Artikkel i Norsk Antropologisk tidsskrift (15) 4, 2004 Av Ingun Grimstad Klepp STATENS INSTITUTT FOR FORBRUKSFORSKNING.

Transkript

1 Artikkel i Norsk Antropologisk tidsskrift (15) 4, 2004 Av Ingun Grimstad Klepp STATENS INSTITUTT FOR FORBRUKSFORSKNING Farlige farger En analyse av boken Skikk og bruk, ukeblader, intervjuer og klær viser at farger er farlige fordi de bryter med en borgelig estetisk nøkternhet og fordi de henviser til kjønn på en gal måte. Men i argumentasjonen for denne selvpålagte askese brukes økonomiske og praktiske begrunnelser, samt ideen om farger som kledelige. I praksis kan det kledelige underordnes ideologien som er knyttet til fargene. Det individuelle og personlige brukes som klesvanenes mantra, og som kamuflasje for disiplinering. Under arbeidet med et prosjekt om klesvaner og avhending av klær blant voksne kvinner (Klepp 2001) i, ble jeg interessert i uttrykkene farlige farger, å være redd farger og forsiktig med farger. Utrykket kan også brukes motsatt; Jeg er ikke redd skarpe farger. Informantene kunne også si de var glade i farger. Selv faller jeg uten tvil inn under det sistnevnte. Jeg har fått mye positiv oppmerksomhet for bruk av klare sterke og mange farger, også utrykt som du er sannelig ikke redd farger!. Derfor undrer jeg; hva er det jeg burde være redd? Hva med farger er farlig? Farer har ikke vært noe sentralt tema i kles- og moteforskning, og heller ikke i forbruksforskningen som den er en del av. Riktignok blir forbruk ofte forstått negativt, som en fare for naturens og/eller kulturens ressurser med begreper som miljøbelastning og kommersialisering. Men forbruket i seg selv har blitt forstått med utgangspunkt i behov, ønsker og lyster. I innledningen til The world of goods oppsummerer Mary Douglas antropologisk kunnskap om forbruk som nettopp kunnskap om hvorfor mennesker ønsker seg ting (Isherwood & Douglas 1979). Praksisorienterte studier av klessforbruk har sett på klær som en måte å skape seg selv (Meyer 2001, Steen 2000). Et vesentlig begrep i denne sammenheng er identitet. Det paradoksale i at sminke og klær i overensstemmelse med allmenne estetiske kategorier, vil dra oppmerksomheten bort fra det individuelle og dermed også gjøre personen mer til et objekt, diskuteres i liten grad (Greer 1970, Tjønneland 2002, se for øvrig Strathern 1979). 1

2 I intervjumaterialet var det påfallende at kvinnene visste mer om hva de ikke ville ha, og ikke våget å gå med, enn om hva de likte. Jeg ble derfor begeistret for artikkelen Fashion and Anxiety der Daniel Miller og Alison Clarke hevder at redselen for å dumme seg ut er et avgjørende element i kvinners valg av klær (2002). De knytter angsten til kleskonvensjoner og til vanskelighetene med å tolke disse i en tid preget av frihet og normoppløsning. Med henvisning til Habermas argumenter de for at vi pålegger oss selv en stadig større byrde i å skape våre egne normer, samtidig som samfunnets felles normleverandører har svekket sin betydning. Noe av den samme utviklingen kan utrykkes gjennom Foucaults begreper om ulike maktrelasjoner. Han bruker dominans til å beskrive en relasjon der det ikke er tvil om hvem som er herre (Foucault 2002, Neumann & Sending 2003). Detaljerte regler for hvilke klasser som hadde lov til å bruke tekstiler i ulike materialer, teknikker og farger er nærliggende eksempel på dette. I Norge hadde vi slike forbud mot luksus, i perioden mellom 1303 og begynnelsen av 1800-tallet (Grieg 1948). Hvilke farer fargene eller annen luksus innbar var da enkelt å finne i lovenes strafferamme. Dagens klessnormer er i liten grad nedfelt i lover, likevel følges de. Det særegne ved et regelverk som følges og håndheves av den samme gruppen fanges inn gjennom Foucaults konseptualisering av regjering (gouvernementalitè). Her fokuseres det på hvordan individet regjerer seg selv. Makt må dermed forstås som noe individinternt (se også Foucault 2002, Neumann & Sending 2003). I denne artikkelen vil jeg diskutere hva som gjør det mulig å være redd farger ved å se på kleskonvensjonene slik de kommer frem i boken Skikk og bruk (1960), i ukeblader og i klesvaner slik de blir beskrevet og praktisert av kvinner jeg intervjuet i Klær som kamuflasje og synlighet Farer har ikke alltid vært fraværende i klessforskningen. Den danske kunsthistorikeren Broby- Johansen, mente at klærs opprinnelige funksjon var kamuflasje i forbindelse med jakt (Broby- Johansen 1953 og 1971). Kamuflasjeteorien er videreutviklet og brukes blant annet som forklaring på hvorfor grått og sort oppfattes som urbant, mens mosegrønt og kaki er farger som passer i naturen. Det motsatte av kamuflasje er bruk av farger for å synes. Den røde fjellanorakken, eller de oransje overlevelsesdraktene til sjøs forhindrer oss i å forsvinne i hvit eller blå usynlighet. Denne synligheten vil igjen være avgjørende for sikkerhet i mer eller mindre overført betydning. Som kulturforsker er jeg selvfølgelig skeptisk til å tillegge slike naturdeterministiske forklaringsmodeller stor vekt, og må uansett spørre: I hvilke miljø vil de ulike fargene gi 2

3 trygghet, for hvem og mot hva? De farer som Miller og Clarke beskriver handler ikke om løver og tigere, men om andre menneskers meninger. Faren er dermed ikke for lite eller mye synlighet i seg selv, men en feil form for synlighet. Riktig form for synlighet har med fargers symbolske betydning å gjøre. Her finnes også rikelig med naturdeterministiske forklaringer av typen; blått-himmel-evighet, eller rødt-blod-lidenskap-kjærlighet. Det er elementær antropologisk kunnskap at farger har ulike betydning i ulike kulturer ii, på samme måte som det er allment akseptert i samfunnsvitenskapene at smak er relatert til klasse (Gronow 1997). Men dette har ikke fått gjennomslag i hoveddelen av det som skrives om klær og fargevalg, og slett ikke i det materialet denne artikkelen bygger på. Klesekspertenes fargeråd Det er vanlig å hevde at klesdrakten i det vestlige moderne samfunn preges av mote. Motens mest karakteristiske uttrykk er hastige og fortløpende endringer i hvordan klær ser ut og brukes (Entwistle 2000). Men klesvanene preges også av underliggende normer av mer varig karakter. Disse har i liten grad vært gjenstand for forskning og de oppfattes ofte som så selvsagte at de ikke blir usyndlige. Hvilke deler av kroppen som må tildekkes i samvær med andre, blir først et spørsmål i møte med andres normer. Vi diskuterer ikke om det er kvinneundertrykkende at bare menn har lov å gå med bar overkropp i svømmehallen. For å prøve å skille mote i fargebruken fra de mer stabile normer, og for å se på endring og stabilitet i normene har jeg valgt å se på klesrådene på to ulike tidspunkter. Jeg har begrenset dette til å se på omtalen av farger i boken Skikk og bruk fra 1960 og i årgangen 1999 av damebladene Elle, Tique og KK iii. Både boken og bladene kan betraktes som det Foucault betegner som privileged speakers (Dreyfus & Rabinow 1983). De har autoritet når de uttaler ser om klær. Skikk og bruk er eksplisitt et verk om normer. Boken tar utgangspunkt i Den personlige usikkerhet som råder i det nye samfunns omgangsformer (Brøgger 1960), og tar stilling til forholdet mellom normer (som omtales som former), frihet og usikkerhet. Gjennom kunnskap om formene blir vi frigjort fra dem, og først når vi kan notene utenat kan vi slippe vår personlighet fri. Ukebladene fokuserer mer på mote og er mindre eksplisitte om normer. Men spesielt KK har likevel noe felles med Skikk og bruk i ambisjonene om å gi råd og derved være opplysende og oppdragende. Skikk og bruk har en grundig gjennomgang av hva som skal til for å være velkledd i ulike situasjoner (Brøgger 1960). Omtalen av farger bygger på to prinsipper: 3

4 Fargene og fargesammensetningene er objektivt mer eller mindre pene eller harmoniske Fargene er mer eller mindre kledelige i forhold til den enkelte og i forhold til nordiske mennesker. Kledeligheten sees i forhold til personens egne farger (hud og hår), samt figur Man er i følge Skikk og bruk velkledd med pene farger som står til hverandre og man bør derfor holde seg til noen få kledelige farger (Brøgger 1960). Hovedfargen må være diskret og gå sammen med en rekke andre farger. Den ideelle hovedfargen er svart, som går til alt. Et minus er at den er farlig og hard. Blått i dype nyanser, grått og brunt og dype grønnfarger er kledeligere enn svart for de fleste mennesker. Alle større og dyrere plagg bør kjøpes i hovedfargen. De rimeligere klærne skal sikre variasjon og fornyelse og eventuelt at moten følges. Boken beskriver detaljert hva som går sammen, samtidig er den uklar. De står både om de strenge prinsippenes ramme og om raffinerte fargesammensetninger som går på tvers av disse. De strenge prinsippene er regler som at komplementærfarger står til hverandre men må ikke være for sterke. En annen regel er at i en sammensetning av tre farger skal ha like mellomrom på (farge) sirkelen. De raffinerte fargesammensetningene har med fargesans å gjøre og her refereres det bare kort til Parisiske moteskapere som det ene året setter svart og blått sammen, det neste fiolett eller blått og grønt. Det er grunn til å tro at disse tre eksemplene samtidig er eksempler på brudd på de strenge prinsippene, i hvert fall er de verken komplementære eller i treklang. Det kledelige har med forholdet til individets hud og hårfarge å gjøre, men også med kropp. I følge Skikk og bruk må den som vil være velkledd ikke lukke øynene for kroppens små eller store skavanker. Mens kroppen er det vi har fått i gave, er figuren det vi gjør ut av kroppen. Mer enn for de harmoniske fargene og fargesammensetningene er det her snakk om lover. Lyse farger i lodne materialer gjør større, mens mørke farger og glatte, matte stoffer gjør mindre. Store mønstre og oppsiktsvekkende farger trekker oppmerksomheten til seg, så hvis man hører til de kraftige, tar man seg bedre ut i småmønstrede og diskrete plagg (Brøgger 1960). Vi kan her se at farger var farlige også på 1960-tallet. Direkte ble dette uttalt ved at sort er farlig, men også i at sterke farger generelt burde unngås. Sterke farger kan få en ren sjokkvirkning. De omtales som grelle og mindre kledelige. I tillegg fører de til større pengeforbruk fordi de må skiftes ut fortere og trekker for mye oppmerksomhet mot kroppens defekter. Den velkledde er en nøktern og behersket person som heller bruker litt for lite en litt 4

5 for mye farger og pynt. I følge Skikk og bruk er fargene farlige fordi de kan vise at eieren har dårlig fargesans, og dårlig smak. Fargerike klær er uøkonomiske og gir bæreren for mye oppmerksomhet. Vi forflytter oss nå 40 år frem i tid. Detaljerte råd for klær og bekledning finnes ikke lenger i Skikk og bruk bøkene iv, men derimot i damebladene, spesielt KK. Oppbygning av garderoben med nøytrale basisfager er uendret. Grått er flott i kombinasjon med både sterke og duse farger. Som basisfarge er den mildere og mer kledelig en svart, til de fleste. Med et så nøytralt utgangspunkt kan du sette ditt personlige preg med yndlingsfargen på tilbehør og småplagg (KK39/99:14 bilag). Hva som oppfattes som nøytralt er lite endret nøytralt svart, grått, marine og beige (KK39/99:22 bilag). Med basisfarger blir det lettere å pakke når du skal ut å reise. Det gir et helhetlig og vel gjennomtenkt inntrykk. Få farger gjør at alt passer sammen (KK39/99:20 bilag), noe som er ekstra viktig når økonomien er dårlig (KK35/99:84). Dermed trenger en mindre tid til å kjøpe, pakke og velge klær. I omtalen av kledelighet er fortsatt fargen på hud og hår vesentlig: Inger Marits naturlige farger og gylne hud gjør at alle jordfarger er nydelige til henne (KK 40/99:54). Kledelighet har også sammenheng med figuren: Til store jenter er rådet bruk gjerne mørke farger som gjør deg mindre (KK37/99:54). Samme farge hele veien gir høyde og virker slankende (KK41/99), mens den som er høy kan gjerne dele opp figuren i kontraster (KK32/99:45). I forhold til Skikk og bruk legges det mindre vekt på de strenge prinsippene enn på nye, fine fargesammensetninger. Leseren oppfordres til å sette sammen farger på en måte som bryter med gamle regler (Tique 1999:6:54). De forutsettes dermed at reglene er kjent. Men mer vekt legges på det personlige med yndlingsfarger og personlig preg. Også i omtalen av kledelighet trekkes det personlige inn, men da mest som type og stil. En nydelig rødfarge passer godt til hennes ny friske stil (KK27/99:46). Til en viss grad kan det se ut som om personlighet, da forstått som noe mer varig, danner utgangspunkt for fargevalg. Anita som har et sprudlende vesen får vite at oransje og rustrødt er flott til henne. Her trekkes fargenes meningsaspekter inn; svart signaliserer jo heller det litt forbudte (Tique 7/99:48), mens rødt er den sterkeste signalfargen (Tique 6/99:54). Valg av farger kan brukes til å fremheve deler av personligheten. I forhold til Skikk og bruk gir damebladene mer konkrete eksempler og er i høyere grad knyttet til enkeltpersoner. De fremstår mer som inspirasjon for å finne sin egen personlige stil, mens Skikk og bruk mer åpenlyst legger vekt på tilpassing til eksisterende 5

6 normer. Likevel kan en sammenligning si noe om stabilitet og endringer knyttet til forståelsen av fargevalg. Vektlegningen av basisfarger står like sterkt i begge tidsepoker og begrunnelsene er langt på vei de sammen. På 1990-tallet står riktignok det praktiske i forbindelse med reiser og det å spare tid sterkere. Hovedpoengene er likevel de samme: Forståelsen av farger som mer eller mindre kledelige både i forhold til egne farger og figur, er påfallende lik. Bladene legger i forhold til Skikk og bruk mer vekt på farger i forhold til personlighet og på variasjon i klesbruken. Samtidig kan dette synes tvetydig i og med den enormt dominerende posisjonen årets motefarge grått hadde, både i personlige råd og generelle omtaler. Hva er det så som er farlig ved fargene? Farger er fortsatt uøkonomiske og upraktiske. De kan gi bæreren for mye uønsket oppmerksomhet. Faren for å blottlegge sin dårlige smak, eller dårlige fargesans ved å sette sammen farger som ikke passer, synes imidlertid å ha blitt svekket. Vi skal nå forlate de velmenende, profesjonelle hjelperne, og se på hvordan en gruppe kvinner selv forstår og begrunner sine fargevalg. Men først litt om et helt sentralt begrep både blant de profesjonelle og blant kvinnene. Farger og kledelighet Et mye brukt system i fargelæren er fargesirkelen. De fargene som står mot hverandre på sirkelen kalles komplementære, et utrykk som også ble brukt i Skikk og bruk. Komplementærkontrasten er den sterkeste kontrasten mellom to farger. Når det snakkes om at mennesker kler bestemte farger bygger dette på at farger fremhever og endres av omliggende farger. Noen av årsakene til dette er det som kalles simultankontrast og suksessiv kontrast (Reinhardtsen, Kvernsmo & Gundersen 1988). Øyet får oss til å se den komplementære fargen, hvis den ikke finnes allerede, enten som et etterbilde eller ved å endre omkringliggende farger. Derfor vil en rød list se rødere ut mot en grønn vegg, enn mot en gul. Ansiktsfarger er lyse og fargesvake og dermed lett påvirkelig av fargene omkring. Å kle en farge vil vanligvis si at den får ansiktsfargen til å se mer gyllen ut. Ansiktsfarger som tenderer mot det gulgrønne eller rosa med blåskjær anses som mindre heldige. Derfor kler ikke folk med lys, rødlig hud, gult, og de med gulaktig ikke rødt. Det finnes en rekke kommersielle aktører som spesialiserer seg på denne formen for fargeanalyse. 6

7 Felles for de ulike fargeanalysesystemer er at de omtaler kledelighet som fast og uforanderlig. Det er riktig så lenge vi snakker om fargenes optiske virkning. Men hvilken ansiktsfarge som er den ettertraktede er ikke bestemt en gang for alle, og deles ikke av alle. Mine farger og det jeg kler Da de 24 kvinnene rundt 40 år fortalte meg om sine valg av klær sto kledelighet helt sentralt og innenfor dette temaet var farger viktig. Kledeligheten er i kvinnenes fortellinger mer knyttet til egne farger enn til figur. Kvinnene mente selv de var blitt flinkere til å se hva de kler. Flere av dem hadde også gått til fargeanalyse, eller ønsket å gjøre det. Erfaringene var blandet. For noen hadde fargeanalysen vært en a-ha opplevelse og de hadde blitt sikrere og fått en mer helhetlig garderobe. Jeg hadde jo blant annet rødt, ikke sant, og det er jo ikke min farge, og etter det sluttet jeg helt kategorisk med å kjøpe det. Andre opplevde at fargeanalysen bare bekreftet det de viste fra før. Annie Grove-White har analysert hvordan en gruppe kvinner foretok klesvalg før og etter besøk hos en fargekonsulent (Grove-White 2001). Hun skriver at fargen er en primær egenskap ved kleskjøp og noe kvinnene i utgangspunket følte seg svært usikre på. Deres strategi var å velge sort eller veldig mørke farger og innskrenke seg til yndlingsfarger. Sort ble valgt fordi det var trygt og kontrollerbart. Fargeanalysen gjorde kvinnene sikrere, og mer i stand til å leke med moten. Clarke og Miller har studert et fargeanalysefirma og viser hvordan det benytter seg av motens terminologi, og samtidig tilbyr et system som hever seg over moten. Ved å finne din stil og det du kler skal kvinnen bli mer uavhengig av motens luner. Både mitt materiale, og de to refererte undersøkelsene viser at kvinner oppfatter klærnes farger som vesentlig og som et problem. De kvinnene i mitt materiale som hadde et bevisst og verbalt forhold til sine klesvalg, brukte begreper som vi møtte i litteraturen. De snakket om tidløse farger i kontrast til motefarger og om basisplagg og basisfarger. I tråd med hva Clarke og Miller skriver gjør det å beherske et system utenfor moten, det enklere og bruke moten positivt. I argumentasjonen for basisfager og basisgraderobe står økonomi sterkt: Jeg prøver å bygge opp en sånn kombinasjonsgarderobe, det tror jeg er veldig økonomisk. Fargerike plagg eller trendy fasonger var greit så lenge prisen ikke var så høy, for en mørk farge vil jo holde seg litt lenger. Det siste argumentet kan virke litt vikarierende. Informantene hadde i praksis større problemer med å bevare en mørk bukse mørk, enn en lys, lys, spesielt dersom 7

8 den er av bomull. Det økonomiske har også med at et plagg med masse sterke farger vil hun ikke orke å gå med så mye. Dermed mente de at det var mer lønnsomt å ha fargerike småplagg som tilbehør til nøytrale plagg. Kvinnene uttrykte et ønske om endringer de ikke fikk til. En kvinne hadde mange sortkledde venner og brukte selv mye sort. Selv om hun ble lei av det evinnelige sorte ( ), føler du deg veldig skrikete når du tar på deg noe veldig fargerikt. Resultatet ble som regel mer ubrukt tøy i skapet, og ingen endring i klesspraksisen. Kvinnene fortalte at de kjøpte klær i farger de vanligvis ikke brukte for å bli flinkere til å bruke dem, men de ble ofte ikke brukt. I sin omtale av farger beskrev kvinnene sine opplevelser veldig fysisk, f. eks helt grøss. Farger beskrives som fysisk ubehagelige. En svart bukse brukte jeg et kvarter og så måtte jeg bare ta den av meg. Å forklare hvorfor er vanskelig, men det føles straks klærne var på og bæreren tenkte seg inn i den sosiale situasjonen de skulle brukes. Kunnskap om klærnes sosiale gangbarhet er langt på vei kroppsliggjort (se også Klepp 2001). Kledelighet var det store tema for kvinnene, men å kle og å like, var ikke det samme. Enkelte følte de hadde lav kompetanse på farger. Nei, jeg synes fargene er fine, men om jeg kler dem...?. Andre var mer sikre på sine klessvalg, men sa de ikke behersket fargenes kledelighet fullt ut. Enkelte fortalte at de ikke fulgte systemene for kledelighet: Svart det skal man jo ikke bruke, sier man da, men jeg trives da godt med det likevel, så da bruker jeg det. En kvinne med en frikete ungdomstid, hadde vært til fargeanalyse men; de fargene jeg liker, de liker jeg, og dem går jeg bestandig tilbake til. Hun burde bruke blåfarger, men hun likte og brukte sånne brune og oransje. Meninger som assosieres med farger kan være viktigere enn kledelighet. Mørk blått er ikke bare en kledelig farge, det er også en farge forbundet med konservatisme, og en sossete stil, noe hun absolutt ikke ønsket å assosieres med. Forholdet mellom valg av klær og fargenes mening kommer ofte bare indirekte frem. Basisfargene sto sterkt hos kvinner med bakgrunn i konservative ungdomsmiljøer. Hos dem syntes også redselen for farger å være mer uttalt for grått og sort har vært sånne ufarlige farger i alle år og det er greit å kombinere med andre farger. Hvis jeg har det så er jeg redda. Kvinnene snakket mye om kledelighet, men gjennom det de faktisk brukte kom også fargenes tillagte mening eller ideologi frem. Det var kvinner med en konservativ ungdomstid som brukte marineblått, grått og hvitt, uansett hva de måtte kle. Og det skal mer enn en fargeanalyse til å få en politisk radikal til å velge marineblått. Bruken av det økonomiske argumentet kan også se litt underlig ut. Det er påfallende at det er kvinner med god råd og 8

9 mye klær som brukte det. Det var lite annet ved deres klesvaner som gikk i retning av sparsommelighet. En mer rimelig tolkning av de økonomiske argumentene er at det er en legitim måte å argumentere på og at det bidrar til å fremstille fortelleren som en kompetent klesbruker. Kvinnene gjenga en argumentasjon som fantes i samtidens ukeblader, og som har lange tradisjoner innen borgelige klesråd. Det undersøkte materialet argumenterer for en estetisk nøkternhet som blant annet innebærer få mørke og dempete farger. Denne nøkternheten kan forstås som et vesentlig kjennetegn ved den vestlige borgelige kultur (Weber 1995), som et kjennetegn ved de høyere klassers smak (Bourdieu 1986), eller som en maskulin estetikk i forhold til en feminin (Sparke 1995). Skikk og bruk forankrer dette eksplisitt i begreper om å være velkledd, men også i god og dårlig smak og i fargesans. Damebladene og de intervjuede kvinnene ga nøkternheten en mer entydig økonomisk og praktisk begrunnelse, der verken ideologi eller klasse inngikk. På samme måte som de brukte kledelighet som begrunnelse, selv om dette i praksis kunne underordnes fargenes ideologiske betydning. I hele materialet står tanken om kledelighet sentralt. Jeg mener at dette kravet om at klær skal være kledelige og eventuelt også i overensstemmelse med bærerens personlighet, bør forstås som en klesnorm, og dermed som noe overindividuelt strukturerende. Men normen omskrives til et begrepsapparat der det individuelle og personlige vektlegges. Det er påfallende at det kledelige alltid er det som får den høye til å se lavere ut, den bleke til å se gylden ut, og den runde tynnere. Det er dermed et system for å få frem det konforme i tråd med det kosmetiske paradokset jeg har referert til tidligere. Begrepet kledelighet gjør det mulig å argumentere for en bestemt type estetikk - f.eks. siste mote eller borgelig nøkternhet - i et språk som om dette er begrunnet i det individuelle og personlige. Kledelighet er dermed et egnet begrep for regjering. Svært få av oss oppfatter kledelighet som en norm. Normene vil ofte være ubevisste og selvfølgeliggjorte og forstås som noe naturlig. Avvik fra klesnormer blir derimot tolket som uttrykk for manglende utvist smidighet i samkvem med andre, og medfører skam (Clarke & Miller 2002). Dermed er det ikke overraskende at kvinnene visste bedre hva de ikke likte, kunne bruke eller turte gå med, enn hva de faktisk likte eller kledde. Klær, kjønn og makt En fargerik klessdrakt er i vår kultur både et kvinnelig privilegium, og en fare for kvinner. For å nærme meg dette vil jeg se på hvilke konflikter og dilemmaer som preger kvinners klesvaner. 9

10 Riktige klær har med kjønn og anledning å gjøre, men også alder og kropp (Storm- Mathisen & Klepp 2002a og b). Kvinnene rundt 40 år syntes det var vanskelig å finne klær som passet til alderen. De hadde ikke lyst til å bli en sånn 40 åring som det ser ut som krampa har tatt. De sa de var stolte av å ikke se ut som en av døtrene sine. Når kvinner skulle konkretisere hva som var for ungdommelig, var det avkledd kropp mer enn klær de snakker om; ikke fullt så korte skjørt og definitivt ikke bare mager. Bar kropp og trange klær er problematisk. En formildende omstendighet ved bruk av for ungdommelige klær var at hun har kropp til det. Men også 40-åringer med ungdommelige kropper kunne kle seg for ungdommelig. Kvinnene ønsket ikke å kle seg for damete og ikke sånn fruete, men samtidig litt mer voksen stil da. Kjerring var det sterkeste uttrykket om den de ikke vil være. Uttrykket er hentet fra en maskulin diskurs og er et skjellsord om en eldre og ikke attraktiv kvinne (se også Døving 2002). Typiske klær i denne kategorien var feminine klær og detaljer som plisserte skjørt, hvite blondebluser og gammelrosa, småblomstrete plagg. En sammenligning mellom intervjuer med unge tenåringsjenter og voksen kvinner viser at det er klærnes måte å fremheve kroppen og henvise til eieren som et seksuelt vesen, som er avgjørende for om de passer til alderen (Storm-Mathisen & Klepp 2002a og b). Det er galt å gå i klær for aldersgruppen under, men også galt å gå i klær som er for aldersgruppen over. Balansegangen for de voksne kvinnene gikk mellom to måter å være for feminin. Å gå kledd som en 18 åring innbar både i følge de unge og de eldre, en for utfordrende og seksualisert påkledning. Å gå kledd som en kjerring var på den andre siden en for feminin, men samtidig for aseksuell. De rette valgene var klær som ble definert som tøffe, sporty, elegante og klassiske, maskuline eller tvekjønnete kategorier som er svært begrenset hva farger angår. De riktige klærne for alderen kan forklares med aldersgruppenes roller i et kjønnsperspektiv. I barndommen er seksuelle relasjoner uønsket, i ungdomstiden er den ønsket og nødvendig for å etablere parrelasjonen. Som voksen er det vesentlig å vedlikeholde den seksuelle relasjonen og samtidig ikke invitere til nye forbindelser på gale måter (Storm- Mathisen & Klepp 2002a og b). Riktige klær for ulike aldersgrupper innebærer også klær i riktige farger. For spedbarna gjelder de kjønnsdelte pasteller; lyseblått og rosa. Barn skal gjerne kle seg i glade farger, mens den voksnes palett er mer dempet. Disse reglene modifiserer selvsagt av moten: For nå er det lyseblått (våren 1999), og da tenkte jeg at: Nei, gurimeg, baby så søtt! Men hun hadde lyst på noe nytt Og så tenkte jeg: det var en fin farge det, lyseblått. 10

11 Noen fortalte at de var ferdig med farger, f. eks en sjokkrosa periode. Det kunne være en moteendring, men også ha med alder å gjøre. Farge som så spjåkete ut, hadde ikke vært så farlige da de var unge. Kvinnene var ikke bare rundt 40 år, de var også mødre, koner og yrkesaktive. Rollen som yrkeskvinne var spesielt viktig for kvinnenes klesvaner, kleskoden på jobben bestemte hvordan. Alle hadde klær de brukte hjemme, men ikke på jobb. Kvinner med arbeid som krevde formell påkledning skiftet fra topp til tå når de kom hjem, halvparten av de andre kvinnene skiftet også. Hjemmeklærne var eldre og mer slitt og umoderne og i en mer uhøytidelig eller feminin stil. Kontakt med mange mennesker, møter og en overordnet stilling gjør at kravene til påkledning økte. Dette ble beskrevet med ord som stivt, autoritært og streit. Det ble balansert mot ønske om å være litt kvinnelig, men ikke for utfordrende. En informant med blondt, langt hår mente hun ikke kunne tillate seg feminine klær. Det å sitte og ha autoritet og tyngde og representere trygghet og kunnskap ovenfor mennesker som er eldre enn meg er vanskelig med mitt lette og skjøre utseende. Det feminine blir nedtonet og her spilte både kroppen, og klærne inn. Det skal mer til å skjule en kvinnelig kropp, enn en som oppfattes som mindre kvinnelig. Men en ungdommelig og attraktiv kropp, kan gi større spillerom innenfor klesnormene. Dette kan forklares ved at en av klærnes primære oppgaver er å gjøre kroppen sosialt akseptabel. Dermed blir både hvor tabubelagt kroppen er og den sosiale situasjonen avgjørende for kravene til klærne (Entwistle 2000, Klepp 2001). I den streite påkledningen inngår mange maskuline elementer med blazerjakker, rette silhuetter, hvite bluser, lite farger. Det ligger en dobbelthet i denne påkledningen. Klærne skjuler den kvinnelige kroppen, men samtidig er kroppen i klærne viktig. Det er påfallende at de av kvinnene som brukte formelle klær på jobben, brukte g-streng truse konsekvent som en del av denne påkledningen. De mente dette var nødvendig for at buksene skulle sitte skikkelig. Hjemme ble trusen erstattet med noe omtalte som mer komfortabelt undertøy. Kvinnelig kontorarbeidsstøy er analysert av den amerikanske moteforskeren Valerie Steele (Steele 1989). Kvinnelig kontoransatte har gått fra en aseksuell, nøytral påkledning på slutten av 1800-tallet til en kraftig erotisert påkledning. Sekretæren skulle på 1940, -50 og -60 tallet være seksuelt attraktiv. Den kvinnelige overordnede derimot skulle gjennom klærne nedtone sitt kjønn uten samtidig å virke provoserende maskulin. Det siste var særlig viktig da kvinnene erobret menns maktbastioner. Men fra 1985 mener Steele å se en oppmykning femininisering av kvinners forretningsdrakt. En tilsvarende femininisering blant norske karrierekvinner ble kommentert av journalisten Sissel Benneche Osvold i Hun kalte 11

12 stilen feministuniformen ; velstelt, draktkledd kvinne med kandelaber i ørene og røde negler. Tøff og feminin. Osvold likte ikke det hun så, og opplevde dette som overløperens klesdrakt, en påkledning som snakker maktens språk på makens premisser v. Med utgangspunkt i hennes reaksjoner skrev Tordis Borchgrevink en artikkel om perspektiver på kjønn (1994). Jeg skal komme tilbake til den, men foreløpig slå fast at balanseringen mellom feminine og maskuline elementer i påkledningen er egnet til å vekke debatt. Steele gir flere mulige tolkninger av denne feminiseringen. En er at kvinnene selv ble lei av en for dem uvant konform påkledning, en annen hevdet at de fant ut at den ikke var den mest effektive måten å oppnå makt. Den femininiserte foretningsdrakten kan også sees i sammenheng med sekretærenes sorti. Kanskje har den moderne forretningskvinnens klesdrakt elementer fra både sekretæren og den overordnede? I tilfelle er de dempete farger hentet ovenfra, mens betoningen av kvinnekropp, gjennom kroppsnære plagg, høye heler og høye krav til hvordan tøy og undertøy former og avdekker kroppen, nedenfra. Sikkert er det i alle fall at en (for) feminin påkledning plasserer kvinnen ikke bare som kjønn, men også som en underordnet representant for dette kjønnet. Mens fest og privativ på den ene siden åpner for mer kvinnelig påkledning, er kvinnelighet problematisk i yrkeslivet og i maktens korridorer. Kvinnen må her ikke fremstå som menn, men heller ikke være for kvinnelige. Det siste vil være mest problematisk fordi hun da både mister autoritet og prestisje i kraft av å være for mye kjønn, og dermed ikke høre hjemme på en arbeidsplass (Solheim 2002) og ved å være en underordnet representant for dette kjønnet. En erotisert påkledning kan sette hennes ære og troverdighet på spill. Det samme gjelder mange farger i et antrekk. Når det er jobben som teller, faller valget på enkle snitt og nøytrale farger (KK39/99:24 bilag). Mørke, matte flater og tykke stoffer oppfattes i vår kultur som mandig, mens lyse og klare farger, samt tynne, blanke og dekorerte stoffer oppfattes som kvinnelig. I forhold til kravet om ikke å kle seg for ungdommelig og ikke for kvinnelig, vil lyse, klare farger være problematiske (Sparke1995). For menn er klesnormene både mer absolutte og enklere enn for kvinner. Mannens mørke diskrete dress har karakter av uniform, og uniformering av menn er mindre problematisk (Firestone 1973). Kvinner trår feil enten de kler seg i mannens og maktens drakt (og dermed forenekter det kvinnelige) eller de bruker det aktivt, og dermed oppnår makt på feil premisser. I sin kommentar til Osvolds innlegg argumenterer Borchegrevink for at dette uoppslitelige krav til å kle seg personlig og samtidig inn i et (kvinne)felleskap, forutsetter en helt bestemt forståelse av hva en identitet er. Hun mener det er mulig å tolke 12

13 feministuniformen som et utrykk for at bæreren tillater seg den samme frihet som menn har, friheten til å være seg selv når det passer, eller la det være. Dette er friheten til uniformering, til en stereotyp upersonlig klesdrakt. Klær og sminke blir da ikke lenger paradoksal, men bidrar til å dra oppmerksomheten bort fra det individuelle. Farger er farlig for den som ønsker makt. Et brudd på denne reglen vil få størst konsekvenser for menn. Kvinner har derimot større problemer med å leve opp til dette kravet, fordi det bryter med kravet om en personlig, kledelig og kvinnelig klesdrakt. Brukes fargerike klær annerledes enn andre klær Til nå har artikkelen dreid seg om ulike måter å snakke om klær og farger, i det følgende vil jeg også trekke inn klærne. Brukte klær bærer spor etter bruk og kan derfor bidra til å belyse denne bruken. Er klærnes farger utslagsgivende for den måten de ble brukt eller hvorfor de ble kassert? Materiale består av 329 plagg som de 24 kvinnene ikke lenger brukte i av plaggene ble samlet inn og analysert på SIFO (Klepp 2001). Det ensfargete tøyet ble delt i 5 grupper (tabell 1). Materialet viser en sammenheng mellom type plagg og farge. Bukser er ofte sorte eller blå av og til røde eller brune. Skjørt og jakker har også disse fargene, men også gråt, grønt og fiolett. Bluser og T-skjorter er som regel hvite, og aldri brune eller fiolette. I sportsklær fungerer fargen nærmest som en integrert del av plagget. Det er stor forskjell på hvor rød en kåpe og en fjellanorakk vil bli betraktet som, selv om nyansen objektiv sett kan være den samme. Dette er en svakhet ved den følgende analysen. Jeg ser i det følgende delvis bort fra at oppfattelsen av fargen kan avhenge av den konteksten den brukes i. Jeg har tidligere diskutert påstanden om at det ikke lønner seg å kjøpe motepregete klær fordi disse får en kortere brukstid (Klepp 2001). Det overraskende var da at alderen på klærne som var avhendet på grunn av mote, var høyere enn for klær som var avhendet på grunn av slitasje. En nærmere undersøkelse viste imidlertid at forskjellen først og fremst lå i at disse klærne ble liggende ubrukt lenger. Dermed er det nødvendig å dele opp anvendelsestiden i mindre enheter (figur 1). Klærne som ble kastet på grunn av mote hadde lenger lagringstid etter siste gangs bruk, enn de som ble kastet fordi de var slitt (se figur 2). Det er en vanlig forestilling at mote gjør klær fort uaktuelle. Analysen av avlagte klær støtter ikke denne påstanden. Klær eieren liker ble ikke umoderne før de ble utslitt. Mote var 13

14 dermed ikke den primære avhendingsårsaken. Klær som ikke ble brukt ble liggende, før eller siden ble de også så umoderne at dette ble en grunn til å kvitte seg med dem. Skikk og bruk, ukebladene og kvinnene som ble intervjuet var enige om at nøytrale farger er mer økonomisk enn motefarger eller sterke klare farger. Jeg ønsket finne ut om de avlagte klærne kunne si noe om forholdet mellom brukstid og farge (tabell 2). De røde, gule og rosa klærne var brukt noe lengre enn klær i andre farger. Forskjellen i anvendelsestid var mindre enn forskjellen i brukstid fordi klærne i de feminine fargene hadde ligget lenger på nåde etter siste gangs bruk. Det er dermed rimelig å anta at det er et sammenfall mellom klærne i de feminine, varme fargene og klær som ble avhendet på grunn av mote, noe som bekreftes i tabell 3. Sort skiller seg ut i forhold til avhendingsårsak. Det var få sorte klær som hadde blitt liggende ubrukt og ingen brukte argumentet om at plagget ikke var kledelig. Sort oppfattes som en farge som går til alt og på grunn av fargens heldige virkning på figuren er de fleste villige til å bære over med at den ikke betraktes som kledelig. De sorte klærne ble i stor grad avhendet fordi eierne mente de var slitt. Dette var også tydelig å se på de sorte klærne, som var mest slitt. Plagg med de feminine fargene ble også avhendet mye på grunn av slitasje, og de var nest mest slitt. Men blant de røde, gule og rosa klærne var det også mange som ikke hadde vært i bruk og som ble oppfattet som lite kledelige eller i en uønsket stil. Her stemte også klærne overens med det kvinnene hadde fortalt om mislykkede kjøp av feminine klær for å bli flinkere til å bruke dem. Når de røde klærne likevel totalt sett var mye brukt og slitt tyder det på at eierne har vært glad i, og brukt noe av dette tøyet mye. Argumentet om en gal stil står sterkt som begrunnelse for avhending av klær i de feminine fargene og her finnes trolig en god del klær som ikke lenger passet til eiernes alder og livsfase. Kledelighet derimot mente kvinnene ikke var noe problem ved klærne i rødt, gult og rosa. Avhendingsårsakene for de blå klærne er vanskeligere å tolke. Andelen som ble betraktet som ikke kledelig var større en for noen av de andre fargegruppene. Det var en stor del av de blå klærne som aldri var tatt i bruk, mens få ble lagt bort fordi de var i en stil eieren ikke ønsker. Dette stemmer godt overens med at de blå klærne var lite slitt. Fordi det var et stort innslag av bukser en type plagg som ofte brukes til de er godt slitt er dette spesielt påfallende. Selv om denne delen av analysen bygger på få plagg, er det likevel tydelig at klær i gult, rødt, oransje og rosa, har et noe annet livsløp enn klær i de andre fargene. Den farligste fargen ut fra et økonomisk argument er blått, mens sort skiller seg ut som en økonomisk farge. 14

15 De varme feminine fargene ligger et sted midt i mellom. Når blått skiller seg ut kan det komme av at fargen ble foretrukket av kvinner med høye kvalitetskrav og mye klær. Da er problemet ikke fargen, men uøkonomiske klesvaner. Det var flest blå og færrest sorte blant de klærne kvinnene hadde kassert fordi de var ukledelige. Dette er helt motsatt av det Skikk og bruk og KK skriver om kledelighet og farger. De kasserte klærne støtter påstanden om at de feminine fargene er spesielt farlige bare på en måte, de passet ikke lenger til kvinnen slik de ønsket å fremstå. Denne faren var ikke eksplisitt uttalt i klesekspertenes fargeråd. Ufarlige farger Vi har nå foretatt en reise på jakt etter farlige farger gjennom Skikk og bruk, moteblader, fortellingene om klesvaner og hauger av avlagte klær. Vi har funnet tre farer. For det første bryter fargene med en borgelig nøktern estetikk, der klasse vises gjennom å ikke vise rikdom. For det annet kan farger gjøre bæreren mer synlig enn hun ønsker, spesielt i fargesvake omgivelser. For det tredje oppfattes farger som for kvinnelig i et samfunn der maktens drakt er mannens drakt. Både Skikk og bruk litteraturen og motebladene fremstiller fargene som ukledelige og uøkonomske. At sterke eller feminine varme farger er spesielt uøkonomiske er det vanskelig å finne empirisk dekning for i det analyserte materialet. De er heller ikke spesielt ukledelige i følge de 24 kvinnene. Til tross for at kvinnene snakket svært mye om kledelighet spesielt i forhold til egne farger, prioritert de i praksis figur og ideologiske assosiasjoner. Mens farene ble omtalt som noe objektivt (økonomi og kledelighet) vil jeg heller påstå at det er på det ideologiske plan farene er å finne. De gamle, økonomiske argumentene som brukes for denne ideologien er en anakronisme i et av verdens rikeste land, ikke minst når den fremsettes av ukeblader som stort sett ellers stadfester det lineære forholdet mellom å kjøpe og bli pen og lykkelig. Når det er vanskelig for en kvinne å kle seg og valgene er preget av engstelse (Clarke & Miller 2002), mener jeg det må forstås gjennom det firedoble kravet som ligger i klessnormene. På den ene siden skal en kvinne være feminin, på den annen side er maktens farger mannens farger. Men enda verre: Vi er underlagt et rigid system for riktig påkledning, samtidig som dette systemet skjuler seg bak en fasade av individualitet og frihet. Denne friheten innbærer ikke en frihet til å velge uniformering, tvert i mot er den et krav om påkledning som viser den du er, der det indre (en kvinne) og det ytre må stå i forhold til hverandre. Og om ikke det er nok er det vi selv som utøver og håndhever denne makten. Det 15

16 er dermed også bare vi selv som kan endre det. Det har vi mye å tjene på enten vi velger å nekte å finne vår egen stil og kledelige klær, eller tvert i mot ønsker en virkelig original påkledning. Det er ikke rart at det å leve etter normer som systematisk gir seg ut for å være noe annet enn de er - som bruker det individuelle som argument for konformitet og økonomi som argument for stadige nye innkjøp - gir utrygghet. Å være redd er ikke morsomt, og det er heller ikke spesielt kledelig. Farger derimot er vakre, og av og til morsomme. De kan oppfattes som myke, dype og lavmelte, eller steke og pågående. De kan oppfattes som rolige og milde eller aggressive og frekke. De kan vekke uønsket oppmerksomhet og vise at bæreren ikke behersker de kompliserte normene for riktig påkledning. Men i seg selv er de ikke farlige. Litteratur Bloch, M. & J. Parry Introduction: money and the morality of exchange, Money and the morality of exchange. Cambridge: Cambridge University Press. Borchegrevink, Tordis Høydeskrekk? Perspektiv på kjønn i forandring, i Hagemann, Gro & Anne Krogstad (red.) Høydeskrekk. Kvinner og offentlighet. Oslo: Gyldendal. Bourdieu, Pierre Distinction: A social critique of the judgement of taste. London: Routledge & Kegan Paul. Broby-Johansen Kropp og klær. København: Broby-Johansen, R Hvad skal vi med tøj? København: Gyldendal. Brøgger, Waldemar red Skikk og bruk. Oslo: J.W.Cappelens forlag. Clarke, Alison & Daniel Miller Fashion and anxiety. Grieg, Sigurd (red.) Norsk tekstil bind 1. Oslo: Johan Grundt Tanum. Dreyfus, Hubert L. & Paul Rabinow Michel Foucault: beyond structuralism and hermeneutics. Chicago: University of Chicago Press. Døving, Runar Mat som totalt sosialt fenomen: Noen eksempler med utgangspunkt i Torsvik. Bergen: R. Døving. Entwistle, Joanne The fashioned body: Fashion, dress, and modern social theory. Cambridge: Polity Press. Firestone, Shulamith Kjønnenes dialektikk: om nødvendigheten av en total og gjennomgripende kjønnsrevolusjon. Oslo: Gyldendal. Foucault, Michel Forelesninger om regjering og styringskunst. Oslo: Cappelen akademisk. Greer, G The female eunuch. London: MacGibbon & Kee. Gronow, Jukka The sociology of taste. London: Routledge. 16

17 Grove-White, Annie No Rules, only choices? Repositioning the Self with the Fashion System in Relation to Expertise and Meaning: A Case Study og Colour and Image Consultanscy. Isherwood, Baron & Mary Douglas The world of goods. New York: Basic Books. Klepp, Ingun Grimstad Hvorfor går klær ut av bruk? Oslo: Statens Institutt for Forbruksforskning. Meyer, Siri Kledd for demokrati, i Holm, Erling Dokk & Siri Meyer (red.) Varene tar makten. Oslo: Gyldendal akademisk. Neumann, Ivar B. & Ole Jacob Sending Regjering i Norge. Oslo: Pax. Reinhardtsen, Bjørn, Dag Kvernsmo & Asbjørn Gundersen Ei enkel fargelære. Oslo: Universitetsforlaget. Selseth, Nils Tore Korrekt antrekk, i Boe, Liv Hilde & Anne Sofie Hjemdahl (red.) Kropp og Klær. Oslo: Norsk Folkemuseum. Solheim, Jorun Kjønn som analytisk nøkkel til kultur. Oslo: Universitetsforlaget. Sparke, Penny As long at its pink. The sexual politcs of taste. London: Pandora. Steele, Valerie Men and Women: Dressing the Part. Washington: Smithsonian Institute. Steen, Elisabeth Wælgaard Skape seg selv, i Boe, Liv Hilde & Anne-Sofie Hjemdahl (red.) Kropp og klær. Oslo: Norsk Folkemuseun. Storm-Mathisen, Ardis & Ingun Grimstad Klepp 2002a. People in Fashion - Adults of Style. The impact of fashion and style on clothing choices; a comparison of accounts by young teenagers and grown women. Upublisert manus. Storm-Mathisen, Ardis & Ingun Grimstad Klepp 2002b. Reading fashion as age: An analysis of accounts by young teenage girls and grown women on clothing as body and social status. Upublisert manus. Strathern, Marilyn The self in self-decoration. Sydney: Oceania Publications. Tjønneland, Eivind Kledd for mord på demokratiet. I Agora journal for matafysisk spekulasjon Oslo: Aschehoug. Weber, Max Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd. Oslo: Pax. Sammendrag Farlige farger Under arbeidet med et prosjekt om klesvaner og avhending av klær blant kvinner ble jeg interessert informantenes uttrykk farlige farger og å være redd eller forsiktig med farger. Jeg underet, hva er farlig med farger? I artikkelen leter jeg eter svar på dette i boken Skikk og bruk, i dame og moteblader fra 1999 og i intervjuene med kvinner og i hauger av deres avlagte klær. Jeg fant at farger er farlige fordi de bryter med en borgelig estetisk nøkternhet og fordi de henviser til kjønn på en gal måte. Men i argumentasjonen for denne selvpålagte 17

18 askese brukes økonomiske og praktiske begrunnelser, samt ideen om farger som kledelige. I praksis kan det kledelige underordnes ideologien som er knyttet til fargene. Det individuelle og personlige brukes som klesvanenes mantra, og som kamuflasje for disiplinering. Jeg mener at kravet om at klær skal være kledelige og eventuelt også i overensstemmelse med bærerens personlighet, bør forstås som en klesnorm, og dermed som noe overindividuelt strukturerende. Men normen omskrives til et begrepsapparat der det individuelle og personlige vektlegges. Det er påfallende at det kledelige alltid er det som får den høye til å se lavere ut, den bleke til å se gylden ut, og den runde tynnere. Det er dermed et system for å få frem det konforme. Begrepet kledelighet gjør det mulig å argumentere for en bestemt type estetikk - f.eks. siste mote eller borgelig nøkternhet - i et språk som om dette er begrunnet i det individuelle og personlige. Når det er vanskelig for en kvinne å kle seg og valgene er preget av engstelse, mener jeg det må forstås gjennom det firedoble kravet som ligger i klessnormene. På den ene siden skal en kvinne være feminin, på den annen side er maktens farger mannens farger. Men enda verre: Vi er underlagt et rigid system for riktig påkledning, samtidig som dette systemet skjuler seg bak en fasade av individualitet og frihet. Denne friheten innbærer ikke en frihet til å velge uniformering, tvert i mot er den et krav om påkledning som viser den du er, der det indre (en kvinne) og det ytre må stå i forhold til hverandre. Stikkord: Farger, fargeanlyse, klesnormer, klesvaner, uniformering, kledelighet, kvinnelighet, mote, smak og stil Ingun Grimsdad Klepp er dr. art i Etnologi fra Universitetet i Oslo (1996). Hun ble ansatt ved SIFO (Statens institutt for forbruksforskning) i 1999 der hun nå er forskningsleder. Hun har siden det arbeidet med spørsmål omkring til mote og miljø. Tema har vært klær og spørsmålene hvordan de brukes, hvorfor de kastes og ikke minst hvorfor de vaskes. For tiden er hun knyttet til et tverrvitenskaplig prosjekt ledet fra Historie ved Universitet i Oslo om husarbeidets moderne historie. i Materialet består av kvalitative intervjuer med 24 kvinner rundt 40 år og deres avlagte klær. Kvinnene er valgt ut med tanke på variasjon i økonomi, yrke, bosted og interesse for klær. I tilegg til to intervjuer med hver av kvinne er 329 av deres kaserte klær registrert. Materialet til denne artikkelen er også 1999 årgangen av dame/motebladene Elle, Tique og KK, samt boken Skikk og Bruk (Brøgger 1960). ii Derfor er farger et yndet tema for studie av symbol og terminologisystemer (Bloch & Parry 1989). 18

19 iii 1999 er valgt ut fordi intervjuene er foretatt dette året. Cappelens Skikk og bruk fra (Brøgger 1960)er valgt fordi den både i størrelse og bredde har en særstilling innen denne litteraturen. Den fungerte lenge som et standardverk innen takt og tone(selseth 2000). iv Utgivelser på 1980 og 1990-tallet har en kortfattet gjennomgang av riktig påkledning i forhold til anledning, men ingen opplysninger om farger, stil eller kledelighet. v Dagbladet

20 This document was created with Win2PDF available at The unregistered version of Win2PDF is for evaluation or non-commercial use only.