Imperialismen av i dag

Transkript

1 Sommeren 2008 Nr. 36 Årgang 22 MARXIST-LENINISTISK TIDSSKRIFT Imperialismen av i dag Står vi ved et vendepunkt? ARBEIDERE I ALLE LAND, FORÉN DERE!

2 2 Revolusjon Redaksjonelt Nr Teori og analyse fordi du trenger det Kjære leser. Som du ser av dette nummeret: Tidsskriftet Revolusjon gjennomgår ei gradvis endring i retning av et mer reindyrka teoretisk tidsskrift, med større vekt på grundige analyser, historiske artikler og teoretisk kritikk. Vi ønsker etter hvert også å gi mer rom for debatt og kultur. Bakgrunnen for omlegginga, som blei varsla i forrige nummer, er at Kommunistisk plattform trenger et organ for mer omfattende studier av teoretiske og ideologiske spørsmål enn det nyhetssedlene kpml.no kan gi. Det gjenstår for tidsskriftet å finne sin endelige form, og vi tar gjerne imot ideer til forbedringer! Dette nummeret har imperialismen av i dag som grunntema, og er i hovedsak konsentrert rundt dokumentet «Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver», som er det mest omfattende og grundige marxistiske forsøket til nå på å oppsummere erfaringene fra snart to tiår med imperialistisk globalisering og en «ny verdensorden» under yankee-imperialismens førerskap. Dette er en helt særskilt periode i vår nyere historie, ikke bare på grunn av voldsomheten i angrepene på arbeiderklassen og folkene på alle kontinenter, men også fordi den er knyttet sammen med Sovjetunionens og østblokkens totale sammenbrudd og den ekstreme ideologiske offensiven i kjølvannet av revisjonismens havari. Denne offensiven fra imperialismen har tilføyd arbeiderklassen og verdens undertrykte folk store og alvorlige tilbakeslag, med grimme konsekvenser. «Den nye verdensorden» er i ferd med å møte seg sjøl i døra. Ikke bare økonomien, men hele systemet er krampetrekninger. Det betyr allerede sult og bolignød for millioner. Det betyr flere kriger, i verste fall verdenskrig. Men det betyr også at vilkåra for revolusjon og sosialisme modnes i hurtig tempo. Tegna viser stadig tydeligere at vi har nådd et vendepunkt. Det globale imperialistiske «lykkelandet» som folkene ble lovet på 90-tallet er på vei inn i altomfattende krise på nær sagt Vår mening Imperialismen er i ferd med å nå et vendepunkt. Ikke bare økonomien, men hele systemet er i allmenn krise. Det betyr allerede sult og bolignød for millioner. Det betyr flere kriger, i verste fall verdenskrig. Men det betyr også at vilkåra for revolusjon og sosialisme modnes i hurtig tempo. samtlige områder: Det er nok å nevne stikkord som matvarekrise, energikrise, finansboble, boligkrakk. I tillegg kommer krisa for det borgerlige demokratiet. Det er satt til side som del av «krigen mot terror», innbyggerne blir gjenstand for altomfattende overvåking, og finanskapitalen dikterer hvilken politikk regjeringene skal føre, de være seg blågule eller rødgrønne. En sikker følgesvenn til denne utviklinga, er en stadig mer rabiat og utilslørt antikommunisme. Men når arbeiderklassen og folkene får mulighet og lar seg mobilisere, får kapitalmakta svar på tiltale. Da irene, som de eneste i EU, fikk «lov» til å stemme over den nye Unionstraktaten, ble svaret nei. Når arbeiderklassen over hele Europa blir forsøkt frarøvet sine pensjoner, tar de til gatene. Når borgerklassen vil sultefôre offentlig sektor, blir de møtt med folkelige aksjoner og streiker. Når de vil militarisere og sende enda flere soldater ut i røverkrig for norsk monopolkapital og USA, er svaret et voksende nei. Det som gjelder, er å analysere og sammenfatte disse globale utviklingstrekka, enten vi snakker om den kapitalistiske økonomien, voksende imperialistiske motsetninger eller folkenes og arbeiderklassens økende vilje til å organisere seg på nytt for å gjenerobre tapte skanser. Denne økende kampviljen vil utvikles i takt med at motsetningene i klassesamfunnet blir stadig mer synlige og uforsonlige. Men den må også modnes gjennom bevisstgjøring, for at klassens og folkenes kamp ikke på ny skal føres på avveier. Som marxist-leninister tror vi at det bare er kommunistene som er i stand til å utvikle den teoretiske forståelsen til et nødvendig nivå, og som kan formidle den til, i og gjennom de mest framskredne delene av arbeiderklassen. Bare knytta til klassens egen praksis, kan den teoretiske erkjennelsen få virkelig politisk betydning. Redaksjonen avsluttet 19. juni 2008 Forsideillustrasjon: Carlos Latuff Hvor ikke annet framgår, er viderebruk av innholdet i denne publikasjonen underlagt vilkårene i denne lisensteksten: Postboks 4480 Nydalen Abonnement (3 nr.) kr 100, ISSN Oslo For institusjoner kr 200, Red. J. Steinholt revolusjon@revolusjon.no Bankkonto Ansv. K. Arnestad Signerte artikler uttrykker ikke nødvendigvis synspunktene til redaksjonen eller til Kommunistisk plattform (KPml).

3 Nr Redaksjonelt Revolusjon! 3 Hva de mener Krisa er global Sjefen for pengefondet IMF, Dominique Strauss-Kahn, fnyser av påstander om at kredittkrisen i hovedsak er et problem for USA. Krisen er global. Den såkalte frikoblingsteorien er totalt misvisende, sier IMF-sjefen. (dn.no) Kommunistjakt i Raudt Både i Raud Ungdom og i Raudt er det reist framlegg om eksklusjon av medlemer som òg er medlemer av gruppa Tjen folket (TF). Desse medlemene skal ha plaga organisasjonane med brysame ordskifte, serskilt om ideologiske spørsmål, som leiingane ikkje vil ha. Både Raudt og RU har formelt det klasselause samfunnet, kommunismen, som mål i programma sine. Det skulle vel tyda at dei ordskifta kommunistar freistar driva, skulle vera stuereine i det nye partiet og i ungdomsorganisasjonen? Ikkje minst er det mange frå det nedlagde AKP som framleis reknar seg som kommunistar, i Raudt. Men fleirtalet i leiingane, dei som for lengst har lagt ut på den reformistiske vegen mot sosialdemokratiet og parlamentarisk makt, vil gjera alt dei kan for å kasta dei som aktivt vil forsvara kommunistisk teori og organisering, ut av partiet, om dei ikkje vil halda tyst. Skuldingane mot medlemer av Tjen folket om illojalitet er vikarierande grunnar. Det er vel kjend at det finst eit utal av retningar i Raudt og RU, og om ikkje leiingane vil desimera medlemstalet, må dei tillata linekamp. Leiarklikken arbeider for å gjera Raudt til eit venstreradikalt, reformistisk parti som kan overta SVs rolle på den parlamentariske scena. Då høver det dårleg å ha kommunistar som ikkje vil teia stille i rekkjene. Kommunistisk plattform ser Raudt som eit hovudsakleg reformistisk prosjekt, og Tjen folket som eit døme på at vegen fram for marxist-leninistar ikkje går gjennom freistnad på å ukritisk klona ein dårleg kopi av fortida sitt AKP. Likevel er det TF som klarast har freista fremja ordskifte om retninga for den tidlegare ml-rørsla. Og KPml ynskjer alle slike ordskifte velkomne, i eller utanfor Raudt. Fråsegn frå Samordningsutvalet i KPml, mai 2008 Etterskrift Raudt har (førebels) ekskludert TF sin talsmann frå partiet. Leiinga i Raud Ungdom (RU) har gått lenger. Dei vedtok i juni 2008 å utestengje tolv ungdomar som dei mistenkjer for å vere medlem av eller sympatisera med TF. Eller kan hende av di dei i det heile vågar ha sympati med folk og organisasjonar som forsvarar visse kommunistiske grunntesar.

4 4 Revolusjon Tema: Imperialismen i dag Nr Norge er ikke imperialistisk fordi vi fører kolonikrig i Afghanistan. Norge fører kolonikrig i Afghanistan fordi Norge er et imperialistisk land med egne imperialistiske ambisjoner og interesser. Imperialisme også på norsk Verden i dag er hjemsøkt av et sammenfall av en rad krisefenomener: Ei olje- og energikrise, etter at oljeprisen er femdoblet i løpet av fem år. Sammen med ei omseggripende matvarekrise med dramatiske prisstigninger på livsnødvendigheter har det ført til folkeopprør i en rekke land, og millioner trues av sultedød. Ei miljø- og klimakrise, som truer ressurser og livsgrunnlag for hundretalls millioner. Finanskrisa som nå griper om seg, er ifølge nobelprisvinner Joseph Stiglitz den verste siden depresjonen på 30-tallet. Et uttrykk for denne finans- og kredittkrisa er ei voksende bolig- og gjeldskrise som setter millioner på gata når de ikke klarer å betjene boliglånet. Og i bunn for det hele ligger en kapitalistisk overproduksjonskrise, det vil si at produksjonen langt overstiger etterspørselen som forefinnes i form av reell kjøpekraft. «Den perioden vi nå opplever, er en periode betinga av at kapitalen er i rystelser og står ved et økonomisk vendepunkt. Det spesielle ved denne prosessen er først og fremst at ubalansen og ulikhetene øker, at krampetrekningene i kapitalens bevegelse mot sentralisering og monopolisering kommer hardere og hyppigere.» Sånn beskriver dokumentet Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver utviklingstendensene. Dette er et dokument som blei forfatta før de siste krisefenomene slo ut i full blomst. Verdensøkonomien har de siste femten åra tilsynelatende ekspandert voldsomt under bannerne «liberalisering» og «globalisering». Men hvis vi ser bort fra enkelte land som Kina og India, har denne ekspansjonen i høy grad vært enten spekulativ eller gjeldsfinansiert, eller begge deler. Den har i tillegg vært av militaristisk karakter. Det astronomiske amerikanske krigsbudsjettet er lånefinansiert for å opprettholde USA som verdens økonomiske og militære imperium. Korn- og risprisene har eksplodert. FNs organisasjon for ernæring og landbruk venter at 100 millioner flere mennesker vil bli rammet av sult ved slutten av året. Imperialismen blir ofte forstått som en bevisst stormaktspolitikk for erobring av andre stater og kolonier. Den er dét også. Men imperialisme er noe langt mer enn bare politikk. Den har et økonomisk grunnlag. Dette grunnlaget er den utvikla kapitalismen av i dag, der monopolene ikke bare styrer økonomien, men også regjeringene. Imperialisme er derfor mer enn USA sitt kanonbåtdiplomati eller franske kolonikriger i Afrika. Den aggressive utenrikspolitikken til George Bush er et uttrykk for de amerikanske monopolenes interesser og behov. Nye koster i Det hvite hus, en Obama eller en McCain, kan gi utenrikspolitikken, diplomatiet og militærpolitikken enkelte andre uttrykksformer, men politikken vil uansett være en imperialistisk politikk fordi den baserer seg på en imperialistisk økonomi. Den utvikla kapitalismen er i sin natur monopolistisk og imperialistisk. For å overleve og utvikle seg, må kapitalen ekspandere og utvide sine markedsområder. Kapitalens kommandohøyder er samtidig basert i ulike nasjonalstater i de framskredne landa, og staten i disse landa opptrer i samsvar med interessene til «sin» storkapital, likegyldig om denne kapitalen har mesteparten av sin produktive virksomhet i andre land og verdensdeler. Som dokumentet vi presenterer på de neste sidene slår fast: «Trass i alt vrøvlet om liberalisering er vår tids kapitalisme en monopolistisk statskapitalisme som er mer sammenvevd med staten enn noen gang tidligere.» Få om noen land i den vestlige verden er mer statsmonopolkapitalistiske enn nettopp Norge. Staten har store eierandeler i de største og mest aggressive norske monopolgruppene, som StatoilHydro og Telenor. Den norske staten er direkte involvert i å fremme disse monopolenes interesser gjennom diplomati og delegasjonsbesøk, bistandsmidler og ulike former for press og påtrykk. Korrupsjonsskandaler eller avsløringer av barnearbeid og livsfarlige arbeidsforhold i Bangladesh, Iran, Angola osv. der mektige norske monopolselskaper er involvert, hører til dagens orden. «Kapitalgruppene (foretrekker) i økende grad å rykke fram langs veier som er åpna av regjeringene gjennom bestikkelser og spesialavtaler. De tyr til og med til kupp og intervensjoner, og regjeringene sørger i økende grad for at slike framgangsmåter blir brukt.» (Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver.) Ingenting ved dette bildet er endret som følge av at Norge har ei såkalt rødgrønn regjering, sannsynligvis den mest «venstreorienterte» regjeringa i dagens Vest- Europa. Denne regjeringa, som riktignok er dyktig til å kamuflere seg bak tidsriktig retorikk om humanisme og menneskerettigheter, viderefører ufortrødent en imperialistisk politikk såvel som den tradisjonelle serviliteten i forhold til supermakta USA, og i forhold til NATO og EU. Den kan ikke annet, fordi den lever og virker på monopolenes nåde. Norge er ikke imperialistisk fordi vi fører kolonikrig i Afghanistan. Norge fører kolonikrig i Afghanistan fordi Norge er et imperialistisk land, med egne imperialistiske ambisjoner og interesser. På grunn av sin relative militære svakhet, ser det nor-

5 Nr Tema: Imperialismen i dag Revolusjon! 5 Norske soldater i strid i Afghanistan. ske borgerskapet seg best tjent med å ivareta disse interessene i tett samarbeid med USA og, i økende grad, med EU. det imperialistiske Norge er oppgava I til den politiske overbygninga, og til de «folkelige» og «arbeiderregjeringene» i særdeleshet, å tilveiebringe et ideologisk tåkeslør over sin reaksjonære politikk. Derfor dreier krigen i Afghanistan seg om vern om «ytringsfriheten», om «kvinnefrigjøring» og sivilisering. Derfor omtales den aggressive politikken for å tilrane seg mest mulig av de enorme ressursene i nordområdene i rivalisering med Russland og andre stater som «vern av miljøet» og «god ressursforvaltning». Derfor framstilles nye fullmaktslover og overvåkingstiltak mot egne innbyggere som «terrorbekjempelse». Og derfor kalles politikken for å uthule tilkjempa rettigheter for et «fleksibelt arbeidsliv» og «livslang læring», mens pensjonskutt og angrep på trygderettigheter blir forklart med at det skal «lønne seg å jobbe», til du er hundre. Pensjonskampen og krigsmotstanden i folket viser at kapitalen og dens regjeringer møter større problemer med å kamuflere sin rolle som monopolkapitalens håndlangere. Men det er mange aktører som fungerer som hjelpende hender for makta, fordi de sjøl spiser av kapitalens hånd. Sånne vedheng til den moderne imperialismen er for eksempel det faglige byråkratiet i toppsjiktet i de store faglige sammenslutningene, det er lederne i bistandsorganisasjonene, og det er også «venstreorienterte» og «systemkritiske» partier og bevegelser. Alle er de mer eller mindre velmenende «parasitter» på systemet; systemet godtar dem i kraft av at de bidrar til nødvendige korreksjoner samtidig som de er lynavledere, men de ville ikke overleve en eneste dag dersom arbeiderklassen og de folkelige kreftene bestemte seg for å ta ondet ved rota å velte hele det kapitalistiske byggverket og kapitalens stat. Norge med sin oljeøkonomi er på mange vis en imperialistisk snylterstat, og folk flest innbiller seg at både økonomien og det politiske systemet i dette landet er urokkelig. Iallfall tror det de inntil kredittog finanskrisa innhenter det norske folket, som for en stor del er nedsylta i boliggjeld. Norge henger etter de økonomiske konjunkturene i de fleste andre industrilanda, på grunn av den dominerende olje- og råvareeksporten. Den spekulasjonsdrevne ekstreme oljeprisen vi har sett i 2008, med priser opp mot 150 dollar fatet, gjør at investeringer og dermed leveranser til offshore-sektoren gir superprofitt og ringvirkninger som demper innslaga av de globale krisefaktorene. Men bare for ei tid. Også i Norge vil smellet komme før eller seinere. Smellet kan komme til å bli både høylytt og stygt. Med grunngjeving i terrorhandlingane i USA 11. september 2001, har styresmaktene i ei rad vestlege land intensivert overvakinga av eigne innbyggarar. Dette er òg tilfellet her i Noreg, kor den delen av det borgarlege valdsapparatet som driv med overvaking og interne tryggingstiltak, har vorte styrka. Overvakinga vert skjerpa i ly av kampen mot terror Det klåraste dømet på den skjerpa overvakinga i det norske samfunnet, er dei sterkt utvida fullmaktene som politiet og etterrettingsorgana har fått til taktisk, teknisk og digital overvaking med heimel i endringar i straffeprosesslova og politilova frå Desse endringane er det fyrste konkrete dømet på arbeidet til det sokalla «metodeutvalet» si innstilling som starta utgreiing av nye og meir omfemnande etterforskingsmetodar for politiet og overvakingstenesta alt på midten av 90-talet, og som gav si innstilling i 1997 (NOU 1997: 15). Dette arbeidet, som alle ser hadde starta lenge før , fekk etter dette terroråtaket kraftig ideologisk vind i segla og skaut dimed ytterlegare fart. Det siste serleg etter påtrykk frå USA, m.a. i Sameinte Nasjonar og EU, som straks sette i gang arbeid med omfattande lov- og direktivendringar som gjekk på alle aspekt som kunne kallast terror i deira auge. Terrorparagrafen Som eit resultat av dette vart òg den sokalla «terrorparagrafen», 147a og 147b, teke inn i straffelova. Denne paragrafen er ein heller ålmenn utforma regel, som både går på planlegging og gjennomføring av ei rad terrorhandlingar, som brannstifting, bombeåtak, osb., samt andre tilhøve som staten ynskjer verja seg mot. Litra b i same paragrafen går på finansiering av same. Det heiter m.a. i lova at «Det kan

6 6 Revolusjon Tema: Imperialismen i dag Nr også ansees som terror når en handling tar sikte på å forstyrre alvorlig en funksjon av grunnleggende betydning i samfunnet, som for eksempel lovgivende, utøvende eller dømmende myndighet, eller å skape alvorlig frykt i en befolkning». Ved sidan av reine terroråtak, kan denne lova soleis òg nyttast mot politisk verksemd og politiske haldningar som den borgarlege staten ynskjer å slå ned på. PST ser deg Samstundes med dette har Stortinget løyvd store pengesummar til sikring av «seg og sine» mot terror, ved å løyva fleire hundre millionar kroner over fleire år til tekniske og bygningsmessige tryggingstiltak på Stortinget, regjeringskvartalet, ved einskilde av Forsvaret sine anlegg og ved den nye statsministerbustaden som skal takast i bruk i løpet av hausten Dette vil ved sidan av å styrkja dei eksisterande tilgangskontroll- og overvakingstiltaka i desse bygningane i vesentleg grad, samstundes få konsekvensar utover dette. Til dømes vil den omfattande kameraovervakinga ved og rundt desse bygga òg kunne nyttast i høve til personar, bilar og politiske demonstrasjonar som passerer eller oppheld seg i nærleiken av dei. Det er i denne samanhengen ikkje vanskeleg å tenkja seg at politiet og PST vil få sers lett tilgang til den store mengda med videolagra informasjon som vert framskaffa og lagra på desse stadene, sokalla «overskotsinformasjon». Den endringa i straffeloven som spesifikt går på førebuing eller gjennomføring av terrorhandlingar, strl. 147a, vart nyleg prøvd i Oslo tingrett i saka mot Arfan Bhatti og to andre, med det resultat at påtalemakta tapte (i alle høve fyrste runde). Bhatti vart frikjend for dei skuldingane som gjekk etter 147a, og dei to medtiltalte vart heilt frikjend for alle skuldingar. Denne frikjenninga fekk fleire personar, som m.a. den amerikanske ambassadøren i Noreg, til å uttala at det kunne sjå ut til at den norske staten ikkje hadde gode nok verkty når det galdt å handtera desse spørsmåla. EUs datalagringsdirektiv Norske styresmakter legg seg òg her tett opp til EU og EU sine terrorlover, ved å ville implementera EU sitt datalagringsdirektiv (2006/24/EF) i norsk lov som ein del av EØS-avtala. Dette er eit sers vidfemnande direktiv, som vil påleggja alle internett- og teleselskap å lagra informasjon om all trafikk- og lokaliseringsdata, ip-adresser, tidspunkt for på- og avlogging, geografisk lokalisering, tidspunkt og lengde på telefonsamtaler, avsendar og mottakar av e-post og sms, i minimum seks og i maksimum 24 månader. Dette har ført til eit visst ordskifte, og både Nei til EU og Datatilsynet ved sin leiar Georg Apenes har gått hardt ut mot dette direktivet. Apenes karakteriserte heile direktivet som «totalitært svermeri» i Dagbladet i desember Datatilsynet uttrykte frykt for at det ville oppstå hundrevis av «små politiregister» hjå internettleverandørar og teleselskap og ser på direktivet som eit brot på hevdvunne rettsprinsipp. Dette datalagringsdirektivet er eit alvorleg inngrep i innbyggarane sin rett til privatliv og privat kommunikasjon, samstundes som det i liten grad vil hindra terroristar og andre kriminelle frå å utføra ugjerningane sine. Styresmaktene sin tilgang til slik informasjon er i Noreg i dag basert på eit etterforskingsprinsipp, det vil seia at det må liggje føre grunngjeven mistanke om Sverige i tet 18. juni vedtok Riksdagen ei ny lov i Sverige som gjev styresmaktene høve til å overvaka all elektronisk og telefonisk trafikk som kryssar svenske grenser, det vil i praksis seia nær sagt all trafikk. Det treng ikkje vera mistanke om ulovlege tilhøve for denne overvakinga, men registreringa skal skje på basis av søkjeord. Nemner du t.d. «Hamas» i samtala, er det nok til at samtala vert lagre. Trass stor motstand fekk regjeringa fleirtal for lova ved å gje uklare løfte om kontrollordningar. alvorlege kriminelle tilhøve med ei viss strafferåme, før slik informasjon kan krevjast innhenta. Dataregister med personopplysningar og videoopptak gjort frå og i bygg i det offentlege rom, er det i dag krav om serskilt konsesjon frå Datatilsynet i Noreg for å kunne ha. Samstundes er dei verksemdene som har slike register, forplikta til å sletta den lagra informasjonen når dømesvis fakturaen til telefon- eller internettabonnenten er betald. Når det gjeld videolagra informasjon, skal denne som hovudregel slettast etter maksimum 30 dagar, om han då ikkje inneheld prov på konkrete brotsverk og slik skal nyttast som etterforskingsverkty eller prov i ei kriminalsak. Det grunnleggande nye ved datalagringsdirektivet til EU er at all informasjon om kontakt mellom menneske som ikkje har gjort noko gale, skal lagrast i opptil to år, for det tilfelle at dei skulle gjera noko alvorleg gale på eit seinare tidspunkt! Samordning av registra Det skjer ei stadig sterkare samordning av personopplysningar i internasjonale og norske register og databasar som samlar på elektronisk informasjon og dei ulike elektroniske spora som den einskilde etterlet seg. Desse registra er heller ikkje berre i offentleg eige, men finst òg i stor grad hjå bankar, teleoperatørar, reisebyrå, transportverksemder, private vaktselskap og bomringfirma, for berre å nemna nokre aktørar på denne private database- og (potensielle) overvakingsmarknaden. Eit aktuelt og konkret døme på denne samordninga av til dels sensitive personopplysningar, er den oppsamlinga av informasjon om arbeid, trygd, ymse sosiale ytingar og familietilhøve som skjer i regi av NAV. Omtrent alle innbyggarar i Noreg er i NAV sine register på eit eller anna vis, og halde saman med t.d. skatteetaten sine register og politiet sine ulike register, kan dette lett føra til ei tilnærma fullstendig samling av opplysningar om kvar einskild person i landet. Ein faktor her er at slike databasar med personopplysningar òg kan misbrukast av utru tenarar innanfor systemet, eller hackast inn på og misbrukast av personar med kriminelle siktemål. Alt i eit overvakingssamfunn Direktør Georg Apenes i Datatilsynet uttala nyleg i eit ordskifte at «det ikke lenger er spørsmål om Norge er på vei mot et overvåkningssamfunn, vi er allerede i et overvåkningssamfunn». Under skjerpa samfunnsmessige tilhøve kan samordning av ulike registrerte data om kvar einskild person soleis brukast og misbrukast til kva som helst. Den informasjonen som samlast inn til eitt føremål og «med dei beste siktemål» i dag, kan soleis verta misbrukt til noko heilt anna i framtida. Den elektroniske informasjonen som me etterlet oss vil ikkje verta borte.

7 Nr Tema: Imperialismen i dag Revolusjon! 7 Politisk og organisatorisk plattform Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver Plattformdokumentet i spansk utgave. Av Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner (IKMLPO) Denne teksten, Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver, er blitt til på grunnlag av oppriktige og kameratslige diskusjoner i en rekke møter i Den internasjonale konferansen av marxistleninistiske partier og organisasjoner, gjennom samfunnsmessig praksis og en forståelse av synet på de aktuelle internasjonale problemene. Den er vedtatt som et resultat av en slik prosess og blir nå offentliggjort av koordinasjonskomiteen. Dette dokumentet analyserer de mange aspektene ved kapitalismens og imperialismens kjennetegn. Det legger vekt på arbeiderklassens og det proletariske partiets revolusjonære rolle. Det peker ut perspektiver og oppgaver for arbeiderne, folkene og ungdommen i kampen for sosial frigjøring. Det tar opp problemene til den internasjonale kommunistiske bevegelsen og stiller dannelsen av en ny internasjonale opp som mål. Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner betrakter dette som en veiledning til handling, som vil bli utprøvd og berika gjennom samfunnsmessig praksis. Men det er ikke noe avslutta, lukka eller uforanderlig. Formuleringene og forslaga i dokumentet må utvikles og berikes gjennom proletariatets og folkenes kamp, og med teoretiske og praktiske bidrag fra kommunistene. Disse formuleringene, som skal veilede og forene kommunistene, må bli ei sterk materiell kraft og et våpen for sosial frigjøring i arbeidernes hender. Vi stiller dem til rådighet og åpner for kritiske synspunkter fra arbeiderne, de folkelige bevegelsene og andre revolusjonære krefter. Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner. Koordinasjonskomiteen, juli 2007 Revolusjon trykker i dette nummeret de første kapitlene fra den politiske plattformen til Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner (IKMLPO). Plattformen er det første store forsøket på en grundig marxistleninistisk analyse av imperialismens offensiv og arbeiderklassens og kommunistenes situasjon og oppgaver i internasjonal skala. Det er et omfattende dokument som snart vil foreligge i sin helhet i norsk språkdrakt, og som bør studeres av alle kommunister. I forrige nummer av bladet trykte vi et kort utdrag om vilkår og krav til partiet som klasseparti.

8 8 Revolusjon Tema: Imperialismen i dag Nr Innledning Analyse Oktoberrevolusjonens seier i 1917 førte til at det oppsto en ny og antagonistisk motsigelse i verden: motsigelsen mellom det sosialistiske Sovjetunionen og de imperialistiske landa. De landa som brøyt med den kapitalistiske verden etter andre verdenskrig, danna sammen med Sovjetunionen en sosialistisk leir mot den kapitalistiske leiren, som var leda av USA. Framveksten av denne leiren og den nye motsigelsen som vokste fram etter Oktoberrevolusjonen, blei forvandla til en antagonistisk motsigelse mellom den sosialistiske leiren og den kapitalistiske leiren. I kampen mellom sosialisme og kapitalisme var verdens arbeiderklasse ikke lenger avhengig av bare en stat eller ett land, men av ei gruppe sosialistiske land som utgjorde ei mektig kraft overfor den imperialistiske verden. På den andre sida fikk kampen mellom de to leirene form av en kamp på liv og død som alle andre kamper i verden fikk inspirasjon og retning fra, og ved å knytte seg an til den gjorde de framgang (1). Forvandlinga av Sovjetunionen og østblokken, som begynte med de liberale og byråkratiske «reformene» i perioden , innebar et avbrekk i den store kampen mellom kapitalisme og sosialisme (som også var avhengig av leiren av sosialistiske land). Men kampen fortsatte i det store og hele i forskjellige former (2). Likevel fortsatte Sovjetunionen og østblokken å bruke proletariske og «sosialistiske» ord og former. Men dette landet og denne blokken hadde ikke lenger noe med arbeiderklassen og sosialismen å gjøre, bortsett fra forhistoria deres. På midten av 1960-tallet var kampen mellom de to leirene blitt en kamp om dominans og hegemoni. (3) Denne kampen fikk en karakter som blei stadig mer åpenbar, med «terrorbalanse» og frykt for kjernefysisk krig. Denne striden varte i de neste 30 åra og blei stadig skarpere helt til Sovjetunionen og østblokken brøyt sammen. Sammenbruddet og oppløsninga til Sovjetunionen og østblokken var ei helt særegen fullføring av kampen mellom den vestlige og den østlige leiren om markeder og innflytelsesområder, og varte i flere tiår. Likevel har a) den nylige historia og b) de «sosialistiske» formene som blei brukt, gitt sammenbruddet et særtrekk. Det innebar tapet av det som verdens arbeidere og folk hadde vunnet. Det var en smertefull ødeleggelse og et tungt nederlag (4) og langt på vei en utslettelse. Av to grunner; fordi det ikke bare var slutten på en periode med kamp om hegemoniet, men også et alvorlig nederlag for arbeiderklassen, blei Sovjetunionens kollaps i åra en fødselshjelper for to fenomener som på ny kom til overflaten: a) Et nytt forsøk fra de kapitalistiske monopolene og de imperialistiske landa på å underlegge seg den delen av verden som nå blei erobra gjennom sammenbruddet, og b) Et allment felttog med angrep på arbeiderklassen og de undertrykte folkene, og etter hvert blei det som en flodbølge! (5) «Den nye verdensorden» blei erklært i 1990 i aksen mellom disse to fenomenene, enten gjennom å tildekke fakta eller helt å forvrenge betydninga av dem: Økonomiske kriser, klassekamp, imperialistisk undertrykking, våpenkappløp, og ikke minst revolusjoner og kriger skulle nå høre historia til. Verden skulle bli ei harmonisk og fredelig øy der rettferdig fordeling, utvikling og velstand skulle dominere, osv.! Men som det snart blei tydelig også for dem som trudde på disse løftene, var det bare demagogi. Mens begivenhetenes utvikling midt oppe i «den nye orden» henviste alle løftene til søppelbøtta, var det disse to fenomenene som lå bak begivenhetene som nå styrte verdensutviklinga. At Sovjetunionens og den sosialistiske leirens sammenbrudd og oppløsning førte til disse avgjørende fenomenene, skyldtes utvilsomt den plassen Sovjetunionen og leiren hadde i verden. Verdens arbeidere og folk hadde betrakta dette landet og denne leiren som representative for Oktoberrevolusjonen, bygginga av sosialismen og seieren i andre verdenskrig. At de to ovafor nevnte fenomenene skulle bestemme hele kursen, var fullstendig i pakt med kapitalens og imperialismens natur. Noter 1) Kampen mellom den sosialistiske og den imperialistiske leiren var ikke det eneste som bestemte hva som skjedde. Folkenes kamp mot imperialismen og arbeidernes kamp mot kapitalen blei stadig skarpere og gjorde framskritt. Kampen mellom imperialistene brøyt fra tid til annen ut i akutte motsetninger. Likevel var det kampen mellom den sosialistiske og den imperialistiske leiren som i siste instans bestemte utviklinga. 2) At denne store kampen etter hvert blei avbrutt, betydde slett ikke at kampen tok helt slutt. Arbeidernes og folkenes kamp fortsatte overalt. Dessuten holdt Den sosialistiske folkerepublikken Albania fast ved kursen uten å bøye seg for krustsjovismen (at Albania brøyt sammen i en seinere periode, er et annet spørsmål). Folkerepublikken Kina brøyt med denne blokken og styrte mot ei «fornying» der landet raskt tok skritt som førte det i den stillingen det har i dag. 3) I perioden før 1960 foregikk det en imperialistisk kamp for omgruppering innafor den vestlige leiren. Når en ser bort fra Frankrikes anstrengelser for å «handle sjølstendig», var dette en kamp hovedsakelig mellom USA og Storbritannia. På grunn av de gjensidige maktforholda så vel som behova i kampen mot sosialismen, blei den indre striden ført på et lavt nivå og minimalisert og undertrykt, sjøl om den blei skjerpa fra tid til annen. 4) Det virkelige nederlaget kom da Krustsjov tok makta i Sovjetunionen. Det var denne hendinga som bante veien for tilbakeslaget for arbeiderbevegelsen, som måtte nøye seg med levninger etter sosialismen. Gorbatsjov-perioden var en fortsettelse av Krustsjov-perioden, og Bresjnev-perioden var en Krustsjovperiode uten Krustsjov. Sammenbruddet i 1990 var en uunngåelig konsekvens av nederlaget midt på 1950-tallet. 5) Disse forholda var et produkt av den underliggende antagonistiske motsigelsen. Sammenbruddet var en slags «fødselshjelper» som brakte dem fram i lyset. På den andre sida hadde verken angrepa mot arbeiderklassen og folkene eller den imperialistiske kampen mellom vestmaktene begynt med Sovjetunionens sammenbrudd. Det som er viktig her, er at det varsla starten på en ny periode med nyoppdeling verden over, og erobring gjennom angrep av en generell karakter.

9 Nr Tema: Imperialismen i dag Revolusjon! 9 I «Den nye verdensorden» et imperialistisk fellesprosjekt «Den nye verdensorden» blei oppretta som en felles orden for kapitalen. Den blei påført de arbeidende klassene og de undertrykte nasjonene av de kapitalistiske klassene og de imperialistiske landa i samarbeid. På den andre sida betraktet USA-imperialismen på grunn av si rolle i Sovjetunionens sammenbrudd og si politiske, økonomiske og militære makt denne nye ordenen som en etablert orden for USA-imperiet. De andre stormaktene skulle vilkårsløst underkaste seg keiseren som privilegerte vasaller. Men som en lett kan se, utelukka ikke disse to tinga hverandre. Den nye ordenen som var oppretta, var en orden både for de framskredne, utvikla landa og for USA-imperiet, som satt på toppen uten rivaler. Russland blei også tatt opp i G-7, som blei til G-8. Verdens handelsorganisasjon (WTO), Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken (VB) blei fornya som organer for utarbeiding og tillemping av vedtak gjort av denne gruppa av G-er. Men som kjent var ikke dette nok. Planene for globalisering blei først og fremst tvunget på de tidligere østblokklanda, og på de tilbakestående, avhengige landa og folkene som «lover som måtte etterleves», som om de skulle være hellige. De nødvendigste politiske og militære avtalene som den nye orden krevde, blei utforma på en måte som ikke ville skape problemer. Det som var mest relevant med tanke på verdensutviklinga, var å få lagt oppgaven med «legitimt» å sørge for at «avtaler og lov og orden» blei etterlevd inn under «den internasjonale koalisjonen» og institusjoner som FN og NATO, som blei utstyrt med et nytt «konsept». Det var ikke vanskelig å forstå at alle de utvikla landa «uten innsigelser» godtok USAs ledelse i den nye orden ut fra den aktuelle maktbalansen og det felles juridiske rammeverket! Sjøl om Russland var inkludert i G-8, hadde landet da Sovjetunionen brøyt sammen (i hvert fall midlertidig) slutta å være ei bestemmende økonomisk og finansiell makt. Fram til året 1990 var det derfor mulig å snakke om tre store økonomiske, industrielle og finansielle makter i verden: a) USA, som hadde skapt en beskyttelsessone for seg sjøl, NAFTA, b) EU, som for tida hovedsakelig lot til å være et fellesmarked, c) Japan, som blei betrakta som lederen i Øst-Asia og Stillehavsområdet. På den andre sida kunne det ikke være noen tvil om at disse tre maktene samtidig som de prøvde å beskytte sine markeder og innflytelsessfærer mot andre stormakter, også posisjonerte seg som fyrtårn for ekspansjon til alle verdenshjørner. (1) De samarbeida om å påføre «liberalisering» på hele resten av verden, unntatt på seg sjøl. Kapitalens faktiske finansielle og økonomiske bevegelser har vist at pengekapitalen hos disse tre storindustrielle kreftene i den foregående perioden hadde kommet opp i enorme beløp, og den var enormt konsentrert. Konsentrasjonen og sentraliseringa av kapitalen blei fra siste halvdel av 1980-tallet forvandla til en bølge på 1990-tallet. På slutten av dette tiåret en var kommet opp på et nivå en aldri tidligere hadde sett. Ikke bare omfanget av operasjonene i de finansielle institusjonene, men også de øvrige kapitalbevegelsene har vist dette. For eksempel økte den delen av kapitalen som blei investert utelukkende i oppkjøp av selskaper. Den hadde vokst gjennom hele 1990-tallet og kom opp i 3,3 milliarder dollar i år 2000, og hadde dermed nådd beløp av en størrelsesorden det er vanskelig å forestille seg. Konsentrasjonen og sentraliseringa av kapitalen har framfor alt medført økning og skjerping av de monopolistiske gruppenes behov og krav. Ved sida av den ubalansen og ujevnheten i utviklinga som blei betydningsfull da Sovjetunionen brøyt sammen, var det derfor uunngåelig at den økende konsentrasjonen og sentraliseringa av kapitalen også blei påvirka av ubalansen. Det måtte på en stadig mer djup og mangesidig måte påvirke a) forholda mellom de tre stormaktene i verdensøkonomien og andre makter som Russland, Kina osv. og b) holdninga til kapitalistklassene og regjeringene i disse landa først og fremst overfor arbeiderklassen og de undertrykte folkene. Uttrykkene som dette fikk (2) i kjølvannet av Sovjetunionens sammenbrudd og i stadig mer intense former fra midten av 1990-åra, er ingen tilfeldighet. Noter 1) Mengden av fusjoner og overtakelser hadde i denne perioden økt i et slikt omfang at den hadde spredd seg til alle sektorer. Verdimessig var langt den største delen internasjonal. Med oppkjøp og fusjoner var dette et omfang en aldri hadde sett før. 2) Det henvises til forhold som kom i forgrunnen ved Sovjetunionens sammenbrudd (en ny kamp for erobring og tilegnelse og en allmenn angrepsbølge).

10 10 Revolusjon Tema: Imperialismen i dag Nr (a) Nyoppdelinga av verden og den uunngåelige kampen mellom stormaktene For det første hadde sammenbruddet og oppløsninga av Sovjetunionen og østblokken gjort ujevnheten mellom kapitalistmaktene enda mer åpenbar. Det gjaldt den finansielle og økonomiske makta så vel som markedene og innflytelsesfærene til de økonomiske, industrielle og finansielle gruppene som var i teten eller på frammarsj. Siden mer enn 1 4 av disse hørte til Tyskland, var EU-landas andel av verdensproduksjonen av stort omfang og mer enn 1/3 av produksjonen. Japans situasjon skilte seg ut, ettersom dette landet aleine sto for 17 prosent av produksjonen. Videre var Russland sjøl etter sammenbruddet et land med en ekspansiv industriell-teknologisk basis, noe som understøtta en mektig hær. Men sjøl om Russland var tatt opp i G-8 (Sikkerhetsrådet var tilstrekkelig i Kinas tilfelle), og den nye orden blei erklært å ha en kollektiv karakter, så påtvang USA sine egne løsninger på verdens problemer. I den nye tilegninga av markeder og innflytelsessfærer fikk ikke disse maktene noen virkelig praktisk innflytelse utover det formelle. For det andre var den økonomiske utviklinga ujevn og fortsatte med kursforandringer. Den økonomiske organiseringa og sedvanen var forskjellig fra land til land, og økonomien blei påvirka på ulike måter av kampene både på hjemmemarkedet og utenlands. På den andre sida var det normalt eller til og med en regel for de kapitalgruppene og monopolene som før eller seinere påtvang økonomien sine egne posisjoner å reagere på den allerede ujevne og ulike utviklinga av kapitalens bevegelser (konsentrasjon og sentralisering) (1), sjøl om de var begrensa av generelle vilkår. De reagerte med forskjellige synspunkter og planer som førte til ulike resultater. Fordi Japans og EUs økonomier økte og gikk fram i forhold til USA-økonomien, (2) og ikke-økonomiske faktorer fikk økt innflytelse på økonomien, kan en lett se hva som stimulerte USAs kapitalister og USA-økonomien i den seinere perioden, sett i lys av de foregående tiåra (3). Når det gjelder endringene som de samme ulikhetsfaktorene førte til i Storbritannias og Russlands økonomi, er det ikke engang nødvendig å nevne dem. Det er åpenbart at ujevnheten i økonomisk utvikling og de derav følgende endringene i stillinga til de økonomiske maktene var absolutt nødvendige. Av følgende to grunner: a) Misforholdet mellom den økonomiske styrken, markedene og innflytelsessfærene til hovedgrupperingene, og b) ulikheten mellom disse økonomiene og styrken, veksten og utviklinga Det var kort sagt umulig at verden skulle bli ei øy av «fred og rettferd» og at de økonomiske stormaktene skulle bli forsona med eller mot sin vilje. i gruppene som var knytta til dem (4) var det derfor uunngåelig at resultatene ville snu verdens utvikling i motsatt retning av det erklærte målet. Det var kort sagt umulig at verden skulle bli ei øy av «fred og rettferd» og at de økonomiske stormaktene skulle bli forsona med eller mot sin vilje. I tillegg til at angrepa mot verdens folk og arbeidere har vokst til en bølge, så har disse to elementene danna grunnlag for at en ny kamp med to sider gradvis kommer til overflaten. Det er konkurransen og kampen som a) de monopolkapitalistiske gruppene tar opp for å eliminere sine rivaler, først og fremst fra sine egne sentra og så fra verdensmarkedet, og som b) de imperialistiske landa tar først og fremst for å utvide sine innflytelsessfærer og gradvis dominere hele verden. Det var uunngåelig at de monopolkapitalistiske gruppenes og de største imperialistlandas kamp for å «gjenerobre» verdensmarkedet og hele verden skulle bli et av de første punktene på dagsordenen. Noter 1) Ikke bare den økonomiske utviklinga, men også utvikling av kriser og stagnasjon som påvirka økonomien, skyldtes mange spesielle forhold. Og akkurat som sjølve utviklinga var også virkninga på økonomien ujevn. 2) Midt på 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet hadde konsentrasjonen og sentraliseringa av kapitalen stått fram i sin mest framskredne og intense form i EU-landa. Det var slik at om en ser bort fra investeringene på 1218 milliarder dollar i 1999 for å kjøpe og «omstrukturere» selskaper, så kom investeringene (av samme type) til monopolene i EU i 2000 opp i nesten halvparten av de samla fusjonene dette året med et rekordbeløp på 1478 milliarder dollar. Og i disse åra hadde monopolene i EU-landa og de japanske monopolene, som støtta seg til sin vekst på 1980-tallet og tidlig på 1990-tallet, snart økt sine markedsandeler i USA og på verdensmarkedet. Fra 1995 og framover innhenta de med klar margin de amerikanske monopolene på lista over verdens 100 største selskaper, med henholdsvis 38 og 37 selskaper. I denne perioden var det økonomisk stagnasjon i Japan og EU, og angrepa fra monopolene i dissa landa var avhengige av den raske utviklinga og akkumulasjonen i tidligere perioder. 3) På grunn av ei rekke økonomiske utviklingsfaktorer og økt innflytelse av ikke-økonomiske faktorer på økonomien, begynte ei ny stimulering av de amerikanske kapitalgruppene ved utgangen av Av 500 større monopolgrupper som styrte verdensøkonomien, var USA-kapitalen representert med 151 selskaper med 29 % av den totale omsetninga til de 500. Mens antallet selskaper økte til 189 ved slutten av 2003, hadde omsetninga til disse selskapa skutt i været til 39 % av totalen. Den store nedgangen for de japanske monopolene (82 selskaper med 14,6 % av omsetninga) på slutten av 1990-tallet og begynnelsen på 2000-tallet, fra en stor overvekt blant de 500 i 1994 (147 selskaper med 37 % av omsetninga), var et av de viktigste trekka i perioden. Denne nedgangen for de japanske selskapa og EU-selskapas framgang fram til begynnelsen av tallet (antallet selskaper minka fra 171 til 167, men omsetninga økte fra 30,2 til 37,5 %), har uten tvil sammenheng med kriser og stagnasjon i disse landa på den ene sida, og delvis med den ujevne utviklinga i kampen som foregikk på verdensmarkedet.

11 Nr Tema: Imperialismen i dag Revolusjon! 11 Stormaktene og den nye kampen om markedene Østblokkens sammenbrudd og oppløsning hadde ei spesiell betydning særlig for USA og Tyskland og for de amerikanske og tyske kapitalgruppene. USA-monopolene og den amerikanske regjeringa handla etter en plan som gikk ut på å tvinge den korrupte liberale fløyen av det oppsplitta russiske borgerskapet til samarbeid. De ville overta de russiske finansinstitusjonene og mediene, få tak i høyteknologi fra sovjettida, og sjølsagt dominere de russiske gass- og oljeselskapene i Kaukasus og ved Kaspihavet. I den ledende makta i Europa, Tyskland, hadde de tyske monopolene satt seg mål langs den østgående linja Europa Moskva og i Sørøst-Europa, der de hadde hatt sine interesser i fortida. I tillegg var denne regionen interessant ikke bare for større land som Japan, Storbritannia og Frankrike, men også for kapitalgrupper i mindre land som Sveits. Men spørsmålet gjaldt ikke bare det tidligere østblokkområdet, men også gjenerobring og nyoppdeling av verdensmarkedet og hele verden. Området for kampen om nyoppdeling var mye videre enn Øst-Europa: Det gjaldt Midtøsten og Øst- Middelhavet, Kaukasus og Kaspihavet, Sørøst-Europa og Balkan, Sørøst-Asia og Stillehavet, Mexico og Amazonas-regionen, Afrika sør for Sahara osv., i tillegg til markedene i de utvikla landa. Overalt økte kampen mellom monopolgruppene og de imperialistiske landa. Den bredte seg «uventa» økonomisk og militært til alle forholdsvis tiltrekkende regioner som hadde eller ville få betydning nå eller i framtida. USA, og først og fremst bankene og USA-monopolene, hadde fornya sine forbindelser og styrka sine posisjoner i NAFTA-regionen og nesten alle landa i Latin-Amerika med «liberaliseringskampanja» fra midt på 1980-tallet. Samtidig som de amerikanske kapitalgruppene gikk i retning av stadig mer proteksjonisme (mot japanerne og europeerne) på hjemmemarkedet (5), konsentrerte Europa sin spesielle oppmerksomhet med fornya intensitet på landa i Kaukasus og Kaspihavet i tillegg til Asia, Stillehavsområdet, Kina og Russland og i særlig grad Midtøsten. På den andre sida har det vist seg at fra 1990-åra og framover har amerikanske kapitalgrupper lagt særlig vekt på å styrke sine posisjoner i Europa. I tillegg til stadig økt aktivitet gjennom hele tiåret økte investeringene som disse gruppene gjorde i eurolanda for å kjøpe opp selskaper, til over 90 milliarder dollar i Videre økte USA sin innsats for å spre den amerikaniserte kulturen særlig i Europa. Denne innsatsen gikk også ut på å kontrollere et kolossalt marked på rivaliserende «sentra», som spenner fra klær og mat til musikk og film. De amerikanske monopolene hadde økt sin innsats også i Kina, Sør-Asia og Stillehavsområdet, sjøl om Japan betrakta dette som sin egen innflytelsessfære. Etter 1990-åra gikk de til kamp ikke bare mot de japanske og britiske, men også mot de tyske og franske monopolene som hadde kasta seg over disse regionene med entusiasme. Japan hadde for sin del tatt sikte på for det første å holde Kina under press etter avtale med USA (6), og for det andre å utvide sitt nærvær i Kina og øke sin innflytelse i Stillehavsområdet for å bli den ledende makta i regionen. De japanske bankene, elektronikk- og bilmonopolene kunne åpenbart ikke nøye seg med disse regionale måla. Og sjøl om krisa i 1993 hadde hatt alvorlige virkninger for den japanske økonomien, fornya de sine planer, tilpassa seg til forholda og førte en utholdende motstandskamp i USA, EU og på alle andre markeder. (7) Trass i sin forholdsvis mer beskjedne økonomi var Tyskland det landet som bortsett fra USA deltok mest aktivt i denne «nye» globale kampen i 1990-åra. De tyske kapitalgruppene var dessuten ikke fornøyd med å holde fast ved linja Øst- Europa Moskva og ekspandere i Kina og Sør-Asia. De ville også styrke sin mektige posisjon på verdensmarkedet i sektorer som bilproduksjon, metallindustri, kjemisk og mekanisk industri. Det amerikanske markedet, der tysk bilindustri nådde bunnen i 1989, har blitt et marked der de tyske monopolene raskt har utbredt seg og stadig styrka seg. (8) Videre har de i denne perioden oppretta forbindelser i USAs bakgård Latin-Amerika, særlig i Mexico og Brasil noe de ikke hadde tidligere. Dessuten var ikke Tyskland tilfreds med rivalisering og kamp i industrigreiner der det sto sterkt: For å rykke fram på høyteknologiske områder som mikroelektrisitet, mikrobiologi og romforskning, der tysk industri sto svakt, har Tyskland tatt i bruk alle landets muligheter og brukt alle midler som sto til rådighet. (9) Blant annet har de utnytta EU-planer og fond samt statlige tvangsmidler uten å nøle. På den andre sida gjorde også Storbritannia sine trekk, i finans- og bankvirksomhet, telekommunikasjon, olje- og våpenindustrien og Frankrike, i bil- og elektronikkindustrien. De britiske og franske monopolene hadde dessuten fornya sine strategier og gitt seg inn i en kamp med utvida målsetting og mot konkurrerende monopoler på hele verdensmarkedet. Endel kapitalgrupper og monopoler 4) Monopolenes vekst og veksten og utviklinga i økonomien er utvilsomt ikke to sider av samme sak. Monopoler kan vokse, og i hvert fall de mest framskredne og best organiserte vokser faktisk når økonomien er i krise eller stagnasjon. Likevel påtvinger kapitalgrupper i utvikla land som sliter på verdensmarkedet sin situasjon på økonomien, sjøl om de blir påvirka av allmenne forhold. I de fleste tilfeller skjer dette ikke direkte i det enkelte tilfellet, men indirekte. 5) USAs og andre stormakters orientering mot beskyttelse av markedene midt på 1980-tallet har gjort slutt på GATTs rolle i handelen, og førte til institusjonens undergang. 6) Det henvises her til USAs og Japans forsvarsavtaler. 7) Når det gjelder USAs beskyttelsestiltak: Direkte japanske kapitalinvesteringer på det amerikanske markedet kom opp i 70 milliarder dollar i Sjøl om USA satsa på investeringer i Japan, investerte USA bare 8 milliarder dollar der i samme periode. 8) Bare for åra investerte USA 40 milliarder D-mark i Tyskland, mens den direkte tyske kapitalinvesteringen i USA var på 130 milliarder mark. 9) Støtta til romforskning blei økt fra 775 milliarder tyske mark i 1984 til 1241 milliarder i Videre blei tilskudda til elektronikkselskaper fordobla i de samme åra, og det blei også mulig å gjøre bruk av EU-midler. 10) Denne kampen hadde i virkeligheten alltid eksistert, men i forskjellig grad. Det er fordi en tar krava fra NWW som utgangspunkt, og på grunn av den spesielt viktige betydninga kampen fikk etter Sovjetunionens sammenbrudd, at det blir vurdert på denne måten. 11) Etter angrepet på Irak i 1991, glømte USA sine ord om «Midtøstens nye status», også dem som angikk Palestina og arabiske kongedømmer. Den første avtalen for den internasjonale koalisjonen blei dermed verdiløs. Den jugoslaviske krigen kan betraktes som den andre allmenne avtalen mellom stormaktene som seinere blei glømt. 12) Under forhold der EU-hæren ikke opptrer på linje med USA. Sjøl om en ikke kan forutsi hva som vil skje etterpå,