Uskyldspresumsjonen etter frifinnende straffedom

Transkript

1 Uskyldspresumsjonen etter frifinnende straffedom Domstolenes adgang til å omtale straffekravet ved avgjørelsen av erstatningskrav Kandidatnummer: 624 Leveringsfrist: Antall ord:

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Tema og problemstilling Begrepsavklaring Avgrensning Overordnet om uskyldspresumsjonen etter frifinnende dom Kort om forholdet mellom straffekravet og erstatningskravet i norsk straffeprosess Fremstillingen videre DANNELSEN, ANVENDELSEN OG BETYDNINGEN AV RUSHITI-FORMELEN I EMD Nærmere om Sekanina mot Østerrike og Asan Rushiti mot Østerrike Etterfølgende EMD-praksis hvor Rushiti-formelen er anvendt Lamanna, Weixelbraun, Vostic og Demir mot Østerrike dommene mot Norge Betraktninger etter 2003-dommene mot Norge Reeves og Orr mot Norge Betraktninger etter Reeves og Orr ALLEN-DOMMEN M.FL. OG KONSEKVENSENE FOR RUSHITI-FORMELEN I EMD Allen mot Storbritannia Avgjørelser etter Allen: Vella mot Malta og N.A. mot Norge Har EMD endret kurs? USKYLDSPRESUMSJONEN I HØYESTERETT Høyesteretts fortolkning av uskyldspresumsjonen i lys av EMDs praksis Saker om forfølgningserstatning Saker om offererstatning VIRKNINGER FOR NORSK RETT OG DE LEGE FERENDA- BETRAKTNINGER RUNDT VIDERE ADGANG TIL OMTALE Betydningen av retningslinjene i Allen for norsk straffeprosess Er en videre adgang til omtale ønskelig ut fra renvaskingshensynet? Avslutning KILDEREGISTER i

3 1 INNLEDNING 1.1 Tema og problemstilling Uskyldspresumsjonens vern opphører ikke når en straffesak ender med frifinnelse. Når en person som er frikjent for straff blir nektet erstatning i anledning av forfølgning eller dømt til å betale erstatning til fornærmede, medfører derfor uskyldspresumsjonen begrensninger for hvordan retten kan uttrykke seg i erstatningsavgjørelsens domsgrunner. 1 Den såkalte Rushitiformelen 2, som ble utviklet gjennom EMD 3 -dommene Sekanina mot Østerrike (Sekanina) fra 1993 og Asan Rushiti mot Østerrike (Rushiti) fra 2000, innebærer at når det foreligger endelig frifinnelse i en straffesak, er ikke engang det å ytre mistanke vedrørende frikjentes uskyld lenger tillatt. Dette strenge prinsippet har blitt lagt til grunn i en rekke etterfølgende saker, både for EMD og norske domstoler. I senere tid har imidlertid EMD avgitt uttalelser, bl.a. i storkammerdommen Allen mot Storbritannia (Allen) fra 2013, som kan tyde på at en endring har funnet sted hva gjelder adgangen til å omtale straffesaker som har endt med frifinnelse i erstatningsavgjørelsens begrunnelse. Temaet har derfor fått fornyet aktualitet, og jeg vil, ved å gå dypere inn i saksmaterialet, undersøke om EMD faktisk har foretatt en kursendring i retning av en mindre streng fortolkning av uskyldspresumsjonen, eller om Rushiti-formelen fremdeles er gjeldende rett. 4 Jeg vil samtidig se på hvordan Høyesterett forholder seg til retningslinjene som oppstilles i EMDs praksis, og om hensynet til renvasking av frikjente vil bli påvirket av den eventuelle endringen. Avhandlingens overordnede problemstilling er: Hvilken adgang har domstolene til å omtale straffekravet ved avgjørelsen av erstatningskrav som knytter seg til samme handling som straffekravet, når straffesaken har endt med frifinnelse grunnet utilstrekkelige bevis for de faktiske forhold? 1.2 Begrepsavklaring I det følgende kommer jeg til å bruke siktede og tiltalte litt om hverandre når jeg omtaler vedkommende som senere er blitt strafferettslig frikjent ved dom. Siktede er et videre begrep enn tiltalte. Når en mistenkt blir siktet etter straffeprosessloven (strpl.) 82, får vedkommende fulle partsrettigheter. Tiltalt blir en siktet når tiltalebeslutningen blir utferdiget Tvisteloven 19-6 krever at avgjørelsen begrunnes. Begrep brukt av Johnsen, jf. Johnsen (2006). Jeg vil benytte meg av denne termen videre i avhandlingen. Den europeiske menneskerettighetsdomstol Rui var den som først brakte dette spørsmålet på bane, jf. Rui (2014), og i mangel på en avklaring fra EMD mener jeg det er grunn til å foreta en nærmere undersøkelse. 1

4 Siktede brukes gjerne som en fellesbetegnelse som også omfatter tiltalte. 5 Jeg vil derfor benytte de enkelte begreper alt etter hva jeg finner hensiktsmessig for sammenhengen. Noen steder vil jeg også bruke frikjente, eller klageren når jeg behandler EMD-avgjørelser, og skadevolder når erstatningsspørsmålet drøftes. Når jeg bruker begrepet fornærmede i forbindelse med erstatningsavgjørelsen, mener jeg ikke at vedkommende faktisk er fornærmet i strafferettslig sammenheng, da dette ikke nødvendigvis er funnet bevist. Med fornærmede refererer jeg til parten fornærmede i straffesaken. Her bruker jeg også begrepet skadelidte når vurderingen knyttes til erstatningsvilkårene. Begrepet uskyldspresumsjonen er en allment akseptert og anvendt oversettelse av det engelske presumption of innocence. Jeg vil benytte begrepet mistankeytringer om uttalelser som innebærer en påføring av mistanke om straffbar adferd, og skyldigytringer om uttalelser som innebærer en påstand om strafferettslig skyld. 6 Delte avgjørelser brukes om saker hvor tiltalte dømmes til å betale erstatning til fornærmede til tross for frifinnelse i straffesaken. Jeg bruker denne betegnelsen uavhengig av om erstatningskravet er behandlet i samme sak som straffekravet i en kombinasjonsprosess eller i en separat sivil sak. Tema for avhandlingen er som nevnt kun delte avgjørelser hvor frifinnelsen er grunnet på utilstrekkelige bevis for de faktiske forhold. Med konvensjonen sikter jeg til EMK Avgrensning Avhandlingens utgangspunkt er at det foreligger en strafferettslig frifinnelse. Det er uskyldspresumsjonens vern i denne sammenheng som skal behandles, og det avgrenses mot andre sider av prinsippet. Jeg vil i liten grad gå inn på uskyldspresumsjonens ulike bestanddeler. Rushiti-formelen og retningslinjene som oppstilles i Allen har rekkevidde også utenfor erstatningssaker. De har kommet til anvendelse i flere typer saker hvor det har vært spørsmål om krenkelse av uskyldspresumsjonen. Det alt vesentlige som dreier seg om Rushiti-formelen er imidlertid å finne i erstatningsavgjørelser. Også EMD-avgjørelsene mot Norge omhandler erstatning enten i form av forfølgningserstatning eller offererstatning. Da jeg har hovedfokus på betydningen for norsk rett, er det kun erstatningssakene jeg har tar for meg i det følgende. Det avgrenses også mot saker der strafforfølgningen mot klageren har endt på annen måte enn med frifinnelse med unntak for Allen, hvor avslutningen av strafforfølgningen er i Andenæs (2009) s. 54 Johnsen (2006) s. 6 Den europeiske menneskerettskonvensjon 2

5 grenseland mellom frifinnelse og henleggelse. I tillegg avgrenses det mot adgangen til å omtale skyldspørsmålet før endelig straffedom. Jeg går heller ikke inn på rettsoppfatningen til EMD og Høyesterett før Rushiti-formelen ble etablert. På grunn av begrensningen for avhandlingens omfang, vil jeg ikke foreta en inngående behandling av alternativer til gjeldende rett, bl.a. til dagens ordning med delte avgjørelser, og debatt i så henseende. Konsekvensene av at EMD konstaterer konvensjonsbrudd behandles ikke utover de krav og retningslinjer domstolen på denne måten har etablert for behandling av erstatningssaker. 1.4 Overordnet om uskyldspresumsjonen etter frifinnende dom Uskyldspresumsjonen gir uttrykk for et fundamentalt rettssikkerhetsprinsipp. Den som er mistenkt for en straffbar handling skal anses som uskyldig til det motsatte er bevist. Dette innebærer at straffeskyld ikke kan konstateres på annen måte enn ved fellende dom, avsagt i samsvar med lov og i henhold til en rettferdig rettergang. 8 Uskyldspresumsjonen følger av EMK art. 6 (2), SP 9 art. 14 (2), og Grunnloven (Grl.) 96 (2). Jeg kommer stort sett til å forholde meg til EMK art. 6 (2), da Grl. 96 (2) og SP art. 14 (2) er basert på utformingen til EMKbestemmelsen, og meningsinnholdet er mer eller mindre det samme. Praksis fra EMD er videre mer omfattende og aktuell for norsk rett enn praksis fra FNs menneskerettskomité. 10 I EMK art. 6 (2) heter det: Everyone charged with a criminal offence shall be presumed innocent until proved guilty according to law. Bestemmelsen må sees i lys av og som utslag av det generelle prinsippet om rettferdig rettergang fair trial som kommer til uttrykk i art. 6 (1). 11 Etter ordlyden omfatter vernet etter EMK art. 6 (2) den som er siktet for en straffbar handling, jf. uttrykket charged with a criminal offence. EMD har imidlertid slått fast at uskyldspresumsjonen også gjelder ved avgjørelsen av sivile krav etter en frifinnelse hvis ikke ville rettigheten kunne bli teoretisk og illusorisk. 12 For disse tilfellene har EMD definert uskyldspresumsjonen på følgende måte: the presumption of innocence means that where there has been a criminal charge and criminal proceedings have ended in an acquittal, the person who was the subject of the criminal proceedings is innocent in the eyes of the law and must be treated in a manner consistent with that innocence. To this extent, therefore, the presumption of Aall (2003) s Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter Jebens (2004) s. 435 og Innst.186 S ( ) s. 24 Pedersen (2006) s. 260, jf. bl.a. Deweer mot Belgia avsnitt 56 Allen avsnitt 94 3

6 innocence will remain after the conclusion of criminal proceedings in order to ensure that, as regards any charge which was not proven, the innocence of the person in question is respected. 13 Kravet om at en strafferettslig frifinnelse blir respektert i ethvert henseende innebærer altså visse begrensninger når det gjelder begrunnelsen i avgjørelser som pålegger siktede erstatningsplikt, eller som nekter frikjente kompensasjon som følge av strafforfølgningen Kort om forholdet mellom straffekravet og erstatningskravet i norsk straffeprosess Etter en strafferettslig frifinnelse er det to typer erstatningssituasjoner som kan oppstå. For det første har fornærmede adgang til å fremme erstatningskrav mot frikjente. I det følgende vil jeg omtale dette som krav/saker om offererstatning. Dette kan skje i en kombinasjonsprosess etter reglene i strpl. 3, jf. kap. 29, eller i en separat sivil sak etter tvistelovens regler. For det andre kan frikjente, eller tidligere siktede, kreve erstatning av staten i anledning av forfølgning etter strpl Dette kaller jeg krav/saker om forfølgningserstatning. Når det gjelder offererstatning, har EMD slått fast at delte avgjørelser som sådan ikke er i strid med uskyldspresumsjonen. 15 Adgangen til å fremme krav om offererstatning er nødvendig av hensyn til fornærmede, og følger av dennes rett til domstolsbehandling utledet av prinsippet om rettferdig rettergang i art. 6 (1). Formålet med erstatningsansvar er unlike that of criminal liability, primarily to remedy the injury and suffering caused to the victim. 16 De ulike beviskravene for idømmelse av straffansvar og erstatningsansvar er med på å danne grunnlaget for delte avgjørelser. 17 I straffesaker er den overordnede verdi at ingen uskyldige skal dømmes. Beviskravet er derfor så strengt som at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode. Selv om denne regelen ikke er lovfestet, er den sikker rett og dessuten nødvendig for å ivareta hensynene bak uskyldspresumsjonen. 18 Rettsstaten har funnet at det er bedre at en skyldig går fri enn at en uskyldig blir dømt. 19 For å dømmes til å betale erstatning etter at man er frifunnet for straff, er beviskravet klar sannsynlighetsovervekt altså strengere enn ordinær sannsynlighetsovervekt som vanligvis gjelder for sivile saker. Grunnen til det strenge beviskravet er at faktum som legges til Allen avsnitt 103 Jebens (2004) s. 454 Bl.a. Y. mot Norge avsnitt 41 og Ringvold mot Norge avsnitt 38 Ringvold mot Norge avsnitt 39 Se NOU 2000: 33 punkt for presentasjon av ni hovedgrunner til delte avgjørelser. Eskeland (2013) s Strandbakken (2003a) s. 80 4

7 grunn i slike saker er belastende, og en fellende erstatningsdom kan få alvorlige konsekvenser for frikjentes moralske omdømme. 20 Kravet om klar sannsynlighetsovervekt kan imidlertid gjøre det problematisk for domstolene å uttrykke seg slik i begrunnelsen for ileggelse av erstatningsansvar at uskyldspresumsjonen ikke blir krenket. Hva gjelder forfølgningserstatning, har ikke frikjente krav på dette etter EMK art. 6 (2). 21 TP 22 art. 3 og SP art. 14 (6) gir imidlertid på visse vilkår rett til erstatning for uriktig domfellelse. Erstatningen skal gis i samsvar med nasjonal lovgivning. 23 Tidligere var vilkåret for at siktede skulle få erstatning etter strpl. 444 at det var gjort sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen. Erstatningsreglene ble endret ved lov av 10. jan nr. 3 som trådte i kraft ved inngangen til Slik 444 (1) (a) nå er utformet, er det i utgangspunktet tilstrekkelig for å tilkjennes forfølgningserstatning at siktede er frifunnet. Regelen forutsetter ikke at siktede først var domfelt og har sonet straff, men kommer til anvendelse også i slike tilfeller. Den gir dermed frikjente et videre vern enn TP 7 art. 3 og SP art. 14 (6) krever. 25 Selv om siktede ikke lenger trenger å sannsynliggjøre sin uskyld, og domstolene derfor ikke trenger å foreta noen ny mistankeprøving ved avgjørelsen av erstatningskravet, er det interessant å se på hvordan dette har stilt seg og fremdeles stiller seg i EMD, og hvordan EMDs praksis igjen har påvirket utviklingen i norsk rett på området. Dessuten er det i teorien fortsatt mulig for domstolene å krenke uskyldspresumsjonen i domsgrunnene, når det er spørsmål om erstatningen skal settes ned eller falle bort etter reglene i strpl Fremstillingen videre Avhandlingen baserer seg på tradisjonell bruk av juridisk metode. Problemstillingen krever en omfattende gjennomgang og analyse av rettspraksis på området. Det alt vesentlige av EMDpraksis som omhandler spørsmålet om krenkelse av uskyldspresumsjonen ved avgjørelsen av erstatningskrav etter frifinnelse vil bli behandlet. Relevant praksis fra Høyesterett vil også gis en sentral plass i fremstillingen av gjeldende rett. Underrettspraksis vil tas i betraktning der det er hensiktsmessig, og hvor høyesterettspraksis ikke gir tilstrekkelig dekning for å besvare bestemte spørsmål. I kapittel 2 vil jeg redegjøre nærmere for Rushiti-formelen, og forsøke å klarlegge hvordan rettstilstanden har vært frem til Allen. Jeg vil behandle utvalgte avgjørelser fra EMD Rt s. 864 på s Bl.a. Sekania avsnitt 25 og Allen avsnitt 82 EMKs syvende tilleggsprotokoll TP 7 art. 3 likestiller praksis med formell lovgivning. Jebens (2004) s. 463 Jebens (2004) s

8 som illustrerer Rushiti-formelens betydning som retningsgivende prinsipp, og vurdere den løpende utviklingen i EMDs praksis. Spørsmålet om EMD har endret kurs vil jeg ta for meg i kapittel 3. I kapittel 4 vil jeg rette blikket mot nasjonal rett, og se på hvordan Høyesterett har forholdt seg til EMDs føringer. Hvilke virkninger det har for norsk straffeprosess at uskyldspresumsjonen tolkes på den ene eller andre måten vil jeg behandle i kapittel 5, sammen med de lege ferenda-betraktninger knyttet opp mot hensynet til renvasking av frikjentes navn. 6

9 2 DANNELSEN, ANVENDELSEN OG BETYDNINGEN AV RUSHITI-FORMELEN I EMD For å kunne vurdere om EMD har endret kurs, må det først bringes klarhet i hva rettstilstanden har vært. Dette er formålet med foreliggende kapittel. 2.1 Nærmere om Sekanina mot Østerrike og Asan Rushiti mot Østerrike I Sekanina og Rushiti tolket EMD EMK art. 6 (2) på en slik måte at beskyttelsen mot uttalelser som kan svekke renvaskelseseffekten av en endelig frifinnende dom ble styrket. 26 Disse to avgjørelsene dannet bakgrunnen for Rushiti-formelen. I Sekanina var en mann frikjent for å ha drept sin kone. I første instans hadde retten imidlertid avvist hans etterfølgende krav om forfølgningserstatning fordi det fremdeles var sterke indikasjoner på at han var skyldig. Ankedomstolen hadde konstatert at den nasjonale bestemmelsen, som begrenset muligheten for å få forfølgningserstatning til personer som ikke bare er frikjent, men også renvasket for all mistanke, var i overensstemmelse med art. 6 (2). Videre hadde ankedomstolen uttalt: The jury took the view that the suspicion was not sufficient to reach a guilty verdict; there was, however, no question of that suspicion being dispelled. 27 EMD mente at disse uttalelsene åpnet for tvil om klagerens uskyld og om riktigheten av frifinnelsen. De nasjonale domstoler hadde, ved avgjørelsen av erstatningskravet, foretatt en vurdering av klagerens skyld på bakgrunn av saksdokumentene og bevisene fra straffesaken. 28 Dette medførte krenkelse av art. 6 (2), og EMD slo fast at etter frifinnende dom er ikke engang mistankeytringer tillatt: The voicing of suspicions regarding an accused s innocence is conceivable as long as the conclusion of criminal proceedings has not resulted in a decision on the merits of the accusation. However, it is no longer admissible to rely on such suspicions once an acquittal has become final. 29 I Rushiti videreførte EMD sitt syn fra Sekanina. Saken gjaldt en mann som etter frifinnelse for drapsforsøk ble nektet erstatning for utholdt varetekt, fordi retten mente det fremdeles forelå mistanke mot ham. Staten som klagemotpart hevdet at saken skilte seg fra Sekanina Ot.prp. nr. 77 ( ) s. 36 Sekanina avsnitt 29 Sekanina avsnitt 30 Sekanina avsnitt 30 (min utheving) 7

10 siden den nasjonale ankedomstolen kun hadde gjengitt begrunnelsen som ble gitt under juryens rådslagning. Ankedomstolen hadde altså ikke gjort en selvstendig vurdering av om det fremdeles forelå mistanke mot Rushiti, som erstattet juryens bevisvurdering. 30 EMD bekreftet regelen i Sekanina, og uttalte videre: once an acquittal has become final be it an acquittal giving the accused the benefit of doubt in accordance with article 6 2 the voicing of any suspicions of guilt, including those expressed in the reasons for the acquittal, is incompatible with the presumption of innocence. 31 Rushiti-formelen innebærer altså at når det foreligger endelig frifinnelse i en straffesak, er frikjente beskyttet mot enhver uttalelse fra offentlige myndigheter som insinuerer at vedkommende fremdeles er under mistanke, selv om slik mistanke allerede har kommet til uttrykk i domsgrunnene for den frifinnende straffedommen. Både mistankeytringer og skyldigytringer omfattes av uskyldspresumsjonen. 32 Johnsen tolker Rushiti-formelen slik at frifinnelsen skal være siste ord også om bevistvil og at myndighetene etter en frifinnelse ikke engang skal ta opp temaet straffeskyld på nytt, uansett om bevisene er sterke eller svake. 33 Rushitiformelen er streng, og har blitt opprettholdt i en rekke etterfølgende EMD-avgjørelser. 2.2 Etterfølgende EMD-praksis hvor Rushiti-formelen er anvendt Under dette punktet vil jeg behandle, i tidskronologisk rekkefølge, et utvalg EMD-avgjørelser som belyser hvordan EMD har forholdt seg til Rushiti-formelen i tiden etter Sekanina og Rushiti. Hvilke uttalelser har EMD kommet til at krenker og ikke krenker uskyldspresumsjonen? Er det utelukkende språkbruken som står i fokus når krenkelsesspørsmålet skal vurderes? Er vurderingen forskjellig i saker om forfølgningserstatning og saker om offererstatning, og er EMD konsekvent i sin praksis? Lamanna, Weixelbraun, Vostic og Demir mot Østerrike Lamanna, Weixelbraun, Vostic og Demir, alle mot Østerrike, ble behandlet av EMD i perioden Sakene gjaldt forfølgningserstatning etter frifinnelse. EMDs vurdering av hvorvidt de nasjonale domstoler hadde krenket uskyldspresumsjonen i erstatningsavgjørelsens begrunnelse er relativt kort, klar og sammenfallende i de fire sakene. Samtlige gjaldt menn Rushiti avsnitt 26 Rushiti avsnitt 31 (min utheving) Johnsen (2006) s. 21 Johnsen (2006) s. 10 8

11 som var frifunnet for grove forbrytelser (drap, drapsforsøk, ran, ulovlig våpenbesittelse og forsøk på utpressing), men som ikke fikk erstatning for utholdt varetekt. De nasjonale domstoler hadde vist til juryens begrunnelse for frifinnelsen, som ga uttrykk for at tvilen hadde kommet klageren til gode, og funnet at det dermed fremdeles forelå mistanke om straffeskyld. 34 EMD viste til Rushiti, og fremholdt at når det foreligger endelig frifinnelse er enhver mistankeytring, også de som kommer til uttrykk i begrunnelsen for frifinnelsen, i strid med uskyldspresumsjonen. 35 Domstolenes uttalelser medførte dermed krenkelse av art. 6 (2). 36 Disse avgjørelsene kan tas til inntekt for at uskyldspresumsjonen og Rushiti-formelen har blitt praktisert strengt, i hvert fall i saker som gjelder forfølgningserstatning. I samtlige fire saker benytter EMD konsekvent samme fremgangsmåte, og Rushiti er den sentrale retningsgivende avgjørelsen det vises til. Det må imidlertid påpekes at det i disse sakene var tale om sterke og direkte mistankeytringer. Selv om EMD uttaler at enhver mistankeytring etter frifinnelse er i strid med uskyldspresumsjonen, gir ikke avgjørelsene svar på hva som innebærer en konvensjonsstridig mistankeytring når det ikke uttrykkelig uttales at det fremdeles foreligger mistanke mot frikjente dommene mot Norge I 2003 ble Norge, på samme dato og av de samme dommere, dømt for brudd på EMK art. 6 (2) i tre saker: O., Hammern og Y. I en fjerde sak, Ringvold, kom derimot EMD til at det ikke forelå krenkelse. Disse dommene tyder på at det trekkes et skille mellom forfølgningserstatningssaker og offererstatningssaker hva gjelder uskyldspresumsjonens rekkevidde. Jeg vil derfor under separate punkter ta for meg henholdsvis O. og Hammern, som gjaldt forfølgningserstatning etter den tidligere bestemmelsen i strpl. 444, og Y. og Ringvold, som gjaldt offererstatning. Etter å ha presentert dommene og EMDs vurderinger, vil jeg i punkt drøfte hva som kan utledes av dem med hensyn til domstolenes adgang til å omtale straffekravet ved avgjørelsen av erstatningskrav O. mot Norge og Hammern mot Norge saker om forfølgningserstatning I O. var en mann frikjent for seksuelle overgrep mot sin mindreårige datter, men han ble i lagmannsretten hvis avgjørelse ble opprettholdt av Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet erstatning i anledning av forfølgning. EMD viste til Rushiti-formelen, og påpekte at lag Lamanna avsnitt 40, jf. avsnitt 13, Weixelbraun avsnitt 30, jf. avsnitt 14, Vostic avsnitt 20, Demir avsnitt 28 Lamanna avsnitt 38, Weixelbraun avsnitt 25, Vostic avsnitt 19, Demir avsnitt 27 Lamanna avsnitt 40, Weixelbraun avsnitt 31, Vostic avsnitt 21, Demir avsnitt 29 9

12 mannsretten, ved å referere til bevisene fra straffesaken, hadde funnet det sannsynlig at klagerens datter hadde vært utsatt for seksuelle overgrep. 37 Lagmannsretten hadde uttalt: Etter en totalvurdering av sakens bevisligheter har lagmannsretten videre kommet til at det ikke foreligger sannsynlighetsovervekt for at den frifundne ikke har utvist utuktig omgang overfor sin datter. 38 Ifølge EMD var dette en klar voicing of suspicion against the applicant regarding the charges of sexual abuse on which he had been acquitted. 39 Kjæremålsutvalget hadde gjort et bevisst forsøk på å unngå konflikt med uskyldspresumsjonen ved å vise til Rt s. 721, hvor det ble understreket at nektelse av et erstatningskrav ikke innebærer at det rokkes ved den tidligere frifinnelsen i straffesaken, eller at frifinnelsen trekkes i tvil. 40 Til tross for et slikt cautionary statement, var ikke EMD overbevist om at opprettholdelsen av lagmannsrettsdommen ikke var i stand til å skape tvil om riktigheten av frifinnelsen. 41 I Hammern var en mann frikjent for overgrep mot en rekke mindreårige barn i en barnehage. Også han var i lagmannsretten blitt nektet forfølgningserstatning, og anken hans var blitt forkastet av Høyesteretts kjæremålsutvalg. EMD gjentok Rushiti-formelen. 42 Lagmannsrettens begrunnelse hadde inneholdt følgende uttalelse, som igjen var blitt sitert av kjæremålsutvalget: De medisinsk sakkyndige har etter sine undersøkelser gitt konklusjoner som i praksis innebærer meget stor sannsynlighet for at de ti barna i tiltalen har vært utsatt for seksuelle overgrep. 43 De forskjellige typene bevis som talte for at Hammern hadde begått handlingene beskrevet i tiltalen hadde også blitt oppsummert. EMD kom på bakgrunn av dette til at begrunnelsen klart ga uttrykk for mistanke om at Hammern hadde utført de seksuelle overgrepene han var frikjent for. 44 Heller ikke i denne saken var det tilstrekkelig at kjæremålsutvalget hadde gått inn for å unngå konflikt med uskyldspresumsjonen O. avsnitt 39 O. avsnitt 39, sitert fra Rt s. 753 på side 755 O. avsnitt 39 O. avsnitt 40, sitert fra Rt s. 753 på side 755, jf. Rt s. 721 på side 725 O. avsnitt 40 Hammern avsnitt 47 Hammern avsnitt 47, sitert fra LF Hammern avsnitt 47 Hammern avsnitt 48, jf. avsnitt 22 10

13 Y. mot Norge og Ringvold mot Norge saker om offererstatning Utfallet av EMDs behandling ble ulikt i Y. og Ringvold. Y. gjaldt en mann som var frikjent for å ha voldtatt og drept sin kusine, men som likevel ble dømt i lagmannsretten til å betale oppreisning til offerets foreldre. I Ringvold var en mann frikjent i lagmannsretten for seksuelle overgrep mot en mindreårig, og heller ikke idømt erstatningsansvar. Han ble derimot dømt i Høyesterett til å betale fornærmede oppreisning. I begge dommene bemerket EMD at selv om frifinnelsen for straffansvar skal opprettholdes ved avgjørelsen av erstatningskrav, utelukker ikke dette at man kan dømmes til å betale erstatning på bakgrunn av samme saksforhold, der beviskravet knyttet til erstatningsansvar er mindre strengt. 46 Likevel kan det oppstå problemer i forhold til art. 6 (2) dersom erstatningsavgjørelsen inneholder utsagn som tilskriver frikjente strafferettslig skyld: if the national decision on compensation contains a statement imputing the criminal liability of the respondent party, this could raise an issue falling within the ambit of Article 6 2 of the Convention. 47 I Y. påpekte EMD at lagmannsretten hadde uttalt: Considering the evidence adduced in the case as a whole, the High Court finds it clearly probable that [the applicant] has committed the offences against Ms T. with which he was charged and that an award of compensation to her parents should be made under Article 3-5 (2) of the Damage Compensation Act. 48 Lagmannsrettens uttrykksmåte hadde ifølge EMD overskredet grensen for det sivilrettslige forum ( overstepped the bounds of the civil forum ), og skapt tvil om riktigheten av frifinnelsen. Selv om Høyesterett hadde vært noe mer forsiktig i sin formulering, hadde den, ved ikke å sette lagmannsrettens avgjørelse til side, heller ikke rettet opp feilen. Det forelå dermed en link mellom oppreisningskravet og straffesaken, som var uforenlig med uskyldspresumsjonen i art 6 (2). 49 I Ringvold kom EMD til at den påklagede erstatningsavgjørelsen som var fattet i en separat sivil sak verken uttrykkelig eller i realiteten konstaterte at vilkårene for å ilegge straffansvar var oppfylt med hensyn til tiltalepostene klageren var frikjent for. Erstatningsav Y. avsnitt 41 og Ringvold avsnitt 38 Y. avsnitt 42 og Ringvold avsnitt 38 (min utheving) Y. avsnitt 44 (EMDs utheving) Y. avsnitt 46 11

14 gjørelsen tilsidesatte ikke frifinnelsen. 50 EMD konkluderte med at art. 6 (2) ikke kom til anvendelse, og at bestemmelsen derfor ikke var krenket. 51 Hvis man ser på Høyesterettsdommen som lå til grunn for EMD-avgjørelsen, ser man at EMD i Ringvold har akseptert en ordbruk som ikke skiller seg stort fra ordbruken i Y. hvor det ble konstatert krenkelse. Høyesterett hadde uttalt at bevisene tilfredsstilte det beviskrav som må stilles for å legge til grunn at seksuelt misbruk har funnet sted, og at det var klar sannsynlighetsovervekt for at tiltalte hadde begått overgrep mot skadelidte. Videre hadde Høyesterett bygget på at det var tale om flere overgrep, selv om omfanget ikke eksakt lar seg fastslå, at det gjelder grove krenkelser med en viss maktutfoldelse eller trusler, og at A er påført skadevirkninger. Høyesterett hadde imidlertid presisert at ileggelsen av erstatningsansvar skjedde uavhengig av avgjørelsen i straffesaken, og ikke rokket ved frifinnelsen for straff Betraktninger etter 2003-dommene mot Norge Er det forskjell på uskyldspresumsjonens rekkevidde i saker om forfølgningserstatning og saker om offererstatning? 2003-dommene mot Norge tyder på at EMD forskjellsbehandler saker om forfølgningserstatning og saker om offererstatning. Når det gjelder forfølgningserstatningssakene, kan det trekkes paralleller mellom EMDs vurderinger i O. og Hammern og de ovennevnte dommene mot Østerrike. EMD støtter seg konsekvent til Rushiti-formelen. Å si at det er sannsynlighetsovervekt eller meget stor sannsynlighet for at frikjente har begått de straffbare handlingene, likestilles med å stadfeste at det fremdeles foreligger mistanke mot frikjente. EMD konkluderer med krenkelse av EMK art. 6 (2) selv om kjæremålsvalget hadde gjort et bevisst forsøk på å unngå konvensjonsstrid. Domstolenes adgang til å omtale straffekravet ved avgjørelsen av krav om forfølgningserstatning etter frifinnelse synes altså å være svært begrenset ut fra EMDs praksis i tiden etter Sekanina og Rushiti. I dommene om offererstatning er uskyldspresumsjonens rekkevidde mer uklar. Verken i Y. eller Ringvold viser EMD uttrykkelig til Sekanina eller Rushiti. Det fremgår imidlertid av Y. at mistankeytringer i utgangspunktet heller ikke er tillatt i saker om offererstatning, og at Rushiti-formelen sånn sett gjelder også for denne sakstypen. 53 Likevel kan det virke som det skal mer til før EMD konkluderer med brudd på uskyldspresumsjonen i offererstatningssakene. Særlig Ringvold tyder på at EMD Ringvold avsnitt 38 Ringvold avsnitt Rt s. 864 på s. 872 Johnsen (2006) s. 24. Se også Rt s. 1671, hvor Høyesterett anser Rushiti for å være retningsgivende for saker om offererstatning. 12

15 aksepterer drøftelser av bevistemaer som kan innebære mistankeytringer, hvor dette er nødvendig for å avgjøre erstatningskravet. 54 I forfølgningserstatningssakene mot Østerrike uttaler EMD, før domstolen går inn på vurderingen av om art. 6 (2) er krenket, at bestemmelsen kommer til anvendelse da østerriksk lovgivning og praksis link the two questions the criminal responsibility of the accused and the right to compensation to such a degree that the decision on the latter issue can be regarded as a consequence and, to some extent, the concomitant of the decision on the former. 55 Også i O. og Hammern tar EMD innledningsvis for seg spørsmålet om anvendelsesområdet til art. 6 (2), og finner at klagerens erstatningskrav not only followed the criminal proceedings in time, but was also tied to those proceedings in legislation and practice, with regard to both jurisdiction and subject matter. Det er derfor en klar link mellom erstatningskravet og straffesaken, som bringer art. 6 (2) til anvendelse, selv om klageren ikke lenger er charged with a criminal offence. 56 I sakene om forfølgningserstatning utløses erstatningskravet av straffesaken. Det henger altså så nært sammen med straffekravet at det kan fremstå som en fortsettelse av straffesaken. 57 Man kan derfor nærmest si at denne sakstypen faller inn under uskyldspresumsjonens ordinære anvendelsesområde noe som gjør at uttalelser om skyldspørsmålet i straffekravet slås hardt ned på. 58 EMDs fremgangsmåte synes å være annerledes i sakene om offererstatning. Her er ikke utfallet av straffesaken på samme måte bestemmende; ansvar for å betale offererstatning kan oppstå både dersom tiltalte dømmes eller frifinnes for straffekravet, mens tilkjennelse av forfølgningserstatning ikke kommer på tale hvis tiltalte blir funnet skyldig i straffesaken. Spørsmålet for EMD er i offererstatningssakene hvorvidt erstatningsavgjørelsen inneholder a statement imputing the criminal liability of the respondent party. Dette kan i tilfelle raise an issue falling within the ambit of Article 6 2 of the Convention. I denne sammenheng må EMD examine the question whether the domestic courts acted in such a way or used such language in their reasoning as to create a clear link between the criminal case and the ensuing compensation proceedings as to justify extending the scope of the application of Article 6 2 to the latter. 59 Aall hevder at momentene som inngår i vurderingen her er de samme som i saker om forfølgningserstatning, men at betydningen og vekten av de enkelte momenter gjerne vil være forskjellig i de to sakstyper. Han mener at det er totalinntrykket som er avgjørende, og siden Johnsen (2006 ) s. 25 Sekanina avsnitt 22, Rushiti avsnitt 27 og Weixelbraun avsnitt 24 (min utheving). Dette må antas også å ha vært lagt til grunn i Lamanna, Vostic og Demir, selv om EMD ikke utrykkelig drøftet spørsmålet om anvendelsesområdet til art. 6 (2) i disse dommene. O. avsnitt 38 og Hammern avsnitt 46 Johnsen (2006) s. 12 Johnsen (2006) s. 19 Y. avsnitt (min utheving), se også Ringvold avsnitt 38 13

16 saker om offererstatning gjerne har en svakere tilknytning til straffesaken vil dette igjen påvirke betydningen av andre momenter: Jo svakere (formell) tilknytning til straffesaken en etterfølgende sak har, jo mer skal til for at tilkjennegivelser om skyld i den etterfølgende sak naturlig må tolkes som tilkjennegivelser om straffeskyld. 60 Johnsen mener også at domstolene i praksis gis større rom i offererstatningssakene for utsagn som reelt innebærer mistankeytringer, og at dette skyldes vilkåret om link for at uskyldspresumsjonen skal komme til anvendelse; EMD godtar mistankeytringer i disse sakene dersom de er relevante for avgjørelsen av erstatningskravet, og begrunner dette med at art. 6 (2) ikke er anvendelig. 61 Ifølge Johnsen er det, når det gjelder innholdet av mistankepåføringen, knapt mulig å finne noen realitetsforskjell på de avgjørende uttalelsene som Norge ble dømt for i O. og Hammern, men som ikke førte til domfellelse i Ringvold. Johnsen mener at det bevisresultat Høyesterett kom til i Ringvold klart ville medført brudd på uskyldspresumsjonen dersom det hadde vært tale om forfølgningserstatning. 62 På bakgrunn av 2003-sakene mot Norge deler jeg synet på at det er forskjell på uskyldspresumsjonens rekkevidde i forfølgningserstatningssaker og offererstatningssaker. EMDs vurderinger i Y. og Ringvold taler for at Rushiti-formelens betydning som retningsgivende prinsipp ikke er den samme i offererstatningssaker både fordi vilkåret om link til straffesaken begrenser anvendelsen av art. 6 (2) i disse sakene, og fordi hensynene som ligger bak selve adgangen til å idømme erstatningsansvar til tross for strafferettslig frifinnelse nødvendiggjør at domstolene kan uttale seg noe friere enn i saker om forfølgningserstatning. Dette vil jeg utdype nærmere. I dommene om offererstatning noterer EMD at erstatningsspørsmålet er gjenstand for en separat vurdering, basert på kriterier og bevisregler som på flere viktige måter skiller seg fra de som knytter seg til straffansvar. 63 EMD fremhever i Ringvold sakens ulikhet med forfølgningserstatningssaker hvor erstatningskravet må anses som en konsekvens og medfølgende omstendighet av straffesaken, og art. 6 (2) derfor kommer til anvendelse. 64 Både i Y. og Ringvold lar EMD vurderingen av en mulig link mellom erstatningskravet og straffesaken, slik at art. 6 (2) likevel er anvendelig, smelte sammen med vurderingen av om bestemmelsen er krenket istedenfor å behandle disse spørsmålene i to separate vurderinger. Avslutningsvis i Y. uttaler EMD at the language employed by the High Court, upheld by the Supreme Court, overstepped the bounds of the civil forum, thereby casting doubt on the correctness of that acquittal. Accordingly, there was a sufficient link to the earlier criminal proceedings which Aall (2003) s. 252 Johnsen (2006) s og s. 35 Johnsen (2006) s Y. avsnitt 41 og Ringvold avsnitt 38 Ringvold avsnitt 41 14

17 was incompatible with the presumption of innocence. 65 I Ringvold konkluderer EMD med at Article 6 2 was not applicable to the proceedings relating to the compensation claim against the applicant and this provision has therefore not been violated in the instant case. 66 At EMD i sakene om offererstatning ikke først vurderer om saken faller inn under anvendelsesområdet til art. 6 (2) og deretter hvorvidt bestemmelsen er krenket, kan virke forvirrende og lite ryddig. Det er nærliggende å anta at om det ikke foreligger en slik "link", og art. 6 (2) uansett ikke kommer til anvendelse, så er det heller ingen grunn til å vurdere om bestemmelsen er krenket. 67 Det synes imidlertid som det nettopp er de konvensjonskrenkende uttalelser som etablerer linken og dermed bringer art. 6 (2) til anvendelse, og omvendt; hvis det ikke foreligger en link, er heller ikke uttalelser om skyldspørsmålet i straffekravet konvensjonsstridige. 68 EMDs vurderinger i de to dommene tyder på at begrensningen i uskyldspresumsjonens rekkevidde samtidig skyldes at det i offererstatningssakene også er andre hensyn å ta enn hensynet til frikjente nemlig hensynet til offeret eller offerets pårørende. I saker om forfølgningserstatning er staten motpart, mens det ved offererstatning er en privat fornærmet som har krav på vern under art. 6 (1). 69 Hensynene som ligger bak selve adgangen til å idømme erstatningsansvar til tross for en strafferettslig frifinnelse er her sentrale. Man ønsker ikke å gi en acquitted perpetrator, who would be deemed responsible according to the civil burden of proof, the undue advantage of avoiding any reponsibility for his or her actions. 70 EMD ser dermed ut til å akseptere uttalelser om straffekravet som er nødvendige for å avgjøre erstatningskravet. Da må det nødvendigvis gis uttrykk for mistanke om at handlingene er begått av frikjente. 71 For å unngå brudd med uskyldspresumsjonen må domstolene likevel ikke gå utenfor det som er relevant for å vurdere om erstatningsvilkårene er oppfylt Hva var det som konkret førte til at art. 6 (2) kom til anvendelse og ble ansett som krenket i Y., men ikke i Ringvold? Y. og Ringvold kan fremstå som vanskelig å forene. 73 Det kan stilles spørsmål om hva som er den reelle forskjellen mellom uttalelsene i de to dommene, som førte til ulike resultater Y. avsnitt 46 (min utheving) Ringvold avsnitt 42 (min utheving) Johnsen (2006) s. 13 Johnsen (2006) s. 27 Aall (2003) s og Johnsen (2006) s. 30 Y. avsnitt 41, se også Ringvold avsnitt 38 Elden (2015) s Johnsen (2006) s. 36 Smith (2007) s

18 Det er strid mellom teoretikerne om hvilken av formuleringene i Y. som gjorde at art. 6 (2) kom til anvendelse og var krenket. Aall påpeker at EMD i sin vurdering fremhever uttalelsen om at lagmannsretten finds it clearly probable that [the applicant] has committed the offence against Ms T. with which he was charged. Han mener dette kan oppfattes som en indikasjon på at det er formuleringen av sannsynlighetsgraden, clearly probable ( klar sannsynlighetsovervekt ), som er problematisk. Likevel anser han denne formuleringen i seg selv som utilstrekkelig til å begrunne konvensjonsstrid, med tanke på at Høyesterett brukte tilsvarende formulering i Ringvold uten at den ble ansett for å krenke konvensjonen. Aall forklarer de ulike konklusjonene i de to dommene med at den øvrige ordbruken i sistnevnte dom var mer nøytral, og at Høyesterett der hadde uttalt at erstatningsavgjørelsen ikke rokket ved frifinnelsen i straffesaken. 74 I Ringvold spilte det ifølge Aall også inn at Høyesterett hadde behandlet og avgjort erstatningskravet delvis på grunnlag av ny, separat bevisførsel i sivilprosessens former, og at dette medførte en svakere forbindelseslinje til straffesaken. 75 Krokeide mener at EMD i Y. fastslår at formuleringen klar sannsynlighetsovervekt er i strid med uskyldspresumsjonen hvis avgjørelsesgrunnlaget (bevismaterialet) er det samme som i straffesaken altså der straffekravet og erstatningskravet behandles i en kombinasjonsprosess, jf. strpl Ifølge Krokeide er det nettopp dette som i Y. skapte a sufficient link to the earlier criminal proceedings. 77 Krokeide mener at det heller ikke vil hjelpe å flikke på formuleringene for å si det samme på en annen måte i disse tilfellene. 78 Han forstår derimot Ringvold dithen at det i etterfølgende sivile saker hvor avgjørelsesgrunnlaget ikke er det samme som i straffesaken er akseptabelt å gi uttrykk for en klar sannsynlighetsovervekt for at saksøkte har begått handlingen. Her er, ifølge Krokeide, terskelen høy, og det eneste retten ikke kan gi uttrykk for, er i rene ord å slå fast at saksøkte er skyldig i å ha begått en straffbar handling eller at det foreligger et straffansvar. 79 Johnsen mener at det verken er beviskravet eller bruk av felles bevis som skaper linken i Y., men koblingen til straffekravet gjennom lagmannsrettens formulering: A har begått de forbrytelser mot D han ble tiltalt for. 80 Ifølge Johnsen er det her bevisstyrkevurderingen kobles til spørsmålet om straffeskyld. 81 Etter Johnsens oppfatning er styrken av mistankepåføringen i Y. og Ringvold reelt sett ikke særlig forskjellig. Den innebærer i begge dommene høy sannsynlighet for at skadevolder også har brutt de straffebestemmelser frifin Y. avsnitt 19, jf. Rt.1996 s. 864 på s. 872 Aall (2003) s Krokeide (2003) s. 210 Krokeide (2003) s. 206 Krokeide (2003) s. 211 Krokeide (2003) s. 212, jf. s. 209 Sitert fra LG Johnsen (2006) s

19 nelsen gjaldt, men bare i Y. sier lagmannsretten dette uttrykkelig ved å knytte bevisstyrkevurderingen direkte opp mot tiltalen. Formuleringene i Ringvold forutsetter derimot at leseren selv trekker slutninger fra domspremissene til tiltalebeslutningen og frifinnelsen. 82 I denne dommen oppsummerer EMD Høyesteretts vurderinger slik: Considering the evidence as a whole, Justice Gjølstad found that the evidence satisfied the standard of proof, establishing that sexual abuse had occurred and that, on the balance of probabilities, it was clear that the applicant was the abuser. Accordingly, there was a basis for awarding the victim compensation under section 3-5(1)(b) of the Damage Compensation Act. 83 Art. 6 (2) gjelder ifølge Johnsen for offererstatningssaker først når avgjørelsen inneholder formuleringer som beskylder saksøkte for straffbare handlinger. I Y. var det den eksplisitte henvisningen til straffekravet som etablerte linken til straffesaken, og som innebar krenkelse av art. 6 (2). 84 Johnsens tolkning av de to dommene er velfundert. EMD angir ingen klar grense for hvilke uttalelser som tillates og ikke tillates, men måten Høyesterett knyttet bevisstyrkevurderingen til oppreisningsbestemmelsen i skadeserstatningsloven uten uttrykkelig å berøre straffekravet, synes å ha reddet begrunnelse i Ringvold fra å krenke uskyldspresumsjonen. 85 Smith har imidlertid også et poeng når hun hevder at [i]t is true that in Y offence is mentioned while in Ringvold it s just said that sexual abuse has occured and the applicant was the abuser. But nobody can doubt that a crime is described in Ringvold whether or not the word crime is used. 86 At domstolenes ordvalg skal være avgjørende for om begrunnelsen samsvarer med uskyldspresumsjonen, kan virke påtatt, da betydningen av det som formidles likevel er den samme. Hvilken effekt slike språklige nyanseforskjeller har på allmennhetens oppfatning av spørsmålet om straffeskyld, kommer jeg nærmere tilbake til Reeves og Orr mot Norge Også etter 2003-dommene har EMD behandlet klagesaker mot Norge om offererstatning. Jeg vil under dette punktet ta for meg Reeves mot Norge (Reeves) og Orr mot Norge (Orr) fra henholdsvis 2004 og 2008, hvor EMD foretar en nærmere grensedragning mellom hvilke uttalelser som er og ikke er konvensjonskrenkende. Når man sammenholder sakene om offerer Johnsen (2006) s. 32 Ringvold avsnitt 19 Johnsen (2006) s. 33 Johnsen (2006) s. 33 Smith (2007) s

20 statning, ser ikke EMD ut til å være helt konsekvent noe som igjen kan gjøre det vanskelig å fastslå hva som egentlig har vært rettstilstanden på området. Dette vil jeg drøfte under punkt Reeves er riktignok en avvisningsavgjørelse EMD fant at klagen var manifestly illfounded etter EMK art. 35 (3) og (4) 87 men det ble likevel gjort en vurdering av lagmannsrettens begrunnelse i erstatningsavgjørelsen. Denne vurderingen belyser adgangen til å omtale straffekravet. Saken gjaldt en kvinne som var blitt frikjent for forsikringsbedrageri, men dømt til å betale erstatning. Retten var delt. I forbindelse med avgjørelsen av skyldspørsmålet i straffekravet, hadde fire av syv dommere funnet det bevist utover rimelig tvil at Reeves hadde tent på huset sitt, og stemt for domfellelse. Siden avgjørelse til ugunst for siktede ifølge strpl. 35 krever fem stemmer, ble likevel mindretallets votum avgjørende. Når det gjelder erstatningskravet hadde imidlertid et flertall på fem dommere kommet til at vilkårene for erstatningsansvar var oppfylt. 88 EMD viste til at prinsippene i Y. og Ringvold ville bli lagt til grunn i foreliggende sak. 89 Om språkbruken i erstatningsavgjørelsens begrunnelse noterte EMD to ting. For det første hadde fire av representantene for flertallet som grunnlag for å idømme erstatning referert til bemerkningene de hadde kommet med i forbindelse med spørsmålet om straffansvar. 90 For det andre var det blitt uttalt: Lagdommer Einarsen finner at det foreligger klar overvekt av sannsynlighet for at tiltalte har gjort seg skyldig i den brannstiftelsen som omhandlet i tiltalebeslutningen selv om bevisene etter hans mening ikke er tilstrekkelige til domfellelse for disse tiltaleposter, idet han ikke helt kan se bort fra muligheten av strøm på avveier som brannårsak. 91 Ifølge EMD måtte spørsmålet om disse uttalelsene var i strid med EMK art. 6 (2) vurderes in the context of the proceedings as a whole and their special features. 92 EMD påpekte de ulike reglene knyttet til utfallet av stemmegivningen i straffesaken og erstatningssaken for domfellelse i straffesaken er det krav om kvalifisert flertall, mens det for å idømme erstatningsansvar er tilstrekkelig med simpelt flertall. Ifølge EMD krevde ikke art. 6 (2) at dommerne som hadde konkludert med straffansvar, men som hadde utgjort Reeves siste avsnitt Reeves tiende-ellevte avsnitt under The facts, A. The circumstances of the case Reeves første avsnitt under The law, B. The Court s assessment Reeves femte avsnitt under The law, B. The Court s assessment Reeves femte avsnitt under The law, B. The Court s assessment, sitert fra LG (min utheving) Reeves femte avsnitt under The law, B. The Court s assessment 18

21 det ikke-avgjørende flertallet i straffesaken, så bort fra sine tidligere funn når dette hadde relevans for spørsmålet om erstatning. 93 Dette stilte seg annerledes for dommer Einarsen, som hadde stemt for frifinnelse i straffesaken. EMD mente at første del av hans begrunnelse for ileggelse av erstatningsansvar ( det foreligger klar overvekt av sannsynlighet for at tiltalte har gjort seg skyldig i den brannstiftelsen som omhandlet i tiltalebeslutningen ) var open to critisism, if read on its own. Andre del av samme setning ( selv om bevisene etter hans mening ikke er tilstrekkelige til domfellelse for disse tiltaleposter, idet han ikke helt kan se bort fra muligheten av strøm på avveier som brannårsak ) tydet imidlertid på at ordvalget i første del var en uheldig glipp. Uttalelsen kunne dermed ikke leses som an affirmation imputing criminal liability for ildspåsettelse, noe som ble bekreftet av dommerens detaljerte begrunnelse for frifinnelse i den samme dommen. 94 Konteksten av dommen som helhet lot det ikke være tvil om betydningen av dommerens argumentasjon: bevisene var ikke tilstrekkelige til å etablere straffeskyld, men tilstrekkelige til å fastslå erstatningsansvar. Dersom art. 6 (2) kom til anvendelse noe EMD ikke tok stilling til fordi saken ble avvist ville lagmannsrettens begrunnelse ikke være i strid med uskyldspresumsjonen. 95 Orr gjaldt en pilot som var blitt frikjent i lagmannsretten for å ha voldtatt en flyvertinne på et hotellrom under en overnatting på Gardermoen, men likevel dømt til å betale henne erstatning og oppreisning. Avgjørelsen var blitt opprettholdt av Høyesterett. Også i denne dommen viste EMD til prinsippene i Y. og Ringvold, som domstolen ville behandle saken i lys av. 96 EMD påpekte at lagmannsretten hadde based its finding that the applicant was liable to pay compensation to Ms C. on a description of the facts giving details of such matters as the nature of the sexual contact, the applicant s awareness of the absence of consent by Ms C., the degree of violence ( vold ) used by him to accomplish the act and his intent in this respect. In other words, it covered practically all those constitutive elements, objective as well as subjective, that would normally amount to the criminal offence of rape under Article 192 of the Penal Code Den eksakte norske ordlyden i lagmannsrettsdommen var: Reeves sjette-syvende avsnitt under The law, B. The Court s assessment Reeves åttende avsnitt under The law, B. The Court s assessment (EMDs utheving) Reeves niende avsnitt under The law, B. The Court s assessment Orr avsnitt 47 Den tidligere straffeloven av Bestemmelsen tilsvarer i straffeloven av Vilkårene for straffansvar sammenfaller med vilkårene for erstatnings- og oppreisningsansvar etter skadeserstatningsloven 3-3 og 3-5. Orr avsnitt 51 19