne presumere at slike overdragelser er foretatt med berikelseshensikt. Men det er altså når de faktiske forhold ikke gir klare nok holdepunkter for hva hensikten var. I oppgaven er det derimot nok av opplysninger som peker i retning av at Evas hensikt ikke kan ha vært å berike Odd. Det er på det rene at Eva overførte eiendommen, uten at hun rent faktisk fikk noe tilbake, og uten at boet kan kreve noe utestående «vederlag» fra Odd. (En annen sak er at hun skulle få noe tilbake; hun skulle ha borett hhv. i en oppgradert bolig på Markgrøden og deretter i ny bolig, som hun ikke fikk benyttet. En slik personlig borett kan ikke boet kreve oppfylt.) Under gavedrøftelsen mener noen at Odd betalte 2 millioner for Markgrøden, visstnok i tillegg til at han skulle kjøpe en annen bolig som Eva skulle ha borett i. Jeg har litt vanskelig for å forstå at faktum med rimelighet kan forstås slik. Misforståelsen må likevel vurderes i lys av at vi kanskje ikke kan forvente at studentene vet hva odelsrett er. Kanskje kan man mot denne bakgrunn med en god porsjon velvilje tolke faktum slik at Eva ville selge til Odd, og at han da ikke bare «ville bruke» sin odelsrett (slik det står i faktum), men også gjorde den gjeldende. Det gir dog ikke videre god sammenheng med det øvrige faktum. Enkelte hevder at da beløpet var betydelig lavere enn hva hun ellers kunne solgt eiendommen for, ligger det et gaveelement i dette. Når det gjelder den objektive siden av gavevurderingen der det ytes vederlag; misforhold mellom ytelsene, bør man kanskje vurdere å la mangel på innsikt i hva odelsrett innebærer, være unnskyldende her. Kanskje kan vi ikke forvente at studentene skal se at så lenge det er aktuelt at Odd kan gjøre gjeldende sin odelsrett overfor ethvert salg, har Markgrøden i realiteten ikke en høyere verdi på Evas hånd enn 2 mill..

6 Derimot bør man ikke her ta feil mht. den subjektive siden: Dette (misforståtte) misforholdet kan ikke ses som en ønsket eller innvilget berikelse av Odd fra Evas side. Faktum åpner ikke for en slik tolkning. Det problematiske er om overdragelsen skjedde med gavehensikt, evt. formulert som om den fremstår som en gavmildhetsakt. Her bør for det første trekkes inn at det som sagt var avtalt et vederlag i form av borett. Eva hadde altså ikke til hensikt å overdra vederlagsfritt. På den annen side kan det være vanskelig å verdsette den forventede motytelsen, og enda vanskeligere å vite noe om hvorvidt Eva anså motytelsen som noenlunde likeverdig. For selv om det av og til kan være noe misvisende å snakke om berikelseshensikt, må man nok normalt anse det som en gave dersom den som yter mest, er klar over det, og heller ikke forventer senere ytelser som skal utjevne dette. Så lenge ikke formålet kan sies å være å oppnå fordeler for seg selv, eller å handle ut fra egne interesser på andre måter, må det være av underordnet betydning om hensikten er å berike eller å forfølge et annet formål. Dette er dog kanskje mest aktuelt for kreditorfryktmotiverte overdragelser mellom ektefeller. I Evas tilfelle er det vanskelig å se opplysninger som gir indikasjoner på annet enn at hun primært handlet i egen interesse, se nedenfor. Odd hevder at selv med oppfyllelse ville det vært et påtakelig misforhold, mens Tirill fremhever at Eva kunne hatt mange år igjen å leve. Derfor er ikke en mulig lavere forventet verdi av boretten en klar indikator på gavmildhetsakt. Odd kan vel heller ikke høres med at det som videre skjedde, forsterket gavepreget: Om moren ikke hadde blitt skadd, må man anta at hun ville gjøre bruk av sin borett. Hun har ikke frivillig oppgitt den. Det synes også noe tvilsomt å skulle se bort fra at han var villig til å pådra seg og pådro seg kostnader til oppgradering av Markgrøden, da kostnadene rent faktisk ble utløst av hans forpliktelser iht. avtalen. Oppgaven gir vel dessuten flere indikasjoner på at moren ikke handlet med gavehensikt: At det viktigste for henne synes å ha vært å få funksjonelle boforhold; det kjølige forholdet mellom Eva og hennes sønn; Evas offentlige uttalelser og avkrysningen i skjøtet. Etter mitt syn er det ikke videre tvilsomt at vi ikke står overfor en gave, slik at Odd ikke kan få medhold. Saksforholdet bygger for øvrig i vid utstrekning på Gulating lagmannsretts dom LG , der man også etter en utførlig drøftelse av gavebegrepet med henvisninger til sentral juridisk litteratur kom til at man ikke stod overfor en gave. Jeg regner ikke med at noen av studentene kjenner til dommen, og det er heller ikke nødvendig men kjennskap vil selvsagt kunne være en fordel for den som måtte ha det. (Det kan også være av

7 interesse for spørsmål 2 at man i den aktuelle sak slo fast som klart at det dreide seg om en livsdisposisjon, selv om de faktiske forhold kanskje ikke er 100 % sammenlignbare.) Enkelte drøfter om skjevdeling gir et åpenbart urimelig resultat, jf. 59 andre ledd, til tross for at Tirill uttrykkelig ikke påstår det. Igjen kan det være slurv ved lesning av faktum, men det bør kanskje også her tas høyde for at studenter på dette stadium ikke helt forstår betydningen av slike anførsler. --- Om karaktergivningen: Det minnes om at oppgaven gis til studenter på 1. studieår etter ca. 8 ukers kurs som omfatter både familie- og arverett. Forventninger og karaktergivning må tilpasses dette. Generelt kan ellers sies at sensorene bør være på utkikk etter hvorvidt studentene har kunnskaper og viser forståelse og innsikt gjennom å se ulike rettslige grunnlag og å formulere problemstillinger som er tjenlige for drøftelsen, som bør være balansert så langt anførsler og rettskilder gir grunnlag for det. Herunder bør man holde seg til saken/kildene og ikke gli ut i synsing, og ikke bli for omstendelig under noen drøftelser slik at andre utelates eller besvares tynt, noe som kan avsløre faglig usikkerhet. Klarer man dette, vil man normalt også dokumentere at man har tilegnet seg og forstått de materielle kunnskaper som oppgaven etterspør. A-kandidater vil derfor typisk finne de relevante rettslige grunnlag, formulere presise problemstillinger der lovbestemmelsers relevante/springende vilkår gjerne integreres, relatert til faktum, og drøfte balansert og nyansert ved bruk av anførslene. Det bør likevel være mulig å få A selv om disse ideale kravene ikke innfris gjennomgående. For B-kandidaten må vi forlange en stort sett ryddig besvarelse som har med de fleste sentrale problemer, og drøfter disse balansert, om enn ikke alltid like poengtert og presist som A-kandidaten kanskje er også enkelte av drøftelsene noe knappe, eller tvert om vel vidløftige. Viser en kandidat som etter dette ligger an til B på et eller flere punkter for eksempel en orientering i rettsstoff og/eller modenhet/innsikt i de aktuelle rettsspørsmålene utover det vanlige, bør A vurderes og tilsvarende opprykk kan man tenke seg for de øvrige trinn på karakterskalaen. C-kandidaten klarer seg brukbart gjennom de fleste av oppgavens ulike deler, i den forstand at grunnlag finnes og

8 drøftes, men gjerne slik at noen av problemstillingene er mindre gode, og flere av drøftelsene ubalanserte og relativt knappe/for vidløftige. D-kandidaten klarer å dokumentere at noen kunnskaper om oppgavens temaer er tilegnet, men legger gjerne også for dagen huller, og har gjennomgående svake problemformuleringer/tynne drøftelser, eller beveger seg et stykke utenfor det som ligger nær å behandle. E-kandidaten er den som man vurderer seriøst å stryke, men som redder seg i land ved å vise en viss evne til å orientere seg i regelverket. Der er gjerne noe materielle kunnskaper og en viss forståelse, men kandidaten sliter typisk med å formidle klart det som fremstillingen tross alt indikerer at kandidaten har fått med seg; drøftelsene fremstår flere steder som lite innsiktsfulle. Bergen, 12.06/ Thomas Eeg, kursansvarlig