Hvordan vi ordner oss når mye er ordnet på forhånd

Transkript

1 1 Hvordan vi ordner oss når mye er ordnet på forhånd Notat, Inf 3700, mars 2017 Svein Hovde I den grad en som lærer vil huskes for noe bestemt kan det i mitt tilfelle være tre ting: At jeg samler på de underligste saker, at jeg stundom har med kake på forelesningene og at jeg stadig kommer trekkende med følgende formulering: Sosiologien handler om hvordan vi ordner oss når mye er ordnet på forhånd. Det er en litt slentrende og temmelig åpen setning. Tilsynelatende angir den ikke en tydelig ramme som avgrenser et område eller skjerper vårt analytiske blikk. Når jeg likevel holder fast ved setningen er det fordi den kan fungere som en satsplanke for vår tenkning om samfunnet i stort og smått. I bakhodet har jeg C.W. Mills anbefaling i hodet: Det gjelder framfor alt å øke den sosiologiske forestillingsevne. Allerede her kan dere som tar emnet IT og samfunn undre angår dette oss, vi studerer jo primært informatikk. La meg berolige dere og si at den innfallsvinkelen jeg velger her kan brukes til å gjøre hendelser, tilstander og prosesser i samfunnet forståelige, uansett om en ser det med sosiologiske briller eller har et annet faglig utgangspunkt. I dette notatet skal jeg bestrebe meg på å gjøre funderingene relevant sett fra informatikkstudentens ståsted. Setningen sier altså at det er en eller noen (individer) som ordner seg når mye er satt i system, organisert og bestemt på forhånd: Det er det lille menneskets møte med de svære strukturene. Det er rimelig å tenke seg at det å ordne selv vs. ordnet fra før utgjør en variabel. Bestemte folk bestreber seg på og setter seg i situasjoner der de har mulighet til å ordne mye selv. Innimellom opplever vi imidlertid å være låst, det meste synes bestemt på forhånd og som individer har vi lite spillerom. Det er likevel grunn til å understreke at i praksis vil aldri ytterposisjonene ordner alt selv/alt er ordnet fra før være aktuelle. En ensom polfarer på vei over isen mot sitt bestemmelsessted vil nok føle både ensomhet og at han/hun er overlatt til seg selv. Vedkommende vil aldri være hundre prosent autonom. Det vil være få synlige sosiale strukturer, men en er desto mer overlatt til elementene, til naturen, terrenget og underlaget, værskifter, døgnets rytme. Og det vil være tynne og livsviktige tråder til omgivelser langt unna, til familie og venner, til sponsorer og støtteapparat, til medier og den interesserte allmennhet, alle de instanser som vil takkes når en en gang kommer helskinnet tilbake. Eller tenk på den motsatte ytterlighet. Et menneske i en krigssituasjon som trues på livet og tortureres for å gi noen essensielle opplysninger. Dette er en ekstrem tvangssituasjon, men vedkommende kan velge mellom å redde sitt eget skinn og tyste eller tie og bli tatt av dage. Historien har lært oss at dette er en valgsituasjon og at folk kan ende med å gjøre det ene eller det andre. En rimelig konklusjon om dette kunne være at det både under normale og

2 2 eksepsjonelle omstendigheter aldri vil være slik at enten ingenting eller alt er ordnet på forhånd. Hvorfor bruker jeg ordet ordner? Kunne vi ikke like gjerne valgt bestemme og dermed lagt vekt på at spørsmålet bunner i maktrelasjoner, om en er løsrevet fra eller viklet inn i disse? Eventuelt kunne en skrevet handle eller velge om individet og organisert, arrangert eller strukturert om det som er ordnet. Eventuelt kunne en betone hvordan vi ordner oss gjennom hensyntaking til det som er ordnet. Da ville vi kanskje spurt hvordan vi tilpasser eller jenker oss for å ta hensyn til det den ordnende instans krever av oss. Omvendt kunne vi tenke at ordningene også er imøtekommende og at det som ordner i grunnen tilrettelegger. Det er bare å tenke på det moderne slagordet vi tilpasser oss publikums/kundenes/brukernes ønsker og forventninger. Alt det som er foreslått her kunne tjene som synonymer for ordet ordne. Jeg foretrekker likevel å holde fast på det minst presise ordet fordi det gir oss det blanke arket vi trenger når parolen er å øke vår forestillingsevne om det sosiale livet, hvordan det utfoldes og begrenses. Vi kunne stille to analytiske spørsmål om sidene i avveiningen mellom å ordne og det som er ordnet: Hvordan kan vi beskrive de måtene vi ordner oss på og hva er typisk for de situasjonene der vi ordner oss på de respektive måtene? Hva kjennetegner måtene noe er ordnet på og hva er typisk for de mekanismer som da trer i kraft? La oss fundere litt på en ordnet på forhånd- situasjon (OPF). På Lillehammer kommunes høyeste punkt (Neveltoppen, 1087 moh) ligger det en enkel liten hytte vist på bildet på neste side. Sjølve hytta er i tre, men inngangsdøra er av det solide slaget, utført i stål. Døra er påført en maling i en rustrød farge. Den siste gangen jeg var der før hele hytta var nedsnødd, slik den gjerne er midtvinters (jfr. bildet), la jeg merke til at døra var overstrødd med initialer og navn som folk hadde ripet inn i maling og metall. Omkringliggende treverk var helt urørt. Ingen hadde blitt fristet til den enklere løsning: Å risse eller skjære i treet, et hjerte med pil gjennom, Kilroy was here eller Nils+Berit=sant. Dørdekorasjonene er av nyere dato, døra ble sist malt for et par år siden og bildet under viser hytta før begynte å bruke døra som oppslagstavle. En nærliggende tolkning her er at det er materialisert en norm. Den uskrevne lov som gjelder er denne. Ikke rør ytterkledningen av tre, men det er fritt fram å signere og datere topp- besøket på døra. Opprinnelsen til denne normen må være at noen en eller annen gang gikk løs på døra med ripeverktøy. Siden har folk fulgt etter og tilpasset seg. De gjør det frivillig, det er ikke skrevet ned noe sted at det skal være sånn, men de materielle spor er ikke til å ta feil av. Det er en norm som respekteres og den er risset i stål. Dermed blir denne døra også et eksempel på noe som er ordnet fra før, ikke tvingende og totalitært, men stillfarende og virksomt.

3 3 Bilde 1: Hytta på Neveltoppen i vinterskrud. Bildet er tatt før noen fant på at ståldøra var egnet som oppslagstavle og hyttebok. Vi kan tenke på et annet hverdagslig eksempel som jeg har fundert mye på: Vårt valg av uoffisielle og noen ganger temmelig trøblete snarveier i tilfeller der det finnes brede, trygge og svært gangbare alternativer. En driftsingeniør på universitetet i Oslo skal en gang ha uttalt, folk er som vann, de renner overalt. Tilbøyeligheten til å renne overalt henger sammen med det vi er opptatt av her, folk liker å ordne ting sjøl (ta snarveier) der noe er ordnet på forhånd (veier og gangveier). Det er noe ved det offisielle og planlagte arrangement som en er mindre fornøyd med, for eksempel at det utgjør en unødig omvei når det finnes raskere alternativer. Men det må sies at det strengt tatt er en eller noen få som ordner selv, de er bokstavelig talt foregangsmennesker. Vi andre følger det riss som andre har laget over plener, snødekte eller isete plasser, gjennom skogholt eller busk og kratt. Snarveien er derfor også ordnet på forhånd, men den er mindre velordnet og den trosser gjerne myndigheters, huseieres eller institusjoners plan om hvor det skal tråkkes. Prinsipielt er det viktig å fastslå at den flytende og flyttbare grensen mellom ordne og ordnet på forhånd trekkes av folk på nytt og på nytt, avhengig av tid og sted. Hvor grensen går er i høy grad strukturert og bestemt på forhånd. Men det er også sånn at noen mennesker velger å ordne seg slik at de oppnår maksimal frihet og muligheter til å ordne seg på en mer sjølvalgt måte, mens andre ser ut til å avfinne seg med eller befinne seg vel med å være i folden. Et eksempel på dette er folks valg av transportmåte til og fra jobb eller skole. Noen velger egenstyrte alternativer som bilen, sykkelen eller føttene (hvis mulig), andre satser på det som er ordnet på forhånd, offentlige transporttilbud. Her må

4 4 det tilføyes at bilens sosialpsykologi handler om en følelse av individualitet og frihetsfølelse, mens du i realiteten er plassert i noe som vi i liten grad kontrollerer, nemlig trafikkbildet. Der kan det for eksempel oppstå køer, forsinkelser og uforutsette hendelser i minst like høy grad som for brukere av kollektivtilbud. Et annet aksept ved hvordan en kan flytte mellom ordner selv (OS) og ordnet på forhånd (OPF) er valg av arbeidslivstilknytning. Foretrekker en å være ansatt hos en arbeidsgiver, jobbe åtte til fire eller velger en yrker og jobber der en har større mulighet til å ordne mye selv, f.eks. være selvstendig næringsdrivende, freelancer, deltidsansatt osv. Dette er dels et valg folk gjør selv, men også noe som er strukturert på ulike vis. En industriarbeider har gjennomgående strikte rammer i arbeidstida, men tar i liten grad med jobben hjem. En oljearbeider er svært styrt og stuck på plattformen i en jobbeperiode, men nyter stor frihet når vedkommende har fri. En bonde som driver husdyrhold er selvstendig og fri på den måten, men likevel svært styrt av de daglige oppgavene knyttet til dyrehold. En kunstner eller forfatter er i utgangspunktet sin egen herre eller dame. Likevel ser en ofte at disse pålegger seg strenge daglige rutiner. Dette kan være en del av operasjon selvdisiplin, en måte å takle en frihet som kan føre til utglidninger av typen, kommer aldri i gang, jobber hele døgnet, skippertak. (Ravatn 2014) Men det kan også være en dyd av nødvendighet fordi en som selvstendig er ufri på den måten at en mer enn andre er avhengig av å skape/produsere jevnt og trutt for å tjene til det daglige brød. Moderne arbeidsliv er preget av et voksende prekariat, arbeidstakere som er henvist til en løsere tilknytning til arbeidslivet, deltidsarbeid, midlertidige stillinger, stillinger der inntekt er helt eller delvis provisjonsbasert osv. I visse henseende gir dette ulike former for frihet, en er uavhengig av visse former for OPF. Hvorvidt dette totalt sett innebærer at en oppfatter eller kan opptre på en friere og mer selvstendig måte er imidlertid langt mer tvetydig. Prekariatets tilværelse er for det første mindre forutsigbar, det oppstår former for lunefullhet som en sjøl ikke kontrollerer. For det andre kan en både på kort og lang sikt oppleve den form for ufrihet som følger av å ha lav eller usikker inntekt, noe som begrenser ens livsvalg og gjør det umulig å leve som folk flest. For det tredje kan i en slik posisjon oppleve et mismot knyttet til tap av framtid og eksistensiell usikkerhet eller at en i liten grad opplever tilknytning og mening. Kanskje vil en oppleve dette som greit forbigående eller i visse perioder i livet, men ikke som en varig livstilpasning. (Standing 2014) Informasjonssamfunnet og hvordan vi ordner oss med dette Gjør informasjonsteknologien oss til friere og mer selvordnende mennesker? Dette er et tilsynelatende enkelt, men ved nærmere ettertanke håpløst vrient spørsmål å besvare. Jeg har flere ganger omtalt digital informasjonsteknologi i ulike varianter som en muliggjører. OS er i mange sammenhenger noe som lar

5 5 seg gjøre i kraft av bestemte teknologiske løsninger. Bærbar teknologi gjør det mulig for meg akkurat nå å sitte på toget med Mac på fanget og skrive på dette notatet. For få tiår siden hadde jeg vært henvist til å henlegge denne type arbeid til et arbeidsrom eller kontor. Eventuelt kunne jeg sittet på toget og lest ei bok, eller kanskje håndskrevet et manus til et faglig notat. Ved ettertanke er reiseskrivemaskinen en gammel oppfinnelse, men i dag ville det blitt betraktet som en håpløst gammeldags og tungvint løsning. En første refleksjon er at det som muliggjør også selvfølgeliggjør. Vi verdsetter etter hvert ikke den type OS som teknologien gir oss, men tar den for gitt. Vi kan se nærmere på en par eksempler og reflektere over hvordan de berører skillet mellom ordne selv og ordnet på forhånd. De enormt effektive og smarte søkemotorene på Internett gir oss en voldsom frihet til raskt og fleksibelt å finne fram informasjon vi trenger i ulike situasjoner. Vi kan fort og bestemt skjære gjennom disputter ved middagsbordet om hvem som etterfulgte Richard Nixon som USA s president, eller sluttida til Ivar Formo da han ble olympisk mester på femmila. Vi kan finne ut når siste bussen hjem går, om det er åpnet en ny utstilling på Astrup Fearnley- museet, om noen har likt bildet som ble lagt ut for en time siden eller kommentert innlegget en la ut på Facebook. Vi kan finne alle denne informasjonen om vi sitter hjemme, er på trikken, er hos noen venner eller går tur i skogen. Det gir oss tilsynelatende en kolossal frihet, en mulighet til å ordne selv. Riktignok kan vi unntaksvis få spark på skinnleggen i form av at det ikke er Internettdekning eller at telefonen er tom for strøm. Det er små påminnelser om at vi ikke bare er fri, men også sårbare og avhengige. Siva Vaidhyanathan som er forfatter av boka The Googlization of Everything skriver at We may see Google as a savior, but it rules like Caesar (..) Overwhelmingly, we now allow Google to determine what is important, relevant, and true on the web and in the world. (Vaidhyanathan 2011: xi) Forfatteren kan ha rett i dette, men det stemmer ikke helt med datasøkenes fenomenologi, hvordan vi selv opplever situasjonen. Den ligner mer på femåringens yre begeistring om han får boltre seg fritt i godtebutikken takket være popularitetssøkende besteforeldre som ikke er klare til å sette grenser. Google øver også en form for innflytelse som det er enda noen hakk vanskeligere å se eller ta inn over seg: Over and above these particular ways that Google dominates the nature and function of the World Wide Web, it has a greater, albeit more subtle governance effect. Mostly by example, the company manages to spread the Google way of doing things. It executes a sort of power over not just the content of the Web but also users expectations and habits when dealing with it. Google trains us to think as good Googlers, and it influences other companies to mimic or exceed the core techniques and values of Google. In addition, Google s success at doing what it does enhances and exploits a particular ideology: techno- fundamentalism. (Vaidhyanathan 2011: 50) Forfatteren omtaler dette kontrollregimet for the soft- power mode of governance. Det er en form for innflytelse som kan utøves langt bak i kulissene og foregå nokså upåaktet siden

6 6 de fleste har en sterk tiltro til Google og stoler på at de er styrt av sitt overordnede slagord do no harm. Vaidhyanathan peker også på hvordan måtene vi ordner oss på har stor politisk betydning og knytter det til en viktig side ved hvordan samfunnet er innrettet på forhånd. Vi lever i et kapitalistisk markedssamfunn som i prinsippet gir individene betydelig valgfrihet: Because market fundamentalism declares that consumers have choice in the market, doing little or no harm becomes just another tactic by which vendors exploit a niche market. Consumers have become depoliticized, unable to see that personal choices to buy Timberland shoes (not made in sweatshops by children) and Body Shop cosmetics (not tested on animals) make no difference at all to the children and animals that suffer supplying the bulk of similar, less sensitively manufactured products to the vast majority of the world s consumers. Feeling good about our own choices is enough. Vaidhyanathan 2011: 43) Det prinsipielle poenget som i dette sitatet er følgende: Om enkelt- personer eller mindre grupper ordner seg ut fra bestemte etiske hensyn eller ved å utvise en form for personlig ansvarsfølelse bidrar dette lite til å endre den rådende ordningsmåte. Et argument mot denne tankegangen kan være at om tilstrekkelig mange ordner seg på nye måter vil det kunne være begynnelsen på en større bevegelse og etter hvert en omveltning. Dette temaet skal ikke bearbeides videre. Her er bare introdusert for å vise at et sentralt spørsmål i diskusjonen av forholdet mellom hvordan vi ordner oss når mye er ordnet på forhånd er av fundamentalt politisk karakter. Det dreier seg om hvordan vi tilpasser oss, hvordan vi handler for å uttrykke former for motstand eller protest og hvordan dette i neste omgang eventuelt kan bidra til å modifisere sider ved samfunnsordningen, i sin tur bidra til å legge grunnlaget for en annen samfunnsorden. Internett som en åpen og allment tilgjengelig informasjonsplattform gir tilsynelatende den enkelte store muligheter til å ordne seg på en mer autonom måte. Nettet ser ut til å eliminere styrende og fordyrende mellomledd eller såkalt disintermediation. Dette er uttrykt klart av teknologen Esther Dyson, sitert fra Astra Taylor: The great virtue of the Internet is that it erodes power. It sucks power out of the center, and takes it to the periphery, it erodes the power of institutions over people while giving to individuals the power to run their lives (Taylor 2014:30). Taylor argumenterer for at denne muligheten til å utvikle en åpen kommunikasjonsplattform uten mellommenn ikke har levd opp til sitt potensiale. I stedet har Internett gjort det mulig for en ny generasjon av formidlere å tilegne seg makt og rikdom som kamufleres: as much as networked technology has dismantled and disrupted power in more egalitarian ways, it has also extended and obscured power, making it less visible and arguably harder to resist. (.) In profound ways, power has been sucked in, not out. (Taylor 2014: 30-31)

7 7 I lys av disse overveielsene blir det vanskelig å gi et definitivt svar på om tilgangen til og den aktive bruken av Internett som kommunikasjons- og informasjonsplattform har gjort det lettere eller vanskeligere for oss å ordne oss fritt på dette livsområdet. I vår daglige omgang med denne teknologien og alle dens bruksmuligheter vil vi tendere til å svare ja, definitivt. Ut i fra det store bildet og det totale regnskapet er bildet langt mer tvetydig. Har makten blitt flyttet ut fra sentrum til hver enkelt av oss eller blitt konsentrert til noen få store selskap som for eksempel Google, Facebook og Apple? En måte å uttrykke tvetydigheten på (i stedet for å prøve å løse den opp) er at kanskje begge deler har skjedd samtidig. Med referanse til vårt utgangspunkt kunne en kanskje si at i viktige henseende har det blitt slik at vi ordner selv samtidig som det også i andre henseende er mer som er ordnet på forhånd. Dermed har vi åpnet opp for at det å ordne selv kontra ordnet på forhånd ikke er et nullsumspill der det ene vokser eller avtar i samme takt som det andre avtar eller vokser. Begge kan ekspandere. Bevissthetsmessig kan vår opplevelse av frihet til å ordne selv vokse parallelt med at det systemmessig skjer en utvikling i retning styring ovenfra. Foran har jeg tatt opp spørsmål knyttet til infrastruktur hvordan informasjonssamfunnet i stort er ordnet og hvordan dette påvirker individers ordningsmåter. Et bidrag tettere på hverdagen i informasjonssamfunnet behandler vår omgang med den nye teknologien. Sherry Turkle tar i Alone together opp hvordan denne endrer våre sosiale liv, lager nye former for ensomhetsfølelse, men også avhjelper menneskelig sårbarhet. Hun viser hvordan digital teknologi, særlig smart- telefonene gir oss nye manøvreringsmuligheter i hverdagen. Den gjør det mulig å kommunisere med andre ut fra våre personlige preferanser. For eksempel peker hun på hvordan veldig mange systematisk foretrekker mediert kommunikasjon kontra ansikt til ansikt- kontakt. Et annet trekk er at vi unngår å konfronteres med vår menneskelige sårbarhet ved å sende tekstmeldinger eller legge ut ting på sosiale medier kontra å snakke med folk, enten direkte eller via telefon eller skype. Rather text than talk. Et tredje trekk er at vi er så redd for å konfronteres ved våre egne tanker, vår ensomhet eller opplevelsen av kjedsomhet at vi konstant holder oss beskjeftiget med teknologien og it- dingsene. Og den allestedsnærværende teknologien kommer dette ønsket i møte we really didn t need to keep computers busy. They keep us busy. It is though we have become their killer app. As a friend of mine put it in a moment of pique. We don t do our e- mail: our e- mail does us (Turkle 2011:279-80). Et sentralt spørsmål, og en mulig innvending mot Turkles bidrag er hvor altoppslukende den nye teknologien faktisk er. Kan vi bedømme rikets tilstand ut fra det inntrykk vi får på vei med trikken hjem? Da er det ganske riktig slik at en svært høy andel er beskjeftiget med et eller annet på telefonen. Hvis de tar med seg sin digitale iver over på andre arenaer og lar den sluke oppmerksomhet på tilsvarende måte når venner møtes på kafé, rundt middagsbordet eller når en går til sengs om kvelden er det kanskje grunn til en viss bekymring.

8 8 Bildet under viser en situasjon fanget opp med kameraet på årets Røros- marten. Det er en tradisjonsrik og folksom markering ei halv uke i februar hvert år. Her kjøpes, selges, spises, snakkes, drikkes, danses, spilles og synges det fire dager til ende. Bilde 2: Stemningsbilde fra kald hygge under årets Rørosmarten. Bildet viser en glad gjeng som har benket seg på reinskinn rundt ei bålpanne. Til høyre på bildet står en gjeng som prater ivrig sammen. Litt til venstre for denne gjengen står en kar som sjekker eller bruker telefonen til et eller annet. Bildet viser 22 personer i sin beste mobilalder, men bare en av disse bruker mobilen idet bildet blir tatt. Dette er sjølsagt ikke et bevis for noe som helst. Det er kanskje heller en indikasjon på at hvorvidt vi er oppslukt av mobil eller annen digital dings eller ikke, fortsatt har noe med kontekst å gjøre. Den situasjonen som vises på bildet oppmuntret ikke til iherdig mobilbruk. Om vi hadde observert de samme personene på trikken på vei hjem fra arbeid, studier eller skole ville garantert andelen mobilbrukere vært langt høyere. Sjøl om det har skjedd en markant tyngdepunktforskyvning i retning økende tid online og mer bruk av digitalt utstyr består folks repertoar i det daglige av et stort spekter av aktiviteter. Vi ordner oss fortsatt slik at er rom for et mangfold av gjøremål og stor variasjon i hva vi fyller livene med. Å fokusere på kontekst dreier seg om å forholde seg til hvordan ting i våre relevante omgivelser er ordnet på forhånd. I boka The Master Switch framholder Tim Wu at the rise and fall of information empires i høy grad

9 9 handler om kampen mellom to ordningsmåter; the utopia of openness og the perfection of the closed system. (Wu 2010: 303) Wu presenterer den indre spenningen mellom Apples to grunnleggere Steve Wozniak og Steve Jobs som et prototypisk eksempel på denne spenningen. Om Wozniaks tilnærming skriver han: That feat, end every manifestation that has flowed from it, is doubtless his greatest contribution to society. It was almost unimaginable at the time: a device that made ordinary individuals sovereign over information by means of computational powers they could tailor to their individual needs. (Wu 2010:275) Den andre Steve (Jobs) representerte den motsatte designfilosofi: he is an apostle of perfectibility and believes in a single best way of performing any task and presenting the results. As one might expect, his ideas embody an aesthetic philosophy as much as a sense of functionality, which is why Apple s products look so good while working so well. (Wu 2010: 277) Wu omtaler Apple som a schizophrenic company, revet mellom kreativ, desentralisert åpenhet og perfeksjonert, sentralisert lukkethet. Denne dobbeltheten kan hos den individuelle databruker oppleves som en form for ambivalens. Skal en satse på løsninger som tillater en å ordne mye selv (åpenhet) eller gå fordi der det meste er perfeksjonert og ordnet på forhånd, der en kommer til dekket bord? Dette valget reflekterer nok også et skisma blant databrukere. De mest ambisiøse, kunnskapsrike og nysgjerrige vil foretrekke mer åpne løsninger, mens de som har et mer pragmatisk ønske om å få gjort jobben så enkelt og trygt som mulig vil tiltales av et mer ferdig design. Dette er også et tegn på noe prinsipielt i valget mellom å ordne selv kontra å velge noe som er ordnet på forhånd. Mennesket er som et autonomt vesen utstyrt med egensindighet, et ønske om å ordne sjøl. Et barn som har lært å smøre brødskiva vil (om ikke makelighetsgrunner tilsier det motsatte) gjøre nettopp det, uten alt for mye innblanding. Når det gjelder vår omgang med elektroniske dingser og datamaskiner har bitre erfaringer gjort at mange tyr til løsninger som minimerer trøbbel og maksimerer tilrettelegging. Derfor gir vi frivillig avkall på muligheter til å ordne selv, ja vi betaler gjerne en god del ekstra for en Mac siden vi antar at det er den brede og sikre vei til resultater. Den samfunnsskapte virkelighet Setningene jeg tar utgangspunkt i er knyttet til et av de mest sentrale spørsmål innenfor generell sosiologi, hvordan vi forstår forholdene mellom aktør og struktur, den eller de som handler og hvordan vi kan forstå betingelsene de handler under. I hvilken grad er menneskelig handling mer eller mindre forutsigbare og rutiniserte svar på strukturelle ordninger. Kan de på den annen side forstås som resultater av aktørenes overveielser, verdier og bevisste valg? En rekke teorier og bidrag i sosiologien handler om disse spørsmålene. Disse går dels 100 til 150 år tilbake (sosiologiens klassikere) og fram til vår tid (Giddens,

10 10 Beck, Bourdieu m.fl.) En moderne klassiker er Berger og Luckmanns kunnskapssosiologiske bidrag som første gang ble utgitt i Tittelen på den norske oversettelsen er den samfunnsskapte virkelighet, en mer direkte oversettelse av den engelske originalen ville vært den sosiale konstruksjon av virkeligheten (Berger og Luckmann 2000) Boka er full av gode og illustrerende eksempler og lange lettleste partier, men også tung faglig sjargong og innfløkte resonnement. En sentral inspirasjonskilde er fenomenologien, den retningen som legger vekt på hvordan vi skaper verden gjennom bevisstheten og hvordan vår livsverden oppstår som noe annet enn abstrakte systemer som markedet eller staten. (Berger og Luckmann, 2000: 10) Utgangspunktet er forsøket på å besvare spørsmålet om hvordan vi utvikler den kunnskapen som styrer vår adferd i hverdagen, hva som karakteriserer hverdagsvirkeligheten slik vi hver for oss og i sosiale fellesskap oppfatter denne. I boka finner vi tre setninger som oppsummerer essensen i Berger og Luckmanns samfunnsteori: Samfunnet er et menneskelig produkt. Samfunnet er en objektiv virkelighet. Mennesket er et sosialt produkt. Begrepene som svarer til de tre nevnte tesene er eksternalisering, objektivering og internalisering. Mennesket skaper og blir skapt av samfunnet. (Berger og Luckmann 2000:9/76). Om vi forsøker å oversette disse tesene i termer av ordne og ordnet kunne vi forsøke oss på noe i denne retning: Mennesker ordner samfunn. Samfunn er objektiv virkelighet og på den måten ordnet på forhånd. Ved at vi internaliserer blir vi som mennesker også ordnet (skapt) i og av samfunnet. Ved å bake vårt utgangspunkt inn i formuleringene til Berger og Luckmann framhever vi at dette kan forstås som tre ulike prosesser som hele tida skaper, gjenskaper og omskaper både samfunn og samfunnsmedlemmer. Eksternalisering, objektivering og internalisering kan betraktes som tre paralleltløpende prosesser som griper inn i og forutsetter hverandre i et dialektisk samspill. Jeg skal ikke utbrodere disse poengene her, men bare oppfordre den interesserte leser til å se nærmere på dette innflytelsesrike, men også omdiskuterte bidraget i sosiologien. Her skal jeg nøye meg med å trekke fram fire poeng i Berger og Luckmanns forståelse av hverdagsvirkeligheten. Vi kan jobbe oss ut fra forfatternes forståelse av hva som er grunnlaget for kunnskap i hverdagslivet og hva som kjennetegner denne kunnskapen. Dette handler om objektiveringer av subjektive prosesser (og betydninger) som den intersubjektive verden er bygget på. (s.40) Verden er intersubjektiv i den forstand at vi opplever å dele den med andre, ved at vi kontinuerlig samhandler og kommuniserer med medmennesker. B. og L. sier at den sunne fornufts kunnskap er den kunnskapen jeg deler med andre i hverdagens normale, innlysende rutine. Det som kjennetegner hverdagsvirkeligheten er at den tas for gitt. Den krever ikke noen ytterligere bekreftelse, men tas til etterretning. B. og L. sier at så lenge hverdagslivets rutiner fortsetter uten avbrytelser, oppfattes de som

11 11 uproblematiske. Om noe overraskende eller uforutsett skjer forsøker vi omdefinere det til noe uproblematisk; vi reparerer, justerer og gjenoppretter det som tas for gitt. (s.44) Det andre poenget som skal løftes fram her er hvor sterkt B. og L. betoner betydningen av ansikt- til- ansiktkommunikasjon, den umiddelbare sosiale kontakt som oppstår mellom mennesker som er i hverandres fysiske nærhet: I ansikt til ansikt- situasjonen framstår den andre for meg i et levende nærvær som vi begge tar del i. ( ) Det betyr at i en ansikt- til- ansikt- situasjon er den andres subjektivitet tilgjengelig for meg gjennom et maksimum av symptomer. Jeg kan riktignok mistolke noen av disse symptomene. Jeg kan for eksempel tro at den andre smiler til meg når han i virkeligheten flirer av meg. Men det finnes likevel ikke noe sosialt forhold som kan reprodusere den mengden av subjektive symptomer som er til stede i en ansikt- til- ansiktsituasjon. Kun her blir den andres subjektivitet virkelig nær. Alle andre former for relasjoner til den andre vil i større eller mindre grad være fjern (Berger og Luckmann 2000:48) Vi kan slå fast at det ovenstående sitatet framhever den umiddelbare kontakt mellom mennesker, den fysiske tilstedeværelse tillegges en spesiell betydningen i dannelsen av vårt sosiale selv. Det tredje poenget som skal trekkes fram er at i den samfunnsskapte virkelighet tillegges språket en rolle som det som gjør det mulig å løsrive kunnskaps- og meningsproduksjon fra ansikt- til ansiktsituasjonen: Språkets uavhengighet ligger først og fremst i dets evne til å kommunisere meninger som ikke er direkte uttrykk for subjektivitet her og nå (..) Jeg kan snakke om utallige ting som ikke er til stede i det hele tatt i ansikt- til- ansiktsituasjonen, inkludert ting jeg aldri har og aldri vil oppleve direkte. På den måten blir språket et oppbevaringssted for enorme ansamlinger av betydninger og erfaringer, som kan bevares over tid og overføres til etterfølgende generasjoner. (Berger og Luckmann 2000:55) Det fjerde og siste poenget handler om at hverdagskunnskapen er gjerrig, nøktern og økonomiserende heller enn vidløftig, kreativ og ekspansiv: Siden det er det pragmatiske motivet som dominerer hverdagen, er det den standardiserte kunnskapen, det vil si kunnskap som er begrenset til de praktiske ferdigheter i rutinemessige handlinger, som opptar en framtredende plass i det sosiale lageret av kunnskap. (s.59) Berger og Luckmann bruker folks kjennskap til telefoner som et eksempel. De mener dette har form av en slags standardkunnskap som begrenser seg til det en er nødt til å vite for å kunne utføre nåværende og framtidige praktiske oppgaver. I eksemplet med telefoner vil det si å kunne bruke telefonen og det å vite hvor en skal søke hjelp om ikke alt fungerer. En kan nøye seg med å forholde seg til rutineproblemer og vise liten interesse når det gjelder å få vite mer enn det som er praktisk nødvendig for å kunne mestre disse problemene. Sammenfattende kan vi si at Berger og Luckmann mener at hverdags- virkeligheten og den kunnskap vi trenger i hverdagen er preget av at vi tar ting

12 12 for gitt, at vi erverver kunnskapen primært i nære og umiddelbare relasjoner, at vi skaper og formidler kunnskapen gjennom språket og at vi opptrer pragmatisk og konsentrerer oppmerksomheten om det som er nødvendig for å få livet til å humpe og gå. De sammenfatter dette gjennom følgende poetiske analogi: Min kunnskap om hverdagslivet er som et instrument som hugger en sti gjennom skogen og som samtidig kaster en smal lysstråle på det som ligger umiddelbart foran og omkring. (Berger og Luckmann 2000: 62) Den samfunnsskapte virkelighet og informasjonssamfunnet Berger og Luckmanns forståelse av hverdagsvirkeligheten har rundet femti år. Deres bidrag ble skrevet før informasjonsteknologien hadde inntatt folks dagligliv. I hvilken grad framstår betingelsene for konstituering av folks dagligliv annerledes nå sammenlignet med for et halvt hundreår siden? Her skal jeg avgrense svaret på dette spørsmålet med kommentere de fire typiske trekkene ved det B og L kaller hverdagsvirkeligheten, presentert foran. Det første jeg nevnte var Berger og Luckmanns insistering på betydningen av ansikt til ansikt- kontakt og det som er kalt facework. Hvordan endrer dagens informasjonssamfunn betingelsene for og betydningen av menneskelig kommunikasjon i form av kontakt ansikt til ansikt? Et dramatisk svar på dette spørsmålet leveres i Sherry Turkles siste bok Reclaiming conversation. (Turkle 2015) Et gjennomgangstema i boka er at vi må gjenoppfriske og gjenoppta vår evne til selvrefleksjon (indre samtaler), samtaler ansikt til ansikt og generelt bruke mer av vår tid til å gjøre det vi som mennesker er best til å fordype oss i samtalens kunst. Turkles bekymring er at denne kunsten er i ferd med å gå tapt i det vi legger ut på en forglemmelsens reise : It has several stations. At a first we speak trough machines and forget how essential face- to- face conversation is to our relationships, our creativity, and our capacity for empathy. At a second, we take a further step and speak not just through machines but to machines. This is a turning point. When we consider conversations with machines about our most human predicaments, we face a moment of reckoning that can bring us to the end of our forgetting. It is an opportunity to reaffirm what makes us most human. (Turkle 2015:16-17) Turkle kan tolkes i retning av at måten vi ordner oss med digital teknologi på er potensielt fatal og at svært mye står på spill i det vi er i ferd med å nå et menneskelig vendepunkt. Reed inntar en mindre dramatiserende posisjon og hevder at all communication between humans is shaped both positively and negatively by mediation; digital mediation is just a variation on this wider set of processes. (Reed 2014:75) Han refererer til Nathan Jurgenson som kontrer Turkles samfunnskritikk ved å hevde at fordi vi tilbringer så mye tid online vil vi verdsette offline- tid med familien, den stille ettertanke og generelt frakobling fra

13 13 digitale medier i høyere grad enn før. (Reed 2014: 77) I følge Jurgenson har altså den vending som Turkle etterlyser i noen grad allerede skjedd. Det er åpenbart tilfelle at store deler av befolkningen tilbringer større deler av sitt våkne liv online og vier det som skjer der større oppmerksomhet. Mer omstridt er det om det er grunnlag for å forfekte en digital dualisme - at dette er to adskilte verdener og at vi er i ferd med å fortape oss i den ene på bekostning av den andre. Et annet viktig spørsmål relatert til vårt online- liv er om det gjør det lettere å ordne seg på mangfoldige måter fordi det frisetter oss fra voktende øyne og gjør at vi kan dekke oss bak nettets anonymitet og pseudonymer. Gjør dette det lettere å leke uhemmet med identiteter, opptre uærlig eller framsette løgner? Nancy Baym kommenterer dette spørsmålet og mener svaret ikke er åpenbart: Whether anonymous or identifiable, people seem at least as likely to be more honest online than off. Reduced social cues make it easier to lie, but separation, time lags, and sparse cues also remove social pressures that make lying seem a good idea. (Baym 2010: 116) Er det ikke rimelig å anta at de store og gjennomgripende endringene vi har gjennomgått ved digitaliserngsprosesser gjør det mindre rimelig og hensiktsmessig å ta ting for gitt? Evnen til å automatisere nye handlingsvalg og skrive nye hverdagsrutiner inn i gamle skjema ser ut til å være en del av menneskers formbarhet. Og evnen til å alminnelig- og selvfølgeliggjøre det som er nytt forteller om høy fleksibilitet. Vi har knapt tilegnet oss en prosedyre, en arbeidsmåte eller bestemt måte å innrette seg på før vi ser ut til å beherske den nesten til fulle. Når det gjelder utførelse av enklere hverdagsrutiner ser det ikke ut til å gjelde de samme krav til gjentakelse, øvelse, veiledning, motivasjon, konsentrasjon, kreativitet og det å være dedikert som det som er knyttet til utvikling av ekspertise innen et krevende fag, et håndverk eller innen kunsten. Vi ser ut til å ordne oss med letthet når det gjelder livet med de små digitale dingsene. Vi holder dingsene, taster ned ord og setninger, foretar raske digitale forflytninger samtidig som vi har et halvvåkent øye for kroppslig posisjon (om vi står i midtgangen på bussen og den bråbremser), for hva relevante andre sier og hvordan de henvender seg til oss, at vi kommer av på riktig holdeplass osv. Når en observerer utøverne av digitale hverdagskunster framstår de som et ukoordinert orkester av tastetrykkere og skjermkikkere. En grunn til at denne nye formen for samhandling skjer så lett og uanstrengt er at de andre gjør det samme, de er ivrig opptatt av å passe sine egne saker. En side ved det moderne hverdagslivets tatt for gitt- het er elegant håndtering av avbrytelser, brudd eller sprang i en tankerekke, en handlings- sekvens eller en samtale. Turkle hevder at in the new communications culture, interruption is not experienced as interruption but as another connection. (Turkle 2015: 37) Vi blir i stand til å tåle avbrytelser eller kanskje til og med se distraksjonen som noe normalt eller en form for likevektstilstand. Kanskje er anledninger til stillhet, konsentrasjon og meditasjon mer forstyrrende fordi det

14 14 oppleves som kjedelig eller stiller oss i en form for villrede eller kan gjør oss forlegne? Det tredje poenget knyttet til det nye hverdagslivet er hvordan vi ordner oss med språket, hvordan vi innretter oss etter nye kommunikasjonsmåter. Den nye kommunikasjonsstilen erstatter for det første det sagte med det skrevne ( rather text than talk ). Det er kortfattet mer enn detaljert og utbroderende. Det oversetter et stort spekter av menneskelige følelser til en rik palett med emoticons som sammenfatter disse følelsene i for eksempel et smile- eller gråtefjes. Vår kommunikasjon setter også fart på følelser, fantasier, gir gjenkjennelse og skaper innlevelse ved å inneholde et vell av bilder (fotografier), bilder som kan være detaljerte, sterke, vakre, morsomme osv. Å gå opp i det nye informasjonssamfunnet og å tilpasse seg helt og fullt dreier seg også om å tilegne seg, beherske og å trene på å bruke dette nye språket slik at dette blir en naturlig del av ens repertoar. Fjerde og siste kommentar handler om dagliglivets handlingsøkonomi, om å skrelle vekk det overflødige og ordne seg så enkelt og lettvint som mulig. Tilsynelatende blir dette stadig vanskeligere i en multimedial virkelighet. Hvordan klarer en å beholde oversikt og forenkle en hverdag der en både må agere og reagere i forhold til en rekke ulike og dels komplekse stimuli? Ett svar er at vi selvfølgeliggjør og automatiserer. Om noe nytt og uventet skulle dukke opp er vi raske til å innordne det i kjente skjema. Det er en av hverdags- virkelighetens lover. Sørg for å alminneliggjøre spesialtilfeller. Et annet moment er at vi kommunikasjonsmessig ordner oss med et raskt og effektivt språk. Til og med USA s president (kanskje særlig han) kan klare seg med Twittermeldingenes tilmålte 146 tegn. Et siste moment er at vi forenkler ved å gjøre det lettere ved å manøvrere, ved å unngå situasjoner der vi må fordype oss i egne, kanskje vanskelige tanker, styre unna kjedsomhet fordi det kjedelige paradoksalt stresser oss mer enn noe annet. Vi unngår kanskje det langsomme, eller stillheten og prøver å ikke utsette oss for mye for andres smerte og føle empati fordi dette lager indre uro. Nicholas Carr hevder at et potensielt opprivende online- liv blir til å leve med ved at vi opptrer overfladisk, ved å dyrke kunsten å økonomisere med vår oppmerksomhet. Jeg har flere steder i denne teksten vært inne på at bildet av det overfladiske online- livet kanskje er noe karikert og ikke yter det moderne mennesket og dets tilværelse full rettferdighet. For å gjøre dette må en kanskje også erkjenne at vi er i stand til å spille på et større og mer sammensatt repertoar. Et sentralt trekk ved menneskets vesen er at vi er stand til å tenke over hvordan vi tenker og hvordan vi velger å leve. Vi er også i stand til å utsette denne tenkningen og denne levemåten for kritikk og forsøk på kursendring. Kanskje er det sider ved våre digitale liv som gjør det mindre presserende å huske det som har vært. Samtidig er det mye som bokstavelig talt gir oss rike bilder av andre og andres måter å leve på. Det er vanskelig å ordne seg slik at en opptrer uanfektet av det som pulserer omkring oss. Berger og Luckmann

15 15 beskrev noen før- digitale måter å gjøre hverdagslivet overkommelig på. Vi er henvist til å klare det samme innenfor vår hektiske samtid. Vi må ordne oss hensiktsmessig og på måter som gir selvrespekt når informasjonssamfunnet ordner mangt og mye på forhånd. Referanser Baym, Nancy (2010): Personal connections in the Digital Age. Polity Press. Cambridge Berger, Peter L. og Luckmann, T. (2000): Den samfunnsskapte virkelighet. Fagbokforlaget. Oslo Carr, Nicholas (2010): The shallows. How the Internet is changing the way we read, think and remember. Atlantic Books. London Mills, C. W. (1959/1976): The Sociological Imagination. New York: Oxford University Press. Ravatn, Agnes (2014): Operasjon sjøldisiplin. Samlaget. Oslo Reed, Thomas Vernon (2014): Digitized Lives: Cuture, Power and social change in the Internet era. Routledge. New York Standing, Guy (2014): Prekariatet. Den nye farlige klassen. Res Republica. Oslo Taylor, Astra 2014): The people s platform. Taking back power and culture in the digital age. Metropolitan Books. New York Turkle, Sherry (2011): Alone together. Why we expect more from Technology and less from each other. Basic Books. New York Turkle, Sherry (2015): Reclaiming Coversation. The Power of Talk in a digital Age. Penguin Books. New York Vaidhyanathan, Siva (2011): The Googlization of Everything (and why we should worry). The University of Cambridge Press. Berkeley. Wu, Tim: The master Switch. The Rise and Fall of Information Empires. Atlantic Books. London