En mann står naken foran en glassdør. Utenfor døren er det en balkong med et hvitt plastbord og to hvite plaststoler. En landsby skråner bratt ned

Transkript

1 En mann står naken foran en glassdør. Utenfor døren er det en balkong med et hvitt plastbord og to hvite plaststoler. En landsby skråner bratt ned mot sjøen, som et skred av terrakottarød takstein. Mannen har stått her en stund allerede. Han står og tenker på hvordan han våknet like før morgengry, uten å vite hvor i verden han var, for etter kort tid å synke tillitsfullt inn i søvnen igjen, uten å ha funnet ut av det. Det er dét denne mannen er opptatt av. Det betyr at noe grunnleggende har forandret seg, tenker han. Han tenker på hvor knyttet han var til hjemmet i barndommen. Å sove i andres hus, selv om moren også sov der, gjorde ham urolig og ulykkelig. Og det slapp aldri helt taket. Han har alltid hatt en sterk følelsesmessig binding til ett spesifikt sted. Men da han våknet i mørket, antagelig rett før morgengry, uten å vite hvor på jordkloden han befant seg, kjentes det betryggende. Det var en følelse av å befinne seg hinsides alle steder, som om selve kontinentalplatene hadde glidd vekk under ham, slik isflakene kan gli vekk under en som prøver å krysse en elv om vinteren, men han druknet ikke, han lå i mørket og hørte sin kones jevne åndedrett, hun sov. Rundt ham gled den verdenen han kjente, stadig lenger bort. Byer og innsjøer, flyplasser, operahus, kanalene som knytter hav til hav, de store halvøyene, kontinentenes form; rundt ham i mørket forsvant denne verdenen med alle sine kjente navn og former, og lot ham ligge tilbake i noe formløst, navnløst, der åndedrettet hennes var det eneste han gjenkjente. Da han våknet for andre gang, var hun gått. Nå står han naken og ser ut gjennom balkongdøren av glass. Landsbyens terrakottarøde hustak ser ut til å danne en sammenhengende masse helt ned til sjøen, som om gatene og smugene der nede ikke finnes. Bortsett fra balkongen og de bratt skrånende takene, ser han bare et stort blått rom der ute. Himmel og hav. Stadig mer lys sprenges inn. Staver og spyd av lys. Mannen de leier av hevdet at man kan se kysten av Afrika på ekstremt klare dager, men han har vanskelig for å forestille seg disse klare dagene, det er en dis her, som om det brenner langt borte. Varmen kjennes som noe levende som rører ved den nakne kroppen hans. Han snur seg. Etter den lyssprengte utsikten virker rommet mørkt som kvelden. Så begynner leiligheten å tre fram fra mørket, som om noen justerer lysstyrken ved hjelp av en trinnløs bryter: Et stort, gammeldags spisestuebord, med reiseradio, bokstabel, laptop og mobiltelefon. To svarte skinnstoler foran tv-apparatet, i den ene ligger en morgenkåpe i rød silke. Det henger noen akvareller med duse blomstermotiver på de hvitkalkede veggene. Han går forbi den lille bardisken som skiller kjøkkenkroken fra resten av rommet, må skyve unna en barkrakk for å komme fram. På kjøkkenbenken står den tomme vinflasken fra i går, en skål med to oliven i,

2 noe tørt brød i en flettet kurv. Han fortsetter ut i gangen, forbi soveromsdøren, der halvparten av en uoppredd seng er synlig, inn på badet. Pisser. På den lille hyllen under medisinskapet skinner en lebestift metallisk. Ferdig med å pisse tar han lebestiften ut av hyllen, og fjerner korken. Synet av den intenst kunstige rødfargen sender et støt av eufori gjennom ham. Lyden av en bil på baksiden av huset. Han ser for seg den gruslagte plassen der ute. Den hvite leiebilen deres. En mørkegrønn hekk skjermer for innsyn. Utenfor hekken passerer bilene som han iblant kan høre lyden av her inne på badet. Den smale veien kommer opp fra landsbyen i krappe slyngninger. Bare et par hundre meter bortenfor leiligheten ligger en fire felts motorvei. Det er dit den smale veien leder. Han drar ut en skuff i skapet ved siden av vasken, finner en t-skjorte, truser og en shorts, og trekker klærne på seg. Der borte flyter trafikken forbi dag og natt. Privatbiler, turistbusser, langtransport. Han tenker på de tre sigøynerhorene som står nesten nakne på rasteplassen mens bilene kjører forbi. Tenker på den ekstreme faren de utsetter seg for hver dag. Dette er baksiden av ferieleiligheten. Glassdøren og balkongen vender den andre veien, mot landsbyen og sjøen.

3 Han sitter ved det store, gammeldagse spisestuebordet og tenker på hvor fortapt han var som gutt, hvis han måtte overnatte i et fremmed hus, og hvordan han gledet seg til å være i de vante rommene igjen, omgitt av tingene sine. Ting som til å begynne med, dersom han hadde vært borte i flere dager, ikke helt lignet seg selv lenger. Det var umulig å sette fingeren på hva det var, han var da også for ung til å ha noe ønske om å forstå det, men han var klar over at det var slik. Lekene, bøkene, tegneseriebladene, bildene av fotballspillere på veggene, disse velkjente tingene hadde mistet noe i løpet av et slikt flere dagers fravær, og det tok alltid en viss tid, noen timer, kanskje en hel dag, å få ladet dem med sin opprinnelige utstråling igjen. Det var som om tingene hadde sovnet, tenker han nå. At mangelen på oppmerksomhet hadde fått dem til å falle i søvn. En gang ønsket han å skrive bøker om slikt, men det betyr ikke noe lenger, han har Michelle nå, og denne ferieleiligheten. Han vurderer om han skal gå inn på soverommet og re sengen, eller skal han spise frokost først? De har vært her i snart to uker, og hver dag starter som den forrige. Når han våkner har Michelle allerede dratt ut for å jogge. Han dusjer, rer sengen, spiser deretter en lett frokost. Men i stedet for å sette i gang og gjøre disse tingene i deres faste rekkefølge, som han liker, begynner han å tenke på hvordan hun alltid greier å stå opp uten å vekke ham. Disse tidlige morgenstundene hennes, som han er utestengt fra. Han føler seg sikker på at hun har stått og sett utover landsbyen og havet, slik han selv nettopp gjorde. Den røde morgenkåpen i lenestolen har hun sikkert kastet av seg på vei bort til glassdøren. De har vært gift i snart fem år, og det er nesten sju år siden første gang han så henne naken, likevel kjenner han straks et blaff av opphisselse ved tanken på henne der borte ved døren. Han sjekker klokken på mobiltelefonen, den er snart halv åtte, hun er sikkert tilbake før ni. Da vil han prøve å sette ord på den forandringen som har funnet sted, innvie henne i den, men ennå forstår han det ikke selv engang. Det må ha foregått så gradvis at han ikke registrerte det før prosessen var over. Den var over idet han våknet uten å vite hvor på jordkloden han befant seg, og opplevde dét som betryggende. Først prøvde hukommelsen å finne ut hvor han var, den strakte seg i alle retninger, grep etter stedene, men rundt ham i mørket gled verden bort med leiligheter og landskaper, flyttinger og nye oppbrudd. Atlanterhavet og kryssingene av det, og kryssingenes rekkefølge, forsvant fortere enn hukommelsen kunne rekonstruere det forsvunne, og han lå derfor tilbake i et mørke som verken befant seg på det ene eller det andre kontinentet, ikke på noen side av noe hav, og det var nettopp dette fraværet av et

4 fast punkt som fikk et stort velvære til å bre seg i ham, fullstendig motsatt hva som ellers ville vært hans naturlige reaksjon på en slik oppvåkning. Antagelig varte det bare noen sekunder. Han sovnet, og våknet igjen uten å huske det, men husket det plutselig da han sto naken foran balkongdøren og så ut over landsbyen og havet. Husket at han hadde våknet i mørket, ute av stand til å finne ut hvor han var, men det var som om pusten hennes var et sted i seg selv. Ja, slik var det, pusten hennes. Nå løper hun lettbent på gangveiene langs sjøen, kledd i shorts og singlet, den grønne capsen, en liten hofteveske der hun oppbevarer penger og mobiltelefon. Hestehalen, som hun har trædd gjennom åpningen på baksiden av capsen, hopper opp og ned i takt med løpingen. Løper mellom rosebusker, under palmetrær, over palmebladenes langfingrede skyggebilder på grusen. Det frodige, parklignende landskapet gjør henne lykkelig, vet han. Sammen med det solglitrende havet minner det henne om California. Han føler en dyp glede over å ha bidratt til hennes lykke. Øverst i bokstabelen på bordet ligger den siste boken hans, som har innbrakt dem en ikke ubetydelig sum penger. Noe som blant annet gjør at de kan leie denne leiligheten ytterst på skrenten over landsbyen, langt unna de støyende turistgettoene. Det er en velkomponert bok, uten løse tråder, og ved bokens slutt kan leseren konstatere at det ville vært mulig å løse mysteriet før helten. Alle bitene i puslespillet var lagt åpent ut på bordet, det fantes ingen manglende bit som kun forfatteren kjente til, og som han hentet fram på siste side. Han vet godt at han ikke er en betydningsfull forfatter, men han er god til å tenke ut en intrige, og har et sikrere språk enn grosset av norske krimforfattere. Og han har en hovedperson som ikke ligner på andre krimhelter. Men først og fremst har han Michelle og tanken på hennes lykke akkurat nå, mens hun løper gjennom det frodige, parklignende landskapet som minner henne om California. Den vinrøde morgenkåpen i lenestolen ser ut til å være kastet skjødesløst av i forbifarten. Han husker den behagelige lyden av sko over bløte tepper, hundrevis av amerikanske stemmer, pengesedlers nesten lydløse knitring, kredittkort som dras gjennom kortlesere, lyden av alle tastetrykkene, en uvirkelig sval kvinnestemme kunne høres nøyaktig like godt overalt i det enorme rommet, halskjeder gled gjennom halvåpne hender, gull som legges rundt myke halser, pelskåpers gnissing, snø som drysset fra frakker og kåper rett innenfor den roterende døren i det gamle varehuset Marshall Field s i Chicago. «De er nydelige,» sa hun, og strøk fingrene over silkestoffet i en svart morgenkåpe. De hadde bare noen timer igjen sammen. Han hadde nettopp stilt henne et spørsmål. Hun var preget av utroskapen, og tanken på det kompliserte som lå foran dem hvis hun valgte å ta et skritt videre i den retningen hun allerede hadde begynt å bevege seg i

5 da hun fløy fra Minneapolis til Chicago for å møte ham. De visste begge at et eventuelt «ja» også ville være et «ja» til ting ingen av dem kjente, men som lå i kim i spørsmålet hans, og som hennes eventuelle «ja» ville få til å spire. «Kan jeg få kjøpe en morgenkåpe til deg, og bestemme fargen?» hadde han spurt henne i ærverdige gamle Marshall Field s. Nå står det for ham som om lydene fra tusenvis av felles frokoster må ha vært hørbare i bakgrunnen mens han sto der og ventet på at hun skulle svare, og at hun også må ha hørt disse lydene fra en mulig framtid sammen. For det var et slikt øyeblikk. Til slutt så hun opp på ham. Han kunne se i ansiktet hennes at hun tok en avgjørelse. Hun sa: «Ok, men da forteller jeg ham at en mann har kjøpt den til meg. Da forteller jeg alt sammen. Da får du vær så god stille opp for meg.» Det er nesten sju år siden. Nå reiser han seg, går bort til lenestolen og plukker opp den røde morgenkåpen. Går ut på soverommet med den. Idet han skal henge den på knaggen ved siden av sin egen morgenkåpe, kjenner han tydelig duften av henne. Han legger det glatte stoffet mot ansiktet og trekker inn.