Gaten min. Kapittel 1

Transkript

1 Kapittel 1 Gaten min Bildene jeg har fra barndommen er skisseaktige og utydelige, ikke mer enn fargeklatter her og der blant alt det mørke. Jeg har bare ett eneste klart minne: gaten jeg bodde i. East Street i Bermford, nord i England. To rekker med identiske mursteinshus i viktoriansk stil, og en skyggefull park på nordsiden, som bladrike grenser som strakte seg opp fra en blodrød stamme. Jeg syntes de krokete trærne lignet på monstre med huggtenner. Der, blant de sammenfiltrede, uhyrlige skyggene, lekte vi våre barndomsleker. Med musefletter i håret svinset jeg dagdrømmende fra hus til hus. På føttene hadde jeg arvede ballerinasko som gnikket mot sprekkene i fortauets lange ryggrad. Det var ingen som låste dørene, og ingen var redde for å bli ranet. Jeg kunne slentre ned til min venninne Amina når det måtte passe meg, og kunne bli der så lenge jeg hadde lyst. Hvis jeg var ute i mer enn tre eller fire timer, kom det noen og så etter meg moren min eller en av brødrene mine. Men det var allikevel en form for frihet for et lite barn. Jeg fikk pakistansk te vann kokt med teblader, varm melk, massevis av sukker og av og til kardemomme og noe å spise. Det var digestivekjeks med sjokolade den ene dagen, og currygryte eller chapati den neste dagen. Flere timer senere bega jeg meg på hjemveien, 13

2 og hoppet og spratt forbi vinduer som lignet lysende, gule blomster mot nattens mørke muld. Det var på 1980-tallet. Vi var pakistanere. Vi var briter. Vi var East Street. Moren min laget chapati med sammalt hvete. Hun knadde inn vann for å lage deig, tok en klatt på størrelse med en neve, kjevlet den ut til en flat sirkel på et chapati-jern, og stekte den til mørke flekker kom til syne på overflaten. Hun laget paratha, kjevlet deigen ut til pannekaker og la dem i en tava-panne med langt håndtak. Når hun vendte dem i olje, este hver av dem opp som deigete ballonger. Vi spiste med hendene, med chapati eller paratha som skje. Mamma laget samosa med krydret kjøttdeig, poteter eller erter. Hun laget pakora løkringer og fersk chili dekket med kikertmel og dyppet i kokende olje. Jeg så dem syde rett under overflaten, og ventet på at de skulle stige opp, gyllenbrune som stekte kyllingnuggets. På den andre siden av gaten bodde det en armensk familie, en mor og hennes eneste sønn det var en av de få familiene i gaten vår som ikke hadde pakistansk eller muslimsk opphav. Den armenske moren prøvde å kommunisere med mamma, men hun snakket et svært begrenset engelsk. Mamma sa at vi skulle kalle henne «tante», som et tradisjonelt tegn på respekt, men pappa var uenig. Han nektet å vise respekt for noen andre enn pakistanske muslimer ikke engang for de indiske muslimene som bodde like rundt hjørnet på Jenna Street. Den armenske tanten kom med armensk mat til oss, og mamma gikk over med pakistanske delikatesser til henne. Som oftest fikk vi vegetariske gryteretter auberginer, poteter og gulrøtter i salt saus med masse pepper. Før vi fikk lov til å spise, undersøkte mamma maten med en gaffel og sjekket at det ikke var noe mistenkelig kjøtt der. Hvis det ikke var det, var det bare å hugge innpå. Når det var fint vær, trakk den armenske tanten en furustol ut i hagen. Der satt hun sammen med sønnen sin og slikket sol og skrelte 14

3 poteter. Vi snakket med henne over det grønne stakittet når vi gikk forbi, men vi gikk aldri inn. Hun forsto at hun ikke var velkommen hjemme hos oss, og hun ba ikke oss inn til seg heller. Heldigvis kan hun ikke ha forstått at mangelen på gjestfrihet kom av at min far hatet hvite mennesker. Noen hus bortenfor bodde det en annen armensk familie mor, far og datter. De gikk til messe i en ortodoks kirke, og knurret til alle andre i gaten. Flere av de andre husene var bebodd av en stadig skiftende flokk leieboere svarte studenter fra Kongo, Kamerun og Algerie. Alle andre i gaten var pakistanske muslimer. De voksne kledde seg slik de ville gjort i en landsby i Pakistan både kvinner og menn gikk i shalwar kamiz, løstsittende, matchende tunikaer og bukser. Kvinnenes klær var de mest fargerike, mens mennene gikk i posebukser i mer sobre, maskuline farger brunt, grått, hvitt. Pappa var alltid kledd i en hvit shalwar kamiz, og på hodet hadde han en topi, en tradisjonell, punjabisk kalottt. De fleste mennene skiftet når de skulle på jobb. Det var som om de trakk på seg en vestlig hud når de forlot gaten vår og dro inn i byen som taxisjåfører, politimenn, ingeniører og salgsmenn. Ingen av kvinnene i mine foreldres generasjon jobbet, men en del av de yngre tok seg jobb som sekretær eller butikkmedhjelper, i alle fall frem til de giftet seg. De holdt seg alltid dydig tildekket og oppførte seg passende og anstendig. Fire hus bortenfor bodde grandonkel Kramat og grandtante Sakine. De var liksom-besteforeldrene våre, for de ekte bodde fremdeles i landsbyen i Pakistan. Jeg likte ikke så godt å besøke dem. Jeg var redd for onkel Kramat, som kunne se riktig morsk ut med det lange, hvite skjegget og de buskete øyenbrynene som møttes på midten. Han og tante Sakine sladret om foreldrene mine mens de drakk te og så på tv. Onkel Kramat og tante Sakina hadde tre voksne barn to gifte 15

4 sønner, Ahmed og Saghir og en gift datter, Kumar. Alle sammen bodde hos onkel Kramat og tante Sakina. Det var ikke uvanlig i gaten vår. Ingen av onkel Kramat og tante Sakinas barn hadde barn selv. Naboene sladret bistert om at dette var en straff fra Allah. Onkel Kramat var ingen utpreget religiøs mann ikke etter definisjonen som gjaldt i gaten vår. Han gikk ikke alltid i moskeen. Også røyket han hele tiden, selv om han visste hva Koranen sier: «Du skal ikke med dine egne hender føre deg selv ut i ødeleggelsen.» Og: «Du skal ikke ta livet av deg.» 1 Hell eller uhell var gjerne knyttet til folks moralske eller åndelige oppførsel. Onkel Kramats mangel på fromhet ble ansett som årsaken til at hans barn ikke var fruktbare; skjønt sladrebøttene overså det faktum at Ahmed, Saghir og Kumar hadde giftet seg med søskenbarna sine. Uansett hersket det enighet om at hele familien burde akseptere Allahs vilje og slutte med slikt tøys og tull som prøverørsbefruktning. Islam dreier seg først og fremst om å underkaste seg Allahs vilje. Ja, en troende blir gjerne omtalt som «Guds slave». 2 Det er en vanlig misforståelse at hovedbetydningen av islam er fred, men det er bare sant i den forstand at en troende finner fred i å underkaste seg Allahs vilje. Min beste venninne het Amina. Hun hadde uregjerlig mørkt hår som hang i ville floker ned til skuldrene. Ingen av oss syntes det var særlig pent, men hun måtte jo leve med det. Aminas søster, Ruhama, hadde tykt, bølgete hår, og var ansett som den absolutt peneste av søstrene. Begge jentene hadde blekere hud enn meg og søstrene mine. «Hun er så pen!» pleide folkene i gaten og på skolen si om Ruhama. «Hun har så nydelig hår, og så blek hud!» Når jeg hørte dette, antok jeg at mørk hud var mindre vakkert. Det var en mye mer avslappet stemning hjemme hos Amina enn 16

5 hos oss. Foreldrene hennes ba ikke jevnlig, og bortsett fra i Korantimene, måtte Amina sjelden lese i den hellige boken. Verken hun eller Ruhama måtte gå med hijab, vårt muslimske hodeplagg, når de var ute. Faren min var nabolagets imam, vår religiøse lærer og leder, så jeg gikk med hijab hele tiden. Amina, Ruhama og jeg hoppet alltid paradis. Steinene lå i et rutemønster på fortauet, så vi skrev bare numrene inni hver av rutene. Hvis føttene kom borti sprekkene i fortauet, var vi ute. Vi begynte å ta tiden på hverandre vi telte fra en til to hundre og så hvem som var den raskeste. Jeg mistet ofte konsentrasjonen midt i et hopp, og jeg slo aldri Amina og Ruhama. Jeg levde ikke alltid i en lykkelig verden, og min eneste måte å flykte på, var å lage en ny. Jeg brukte mye av fritiden min på å sitte alene på rommet og lese. Jeg diktet historier og tegnet det samme om og om igjen: en liten hytte med pen blomsterhage. Det virkelige hjemmet mitt hadde en knøttliten bakgård hvor mamma dyrket mynte og koriander. Hun hadde verken tid eller plass til blomster. *** Femte november var det Guy Fawkes Day 3, og hele gaten ble som forvandlet. I dagene før festlighetene gikk alle sammen om å bygge et massivt tårn av pinneved, nedfallsgrener og gamle pappesker. Hver husholdning bidro med så mye fyrverkeri som de hadde hatt råd til. Det var kaldt i november, så vi pakket oss godt inn i ullskjerf og luer mens vi ventet på at bålet skulle tennes. Jeg elsket det øyeblikket den vidunderlige, sitrende forventningen før vedhaugen flammet opp i et fresende ildblaff. Mennene dynket veden med gammel olje og sa at vi skulle trekke oss unna. Plutselig smalt det til, og brennende hete og gnister ble kastet over ansiktene våre og høyt opp mot den mørke himmelen. Vi 17

6 stekte poteter og marshmallows over ilden, varmet hender og ansikt og gumlet «bålkarameller». Dette var den eneste gangen i året at gaten vår var forenet pakistanere, muslimer, kristne, armenere, afrikanske studenter alle bortsett fra faren min. Han sto med korslagte armer utenfor huset og skulte så mørkt mot flammene at skyggene flakket over pannen hans. Pappa hatet synet av folk som hadde det moro. Fordi julen og påsken var kristne høytider, var det ikke lov å feire dem i nabolaget vårt. Men pappa forsto ikke Bålnatten. Alt han visste om sitt nye land, var at det var fullt av umoral, befolket av vantro. I hans øyne var Bålnatten et engelsk påfunn, men han kunne ikke komme på noen religiøs begrunnelse for å forby den. Alle var så glad i feiringen at han ville ha fått en skikkelig konflikt i fanget hvis han hadde prøvd å stanse festlighetene. I stedet lot han være å delta, og sørget for at alle så hvor misfornøyd han var. Nesten i enden av gaten bodde den siste engelske damen i nabolaget. Hun eide en svart Jack Russell-hund, som vi ikke overraskende kalte Jack. Når han så oss, styrtet han ut av huset og knurret og glefset mens han løp. En dag min venninne Saira løp bortover fortauet, fikk Jack fatt i henne og klappet kjeven om benet hennes. Så fort vi fikk høre hva som hadde skjedd, gikk mamma og jeg på besøk. Nennsomt tok Saira av seg bandasjen for å vise oss skaden. Det var hull i huden der Jacks tenner hadde gått inn, og sting hele veien rundt såret. Jeg var imponert. Saira fikk en stivkrampesprøyte i baken, i tilfelle Jack hadde forgiftet henne. Sairas foreldre var sinte. I nabogaten bodde en pakistansk muslim som var politi. Var det noen i nabolaget som hadde alvorlige problemer, gikk de alltid til ham. Han sa til Jacks eier at hunden måtte få munnkurv. Men det fikk den aldri. Vis á vis Jacks hus var det en nedslitt rønne som var omringet av digert buskas. Den så mørk og mystisk ut, og brødrene mine pleide å si det var her Busemannen bodde. Jeg hatet å gå forbi der. 18

7 Jeg visste at Busemannen var et monster med et grusomt forvridd ansikt hvorfor var han ellers inne hele tiden? Jeg forestilte meg at han var hvit, for en gang hadde noen sagt: Jeg så Busemannen, han var hvit som et spøkelse. Vi fortalte hverandre skumle historier om hva Busemannen ville gjøre hvis han fanget oss. Zakir, eldstebroren min, sa at Busemannen spiste barn til frokost. Gatens nordre ende gjorde meg skrekkslagen der var både monstertrær, Jack og Busemannen. Så fort jeg nærmet meg, begynte jeg å løpe, og stanset ikke før jeg var i den trygge enden. Men dit kom jeg egentlig aldri, for Busemannen bodde hjemme hos oss.