Utgravningene i Erkebispegården

Transkript

1 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim Erkebiskopens armbrøstproduksjon Annette Holst Booth NIKU Temahefte nr. 16

2 Booth, Annette Holst, 1998 Erkebiskopens armbrøstproduksjon Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim Excavations in the Archbishop s Palace, Trondheim NIKU Temahefte nr 16: 1-73 Trondheim, November 1998 ISSN: ISBN: Opphavsrett: NIKU Norsk institutt for Kulturminneforskning Design og layout: Ingrid Brandslet Tegnekontoret, NINA NIKU Redigering av rapport: Ingrid Brandslet Forside illustrasjon: Monica Wancke Sats: NINA NIKU Trykk: Norservice AS Papir: 90 gr. Multi Copy Opplag: 100 Pris pr. stk/enhet: NOK Kontaktadresse: Norsk institutt for Kulturminneforskning Tungasletta Trondheim Telefon:

3 FORORD Prosjektet «Utgravningene i Erkebispegården» har utgangspunkt i arkeologiske utgravninger av Erkebispegårdens øst- og sørfløy gjennom årene I 4 av de 5 årene deltok Annette Holst Booth som feltarbeider. Hun startet sin karriere i Erkebispegården med bl.a. å avdekke deler av erkebiskopens «våpensmie». Annette var allerede fra første året interessert i å arbeide videre med armbrøstproduksjonen, noe som er vært svært verdifullt. Det betyr nemlig at hun har fulgt utgravningsarbeidet, dokumentasjonen og registreringen av relevante funn med en særlig interesse, og har førstehåndskunnskap om materialet. «Våpensmien» fikk sitt navn fordi rester fra armbrøstproduksjon dominerte funnmaterialet fra bygningen. Bygningen er ansett som unik fra europeisk middelalder, og den er derfor bevart og presentert i utstillingene i Erkebispegården sammen med ringmur og myntverksted. Dette viser også at våpensmien og de tilhørende produksjonsrestene representerer et av de viktigste funnkompleks fra utgravningene. Det er derfor også svært verdifullt for prosjektet at en student ville arbeide med nettopp dette materialet. Jeg vil gjerne takke Sæbjørg Walaker Nordeide, Tom S. Saunders, Chris McLees, Anna Petersén og Anders Olsson for all hjelp med bakgrunnsmateriale og publisering. Jeg vil også takke Kari Berg og Kristin Prestvold for all oppmuntring og faglig støtte da det hele sto på som verst. Sist men ikke minst, vil jeg takke professor Ingvild Øye ved univeritetet i Bergen, som var min veileder. Arthur G. Credland fra The Society of Archer- Antiquaries, og G. M. Wilson, Master of the Royal Armouries, i England, har vært til uvurderlig hjelp når det gjelder å funksjonsbestemme gjenstander og å for å få tak i vanskelig tilgjengelig litteratur. Annette Holst Booth Våpensmien ble avdekket over flere år, og det viste seg etterhvert at flere bygninger i området var brukt til produksjon av armbrøstdeler. I denne bearbeidede hovedoppgaven redegjør Annette på en fin måte for dette komplekset. Leseren bør være oppmerksom på at det er en noe avvikende gruppering av dette materialet i forhold til de øvrige rapportene. I teksten er leseren likevel gitt hjelp til å finne forbindelse mellom denne og de øvrige rapporter. Takk til Annette for et godt samarbeid gjennom mange år, og for å la oss publisere dette manus i prosjektets publikasjonsserie. Sæbjørg Walaker Nordeide prosjektleder - 3 -

4 ; ;;; ;;;; ;;; ; N Tromsø Trondheim Bergen Oslo Erkebispegårdens plassering i Trondheim. Middelalderbyen skravert. Map of Trondheim showing the location of the Archbishop s Palace. (The shaded area shows the extent of the medieval town). Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Utgravningsfeltet skravert. The location of the excavations in the Archbishop s Palace (shaded) X 80X 75X 70X 65X 60X 55X 50X 45X N + K Bakeribyggning A B C a c b d X 35X 30X 25X 20X 15X 10X 5X 0X A Kontorbyggning E H G F B C D E F G H I K L M N O P Q R S T D I Østre flukt ringmur Riksant. 0Y 6Y 12Y 18Y 24Y 30Y 36Y 42Y 48Y 54Y 60Y 66Y 72Y 78Y 84Y 90Y 96Y 102Y 108Y 114Y Kommunen -80Y -70Y -60Y -50Y -40Y -30Y -20Y -10Y -0Y 10Y 20Y 30Y Utgravningsfeltets inndeling i delfelt og ruter. Koordinatsystemet (origo i sørvestre hjørne), i forhold til det kommunale koordinatsystemet (origo i Domkirkens tårn.) The site sub-divisions (Areas A to K) and the coordinate system (both the council s standard system and the excavation project s adjusted system). Oversikt over utgravningene i Erkebispegården The excavations in the Archbishop s Palace site location plans

5 INNHOLDSFORTEGNELSE Side: Forord... 3 Oversikt over utgravningene i Erkebispegården Kap. 1 INNLEDNING 1.1 Bakgrunn Materialet Problemstillinger og mål... 7 Kap. 2 METODE 2.1 Informasjonstap og representativitet Valg av metode Harris - matrisen Alternative metoder Analysen Kap. 3 ANALYSE AV KONSTRUKSJONER, LAG OG FUNN 3.1 Formål og metode Analyse av gruppene Sammendrag Kap. 4 HORNMATERIALE OG ARMBRØSTDELER 4.1 Innledning Materialet fra Erkebispegården Diskusjon Kap. 5 SPOR ETTER METALLHÅNDVERK 5.1 Ildstedene Gjenstander Produksjonsavfall Sammendrag Kap. 6 HISTORISK BAKGRUNN Kap. 7 SAMMENDRAG OG KONKLUSJON 7.1 Sammendrag Konklusjon LITTERATURLISTE Vedl. I LAGLISTE Vedl. II FUNNLISTE

6 KAPITTEL 1. INNLEDNING 1.1 Bakgrunn Den 18. august 1983 brant størstedelen av sør- og østfløyen til Erkebispegården i Trondheim ned. I forbindelse med Trondheims 1000-års jubileum i 1997 var det planlagt å gjenoppbygge disse to fløyene. Dette var bakgrunnen for at utgravningene i Erkebispegården ble startet i Sommeren 1995 var siste gravesesong. De første fire sesongene ble gravningen foretatt under Riksantikvaren, mens den den siste sesongen forgikk under Norsk institutt for kulturminneforskning, NIKU. Denne publikasjonen er en bearbeidet utgave av min hovedfagsoppgave i Arkeologi med vekt på Norden ved universitetet i Bergen, som ble levert høsten I hovedfagsoppgaven brukte jeg min egen nummerering av grupper og faser, siden den offisielle matrisen for hele utgravningsprosjektet på Erkebispegården ikke var klar da jeg leverte den. For å lette tilgjengeligheten til mitt materiale og å bedre kunne sammenstille det med andre publikasjoner fra utgravningene i Erkebispegården vil jeg referere til prosjektets matrise i fremstillingen. Av samme grunn vil jeg bruke de dateringene som Anders Olsson har utarbeidet for utgravningene i Erkebispegården. Disse er presentert i Temahefte 12. Mitt eget dateringskapittel og problemstillingen knyttet til det, er derfor tatt ut av denne utgaven. 1.2 Materialet Feltet ble delt inn i delfelt, benevnt A til K. Av disse vil jeg i denne avhandlingen konsentrere meg om delfeltene E og F, men trekke inn lag og strukturer fra nabofeltene der det er nødvendig. Delfeltene E og F var til sammen på nesten 500 m 2. I den følgende analysen vil jeg ta utgangspunkt i et bygningskompleks bestående av tre bygninger som jeg vil kalle B1, B2 og B3, og de lagene som hadde samlet seg i og rundt bygningene. Bygningene, og en latrine, lå i det sørvestre hjørnet av Erkebispegården, hvor den søndre og den østre fløy av Erkebispegårdens ringmur møtes. Nord og vest for bygningene lå to andre bygningskompleks som jeg vil trekke inn i analysen der jeg finner det relevant. Fasen bygningene tilhører er antatt å vare fra slutten av 1400-tallet til ca Tidsrommet avhandlingen omfatter utgjør første del av periode 6 i Erkebispegårdens offisielle periodeinndelingen, det sk. «fjerde gårdsanlegget». Jeg vil konsentrere meg om tidsrommet fra bakken ble utplanert og klargjort for oppføringen av B1 og B2, selve bruksfasen, og til området ble utplanert for anlegg av nye bygninger. Jeg vil i enkelte tilfeller ta for meg både tidligere og senere konstruksjoner og funn. I andre tilfeller vil jeg trekke inn andre bygninger i Erkebispegården. Dette er nødvendig for å se på endringer over tid, og for å sette våpensmien inn i en større sammenheng. Funnmaterialet består av gjenstander eller fragmenter av gjenstander fordelt på 302 lag og konstruksjoner. Lagene i fasen hadde til sammen en tykkelse på mellom 40 og 50 cm, og utgjorde til sammen omtrent m 3-6 -

7 1.3 Problemstillinger og mål I denne avhandlingen vil jeg forholde meg til to problemstillinger: Hva ble produsert i verkstedene kalt B1, B2og B3? Her vil jeg gjøre en analyse av bygningenes funksjon, og gjenstandene som er funnet i og rundt dem. Hvordan ble de forskjellige bygningene brukt? Hvor kommer de relativt store mengdene armbrøstdeler som ble funnet i tilknytning til bygningene fra? Er bare én eller alle bygningene tilknyttet våpenproduksjonen? Hvorfor ble det produsert deler til armbrøst i Erkebispegården på denne tiden? Hva var de politiske, militære, økonomiske og religiøse forholdene som rådet rundt Erkebispegården og erkebiskopene i senmiddelalderen, og som nødvendiggjorde våpenproduksjonen. KAPITTEL 2. METODE 2.1 Informasjonstap og representativitet Det arkeologiske materialet som graves ut, det være seg lag, konstruksjoner eller funn, er ikke det samme som det opprinnelig deponerte materialet, som i sin tur ikke er det samme som fortidens fullstendige materielle kultur. Det har vært gjort en rekke forsøk på å lage såkalte informasjonstapmodeller som et hjelpemiddel for å forstå den prosessen som materialet går gjennom, og for å rekonstruere det opprinnelige materialet. Eksempler på slike modeller er Schiffers systemiske- og Daniels kausale modell (Daniels 1972; Schiffer 1976). Modellene kan sies å være et forsøk på å gjøre rede for en kildes representativitet. En kildes representativitet er kildens mer eller mindre spesifikke og direkte tilknytning til den virkeligheten undersøkelsen gjelder (Solli 1988:81). Disse informasjonstapsmodellene ble til innenfor den såkalte prosessuelle arkeologien og hadde i varierende grad som formål å avdekke og belyse lovmessigheter i det arkeologiske materialet. I dag er slike modeller hovedsakelig viktige som kildekritiske tankeredskap (ibid.:88) I hovedtrekk skjer informasjonstapet i tre hoved trinn: (1) utvalg i fortiden; (2) bevaringsforhold og (3) utvalg i nåtiden. Hvert av disse momentene bør tas i betraktning i en kildekritisk gjennomgang og tolkning av et arkeologisk materiale. Jeg vil nedenfor gi en kort oversikt over viktige momenter i tolkningen av materialet mitt.den mer spesifikke kildekritikken har jeg valgt å inkorporere i analysen av strukturene, lagene og funn materialet. Utvalg i fortida Det arkeologiske materialet kan grovt deles inn i det som bevisst er bygget og kastet, eller det som har kommet til mer tilfeldig. Når det gjelder gjenstandsmaterialet vil denne inndelingen fortrinnsvis dreie seg om det som er mistet versus det som er kastet. De lagene som ikke kan tolkes som konstruksjonselementer eller bevisst tilført masse utenfra, er i de fleste tilfeller avfallslag. Med avfallslag mener jeg ikke bare søppel, men også bygningsretser og avfall etter reising av bygninger. Søppel forekommer ofte som en kombinasjon av ødelagte gjenstander, produksjonsavfall og nedbrutte organiske materialer. I den forbindelse er det viktig å påpeke at søppel ikke nødvendigvis er tilfeldig avsatt. Fortidens mennesker hadde sannsynligvis klare forestillinger om hva som var regnet som avfall og hva som var

8 verd å spare på. Gjennom slike forestillinger har de i såfall allerede gjort et utvalg som i stor grad påvirker det arkeologiske kildematerialets representativitet. Dette utvalget er sosialt betinget, og ikke nødvendigvis det samme som vi ville ha gjort i dag. Hva som regnes som avfall kan også ha variert stort i mellom forskjellige sosiale grupper og institusjoner. På samme måte som det nok har vært forskjellige syn på hva som er søppel, har det nok også vært forskjellige formeninger om hva man gjorde med avfallet sitt. Ble det bare sluppet rett ned på bakken? Ble det kastet i spesielle områder? Eller ble det fjernet fullstendig fra aktivitetsområdene? Dette utvalget er trolig styrt av både regler, forordninger og sedvaner. Med andre ord vil samfunnets, befolkningsgruppers og enkeltindividers renslighetsidealer også påvirke representativiteten i materialet. For eksempel er det rimelig å anta at definering og kasting av søppel har vært annerledes i boligområdene i byen i forhold til den strengt regulerte Erkebispegården. Det vil føre for langt å gå nærmere inn på, og diskutere teorier om middelalderens renslighetsidealer her. I analysen av bygningene, lagene og funnene i neste kapittel vil jeg heller gå nærmere inn på de mønstrene som finnes i avfallsdeponeringen på Erkebispegården og diskutere dem, i et forsøk på å belyse bruken av bygningene og området rundt dem. Bevaringsforhold påvirkes ikke bare av jordsmonn, fuktighet, luft og kvaliteter ved gjenstandene, men også av menneskelig aktivitet, som for eksempel graving av stolpehull eller grøfter. Den eneste måten arkeologen kan påvirke bevaringsforholdene er ved forebyggende virksomhet. Lagene i Erkebispegården var svært rike. De besto for en stor del av silt, leire og forråtnet organisk materiale, som holder godt på fuktigheten samtidig som de stenger ute luft, og gir gode betingelser for bevaring særlig av organisk materiale såsom horn/bein/gevir, lær og treverk. Forholdene har ikke vært like gunstige for metallgjenstandene, da særlig de av jern. Det var relativt få nedgravninger fra senere faser i området. Nedgravninger tilfører luft til lagene og gjør at både lagene og gjenstandene i dem nedbrytes fortere. Utvalg i nåtida Den eneste av de tre faktorene som vi som arkeologer har en mulighet til å påvirke i særlig grad, er det utvalg vi gjør når vi graver/registrerer, dokumenterer og forsker. Dette utvalget blir i hovedsak foretatt ut fra den metodiske innfallsvinkelen man velger, og den teoretiske og praktiske rammene dette valget skjer innenfor. Jeg vil bruke resten av dette kapittelet på å diskutere valg og bruk av metode, og metodens forhold til teori og praksis. 2.2 Valg av metode Tre faktorer virker inn på valget av hvilken metode man vil bruke for å få kunnskap ut av et gitt arkeologisk materiale. Alle tre bør tas hensyn til i et hvert arkeologisk prosjekt, enten det gjelder en utgravning, etterarbeid eller annen forskning. (1) Forskerens teoretiske standpunkt. (2) Hvilke problemstillinger man har. (3) Det som er praktisk og mulig i forhold til blant annet tiden man har til rådighet og materialets omfang og sammensetning. De er også gjensidig avhengige av hverandre og i stadig vekselvirkning med hverandre på alle trinn i utgravningen og dokumentasjonen av materialet. I tillegg dukker nye spørsmål opp underveis, mens andre viser seg å være umulige å svare på. Det er likevel nødvendig å gjøre et veloverveid utvalg av hva man regner som viktig og mulig å dokumentere. For å kunne velge tilfredsstillende er det nødvendig å ha en mening om hvilken kunnskap man ønsker å hente frem, og hvilken kunnskap man må velge bort. Derfor er det viktig å ha et bevisst forhold til det valget man gjør, og det er viktig å ha klart for seg en måte å formidle dette til andre forskere. Dette valget må derfor tas innenfor en teoretisk og metodisk ramme som må være klar før man begynner datainnsamlingen. Det er likevel viktig at det finnes rom og fleksibilitet innenfor den metodiske ramma man har valgt, slik at man kan gjøre mindre endringer underveis (i henhold til variabler innenfor punkt 3). For eksempel bør detaljeringsnivået kunne varieres i forhold til problemer man støter på. Derfor er det nødvendig å foreta en kontinuerlig vurdering og revurdering av disse faktorene underveis, i forhold til den ramma man bestemte seg for i utgangspunktet. Den metodiske ramma bør likevel hele tida være basis for endringene, om de forskjellige delene av materialet skal være kompatible. Dette gjelder kanskje særlig store og/eller langvarige utgravninger. Utgravning og bearbeidelse av det innsamlede materialet vil derfor til en viss grad være bundet av det valget man har tatt. Man må ha en metodisk ramme å arbeide innenfor, som egner seg til å belyse de problemstillinger man har og karakteren av materialet man ønsker å undersøke. For tiden er stratigrafisk utgravning den beste metoden man har for å presentere det utgravde arkeologiske materialet fra bygravninger i en form som gjør det mulig å forsøke å lage en rekonstruksjon av det tredimensjonale arkeologiske feltet, på papiret

9 Valg av metode i Erkebispegården Alt fra begynnelsen ble det definert en teoretisk og metodologisk ramme for de arkeologiske utgravningene i Erkebispegården. Det er derfor nødvendig for meg å forholde meg til denne når jeg bearbeider og tolker materialet som denne hovedoppgaven bygger på. Under utgravningene i Erkebispegården søkte man å videreutvikle den arkeologiske metoden som hadde vært i bruk under utgravninger i Trondheim siden 70-tallet. Denne metoden var bygget på den engelske såkalte Harris- Winchester-matrisen eller ofte bare kalt Harris-matrisen. Ett av problemene den gang synes å ha vært en manglende teoretisk tilnærming når det gjaldt å analysere data, og at man ikke satte metodene i et klart forhold til definerte problemstillinger. Metoden var trolig preget av datidens positivistiske arkeologi. Tendensen var at man forsøkte å samle inn så mye som mulig av objektive data, som siden skulle brukes til å rekonstruere fortiden. Tanken bak var at jo mer data man fikk samlet inn, desto mer kunnskap hadde man å bygge analysen på. Man mente at det var både mulig og ønskelig å samle nøytrale data, som måtte være uavhengig av forskerens førforståelse. Resultatet var at man endte opp med et enormt arkiv av rådata, uten at man hadde noen klare planer for hvilken informasjon man ville få ut av materialet. Man hadde heller ingen god strategi for hvordan man skulle hente ut denne informasjonen. Endringer i synet på i hvilken grad det er mulig å samle inn objektiv kunnskap uavhengig av forskerens teorier og problemstillinger, gjorde det nødvendig å revurdere de metodene som ble brukt tidligere. Det er nå en vanlig oppfatning at ingen forsker kan forholde seg helt objektivt til et arkeologisk materiale. Under utgravningene i Erkebispegården bygget man videre på hovedtrekkene i de metodene som ble brukt tidligere (McLees et al.1994:3). Et av hovedproblemene innenfor middelalderarkeologien har vært at selv om arkeologisk teori i stigende grad har vært diskutert i de seneste tiår, så har interessen for metodeutvikling ikke vært like stor. En av grunnene til dette kan være at by-/middelalderarkeologer i liten grad har engasjert seg i den teoretiske debatten. En annen faktor kan være at man innen en stadig mer relativistisk teori ikke har funnet hverken rom eller interesse for metodeutvikling. Videre er en tredje faktor det gapet mellom teori og praksis som oppstår når man får et stadig større skille mellom graveren og teoretikeren (McLees et al. 1994; Paasche 1994; Larsson 1995). Under utgravningene i Erkebispegården bestemte man seg derfor for å finne en middelvei. Man ville bruke en metode som forente ønsket om å belyse forut definerte problemstillinger med en metode for innsamling av data, som gjorde det mulig å rekonstruere det arkeologiske materialet på en slik måte at det også senere kunne tas frem av andre forskere for å belyse andre problemstillinger. Man søkte å finne en måte å utføre en relativt nøytral datainnsamling samtidig som man tok i betraktning den førforståelsen som man var klar over at den enkelte graver og forsker hadde. Det var derfor behov for en standardisering av graving, dokumentering og etterarbeid for å gjøre materialet tilgjengelig og forståelig for fremtidens forskere (McLees et.al. 1994:10). 2.3 Harris-matrisen Bakgrunn Et av hovedproblemene når man skal begynne å tolke et arkeologisk felt er å finne en måte å overføre det tredimensjonale arkeologiske arkivet til tekst og bilde. Dette gjelder alle typer utgravninger, men de største problemene har vært knyttet til store bygravninger med dyp og komplisert stratigrafi. Dette problemet er blitt løst på forskjellige mer eller mindre vellykkede måter opp gjennom tiden. I det følgende vil jeg først gi en kortfattet og forenklet gjennomgang av prinsippene denne metoden bygger på. Deretter vil jeg vise hvordan den har fungert i praksis, først i felt og deretter under analysen av materialet, før jeg til slutt vil diskutere noen problemer med denne metoden Prinsippene Utgravningene i Erkebispegården foregikk uten bruk av stående profiler. Man benyttet i stedet en matrise som registrerte over- og underrelasjoner. Et lag er enten naturlig avsatt eller dannet av menneskelig aktivitet. Det brer seg enten horisontalt på bakken, eller er vertikalt bygget opp (for eksempel en mur), eller er skåret ned i bakken (for eksempel et stolpehull). Horisontale lag er enten en opphopning av materiale, ett lag over det andre, eller tilført til stedet bevisst. Alle disse lagtypene forekommer vanligvis på arkeologiske felt (Harris 1989:46-48). Harris tar utgangspunkt i fire stratigrafiske lover eller regler (ibid.:29-34). De tre første av disse er hentet fra geologien og dreier seg om fysiske aspekter ved lag som har samlet seg opp i en lagfølge. Den siste er arkeologisk. Disse lovene gjør det mulig for arkeologen å bestemme den stratigrafiske rekkefølgen til lagene på et felt. Her blir alle fire lovene presentert fra en arkeologs utgangspunkt. (1) Loven om superposition. I en serie lag og strukturer, som ligger slik de opprinnelig ble dannet, vil det yngste laget alltid ligge øverst og det eldste ligge underst. Alle slike lag er enten blitt dannet på, eller blitt skåret gjennom tidligere arkeologisk stratigrafi og/eller steril grunn. Denne loven gjelder alle lag, uten hensyn til det - 9 -

10 gjenstandsmaterialet som måtte finnes, eller ikke finnes i disse. Stratigrafiske sekvenser i et felt er bygget opp av overgangene til over- og underliggende lag, ikke av deres innhold, og forholder seg bare til relasjonene mellom to slike lag av gangen. (2) Loven om opprinnelig horisontalitet. Ethvert arkeologisk lag vil, på grunn av tyngdekraften, søke mot det horisontale. Skrånende lag ble enten avsatt i denne posisjonen, eller ligger i henhold til konturene av en tidligere avsetningsramme (som for eksempel en vegg, en grøft etc.). Lag som ligger over slike skrånende lag vil likevel også etterhvert bli mer horisontale enn de var da de ble avsatt. Alt som ikke ser ut til å følge denne regelen krever en ytterligere årsaksforklaring. En stratigrafisk rekkefølge er ikke nødvendigvis det samme som en fysisk rekkefølge. Et lag kan ligge direkte oppå store deler av et annet lag, uten at de er direkte forbundet stratigrafisk. Stratigrafisk rekkefølge handler om avsetninger av lag over tid, om rekkefølgen dette skjer i, men sier ikke noe om hvilke områder som blir dekket (fig. 3). 1 1 (3)Loven om opprinnelig kontinuitet. Lag som avsettes på en flate, og som ikke er avgrenset av en tidligere avsetningsramme, vil være tykkest mot midten, og gradvis bli tynnere utover mot kantene. En brå avslutning på et lag på flat mark, trenger en ytterligere årsaksforklaring. En slik forklaring kan for eksempel være at laget er skåret av en nedgravning, eller at en konstruksjon er blitt fjernet. Det vil i slike tilfeller være nødvendig å finne omfanget av denne forstyrrelsen, og deretter på den andre siden søke fortsettelsen på det forstyrrede laget. På grunn av mangelen på fysisk kontakt mellom de to delene av et slikt lag, vil de to delene bli registrert som separate lag, og kobles sammen under tolkningen av lagene (4) Loven om stratigrafisk rekkefølge. Geologisk stratigrafi er som oftest unilineær. Det vil si at den består av lag på lag, uten forstyrrelser. En arkeologisk stratigrafi er derimot som oftest multilineær. På et arkeologisk felt vil vegger, stolpehull, grøfter m.m., skape mange separate, tidsmessig parallelle sekvenser. Plassering av en stratigrafisk enhet i hele den arkeologiske sekvensen bestemmes av laget eller strukturens forhold til det underste av lagene over seg, og det øverste av lagene under seg, som laget har fysisk kontakt med. Alle andre lag selv om de har fysisk kontakt, er stratigrafisk irrelevante Harris-metoden godtar derfor i utgangspunktet bare tre slags relasjoner mellom stratigrafiske enheter: (1) De er enten uten direkte stratigrafisk sammenheng, eller (2) de ligger over/under hverandre eller (3) de er to deler av samme enhet, som er avbrutt av senere forstyrrelser (fig. 2). (1) (2) (3) Fig. 2 Stratigrafiske forhold mellom lag Fig. 3 Harris-matrisen i praksis (etter Westman 1994:1.2) 1. Lag 1 blir tegnet og plassert inn i matrisen. 2. Plantegning av lag 1 blir sammenlignet med plantegning av lag 2, og sistnevnte settes inn i matrisen 3. Lag 3 blir behandlet på samme måte. Det viste seg å ligge under lag 1 men ikke stratigrafisk forhold til lag 2 4. Matrisen bygges videre ut på denne måten under hele gravningen, for å fastsette og dokumentere de stratigrafiske forhold mellom hver enkelt ny kontekst, og kontekstene over og under dem. 4

11 Harris-metoden i felt Under utgravningen ble lagene i første omgang definert ut fra mengdeforholdet av grus, sand, silt og leire, og deretter ut fra annet materiale (mørtel, treflis, stein, trekull etc.). Ethvert materiale som det fantes mer enn ca. 10 % av i laget, inngikk som en del av lagdefinisjonen, resten ble regnet som tilføyelser i laget. Lagskjemaer ble fylt ut med detaljerte opplysninger om hvert enkelt lag eller konstruksjon (fig. 4). Lagene ble avdekket og fjernet strengt stratigrafisk, according to their natural shapes and dimentions, and in the reverse order to that in which they were deposited (Harris 1989:159). Konstruksjoner, nedgravninger og lag ble dokumentert som likeverdige stratigrafiske enheter og ble dokumentert i plan, hovedsakelig ved hjelp av enkeltkontekst plantegninger og nivelleringer. Hver enkelt graver hadde ansvaret for definering, tegning, beskrivelse og fjerning av lag og konstruksjoner, etter en nøye utarbeidet standard for dokumentasjon. Standardiseringen av gravningen og dokumentasjon foregikk gjennom feltleders overoppsyn med dokumenteringen og organiseringen av graverne, og gjennom samarbeid mellom feltlederne og prosjektlederen. Fig. 4 Eksempel på utfylt lagkort

12 Funnene ble samlet inn i forhold til lag og ruter á 2.5 x 3.0 meter. Under gravingen ble det i de fleste tilfeller brukt krafse til å løsne laget og spade til å spa direkte opp i en stor metallbeholder som deretter heist ut av feltet med kran og tippet ut i en stor haug. Ingen lag ble såldet. Svinnet av smågjenstander og skrapmetall var nok derfor stort. Deretter ble funnene renset eller vasket, samt registrert på funnkontoret i samarbeid med konserveringsavdelingen på Vitenskapsmuseet. Deretter ble funnlister utarbeidet. Etterarbeid Etter at feltarbeidet var over ble en matrise utarbeidet. Matrisen er en oversikt over den stratigrafiske rekkefølgen til lagene og konstruksjonene på feltet. Sammen med plantegninger og lagbeskrivelser er den utgangspunktet for analysen av materialet. Lagene ble deretter samlet i grupper. En stratigrafisk gruppe utgjør en samlet begivenhet i et felts historie. En slik gruppe kan for eksempel bestå av lag som ble dannet under oppføringen av en bygning, lag som var resultat av bruken av en åpen plass, etc. En fase er en bruksperiode av et område, som skiller seg fra fasene før og etter den ved at store endringer skjer over størstedelen av feltet, på samme tid. En fase består som regel av flere stratigrafiske grupper. Eksempler på slike skiller mellom faser kan være en brannhorisont, store endringer i funnmateriale som resultat av en markert ny bruk av området, eller at flere bygninger rives for å gi plass til et nytt bygningskompleks, som i dette tilfellet. Inndelingen av et felt i faser byr på visse problemer, og for de fleste bygravninger er det stort sett bare storbranner som fører til store nok endringer og over store nok områder, til at faseinndelingen blir helt klar. Reising og riving av bygninger skjer oftest asymmetrisk, og ikke på én gang. Desto større felt det dreier seg om, desto vanskeligere er det å finne en klar faseinndeling (Molaug 1994:59). Den til dels svært regulerte aktiviteten som foregikk innenfor Erkebispegården letter til en viss grad problematikken rundt faseinndelinger, selv om det likevel har foregått byggeaktivitet på tvers av faseinndelingene. Inndelingen av feltet i både grupper og faser har som funksjon å lage håndterbare enheter som kan analyseres hver for seg. Deretter kan analysen av disse enhetene settes sammen til et større bilde, uten at en mister oversikten. Et slikt system gjør det også enkelt for flere arkeologer å arbeide innenfor forskjellige deler av en felles ramme. Gruppe- og faseinndelingen er imidlertid bare analytiske arbeidsredskaper. Det er tvilsomt at fortidens mennesker oppfattet de fleste fasene som vesentlige skiller i tid og rom. I Erkebispegårdens endelige matrise har man i tillegg, av praktiske hensyn, samlet flere faser i større perioder, hvor hele denne oppgavens materiale ligger innenfor én periode (Periode 6). Problemer med metoden Et stort problem med Harris-matrisen er at den behandler lag som om de var uforanderlige enheter, og gjenstandene i dem som om de var innpakkede i laget en gang for alle. Den klarer ikke å illustrere endringer som skjer innenfor et lag etter at det er avsatt, som for eksempel forflytning av gjenstander eller selve laget (utglidninger o.l). Et annet problem dukker opp når man vil forsøke å illustrere tidsfaktoren. Metoden er velegnet til å gi informasjon om relativ tidsfølge, men klarer ikke i samme grad å håndtere samtidighet over større områder. Problemene med å avgjøre hva som er samtidig er særlig merkbart når man skal nummere de stratigrafiske gruppene. I fremstillingen vil gruppene derfor fremstå som en rekke av hendelser til tross for at flere av dem ble til samtidig. Til tross for andre svakheter klarer for eksempel Carver-matrisen å gjøre dette, men den kan derimot ikke håndtere lag og strukturer som likeverdige (se nedenfor). 2.4 Alternative metoder Selv om Harris-matrisen er den beste metoden til å bearbeide dype stratigrafiske bygravninger, betyr det ikke at den er er den beste metoden i alle tilfeller. Enhver gravning vil sannsynligvis komme ut for problemer som gjør det nødvendig eller ønskelig å finne andre måter å løse dem på. Harris-matrisen er ett av flere hjelpemidler som kan brukes til å dekonstruere og rekonstruere et arkeologisk felt. Som hjelpemiddel er det viktig at metoden bare brukes der den er den beste måten å løse problemer på, og at ikke metoden i seg selv blir et problem. Ved for eksempel en flateavdekning eller en gjenåpning av en grøft vil det ofte ikke være ønskelig å bruke Harris-matrisen, fordi den ikke alltid er best egnet til, eller tilpasset, dokumentasjon av denne typen felt. I slike tilfeller vil plantegninger med flere kontekster og profiltegninger ofte være tilstrekkelige dokumentasjonsmetoder. En metode som har vært mye brukt, og fortsatt er i bruk mange steder er å grave ut felt i såkalte mekaniske lag eller sjikt. Såkalt stick- og skiktgrävning er blant annet fortsatt brukt i enkelte bygravninger i Sverige (Larsson 1993, McLees et. al 1994). Der graves mekaniske lag som har en forutbestemt tykkelse (ofte en spadelengde = 25 cm., som for eksempel i Lund (Larsson 1993:41)). Lagene fjernes uten hensyn til variasjoner av sammensetning innenfor dem. På denne måten forsvinner store mengder informasjon, blant annet sammenhengen mellom strukturer og lag. Tanken er at lagrelasjonene skal kunne rekonstrueres ved å studere profilene som

13 anlegges i eller rundt feltet. Likevel vil store mengder informasjon være utilgjengelig på grunn av forskjeller som kan finnes i området i og mellom profilene, avhengig av avstandene mellom dem. I tillegg er funnmateralet tatt ut av den konteksten som lagene utgjør og som gjenfinnes i profilen. På Erkebispegården ble det bare i spesielle tilfeller gravd i mekaniske lag. I tilfeller hvor lag var svært tykke (20-30 cm.) ble de fjernet i cm. tykke mekaniske sjikt, for å kunne ha bedre kontroll med laget og dets relasjoner til andre lag. Halvparten av latrinen ble for eksempel også gravd slik. Det ble ikke skilt ut funn fra de mekaniske lagene. Funnene ble registrert på den rute og det stratigrafiske lag de tilhørte. En annen metode er den såkalte Carver-matrisen (Carver 1979), som er utviklet av Martin Carver ved Universitetet i York. I Storbritannia har det vært en del diskusjon om hvorvidt Harris- eller Carver-matrisen er den best egnede til å dokumentere og rekonstruere et arkeologisk felt (Cooper 1989:80). Carver-matrisen er basert på en svært forskjellig filosofisk tilnærming til de arkeologiske enhetene. Matrisen er basert på stratigrafisk graving. I Carver-matrisen blir de forskjellige enhetene klassifisert og dokumentert i felt innenfor et hierarki. Den laveste ordenen innen hierarkiet av arkeologiske enheter er kontekster. Kontekster er lag som defineres som markant forskjellige fra hverandre. Neste trinn i hierarkiet er negative eller positive konstruksjonselementer, som er enheter hvor masser enten er blitt fjernet eller tilført (for eksempel henholdsvis stolpehull med fyllmasser eller murer). Tredje trinn utgjøres av konstruksjoner. En konstruksjon kan være bygget opp av flere bygningselementer, og for eksempel være en bygning. I den skjematiske versjonen av Carver-matrisen vil kontekstene sees som horisontale linjer over hverandre. Konstruksjoner og konstruksjonselementer vil utgjøre vertikale piler. Nederste enden av pilen vil peke mot den seneste konteksten strukturen skjærer eller forsegler, og den øverste enden markerer den første kontekst som forsegler strukturen (Carver 1979). Et av problemene med denne metoden er at den allerede i felt skiller forskjellige typer stratigrafiske enheter fra hverandre, og gir dem forskjellig verdi. Brukere av Harris-matrisen foretar en slik subjektiv vurdering først etter at en matrise med likeverdige ( objektive ) enheter er laget. De to forskjellige synene på dokumentasjon i felt har ført til at disse metodene har vært regnet som gjensidig ekskluderende. Men en av fordelene ved Carver-matrisen i forhold til Harris-matrisen, er at den er bedre egnet til å illustrere de forskjellige konstruksjonenes levetid og eventuell samtidighet. Metoden har den ulempen at den blir svært vanskelig å bruke når man har store åpne felt med mange konstruksjoner. Den er best egnet til rekker av strukturer eller små begrensede områder (Cooper 1989:80). I sammendraget i kapittel 3 vil jeg bruke en forenklet skjematisk versjon av Carver-matrisen. Jeg mener at denne matrisen egner seg godt til å ordne de stratigrafiske gruppene, som på dette trinnet i analysen allerede er definert, i en skjematisk representasjon av tid. I denne forenklede versjonen vil jeg imidlertid bare bruke to trinn i hierarkiet: Grupper av lag som vannrette linjer og grupper som utgjøres av konstruksjoner (eller lag inni bygninger som tilhører dem) som loddrette piler. Det er viktig i denne sammenhengen å påpeke at skillet mellom lag og konstruksjoner ikke er gjort som en del av dokumentasjonen i felt, og at den ikke er en verdivurdering. Skillet er i stedet gjort som en vurdering av relativ tid og av konstruksjonenes relative levetid. Grupper uten stratigrafisk tilknytning vil likevel ikke kunne vurderes mot hverandre tidsmessig. 2.5 Analysen Hver av mine problemstillinger krever forskjellige analysemetoder. Jeg vil i det følgende gå gjennom metodene jeg vil bruke for hver av problemstillingene. For å funksjonsbestemme verkstedene vil jeg ta utgangspunkt i de stratigrafiske gruppene og lagene, og funnene innenfor disse. Analyse av både funnsammensetning og lagkarakteristikk er nødvendig for å kunne danne seg et bilde av hvordan lagene har blitt til. Analysen er videre en mulighet for å tolke hva slags lag det dreier seg om, og muligens hvordan de er havnet der hvor de ble funnet. Var lagene resultat av bruken av bygninger, avfallsdynger, rivningslag, planeringslag fra området, eller lag som ble brakt utenfra? Som nevnt ovenfor består lag som regel først og fremst av de uorganiske sedimentene grus, sand, silt og leire. I motsetning til organiske materialer som humus, treflis, husdyrmøkk, trekull og lignende er de uorganiske materialene alltid kommet utenfra det området hvor laget er dannet. Undergrunnen under Erkebispegården består av et 5-6 meter tykt lag av leire over fin sand. Leirlaget kom til området etter flere store leirras. Det er derfor rimelig å anta at den leira som finnes i en del av lagene, er kommet fra nedgravninger på feltet. Fundamentet for både ringmur og hjørnetårn skar for eksempel dypt ned i undergrunnen. Silt er mer grovkornet enn leire og finere enn sand, og det finnes en rekke metoder å skille silt fra leire og sand. I lagbeskrivelsene ble silt brukt om alt uorganisk materiale som ikke kunne rulles til tynne bøyelige pølser slik leire kan, og som ikke har synlige korn slik sand har. Silt er ofte luftbåret i form av støv, og kan ha kom

14 met til stedet som resultat av mange forskjellige naturlige og/eller menneskelige forhold og aktiviteter. Bortsett fra området under Erkebispegården og Nidarosdomen ligger bebyggelsen i Trondheim på sandbanker ved Nidelvas munning, og den sterile undergrunnen under resten av byen er derfor sand. Sanden og grusen som finnes i lagene er derfor sannsynligvis hovedsakelig kommet dit fra områder like i nærheten. Sanden ble blant annet brukt som underlag for tregulv, gulvfliser og steinbrolegning, og ble etterhvert dratt utover som følge av aktiviteter i området. Det er derfor mulig at en del av funnene som ble funnet i nesten rene sandlag kan ha vært tilført til Erkebispegården utenfra. Treflis, humus, husdyrmøkk og trekull er trolig resultat av byggearbeider, kasting av avfall, og husdyrhold inne på området. Det er lite sannsynlig at slike lag har vært flyttet på i særlig grad innenfor Erkebispegården, bortsett fra i de tilfeller hvor man i perioder har hatt regelrette avfallsplasser. Det er likevel uklart i hvilken grad avfall er blitt fjernet fra området, siden organisk materiale på den ene side egner seg godt som gjødsel og på den andre side forurenser omgivelsene. I analysen kommer jeg til å ta for meg hver av de stratigrafiske gruppene for seg. For de fleste gruppene har jeg så utarbeidet en skjematisk Harris-matrise som bare viser det stratigrafiske forholdet mellom lagene i den enkelte gruppen, samt hvilke stratigrafiske forhold som finnes mellom hver enkelt gruppe, og nabogruppene. Deretter vil jeg sette sammen de enkelte gruppene i en helhetlig analyse av hele fasen. For å illustrere gruppenes forholdt til hverandre i tid, skjematisk, velger jeg å bruke en Carver- matrise (se fig. 18, s. 31). gjort da jeg begynte å gå gjennom materialet. Jeg har likevel sjekket alle de funnene som var tilgjengelige. En del gjenstander var til konservering og derfor ikke tilgjengelige da jeg gikk gjennom funnmaterialet. Armbrøstdelene funnmaterialet er det jeg som har identifisert ut i fra Alm (1994), Paterson (1990) og Payne- Gallwey (1903). I analysen har jeg valgt å se bort fra tre funngrupper som ble funnet i nesten alle lagene: Dyrebein, vindusglass og nagler/spikre (dyrebein er nevnt i de tilfeller hvor det finnes svært store mengder i et lag). Disse funnene ble utelatt fordi de fantes relativt jevnt fordelt i lagene, og i så store mengder, at de bare vil gjøre fremstillingen mer komplisert, uten å tilføre analysen relevant kunnskap. I motsatt fall velger jeg å skille ut to andre, noe videre, funngrupper: Våpendeler og metallavfall, og behandle dem separat. De to funngruppene er resultat av to forskjellige aktiviteter som har funnet sted på området. I tillegg har de forskjellige spredningsmønstre, og kan derfor gi kunnskap om en differensiert bruk av området både i tid og rom. Til slutt vil jeg sette våpenproduksjonen i Erkebispegården opp mot den historiske bakgrunnen som ble presentert i innledningen, for å vise det politiske, militære, økonomiske og religiøse grunnlaget for denne produksjonen. I tillegg vil jeg gå gjennom funnmaterialet og identifisere dette. Funnsammensetning innenfor hvert lag, og hver gruppe, vil kunne gi informasjon om den aktivitet som foregikk under dannelsen av de forskjellige lagene. Som nevnt ble alle funnene samlet inn på ruter innenfor hvert lag. I den følgende analysen og i funnlistene har jeg valgt å se bort fra denne inndelingen, da det vil bli for detaljert. De fleste lagene som blir analysert, er enten små i omfang (mindre enn en rute) og dannet der de ble funnet, eller de er store avfallslag som ble brakt til funnstedet etter at materialkombinasjonen i dem var blitt til. I begge tilfeller vil ruteinndelingen som regel ikke gi ytterligere informasjon, men bare komplisere fremstillingen. Under analysen har jeg likevel sett på hvorvidt funnene er funnet spredt utover i lagene, eller i konsentrasjoner innenfor deler av dem, og nevner det i de tilfeller hvor det er relevant. Under utgravningen ble alle gjenstander fortløpende vasket og registrert av funnpersonalet. I analysen har jeg tatt utgangspunkt i funnlistene som ble utarbeidet av dem. Funksjonsbestemmelsen av funnene var derfor allerede

15 KAPITTEL 3. ANALYSE AV KONSTRUK- SJONER, LAG OG FUNN 3.1 Formål og metode Formålet med analysen er å belyse spørsmålene som ble stilt i den første problemstillingen: Hva ble produsert i verkstedene kalt B1, B2 og B3? Hvordan ble de forskjellige bygningene brukt? Hvor kom de relativt store mengdene armbrøst fra? Er bare en eller alle bygningene tilknyttet våpenproduksjonen? I tillegg vil jeg bruke den til å finne den kronologiske rekkefølgen som lagene ble dannet i og bygningene ble bygget, brukt og revet i. Den er med andre ord en analyse av bygningenes funksjon, stratigrafisk sammenheng mellom bygningene og gjenstandene som er funnet i og rundt dem. I laganalysen tar jeg utgangspunkt i matrisen av overog underrelasjoner mellom lag og strukturer slik de er registrert i felt. Deretter blir matrisen delt opp i stratigrafiske grupper av lag. Jeg har tilpasset, nummerert, og satt sammen matrisen ut fra hva som er mest hensiktsmessig for min analyse på grunnlag av lagkortene og plantegningene. Inndelingen består av grupper av lag som i enkelte tilfeller også har undergrupper. Gruppene er nummererte i stratigrafisk rekkefølge fra det eldste (underste) først til det yngste (øverste) sist. Disse gruppene er delvis ordnet i stratigrafisk rekkefølge, der hvor dette er mulig, ellers er deres plassering i planet en del av deres gruppebeskrivelse. Lagene er også nevnt stratigrafisk fra det eldste først til det yngste til slutt. Min stratigrafiske analyse ble gjort før den offisielle analysen for Erkebispegården var ferdig. Som nevnt ovenfor (kapittel 2.3) er inndelingen av matrisen i stratigrafiske grupper et analyseredskap som kan tilpasses de problemstillingene man ønsker å belyse. Dette har ført til at min gruppeinndeling fraviker en del fra den offisielle grupperingen, fordi vi har hatt forskjellige problemstillinger. Inndelingen i grupper er likevel alltid bestemt av den stratigrafiske rekkefølen, som ikke kan manipuleres. For eksempel har hele bygning B1 fått ett gruppenummer i den offisielle stratigrafiske analysen, mens jeg har delt den inn i fem forskjellige grupper. Grunnen til dette er at jeg har hatt behov for et mye større detaljeringsnivå i min analyse, for å påvise endringer i bruken av bygningen over tid, mens det for den offisielle analysen først og fremst har vært nødvendig å plassere bygningen i tid og rom i forhold til alle bygninger lag og strukturer i Erkebispegården. På den andre side har det i andre tilfeller vært hensiktsmessig for meg å lage grupper, som i den offisielle analysen er delt inn i mange grupper fordi de relaterer til andre deler av området, men som ikke har kunnet tilføre min analyse flere kunnskaper. Selv om gruppene i enkelte tilfeller er inndelt forskjellig, bygger begge inndelingene på den samme matrisen (den samme lagrekkefølgen). I dette kapittelet vil jeg angi de offisielle gruppenumrene i fet kursiv (se også Vedlegg I). Lagnummerne blir angitt med stor bokstav som viser hvilket delfelt det ligger, og deretter et tresifret tall. I analysen vil det forekomme lagnumre fra felt D, E, F, og G. Hvert av delfeltene har egne lagnumre, uavhengig av nabofeltene. Lag og strukturer følger samme nummereringsprinsipp, og numre for begge er blitt tatt ut fortløpende etter hvert som det har vært bruk for dem. Nummereringen kan derfor sprike mye mellom lag og strukturer, selv om de fysisk og stratigrafisk er svært nær hverandre. Enkeltlag og strukturer som finnes på mer enn et delfelt, vil ha et eget nummer (med delfelt-betegnelsen foran) for hvert delfelt det ligger innenfor. Nedenfor blir hver stratigrafisk gruppe analysert for seg, deretter vil blir de diskutert samlet. 3.2 Analyse av gruppene Gruppe 1: Tårnfundament og ringmur (Gruppe104 og 115) Bygningsfasen som våpenverkstedet tilhørte, startet med byggingen av den ca. 180 cm. brede ringmuren, som løper langs den østre og søndre fløyen av Erkebispegården. Nederste delen av den østre muren er fortsatt intakt, mens mesteparten av den søndre muren ble revet (fig. 5). Fig. 5 Skisse av ny ringmur og tårnfundament (farget svart), og deres forhold til den eldre ringmuren (ytterst) og veggen til en hallbygning i stein (innenfor). Utgravningsområdet er markert med stiplet linje. (Ill. NIKU) Fundamentet og fragmenter av innsiden av muren eksisterer fremdeles i kjelleren på nybygget i

16 Erkebispegården. I hjørnet hvor fløyene møtes, ble det bygget et fundament til et kvadratisk tårn. Dette fundamentet besto av en bred tørrmur av stein, uten rester av en overbygning. Det er rimelig å slutte at selve tårnet aldri ble bygget. At det relativt raskt ble bygget en bygning delvis over dette fundamentet, styrker denne tolkningen. Gruppe 2: Planering av området (tilsvarer en hel rekke grupper) Etter at ringmuren og tårnfundamentet var blitt bygget, ble området planert og klargjort for oppføring av nye bygninger. De 35 lagene som utgjorde denne planeringen, inneholdt alle, bortsett fra to lag, E647 og F865, relativt store mengder bygningsavfall i form av stein, tegl og/eller mørtel. En del av lagene inneholdt også store mengder treflis. Lagene var trolig delvis rester etter tidligere bygninger (blant annet en stor hallbygning av stein i den sør-østligste delen av området) i foregående fase, delvis avfall etter byggingen av ringmuren og fundamentet til hjørnetårnet, og delvis avfall etter bearbeiding av materialene til de nye bygningene. Det er også mulig at dette området i en periode ble brukt som avfallsplass for andre deler av anlegget. De store mengdene skodeler (137 hele og deler av sko) som ble funnet i et svært omfangsrikt og tykt siltlag med mye treflis, som dekket store deler av felt E, F og G (lag E648=E761=F749=G1070), kan tyde på slik aktivitet. Skomaterialet var trolig avfall fra skoverkstedet som ble utgravd i den sørvestlige delen av utgravningsområdet. Lagene i gruppe 2 ble dannet før bygningene som inngår i denne analysen ble bygget, og funnmaterialet inneholdt ikke spor etter våpenproduksjon. Når denne stratigrafiske gruppa likevel er tatt med, er det fordi den er en del av forberedelsene for den senere aktiviteten på området. Funnmaterialet er derfor ikke relevant for min analyse. Gruppe 3: Utvendige lag sør for B1 og B2 (Gruppe 129) Gruppe 3 inneholdt ni lag som alle besto av varierende mengder av silt, sand leire og bygningmaterialer som tegl, mørtel og stein (fig. 6). I tillegg inneholdt den et stolpehull med fyll og stolpe. De fleste av lagene i gruppa inneholdt, som lagene i foregående gruppe, mye bygningsavfall og en del treflis. Det som likevel skilte denne gruppa fra gruppe 2, er at alle lagene ble dannet etter at B1 ble anlagt. Lagene i gruppe 3 lå over lagene i gruppe 2, 4 og 7, og ble med andre ord dannet etter planeringen av området og delvis under oppføringen av B1 og B2. Gruppa lå under gruppe 9 og 11 som begge var grupper av lag som hadde samlet seg utenfor bygningene mens de var i bruk ? Fig. 6 Matrise for gruppe 3. Alle lagnummerne er fra delfelt F. Mørke bokser viser relasjoner til lag i andre grupper. Et svært viktig lag for å skille denne gruppa ut var lag F882. Dette laget lå delvis under østveggen i B2 og delvis opp mot nederste stokken i sørveggen til B1. Dette viser at B1 ble bygget før B2. Laget var svært omfattende, og dekket store deler av området mellom tårnfundamentet og B1, og fortsatte rundt bygningens sørvestlige hjørne. Siden dette var det eneste laget som ble dannet etter byggingen av bygning 1 og før byggingen av B2, gikk det trolig relativt kort tid mellom byggingen av dem (fig. 7). Det er sannsynlig at laget ble dannet under selve oppføringen av B1, rett etter at de nederste omfarene ble lagt. Bortsett fra avfall fra skoproduksjon, var alle funnene i denne gruppa sannsynligvis husholdningsavfall og avfall fra oppføringen av bygningene, heller enn industrielt avfall. Avfallet besto blant annet av skår av leirkar, fiskesøkker, to kniver, en synål i kobberlegering, en mulig nål til en ringspenne og litt skrapjern

17 oppå det gamle. Fig. 7 Skisse over sørfløyen, med feltbetegnelser (Ill. NIKU). Gruppe 4: Konstruksjon av B1, første byggetrinn (Gruppe 128) B1, den antatte våpensmien, var en ca. 45 kvadratmeter stor, laftet bygning med to rom og et ildsted. Det vestre rommet hadde tregulv og ingen ildsteder. Tregulvet i dette rommet var godt bevart, men gikk fort i oppløsning etter at det ble utsatt for luft. Under gulvet fantes det flere gulvbjelker, hvorav en var godt nok bevart for dendrodatering (se kap. 6.3). Det østlige rommet hadde sannsynligvis også en gang hatt tregulv, men bare dårlig bevarte rester av gulvbjelker var bevart. Rommet hadde et ca. 180 x 180 cm. stort ildsted av stein i sørvestre hjørne. I den sørligste delen av rommet, i hjørnet mellom steinildstedet og østveggen, lå det et lag av grå sand (E573), som muligens kan ha vært underlag for et fjernet teglgulv foran åpningen til ildstedet. I dette laget ble det bare funnet dyrebein. Mangelen på funn kan, om tolkningen av laget er rett, komme av at alle funnførende lag ble fjernet sammen med flisene. En sandlinse (E568) med fragmenter av fliser ble funnet i gruppe 22, i skråningen mellom B1 og ringmuren og ble dannet da B1 ble revet. Dette var muligens rester av flisegulvet I så fall er det mulig at flisegulvet ble tatt opp først under rivningen av bygningen, og ikke tidligere. Gruppe 5: Mulige brukslag i vestrommet i B1, første byggetrinn. (Gruppe 128) Det ble bare funnet ett lag (E619) under plankegulvet i B1. Laget besto trolig av masser som var blitt fylt opp mellom gulvbjelkene, eller av materiale som hadde falt ned mellom gulvplankene i rommet. I laget ble det funnet et fragment av en gravplate i kobberlegering og to skår keramikk. Gravplata var trolig fra en erkebispegrav, innvendig i Nidarosdomen. 1 Den var altfor stor til å ha falt ned mellom gulvplankene. Det ble ikke funnet lag oppå tregulvet, under underlaget for det nye flisegulvet (se gruppe 13). Dette kommer sannsynligvis av at rommet var blitt rengjort før det ble lagt et nytt gulv Gruppe 6: Mulige brukslag i østrommet, B1. (Gruppe 128) Denne gruppa besto av to lag (E574 og E597), som begge lå innenfor veggene i østrommet i B1. De ble trolig dannet mens bygningen var i bruk. Lagene lå på hver side av en gulvbjelke og hadde svært lik sammensetning. De var begge brune, siltete sandlag, og det var bare den fysiske adskillelsen som gjorde at de fikk forskjellige benevnelser. Lagene vil derfor bli tolket sammen. Siden gulvet manglet i denne bygningen, og det ikke er mulig å vite når det ble fjernet, er det vanskelig å si hvordan lagene oppsto, og hvor funnene stammet fra. Funnmaterialet inneholdt en god del større gjenstander. Det ble blant annet funnet en del armbrøstdeler og produksjonsavfall av gevir, støpeform for blykuler, saks, bryne, en eske av kobberlegering og over en kilo dyrebein. I tillegg ble det funnet en del smågjenstander, i form av tynne remser av kobberlegering, små slaggklumper, en blyklump, en mynt og et keramikkskår. Gjenstandene kan for en stor del både knyttes til produksjon av armbrøst, og metallindustri. Alle gjenstandene i gevir ser ut til å ha vært gjort ferdige, men er skadede. Lagene inneholdt også avfall fra bearbeidelse av gevir. Dersom produksjonen av armbrøstdeler kan knyttes til bruken av bygningen, kan man se bort fra at lagene ble dannet under oppføringen av den. Støpeforma for kule var også det første tegnet på bruk av ildvåpen på området. Det er likevel stor mulighet for at den ble mistet i den siste delen av bygningens brukstid. Den mest sannsynlige tolkningen av denne gruppa er at de to lagene var resultat av aktivitet i østrommet. De ble, som lagene i forrige gruppe, sannsynligvis dannet delvis ved at sand, silt og smågjenstander falt ned mellom plankene i tregulvet, og delvis som resultat av fjerningen av gulvet. Funnmaterialet tyder på at rommet ble brukt til både metallarbeid og bearbeidelse av gevir. Ikke noe av metallavfallet kan med sikkerhet knyttes til armbrøstproduksjon, men det er mulig at det foregikk støping av blykuler for ildvåpen i rommet. Gruppe 7: Konstruksjonen av B2 (Gruppe 130) B2 var noe mindre enn B1 og lå også parallelt med ringmuren i sør. Mellom bygningene var det en smal passasje. B2 var laftet og hadde tregulv. I nordvestre hjørnet lå det et stort steinildsted med en teglkonstruksjon på toppen. Denne bygningen så ut til å ha hatt døren vendt mot vest. Under østveggen lå det en jordvoll av blandet materiale. Vollen inngikk som en del av selve konstruksjonen av bygningen. Den inneholdt bare 1 Sæbjørg Walaker Nordeide, pers medd