A rkitekten. Festskrift til Per Kleppes 85-årsdag. Arkitekten. Festskrift til Per Kleppes 85-årsdag. Gudmund Hernes (red.) Gudmund Hernes (red.

Transkript

1 Gudmund Hernes (red.) Arkitekten Festskrift til Per Kleppes 85-årsdag Gudmund Hernes (red.) A rkitekten Festskrift til Per Kleppes 85-årsdag Etter at han gikk ut av de sentrale roller i samfunnet, har han fortsatt å prege samfunnsliv og debatt med innkast, artikler og bøker de siste 15 år med base i sitt kontor ved Fafo. Der har han også vært en raus og kyndig kollega en som har lest og kommentert og forbedret kvaliteten på andres arbeid. Som kollega har han også vært unik ved sin kombinasjon av historisk dybde og aktuell kunnskap en veritabel Wikipedia. I dette festskriftet til Per Kleppes 85-årsdag still going strong har Gudmund Hernes satt sammen nyskrevne bidrag fra forskere, fagfeller, regjeringskolleger, politiske kommentatorer, venner og familie. På mange måter fungerer det som en klasse for portrettkunst et snes portretter er tegnet av Per Kleppe, fra ulike vinkler og med ulik strek. Portrettørene spenner fra Gro Harlem Brundtland til Yngve Hågensen, fra professor Kalle Moene til sentralbanksjef Svein Gjedrem, fra forskeren Kari Skrede til avismannen Gudleiv Forr. Det gir både ny informasjon og underholdende lesning. Borggata 2B/Postboks 2947 Tøyen N-0608 Oslo ISBN Bestillingsnr. 945 Arkitekten. Festskrift til Per Kleppes 85-årsdag Per Kleppe har preget Norge og norsk politikk et halvt århundre. Han har laget skisser for hvordan landet kunne bygges, lagt vesentlige sider til den norske modellen og formet institusjoner som stadig gir føringer for hvordan vi handler i dag. Per Kleppe har trukket de lange linjer og vært arkitekt for de store grep.

2

3 Gudmund Hernes (red.) Arkitekten Festskrift til Per Kleppes 85-årsdag Fafo

4 Fafo 2008 ISBN Omslagsfoto: Terje Bendiksby / SCANPIX Grafisk utforming: Fafos Informasjonsavdeling Trykk: Allkopi

5 Innhold Gudmund Hernes Arkitekten... 7 Tertit Aasland Per: min venn og Portugals Hans Skoie Per Kleppe og forskningspolitikken Kari Skrede Å tenke stort og målrettet Thorbjørn Jagland Spør Kleppe! Bjørn Skogstad Aamo Da «Tenkeloftet» ble flyttet til Finansdepartementet Gro Harlem Brundtland Per Kleppe som regjeringskollega Thorvald Stoltenberg Per Kleppe som utenrikspolitiker

6 Arne Finborud Prügelknabe og Snill gutt Svein Gjedrem Prisstabilitet kommer ikke seilende på ei fjøl Thorvald Moe Fra utreder til finansminister Ådne Cappelen Solidaritetsalternativet Yngve Hågensen og Jan Balstad En god mann for LO Gudleiv Forr Det grå karisma Kalle Moene Kompromissets politiske økonom Arne Strand Fornuftens stemme Ingrid Eide Per 85: Til og om Per Toiko Tõnisson Kleppe Per morfar og mentor Jon Erik Dølvik Stammens eldste Tabula Gratulatoria

7 Finansminister Per Kleppe med statsbudsjettet for Foto: Vidar Knai NTB / Scanpix 5

8

9 Gudmund Hernes Arkitekten Jeg har en teori det har jeg om det meste. Om Per Kleppe har jeg flere. En av dem er denne. Per Kleppe er kjent for å være ganske sjenert og det er han. Det betyr ikke at han er redd for å ta ordet, stå frem eller si hva han mener. I det offentlige rom, som det nå heter, er han både uredd og uforferdet. Annerledes er det med det private og personlige. Der blir han lett sky for det nære for ham er intimsfæren forbeholdt de aller nærmeste. Blir det for tett på, blir han lett ukomfortabel, tilbakeholden og bundet ja, bent frem forlegen. Det, tror jeg, er grunnen til at Per Kleppe ble politiker alternativet var å bli professor. Men en akademiker kan lett forsvinne inn på sitt kott og forbli der livet ut, med bare middelbare og indirekte forbindelser med andre mennesker altså bare gjennom tall og statistikk, rapporter og bøker. Jeg tror Kleppe tidlig innså at dersom han ble den akademiker og professor han så utvilsomt både hadde anlegg for og prestasjoner som tilsa, ville det lett gjøre ham til en einstøing en som leverte tanker til andre han ellers ikke hadde mye å gjøre med. Det ville gitt ham et liv i mer og mindre splendid isolation. Derfor det er teorien valgte Kleppe å bli politiker, som er det motsatte av et tvangsisolat politikken er så å si et tvangsintegrat. Politikken gjorde at han hele tiden måtte omgås andre i møter, i styrer, i komiteer altså hele tiden etablere kontakter, knytte seg til andre og bygge nettverk for å overvinne sin egen skyhet et biprodukt av det politiske arbeid. Kleppe har nok aldri overvunnet blygheten og sjenansen men han har isolert effekten. Men virkningen var større enn denne det påvirket ikke bare valget om å bli politiker, men også hva slags politiker han skulle være. Av politikere finnes det mange slag. For eksempel var det en periode i amerikansk statsvitenskap vanlig å skjelne mellom tre: «delegater» som så det som sin oppgave å 7

10 målbære velgernes syn selv når de var uenige med dem, «trustees» som så det som sin oppgave å stemme etter egen overbevisning og prinsipper selv når det gikk på tvers av egne velgeres, og «politicos» som var en slags blandingsrase; de kunne være «wheelers and dealers» som stadig inngikk i skiftende allianser, hestehandlet i mange retninger og i aller høyeste grad så på politikk som det muliges kunst. Det var også vanlig å anse at når politikere først hadde funnet den form og den rolle som passet dem, så holdt de fast ved den til karrierens slutt. Ingen av disse rollene dekker Per Kleppe som politiker. Om man skal velge bare én karakteristikk for å beskrive hans mangfoldig politisk liv, må det være arkitekten. For Kleppe har gjennom sine mange utvalg, innstillinger, skisser, utkast og forslag vært en politiker som alltid har spurt: Må vi fortsette med det vi har? Kan vi tenke oss noe annet, noe bedre? Hvordan skal det i så fall se ut? Kort sagt: Kleppe har alltid vært på jakt etter alternativer til det bestående. Han har altså alltid vært en tenker og former men samtidig har han så langt fra vært noen ønsketenker. Det var ikke luftslott han ville bygge, men noe som kunne tjene levende mennesker, her og nå og fremover noe som folk kunne bebo, og som ville fungere for dem. På samme måte som et bygg må ha noen bærende strukturer, må arkitektur ha noen bærende prinsipper altså generelle retningsregler som er bestandige og sjelden endres, og som gir føringer for hvordan konkrete bygninger bør utformes. Vitrivius beskrev for eksempel de fundamentale prinsipper for arkitektur med begrep som orden, arrangement, symmetri, økonomi for eksempel for å få frem de rette proporsjoner, tydeliggjøre grunnplanen, utnytte egenskapene til ulike materialer osv. Det er ikke vanskelig å finne de bærende prinsipper for Kleppes arkitektur. Grunnen er at han langt mer enn de fleste politikere selv har formulert disse prinsippene gjennom flere prinsipprogrammer og langtidsprogrammer, i store og små komiteer som, før de nedfelte seg i konkrete forslag og anvendelser, nettopp blottla prinsippene de bygget på. Poenget var selvsagt at prinsipper både skaper sammenheng og virker bindende de gir overblikk, og de lar deg ikke slippe unna med rent opportunistiske innfall og utspill som ikke lar seg begrunne. I flere av bidragene til dette festskriftet vil man finne prinsipper som Kleppe både utformet og anvendte. Dels var de grunnleggende verdier: om å utvide folks frihet, om å redusere sosiale forskjeller, om å bedre levekår, om å utvikle solidaritet ikke bare som krav for egen velferd, men også som krav til oss selv om å stå andre bi støtten til Portugal etter diktaturets fall i 1974 er bare ett av mange eksempler. Slik sett kan man si at ett av de ord Kleppe liker perspektiv i så mange tilfeller fortetter hans eget grunnsyn: Pers spektiv. Et annet bærende prinsipp for Kleppes arkitektur, ervervelsen av den detaljerte kunnskap både om landskapslinjer, grunnforhold, eiendomsstrukturer, tilgjengelig materiale og selvsagt om de arbeidsgrupper som måtte mobiliseres, bringes i tett samvirke om et bygg skulle virkeliggjøres. Mer enn det: Kleppe har som arkitekt også 8 Gudmund Hernes: Arkitekten

11 hatt en helt usedvanlig kunnskap om historiske linjer, om de føringer som fortiden legger, og de muligheter som fremtiden byr og om hvem som må med i store koalisjoner hvis idémessige gjennombrudd skal oversettes til praktisk gjennomførbare reformer. Her har han forent to avgjørende trekk: ensyklopedisten og rasjonalisten. For ingen som har møtt Kleppe, har unngått å få med seg dette: Her er en mann som kan! Som fagperson er han ikke en spesialist, men en allviter; som politiker ikke ren sektorekspert, men altmuligmann. Ikke bare behersker han tankebygninger som hele økonomifaget han har et vell av leksikalsk kunnskap om alt, fra språkhistorie til sykdomsutbredelse. Han kan gi både den store sammenheng og plassere den ellers løsrevne detalj på rett plass i denne sammenhengen. Og selv om han kjenner tankebygningene, har han aldri fortapt seg i dem som arkitekt har han tvert imot rett som det er, slått fast at her trengs det til litt renovasjon. Slik inngår Per Kleppe i den norske tradisjon som alltid er beredt til å pusse opp badet. Dette er koplet til en annen, helt spesiell egenskap: god husk. Der andre sier: «Det var visst en gang i andre halvdel av 1970-årene», vil Kleppe fort presisere: «Det var først i april i 1977.» Han er på én gang en ånd som går, og en levende oppslagsbok slik sett er han et godt alternativ til selveste Internett. Samtidig er han en rasjonalist en som tror på fornuft og på at innsikt kan vinnes ved prøving av standpunkter. Den som tror på demokrati, tror på debatt. Den som tror på argumentasjon, tror på opposisjon. Slik er det med Kleppe: Han har en rotfast overbevisning om meningsutvikling gjennom meningsutveksling. Han åpner seg for andre, og han åpner seg for det nye. Derfor er det slående hvor ofte han har søkt omgang med og arbeidsfeller blant dem som nettopp ikke deler hans oppfatninger ja, han liker seg blant avvikere så lenge de holder seg til normene for saklig ordskifte. Sakligheten gjennomsyrer hans egne innlegg, både skriftlig og muntlig han lar seg ikke trekke opp til lettvintheter. Hans egen spesialdisiplin er derfor ikke polemikken, slik det ofte er blant politikere, men utredningen. Det betyr også at han har et skarpt blikk for det som kan få debatter på avveier og debattanter på ville veier. Kort tid etter at han hadde hyret meg inn som statssekretær og jeg hadde forløpt meg til et polemisk og lettere sarkastisk innlegg formante han meg: «Bruk aldri ironi! Det blir alltid misforstått!» Jeg må vel legge til at jeg verken er blitt klok av skade eller alltid senere har fulgt rådet fulgt av de av Kleppe forutsette virkninger. For Kleppe selv har det betydd at han har opparbeidet seg tillit det er aldri noe tull med Kleppe. Ensyklopedist og rasjonalist men også optimist. Det premiss han har lagt til grunn for sitt liv, er at i det lange løp det kan bli en stund å vente seirer fornuften. Om ikke nå, så neste år, neste tiår, neste generasjon. Tilbakeslag kan komme, nederlag vil måtte tåles. Men hvis saken er god, er den aldri tapt. Det er vel nettopp dette sammen med en uoppslitelig arbeidskraft som har gjort Kleppe til reformist. Gudmund Hernes: Arkitekten 9

12 Det uttrykker seg også i synet på den største av saker han har tapt norsk medlemskap i EU. For Kleppe tilhører den generasjonen som personlig følte den annen verdenskrig på kroppen, bittert erfarte den i familien og så de bombede byer over hele kontinentet. Kleppe er en overbevist europeer fred vinnes ikke gjennom demonstrasjoner, den bygges gjennom institusjoner. Og han har også gjennom alt sitt virke utenfor landets grenser, på det europeiske kontinent, opplevd dette: Vel er Norge et lite land men har du noe å si, så får du noe å si. Jeg antar at Kleppe har funnet ro i to observasjoner. For det første: Historien går sin gang for hvert år veves Norge tettere inn i EU, om enn det protesteres for all verden. Og utviklingen har for lengst fjernet noen av motargumentene for eksempel om at EU skulle gjøre trykket mot Sovjets gamle vasallstater større og kløftene mellom øst og vest i Europa dypere. For det andre: Fornuften vil seire også her. Ingen kan vel tro at Norge skal forbli et utenforland om hundre eller to hundre år? Så skulle man tro at ensyklopedisten, rasjonalisten kanskje også var en traurig moralist, uten sans for estetikken, det skjønne, det tragiske og det komiske. Eller at han er blottet for emosjoner, at han ikke kan røres og beveges. Feil igjen. Vel er det rett at Kleppe har lite sans for føleri: det eksalterte, det forskrudde, det hysteriske og det ekstremistiske selv om han kan vise tålmodighet også i møtet med det: Fornuften seirer. Det som er rett, er dette: I alle de år jeg har kjent ham, kan jeg aldri huske at han en eneste gang har hevet stemmen. Kleppe har hatt mange konsepter men han har aldri gått fra konseptene. Slik sett er han i flukt med det gamle, greske ideal for karakterdannelse der målet var å la følelsene balansere: ved besindighet og likevekt og verdighet. Men der dette nettopp er resultanten av kryssende krefter sterke opplevelser, intense følelser på mange områder, fra dem musikken kan vekke, til dem blomster kan forløse, fra tette bånd til kjære, til omhug for alles tarv, fra sansen for dypstrømmene i vårt lands historie, til forbrødringen som kan skje over de grenser menneskene selv har trukket mellom seg. Og selvsagt der dette ikke bare er alvorsdont, men også er glede og begeistring, bruk av alle sanser, smak og teft, anledning for humor og fryd over den gode replikk eller smil over det barokke forløp. Dette er også Kleppe ja, det er nettopp alt det som er nevnt over, som han forener og legemliggjør: arkitekten som designer og skaper, arkitekten som ensyklopedist og rasjonalist, arkitekten som optimist og reformist. Og alt dette er podet på en plante født sky og var, men som alltid finner så mange sider av livet å glede seg over. Mer enn det: som finner så mange ting som er ugjort, fra kronikken som må skrives, til krokusen som må dyrkes, at de byder til å fortsette å leve, gjøre og handle. Det har gjort Kleppe til en av de store politikere i norsk etterkrigstid den som tegnet mye av det som ble virkelig, så mye av det som ble vilkårene for våre liv og rammene rundt vårt samkvem det vi har, hvordan vi handler, men også det vi tenker med. Kleppe-pakker som stadig kommer i nye varianter sist i AFP-oppgjøret Gudmund Hernes: Arkitekten

13 eller Solidaritetsalternativet som er blitt integrert i vår forståelse av hvordan den norske modell må utformes. Kleppe, som til tross for sin skyhet vant folket, iallfall i halve kongeriket. Selv er han alltid underveis, alltid innstilt på å lære og forme, på å sette retning for utviklingens pil. Han er alltid underveis. En anekdote kan sammenfatte alt som er sagt over om arkitekten, ensyklopedisten, rasjonalisten, humanisten: I 1981 var jeg med den gang planleggingsminister Per Kleppe på et offisielt besøk til Bulgaria. Kleppe hadde uttrykt ønske om å besøke Rila-klostret, et av landets helligste steder og fremste kulturelle sentre. Etter omvisningen ble vi av abbeden traktert et glass vin, og han begynte en orientering om stedets mangslungne historie og utvikling. Kleppe hørte høflig på en stund. Så begynte han å spørre og det ble fort klart for abbeden at her hadde han å gjøre med en belest mann. Mer enn det: Kleppe begynte også å gi sin versjon av helligdommens utvikling og plass i bulgarsk historie. Etter en stund ble det vanskelig for meg å avgjøre hvem som visste mest, hvem som var fremmed, og hvem som var abbed. Men dialogen endte i den store syntese og gjensidige begeistring: med en Kleppe som hadde gitt sitt beste, og en abbed som hadde hørt det meste og begge var storveies begeistret. Mest abbeden. For aldri hadde han hatt slik en gjest. Og aldri hadde han hatt på besøk en slik politiker, som altså visste det meste, men som aldri sluttet å spørre. Gudmund Hernes: Arkitekten 11

14

15 Tertit Aasland Per: min venn og Portugals Min venn Først var du partikameraten Men ikke med en gang. Fem års aldersforskjell er veldig mye i barndommen, men heller ikke ubetydelig i ungdommen. I 1940 ble Per 17 og jeg 12 år. Da Per var formann i Sosialistisk Studentlag (SSL) våren 1949, studerte jeg selv i Oxford, så vi må ha truffet hverandre først da jeg meldte meg inn i SSL høsten Og da jeg selv ble formann der høsten 1953, var du allerede blitt internasjonal sekretær i AUF, og i 1955 ble du for øvrig etterfulgt av Lasse, som da var blitt min mann. Studiesirkler fra din tid fortsatte i min tid, fortsatt orientert mot sosialistisk teori fra Det kommunistiske manifest og så videre, men også mot fabianerne og derfor ikke så avvikende fra linjen i din tid. Allikevel i min tid ville vi sosialisere bankvesenet! Deretter den gode kollega Per har faktisk en gang for lenge, lenge siden vært min kollega. Som statsvitenskapsstudent jobbet jeg i i halvdagsstilling i Nordisk kulturkommisjons vitenskapelige seksjon, lagt til Forskningsrådenes fellesutvalg under Kjell Eides ledelse. I Fellesutvalget jobbet også stud.oecon. Per Kleppe. Jeg minnes med stor glede lange samtaler og livlige diskusjoner med de to, hvor jeg tror jeg lærte vel så mye som i selve jobben. Så i 1957, etter at Per omsider hadde fullført sin utmerkede cand.oecon.-eksamen og jeg hadde fått min første sønn og tatt magistergraden, etterfulgte jeg Per i hans stilling i Fellesutvalget og fikk gode råd på veien. Det ble siste gang jeg maktet å følge i Pers fotspor! 13

16 Den alltid gjestfrie vert i et åpent hjem Margaretha og Per har hatt sitt hjem i flere land og har flyttet en rekke ganger fra de begynte i en leilighet på Lambertseter i 1953 og senere hadde rekkehus samme sted, etterfulgt av det første oppholdet ved EFTA i Genève, så til Bjørnveien på Slemdal, tilbake til Genève som sjef for EFTA og så igjen til Bjørnveien. Overalt var gjestfriheten stor, og minnet går til mange, mange middager med hyggelige gjester, interessante samtaler og til Margarethas veltilagede mat og etter hvert Pers velinnkjøpte vin. Men det ble ikke kun gode måltider. Jeg ble godt tatt vare på da jeg med et ben i gips humpet rundt på konferansen for International Political Science Association i Genève i 1964; huset i Dardagny vel 20 år senere var stadig åpent, både for meg på møter i Genève og også for Lasse. En gang hadde vi en fin stopp i Bargemon i Frankrike etter spennende olivenoljemøllebesøk, og så en rekke turer til Trane i Sverige, gjerne med nyttige og instruktive soppturer og gode soppmiddager innlagt. Den nevenyttige mannen Det er nødvendig å fortelle de mange som bare har opplevet Per i politisk aktivitet eller kjent ham gjennom hans arbeid med uttallige utredninger: Per er en ikke bare praktisk mann, han er en dyktig håndverker på flere felt. Og til enda større beundring fra min side: Han liker havearbeid og gjør en utrolig innsats i bringebærbuskene. Med et resultat også hans middagsgjester har stor glede av. Europeeren Per er europeer, ikke bare fordi han er norsk og Norge faktisk ligger i Europa, ikke bare i den forstand at han har hatt Europa som arbeidsområde spesielt i EFTA-periodene, ikke bare i den betydning at Margaretha og Per, senere Ingrid og Per, er Europa-turister, rundt i bil på kryss og tvers med stans der europeisk kultur har etterlatt vakre og interessante spor. Per har vært medlem av Europabevegelsen i mer enn et halvt århundre, han har vært tilhenger av et økonomisk og politisk samlet Europa, han er en Europa-venn. Men og til min store skuffelse Per benytter ikke sin spalteplass eller sin talerstol til å argumentere for at Norges plass er i EU. Og dette til tross for at han skriver det selv så utmerket i sine memoarer, Kleppepakke (s. 197): «Etter to ødeleggende verdenskriger, som begge begynte i Europa, var og er EF/EU et fredsprosjekt. Etter min mening er alle andre forhold mindre viktige enn dette. Det gjelder også for Norge.» Per, du må fortsette å skrive det så ofte og så sterkt at det hjelper! 14 Tertit Aasland: Per: min venn og Portugals

17 Portugals venn Den 25. april 1974 gjennomførte en gruppe portugisiske offiserer et kupp, tok makten i Portugal og styrtet det nesten halvt hundreår gamle fascistiske diktaturet. Portugal var forhåpentlig på vei mot et demokrati. Og allerede i 1975 bevilger Norge seks millioner kr i utviklingsbistand til Portugal. Portugal var ikke et langtvekkistan-u-land, men et riktignok fattig land i Europa. Hvordan kom en slik norsk støtte i stand? Det skyldtes ikke bare, men i stor grad, Per. Allerede under sin første periode i EFTA fra våren 1963 hadde Per noen år ansvar for Portugal og besøkte landet flere ganger, og han skriver i sine memoarer at Margaretha og han fikk gode venner der. Vel hjemme i Oslo høsten 1967 ble det muligheter for kontakt med portugisiske politikere i eksil. Så, kort etter revolusjonen i 1974 ba Knut Frydenlund, som var blitt utenriksminister, Per, som var blitt sjef for Finansdepartementet, om å reise til Portugal for finne ut om Norge kunne hjelpe. Og mindre enn tre måneder etter revolusjonen er Per på sitt første besøk i det nye, famlende Portugal. Han presser på og får i stand en låneordning for Portugal under EFTA. Et snaut halvt år etter revolusjonen er en portugisisk-norsk samarbeidskommisjon etablert på statsrådnivå. Bistanden til Portugal kom til å gå til helse (bl.a. en sykepleierskole i Nord-Portugal), til jordbruk (bl.a. små melkestasjoner, også i nord), til fiskeriene (bl.a. små fiskemottak på Azorene, men også et fiskeriforskningsskip), til havneutbygging på Madeira, til to tannlegehøyskoler og en materialprøveanstalt med mer. Noen av prosjektene fikk han gleden av å åpne, etterfulgt at livlig feiring på portugisisk vis. Man fikk en egen bistandsattaché tilknyttet den norske ambassaden i Lisboa, og bistanden fortsatte frem til Portugal ble medlem av EU fra Per ble husket og hjertelig mottatt hver gang han senere besøkte Portugal og møtte fremstående politikere han hadde samarbeidet med i demokratiets tidlige år. Jeg forstår det godt hvis samarbeidet med portugiserne har gledet hans hjerte. Tertit Aasland: Per: min venn og Portugals 15

18

19 Hans Skoie Per Kleppe og forskningspolitikken Per Kleppe var i store deler av livet engasjert i forskningspolitikk hovedsakelig som utreder, utvalgsleder og på deltid. Han så på vitenskapelig basert kunnskap som et viktig middel i samfunnsomformingen og partibyggingen. Han nedla et betydelig nybrottsarbeid på feltet. I den forbindelse uttalte han en gang at: Et parti som tar sikte på forandring av samfunnet i sosialistisk retning, har naturlig nok større behov for støtte i forskning og forsøk enn partier som i store trekk er fornøyd med tingenes tilstand. Her er det ikke tale om igangsetting av forskning som påskudd for ikke å ta fatt på løsningene av problemene. 1 Kleppe ble i 1954 engasjert i det nyetablerte Forskningsrådenes fellesutvalg (FFU, 1949). Her var en annen økonom, Kjell Eide, sekretariatsleder og kontorsjef. Det ble innledningen til et langvarig og fruktbart samarbeid under tiden med navnet «Knoll og Tott». I FFU fikk Kleppe kjennskap til de nye forskningsrådene som ble finansiert av tippemidlene. Prioritering, konkurranse og nybrottsarbeid sto her sentralt. Det ledet også til konflikter og spenninger. Kleppe og Eide tok etter hvert initiativet til flere utredninger. Den største var knyttet til en inventering av landets akademikerstand. 2 Her tok man også til orde for en betydelig ekspansjon ved universitetene og høyskolene. På oppfordring av UNESCO laget sekretariatet en fyldig oversikt over norske forskningsinstitusjoner og forskningspolitikk en av de aller første i sitt slag. Kleppe 1 Forskning og samfunnsomforming (Tiden, 1971), s13 2 Om tilgangen på og behovet for Akademisk arbeidskraft. Forskningsrådenes fellesutvalg (Universitetsforlaget, Oslo 1957). 17

20 ledet dette arbeidet og skaffet seg dermed god oversikt over det nye feltet. 3 En oversikt over forskningsrådene ble også laget. 4 I 1957 ble Kleppe kallet til statssekretær hos Trygve Bratteli i Finansdepartementet. Hans interesse for forskningsspørsmål varte likevel ved. Allerede i 1960 fullførte han arbeidet med to viktige utvalg. Samarbeidet med Eide gjorde at arbeidet gikk glatt Eide gjorde grovarbeidet i utvalgene, og statssekretær Kleppe formidlet det essensielle i utvalgsbudskapet til Bratteli. I Samfunnsomforming I Langtidsprogrammet for ble det tatt til orde for en organisatorisk utbygging av anvendt forskning på det sosialvitenskapelige området. Særlig statsadministrasjonen «har et behov for å få samtidsproblemer behandlet og utredet av forskningsorganer», heter det her blant annet. 5 Forslaget ble fulgt opp i Per Kleppe ble leder og Kjell Eide sekretær for en komité for å utrede den anvendte sosialvitenskapelige forskningsorganisasjon. Komiteen fikk hele ti medlemmer hovedsakelig sentrale professorer i samfunnsvitenskap. Komiteen foretok en omfattende kartlegging av denne forskningen både i Norge og flere andre land. Konklusjonen var klar forskningen gav et verdifullt bidrag til løsningen av problemer. Men rammen for denne virksomheten hemmet imidlertid forskningen i Norge. Behovene i statsadministrasjonen opptok utvalget spesielt. 6 Et eget institutt for anvendt sosialforskning ble enstemmig foreslått. Finansieringen skulle skje ved både grunnfinansiering og oppdrag. Stortingsmeldingen fra KUD ble lagt fram høsten Den fulgte opp instituttforslaget. Men det møtte motstand, og direktøren kom først på plass i Flere forhold gjorde seg gjeldende. I Stortinget tok behandlingen tid flere endringsforslag dukket opp. Politikerne var åpenbart ikke familiære med «det anvendte», og flere representanter var opptatt av svak forskerinnflytelse i styre og ledelse blant andre Einar Hovdhaugen og Trygve Bull. Komiteen anbefalte å gå varsomt fram med oppbyggingen av instituttet det kan her bli «spørsmål om forsking på så vanskelege og ømtålelege område som mennesklege reaksjonar og mennesklege åtferdsmønster». Sentrale samfunnsforskere med Vilhelm Aubert og Torstein Eckoff i spissen var også kjølige til forslaget. Begge forskerne advarte mot «målforsking». Eckoff sa blant an- 3 FFU: A Survey of Norwegian Research Administration and Policy (Oslo, 1963) 4 The Research Councils of Norway (Udatert). 5 St.meld. nr Innstilling til å utrede den anvendte sosialvitenskapelig forskningsorganisasjon (20/2 1960). 18 Hans Skoie: Per Kleppe og forskningspolitikken

21 net på statsråd Sivertsens konferanse om «Samfunnsforskningens muligheter i samfunnsutviklingen» våren at man må «i første omgang bygge opp den generelle samfunnsvitenskapelige teori». På sin underfundige måte la han til at ved «å være overveiende teoretisk og tilsynelatende livsfjern en tid framover kan samfunnsvitenskapen bli desto mer praktisk brukbar i framtida». Mangel på forskere ble også anført særlig av økonomene. Kjell Eide var skuffet over framdriften og uttalte blant annet: Det tok adskillige år før komitéinnstillingen ble fulgt opp av regjeringen, og da i et meget begrenset omfang. Arbeidsområdet ble begrenset til sosialpolitiske forhold, og styret skulle utelukkende bestå av forskere, uten noen brukerrepresentasjon. 8 Det nye instituttet vokste ikke så fort de første årene, men i dag utgjør det kjernen i NOVA Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring. II Utdanningssamfunnet tar form Umiddelbart etter utredningen om anvendt sosialvitenskapelig forskning ble Kleppe leder for nok en komité: Universitets- og høgskolekomiteen av 1960, oppnevnt av KUD i Komiteen hadde bare fem medlemmer alle fra den politisk administrative sfære. Nok en gang samarbeidet Kleppe med Eide som sekretær. I mandatet for utvalget heter det at man på grunnlag av våre nasjonale behov, våre ressurser og koordineringen av institusjonenes oppgaver skal: komme med forslag til rammeplaner for utviklingen av våre universiteter og høgskoler, og herunder vurdere hvilken utbygging disse planer vil kreve. komme med forslag til utbygging i perioden og å foreslå prioritering og tempoplan for de tiltak som bør gjennomføres i første 5-års periode. Det skulle bli en skjellsettende komité både når det gjaldt den etterfølgende utbygging og den brede behandling som komiteen gav emnet. Komiteen understreket «at den ikke ser sin innstilling som en fullstendig løsning på de planleggingsoppgaver som foreligger. Dette arbeid må etterfølges både av en rekke spesialutredninger og av en sentral planleggings- og utviklingsvirksomhet på permanent basis.» 9 Det siste har fått en svak oppfølging. 7 Forskningsnytt, 1965, nr. 3, s Eide, Kjell: Vitenskapeliggjøring av politikk. (Utredningsistituttet, 1995), s19. 9 Innstilling om den videre utbygging av våre universiteter og høgskoler (28/3 1961) Hans Skoie: Per Kleppe og forskningspolitikken 19

22 Arbeidet ble vanskeliggjort av mangelfull statistikk. Utenlandske data var dessuten lite sammenlignbare. Komiteen anbefalte derfor mer statistikk og utredningsvirksomhet innenfor både høyere utdanning og forskning. Komiteen konstaterte at den svake studentrekrutteringen på 1950-tallet nå var i ferd med å snu en sterkere vekst kunne forventes. Myndighetene måtte derfor bygge ut kapasiteten. Her burde man vektlegge «forventet søkning til ulike studier, behovet for kandidater og behovet for utbygging av forskningen.» På kort sikt konkluderte komiteen med at man sto foran store utbyggingsoppgaver. Utvalget mente de alvorlige samfunnsmessige skadevirkninger som følger av en situasjon med langvarig mangel på balanse mellom tilgang på og behov for spesialutdannet arbeidskraft, gjør det nødvendig å foreta et skjønn om behovene. Den utbygging av utdanningskapasiteten som Universitets- og høgskolekomiteen forutsetter, innebærer for en stor del bare en tilpassing til den studenttilgangen man har hatt de siste årene. Om lag halvparten av den foreslåtte utbygging måtte i alle tilfelle ha funnet sted, dersom de studenter som allerede befinner seg ved våre universiteter og høgskoler, skal kunne fullføre sine studier med samme studievilkår som i dag, konkluderte utvalget. På kort sikt så komiteen forskerrekrutteringen som en særlig flaskehals. Komiteen så også behov for en instans som har et samlet ansvar for forskerrekrutteringen. Tomtearealene i de tre universitetsbyene opptok også komiteen. De ble derfor kartlagt og vurdert. Komiteen tok også opp flere andre viktige emner universitetsforskningen, behovet for faglig samordning og arbeidsdeling og situasjonen i det enkelte fagområdet. Dette skjedde i større utstrekning enn i senere universitetskommisjoner. Forskningen fikk meget positiv omtale og måtte vernes ved institusjonene. Samtidig var man klar over at det fantes mye forskning utenfor de høyere læresteder. Komiteen konstaterte også at forskningen hadde vokst i de fleste land, og man ventet ytterligere vekst i årene framover. Ved universitetene måtte man samtidig unngå en uhensiktsmessig balanse mellom personalets innsats innenfor undervisning og forskning. Forskningsrådene ble berørt flere steder og ble ansett som viktige i flere henseende. Det heter blant annet: Utviklingen av forskningen på nye områder eller på felter hvor særlige forskningsmessige forhold gjør en utbygging ønskelig, må fortsatt være den sentrale oppgave for våre forskningsråd. Også dette arbeid må foregå i nær kontakt med den internasjonale utvikling innen forskningen og med utbyggingen på ulike praktiske områder i vårt eget land [ ]. Når det gjelder rådgivning i forbindelse med forskningsmessig arbeidsdeling institusjonene imellom, kan de sentrale undervisningsmyndigheter i dag støtte seg på forskningsrådene. Denne interessante policyerklæringen er i liten grad fulgt opp senere. 20 Hans Skoie: Per Kleppe og forskningspolitikken

23 III Hovedkomiteen - et feilskjær? Før valget i 1965 etablerte regjeringen Gerhardsen et eget regjeringsutvalg for forskning (RFU) og et uavhengig forskningspolitisk rådgivningsorgan Hovedkomiteen for norsk forskning med hele 20 medlemmer. Kjell Eide ble oppnevnt til generalsekretær. Per Kleppe hadde foreslått en lignende ordning allerede i OECDs rekommandasjoner gikk også i den retning på 1960-tallet. 11 Forventningene var store ved oppnevningen i Regjeringen Borten, som tiltrådte høsten 1965, var likevel noe i stuss om hva man skulle bruke komiteen til. Generalsekretær og enkelte medlemmer ble for sikkerhets skyld skiftet ut. Det viste seg snart at komiteen ikke fungerte godt. Kleppe, som var medlem i perioden , så det tidlig: Systemet fungerer ikke tilfredsstillende i dag. Det er uten tvil behov for en kritisk gjennomgåelse av organisasjonen, med sikte på å få et system som i høyere grad bidrar til at forskningssektoren fyller de krav som må stilles den. 13 Verre ble det som følge av flere alvorlige konfrontasjoner i komiteen særlig i 1972 og Statsminister Borten hadde i Stortinget hevdet at Hovedkomiteen ville legge fram «en samlet plan for forskningens organisasjon og ledelse.» Da begynte problemene for alvor. Komiteen delte seg i 1972 i tilnærmet to like store fraksjoner, representanter for industri, næringsliv og LO på den ene side og NAVF og universitetene på den andre. Komiteen ble lammet i sitt arbeid. Klimaet var elendig. Samtidig avviste regjeringen Bratteli forslaget om et eget forskningsdepartement, slik universitetsfraksjonen hadde foreslått, og støttet teknologifløyens vekt på enkeltdepartementenes ansvar (sektoransvar). I departementsspørsmålet hadde Kleppe i 1970 uttalt: Hvert departement bør få ansvaret for den anvendte forskning på sitt område, men det er likevel mye som taler for å få et eget departement for forskning og planlegging. Det tar nemlig tid å endre den tungdrevne statsadministrasjonen. Jeg tror det vil kreve en stor politisk innsats for å få endret den. På den andre siden har man det tunge apparat som heter forskningsadministrasjonen. Det krever også en sterk 10 Kleppe, Per: Kleppepakke. Meninger og minner fra et politisk liv. (Aschehoug, 2003), s Skoie, Hans: Da forskningspolitikken ble til. Forskningspolitikk 4/ Ikke hele perioden pga. deltagelse i regjeringen. 13 Kleppe, Per: Forskning og samfunnsforskning (Tiden, 1971) s,15. Hans Skoie: Per Kleppe og forskningspolitikken 21

24 politisk vilje å få gjennomført endringene her. Antakelig er det for mye for Kirke- og undervisningsministeren alene å klare dette. 14 I 1983 ble komiteen byttet ut med Forskningspolitisk råd. I 1987 ble også dette rådet avskaffet denne gangen av en Arbeiderparti-regjering. Den forskningspolitiske rådgivningen lyktes åpenbart dårlig i Norge. 15 IV Arbeiderpartiet og forskningen Våren 1970 tok Kleppe fra sitt «Tenkeloft» initiativet til DNA LO AOFs arbeidsgruppe for forskningspolitikk. Hensikten var å utarbeide et diskusjonsopplegg for en norsk forskningspolitikk. Opplegget inkluderte en stor, åpen konferanse for å belyse hovedproblemene i norsk forskning. Arbeidsgruppen besto av hele 30 medlemmer ikke alle partimedlemmer. Drøftingene foregikk både i plenum og i grupper. Konferansen ble arrangert i mai Tittelen var «Forskning og samfunnsomforming» og hadde ti innledere. Kleppe holdt åpningsforedraget. 16 Han var opptatt av å se forskningen fra arbeiderbevegelsens perspektiv. «De som bestemmer over forskningens omfang og retning, har en maktposisjon i samfunnet.» Han mente eier og bedriftssjiktet i industrien får tilfredsstilt sine forskningsønsker i langt høyere grad enn de ansatte. Forskning med økonomiske mål prioriteres sterkere enn den som har et sosialt eller kulturelt sikte. Det trengs både mer forskning og en omfordeling. Det dreier seg om politikk: Forskningens utvikling må bli en sentral del av vår politiske virksomhet, av avgjørende betydning for den samfunnsutforming som vi ikke ønsker skal foregå uavhengig av våre ønsker, men underlagt en demokratisk beslutningsprosess, der alle interesserte parter ikke minst forskerne er med i bestemmelsene. Kleppe mente at vår forskningsorganisasjon var tilfeldig. Forskningsrådsstrukturen trenger justeringer. Det gjør også Hovedkomiteen. Vi må ikke avpolitisere forskningsbeslutningene mange organer er i realiteten overlatt viktige politiske beslutninger. «Forskeren må se sitt arbeid som et ledd i en demokratisk prosess der nedarvede synspunkter og etablerte oppfatninger hele tida settes under debatt, men ikke bare av forskerne.» 14 Kleppe, Per: Norsk forskningspolitikk, Rapport fra NAVFs forskningsseminar 1970 (Hurdal) (Universitetsforlaget, 1971), s Skoie, Hans og Randi Søgnen (Red.): Forskningspolitisk rådgivning erfaringer og synspunkter, NIFU Rapport 4/ Forskning og samfunnsomforming. Konferanserapport. (TidenTema, 1971), s Hans Skoie: Per Kleppe og forskningspolitikken

25 Det tok lenger tid enn antatt å utarbeide diskusjonsdokumentet. I begynnelsen av 1971 ble arbeidet avbrutt som følge av at Kleppe gikk inn i regjeringen i mars I 1973 gjorde han et nytt forsøk på å ferdigstille dokumentet med «andres hjelp». Men verken Kleppe eller flere andre komitémedlemmer fant resultatet tilfredsstillende. 17 Det hadde åpenbart vist seg vanskeligere enn antatt å meisle ut et diskusjonsutkast om Arbeiderpartiets forskningspolitikk. For Kleppe var det nok en sjelden foreteelse å ikke fullføre et utvalgsarbeid. Men han finner trøst i at utkastene ble brukt i andre dokumenter. V Vi vet ikke nok Kleppes forskningspolitiske syn og virksomhet på «Tenkeloftet» ledet tidlig på tallet til et forslag om et Forskningsråd for samfunnsplanlegging. I 1972 ble forslaget nevnt i Arbeiderpartiets partiprogram, etter forslag fra Kleppe: En vesentlig større andel av forskningsinnsatsen bør skje på områder av stor samfunnsmessig betydning, og særlig på felter som er viktige for omformingen av samfunnet. Dette gjelder eksempelvis forskning på sosiale spørsmål, utdanning, miljøproblemer, det økonomiske system, bolig og byggevirksomhet. Som et ledd i arbeidet for dette, opprettes det et nytt råd for anvendt forskning, Forskningsrådet for samfunnsplanlegging. I en kronikk argumenterte Kleppe med at: «Vi vet ikke nok». I et intervju med Arbeiderbladet i 1969 la han til: «Vi vet for lite om det samfunn vi vil omforme, og den verden vi er en del av. Vi må få mer innsikt og kunnskap, mer statistikk, flere forskningsresultater på de områder som er av betydning for samfunnsomformingen.» 18 Han mente også at forskning for samfunnsplanlegging ikke passet inn i de øvrige forskningsråds arbeidsoppgaver. Forslaget skulle snart lede til partipolitisk uenighet om et forskningspolitisk spørsmål av noen størrelse. Høsten 1973 gjorde regjeringen Bratteli forslaget til sitt. I stortingsmeldingen «Om petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn» ble det omtalt som følger: Den forskning som retter seg mot samfunnsproblemer i vid forstand, og som skal danne grunnlag for offentlig politikk og samfunnsplanlegging, har i dag et vesentlig svakere formidlings- og kontaktapparat enn den øvrige forskning. De omstillinger 17 Kleppe: «Jeg hadde stått så sentralt i arbeidet at det viste seg vanskelig å finne en erstatning. Meningsforskjeller i gruppen kunne ikke lett løses i løpet av kort tid. Dessuten synes jeg nok at utkastet ikke var så godt som jeg ønsket. [ ] det beste kan bli det godes fiende». Kleppepakke, s Arbeiderbladet Hans Skoie: Per Kleppe og forskningspolitikken 23

26 som følger med petroleumsvirksomheten og kravene om sterk samfunnsmessig styring, øker behovet for et slikt apparat. Nærmere retningslinjer for det nye forskningsrådet og tidspunktet for opprettelsen vil bli drøftet i en egen stortingsmelding om forskningspolitikk. 19 Forslaget ble formelt fremmet i den første forskningsmeldingen. 20 Kleppe i nær kontakt med statssekretær Ingrid Eide og Tormod Hermansen utformet proposisjonen. Det ble en intens og langvarig debatt om forslaget med NTNF, NAVF og Hovedkomiteen som de viktigste aktører. Dessuten engasjerte Høyre og SF seg mot forslaget. Høyre mente det innebar et ønske om å styre forskningen mot «å omforme samfunnet i sosialistisk retning». «Det dreier seg om relativt nye fag preget av faglig uferdighet og atskillig metodisk og teoretisk brytning og usikkerhet.» 21 SV mente at et slik råd er «ikke bare et helt sentralt forskningsorganisatorisk spørsmål, men også et fundamentalt politisk spørsmål [ ] og planleggingsteknokratiet vil få styring over den viktigste del av samfunnsforskningen. Det blir establishment-forskning». 22 Resultatet ble at forslaget falt i Stortinget. Dog fikk NAVF et råd for samfunnsplanlegging. I 1987 dannet det kjernen i et nytt forskningsråd NORAS. Det var essensielt en følge av at Høyre hadde skiftet standpunkt. Allerede i 1993 ble NORAS innlemmet i det nye Norges forskningsråd. Hovedkomiteen foreslo at de nye oppgavene burde legges til NAVF. Regjeringen fikk følgelig sitt eget rådgivningsorgan mot seg. Enda verre var det at et sekretariatsmedlem i Hovedkomiteen, som også var vararepresentant til Stortinget, møtte i Stortinget og forfektet Hovedkomiteens standpunkt. Det ble sett på som illojalt, og departementer og regjering gikk til det uvanlige skritt å boikotte komiteen i ett års tid. Tilliten hadde fått et grunnskudd. VI Sterk i trua Til tross for at Kleppes hovedoppgaver var knyttet til økonomisk politikk og internasjonalt samarbeid, ble han også engasjert i forskningspolitikk på deltid så godt som hele hans yrkesaktive liv. Det begynte i studietiden og varte langt ut i pensjonstilværelsen. I 19 St.meld. nr ) s95 20 St.meld Høyres sentralstyre (1975), s SVs fraksjonsmerknad, s Hans Skoie: Per Kleppe og forskningspolitikken

27 sine memoarer lar han falle en høyst dagsaktuell kommentar til forskningsrådsfusjonen: «Jeg tviler på at siste ord er sagt med dette.» 23 Kleppes engasjement bygde på betydelige kunnskaper og tungt utvalgsarbeid. Hans arbeid i Forskningsrådenes fellesutvalg hadde gitt ham en god start. På nært hold deltok han blant annet i den første kartleggingen av norsk forskning og forskningspolitikk. Samarbeidet med Kjell Eide ble også svært verdifullt og langvarig. De deltok blant annet begge i flere offentlige utvalg sammen. De kjente hverandre allerede fra Sosialistisk Studentlag i Oslo. Kleppe og Eide fattet tidlig interesse for de nye samfunnsfagene samtidig som de hadde et kritisk blikk på de økonomiske fag. De hadde kontakt med «pionerene på de nye områdene» og hadde stor tro på deres utviklingsmuligheter. Allerede i 1954 skrev Kleppe og Eide et PM om et anvendt sosialvitenskapelig institutt. 24 Kleppe hadde også kontakt med «den teknologiske fløy» i norsk forskning. I 1967 ble han medlem av Arbeiderpartiets forskningspolitiske utvalg med Finn Lied som formann. I 1979 samarbeidet han igjen med Lied om strukturkomiteen som ble en viktig forløper for Thulinutvalget. 25 Som statsråd var han behjelpelig med NTNFs husprosjekt. Det vakte stor begeistring i NTNF. Kleppe hadde også betydelig forståelse for andre fag enten det var realfag, teknologi eller medisin. Det viste han i de mange forskningspolitiske diskusjoner. Når han ønsket et forskningsråd for samfunnsplanlegging, var essensen å styrke denne forskningen ikke svekke de øvrige fag. 26 Heller ikke når han ønsket å styrke den anvendte forskning, skulle det svekke grunnforskningen. Men her var han noe uklar ettersom han ofte også understreket behovet for omstilling. Vi har sett at Kleppe var engasjert i en rekke forskningspolitiske råd og utvalg. Han var dessuten en flittig debattant og skribent. Han deltok også i andre aktiviteter blant annet arbeidet for å gi departementene forskningsmidler. Kleppe satt også i NAVFs styre tidlig på 1970-tallet. Det er også nærliggende å tro at han som statsråd fra tid til annen engasjerte seg i enkelte forskningssaker. Kleppe holdt mange foredrag og deltok i en rekke diskusjoner. På talerstolen kunne han gi et beskjedent inntrykk. Da han redegjorde for Universitets- og høgskolekomiteen av 1960 for studentene, presenterte han for eksempel «det glade utbyggingsbudskap svært tørt og professoralt» noe jeg selv fikk erfare til fulle i en fullsatt studentforsam- 23 Kleppepakke, s Kleppepakke, s NOU 1979:35 og Kleppepakke, s Kleppe, Per: Samfunnsplanlegging, s. 113 i Skoie, Hans: Norsk forskningspolitikk i lys av Regjeringens forskningsmelding. NIFU Rapport 4/1976. Hans Skoie: Per Kleppe og forskningspolitikken 25

28 ling i det nye Velferdsbygget på Blindern i Selv sier Kleppe kort i sine memoarer: «Nei, noen stor taler har jeg aldri vært». 27 Kleppe lyktes ikke på alle områder. Det avbrutte arbeidet med arbeiderbevegelsens forskningspolitikk er et eksempel på det. Her kom statsrådsoppgavene i veien. Han vil nok i dag beklage den svake interessen for forskningspolitikk i politikk og samfunnsliv. Myndighetene fulgte heller ikke opp forslaget fra 1961 om en aktiv samordning og arbeidsdeling i høyere utdanning og forskning. Det har fått mange negative konsekvenser som for tiden kanskje best illustreres i Stjernø-utvalget. Det ble heller ikke noe Forskningsråd for samfunnsplanlegging. Det kom overraskende på mange. Kanskje veien om Petroleumsmeldingen ødela lanseringen? Det er likevel åpenbart at Kleppe har vært «en sjelden fugl» i det politiske landskap i Norge. Han kan blant annet se tilbake både på framveksten av en stor anvendt samfunnsvitenskapelig sektor og et ekspansivt utdanningssamfunn. 27 Kleppepakke, s Hans Skoie: Per Kleppe og forskningspolitikken

29 Kari Skrede Å tenke stort og målrettet Om Per Kleppes initiativ for utvikling av den anvendte samfunnsforskningen i Norge Per Kleppe var statssekretær i Finansdepartementet i Ved siden av sitt virke som statssekretær rakk han i løpet av denne perioden også å sette sitt bumerke på planleggingen av det moderne Norge gjennom å lede to utredningsutvalg. Det første ble nedsatt i 1959 og skulle utrede «den anvendte sosialvitenskapelige forsknings organisasjon» og «behov for forskningsmessig behandling av problemer i forbindelse med den offentlige administrasjons arbeid». Det andre ble nedsatt i 1960 og hadde til oppgave å utforme nærmere planer for utbyggingen av høyere utdanning i Norge. I denne artikkelen skal jeg følge resultatene av forslagene fra det første av disse to utredningsutvalgene, slik det ble videreført gjennom opprettelsen av Institutt for anvendt sosialvitenskapelig forskning (INAS) i 1968, og hvordan instituttets virke fram til det tidlige 1990-tallet ble påvirket av ulike initiativ for organiseringen av den anvendte samfunnsforskningen. Per Kleppes evne til å tenke stort og målrettet har vært en viktig drivkraft i utvikling av norsk anvendt samfunnsforskning. I arbeidet med artikkelen har jeg kunnet støtte meg på Andreas Homplands nærmere kildegransking og analyse av INAS tilblivelse i studien «Mellom departement og akademi» (1988), som ble utarbeidet til INAS 20-års jubileum. I møtet med fortiden har jeg også trukket veksler på egne erindringer om virksomheten ved INAS og utviklingen av den anvendte samfunnsforskningen, slik de ble presentert i artikkelen «Kampen om virkeligheten» (1993), basert på et foredrag ved INAS konferanse i anledning 25-årsjubileet samme år. Komiteen for utredning av den anvendte sosialforsknings organisasjon var varslet i regjeringen Gerhardsens langtidsprogram for perioden Konsepsjonen skjedde i en optimistisk periode. Ved slutten av 1950-tallet hadde Norge lagt bak seg en etterkrigsperiode med sterk økonomisk vekst og dertil gradvis forbedring av befolkningens levekår. I politikk og forvaltning var troen stor på samfunnsstyringens 27

30 muligheter. Keynesianismen og planøkonomiens gjennombrudd hadde gitt positive erfaringer og tro på at økonomiske modeller og virkemidler ville gi muligheter for å styre samfunnsøkonomien i ønsket retning. Dette hadde gitt forventninger om at også de andre samfunnsfagene kunne gi tilsvarende bidrag. Optimismen var kombinert med troen på moderniteten: på det enkelte menneskets vilje og evne til å ta ansvaret for sitt liv og sine egne levekår gjennom å utnytte mulighetene som samfunnet ga. Det var i det hele tatt en sterk tro på at framskrittet kom til å fortsette. Men det var også en periode som ga plass for mer tvilende spørsmål: Var den økonomiske veksten det eneste målet? Vi var blitt rikere, men utnyttet vi mulighetene til rikere liv? Skapte samfunnsutvikling og velferdsstaten nye problemer? Anvendt forskning som problemløsning Mandatet for Kleppeutvalget la til grunn både en klar forutsetning om eksistensen av slike problemer og en sterk tro på forskningens muligheter til å bidra med løsninger. Sammen med seg i komiteen fikk Per Kleppe et lag av akademiske tungvektere som representerte flere av de nye samfunnsfagene i tillegg til økonomi og jus: Vilhelm Aubert, Nils Christie, Torstein Eckhoff, Erling Fjellbirkeland, Erik Rinde, Stein Rokkan, Ragnar Rommetveit og Gerhard Stoltz. Flere av medlemmene hadde også betydelig erfaring fra institusjonsbygging og forskningspolitikk. Kontorsjef Kjell Eide i det daværende Forskningsrådenes fellesutvalg var sekretær. Komiteen skulle utrede både forskningsoppgaver og organiseringen av forskningen. Departementene ble tatt med på råd om hvilke bidrag de kunne tenke seg fra et institutt for anvendt samfunnsforskning. Dette resulterte i det som Andreas Hompland (1988, s. 215) beskriver som en gedigen smørbrødliste av allehånde samfunnsproblemer som vitnet om stor forskningsoptimisme. Listen er også et tidsvitne fra en forgangen tid før begrepet utfordringer var etablert som rådende mantra i departementenes virkelighetsbeskrivelse. Alt fra helseproblemer, velferdsproblemer, særlige problemer for barn, ungdom, kvinner og eldre, til forpaktningsproblemer, produktivitetsproblemer, problemene i forbindelse med fastlegging av pensjonsalder, evalueringsproblemer, turisttrafikkens problemer, generelle kommuneproblemer og (fra Forsvardepartementet) panikkproblemet hadde fått plass på listen. Når det gjaldt organisering av forskningen, navigerte komiteen i det institusjonelle spenningsfeltet mellom universitet og departement. Komitémedlem Stein Rokkan hadde laget en oversikt over organiseringsmåter i andre land og formulerte alternativene slik: «Skal den anvendte samfunnsforskningen knyttes til enkelte administrasjonsgrener eller til landets statistiske sentralbyrå, eller bør det heller opprettes institusjoner i tilknytning til universitetene og høyskolene?» Komiteen mente at det var lite aktuelt å legge ansvaret for den anvendte samfunnsforskningen til universitetene og fritt stående 28 Kari Skrede: Å tenke stort og målrettet