Høringsuttalelse - Høring - NOU 2016: 17 På lik linje. Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming

Transkript

1 Byrådssak 45/17 Høringsuttalelse - Høring - NOU 2016: 17 På lik linje. Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming AKSV ESARK Hva saken gjelder: Barne- og likestillingsdepartementet har sendt på høring NOU 2016: 17 På lik linje Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming. Høringsfrist er satt til 2. mars Rettighetsutvalget leverte sin utredning 3. oktober Utvalget har utredet utviklingshemmedes grunnleggende rettigheter og foreslår tiltak på åtte innsatsområder som de mener er nødvendige for at utviklingshemmede skal få oppfylt sine rettigheter på lik linje med andre; Løft 1 Selvbestemmelse og rettssikkerhet, Løft 2 Inkluderende og likeverdig opplæring, Løft 3 Arbeid for alle, Løft 4 God helse og omsorg, Løft 5 Eget hjem, Løft 6 Kompetanse og kunnskap, Løft 7 Koordinerte tjenester og Løft 8 Målrettet styring. Hvert av de åtte innsatsområdene inneholder flere anbefalte tiltak. Utvalget tar opp mange sentrale områder som er viktig i et livsløpsperspektiv for mennesker med utviklingshemming. Byrådet støtter intensjonen med disse åtte løftene, men savner på flere områder en konkretisering av hva forslagene vil innebære for både den enkelte og kommunen som tjenesteleverandør. Dette gjelder spesielt konsekvensene av de foreslåtte lovendringene og en beskrivelse av hvordan eventuelle nye lovendringer skal gi bedre hjelp til utviklingshemmede i praksis. Byrådet savner også en videre konkretisering av hvordan dette kan la seg gjennomføre, både under de enkelte tiltakene og i delen om administrative og økonomiske konsekvenser. Byrådet oppfatter innholdet i NOUen på noen punkter motstridende fordi utvalget på noen områder ønsker å redusere betydningen av diagnosen utviklingshemming i lovverket, samtidig som man flere steder foreslår særlige ordninger for denne gruppen. På samme måte er en av de viktigste innvendingene til utvalget at tjenestene er preget av fragmentering og sektororganisering, men samtidig foreslår å opprette et eget fagorgan for mennesker med utviklingshemming. Byrådet støtter at dette feltet løftes nasjonalt og at samfunnet i større grad legger til rette for at mennesker med utviklingshemming får bedre mulighet til å delta i samfunnsdebatt, politikk, arbeidsliv, utdanning og aktiv fritid. For å få til dette vil det ofte kreve særskilt tilrettelegging fra ulike aktører og kommunen spiller her en sentral rolle. Byrådet ser derfor behovet for en styrket offentlig innsats på dette området. Byrådet ønsker, i likhet med utvalget, mer forskning og kunnskap for denne målgruppen, og støtter forslaget om utviklingen av nasjonale indikatorer slik at man bedre kan følge opp politiske målsettinger. Utvalget peker selv på manglende dokumentasjon og kunnskap, noe som har ført til at det er vanskelig å se den kunnskapsbaserte forankringen til flere av de foreslåtte tiltakene. En kan derfor stille spørsmål om utvalget heller burde foreslått å utvikle et bedre kunnskapsgrunnlag for de områdene vi fortsatt vet for lite om. 1

2 Byrådet støtter utvalgets forslag om mer kompetanse i skoler og tjenester som arbeider med mennesker med utviklingshemming. Byrådet er også positive til at det er funksjonsnivå som skal være avgjørende for hvilke tjenester og velferdsordninger en skal få tilgang til. Byrådet støtter ikke utvalgets forslag om å gi kommunen det fulle ansvaret for arbeid til mennesker med utviklingshemming. Ansvaret for tilrettelagt arbeid bør gå gjennom NAV stat slik som for resten av befolkningen. Byrådet foreslår imidlertid et mer forpliktende samarbeid mellom kommunen og NAV stat for å sikre hensiktsmessig bruk og opprettelse av for eksempel nye VTA-plasser (Varig tilrettelagt arbeid). Byrådet støtter utvalgets forslag om at kommunen skal gi nødvendig og hensiktsmessig hjelp til å skaffe en egnet og passende bolig til personer som ikke selv som kan ivareta sine interesser på boligmarkedet. Å styrke mulighetene for egen bolig for alle, bør være et viktig mål både nasjonalt og for den enkelte kommune. Byrådet stiller seg imidlertid undrende til om konsekvensene av lovforslaget, slik det er formulert, er tilstrekkelig utredet. Dette gjelder spesielt bruken av begrepet «brukernes ønsker» juridisk sett i en lovtekst. Bergen kommune arbeider kontinuerlig for å finne den beste boligløsningen for brukere i tråd med deres ønsker og behov i den grad det er mulig innenfor de forutsetningene og rammene man til enhver tid står overfor. Vi vil påpeke at lovforslaget ikke bare vedrører personer med utviklingshemminger. 3-7 i Helse- og omsorgstjenesteloven omhandler boliger til vanskeligstilte. Dersom kommunen skal sikre at alle vanskeligstilte på boligmarkedet, ikke kun personer med utviklingshemminger, skal ha juridisk rett på egen permanent bolig og kan velge hvor, hvordan og med hvem man vil bo, vil en slik plikt for kommunene ikke bare gi betydelige utfordringer for kommunene. I realiteten vil en slik plikt være umulig å gjennomføre, med mindre staten fullt ut kompenserer alle merutgifter for kommunene. Byrådet mener en slik plikt, uten at staten tar det fulle ansvaret for merutgiftene, vil kunne gå ut over de som har størst behov for kommunens hjelp i boligspørsmål. Byrådet mener det ikke er tilstrekkelig kunnskapsbasert dokumentert at seks enheter i enhver sammenheng er en riktig grense for kommunale bofellesskap. Byrådet savner en bedre utredning av hvorfor kommunale bofellesskap bør ha seks enheter, mens utvalget påpeker at denne begrensningen ikke bør gjelde dersom man privat ønsker å samlokalisere boenheter for personer med utviklingshemming. En slik begrensing for å få lån fra Husbanken vil sette store begrensninger på kommunens handlingsrom for å bygge det beste botilbudet, basert på faglige vurderinger og brukernes behov. Mennesker med utviklingshemming er, slik som alle, svært ulike når det kommer til sosiale behov og preferanser. Det vil derfor variere hva som er den mest hensiktsmessige løsningen med utgangspunkt i den enkelte bruker og bofellesskap. Byrådet vil samtidig være tydelig på at en problematisering av kunnskapsgrunnlaget for en slik grense ikke må tas til inntekt for et ønske om store, institusjonspregede enheter. Spørsmål rundt robusthet, kompetansebredde og trivsel er noen av de faktorene som bør utredes nærmere før man setter en eventuell grense for antall samlokaliserte enheter. Begrunnelse for fremleggelse for bystyret: I henhold til byrådets fullmakter 7 vedtatt av bystyret i sak i møte 21. september 2016 skal høringsuttalelser i prinsipielle saker som samtidig innebærer politiske avveininger avgis av bystyret. Denne saken vurderes å inneholde prinsipielle politiske avveininger. Byrådet innstiller til bystyret å fatte følgende vedtak: Bergen kommune avgir høringsuttalelse til NOU 2016: 17 På lik linje Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming slik det fremgår i saken. 2

3 Dato: 24. januar 2017 Dette dokumentet er godkjent elektronisk. Harald Schjelderup byrådsleder Vigdis Anita Gåskjenn byråd for helse og omsorg Vedlegg: Høringsbrev - NOU På lik linje. Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer NOU På lik linje. Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer 3

4 Saksutredning: Rettighetsutvalget leverte sin utredning NOU 2016: 17 På lik linje 3. oktober Den 2. desember.2016 sendte Barne- og likestillingsdepartementet utredningen på offentlig høring med høringsfrist 2. mars Ved utformingen av høringssvar ber departementet om at man følger nummereringen i NOU 2016: 17 På lik linje de åtte løftene. Bergen kommune ser positivt på utvalgets intensjon om bedre sikring av utviklingshemmedes rettigheter og integrering av personer med utviklingshemming i skole og arbeidsliv. Generelt er Bergen kommune imidlertid kritiske til at utredningen i stor grad omtaler utviklingshemmede som en homogen gruppe, og opplever at fokuset hovedsakelig retter seg mot personer med en lettere utviklingshemming (se ) Utvalget drar selv frem behovet for å se på funksjonsnivå fremfor diagnose, men foreslår likevel tiltak som ikke støtter opp under dette (se ). Utredningen viser at ca. 2/3 av personer med utviklingshemming i Norge ikke mottar tjenester fra det offentlige og at dette derfor er en gruppe vi ikke har oversikt over eller vet noe om. Dette blir imidlertid ikke problematisert videre i utredningen og Bergen kommune savner forslag til tiltak for hvordan også denne gruppen kan bli bedre ivaretatt. Generelt savner Bergen kommune et forebyggingsperspektiv i utredningen. Universell utforming av informasjon kommer for eksempel flere grupper til gode og er nødvendig for å sikre politisk deltakelse, likeverdige tjenester og forebygging av sosiale problemer. Barn med utviklingshemminger har dessuten større risiko for skjevutvikling eller andre sekundærplager og kan ha et behov for større omsorgskapasitet og sensitivitet hos foreldre. Bergen kommune savner en problematisering av dette i utredningen og forslag til hvordan dette bør arbeides med og sees i sammenheng med andre tjenester. Utredningen tar også opp viktige mangler og problemstillinger knyttet til fritid, kriminalitet, politisk deltakelse og helseutfordringer for mennesker med utviklingshemminger. Disse temaene er imidlertid ikke tatt med i de åtte løftene og mangler derfor konkrete forslag til tiltak i utredningens Del IV Utvalgets vurderinger og forslag åtte løft. Under presenteres Bergen kommune sine uttalelser til de konkrete tiltakene i NOU 2016:17 På lik linje. Løft 1: Selvbestemmelse og rettssikkerhet Gratis rettshjelptiltak for personer med utviklingshemming Utvalget foreslår å etablere et mer omfattende gratis rettshjelpstiltak for personer med utviklingshemming. Bergen kommune støtter forslaget om et landsdekkende lavterskel rettshjelpstiltak, men mener dette bør være et tilbud for alle med en kognitiv svikt og ikke være begrenset til diagnosen utviklingshemming Rett til beslutningsstøtte Utvalget anbefaler å erstatte vergemål for voksne med rettslig handleevne med en rett til beslutningsstøtte. Bergen kommune opplever at det i kapittelet om selvbestemmelse og rettsikkerhet er for mye fokus på personer med en lett utviklingshemming. Personer med moderate og alvorlig utviklingshemming har ikke nødvendigvis de samme forutsetningene for å dra nytte av beslutningsstøtte i en ordning der vergemål erstattes av beslutningsrådgivere. 4

5 Bergen kommune kjenner seg ikke igjen i utvalgets beskrivelse av at vergeordningen har så alvorlige utfordringer. I stedet for å erstatte vergemålsordningen med en helt ny ordning, ser Bergen kommune det som hensiktsmessig å styrke vergemålsordningen med blant annet opplæring og veiledning. Bergen kommune mener at konsekvensene av å erstatte vergemålsordningen ikke er tilstrekkelig utredet. Det vises til at utvalget selv også påpeker at det er for lite kunnskap om hvordan vergemålsordningen fungerer i dag. Bergen kommune mener at ordlyden i dagens Vergemålsloven med fordel fornyes ved å legges fokus på rettigheter og hjelp, fremfor fratakelse av rettslig handleevne og krav om å bli underlagt en verge. Bergen kommune mener at en ordning med beslutningsrådgivere kan være en bra, men at det fortsatt vil være behov for verge i de tilfeller der en person ikke har muligheten til å nyttiggjøre seg av beslutningsstøtte Endring av regler om fratakelse av rettslig handleevne Utvalget foreslår at vilkårene for å frata en person rettslig handleevne ikke skal basere seg på diagnose, men en konkret vurdering av om en person har beslutningsevne i en gitt situasjon. Bergen kommune støtter utvalgets forslag om at vilkåret for å frata en person rettslig handleevne ikke skal basere seg på diagnose, men en konkret vurdering av beslutningsevne Endring av regler om bruk av tvang Utvalget foreslår å erstatte dagens tvangsbestemmelser, som gir særlig adgang til bruk av tvang overfor personer med utviklingshemming, med generelle bestemmelser om bruk av tvang i helse- og omsorgstjenesten. Utvalget mener videre at det bør åpnes for en generell adgang til bruk av tvang i nødstilfeller som bør bygge på bestemmelsene om nødrett i straffeloven. Utvalgets flertall mener at adgangen til bruk av omsorgstvang bør baseres på en konkret vurdering av brukers beslutningsevne (funksjonstest). Bergen kommune kan være enig i at tvangshjemler i lovverket bør være generelle og knyttet til funksjonsog beslutningsevne i stedet for å være knyttet til diagnosen utviklingshemming (jf. Helse- og omsorgstjenesteloven 9-1 og Vergemålsloven kapittel 4). Bergen kommune stiller seg bak de fire punktene utvalget mener skal være oppfylt før alle former for tvang kan brukes (s. 186). Bergen kommune støtter utvalgets flertall i at det skal være adgang til bruk av omsorgstvang for å ivareta brukers liv, helse eller grunnleggende behov, og ser at forslaget om bruk av funksjonstest kan være en systematisk og faglig god måte for å gi grunnlag for beslutning om omsorgstvang skal benyttes. Løft 2: Likeverdig og inkluderende opplæring Bergen kommune støtter i all hovedsak vurderingene og forslagene gjort under Løft Elever med utviklingshemming skal undervises av lærere Utvalget foreslår å endre opplæringsloven slik at også elever med utviklingshemming sikres undervisning av kvalifisert personell. Bergen kommune er enig i utvalgets forslag, men har følgende kommentarer. Mange elever med store behov kan ha helsemessige og andre behov når de er i læresituasjonen, slik at det ofte vil være behov for annen kompetanse tilknyttet denne elevgruppen. Det viktige er at man har tydelige 5

6 føringer for hvem som skal ha hvilke oppgaver, og at opplæringens mandat tydeliggjøres og gjennomføres av pedagoger. Ansvar og roller må være tydelige. Det vil være av stor betydning for denne elevgruppen dersom man utarbeidet en felles nasjonal standard for kartlegging og utforming av individuell opplæringsplan (IOP). Bergen kommune viser også til kommentarer under «Del V: administrative og økonomiske konsekvenser» på side Universell utforming av skolebygg Utvalget foreslår at alle skoler skal være universelt utformet innen 2030 og at det vedtas en forskrift til plan- og bygningsloven. Bergen kommune er enig i utvalgets forslag, men har følgende kommentarer. Universell utforming av skolebygg må også ta høyde for at barn med ulike behov skal kunne få sine behov dekket innenfor en ordinær skole. Da må byggene ikke bare være universell med tanke på trappefrie ankomster m.m. for å sikre at alle kan delta, men også tenke fleksible gode areal i forhold til å kunne ivareta ulike elever i mindre grupper, deler av skoleukene, ha gode muligheter til skjermingstiltak (autister) og ikke minst tanke på at man kan ivareta elevenes behov for å ha nødvendig utstyr med på skolen (rullestoler, sykler, treningsapparat, takskinner m.m.) Da kan man sikre reell inkludering på sin nærskole Tydeligere krav til PP-tjenestens virksomhet Utvalget foreslår at PP-tjenestens virksomhet i større grad konsentreres om å gi skolene generell veiledning og metoder for inkluderende undervisning. Utvalget foreslår å utarbeide en forskrift som pålegger PP-tjenesten å drive økt arbeid med tilpasset opplæring og inkluderende undervisning, og at departementet vedtar retningslinjer for den sakkyndige vurderingen som PP-tjenesten skal utarbeide. Bergen kommune er enig i utvalgets forslag med følgende kommentarer: Bergen kommune støtter spesielt punkt 1 og 3 i forslaget der det blir stilt krav om å beskrive hvordan elevenes behov kan imøtekommes innenfor ordinær klasse (punkt 1) og elever i spesialklasser skal få dekket sitt behov for omgang med jevnaldrende i ordinær klasse (punkt 3) og Spesialklasser og spesialskoler Utvalgets flertall foreslår at kommuner som ønsker å opprette spesialskoler eller faste spesialklasser, må søke Fylkesmannen om godkjenning. Utvalgets mindretall foreslår å avvikle spesialklasser og spesialskoler for elever med utviklingshemming. Bergen kommune støtter her utvalgets flertall og er uenig i at spesialskoler skal avvikles. Bergen kommune er enig i at man først og fremst skal inkludere flest mulig elever i den ordinære undervisningen slik at det kun blir et svært begrenset antall elever som får segregerte tiltak. Bergen kommune mener at det er viktig at alle innbyggere får et best mulig tilbud og for noen vil det være de tilbudene som spesialklasser og spesialskoler tilbyr. Bergen kommune mener at ved opprettelse av spesialklasser er elevens alder viktig og ønsker i utgangspunktet at man i minst mulig grad segregerer elever på de nederste klassetrinnene (1. og 2. trinn) 6

7 Med økende alder kan imidlertid spesialgrupper være et viktig supplement. Det kan være bra at barn med utfordringer får møte andre med tilsvarende behov, og derav også mulighet for å oppnå reelle vennskap og en god og meningsfull fritid. Bergen kommune er enig i at det bør være godkjenningsordninger og uttalte kvalitetskriterier for spesialklasser og spesialskoler. For å sikre god og forsvarlig saksbehandling er det viktig at dette tas inn og tydeliggjøres i opplæringsloven. Bergen kommune er også positive til at det skal utarbeides en reell plan for å sikre sosial kontakt med lokalmiljøet og jevnaldrende. Løft 3: Arbeid for alle Kommunalt ansvar for å tilby tilrettelagt arbeid Utvalget foreslår å gi et lovbestemt ansvar til kommunene for å sørge for tilrettelagt arbeid til personer som har ytelsen ung ufør eller behov for tjenester fra kommunen etter lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. I dag dekker staten 80 % og kommunen 20 % av kostnaden for en VTA-plass. Staten fastsetter antall plasser og NAV har ansvar for tildeling av plasser. Utvalget foreslår at det skal settes i verk tre forsøk. 1. Plassene finansieres med 50 % kommunalt tilskudd og 50 % statlig tilskudd (begrenset oppad til maksimum kr pr plass). 2. Kommunene overtar hele ansvaret for VTA-ordningen, både når det gjelder finansiering, antall plasser i tiltaket og tildeling av søkere til tiltaket. 3. Staten får totalansvaret for VTA, slik som for de andre arbeidsmarkedstiltakene. Bergen kommune mener ansvaret for tilrettelagt arbeid bør gå gjennom statlig NAV slik som arbeidstiltak for resten av befolkningen. Det vil også være helt sentralt i større grad å involvere det private næringslivet og gjøre det med attraktivt for private bedrifter å ansette utviklingshemmede. Å etablere en særtjeneste i kommunen for personer med utviklingshemming kan bidra til en ytterligere stigmatisering, spesielt for de som kan ha gode muligheter i et tilrettelagt, ordinært arbeidsliv. Dette vil også innebære at man må bygge opp tilsvarende kompetanse både kommunalt og statlig, noe som ikke er samfunnsøkonomisk gunstig. Bergen kommune støtter utvalgets syn på viktigheten av arbeidsrettede tiltak, både for den enkelte og for samfunnet. Bergen kommune har i flere tidligere høringssaker pekt på at det er en underdekning på VTAplasser, og at det er brukere i dagsenter som heller burde vært gitt tilbud i arbeidsmarkedsbedriftene. Bergen kommune er opptatt av at NAV stat ikke forfordeler VTA-plasser til andre grupper og støtter utvalgets påpekning om at andelen plasser for mennesker med utviklingshemming er nedadgående. Som eier av arbeidsmarkedsbedrifter har kommunen vært opptatt av at staten bør ha hovedansvaret for å finansiere og opprette VTA-plasser. Tiltaket og målgruppene for tiltaket er tjent med forutsigbarhet og trygge rammer. I lys av dette stiller Bergen kommune spørsmål ved forslaget om forsøk med alternative rammer for VTA som skisseres på side Det fremkommer ikke hvordan forsøkene skal gjennomføres; det sies ikke noe om omfang, varighet eller andre metodiske forhold. Utredningen gir også veldig usikre estimater på hvilke kostnader forsøket vil innebære. Bergen kommune understreker også behovet for tettere samhandling mellom kommune og NAV stat. Bergen kommune ber departementet vurdere om denne samhandlingen skal reguleres gjennom pålagte avtaler tilsvarende den formelle avtalestrukturen mellom spesialist- og primærhelsetjenestene. Bergen kommune mener det bør være et statlig ansvar å opprette og finansiere VTA-plasser, som en del av den statlige arbeidsmarkedspolitikken. Dette er et syn som deles av arbeidsmarkedsbedriftenes interesseorganisasjon. 7

8 Løft 4: God helse og omsorg Ny lovbestemmelse om individuell tilrettelegging av helse- og omsorgstjenestene Utvalget foreslår et nytt ledd i Helse- og omsorgstjenesteloven 4-1 Forsvarlighet som sier at kommunen skal tilrettelegge tjenesten slik at den enkelte pasient eller bruker gis et individuelt tilrettelagt tjenestetilbud. Bergen kommune er opptatt av at alle som mottar tjenester skal få et tilbud som er godt tilpasset den enkelte. Bergen kommune mener imidlertid at plikten til et individuelt tilrettelagt tjenestetilbud allerede blir ivaretatt i helse- og omsorgstjenesteloven Styrke kapasitet og bemanning i habiliteringstilbudet Utvalget foreslår å styrke bemanningen og kompetanse i habilitering i spesialisthelsetjenesten for å sikre at veiledningsplikten overfor kommunene og pasient- og pårørendeopplæring kan ivaretas. Bergen kommune støtter utvalgets forslag, men understreker samtidig behovet for å styrke kapasiteten og kompetansen i kommunehelsetjenesten. Kompetanseheving framgår riktignok i Løft 6 der det foreslås grunnkurs og videre-/etterutdanning for ansatte i helse- og omsorgstjenestene og opplæringssektoren, noe som imøteses som svært positivt. Men det etterlyses at kapasiteten også i kommunehelsetjenesten styrkes for å bedre kvaliteten på habiliteringstilbudet til personer med utviklingshemming Veileder for helseoppfølging av personer med utviklingshemming Utvalget foreslår at Helsedirektoratet utarbeider en veileder til fastleger for oppfølging av personer med utviklingshemming. Bergen kommune støtter utvalgets forslag om at Helsedirektoratet utarbeider en veileder for fastleger. Dette vil styrke den kunnskapsbaserte oppfølgingen av helsen til denne gruppen Kvalitetssikring av tilbudet i avlastnings- og barneboliger Utvalget foreslår at det innføres systemer for kvalitetssikring av avlastings og barneboliger som tilsvarer de systemer for kvalitetssikring som gjelder for barnevernsinstitusjoner. Utvalget foreslår videre at tilsynet med barne- og avlastningsboliger styrkes ved at Fylkesmannen pålegges å drive stedlig tilsyn, og gis kompetanse til å pålegge retting eller avvikling ved uforsvarlig drift. Bergen kommune støtter utvalgets forslag i sin helhet. Løft 5: Eget hjem Lovpålagt plikt for kommunene til å skaffe boliger til vanskeligstilte Utvalget foreslår å gi kommunene en lovpålagt plikt til å skaffe boliger til vanskeligstilte ved å endre 3-7 i Helse- og omsorgstjenesteloven. Dagens lovtekst: 3-7 Boliger til vanskeligstilte Kommunen skal medvirke til å skaffe boliger til personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet, herunder boliger med særlig tilpasning og med hjelpe- og vernetiltak for dem som trenger det på grunn av alder, funksjonshemning eller av andre årsaker. Utvalgets forslag: 3-7 Hjelp til å skaffe bolig 8

9 Kommunen skal gi nødvendig og hensiktsmessig hjelp til å skaffe en egnet og passende bolig til personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet. Videre foreslår utvalget at det i lovbestemmelsen ( 3-7 ledd to og tre) skal stå følgende: Kommunens bistand skal bidra til å sikre en bolig i tråd med brukernes ønsker. Kommunene skal arbeide systematisk og langsiktig for å kartlegge boligønsker for vanskeligstilte på boligmarkedet. Bergen kommune støtter utvalgets forslag om at kommunen skal gi nødvendig og hensiktsmessig hjelp til å skaffe en egnet og passende bolig til personer som ikke selv som kan ivareta sine interesser på boligmarkedet. Å styrke mulighetene for egen bolig for alle, bør være et viktig mål både nasjonalt og for den enkelte kommune. Bergen kommune stiller seg imidlertid undrende til om konsekvensene av lovforslaget, slik det er formulert, er tilstrekkelig utredet. Fra et juridisk perspektiv gjelder dette særlig bruken av begrepet «brukernes ønsker» i en lovtekst. Bergen kommune arbeider kontinuerlig for å finne den beste boligløsningen for brukere i tråd med deres ønsker og behov i den grad det er mulig innenfor de forutsetningene og rammene man til enhver tid står overfor. Lovforslaget vedrører ikke bare personer med utviklingshemminger. 3-7 i Helse- og omsorgstjenesteloven omhandler boliger til vanskeligstilte. Dersom kommunen skal sikre at alle vanskeligstilte på boligmarkedet, ikke kun personer med utviklingshemminger, skal ha juridisk rett på egen permanent bolig og kan velge hvor, hvordan og med hvem man vil bo, vil en slik plikt for kommunene ikke bare gi betydelige utfordringer for kommunene. I realiteten vil en slik plikt være umulig å gjennomføre, med mindre staten fullt ut kompenserer alle merutgifter for kommunene. Bergen kommune mener en slik plikt, uten at staten tar det fulle ansvaret for merutgiftene, vil kunne gå ut over de som har størst behov for kommunens hjelp i boligspørsmål. Bergen kommune forutsetter at endrede forventninger til kommunene følges tilsvarende opp med økte statlige overføringer Styrke Husbankens generelle veiledning knyttet til kommunalt Planarbeid Utvalget mener at Husbankens generelle veiledning til kommunene om politiske mål for boligpolitikken og at kommunalt planarbeid må styrkes. Utvalget anbefaler at Husbanken gis i oppgave å gjennomføre et prosjekt for å bedre målformuleringene i kommunenes boligsosiale handlingsplaner. Planene bør reflektere overordnet politikk på boligområdet, og ha som mål at: 1) Utviklingshemmede (og andre) skal ha selvbestemmelse i boligspørsmål. 2) Kommunens hovedstrategi skal være å hjelpe utviklingshemmede (og andre svakerestilte) til selv å kjøpe og eie bolig. 3) Kommunene skal lage en plan for å sikre tilgang til utleieboliger til personer som ikke kan eller ønsker å kjøpe og eie. Bergen kommune ser det i utgangspunktet som gunstig med en slik styrking på statlig side. Det vil imidlertid betinge en betydelig oppbygging av husbankens kompetanse og kapasitet. Det bør være en bevisst politikk å arbeide for at flere skal kunne bli boligeiere, noe det også arbeides målrettet med i Bergen kommune, både mot kommunale leietakere og grupper med lave, men varige inntektsforhold. Sammen med en bedring av andre ordninger, som statlig bostøtte vil denne andelen kunne økes Nye vilkår for tilskudd og lån fra Husbanken Utvalget anbefaler et tak på seks samlokaliserte enheter for å kunne få lån og tilskudd fra Husbanken for boliger beregnet på utviklingshemmede. 9

10 Bergen kommune mener det ikke er tilstrekkelig kunnskapsbasert dokumentert at seks enheter i enhver sammenheng er en riktig grense for kommunale bofellesskap. Her omtaler utvalget utviklingshemmede som en homogen gruppe og setter et generelt tak for antall boenheter for en svært variert gruppe med ulike ønsker og behov. Dette vil være et absolutt kriterium som går inn i kommunenes handlingsrom og prioriteringer. Det er åpenbart at utviklingshemmede og andre vanskeligstilte har særlige behov, men kommunene bør ha kompetanse til å organisere dette arbeidet ut i fra egen situasjon og forutsetninger. Forslaget står også i kontrast til utvalgets eget forslag under punkt der det legges stor vekt på brukernes egne ønsker og behov. Bergen kommunen ønsker muligheten til å legge til rette for et differensiert boligtilbud. Det vil også være et spørsmål om kvaliteten på botilbudet. Dette er en stor og vanskelig problemstilling uten enkle løsninger, samtidig er boligtiltak for de mest utsatte gruppene svært ressurskrevende. En slik anbefaling som utvalget her legger til grunn vil kunne vanskeliggjøre utviklingen og etableringen av gode tiltak og botilbud og forutsetter i så fall en større og mer omfattende debatt. Bergen kommune vil samtidig være tydelig på at en problematisering av kunnskapsgrunnlaget for en slik grense ikke må tas til inntekt for et ønske om store, institusjonspregede enheter. Taket som anbefales satt i forhold til det totale antall enheter som kan samlokaliseres i kommunal regi står i kontrast til argumentet som følger om at dette ikke skal gjelde når foreldre er pådrivere for bofellesskap og samlokaliserte boliger. Det er vanskelig å forstå hva utvalget mener med denne forskjellsbehandlingen knyttet til kommunens vs. den enkelte sin mulighet til selv å beslutte rammene for et boligprosjekt. Løft 6: Kompetanse og kunnskap Utvalget foreslår å utarbeide grunnkurs for ansatte uten formell kompetanse og videreutdanningstilbud for ansatte i helse- og omsorgssektoren og for lærere og spesialpedagoger. Bergen kommune støtter forslagene under Løft 6, men har følgende kommentarer. Bergen kommune vurderer utvalget som lite ambisiøse når det kommer til et løft i kompetanse og kunnskap. Utvalget sier for lite om kompetansebehovet i tjenestene og hvilken kompetanse som trengs for å iverksette de øvrige løftene i utredningen. Det blir dessuten foreslått grunnkurs for ansatte uten formell kompetanse, mens det ikke settes noen mål for formell utdanning og kompetanse i tjenestene. Bergen kommune etterlyser mer fokus på utdanningsretninger, kjernekompetanse og minimumskrav til bemanning med høyere (helse- og omsorgs-) utdanning i tjenester til utviklingshemmede og ambisiøse og helt nødvendige mål om styrking av forskning på feltet. Løft 7: Koordinerte tjenester Kommunal plikt til koordinering av velferdstjenester For å sikre koordinerte tjenester foreslår utvalget to endringer i kommuneloven: a) Kommunene skal sikre koordinerte kommunale tjenester til personer med sammensatte og langvarige behov for velferdstjenester. b) Kommunene skal bidra til koordinering av statlige, fylkeskommunale og kommunale tjenester til personer med sammensatte behov for velferdstjenester. 10

11 Bergen kommune støtter utvalgets synspunkt om at det er behov for bedre koordinering av tjenestene internt i kommunen og på tvers av sektorene. Bergen kommune ser imidlertid ikke at utvalgets forslag svarer på de utfordringene som blir presentert. Bergen kommune mener det er vanskelig å se hvordan en forankring av koordineringsansvar i kommuneloven skal svare på de utfordringene kommunen opplever med koordinering i dag, og som utvalget selv trekker frem. Utredningen synliggjør i liten grad ansvaret spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten i dag har for koordinerende enhet, koordinator og individuell plan jf. Lov om spesialisthelsetjenesten og Forskrift for habilitering, rehabilitering, individuell plan og koordinator. Løft 8: Målrettet styring Nytt fagorgan Utvalget foreslår å opprette et nytt fagorgan med primæroppgave å følge opp forpliktelsene i (FNkonvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) for personer med utviklingshemming. Fagoppgaver som i dag er lagt til Bufdir er tenkt overført til det nye fagorganet. Bergen kommune er bekymret for at et nytt fagorgan kan bidra til ytterligere fragmentering. Bergen kommune anbefaler derfor heller å arbeide med synliggjøring av relevante problemstillinger gjennom tydeligere politiske signaler og styring av nåværende direktorat. Før man tar stilling til om det skal opprettes et nytt fagorgan, bør man heller vurdere om målgruppen bør flyttes til et annet departement Indikatorsystem for målrettet styring Utvalget anbefaler å utvikle et indikatorsystem som dokumenterer status, utvikling og måloppnåelse for utviklingshemmede på relevante samfunnsområder. Bergen kommune støtter utvalgets forslag og tror det vil være mulig å utvikle et nytt indikatorsystem også uten et nytt fagorgan slik utvalget skisserer. Del V: Administrative og økonomiske konsekvenser Utvalget har forsøkt å estimere kostnadene knyttet til de foreslåtte tiltakene. Likevel er det knyttet stor usikkerhet til samtlige estimater. Bergen kommune savner en tydeligere konkretisering av hvordan tiltakene administrativt og økonomisk skal la seg gjennomføre. Bergen kommune vurderer at flere av lovforslagene vil kunne medføre større utgifter knyttet til økt kommunalt ansvar for koordinering, økt fagkompetanse i skolene, tilrettelegging av arbeid og bolig for mennesker med utviklingshemming. Kostnadsberegningene utvalget har gjort knyttet til å erstatte assistenter med lærere har for eksempel utelatt flere sentrale poenger, noe som har ført til en sterk underrapportering av merutgiftene. Utvalgets beregning har ikke tatt høyde for at lærere godtgjøres med regulativlønn, mens assistenter kun lønnes i perioden elevene er på skolen (38 uker). Mens et skoleassistentårsverk gir 35 t/uke, gir et lærerårsverk fra 17 t/uke til 19 t/uke. Man trenger derfor i snitt to lærere for å gi like mye undervisningstid som det en assistent gir. 11

12 I Bergen har vi i skoleåret 2016/2017 totalt 200 skoleassistenter. Anvender vi scenariene fra NOU en, med andeler undervisning på 15 % og 30 %, vil vi få merutgifter på henholdsvis 23, 8 mill. kr. og 47,5 mill. kr. Antagelsen om at kommunene vil kunne finansiere dette tiltaket innenfor eksisterende rammer fremstår, basert på dette, derfor som meget tvilsom. Et slikt tiltak vil derfor måtte følges opp med statlige midler. Bergen kommune stiller seg også tvilende til utvalgets antakelse om at 40 % av økningen i lønnsutgifter tilbakeføres til kommunene via inntektsbeskatning og arbeidsgiveravgift ettersom man ikke har hatt hensyn til eventuelle effekter på skatteutjevningen mellom kommuner. Utredningen anslår også at utgiftsøkningen ved boligetablering av personer som bor med pårørende vil komme på totalt 436 mill. per år. Gjennomsnittet i Bergen kommune for faktisk etablerte botiltak viser imidlertid at kostnadene vil utgjøre 2,5 mrd. knyttet til kommunale tjenester dersom hele målgruppen etableres i eget hjem. På generelt grunnlag er Bergen kommune opptatt av at reformer som innebærer nye lovfestete plikter for kommunene må fullfinansieres av staten. De usikre kostnadsberegningene knyttet til utvalgets forslag, gjør det vanskelig å vurdere hvilke økonomiske konsekvenser forslagene vil ha, og hva det igjen kan ha å si for antallet tiltaksplasser. Når utvalget viser til at kommunen ved å tilby tilrettelagt arbeid i egen virksomhet kan benytte kolleger som mentor/oppfølgingsressurs i arbeidssituasjonen (s. 251), er det viktig å være klar over at også dette innebærer en kostnad for kommunen. Kommunens ansatte har i utgangspunktet andre oppgaver knyttet til tjenesteproduksjonen, og en kan ikke se bort fra alternativkostnaden ved en slik bruk av kommunalt ansatte. Bergen kommune understreker nødvendigheten av at nye oppgaver og lovkrav følges opp med statlig fullfinansiering. 12