ETTERREGNINGSORDNINGEN FOR MELK

Transkript

1 ETTERREGNINGSORDNINGEN FOR MELK *** En vurdering av konsekvensene av å avvikle etterregningsordningen og utredning av alternative kontrollregimer i meierisektoren *** Offentlig versjon Arbeidsgrupperapport

2 Arbeidsgruppen har hatt følgende sammensetning: Avdelingsdirektør Steinar Hauge (Konkurransepolitisk avdeling i Moderniseringsdepartementet, leder) Byråsjef Helge Aske (Konkurransepolitisk avdeling i Moderniseringsdepartementet ) Rådgiver Anne Moursund Skyberg (Konkurransepolitisk avdeling i Moderniseringsdepartementet, sekretær) Spesialrådgiver Almar Sagelvmo ( Landbrukspolitisk avdeling i Landbruks- og matdepartementet ) Rådgiver Håvard Gulliksen (Landbrukspolitisk avdeling i Landbruks- og matdepartementet) Seksjonssjef Håvard Mjelde (Statens landbruksforvaltning) Rådgiver Elsebeth Hoel (Statens landbruksforvaltning) Seksjonssjef Mona Ljunggren (Konkurransetilsynet) Seniorrådgiver Astrid Kjellin/Førstekonsulent Thomas Sando (Konkurransetilsynet) Avgitt til Moderniseringsdepartementet *** 2

3 ARBEIDSGRUPPENS RAPPORT 1. Innledning Bakgrunn og mandat for gruppen Politisk ønske om konkurranse - ny markedsordning for melk innført i Kort om prisutjevningsordningen (PU-ordningen) Nye aktører etablerer seg - konkurranse i meierisektoren Innføring av etterregning og etterkontroll i prisutjevningsordningen i Den reviderte markedsordningen for melk fra NYMO Konkurransesituasjonen i meierimarkedet i dag Meierimarkedet og konkurransereglene Arbeidsgruppens vurderinger av alternative reguleringsmodeller Bakgrunnen for landbruksmyndighetenes forslag om avvikling av dagens etterkontroll og etterregning Viktige vurderingsfaktorer Forslag til alternative kontrollregimer Arbeidsgruppens sammenfattende vurderinger og anbefalinger Konkurranseforhold og etterregning Alternative reguleringsmodeller Arbeidsgruppens forslag VEDLEGG 1, LMD/SLF: Beskrivelse av markedssystemet for melk og etterregningsordningen 1. Markedsordningen for melk gjeldende fra Målprissystemet for melk Kvoteordningen for melk Tilskudd over jordbruksavtalen Markedsregulering Prisutjevningsordningen for melk Importvernet Etterkontroll og etterregning i prisutjevningsordningen for melk Formålet med etterkontroll og etteregning Beskrivelse av etterkontroll og etterregning i PU-ordningen Konsekvenser av å beholde/bortfall av etterregningen Administrativt og regnskapsmessig skille mellom Råvarehåndtering og øvrig virksomhet i TINE BA Deregulering av meierimarkedet Modeller for regulering Nærmere om valg av gjeldende modell for TINE BA Etablering av TINE RÅVARE Nærmere om brannmuren

4 VEDLEGG 2; Konkurransetilsynet: Konkurranseforhold og Konkurranseloven 1. Innledning Kort beskrivelse av meierisektoren Behovet for overvåking/kontroll med konkurransen i meierisektoren Litt om NYMO bedre konkurranseforhold i meierisektoren? Kryssubsidiering i et konkurransemessig perspektiv Definisjon hva er kryssubsidiering? Motiv for kryssubsidiering Tiltak mot konkurransehemmende kryssubsidiering Konkurransetilsynet og konkurranseloven Anvendelse på meierisektoren primærnæringsunntaket Avgrensning av det relevante markedet utgangspunkt for den konkurransemessige vurderingen Forbud mot konkurransebegrensende samarbeid krrl Forbud mot utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling krrl Pålegg om opphør av ulovlig atferd krrl Konkurransefremmende tiltak krrl Opplysningsplikt, gransking og bevissikring Sanksjoner og lempning Særlig om kontroll av Tine som dominerende aktør krrl Eksempler på former for utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling Eksempler på saker Konkurranseloven av Konkurranseloven av Regulering av monopolbedrifter Offentlig inngrep fra et samfunnsøkonomisk perspektiv Velferdsteoriens hovedteoremer Markedssvikt og offentlig inngrep Regulering av meierisektoren Erfaringer fra andre sektorer telesektoren og kraftsektoren Anvendelse av konkurranseloven ved innføring av et krav til egenkapitalavkastning fra Markedstilpasning ved ulike konkurranseformer Predatoriske priser under krav om kapitalavkastning Kapitalavkastningskrav forholdet til primærnæringsunntaket Avslutning

5 1. INNLEDNING 1.1 Bakgrunn og mandat for gruppen I St.prp. nr. 66 ( ) Om Jordbruksoppgjøret 2004 (kap.7.9.3), heter det: I 2004 skal Arbeids- og administrasjonsdepartementet (AAD) og Landbruksdepartementet(LD) avklare arbeidsdelingen mellom konkurransemyndighetene (Konkurranstilsynet) og landbruksmyndighetene (SLF) med sikte på avvikling av særskilte konkurransemessige reguleringer i regi av landbruksmyndighetene fra 2005 Med bakgrunn i dette ble det i juli 2004 nedsatt en arbeidsgruppe med medlemmer fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet (nå Moderniseringsdepartementet (MOD)), Landbruksdepartementet (nå Landbruks- matdepartementet (LMD)), Konkurransetilsynet (KT) og Statens landbruksforvaltning (SLF). Arbeidsgruppen fikk følgende mandat (jf. brev av fra AAD): Arbeidsgruppen skal beskrive og vurdere konkurranseforholdene i meierimarkedet under markedsordningen. Herunder skal ulike sider ved markedet og ordningen som er relevante i forholdet til tilsyn med konkurranseforholdene, og spesielt kontroll med markedsdominans, beskrives ut fra formålet om å fremme konkurransen i meierimarkedet. Gruppen skal særlig vurdere: hvilke konsekvenser det har for konkurranse og samfunnsøkonomisk effektivitet, innenfor de rammer prisutjamningsordningen setter, å avvikle ordningen med etterregning, hvordan tilsynet med konkurransen og kontroll med markedsmakt i bransjen eventuelt kan gjennomføres i et system uten etterregning. Dersom gruppen kommer til at det ikke er mulig å gjennomføre forsvarlig tilsyn og kontroll med konkurranseforholdene uten et etterregningssystem, skal gruppen vurdere om det er grunnlag for endringer (forenkling) av etterregningssystemet og eventuelt utarbeide forslag om dette. Gruppen skal foreslå organisatoriske løsninger for de forslag som fremsettes og gjøre rede for de økonomiske og administrative konsekvenser. Gruppens arbeid må foreligge innen 1. desember Politisk ønske om konkurranse - ny markedsordning for melk innført i 1997 Før markedsordningen for melk ble etablert, gjennomførte Norske Meieriers Landsforbund (senere Tine) prisutjevning mellom produsentene og prisdiskriminering gjennom Riksoppgjøret for melk. Også før 1997 var det industribedrifter som drev melkeforedling basert på melkeråvare kjøpt fra Norske Meieriers Landsforbund, men disse deltok ikke i Riksoppgjøret. 5

6 I Jordbruksoppgjøret 1995 signaliserte Regjeringen at det skulle legges mer til rette for konkurranse i meierinæringen. Det var ikke politisk legitimt at en så omfattende regulering som prisutjevningen ble forvaltet internt i meierisamvirket, og en ønsket en sterkere vektlegging av myndighetens ansvar for utjevningen. Også internasjonale prosesser og avtaler (EU/EØS og GATT/WTO) bygget opp under en mer markedsorientert tilnærming i norsk landbrukspolitikk. Samtidig med at det ble åpnet for økt konkurranse i videreforedlingen av melk, skulle man ivareta de politiske ønskene om å opprettholde nivået på, og differensieringen av melkeprisen for å sikre melkeprodusentenes inntekter. I St. prp. nr. 61 ( ) Om Jordbruksoppgjøret 1995 uttalte Regjeringen: Ved utformingen av Riksoppgjøret skal hovedprinsippene for ujevning ivaretas, samtidig som systemet forenkles ved at det utjevnes mellom et mindre antall hovedgrupper av produkter, og ved at det gis bedre muligheter for innsyn og kontroll. Ujevningsystemet skal legge til rette for meieridrift utenfor NML systemet på likeverdige og sammenlignbare vilkår.... I Innst. S. nr. 200 ( ) fra næringskomiteen om jordbruksoppgjøret 1995, kap. 1.7 heter det bl.a. følgende: Partene 1 er enige om at det er behov for å forenkle virkemiddelsystemet i meierisektoren vesentlig. Det tas sikte på å gjennomføre et nytt Riksoppgjør fra 1. juli Utjevningssystemet skal legge til rette for meieridrift utenfor NML-systemet på likeverdige og åpent sammenliknbare vilkår. Departementet skisserte den nye markedsordningen for melk i St. prp. nr. 72 ( ) Om Jordbruksoppgjøret I Innst. S. nr. 287 den 20. juni 1996 sluttet Stortinget seg til forslagene i proposisjonen, der det skulle etableres en ny markedsordning for melk fra og med Resultatet ble en omfattende endring av hele markedsordningen for melk som berørte flere landbrukspolitiske virkemidler. Prisutjevningsordningen for melk ble innført fra Den nye markedsordningen for melk krevde endringer i Omsetningsloven. Landbruksdepartementet fremmet i Ot. prp. nr. 5 ( ) forslag til endringer i loven. I Innst. O. nr. 19 ( ) 2 heter det bl.a. følgende: Framlegget inneber at det blir lagt til rette for både samvirkemeieri og frittståande meieri. Det nye utjamningssystemet legg til rette for meieridrift utanom NML-systemet på tilnærma likeverdige og samanliknbare vilkår. For å legge til rette for konkurranse var det viktig å sørge for at andre aktører fikk tilgang på melkeråvare. Med markedsordningen for melk fikk dermed Tine en plikt til å forsyne uavhengige meieriselskaper med melk som råvare. Ved innføring av ordningen fastsatte Omsetningsrådet følgende bestemmelser: Forsyningsplikt til produksjon av konsummelk Ved etablering av et anlegg for konsummelktapping eller produksjon av andre flytende melkeprodukter skal Norske Meierier ekstraordinært supplere en uavhengig aktør med 1 Med partene menes Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Staten. 2 Innstilling fra næringskomiteen om lov om endringer i lov av 10. juli 1936 nr. 6 til å fremja umsetnaden av jordbruksvaror og i lov av 25. juni 1936 nr. 4 om enkelte bestemmelser angående meieriselskaper 6

7 råmelk i en periode på 3 år fra oppstartsdato. Kravet på suppleringsleveranse gjelder et kvantum som til enhver tid settes likt med det kvantumet råmelk som på månedsbasis veies inn fra egne leverandører. Leveransen avgrenses i etableringsperioden til et totalt råvaregrunnlag på 15 mill. liter innveid melk på årsbasis (dvs. maksimalt 7,5 mill. liter suppleringsleveranse). Etter etableringsperioden har Norske Meierier en varig forsyningsplikt som på løpende basis skal dekke differansen mellom det uavhengige konsummelk-anleggets prognoserte innveiing fra egne leverandører den aktuelle måned, og tilsvarende tall for den høyeste månedsperioden i den tilhørende årsprognosen, dog slik at suppleringsleveransen ikke i noen periode skal overstige det kvantum som veies inn fra egne leverandører. Forsyningsplikt til andre anvendelser Til andre anvendelser enn konsummelk har Norske Meierier forsyningsplikt til uavhengige aktører på en slik måte at disse stilles på lik linje med egne produksjonsmeierier. Det kvantum som under prisutjevningsordningens prioriteringsregler er tilgjengelig for den aktuelle anvendelse, skal fordeles mellom aktørene etter råvarebehov basert på realistiske prognoser for salg og markedsandeler. Utfyllende bestemmelser for den forholdsvise fordeling av tilgjengelig produksjonsmelk mellom de ulike aktørene fastsettes av Arbeidsutvalget. Forsyning til uavhengige aktører som produserte konsummelk var som fremgår meget begrenset. Produksjonen skulle være basert på råmelk fra egne melkebønder, og Tines plikt var begrenset til å ivareta behovet for at de uavhengige aktørene skulle få en jevn tilførsel av råmelk beregnet med utgangspunkt i melkevolum fra egne melkeprodusenter. I 1999 vedtok Omsetningsrådet å redusere Tines forsyningsplikt når det gjaldt faste produkter til omtrent tilsvarende som gjaldt for flytende produkter. Synnøve Finden, som hadde etablert seg med en osteproduksjon av signifikant størrelse, fikk allikevel rett til leveranser av råvare på om lag det produksjonsnivået de lå på. Regjeringen omgjorde deretter Omsetningsrådets vedtak (jf. Statsråd 7. januar 2000), og fastsatte en forsyningsplikt for Tine til produksjon av faste produkter som lå en del høyere enn det Omsetningsrådet hadde fastsatt. Følgende bestemmelser ble fastsatt: 1. Nærmere bestemmelser for markedsregulators forsyningsplikt innenfor melkesektoren pkt. 2 første ledd skal lyde: Til andre anvendelser enn konsummelk har Tine Norske Meierier forsyningsplikt til uavhengige aktører på en slik måte at disse stilles på lik linje med egne produksjonsmeierier, men årlig oppad begrenset til 40 mill. liter pr. anlegg. Til aktører med større anleggskapasitet pr. 19. mars 1999 enn 40 mill. liter, settes omfanget av forsyningsplikten lik meieriselskapets anleggskapasitet pr. denne dato. Det kvantum som under prisutjevningsordningens prioriteringsregler er tilgjengelig for den aktuelle anvendelse, skal fordeles mellom aktørene ut fra råvarebehov basert på realistiske prognoser for salg og markedsandeler. 2. I samsvar med pkt. 1 i vedtaket her, fastsettes Tine Norske Meieriers forsyningsplikt til Synnøve Finden ASAs anlegg i Alvdal til 65 mill. liter årlig leveranse av melk. Forsyningsplikten var etter dette likevel begrenset, også for produksjon av faste produkter. 7

8 1.3 Kort om prisutjevningsordningen (PU-ordningen) Prisutjevningsordningen er et av elementene i markedsordningen for melk. Kort oppsummert skulle PU-ordningen, gjennom å utnytte ulik priselastisitet for meierivarer, oppfylle to primærmål: - bidra til å øke den samlede verdien av melkeproduksjonen i landet gjennom høyere priser - medvirke til at bøndene oppnår samme pris på melken uansett anvendelse og hvor i landet produksjonen skjer At ordningen kan fungere slik, har sammenheng med at ulike meierivarer har ulik priselastisitet. For eksempel antas det at etterspørselens prisfølsomhet etter konsummelk er lavere enn for eksempel ost. Lav priselastisitet betyr at prisen på konsummelk kan holdes på et relativt høyt nivå uten at salget blir redusert betydelig, mens etterspørselen etter ost i større grad ville bli redusert ved en prisoppgang. På bakgrunn av dette gir PU-ordningen et tilskudd til meierselskap som bruker melkeråvare til å produsere ost, og ilegger en avgift på melkeråvare som brukes til å produsere konsummelk. Samtlige meieriprodukter er kategorisert og delt inn i produktgrupper og markeder, til sammen 18 grupper med ulike avgifter og tilskudd. Prisutjevningsordningen er en selvfinansierende ordning, det vil si at summen av tilskudd og avgifter skal være like stor, slik at ordningen skal gå i null. For mer beskrivelse av ordningen vises det til vedlegg Nye aktører etablerer seg - konkurranse i meierisektoren Etter at markedsordningen ble innført ble konkurransesituasjonen endret ved at man gikk fra en tilnærmet monopolsituasjon i meieribransjen til en situasjon der det skulle gis økt mulighet for andre aktører å etablere seg. Dette førte til nyetableringer på to områder. Det ene var i innsamlingsmarkedet for melk, der Q-meieriene gikk inn og konkurrerte om de eksisterende melkeprodusentene. Den andre var i videreforedlingsmarkedet, der det også ble lagt til rette for økt konkurranse. Q-meieriene som er eid av Kavli-konsernet har produksjon av konsummelk som sin kjernevirksomhet. Etter at Jordbruksavtalen i 1995 åpnet for konkurranse, brøt et knippe bønder ut av meierisamvirket og etablerte Jæren Gardsmeieri og Gausdalmeieriet. I år 2000 gikk de to uavhengige meieriene sammen og stiftet Q-meieriene. Q-meieriene produserer konsummelk, fløte, yoghurt og rømme. Q- meieriene mottar melk fra egne melkeprodusenter som et ledd i å forsyne sin egen produksjon av melk og melkeprodukter, og opererer per i dag ikke som en råvareleverandør til andre industriaktører. Q-meieriene er fortsatt små i dette markedet og har på landsbasis en markedsandel for produksjon av konsummelk på i underkant av [u.off. 5 a, jf fvl 13 første ledd nr. 2] prosent. Q- meieriene har imidlertid en høyere markedsandel i enkelte regioner. Med økt forsyningsplikt av råvare fra Tine lå det til rette for at aktører lettere kunne etablere seg på foredlingsleddet. Synnøve Finden, som tidligere kun hadde operert som en liten nisjeprodusent, lanserte i 1997 produkter som gulost og brunost i direkte konkurranse med Tine. Bedriften har i dag en markedsandel i dagligvaremarkedet på om lag [u.off. 5 a, jf fvl 13 første ledd nr. 2] prosent på gulost og [u.off. 5 a, jf fvl 13 første ledd nr. 2] prosent på brunost. 8

9 Normilk (tidligere Nestle) som produserer tørrmelk til næringsmiddelindustrien i Norge har en betydelig posisjon i markedet for tørrmelk med om lag [u.off. 5 a, jf fvl 13 første ledd nr. 2] av det totale markedet. Tine er den andre produsenten av tørrmelk og produserer både i kommersielt øyemed og som en del av markedsreguleringen for melk. Tørrmelk benyttes i første rekke som innsatsfaktor for annen industri. For Normilk er prisutjevningen av stor betydning siden produksjon av tørrmelk får tilskudd gjennom ordningen. Uten dette tilskuddet vil produksjonen av produkter som anvender tørrmelk kunne bli betydelig redusert som følge av dårligere konkurranseevne i forhold til tilsvarende importvarer. Etter innføringen av markedsordningen for melk i 1997 er det altså enkelte bedrifter som har etablert seg som konkurrenter til Tine, men de er fortsatt få og relativt små. En oversikt over markedsandelene i meierisektoren er gitt i tabell 2 i avsnitt Innføring av etterregning og etterkontroll i prisutjevningsordningen i 2000 En evaluering av dagjeldende prisutjevningsordning og avtaleprissystem for melk i år 2000, konkluderte bl.a med at forutsetningene om kostnadsbasert prisetting ikke i tilstrekkelig grad var fulgt opp. Det ble anbefalt at det skulle gjennomføres kontroll av markedsregulators faktiske råvareverdi i de ulike prisgruppene hvert halvår. Etterkontroll og etterregning har derfor blitt foretatt siden 2. halvår 2000 for å sikre at Tines konkurrenter ikke har betalt for høy råvarepris ifht. forutsetningene i PU-ordningen. PU-ordningen ble utformet slik at det med basis i prognoser for omsatte kvanta og kalkyler for kostnader og priser, skulle beregnes hvilke råvareverdier Tine skulle ta ut i markedet for ulike produktgrupper. Etterkontrollen legger så til grunn de faktiske råvareverdiene som beregnes i ettertid ved hjelp av Tines innrapporterte salgspriser og kostnader. De uavhengige aktørene kompenseres dersom de faktiske råvareverdiene i de enkelte prisgruppene i ettertid har vist seg å være lavere enn råvareverdiene som ble lagt til grunn for satsene i PU- ordningen, mens de belastes ikke dersom de faktiske råvareverdiene har vist seg å være høyere. Differansen blir betalt av Tine via prisutjevningsordningen. Etter at etterkontroll/etterregning ble innført i prisutjevningsordningen har det vært et høyt konfliktnivå omkring reguleringen, som vises i et betydelig omfang av klagesaker til forvaltningen, samt rettsaker mot staten. Synnøve Finden har fått etterbetalt betydelige beløp etter at ordningen ble innført. For perioden før etterkontroll og etterregning ble innført, har Synnøve Finden i tillegg fått medhold i at prisutjevningsordningen som sådan hadde gitt en overpris for melk som råvare. Dette resulterte i at Synnøve Finden fikk tilbakebetalt 31,5 mill kroner for perioden I oktober 2004 fikk de medhold i Oslo Tingrett i at selskapet hadde betalt ytterligere overpris for melken. Landbruks- og matdepartementet har anket saken til høyere rettsinstans, og den er fortsatt til behandling i rettsapparatet. Fra annet halvår 2000 har etterregningen gitt Synnøve Finden om lag 27 mill kroner (inkl. renter), jf tabell 1. Øvrige aktører i markedet fikk for samme periode påvist et etterregningsbeløp på samlet om lag 29 mill kroner. Av dette fikk Nestlé og Normilk et samlet etterregningsbeløp på om lag 26,5 mill kroner. Vedtakene om etterregning er imidlertid påklaget slik at endelige beløp ikke er fastsatt. Systemet har såleldes vært av stor finansiell betydning for de uavhengige aktørene. Etterregningen ser imidlertid ut til primært å få finansiell betydning for aktørene til og med 1. halvår Vedtak om etterregning er nå også fattet for For denne perioden er det vedtatt omlag 3 mill. kr i etterregning, dvs et atskillig lavere beløp enn tidligere. Det tas imidlertid forbehold om at disse vedtakene også kan bli påklaget. 9

10 Tabell 1: Resultat av etterregning til ulike aktører Etterregning Renter SUM inkl renter Tine Nestle* Normilk Synnøve Finden Arla Røldal Jæren Gardsmeieri Gausdalmeieriet Røros Sum eks. Tine Renter belastet PU SUM inkl renter * Normilk var frem til høsten 2001 en del av Nestlé Norge. Fra november 2001 ble enheten solgt til nyopprettede Normilk AS. 1.6 Den reviderte markedsordningen for melk fra NYMO Fra 1. januar 2004 ble revidert markedsordning for melk iverksatt (heretter NYMO). Sett fra et konkurransemessig synspunkt er den viktigste endringen at Tines konkurrenter får en bedre tilgang på melkeråvare, som er viktig for at nye aktører kan etablere seg i sektoren. Til produksjon av ikke-flytende melkeprodukter er markedsregulator pålagt en forsyningsplikt til uavhengige meieriselskaper på en slik måte at disse stilles på lik linje med markedsregulators egne produksjonsmeierier. Forsyningsplikten til meierier som produserer flytende meieriprodukter ble også utvidet, men er fortsatt begrenset. 3 Målprissystemet for melk er endret i NYMO ved at det fastsettes kun en målpris for melk som råvare i jordbruksavtalen. I perioden ble målprisene fastsatt som gjennomsnitt for de enkelte prisgruppene i prisutjevningsordningen. Det betyr at det tidligere ble fastsatt 18 målpriser i jordbruksavtalen avhengig til hvilken anvendelse melkeråvaren skulle ha. For å sikre et system hvor uavhengige aktører kjøper melk til en pris hvor kapitalkostnadene i melkeforedlingen ikke er inkludert, og samtidig unngå at markedsprisene på melkeprodukter økte som følge av omleggingen, ble målprisen justert for å ta hensyn til kapitalkostnader som oversteg de kapitalkostnader som allerede lå til grunn for den daværende overføringsprisen. Målprisen ble korrigert for å ta høyde for påregnelige kapitalkostnader i melkeforedlingen for et uavhengig meieriselskap. Det har vært betydelig strid om størrelsen på den kapital som skal legges til grunn ved disse korrigeringene. Arbeidsgruppen har ikke foretatt noen vurdering av dette spørsmålet. 3 Markedsregulator har full forsyningsplikt inntil 15 mill liter pr. anlegg, mens for forsyninger ut over dette forutsettes det at minst 1/3 av det overskytende mottas fra egne leverandører. 10

11 Omgjøringen betydde videre at noteringspunktet på melk som råvare ble flyttet nærmere primærleddet i verdikjeden. Med forankring i endringene i målprisbestemmelsene på melk som skissert over, er det etablert et administrativt og regnskapsmessig skille i Tine mellom råvarehåndtering (Tine Råvare) og Tines øvrige virksomhet (Tine Industri), jf beskrivelse i vedlegg 1. Intensjonen er at et slikt skille mellom Tine Råvare og Tine Industri, som skal konkurrere med andre aktører, skal gjøre det enklere å kontrollere og overvåke at Tine ikke favoriserer egen virksomhet med lavere råvarepriser. Prisutjevningsordningen ble opprettholdt i NYMO, men er forenklet og endret noe. Blant annet er det innført årlige faste avgifter og tilskudd som fastsettes administrativt av SLF. Etterregningssystemet skal vurderes avviklet, men ble som en overgangsordning videreført i 2004, jf. denne arbeidsgruppens arbeid. Med det nye målprissystemet skal det i prinsippet ikke lenger være behov for å beregne markedsprisuttaket i forhold til målprisene, fordi en observerbar noteringspris (pris for melkeråvaren til meieriaktører) skal ta seg av denne oppgaven. Vi viser til nærmere beskrivelse av dette i kap 2.1, samt vedlegg Konkurransesituasjonen i meierimarkedet i dag Selv om nye aktører har etablert seg i markedet, har Tine fortsatt svært høye markedsandeler i alle markedssegment som utgjør kjerneområdene i meieriproduksjonen. Tabell 2: Markedsandeler for meieriaktørene for 2003, i % av total produksjon [u.off. 5 a, jf fvl 13 første ledd nr. 2] Tine har et bredt produktspekter og nyter en sterk merkevarelojalitet blant forbrukerne. I tillegg er etableringshindringene fortsatt store. Tre forutsetninger som blant annet må være tilstede for at aktører kan etablere seg i markedet er at det må være god tilgang på råvare til like vilkår, man må ha tilgang til distribusjon og man må ha tilgang til et sluttmarked. Gjennom melkebøndenes medlemskap (eierinteresser) i Tine og historisk tilknytning til meierisamvirket har Tine kontroll over nesten all produksjon av melkeråvare som produseres i Norge, jf tabell 3 [u.off. 5 a, jf fvl 13 første ledd nr. 2]. Tabell 3: Fordeling innveid melk i PU 2003 [u.off. 5 a, jf fvl 13 første ledd nr. 2] Høye tollsatser gjør at meieriproduksjonen er avhengig av norsk melkeråvare. Kvoteordningen for melk setter videre et effektivt tak for hvor mye melk som råvare som samlet er tilgjengelig i markedet og hindrer etablering av nye melkeprodusenter som kan levere til andre aktører enn Tine. Det er åpent for enhver melkeprodusent å velge å levere til andre aktører enn Tine. Melkeprodusentene er imidlertid tradisjonelt sterkt bundet til Tine gjennom sitt medlemskap i samvirke der de mottar kapitalavkastning som en del av melkeoppgjøret. Denne kapitalavkastningen mister melkeprodusentene ved leveranse til andre enn Tine. Innenfor prisutjevningsordningen gis det et tilskudd til Q- meieriene som skal dekke opp for denne konkurransebegrensningen. Forsyningsplikt fra Tine oppveier imidlertid noe av etableringshindringen som følger av kvoteordningen for melk. Det er imidlertid fortsatt begrensninger på forsyningsplikten av 11

12 melkeråvare til flytende melkeprodukter, noe som representerer et særskilt etableringshinder for aktører som eventuelt vil ønske å etablere konsummelkproduksjon basert på melkeråvare fra Tine. Q- meieriene er fortsatt den eneste alternative aktør for konsummelkproduksjon til Tine. Aktørene i meierimarkedet har ansvar for mellomtransport og distribusjon selv. Tine har et eget mellomtransportopplegg av ferdigvarer og et distribusjonssystem i samarbeid med andre samvirkebedrifter innen landbruket, noe som gir Tine stordriftfordeler sammenlignet med uavhengige konkurrenter. Dette felles distribusjonsnettet er nå imidlertid åpent tilgjengelig for samtlige aktører som ønsker å transportere melk. Q-meieriene har i NYMO fått et ekstra tilskudd for å utjevne for de relativt høyere distribusjonskostnadene som dette selskapet har i forhold til Tine. Disse kostnadene er en følge av at Q-meieriene ble etablert med en distribusjon utenfor samvirkenes felles distribusjonsnett. For nye aktører i markedet bør ikke tilgang til distribusjon utgjøre et etableringshinder. Forbrukerne ønsker flere produkter å velge mellom og vil normalt være positive til at det etableres nye aktører i markedet. Tine har fremdeles liten reell konkurranse i sluttmarkedet. For produksjon av faste produkter er det full forsyningsplikt av melk som råvare fra Tine. Det nye målprissystemet samt innføring av et regnskapsmessig og administrativt skille, brannmur, mellom Tine Råvare og Tine Industri skal etter forutsetningene sikre at alle aktører som trenger melk som råvare, skal betale lik pris for denne. Det er likevel grunn til å konkludere med at konkurransen på videreforedlingsmarkedet fortsatt er meget begrenset og at Tine vil kunne ha mulighet til å utøve markedsmakt. Videre er Tine markedsregulator i sektoren. Ordningen er utformet slik at markedsregulator skal kompenseres for ulemper knyttet til reguleringstiltak. I tillegg til at markedsregulator har mottaksplikt og forsyningsplikt av råvaren melk, har Tine informasjonsplikt som i prinsippet skal sikre alle meieriselskaper lik tilgang på relevant informasjon om aktiviteter markedsregulator utfører i kraft av reguleringsansvaret. I praksis kan imidlertid rollen som markedsregulator gi Tine visse fordeler i forhold til andre aktører, bl.a med hensyn til bedre informasjon om markedsmessige forhold. Tines konkurrenter har etablert seg under et landbrukspolitisk reguleringsregime med en rekke rammebetingelser, herunder ulike tilskuddsordninger med bakgrunn i et politisk ønske om konkurranse. Q-meieriene har for eksempel fått en rekke tilskudd som har vært finansiert over PU-ordningen og jordbruksavtalen. Enkelte av tilskuddsordningene ble revidert i NYMO, men Q-meieriene mottar fremdeles tilskudd knyttet til distribusjon og kjøp av råmelk fra egne leverandører utenfor Tine. Gjennom etterregningen i PU-ordningen har Synnøve Finden, Nestlé og Normilk fått utbetalt betydelige beløp som kompensasjon for å ha betalt en for høy råvarepris. Etterregningsordningen har i så måte bidratt til å gi andre aktører vern mot konkurranse fra Tine, og således vært en hjelp for nye aktører til å etablere seg. 1.8 Meierimarkedet og konkurransereglene Primærnæringsunntaket Konkurranseloven har begrenset rekkevidde i meierisektoren på grunn av det såkalte primærnæringsunntaket. Med hjemmel i krrl. 3 annet ledd er det i forskrift av 23. april 2004 nr. 651 om unntak fra konkurranseloven for samarbeid mv. innen landbruk og fiske fastsatt 12

13 unntak fra krrl. 10 og 11, som er nødvendige for å gjennomføre landbruks- og fiskeripolitikken, jf. forskriftens 1. Unntaket kommer til uttrykk i forskriften 2, og innebærer at avtaler, beslutninger, samordnet opptreden mellom, eller ensidige handlinger foretatt av, primærprodusenter eller deres organisasjoner som er i samsvar med lov, forskrift eller avtale mellom staten og næringsorganisasjoner, og som regulerer produksjon eller omsetning av landbruks- og fiskeriprodukter, ikke skal rammes av krrl. 10 og 11. Det følger av forskriften 3 at enhver som vil påberope seg unntaket i 2 plikter å påvise hjemmel, det vil si hvilken lov, forskrift eller avtale som regulerer forholdet. Det er verdt å merke seg at primærnæringsunntaket gjelder i forhold til både 10 og 11 i konkurranseloven. Videre presiseres det at henvisningen til avtale i praksis innbærer Jordbruksavtalen. En begrensning av unntakets rekkevidde følger av at samarbeid eller handlinger for å være unntatt konkurranselovens bestemmelser må være ansett som nødvendig for å gjennomføre landbrukspolitikken. En ytterligere presisering følger av at det kun er samarbeid eller handlinger som er i samsvar med en av de angitte hjemler som er omfattet av unntaket. Dette innebærer for det første at samarbeidet eller handlingen må være gjenstand for regulering. Dernest må samarbeidet eller handlingen være i samsvar med denne reguleringen. Unntakets anvendelse vil på denne bakgrunn bero på den nærmere utforming av eventuelle reguleringer, samt om aktørene opptrer i samsvar med reguleringen. For å sikre en klar avgrensning av unntakets rekkevidde, er det derfor viktig at eventuelle reguleringer utformes på en klar og forutsigbar måte. I motsatt fall vil det kunne være vanskelig for aktørene å vite om deres eventuelle samarbeid eller handlinger er i samsvar med reguleringen. Reguleringer som gir rom for tolkninger vil dessuten kunne medføre unødig merarbeid for myndighetene, idet unntaket i så fall vil kunne påberopes av aktører som anser det som fordelaktig at primærnæringsunntaket kommer til anvendelse i en konkret sak. Dersom vilkårene i primærnæringsunntaket er oppfylt gjelder det en generell forrang for reguleringer fastsatt ut ifra hva som er nødvendig for å gjennomføre landbrukspolitikken, og det vil derfor være opp til landbruksmyndighetenes regelverk om konkurranseloven kommer til anvendelse i den konkrete sak. Gjeldende sektorregulering er således styrende for deler av konkurranserettens anvendelse på området. Det foreligger per i dag en relativt omfattende sektorregulering i meierimarkedet. Som nærmere omtalt i vedlegg 2 må Konkurransetilsynet vurdere forholdet til primærnæringsunntaket i konkrete saker som tilsynet har til behandling. Forbudet mot konkurransebegrensende avtaler Ifølge 10 er konkurransebegrensende samarbeid mellom foretak forbudt. Forbudet omfatter både horisontale avtaler mellom konkurrenter, for eksempel om priser og markedsdeling, og vertikale avtaler mellom bedrifter på forskjellige omsetningsledd, for eksempel eksklusive leveranseavtaler mellom leverandør og kunde. Forbudet gjelder både salgs- og innkjøpssamarbeid. Det er gjort unntak fra forbudet for samarbeid som fremmer effektivitet og kommer forbrukerne til gode, samtidig som samarbeidet ikke går lenger enn nødvendig og utelukker konkurransen for en vesentlig del av markedet. I meierisektoren kommer konkurranseloven 10 om forbudet mot konkurranse-begrensende samarbeid til anvendelse såfremt vilkårene i primærnæringsunntaket ikke er oppfylt. 13

14 Eksempelvis vil konkurransebegrensende bestemmelser i Tines vedtekter kunne vurderes etter denne bestemmelsen. Dersom Tine skulle inngå samarbeidsavtaler med sine mindre konkurrenter om for eksempel produksjon og markedsføring av ulike meieriprodukter, vil dette også kunne omfattes av forbudet. Forbudet mot utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling Etter krrl. 11 er utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling forbudt. Forbudet gjelder ensidig markedsatferd. For at atferden skal være forbudt må bedriften ha en dominerende stilling i det relevante marked. Markedsandel over 50% er en presumpsjon for dominans. Høye markedsandeler er normalt ikke nok for å fastslå dominans, i tillegg må andre forhold av betydning for konkurransesituasjonen vurderes, blant annet markedskonsentrasjon, etableringshindringer til markedet og kjøpermakt. Det er ikke forbudt i seg selv å være dominerende i markedet. Bedriften må utnytte sin dominerende stilling på en utilbørlig måte for at handlingen skal være i strid med forbudet. Utilbørlig utnyttelse kan for eksempel være overprising til skade for kunder og sluttbrukere, prisdiskriminering, eksklusivavtaler, lojalitetskapende rabattordninger, predasjonsprising med mer. Det er lite tvilsomt at Tine har en svært dominerende stilling i de fleste relevante markeder i meierisektoren. Høye markedsandeler, sterk konsentrasjon og vanskelige etableringsforhold taler for at vilkåret om dominans er oppfylt. Aggressiv markedsopptreden fra Tines side kan derfor være forbudt, med mindre atferden omfattes av primærnæringsunntaket. Mulige former for utilbørlig utnyttelse fra Tines side er for eksempel predasjonsatferd, marginskvising, lojalitetsrabatter, innelåsing av kunder med mer. 14

15 2. ARBEIDSGRUPPENS VURDERINGER AV ALTERNATIVE REGULERINGSMODELLER 2.1 Bakgrunnen for landbruksmyndighetenes forslag om avvikling av dagens etterkontroll og etterregning Etterkontroll og etterregning i regi av Statens landbruksforvaltning har vært gjennomført siden 2. halvår Dette har sikret kontroll av jordbruksavtalens prisbestemmelser og PUordningens satsgrunnlag. Ordningen med etterkontroll og etterregning er beskrevet i kap. 1.5 samt i vedlegg 1. Med den nye markedsordningen for melk (NYMO) fastsetter jordbruksavtalen bare en målpris for råvaren melk. Videre er koblingen mellom hhv tilskudd, avgifter og forsyningspris på melkeråvare, og Tines prissetting på bearbeidede produkter brutt, gjennom faste tilskudd og avgifter i PU-ordningen. Med endringene foretatt i NYMO har man derfor gått bort fra residualbestemte råvareverdier. På bakgrunn av den avtalte målprisen, samt de gjeldende markedsforhold fastsetter råvaredelen i Tine en pris som råmelken skal omsettes for. Råvaredelen i Tine skal søke å oppnå en gjennomsnittlig råvarepris for året lik målpris. Råvaren skal selges til lik pris til alle aktører i markedsordningen for melk, enten det er til industridelen i Tine eller deres konkurrenter. Opprettelsen av enheten Tine Råvare og brannmuren mellom denne og Tines videreforedling skal gi et mer oversiktlig og transparent system, og bidra til at alle aktører får tilgang til melkeråvare til lik pris. Et effektivt skille vil kunne hindre at Tines industridel blir favorisert gjennom vertikal kryssubsidiering. SLF skal kontrollere at betingelser og vilkår vedrørende råvaren er like for alle aktører. Forpliktelsene er regulert i avtaleform, den såkalte Hovedavtalen mellom Tine og SLF, jf. nærmere beskrivelse i vedlegg 1. På bakgrunn av disse endringene i NYMO, mente landbruksmyndighetene at det ikke lenger var behov for etterregning, og foreslo i sitt høringsbrev av 2. september 2003 vedrørende ny markedsordning for melk at etteregningssystemet skulle opphøre fra 1. januar Med avvikling av etterregningsordningen, mente LMD at landbruksmyndighetene skulle følge opp Tine Råvare gjennom den etablerte brannmuren for å sikre like råvarepris. Videre skulle kontrollen med Tine Industri i ferdigvaremarkedet falle inn under konkurranselovens bestemmelser og følges opp av konkurransemyndighetene. 2.2 Viktige vurderingsfaktorer Figur 1: Oversikt over kostnads- og priskalkyler: 1) Råvarekostnader for aktører utenfor meierisamvirket: 15

16 Kalkyle uten etterregning Noteringspris (forholder seg til jordbruksavtalens målpris) +/- avgifter/tilskudd pr. gruppe (fastsatt av SLF for ett år) = råvarekostnad pr. gruppe for aktørene uten etterregning Kalkyle for etterregning (gjelder ikke biprodukter): Tines salgspris vare omregnet til kr/l råvare - Tines rabatter - Tines variable kostnader - Tines faste kostnader (unntatt kapitalkostnader) - Normerte kapitalkostnader (basert på normert kapitalavkastning i Tine Industri) = faktisk råvareverdi. Dersom denne er (mer enn 1 %) lavere enn råvarekostnadene pr. gruppe blir det etterregning og aktøren opplever i tilfelle den faktiske råvareverdien som råvarekostnad 2) Pris til produsent: Noteringspris (forholder seg til jordbruksavtalens målpris) - (håndterings)kostnader i Tine Råvare = melkepris til produsent (del av utbetalingspris) + kapitalavkastning i Tine Industri = utbetalingspris til produsent Viktige elementer i Prisutjevningsordningen kan illustreres ved oppstillingen i figur 1 ovenfor: Noteringsprisen fastsettes på grunnlag av målprisen i jordbruksavtalen og markedsforhold, bl.a. sesongvariasjoner. Noteringsprisen skal som gjennomsnitt for året ikke ligge over målprisen. Markedsmessige forhold kan bidra til at noteringspris som gjennomsnitt over året vil bli lavere enn målprisen. Statens landbruksforvaltning fastsetter tilskudd- og avgiftsatser for den enkelte varegruppe. Satsene ligger i prinsippet fast for ett år av gangen. Et normert kapitalavkastningskrav bidrar til at Tine Industri må kalkulere en avkastning inn i sine kalkyler, noe som gir økt rom for fortjeneste for de andre aktørene slik at de lettere kan yte en tilsvarende kapitalavkastning til sine eiere. Brannmuren mellom Tine Industri og Tine Råvare skal bidra til at andre aktører betaler samme råvarepris som Tines industrivirksomhet, blant annet ved å hindre at kostnader i videreforedlingsvirksomheten belastes Tine Råvare. I gjeldende etterregningsordning vil også variable og faste kostnader være lagt inn i en prognosert engrospris. Dersom faktisk engrospris blir lavere enn den prognoserte, vil det etter nærmere bestemmelser bli foretatt en etterbetaling til Tines konkurrenter dersom den etterregnede noteringsprisen er mer enn 1 pst. lavere enn det aktørene faktisk har betalt for råvaren. 16

17 Dersom etterregningsordningen faller bort, vil det ikke lenger være noen sektorregulering som omfatter Tine Industri sine faste og variable produksjonskostnader. Det vil fortsatt være en sektorregulering knyttet til det etablerte skillet mellom Tine Råvare og Tine Industri, herunder å kontrollere at kostnader i Tines videreforedling ikke belastes Tine Råvare. I tillegg er det et spørsmål om det skal være en sektorregulering i form av at Tine Industri pålegges et normert kapitalavkastningskrav, dvs. en tilpasset videreføring av gjeldende kapitalnormering. Hensikten med et slikt krav er at Tine Industris prissetting dermed gir konkurrentene mulighet til å yte en kapitalavkastning til sine eiere på grunn av økt rom for fortjeneste. Tine som samvirkeforetak utbetaler nå kapitalavkastningen som en del av utbetalingsprisen til produsent. Ved å fastsette et eget kapitalavkastningskrav, tydeliggjøres hva som er oppgjør for melken som råvare og hva som knytter seg til inntekter fra foredlingsvirksomheten (Tine Industri). En normert kapitalavkastning kan videre (noe avhengig av utformingen) bidra til at markedsmessige forhold, for eksempel lavere etterspørsel etter melkeprodukter, slår ut i lavere noteringspris og ikke lavere kapitalavkastning til bonden. Et kapitalavkastningskrav kan imidlertid, noe avhengig av utforming, ha betydning for i hvilken grad konkurranseloven kommer til anvendelse. Dette vil bli nærmere diskutert i kap 2.3. Konkurransemessige forhold på industrileddet Som det framgår ovenfor må konkurransen i de ulike markedene for melkeprodukter anses å være meget begrenset. Inntrykket av Tines markedsmakt forsterkes ytterligere når vi ser markedene i sammenheng. Tine har et fullstendig produktspekter, mens konkurrentene i hovedsak bare opererer i ett eller få delmarkeder. Dette gir i teorien Tine mulighet til å tilpasse sin prissetting ved å kunne ta ut monopolpriser på produkter i markeder uten konkurranse og ta lavere priser for å presse konkurrentene i markeder med konkurranse. I tillegg er Tine i praksis eneste råvareleverandør for industrielle aktører uten egne melkeprodusenter, noe som også kan gi grunnlag for utøvelse av markedsmakt. At Q- meieriene dekker sitt råvarebehov gjennom egne produsenter, rokker ikke ved dette. Vertikalt kan det oppstå marginskvis ved at Tine Råvare tar for høye råvarepriser. Dette kan for eksempel skje hvis den såkalte brannmuren mellom Tine Råvare og Tine Industri ikke er effektiv, slik at kostnader i videreforedlingen belastes råvarehåndteringen. Det kan også skje ved at marginene presses ved å holde oppe råvareprisen når markedsmessige forhold tilsier at den skulle vært satt lavere. Tine Industri kan i perioder operere med en lavere margin mellom råvarepris og engrospris enn det som det er kostnadsmessig grunnlag for, og dermed presse konkurrentenes marginer på en måte som er konkurransebegrensende. Den gjeldende etterregningsordningen bidrar til å rette opp eventuelle avvik på prisgruppenivå. Etterregningssystemet fanger ikke opp eventuell konkurranseskadelig adferd mellom ulike produktvarianter innen en og samme prisgruppe. Det er Konkurransetilsynets oppgave å eventuelt gripe inn mot dette etter konkurranseloven. Etterregningssystemet er i visse henseende en atskillig strammere regulering enn tilsyn etter konkurranseloven. Etter den nye konkurranseloven vil Konkurransetilsynet kunne bringe ulovlig atferd til opphør og ilegge overtredelsesgebyr. Predatorisk prissetting er ett eksempel på atferd som det er aktuelt å sanksjonere mot. Dersom forsyningsplikten ikke hadde vært regulert gjennom bestemmelser fastsatt av LMD, ville også leveringsnekting av råvare vært i strid med 11. Det er overveiende sannsynlig at en predatorisk engrospris (normalt en pris lavere enn gj.snittlige variable kostnader) vil ligge betydelig lavere enn en engrospris som vil utløse etterbetaling i PU-ordningen. 17

18 Kryssubsidiering, i den forstand at Tine tar ulike marginer i forhold til kostnadene for ulike produkter avhengig av konkurransesituasjonen, er heller ikke i utgangspunktet forbudt, selv om dette kan bidra til konkurransemessige problemer. En pris lavere enn de gjennomsnittlige totalkostnadene, men høyere enn de gjennomsnittlige variable kostnadene kan imidlertid, med bakgrunn i EU-dommer være ulovlig dersom prissettingen er et ledd i å eliminere konkurrenter, jf vedlegg 2. Et marked som har konkurranseloven som rammebetingelse for markedsaktørenes adferd gir altså aktørene langt større frihet i prissettingen enn hva som er tilfelle innenfor PU-ordningen med etterregning, der friheten for Tine er meget begrenset før systemet reagerer. I andre henseende er etterregningssystemet en mindre stram regulering enn tilsyn etter konkurranseloven. Brudd på prisforutsetningene i PU-ordningen får ikke andre konsekvenser enn at etterregningen trer i funksjon, dvs. at den feilen som Tine begår i forhold til systemet blir rettet opp i ettertid. Det er videre ingen sanksjoner knyttet til brudd på prisforutsetningene. Det koster med andre ord ikke Tine noe å prøve seg. Innenfor de betydelig videre rammene som Tine får med hensyn til å fastsette sine priser i et marked som er styrt av konkurranseloven, er det forbundet med strenge sanksjoner å for eksempel utnytte markedsmakt på en utilbørlig måte. Det må antas å virke preventivt i forhold til om Tine vil operere i markedet i strid med konkurranseloven. Predatorisk prissetting m.v. er imidlertid meget vanskelige saker å håndtere for konkurransemyndighetene. Det er videre meget få saker om predatorisk prissetting å vise til innen for eksempel EU-retten, og det vil være betydelige dokumentasjons- og beviskrav. Det er også prinsipielt vanskelige saker fordi lovbruddet går ut på å ta lave priser. Generelt er lave priser også et resultat av virksom konkurranse. Konkurransemessige forhold m.m. på råvareleddet brannmur mellom Tine Råvare og Tine Industri De grunnleggende forutsetningene for at Tine kan drive marginskvis er klart til stede. Tine er den totalt dominerende råvareleverandøren, og den eneste hvis vi ser bort fra at Q-meieriene samler inn sine egne råvarer. Tine opererer også i ferdigvaremarkedene. Det er lite utviklet praksis og følgelig vanskelig å håndtere saker om marginskvis etter konkurranseloven. I mange tilfeller vil det være mer effektivt å håndtere problemstillingen gjennom særskilte reguleringer, for eksempel en vertikal separasjon. Et effektivt vertikalt skille bidrar til at aktørene får råvarer til like vilkår, og vil bl.a. hindre at kostnader som hører til industridelen blir lagt til råvaredelen. Et krav om et regnskapsmessig og administrativt skille er det minst inngripende krav som kan stilles til en vertikal separasjon. En rekke kostnader i regnskapet kan vanskelig fordeles mellom de to deler av virksomheten på en enkel og objektiv måte. Et strengere og mer effektivt krav er selskapsmessig skille, det vil si at de to aktivitetene utskilles i to ulike selskaper. Men i et integrert konsern gir heller ikke dette noen sikkerhet for at det ikke skjer kryssubsidiering o.l. For konsernet som helhet vil det være lønnsomheten totalt sett som er avgjørende, og ikke lønnsomheten i det enkelte selskap. Den sikreste måten å unngå konkurranseskadelig prissetting mellom råvaredelen og industridelen, er å foreta både et selskapsmessig og eiermessig skille. Et eiermessig skille betyr at en ikke lenger kan se råvare- og industridelen under ett. 18