FIEGGaco ADVOKATF1RMA VURDERING AV MULIGHETEN FOR INNFØRING AV DIFFERENSIERTE SCOOTERLØYPEAVGIFTER OG GEBYR FOR DISPENSASJONSSØKNADER

Transkript

1 FIEGGaco ADVOKATF1RMA NOTAT Til: Tana kommune v/rådmannen Advokater MNA:.1ndreas I Iegg Bennv Solheim. nnerbeldo.\ nne Iarit Pedersen I,ene Sandberg flans. rne Nysx ter Fra: Advokatfirmaet Hegg & Co v/advokat Anne Marit Pedersen Dato: 2. mars 2017 VURDERING AV MULIGHETEN FOR INNFØRING AV DIFFERENSIERTE SCOOTERLØYPEAVGIFTER OG GEBYR FOR DISPENSASJONSSØKNADER Innledning Tana kommune er i ferd med å vurdere innføring av gebyr for bruk av scooterløyper og herunder om en slik løypeavgift kan differensieres slik at kommunens innbyggere enten ikke betaler gebyr eller betaler mindre enn personer bosatt utenfor kommunen. I dette notatet vurderes om slik differensiering er i tråd med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. Videre vurderes om kommunen har anledning til å kreve gebyr for søknader om dispensasjon for motorferdsel. Om differensiert løypeavgift 2.1 Om sakens bak runn Spørsmålet om differensiering av løypeavgift har oppstått i kjølvannet av at det i forskrift for bruk av motorkjøretøy i utmark og på islagte vassdrag (FOR ) er inntatt en bestemmelse om at det kan fastsettes krav om brukerbetaling til dekning av kostnader for drift av scooterløyper. Kommunestyret vedtok i sak 76/2016 følgende: «Hovedutvalget for utmark og næring bes om å lage innstilling og vurdere en mulig ordning på skuterløypegebyrer i Tana kommune. Det må utredes om det er mulig å differensiere i forhold til imenbygdsboende, kommunens innbyggere og andre. I Finland er det differensierte løypegebyrer.» \d ok,itfinnact I legg 989 I NI \ \ - rit I 50 - faks r78 94 I 1 51 Besok;,,,tdresser: 1lavlicgata. I, V:KIso kunnskapsparken, \ - l'ossevcien 16, l'ana bru R)stadresser Postboks 393, 981 I Vadso - Postboks 1224, 9504 \Ita I >rittskon.to klientkonto okatilegg post;fi ad okatilig.11()

2 Administrasjonen fremmet deretter saken for Hovedutvalg for utmark og næring, som i møte den 9. februar 2017 vedtok å utsette saken og videre at: «...Administrasjonen undersøker om det er lov og ta betaling for dispensasjonssøknader. Det undersøkes også om Tanafolket kan slippe å betale gebyr, mens folk fra andre kommuner/land betaler for å bruke løyper». I det følgende vil først bli vurdert om det kan vedtas en ordning med lavere eller ingen betaling for kommunens innbyggere mens andre pålegges å betale gebyr for bruk av løypene, og deretter om dispensasjonssøknader kan gebyrlegges. 2.2 Kan det vedtas differensierte lø e eb rer? I denne sammenhengen konsentreres problemstillingen til spørsmålet om det kan vedtas differensierte løypegebyrer mellom kommunens innbyggere og personer utenfor kommunen, slik at eventuell differensiering i forhold til innenbygdsboende ikke blir problematisert, med unntak for en merknad i neste avsnitt. I dette notatet tas ikke stilling til om motorferdsel er å anse som en selvstendig rettighet for befolkningen, men det bemerkes at dersom det dreier seg om «eksisterende rettigheter som tilkommer lokale subjekter, eksempelvis etter bruk i alders tid», kan det gå klar av EØSreglene i medhold av EØS-avtalen artikkel 125 om eiendomsretten (NOU 2007:13 side 294). I den grad det skulle dreie seg om slike rettigheter, må antas at det vil gjelde for bygdefolks tradisjonelle ferdsel i sine områder, og i så fall vil det være grunnlag for å skille mellom innenbygdsboende og andre med hensyn til gebyrer. En slik rettighetsavklaring er imidlertid mer egnet innenfor det rettighetskartleggingsarbeidet som pågår i Finnmark nå enn i denne sammenhengen. Om det vil skje en utredning av ferdselsrettigheter og eventuelt slike rettigheters innhold, vil likevel antakelig avhenge av hvilke krav som fremmes. Tana kommune har som kjent flere åpne scooterløyper. Det antas at mange av disse følger tradisjonelle ferdselsårer som lokalbefolkningen har brukt gjennom lang tid før det ble etablert formelle løyper. Som nevnt over er hjemmelen for å ilegge gebyr for bruk av løypene å finne i forskrift for bruk av motorkjøretøyer i utmark og på islagte vassdrag, nærmere bestemt i 4a, annet ledd, femte pkt. I merknaden til bestemmelsen heter det følgende (Merknader til forskriften 4a, annet ledd, fierde til sjette punktum, siste avsnitt): «Kommunen kan også fastsette andre bestemmelser om bruken av løypene, for eksempel om bruk til bestemte formål eller grupper, eller bestemmelser om betaling. Slike bestemmelser må imidlertid ikke stride mot andre rettsregler (for eksempel prinsippet om ikke-diskriminering i EØS-avtalen). Rammene for adgang til brukerbegrensning følger i all hovedsak av annet regelverk enn motorferdselregelverket, først og fremst EØS-avtalen og prinsippet om ikke-diskriminering. Det er den enkelte kommunes ansvar å sørge for at den ikke innfører ordninger som bryter med EØS-retten eller annet regelverk». Gjennom EØS-avtalen er Norge underlagt reglene om fri bevegelse av varer, tjenester, personer og kapital (de fire friheter). Restriksjoner på de fire frihetene er i utgangspunktet forbudt, men kan likevel anses rettferdiggjort dersom restriksjonen har et legitimt formål og er i overensstemmelse med det E0S-rettslige proporsjonalitetsprinsippet. 2

3 I det videre vurderes om en ordning med differensiert løypegebyr er i samsvar med EØSavtalen Er en ordning med differensiert løypegebyr omfattet av områdetfor defire friheter? Ovennevnte merknad til forskriften om bruk av motorkjøretøy i utmark og på islagte vassdrag synes å forutsette at betaling for løypebruk rent saklig omfattes av EØS-avtalen. Det er likevel ikke tatt konkret stilling til det i merknaden og det vil måtte vurderes spesifikt om et slikt løypegebyr er omfattet av EØS-avtalens saklige virkeområde, det vil si om det her gjelder varer, personer, tjenester eller kapital, jf. EØS-avtalens artikkel 1.1 nr. 2. Advokatfirmaet Thommessen vurderte i en utredning vedrørende bostedskrav for å få løyve til rekreasjonskjøring i Vinje kommune, at kravet både var en restriksjon på den frie bevegelighet av arbeidstakere, retten til fri etablering og tjenestefriheten (Advokatfirmaet Thommessens notat av 17. desember 2013, Vinje kommunes vilkår om lokal tilknytningfor rekreasjonsferdsel med snoskuter: En overordnet EØS-rettslig vurdering). I denne sammenhengen fremstår det mest naturlig å drøfte om løypegebyr kan anses som en «tjeneste» i henhold til EØS-avtalen og dermed er omfattet av den. Tjenester defineres som «tjenester som vanligvis ytes mot betaling», jf. EØS-avtalen artikkel 37. Ved vurderingen er det naturlig å se hen til saker med lignende problemstillinger, for eksempel salg av jakt- og fiskekort. I NOU 2007:13 kapittel 7 er det gjort en gjennomgang av EØS-rettslige problemstillinger. Herunder er tjenestebegrepet drøftet og det er vist til ulike avgjørelser vedrørende dette. Blant annet er det vist til sak for EF-domstolen (i dag EUdomstolen) C-97/98 Jägerskiöld mot Gustafsson, der tildeling av fiskekort mot betaling ble ansett som en tjenesteytelse, men påpekt at betalingen i det tilfellet hadde karakter av vederlag. Videre beskrives at adgangen til offentlige museer omfattes av reglene om tjenesteytelser, men at undervisning på en teknisk skole ikke var tjenesteyting selv om elevene betalte avgifter eller skolepenger som delvis bidrag til driftsutgiftene (NOU 2007:13 side 290). Det heter videre at: «For å avgjøre om offentlige tiltak faller utenfor tjenestebegrepet, må en særlig se på om tiltakene er noe det offentlige setter i verk for å ivareta sine oppgaver overfor befolkningen av for eksempel sosial eller kulturell art eller om dette gjøres av økonomiske hensyn». I dette området, der scooterløyper har vært eksisterende i lang tid, og der kommunene hele tiden har hatt hovedansvaret for dem siden løypene ble etablert formelt og løypenettet utnyttes både av rekreasjonshensyn og som ledd i lokalbefolkningens rettighetsbaserte bruk av naturressursene med bakgrunn i lang tids bruk, kan det argumenteres for at tiltaket iverksettes for å ivareta kommunens oppgaver overfor befolkningen på det sosiale og kulturelle området. Videre er det ikke noe kommersielt hensyn som ligger bak tanken om løypeavgift og differensiering av denne, men kun et behov for å dekke utgiftene til administrasjon og drift av scooterløypene. 3

4 Med hensyn til spørsmålet om jakt- og fiskekort omfattes av tjenestereglene, konkluderte Samerettutvalget II med at det synes «...å avhenge av hvordan en ordning med jakt- og fiskekort nærmere er utformet. En må se på formålet, hvordan virksomheten er innrettet, praktiseringen mv. Dersom det ikke er tale om forretningsmessig drift, men vederlag som skal dekke oppsyn, kultivering osv., bør det med styrke kunne hevdes at ordningen faller utenfor EØS-avtalens tjenesteregler» (NOU 2007:13 på side 291). Det samme må gjelde i forhold til spørsmålet om differensiert løypeavgift og det antas at det er mulig å begrunne at en slik ordning faller utenfor EØS-avtalens saklige virkeområde. I det videre forutsettes likevel at ordningen faller inn under tjenestebegrepet og dermed under EØS-avtalens saklige virkeområde, ikke minst på bakgrunn av at det synes lagt til grunn i merknaden til forskriften, jf. ovenfor Om ikke-diskrimineringsprinsippet Ikke-diskrimineringsprinsippet er slått fast i EØS-avtalen artikkel 4 og omfatter både direkte, skjult og indirekte diskriminering på grunn av nasjonalitet: «Enhver forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet skal være forbudt innenfor denne avtales virkeområde, med forbehold for de særbestemmelser den selv gir.» Når det konkret gjelder tjenester følger det av EØS-avtalen artikkel 36 nr. 1 at det skal «ikke være noen restriksjoner på adgangen til å yte tjenester innen avtalepartenes territoriumfor statsborgere i en av EFs medlemsstater eller en EFTA-stat som har etablert seg i en annen av EFs medlemsstater eller EFTA-stat enn tjenesteytelsens mottager». Tjenestefriheten beskytter også retten til å motta tjenester i andre medlemsstater (Fredrik Sejersted m.fl., EØS-rett, 3. utgave, 2011, side 458). På denne bakgrunn er utgangspunktet at E0S-borgere skal stilles likt i EØS-området med hensyn til å motta tjenester Om clifferensiertløypeavgift utgjør en restriksjon og om det eventuelt likevel kan anses tillatt Differensiert løypeavgift i den formen det er tenkt her, kan ikke anses som direkte diskriminerende i EØS-sammenheng, noe som ville vært tilfelle dersom det var snakk om en ordning der det ble skilt mellom norske borgere og andre EØS-borgere. I denne sammenhengen dreier det seg om et skille mellom kommunens innbyggere og personer bosatt utenfor kommunen, uavhengig av om de bor i Norge eller i andre land. Det må imidlertid legges til grunn at differensiert løypeavgift, utgjør en restriksjon i form av såkalt indirekte diskriminering. Til sammenligning vises til at et typisk eksempel på indirekte 4

5 diskriminering som utgjør en restriksjon, er «bostedskrav, det være seg iform av krav om bosted i en bestemt stat eller iform av krav om bosted i en bestemt region» (Halvard Haukeland Fredriksen m.fl., EØS-rett, 2012 side 65). I denne saken er det riktignok ikke tale om å innføre et bostedskrav for å kunne bruke løypene, men det vil likevel være et skille mellom kommunens innbyggere kontra andre, der kommunens innbyggere isolert sett stilles i en gunstigere posisjon ved at de enten ikke må betale løypegebyr eller betaler en lavere pris enn andre. I praksis vil det derfor dreie seg om et bostedskrav for å nyte godt av den fordelen som lavere eller ingen betaling vil utgjøre. Selv om det legges til grunn at differensiert løypegebyr omfattes av EØS-avtalens saklige virkeområde og differensiering anses som en indirekte diskriminering som utgjør en restriksjon, finnes det unntak som gjør at ordningen likevel kan anses rettferdiggjort. For at et tiltak som innebærer restriksjoner på de fire friheter, skal kunne anses rettferdiggjort, må tiltaket «tjene til å oppnå et legitimt mål,...tiltaket må gjøre dette i overensstemmelse med det EØS-rettslige proporsjonalitetsprinsippet som krever at tiltaket er egnet og nødvendigfor å nå målet, og at det erforholdsmessig i sneverforstand» (Halvard Haukeland Fredriksen m.fl., EØS-rett, 2012 side 74). Her nevnes at når det gjelder direkte diskriminerende tiltak basert på nasjonalitet er de legitime hensynene begrenset til særlig hensynet til den offentlige orden, offentlige sikkerhet og folkehelsen. Når det gjelder indirekte diskrimerende tiltak, kommer også «andre tvingende allmenne hensyn inn som legitime» (Halvard Haukeland Fredriksen m.fl., EØS-rett, 2012 side 75). Det må dermed vurderes om differensiering av avgiften er å anse som begrunnet i et slikt legitimt, allment formål. Det kan slås fast at «både bosettingshensyn, kulturelle hensyn, sikkerhetshensyn og miljøhensyn er anerkjent som allmenne hensyn i EØS-retten» (Advokatfirmaet Thommessens notat av 17. desember 2013, Vinje kommunes vilkår om lokal tilknytningfor rekreasjonsferdsel med snøskuter: En overordnet EØS-rettslig vurdering, side 7). Tana kommunes ønske om differensiering bunner i et ønske om å tilgodese egne innbyggere, som i utgangspunktet må anses å ha en fortrinnsrett til viktige naturressurser basert på langvarig bruk og kommunen anser at slik utmarksbruk er en viktig del av kulturen i området. Det er videre et ønske om å fremme bolyst i kommunen og samtidig å begrense både motorferdselen og ressursutnyttelsen som følger i kjølvannet av ferdselen. At hensynet til bosettingen er legitimt, viste seg blant annet gjennom sak for EFTA-domstolen om det såkalte finnmarkstillegget i barnetrygden (sak E-3/05, ESA mot Norge). EFTAdomstolen fant bostedskravet som er knyttet til finnmarkstillegget rettferdiggjort nettopp av hensynet til å opprettholde bosettingen og Norge fikk medhold i saken. Selv om det i vår sak ikke dreier seg om å yte ekstra tilskudd til lokalt bosatte, men å la kommunens innbyggere slippe å betale eller betale mindre enn andre, er likevel en del av motivasjonen den samme, nemlig å fremme bolyst og dermed bidra til opprettholdelse av bosettingen. 5

6 Utmarksbruk og lokale rettigheter til slik bruk er en viktig del av kulturen i Tana. Som nevnt over er det ikke mulig innenfor rammene av dette oppdraget å utrede om motorferdselen i seg selv utgjør en rettighet. Det er imidlertid klart at motorferdsel i Tana i stor grad skjer som et middel for å kunne utøve det som må anses som eksisterende rettigheter for den lokale befolkningen, herunder jakt og innlandsfiske. Jeg viser her til det pågående rettighetskartleggingsarbeidet i Finnmark, der det er fastslått at lokalbefolkningen har opprinnelige, selvstendige rettigheter til ulike former for ressursbruk, herunder jakt og fiske. Se for eksempel Finnmarkskommisjonens rapport for felt 2 Nesseby punkt 8.2.8, som er et område det er naturlig å sammenligne med. Utmarksdomstolen har som kjent behandlet en sak mellom Nesseby bygdelag på den ene siden og FeFo og reinbeitedistrikt 5/6 på den andre siden og kommet til at lokalbefolkningens rettigheter også skal forvaltes av lokalbefolkningen selv. Saken vil ventelig også bli behandlet av Høyesterett. På grunn av historikken i området, herunder befolkningens langvarige bruk av naturressursene, er det intet som tilsier at det ikke vil bli anerkjent minst tilsvarende rettigheter i Tana, som i andre områder som allerede er utredet av kommisjonen. Hensynet til de eksisterende rettighetene til ulike former for ressursbruk, må anses som legitime og kunne begrunne en differensiering. For øvrig viser jeg til at Samerettsutvalget II pekte på at for «regler som vurderes i tilknytning tilfriluftsliv, kan det blant annet hevdes at muligheterfor friluftsaktiviteter er viktigfor å stimulere til bosetting og opprettholdelse av en levende kultur og at lokalboende derfor bør ha størst mulig rett til utnyttelse av naturressurser». Videre peker utvalget på at hensynet til «den samiskefolkegruppen bor anses å være et selvstendig allment hensyn» (NOU 2007:13 side 295). Tana kommune er en samisk kommune og utmarksbruken som ferdselen langs løypene knytter seg til, har sin basis i langvarig og hovedsakelig samisk bruk, slik at hensynet til at den lokale bruken skal ha et visst fortrinn fremfor andres bruk, må anses å være et legitimt hensyn. Gebyrlegging av løypebruken vil kunne medføre en viss begrensning av motorferdselen og ressursuttaket og er til dels motivert i slike hensyn. Dette er miljøhensyn som må anses som legitime. Uten noen begrensninger i form av for eksempel differensiering av løypegebyr, kan det potensielt være et enormt tilfang av brukere av løypene. En slik utvikling av scootertrafikken langs løypene i Tana vil neppe være bærekraftig med tanke på ressursgrunnlaget. Det gjelder her områder som i all hovedsak har vært benyttet av den nærmestboende befolkningen gjennom tidene og ressursene har vært forvaltet av denne gruppa med tanke på fortsatt fremtidig bruk. På denne bakgrunn konkluderes med at differensiert løypeavgift må anses å være begrunnet i flere legitime formål. I tillegg til at tiltaket må ha et legitimt formål, må det det oppfylle proporsjonalitetsprinsippet, som «gir anvisningpå en tredelt test: av tiltakets egnethet, av dets nødvendighet og av dets forholdsmessighet i sneverforstand» (Halvard Haukeland Fredriksen EØS-rett, 2012 side 77). 6

7 Det må legges til grunn at ordninger som tilrettelegger for gratis eller rimelig bruk av løypenettet for kommunens innbyggere, er egnet til både å fremme bolyst, til en viss grad å ivareta rettigheter og til å begrense ressursutnyttelsen. Når det gjelder ivaretakelsen av den retten til utmarksbruk som kommunens innbyggere må anses å ha, må legges til grunn at en helt ubegrenset tilstrømning av personer utenfra som bruker løypenettet og fiskevaimene, vil kunne føre til at lokale blir fortrengt fra sine tradisjonelle områder. En restriksjon som det er tale om i dette tilfellet, kan til en viss grad bidra til å begrense en slik utvikling. Tiltaket må videre anses nødvendig da det neppe er andre måter å begrense tilgangen på. Det måtte i så fall være å innføre et mer inngripende tiltak, som et krav om å bo i kommunen for å kunne bruke løypene. Jeg nevner her at Vinje kommune tidligere hadde regler om et slikt bostedskrav, men at det nå er fiernet da det ble vurdert å stride mot EØS-regelverket. Ved vurderingen av om tiltaket er forholdsmessig skal «det inngrepet som tiltaket gjør i grunnfrihetene,...holdes opp mot målsetningen» og det må vurderes om «inngrepet er så stort at det står i et urimeligforhold til målsetningens betydning» (Halvard Haukeland Fredriksen m.fl., EØS-rett, 2012 side 84). Selv om en ordning med differensiert løypeavgift i utgangspunktet vil utgjøre en restriksjon, innebærer det likevel ikke i prinsippet utestengelse av noen. Alle vil ha tilgang til bruk av løypenettet, både kommunens egne innbyggere, norske borgere bosatt utenfor kommunen og bosatte i andre land, kun med den forskjell at kommunens innbyggere enten ikke betaler gebyr eller betaler mindre enn andre. Dette står ikke i et urimelig forhold til de hensyn til lokal bosetting, rettigheter og regulering av ressursbruk som søkes ivaretatt gjennom differensieringen. I tillegg vises til at det må anses rimelig å pålegge personer bosatt utenfor kommunen å betale noe mer enn kommunens innbyggere, all den tid iimbyggerne allerede i utgangspunktet bidrar til finansiering av drift og administrasjon av scooterløypene gjennom den skatt de betaler til kommunen. Som før nevnt ligger det ikke kommersielle hensyn bak ordningen, og inntektene går direkte til å dekke drift og administrasjon av scooterløypene, det vil si utgifter til saksbehandling, stikking av løypene, kartfesting, risiko- og sårbarhetsanalyser mv. Det fremstår ikke som rimelig eller som likebehandling at kun kommunens innbyggere skal betale for dette gjennom sin skatt til kommunen, mens bosatte utenfor kommunen skal kunne benytte løypenettet uten å bidra til å dekke disse utgiftene. Det må etter dette kunne anføres at differensiering av løypeavgift både er begrunnet i legitime formål og er egnet, nødvendig og forholdsmessig Avsluttende drofting Oppsummert vises til at det ovenfor er forutsatt at en differensiert løypeavgift kan falle inn under EØS-avtalens saklige virkeområde som en «tjeneste» og må sies å utgjøre en restriksjon på tjenestefriheten, men restriksjonen er begrunnet i legitime formål og oppfyller proporsjonalitetsprinsippet. Det skal derfor være mulig å innføre en slik ordning. Det 7

8 bemerkes likevel at dette spørsmålet ikke er autoritativt avgjort verken i norsk rett eller EFTA-domstolen slik at det hefter usikkerhet ved konklusjonen. I den forbindelse vises til at lignende problemstillinger har vært vurdert annerledes, jf. særlig eksemplet fra Vinje kommune nevnt ovenfor. I tillegg vises til at FeFo har valgt å ikke gjeninnføre den såkalte 5 km-sonen, fordi FeFo vurderer at ordningen ikke kan innføres med hjemmel i finnmarksloven og vil være problematisk i forhold til EØS-avtalen (se særlig FeFostyresaker 57/2007, 20/2010 og 06/2014). Advokatfirmaet Hjort gjorde en utredning for FeFo i 2013 om dettte spørsmålet og konkluderte blant annet med at en 5 km-sone ville være i strid med EØS-avtalen (Advokatfirmaet Hjort, Forslag om innføring av enfemkilometersone for utlendingersfiske i Finnmark Finnmarkseiendommens rettslige handlingsrom, 9. desember 2013). På den annen side vurderte Sametinget at ordningen kan gjeninnføres (Sametingets brev av til Finnmarkseiendommen, Angående femkilometerssonen i Finnmark Betenkningenfra adv.firma Hjort). I tillegg har professor Øyvind Ravna uttrykt om Hjorts rapport at konklusjonen kunne blitt den motsatte (htt s:// mi/ra ort-bade-foro -imot-5-km-re el Det er med andre ord rom for å innta ulike synspunkter på om ordninger som til en viss grad forfordeler lokale innbyggere/innbyggere i en region, er i samsvar med EØS-avtalen. Spørsmålet er hvilken strategi Tana kommune skal velge. Dersom kommunen vil være helt sikker på å gå klar av EØS-rettslige problemstillinger, er alternativene å enten ikke innføre løypeavgift, eller å innføre en avgift som er lik for alle uavhengig av bosted. Eventuelt kan kommunen velge å innføre en differensiert avgift. Selv om det hefter noe usikkerhet ved dette, er det som nevnt over mange momenter som taler for at en slik ordning kan rettferdiggjøres. I tillegg til det som allerede er nevnt, viser jeg til at det allerede finnes flere ordninger i nasjonal rett som stiller krav om bosted i Norge i tilknytning til ressursutnyttelse, uten at disse har blitt underkjent. Om dette siteres fra advokatfirmaet Thommessens notat av 17. desember 2013 om Vinje kommunes vilkår om lokal tilknytning for rekreasjonsferdsel med snøskuter, note 17: «Det skal dog nevnes at offentligrettslige krav om nasjonal eller lokal tilknytning for så vidt ikke er unikt for Vinje kommune, og at denne typen krav har vært til behandling hos EFTAs overvåkningsorgan (ESA) i en rekke saker. Fjellova 23 oppstiller et krav om bopel i Norge for rett til jakt i statsallmenning, og for jakt i annen statsgrunn følger et krav om norsk statsborgerskap eller ett år med bopel i Norge av viltloven 31. Lakse- og innlandsfiskloven 22 har et tilsvarende krav om bopel i Norge siste år som også fnmes i lov om utnytting av statsallmenninger 23. Et eksempel på tildeling av særskilte rettigheter til personer med lokal tilknytning følger av finnmarksloven 23 (2). Praksis viser unektelig en viss skepsis fra ESAs side til å gå inn i materien: ESA sendte allerede i 2001 et såkalt åpningsbrev til Norge med påstand om at bostedskravene i fiellova og lakse- og innlandsfiskeloven utgjorde ulovlig diskriminering. Saken ble deretter liggende i flere år, og basert på noe tvil i forhold til jussen og at klager ikke lenger viste interesse for saken, ble denne saken til tross for ESAs initiale saksåpning likevel lukket i 2006 (vedtak 311/06/COL). ESA tilskrev på ny norske myndigheter i 2007 med fokus på vilkår for jaktrettigheter. Denne saken ble initiert på bakgrunn av syv klager ESA mottok fra svenske jegere, men også denne ble lukket, jf vedtak 251/09/COL av 10.juni » Ordninger med bostedskrav for å kunne utnytte ulike ressurser er med andre ord ikke ukjent i Norge. Differensiert løypeavgift ville ikke skille seg nevneverdig ut i denne sammenhengen. 8

9 Ved en eventuell prøving av en ordning med differensiert scooterløypeavgift i Tana kommune, er det videre relevant å se hen til at det var et «utgangspunktfor Norge under EØSforhandlingene at samiske interesser og rettigheter ikke skulle bli skadelidende» (NOU 2007:13 side 279). Det er for øvrig også et moment at det i Utsjok er gratis for kommunens innbyggere å bruke finske Metsåhallitus" løyper. For Utsjok kommunes vedkommende fremgår dette av nettsiden htt :// h. Forutsetningsvis legges til grunn at utenforstående må betale for bruken. Jeg er ikke kjent med om denne ordningen har vært drøftet opp mot EU/EØS-regelverket, men det forhold at ordningen gjelder i Tanas nabokommune i EU-landet Finland, taler selvfølgelig for at det også i Tana må kunne innføres en tilsvarende eller lignende ordning. 3. Om gebyrlegging av dispensasjonssøknader Det er undersøkt om det kan kreves gebyr for behandlingen av dispensasjonssøknader. Slikt gebyr kan bare kreves dersom det blir fastsatt etter forskrifter gitt i medhold av forvaltningslovens 27a, jf. rundskriv T-1/96 punkt Slik forskrift er ikke gitt og jeg kan derfor ikke se at det finnes hjemmel for å kreve gebyr for behandling av dispensasjonssøknader. Det nevnes likevel at Balsfjord kommune har en ordning med betaling for kartproduksjon i forbindelse med dispensasjonssaker. Se htt s:// ord.kommune.no/motorferdsel-iutmark no.html, der det heter følgende: Gebyr: Alle som søker om dispensasjon må sende inn kart med inntegnet løypetrase som vedlegg til søknaden. Vi tegner nye kart i vårt system som skal brukes sammen med dispensasjonen. Kartproduksjonen koster kr. 566,- pr Jfr. Betalingsregulativ vedtatt i kommunestyresak 106/2014, Ved en eventuell fornyelse av dispensasjonen, hvor vi kan bruke de samme kartene, tar vi ikke betalt. Tana bru, 2. mars 2017 Anne Marit Pedersen 9