Samfunn Forskning. FNs klimapanel (IPCC) Maren Næss Olsen

Transkript

1 8 morgenbladet 30. september 6. oktober 2011 Samfunn Forskning Klimaforskere anklages for svindel, mafiavirksomhet og konspirasjon. Velregisserte svertekampanjer har gjennom to tiår brakt vitenskapen i vanry, og forskere til randen av sammenbrudd. Maren Næss Olsen Du er en nazist, sir. Gå og gurgle barberblader, din forpulte drittsekk!!!!!!!! SIEG HEIL PROF.SCHNEIDER! SIEG HEIL! Jeg håper det kommer et jordskjelv under det forpulte huset ditt og sender deg til helvete. budskap i e-poster sendt til klimaforskere Klimaforsker Ben Santer er blitt vant til de falske anklagene som fortsatt resirkuleres på internett. Forskeren ved klimamodelleringssenteret ved Lawrence Livermore National Laboratory i California har lært seg å leve med de mange sinte e-postene, som iblant har vært ispedd trusler om å ramme både ham og familien. Men en kveld for rundt fire år siden kom truslene nærmere. Ved titiden hørte Santer noen banke på husdøren. Da han åpnet den, fant klimaforskeren en død rotte på trappen. Han så en mann kjøre bort fra huset i en gul Hummer. Tanken på at sønnen min kan komme til skade på grunn av det jeg driver med, gjør meg sint, sier Santer til Morgenbladet. Kafkaprosessen. Én enkelt setning var alt som skulle til for å forandre livet til Ben Santer. I 1995 var den nokså ukjente, men svært talentfulle klimaforskeren hovedforfatter for ett av kapitlene i rapporten til FNs klimapanel (IPCC), som besto av flere hundre forskere, og hadde som formål å sammenfatte resultatene fra klimaforskningen. Konklusjonen i hans kapittel, som omtalte årsakene, markerte en milepæl i forståelsen av klimaendringene: «Bevisbyrden indikerer en tydelig menneskelig påvirkning av det globale klimaet.» Det Santer ikke visste, var at denne setningen skulle sette sterke motkrefter i sving. Våren 1996 gikk den nå oppløste tankesmien The Global Climate Coalition til angrep med rapporten «IPPC: FNs klimapanel (IPCC) En internasjonal institusjon opprettet av Verdens meterologiorganisasjon og FNs miljøprogram i 1988 for å gi objektiv informasjon om klimaendringer. IPCC sammenfatter vitenskapelig, teknisk og sosioøkonomiske informasjon som er relevant for å forstå menneskeskapte klimaendringer. Har så langt kommet med fire evalueringsrapporter, i 1990, 1995, 2001 og Neste rapport kommer i Mer enn 800 eksperter fra alle regioner i verden og alle relevante fagfelt bidrar i arbeidet med å skrive rapportene. FNs 17. klimakonferanse arrangeres 28. november-7. desember i Durban i Sør- Afrika. Lite tyder på et gjennombrudd i forhandlingene om en ny avtale om utslippsreduksjoner før Kyoto-avtalen utløper i Renvaskes: Sir Muir Russell (nummer to fra venstre) la i juli i fjor frem en granskningsrapport som frikjenner klimaforsknin forskning også er frikjent i fire andre uavhengige rapporter. institusjonalisert vitenskapelig rensing?» der de anklaget Santer for å ha manipulert rapporten. Språkbruken var neppe tilfeldig: Etnisk rensing var på alles lepper i kjølvannet av Srebrenica-massakren året før, der 8000 bosniere ble drept. Jeg hadde selv mistet besteforeldrene mine i en konsentrasjonsleir. Nå ble jeg anklaget for vitenskapelig rensing. Anklagene var ekstreme. Dette var åpningssalven, forteller Santer. Snart ville en kongressrepresentant ha rede på hvorfor i all verden Santer hadde fått lov til å jobbe med IPCC-rapporten. Brev med sterke anklager mot klimaforskeren ble sendt til president Bill Clinton. Arbeidsgiveren hans ble forsøkt presset til å sparke ham. I en e-post som ble distribuert og videresendt til mange, ble det hevdet at han skulle stilles for krigsforbryterdomstolen i Haag, side om side med serbiske krigsforbrytere, for «forfalskning av internasjonale vitenskapsdokumenter». Ingenting i utdannelsen min hadde forberedt meg på dette. Plutselig måtte jeg forsvare min integritet på verdensscenen, sier Santer. Det hele kulminerte med et innlegg i The Wall Street Journal der fysikeren Fred Seitz mer om ham siden anklaget Santer for å ha manipulert IPCC-rapporten for å «villede beslutningstagere og publikum». Leserbrevet ble til flere, nå kom fysikeren Fred Singer mer om også ham siden på banen, til tross for at påstandene om manipulasjon stadig ble tilbakevist av alle med faglig tyngde på feltet. Santer prøvde fortvilet å forsvare seg mot anklagene, som til tross for at de ble ettertrykkelig tilbakevist fra forskerhold, kom i stadig nye former, og den dag i dag resirkuleres på internett. De gjorde livet mitt forferdelig, sier han i dag. Noen år senere, da internett ble allemannseie, skulle det komme anklager i bloggformat, og drapstrusler mot både ham og familien. Forsto du hva som skjedde? I 1996 hadde jeg ingen anelse om at de som sto bak hadde gjennomført lignende aksjoner før. Men jeg forsto at

2 30. september 6. oktober 2011 morgenbladet 9 Tanken på at sønnen min kan komme til skade på grunn av det jeg driver med, gjør meg sint. ben santer, klimaforsker ved lawrence livermore national laboratory gen ved University of East Anglia i den såkalte Climategate-saken. Rapporten var laget på oppdrag for universitetet, hvis foto: sang tan/scanpix ekstremt mektige mennesker ville tvinge meg til taushet. De ville etablere områder der forskere ikke tør å gå. Et tilfeldig offer. Naomi Oreskes var ikke noe opplagt mål. Hun var ikke klimaforsker, men vitenskapshistoriker ved University of California i San Diego, med vitenskapelig debatt som spesialfelt. Oreskes hadde knapt nok trodd at noen ville lese hennes korte artikkel «The Scientific Consensus on Climate Change», som ble publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Science i 2004, og tok utgangspunkt i en kvantitativ studie av 928 vitenskapelige artikler om klimaforskning. I artikkelen fastslo hun at debatten om de grunnleggende faktaene om klimaendringer var over i forskermiljøene. De hadde nådd konsensus: «Uten substansiell uenighet finner forskere at menneskelig aktivitet varmer opp jordens overflate,» skrev hun. Plutselig begynte Oreskes å få truende e-poster. Den republikanske senatoren James Inhofe angrep henne ved navn i en tale. Historieprofessoren skjønte fint lite. Ved en tilfeldighet var jeg blitt skyteskive. Da det skjedde, begynte jeg å undersøke nærmere. Jeg oppdaget et mønster, sier hun til Morgenbladet. Episoden skulle lede til fem års undersøkelser, og boken Merchants of Doubt, som vakte oppsikt i klimamiljøet da den kom ut i fjor. I boken kartlegger Oreskes sammen med Erik M. Conway hvordan en håndfull vitenskapsmenn tilknyttet et knippe tankesmier har forsøkt å tåkelegge klimaforskningen. En del av taktikken har vært å angripe enkeltforskere. Oreskes har døpt mennene som har benyttet strategien «tvilens handelsmenn», fordi taktikken deres har gått ut på å så tvil. Ben Santer var den første som ble utsatt for et personangrep. Det vitenskapelige miljøet forsto ikke mønsteret. Forskerne ble sjokkert, de driver jo i utgangspunktet med apolitiske aktiviteter. De forsker på naturvitenskap, de er ikke aktivister. De fleste av dem hadde ingen anelse om hvordan de skulle reagere. Desinformasjonsstrategien er svært effektiv. Når forskerne må forsvare seg, har de tapt debatten. Straks du er anklaget for noe, har du en aura rundt deg som påvirker troverdigheten, sier hun. Oreskes forteller at miljøer tilknyttet ultrakonservative tankesmier med finansiering fra blant andre olje- og kullindustrien står bak angrepene på klimaforskerne. Tankesmiene forsvinner gjerne etter hvert som de får negativ oppmerksomhet, mens nye popper opp, med de samme menneskene. I dag er særlig de amerikanske tankesmiene The Heartland Institute i Chicago og Competitive Enterprise Institute i Washington D.C. aktive. Disse folkene har vært ekstremt effektive når det gjelder å forvirre en stor del av den amerikanske befolkningen angående klimaendringer, sier Oreskes. Det som startet med lobbykampanjer fra tankesmier, har vokst til et større fenomen. I dag fungerer tankesmiene som argumentfabrikker som fôrer et nettverk av bloggere og aktivister som fornekter klimaendringer, samt politikere knyttet til høyrepopulistiske strømninger som den amerikanske Tea Party-bevegelsen. Et miljø vokser frem. Høsten 2007 kunngjorde Nobelkomiteen at forskerne i FNs klimapanel (IPCC) var tildelt Nobels fredspris, sammen med demokraten Al Gore. Plutselig var oppmerksomheten rundt klimaendringer enorm. Det var et PR-gjennombrudd for forskningsmiljøet. Nå tok verden klimaendringer på alvor, i det minste for en stund. Men fredsprisen skulle vise seg å bli et tveegget sverd. Å bli knyttet til Al Gore ser ut til å ha gjort IPCC til et politisk mål, selv om IPCC er politisk nøytralt, sier klimaforsker og IPCC-hovedforfatter Kevin Trenberth, som til daglig leder seksjonen for klimaanalyse ved National Center for Atmospheric Research i Colorado, til Morgenbladet. I de ultrakonservative tankesmiene ble det nå mobilisert. Miljøet av såkalte denialists, eller klimaskeptikere, som de selv kaller seg, hadde vokst seg stort. Et omfattende nettverk av bloggere brakte videre argumentasjonen fra tankesmiene. Klimatvilerne hadde dessuten funnet et nytt og effektivt våpen i kampen mot klimaforskerne: De begynte å bombardere dem med innsynsbegjæringer, såkalte Freedom of Information Act requests. I USA og Storbritannia har borgerne lovfestet rett til innsyn i offentlige dokumenter, noe som også inkluderer dokumenter fra universiteter og offentlige forskningsinstitusjoner. Derfor kunne klimatvilerne kreve å få utlevert bakgrunnsmaterialet til forskerne. Folk er blitt mye mer effektive når det gjelder å plage klimaforskere. De har oppdaget innsynsbegjæringer, og det er en form for utpressing. Hvis du ikke gjør alt de ber om, skriver de om det på bloggene sine, sier klimaforsker Ben Santer. De mange innsynsbegjæringene tok opp mye tid for klimaforskerne. I juli 2009 fikk forskningssenteret Climate Research Unit (CRU) ved University of East Anglia i Storbritannia 59 innsynsbegjæringer på fire dager (mot bare tre totalt året før) etter en aksjon regissert av klimaskeptikerbloggen ClimateAudit. På ett tidspunkt ble vi invadert av

3 10 morgenbladet 30. september 6. oktober 2011 Samfunn Forskning Lastebilsjåfører og bønder: En aksjonsgruppe som kaller seg The Convoy of No Confidence demonstrerer mot planene om en CO2-avgift foran parlamentet i Australias hovedstad Canberra 22. august. Australske klimaforskere har mottatt dødstrusler i kjølvannet av debatten om den omstridte avgiften. foto: torsten blackwood/scanpix Trusselklimaet begjæringer. Det var helt klart en kampanje. De ba for det meste om data de enkelt kunne funnet selv. Når de fikk dem, gjorde de ofte ingenting med dem, sier universitetets prorektor Trevor Davies til Morgenbladet. Han skulle snart få langt større kampanjer rettet mot seg. Climategate-skandalen. 17. november 2009, bare uker før verdens politikere skulle møtes til FNs klimatoppmøte i København for å forhandle om en ny klimaavtale, brøt hackere seg inn på e- postserveren til University of East Anglias klimaforskere, i det universitetet beskriver som «et sofistikert angrep». En russisk nettside frigjorde så tusen private e-poster klimaforskerne hadde utvekslet over en tolvårsperiode. E-postene ble spredd via klimaskeptikerblogger, og kom raskt ut i media. Saken ble verdenskjent som Climategate klimaskeptikernes største PR-seier noensinne. Climategate skapte overskrifter over hele verden, og et inntrykk ble spredd av at verdens klimaforskere drev med juks og konspirasjon. I Storbritannia var saken på forsiden av avisene i ukevis. For innimellom knusktørre e-poster om forskningsresultater, fant skeptikerne e-poster der forskerne diskuterte hvordan de best kunne verge seg mot innsynsbegjæringene. Vi følte at vi ble oversvømt. Vitenskapsmiljøet var uforberedt og sjokkert. Noe av ordbruken i e-postene virket først bekymringsverdig, men det tok oss bare noen minutter å slå fast at det var sjargong, sier Trevor Davies, som håndterte mediestormen. Det gikk ikke særlig bra. Enkelte karakteriserte Climategate som århundrets største vitenskapelige skandale. Saken ble ikke bedre av at sjefen for klimasenteret CRU, Phil Jones, som ble utsatt for de hardeste anklagene, brøt sammen under presset, og derfor ikke var i stand til å møte mediene. Det ble skapt et slags vakuum der klimaskeptikerne fikk dominere. Anklagene var helt sprø: At universitetet vårt var selve hjertet i en stor konspirasjon, og at en håndfull forskere lurte verden. Det var fullstendig absurd, sier Davies. Disse folkene har vært ekstremt effektive når det gjelder å forvirre en stor del av den amerikanske befolkningen. naomi oreskes, vitenskapshistoriker og forfatter av boken merchants of doubt «Klissete hender.» I desember 2009, noen uker etter «avsløringen», var de angivelig korrupte klimaforskerne det store temaet på klimatvilernes motkonferanse, som ble holdt noen t-banestopp unna FNs offisielle klimakonferanse i København. Bare fordi 2500 mennesker eller 2,5 millioner mennesker eller 25 milliarder mennesker skriker veldig høyt om noe som er galt, betyr ikke det at det er riktig, sa den profilerte klimaskeptikeren Ian Plimer til forsamlingen, der Morgenbladets journalist var til stede. Det var klimaforskerne i FNs klimapanel han snakket om. De som, ifølge Plimer, brukte forurensede bevis. Det er de samme forurensede 2500 menneskene som vil ta hånden i lommen vår, ta pengene ut og la dem gå gjennom all slags klissete hender før de forsvinner for alltid. Og klimaet kommer ikke til å forandre seg med penger, sa Plimer, som er professor i gruvegeologi ved Adelaide University, og kjent som verdens ivrigste forkjemper for en teori som for lengst er tilbakevist om at klimautslippene hovedsakelig kommer fra vulkaner. Motkonferansen Copenhagen Climate Challenge var sponset av CFACT, nok en klimaskeptisk amerikansk lobbyorganisasjon som tidligere fikk midler fra oljeselskapet ExxonMobil. Blant talerne var Lord Christopher Monckton, som hevdet at klimatiltak er et forsøk på å påtvinge verden en kommunistisk regjering, og som senere samme uke skulle kalle en gruppe amerikanske klimademonstranter «Hitler Youth». Det er en global konspirasjon, sa han til de mange journalistene i salen. En forsker med djevelhorn. Frem til vinteren 2009 var Phil Jones en produktiv, men stillfaren klimaforsker med instrumentelle klimaendringer og studier av klimaet gjennom jordhistorien som spesialfelt. Han jobbet med å samle værdata fra målestasjoner verden over for å komme frem til månedlige gjennomsnittstemperaturer, i tillegg til å være

4 30. september 6. oktober 2011 morgenbladet 11 Skeptikerne En liten gruppe mennesker og tankesmier står bak de hardeste angrepene mot klimaforskningen. James Inhofe Den republikanske senatoren fra Oklahoma er den ivrigste klimaskeptikeren i amerikansk politikk. Han har gjentatte ganger angrepet enkeltforskere i talene sine, og har dessuten tatt til orde for at 17 av verdens ledende klimaforskere bør politietterforskes for manipulering av forskningsresultater. Marc Morano Tidligere assistent for senator James Inhofe. Driver bloggen Climate Depot tilknyttet tankesmien CFACT og regnes som en av de ivrigste skeptikerbloggerne. Han har uttalt at klimaforskere fortjener offentlig pisking. Når Morano angriper klimaforskere på nettsiden sin, legger han også ut e-postadressene deres, og oppfordrer leserne til å kontakte dem. The Heartland Institute Tankesmie kjent for sin bruk av eksperter med tynn om noen formell bakgrunn innen klimaforskning. Arrangerer alternative klimatoppmøter der de samler skeptikere fra hele verden. Sponset den amerikanske fysikeren Fred Singers alternative klimarapport. Competitive Enterprise Institute Tankesmiene Competitive Enterprise Institute og American Tradition Institute som begge bruker samme advokat og talsperson har gått til sak mot flere klimaforskere for å få utlevert deres forskningsdata og private e-poster. Søksmål er blitt rettet mot NASAs klimaforskere, samt klimaforskeren Michael Mann, som er mannen bak den såkalte hockeykøllegrafen som estimerer temperaturutviklingen de siste 1000 år. Steven McIntyre Driver bloggen ClimateAudit, og peprer klimaforskere med innsynsbegjæringer der han ber om utlevering av alt fra forskningsdata til private e-poster. Han har via bloggen oppfordret andre til å gjøre det samme. Lord Christopher Monckton Klimaskeptikermiljøets største kjendis og folketaler. Briten er knyttet til flere av de amerikanske tankesmiene, og turnerer jevnlig i USA, der han blant annet deltar på Tea Party-møter. Har utfordret Al Gore til klimadebatt gjennom helsides annonser sponset av The Heartland Institute. Hevdet at han hadde lest klimaavtalen fra 2009 før den var fremforhandlet, og at den ville koste rike land 50 prosent av bruttonasjonalproduktet. Har ikke klimafaglig bakgrunn. IPCC-medforfatter. Det var før Climategate-anklagene. I de hackede e-postene av svært privat karakter uttrykte Jones glede over en klimaskeptikers død, og oppfordret kolleger til å slette e-poster for at ikke klimaskeptikere skulle få tilgang til dem. Dessuten skrøt han av at han hadde brukt et «triks» for å «gjemme reduksjonen» i et temperaturdiagram. At «trikset» var forskersjargong, var det få som fikk med seg. Likeså at mange av e-postene viste at forskerne var under ekstremt press fra skeptikere som bombarderte dem med innsynsbegjæringer, vridde på forskningen deres og anklaget dem for å være svindlere. For plutselig var kortene snudd. Jones ble påklistret djevelhorn på bilder på internett, anklaget for alt fra juks til planer om å innføre verdensomspennende diktatur, og mottok i løpet av noen måneder 200 truende e- poster, blant dem flere drapstrusler, ifølge tidsskriftet Nature. Han gikk kraftig ned i vekt, begynte på beroligende medisiner for å komme seg gjennom dagene, og fremsto som en blek skygge av seg selv. Den innadvendte forskeren, som regnes blant verdens fremste, men ikke liker publisitet, har fortalt The Sunday Times at han i en periode vurderte selvmord. Jones hadde ikke anledning til å la seg intervjue av Morgenbladet. Han tok dette veldig, veldig tungt, sier prorektor Davies, som påpeker at universitetet ikke var forberedt. Anklagene var helt sprø: At universitetet vårt var selve hjertet i en stor konspirasjon. trevor davies, prorektor ved university of east anglia Skeptikerne lyktes veldig godt, og forskermiljøet forsto ikke hvordan en svertekampanje fungerer. I ettertankens lys burde vi ha påpekt at dette var taktikk. De angriper enkeltindivider, og plukker setninger ut av kontekst, sier han. Forskningsarbeidet ved East Angliauniversitetets klimasenter stoppet opp i et helt år på grunn av saken. Doktorgradsstipendiatene fikk e-post fra ukjente mennesker som oppfordret dem til å finne seg noe annet å gjøre. Men prorektor Davies er aller mest redd for at den såkalte Climategate-avsløringen skadet forhandlingsklimaet ved klimakonferansen i København i desember 2009, et toppmøte som endte som en gedigen fiasko. Det plaget oss veldig at dette skjedde bare noen uker før klimakonferansen. Tidenes største konkrete angrep på vitenskapen kom på et tidspunkt da den var viktig, sier Davies. Frikjent på overtid. I ettertid har alle de fem uavhengige granskningene av den såkalte Climategate-saken frikjent klimaforskningen og karakterisert den som bunnsolid uten at det har skapt noen form for mediestorm mot de mange som fremsatte anklagene. Granskningene som frikjenner oss er praktisk talt blitt ignorert i massemediene, sier Davies. The US Environmental Protection Agency offentliggjorde i fjor sommer en rapport om saken etter å ha gransket samtlige hackede e-poster. De fant ikke noe annet enn «ærlig diskusjon mellom forskere som jobber seg gjennom spørsmål som dukker opp når man skal sette sammen og presentere store datasett». Ifølge rapporten har organisasjonene som leverte inn klager på klimaforskningen deriblant tankesmien Competitive Enterprise Institute, Ohio Coal Association, Peabody Energy Company og delstaten Texas «rutinemessig misforstått og gitt feilaktive beskrivelser av de vitenskapelige temaene, trukket feilaktige vitenskapelige konklusjoner, benyttet seg av åpenbare overdrivelser, dratt i tvil etikken til klimaforskere flest, karakterisert handlinger som «forfalskninger» og «manipulasjon» uten noen rot i virkeligheten, og hatt overdreven tillit til blogger, nyhetsartikler og litteratur som verken er fagfellevurdert eller nøyaktig oppsummert i anmodningene.» Videre heter det at anklagerne ofte plukker «bruddstykker av språk som skaper spørsmål eller inntrykk av uanstendighet, uten å se dypere på sakene eller legge frem bevis som bekrefter at upassende handlinger har funnet sted». «Climategate 2.0». Etter Climategate var det den amerikanske romfartsetaten NASAs tur til å få unngjelde. Den ultrakonservative tankesmien Competitive Enterprise Institute (CEI) kunngjorde

5 12 morgenbladet 30. september 6. oktober 2011 Trusselklimaet 24. november 2009 at de ville gå til sak mot NASA Goddard Institute for Space Studies, blant annet med krav om å få utlevert de private e-postene til klimaforsker Gavin A. Schmidt. I et innlegg publisert via bloggenettverket Pyjamas Media karakteriserte saksøker Christopher Horner fra CEI saken som «Climategate 2.0» og bevis for at «amerikansk klimaforskning er like korrupt som CRU», med henvisning til klimaforskningen ved University of East Anglia. Det er veldig stressende. Det gjør at de kan finne på overskrifter. Målet deres er å skape en avskrekkende effekt og få oss til å holde kjeft, sier NASA-forsker Gavin A. Schmidt til Morgenbladet. Han er blitt skyteskive fordi han er grunnlegger av bloggen RealClimate, der klimaforskere blogger om forskning. CEI anklaget Schmidt for å slette klimaskeptikeres kommentarer på RealClimate-nettsidene. Saken verserer fortsatt i rettssystemet, selv om tankesmien ennå ikke har klart å få noen domstol til å ta den. Disse folkene bruker navnet og karrieren din, og anklager deg for forferdelige ting, men du kan ikke ta det personlig. Du blir anklaget for å vri forskningen, manipulere data, bruke vennene dine til å få artikler publisert, for grov uærlighet Men det er ikke meg. Jeg skjønner hvorfor de gjør det. For dem er vi bare veislakt. De er ikke interessert i vitenskap, sier Schmidt. Han mener det er håpløst å bruke tiden sin på klimaskeptikerne. Du kan velge å gjørmebryte med idioter. Jeg orker ikke bruke tid på dialog med folk som tror alt du sier er løgn. Den offentlige debatten om klima er grunn. Klimaskeptikerne har en mye høyere stemme enn antallet og bevisene deres skulle tilsi. De har effektivt flyttet debatten mot stupiditet i stedet for klarhet, sier Schmidt, som i likhet med så mange andre jevnlig får ubehagelige og truende e-poster fra klimaskeptikere som kommer med fantasifulle anklager. Disse nettstedene publiserer e-postadressen din, så folk kan skrive til deg at «du burde vært i fengsel», forteller han. Fra tobakk til klima. Da Ben Santer i 1996 ble utsatt for en svertekampanje, deltok de to amerikanske fysikerne Fred Seitz og Fred Singer i angrepet. Santer var ikke den første de angrep, noe vitenskapshistoriker Naomi Oreskes oppdaget i arbeidet med boken Merchants of Doubt. De visste hvordan det fungerte, de hadde gjort nøyaktig det samme før, med debatten rundt helsefarene ved røyking, sier hun. Taktikken har vært å angripe forskning. I fire tiår har Seitz og Singer og flere andre vitenskapsmenn samarbeidet med tankesmier og private selskaper for å gå i mot vitenskapelig konsensus som er lite lønnsom for enkelte aktører og selskaper. De har påstått at det er uklare bevis for at passiv tobakksrøyking fører til kreft. De har påstått at naturlige årsaker, ikke KFK-gasser, som blant annet ble brukt i kjøleskap, forårsaket hull i ozonlaget. På begynnelsen av 1990-tallet gikk de løs på debatten om klimaendringer. Hvorfor virker dette? Noe av årsaken er mediene. En del Angrep fra toppen: Texas-guvernør Rick Perry, som kan bli republikanernes presidentkandidat neste år, hevder at klimaforskningen er svindel. - Et betydelig antall forskere har manipulert data for å sikre at dollar ruller inn til prosjektene deres, sa han på et møte i New Hampshire i august. Her deltar han i en CNN-debatt i Tampa, Florida 12. september. foto: win mcnamee/scanpix av strategien er å presse journalister til å slippe til begge parter i en debatt. De klarte å utnytte dette for å få det til å virke som det var en faktisk vitenskapelig debatt, sier Oreskes. Seitz døde i 2008, mens Singer fortsatt er aktiv i skeptikermiljøet gjennom flere tankesmier, deriblant The Heartland Institute, som blant annet organiserer klimatoppmøter for skeptikere. I 2007 grunnla Singer Nongovernmental International Panel on Climate Change, en slags skyggeorganisasjon som etterligner FNs klimapanel og produserer klimarapporter som konkluderer med at eventuelle klimaendringer først og fremst vil føre til positive konsekvenser, og at det har vært varmere før. Oreskes sier at klimaskeptikerretorikken ofte kan spores fra nettverket av tankesmier via bloggere, og deretter til dem som skriver e-poster til forskerne. Skeptikermiljøet spenner fra det tilsynelatende seriøse til det ekstremt fantasifulle: Enkelte diskuterer FNs storslåtte plan om å ta over verden og gjeninnføre kommunismen i global form. Og de er en del av en politisk bevegelse som setter frihet fra skatter, avgifter og reguleringer foran alt. Skeptikerideene sprer seg dessuten over store avstander. Gruveindustrien i Australia har virkelig tatt til seg hvordan man gjør dette. Det er en slags smitte, sier Oreskes. Fem kjennetegn på vitenskapsfornektelseskampanjer 1. Identifisering av konspirasjon Det blir fremmet påstander om at vitenskapelig konsensus skyldes at forskerne er involvert i en kompleks og hemmelig konspirasjon. 2. Bruk av falske eksperter Enkeltpersoner som hevder de er eksperter, men som har oppfatninger som bryter med etablert kunnskap, kjøres frem. Dette skjer gjerne sammen med marginalisering av virkelige eksperter. 3. Selektivitet Isolerte artikler som avviker fra hovedstrømningene i forskningen blir brukt til å diskreditere hele forskningen. 4. Urealistiske forventninger til forskningen Det fremsettes argumenter som at fordi matematiske modeller har iboende elementer av usikkerhet, kan de ikke brukes til å forstå et fenomen. 5. Logiske feilslutninger og uriktig fremstilling av motpartens argumenter For eksempel ved bruk av stråmenn, der motpartens argumentasjon blir uriktig fremstilt for lettere å kunne motsies. kilde: martin mckee: «denialism: what is it and how should scientists respond?», european journal of public health, 2009 Mafiaanklager i Norge. Også Bjerknessenteret i Bergen får merke trenden. Flere av klimaforskerne vegrer seg for å opptre i mediene eller velger å holde seg helt borte på grunn av konspirasjonene de gang på gang må forsvare seg mot. Det er en betydelig overføring av konspirasjonsteorier på nettet. Mye har utspring i tankesmier og Tea Party-inspirerte knutepunkt i USA, sier professor i oseanografi og klimaforsker Helge Drange til Morgenbladet. Bjerknessenteret er ett av verdens ledende forskningsmiljøer innenfor klima, og flere forskere, deriblant Drange, bidrar til IPCC. Mange deltar også i den norske debatten. Disse får jevnlig telefoner og e- poster fra nordmenn som vil forklare dem at de er en del av en konspirasjon. E-postene vi får, er ikke truende, men meget ubehagelige. Det kommer beskyldninger om at vi er en edderkopp i et nettverk eller del av mafiaaktiviteter, at vi ikke forstår konsekvensene av våre klimauttalelser, at vi krisemaksimerer for å sikre egne prosjektpenger, og at vi er faglig inkompetente, uttrykt i veldig klare ordelag. Det er en veldig aggresjon og sinne. Forskerne som er nye i gamet og blir intervjuet, blir høvlet ned til de grader. En del opplever det som såpass ubehagelig at de foretrekker å sitte på kontoret, sier han. Personlig er Drange overbevist om at vitenskapen vil trenge gjennom i offentligheten på lang sikt. I mellomtiden er jeg veldig usikker. Det er sterke krefter, mye penger, og en kjempestor infrastruktur som frykter omlegginger, sier han. Frykt og politietterforskning. «Faktum er at vi ikke kan gjøre greie for den manglende oppvarmingen for øyeblikket, og det er en parodi at vi ikke kan,» skrev klimaforsker og IPCC-forfatter Kevin Trenberth i en av de hackede e-postene fra I skrivende stund får den løsrevne setningen Google-treff. Den har vært gjengitt i verdens største aviser, og klimaskeptikerne bruker fortsatt sitatet som bevis for at klimaforskere er korrupte, og egentlig mener at kloden blir kaldere, ikke varmere. Trenberth er uenig. Siden 2009 har forskeren ved National Center for Atmospheric Research i Colorado kjempet for å få frem at sitatet hans egentlig dreier seg om forskernes manglende evne til å overvåke energistrømmer knyttet til kortsiktige klimavariasjoner og slett ikke hadde til hensikt å så tvil om sammenhengen mellom co2-utslipp og global oppvarming. Klimaskeptikerne bruker også et løsrevet sitat der Trenberth spøkefullt skriver «Where the heck is global warming?» etter et par dager med sprengkulde i hjembyen Boulder, som bevis for hans korrupte natur. Klimaforskeren har tatt vare på 19 sider med ubehagelige og truende e-poster han mottok i etterkant av Climategate. Men jeg skjønte med en gang at det som foregikk var politisk, og tok det ikke så personlig som mange andre klimaforskere, sier Trenberth. Angrepene mot ham og kollegene blir stadig mer politiske. I fjor tok den republikanske amerikanske senatoren James Inhofe til orde for at 17 av verdens mest anerkjente klimaforskere deriblant Trenberth, Santer og Schmidt som er intervjuet i denne saken skulle politietterforskes for manipulering av forskningsdata på bakgrunn av den såkalte Climategate-saken. Vi mottok et offisielt brev med beskjed om ikke å slette noen e-poster som har med dette å gjøre. Republikanerne kontrollerer ikke Senatet, så det er ikke

6 30. september 6. oktober 2011 morgenbladet 13 Avviser trakassering Hengt ut: Frem til vinteren 2009 var professor Phil Jones en produktiv klimaforsker ved University of East Anglia, etter Climategate ble hetsen mot ham så omfattende at han vurderte selvmord. faksimile fra et kommentarfelt på freerepublic.com mulig for dem å forfølge dette nå, men det kan skje etter neste valg, sier Trenberth. Han har tatt opp kampen mot forskerangrepene, og forteller at mange klimaforskere er blitt redde. Hvis du publiserer en høyprofilert artikkel i tidsskriftene Science eller Nature, blir du angrepet. Mange forskere takler det ikke særlig bra. De trekker seg tilbake. Selv er jeg blitt dyttet i motsatt retning, sier han. Forskerne får nok. I juni i år vedtok verdens største forskningsorganisasjon AAAS American Association for the Advancement of Science en uttalelse der de uttrykte sterk bekymring for omfanget av personangrep mot klimaforskere. «Rapporter om sjikane, drapstrusler og rettslige skritt har skapt et fiendtlig miljø som undertrykker fri utveksling av vitenskapelige funn og ideer, og gjør det vanskelig å nå publikum med faktainformasjon og vitenskapelige analyser. AAAS tar til kraftig motmæle mot angrep på forskere som stiller spørsmål ved deres personlige og profesjonelle integritet eller truer deres sikkerhet basert på misnøye med deres vitenskapelige konklusjoner,» skriver organisasjonen. Uttalelsen kom kort tid etter at det ble kjent at flere australske klimaforskere får ekstra beskyttelse på grunn av det høye trusselnivået, og at ni av klimaforskerne ved Austalian National University i Canberra er flyttet til sikrere steder på campus etter å ha mottatt drapstrusler per e-post. Likevel finnes det optimister, også blant dem som har fått føle angrepene på kroppen. Selv om det har vært vanskelig de siste par årene, tror jeg vi ser en reaksjon nå. Jeg håper at forsøkene på å demonisere klimaforskningen vil mislykkes, sier klimaforsker Ben Santer. Uansett hvor mye penger de bruker, kan de ikke forandre vitenskapen. mno@morgenbladet.no Kilder: James Hoggan: Climate Cover-up, The Guardian, Clive Hamilton, Nature, Science, På Høyden, Scientific American, American Association for the Advancement of Science, United States Environmental Protection Agency, Pål Prestrud, Cicero, University of East Anglia. Christopher C. Horner ved tankesmiene Competitive Enterprise Institute og American Tradition Institute, som står bak flere søksmål mot klimaforskere for å få utlevert deres private e-poster, svarer følgende i en e-post til Morgenbladet der han blir konfrontert med bekymringsmeldingen fra forskningsorganisasjonen American Association for the Advancement of Sciences (AAAS) angående trakassering av klimaforskere: «Jeg er ikke oppmerksom på noen trakassering, hvis du ikke skulle referere til «skeptiker»-forskerne som mistet jobbene sine under politisk press, som George Taylor i Oregon, Pat Michaels i Virginia, David Legates i Delaware. Jeg har imidlertid møtt dette argumentet fra blant andre AAAS angående innsynsbegjæringer mot forskere som er avhengige av skattebetalernes penger og derfor underlagt offentlighetsloven som Fullstendig usant Fysiker Fred Singer avviser flere av påstandene som fremsettes om ham i boken Merchants of Doubt. I en e-post svarer Fred Singer følgende på Morgenbladets spørsmål: Hvorfor deltok du i det som ser ut til å være et organisert pr-angrep på klimaforsker Ben Santer i 1996? «Santer forfalsket et viktig IPCC-kapittel (som han var hovedforfatter for) etter at andre forskere hadde godkjent det. Han fikset også på en viktig graf. Han innrømmet disse handlingene skriftlig. Et dusin av oss svarte på et brev fra noen forsvarere av global oppvarming som roste Santers handlinger.» Hva er din reaksjon på påstanden om at du har vært på feil side av vitenskapelig konsensus når det kommer til alt fra hullet i ozonlaget til passiv røyking? «Påstanden er feil.» Singer legger her ved en lenke til en artikkel han har skrevet der han viser til Klimaskeptiker: Christopher C. Horner et vilkår for ansettelsene sine. Og de ønsker at skattebetalerne skal omgjøre betingelsene for sin tidligere større, post facto og ad hoc. Dessverre, i og med at AAAS og andre ikke sa noe da Michaels, Legates, Fred Singer, Sallie Baliunas og Willie Soon mottok innsynsbegjæringer, lenge før vi begynte med denne praksisen, må jeg konkludere med at deres tårer og angst dreier seg om noe annet enn innsynsbegjæringer.» Klimaskeptiker: Den 87 år gamle amerikanske fysikeren Fred Singer hevder fortsatt forskning som tilbakeviser at passiv røyking fører til lungekreft. Hva vil du si til påstanden om at du har deltatt i angrep på vitenskap? «Fullstendig usant, det har vært motsatt.» Som vedlegg til e-posten sender Singer sin artikkel «Merchant of Smear: An Evaluation of Naomi Oreskes», der han blant annet skriver om forfatteren at «Hennes vitenskap er humbug; hennes historiske prosedyrer er dypt uprofesjonelle.»