Heidi Marie Kriznik DU KAN SOVE HER. Roman FORLAGET OKTOBER 2012

Transkript

1

2 Heidi Marie Kriznik DU KAN SOVE HER Roman FORLAGET OKTOBER 2012

3 HEIDI MARIE KRIZNIK Du kan sove her Forlaget Oktober AS, Oslo 2012 Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg EXIL DESIGN Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN: ISBN: (trykk) AV HEIDI MARIE KRIZNIK Applaus. Roman, 2002 Borte en vinter. Roman, 2007

4 1 Jeg veit ikke hva slags bil Said kommer med, han har ikke egen bil, han låner alltid. Flere av kameratene har BMW og Mercedes, men de bilene velger han sjelden, han er lei av å bli stoppa av politiet, som krever sjekk av vognkort og legitimasjon fordi de mistenker at BMW-en eller Mercedesen er stjålet. Jeg syntes jeg måtte gi han beskjed. I snart ei uke nå har far vært innlagt på sykehuset etter et kraftig slag. Hvorfor ringte du ikke før? sa Said. Han ville hente meg, ville at vi skulle komme dit sammen. Og nå står jeg på fortauet, utafor bygården jeg bor i, og venter. Jeg står rett ved rundkjøringa. Det har regna, og bildekka mot den våte asfalten høres ut som klister. Det var søstera mi Eva som varsla naboen da hun ikke fikk tak i far. Ytterdøra var åpen, og naboen kunne gå rett inn. Far lå på stuegolvet. Der hadde han nok ligget i hvert fall et døgn, mente legene. Det kunne aldri ha skjedd i Marokko, sa Said på telefonen. Vil Gerhard greie seg? sa han. Kommer du? sa jeg. Noe i meg gleder seg til å se Said, det kjennes bra at han skal være med å besøke far. Men jeg gruer meg også. Ti minutter, sa han. Nå har det gått snart tjue minutter. Jeg følger med på bilene, ser mot førersida, sjekker sjåførene. Det er over tre måneder sia vi så hverandre, sist gang var hos Badia, søstera hans. Jeg var bedt på middag, Badia sa det var bare hun og ungene. Men da jeg kom dit, var Said der også. Så spiste vi middag. Vi fem. Jeg lekte litt med Younes og Zuina etter maten, og så gikk jeg.

5 På den andre sida av gata har ei rekke med barnehagebarn og to voksne stansa ved fotgjengerovergangen, de står og venter. Når de voksne gir tegn, går ungene over to og to, hånd i hånd. Jeg har ofte forestilt hvordan barna våre ville se ut. Jeg har tenkt at det ville bli noen fine barn, at de ville ligne på Said. Han har runde øyne og når han smiler er det som om ansiktet hans åpner seg. Jeg sjekker displayet på mobilen, om han har prøvd å ringe. Jeg sparker borti en stein, den havner ut i veien. Jeg kunne ringe, men jeg vil ikke at han skal ta telefonen når han kjører. Han er distré, han har alltid så mye å tenke på: Hvordan skaffe jobb, hvordan leve. Jeg drar genserermene over hendene, og når jeg slipper, trekker genserermene seg tilbake. Du må ikke tro at det er lett å være gift med en utlending, sa mora mi. Men foreldra mine var gift i trettifire år, og hadde mora mi levd lenger, ville de sikkert ha vært gift fremdeles. Said og jeg har vært gift i tre år, og det er den tida som må til for at han skal få oppholdstillatelse. Vi bor ikke sammen lenger, det er et halvt år sia han flytta, men på postkassa mi står det fortsatt Anja Leitner og Said Taleb.

6 2 Jeg likte Said straks jeg så han. Han og kameraten Adil satt på benken utafor Løren flyktningmottak der jeg jobba. Said bodde ikke på mottaket, men Adil gjorde. Det var vinter og kaldt, og begge to var tulla inn i jakker og tepper, og det dampa fra plastboksen med mat som Said åpna. Det er sånn jeg husker det. Said og Adil som spiste couscous rett fra plastboksen og hørte på musikk fra walkmanen, med hver sin propp i øret. De tromma på benken, og på hverandre. De lo så godt at jeg også måtte le. Ça va? sa Said. Ça va bien, merci, sa jeg og gikk videre, og var nesten sikker på at Said så etter meg. Jeg hadde hatt så god følelse da jeg var på det jobbintervjuet. Det var i lokalene til Røde Kors i Storgata. Jeg hadde søkt stillinga som hvilende nattevakt på avdelinga for enslige mindreårige, en femti prosent stilling. Det var tre stykker som spurte meg ut, sjefen for mottaket, personalansvarlig i Røde Kors og den ledende miljøarbeideren. Vi lo mye, og praten gikk. Jeg fikk vite at det var nesten seksti søkere på nattevaktstillinga. Jeg var nyutdanna og hadde bare jobba ett år på et ungdomshjem og ett år på en institusjon for rus og psykiatri. Men da den ledende miljøarbeideren ringte meg, skjønte jeg før han rakk å si navnet sitt at jeg hadde fått nattevaktjobben. Først skulle jeg komme på en omvisning. Lørenmottaket ligger på området bak Aker sykehus, helt innerst, og første gangen jeg skulle dit, på den omvisninga, fant jeg ikke fram. Jeg hadde dårlig tid og spurte en mann jeg traff på om jeg var på rett vei, mannen nikka så vidt før han la ut om at mottaket opprinnelig hadde vært tysk militærbase og bunker, og at sykehuset også var tatt over av tyskerne. Sinzen Kriegslazarett, sa fyren og messa i vei om hvordan tyskerne hadde bygd rundt sykehuset, at trehusbebyggelsen var beregna

7 for behandling av venerisk sjuke tyske soldater. Fyren bodde der, og han tok følge et bra stykke for å få sagt sitt mens han pekte på eksempler på okkupasjonsmaktas arkitektur, sånn som mottaket. Da jeg omsider kom fram, sto det tre brannbiler og en politibil på plassen utafor. Ansvarshavende miljøarbeider, Brian, var der også. Han sa at det hadde vært branntilløp om morran, men at nå kunne han vise meg rundt som planlagt. Var den påsatt? sa jeg. Ja, sa Brian, skal vi begynne? Bygninga var litt innvikla, sa han. Det var korridorer fra A til F. Vi gikk ved sida av hverandre, Brian pekte til høyre og venstre, sa navnet på romma og avdelingene. I B- korridoren passerte vi kantina, det virka som den lå i kjelleren, kanskje fordi det var så få vinduer der. Kvinner og menn sto i kø for å få mat. Bak disken var det to ansatte, de la maten på tallerkener, delte ut noe som ligna grønnsaksuppe, sammen med brød, og glass med vann eller melk. Det er lunsjen, varm lunsj i dag, sa Brian. I avdelinga for enslige mindreårige var det ingen. Barna var på skolen. Men fordi det var den avdelinga jeg skulle jobbe på, fikk jeg se et av romma. Hele den ene veggen var fylt opp med tegninger. Det lå tegninger på golvet også. Nattevaktrommet fikk jeg ikke se, for de gutta som var nattevakter da, hadde ikke holdt særlig bra orden. Brian ville heller vise meg biljardrommet. Det var viktig å få kosovoalbanerne ut derfra innen elleve, sa han, for biljardrommet var på avdelinga for enslige mindreårige. Det lukta røyk, jeg spurte om det var lov å røyke der. Det er ikke alt vi kan gjøre noe med, sa Brian. Det hender at kosovoalbanerne kommer tilbake til biljardrommet etter at de er blitt jagd ut, sa han. Låses ikke døra inn til avdelinga for enslige mindreårige? sa jeg. Nei, sa han. Mottaket hadde hundre og tretti plasser, men det var beredskapsplasser på opptil tre hundre, og den gangen var det rundt to hundre og tretti der. Og jeg var den eneste på jobb om natta. Det var bare på avdelinga for

8 enslige mindreårige at det var lovpålagt å ha en ansatt på natta. Jeg sa jeg var ansatt for å passe på fjorten enslige mindreårige, ikke to hundre voksne asylsøkere. Du må regne med å være tilgjengelig for de andre også, sa Brian. De må kunne banke på døra di, sa han. For i F- korridoren var det en mann som ble psykotisk i perioder, og da måtte noen ta vare på barna, og kona. Og så hendte det, det hendte egentlig ganske ofte, at noen trengte hodepinetabletter på natta, og hodepinetablettene lå på nattevaktrommet fordi nattevakta var den eneste ansatte på natt. Så da må du gi dem de tablettene, sa Brian. Og så var det branntavla. Det hadde vært fire branntilfeller på kort tid. Den branntavla dekka en hel vegg. Du må finne ut hvor det lyser, sa Brian. Det var så mange korridorer, og rom. Alle brannene hadde starta i søppelrommet, Brian viste meg hvor det var på branntavla, sa det var viktig at jeg kjente til den og forsto oversikten, og hvor de forskjellige romma var. Og hva gjør jeg når jeg har funnet ut hvor det lyser? sa jeg. Da går du dit, sa Brian. Da omvisninga var over, satte jeg meg på benken rett utafor mottaket. Politibilen var der fremdeles, en av politimennene kom bort til meg. Han sa jeg ikke måtte finne på å jobbe der. Han sa bare det, og gikk. Og så kom portvakta og lurte på hva politimannen hadde sagt. Portvakta hadde en uåpna kartong med Marlboro, han reiv den opp og ga meg ei pakke. Advarslene på røykpakka var ikke norske. Du må passe deg for kosovoalbanerne, sa portvakta. De er glad i jenter, sa han og ga meg ei sigarettpakke. Jeg trodde du var kosovoalbaner, sa jeg. Jeg, nei, sa han. Han spurte om jeg trengte fyr, han dro fram en sigarett fra den åpne pakka han hadde i skjortelomma, tok fram lighteren og tente sigaretten. Han ga meg den, tente så en til seg sjøl, og fulgte meg til porten. Jeg fortalte han om en støttemarkering for Kosovo som jeg hadde vært på et par år før, jeg hadde ikke hatt lyst til å gå dit, for jeg visste ikke helt hva jeg mente ennå og ville sette meg bedre inn i det. Klart du må støtte

9 Kosovo, Kosovo er den svake part, sa dem jeg prata med. Da jeg kom på støttemarkeringa, ble jeg bedt om å holde en parole. Jeg husker ikke hva det sto på min, men jeg husker parolen foran meg, det var en etterligning av Nike-logoen, en rød dråpe, en bloddråpe. Skrifta var også rød, og det sto: NATO, just do it! Portvakta skjønte ikke hva jeg mente, jeg måtte gjenta, NATO, just do it! Og med hvilken farge skrifta var malt. Jeg var på gråten. Den gode følelsen fra intervjuet var borte. Jeg likte ikke den portvakta. Og jeg tenkte på de der branntilfella og det han politimannen hadde sagt, jeg tenkte på de lange korridorene og den digre branntavla. Jeg kjente meg urolig, og ringte til og med faren min på vei fra omvisninga, jeg visste ikke hvem andre jeg skulle ringe til. Og fordi faren min har hatt så mange forskjellige jobber og det av ymse slag, spesielt den første tida han var i Norge, tenkte jeg at han ville forstå. Det høres ikke bra ut, sa faren min. Men du gjør jo som du sjøl vil, sa han. Det kjentes for seint å trekke seg fra nattevaktstillinga, og kanskje var jobben bedre enn jeg trodde? Jeg var uansett alltid nervøs når jeg skulle begynne i ny jobb. Og det var sjelden femtiprosentstillinger ledige, og natt-tillegga gjorde at jeg ville tjene nesten like mye som i en full stilling. Det argumentet skjønte faren min. Jeg avtalte oppstartsdato med Brian. Jeg tenkte at jeg i hvert fall fikk prøve. Og så har jeg alltid tenkt at jeg må ta konsekvensene av de valga jeg gjør, og har gjort. Jeg gikk tre til fire nattevakter i uka, de skulle være hvilende mellom tolv på natta og seks om morran, men knapt noen av dem var det. Jeg grua meg til hver vakt. Men jeg gleda meg til smilet Said ga meg hvis han satt der på benken utafor mottaket når jeg kom. Og det gjorde han ofte. Kameraten til Said, Adil, hadde søkt om opphold på humanitært grunnlag, men han var fra Marokko som Said og ble satt i båsen Søker

10 på økonomisk grunnlag, og det var ganske så opplagt hvordan det kom til å gå med den søknaden. Said hilste, jeg hilste. Han smilte. Jeg smilte tilbake, han ropte på meg. Noe i meg hadde lyst til å gå bort til han, men jeg turte ikke. Neste gang jeg så han, passa jeg på å smile og vinke litt ekstra, for jeg ville ikke at han skulle tro at jeg var likegyldig til at han satt der på benken. Av de andre miljøarbeiderne fikk jeg vite at Said hadde spurt etter meg, hva jeg het, når jeg var på vakt. Han har ikke noe her på mottaket å gjøre, han bor ikke her, ble det sagt. Vil du at vi skal be han la deg være i fred? Trenger ikke det, han er helt ålreit, sa jeg. Jeg ville at Said skulle fortsette å gi meg det der smilet før jeg gikk på vakt. Jeg ville at han skulle sitte på den benken, og ikke slutte med det. Det var dager han ikke satt der, og da savna jeg han.