TIDSSKRIFT. INNHOLD Side

Transkript

1 NORSK ØKONOMISK TIDSSKRIFT INNHOLD Side Artikler: ARNLJOT STRØMME SVENDSEN: Minneord om Johan Vogt ODDBJØRN RAAUM: Arbeidsmarkedskurs effektivt tiltak mot arbeidsløshet? 229 ANDERS SKONHOFT: Levetid og vannkraftøkonomi 253 FRODE SÆTTEM: En studie av effisiens i det norske markedet for obligasjonslån med kjøpsrett til aksjer 273 Artikkelforfattere i dette nummer 292 English Summary 293 Innhold ÅRGANG HEFTE Tidligere STATSØKONOMISK TIDSSKRIFT

2 Redaktør: Redaksjon: Utgitt av: Tidsskriftets adresse: Telefax: Postgiro: Bankgiro: NORSK ØKONOMISK TIDSSKRIFT Steinar Holden Rolf Jens Brunstad, Torstein Bye, Fredrik Carlsen, Arild Hervik, Kjell Erik Lommerud og Birger Vikøren Sosialøkonomenes Forening Leder Erik Lind Iversen Storgt. 26 IV 0184 Oslo 1 Telefon (02) (02) Abonnementspris kr 220, Studentabonnement kr 160, Enkeltnr. kr 60, inkl. porto Annonsepriser (ekskl. mva.) gjeldende fra 1. januar /1 side kr 3.200, 3/4 side kr 2.500, 1/2 side kr 2.000, Abonnement løper til oppsigelse foreligger.

3 Norsk Økonomisk Tidsskrift (NOT), 105 (1991), JOHAN VOGT Professor Johan Vogt, som døde i sommer, var en institusjon i norsk samfunnsdebatt og hadde en bredde over sitt interessefelt og forfatterskap som få andre. Ved siden av å være en flittig bidragsyter var Johan Vogt også i en periode redaktør for dette tidsskrift, i årene Professor Arnljot Strømme Svendsen gir her et riss av Vogts rike og mangslungne virke. Johan Vogt nedstammet fra en gammel og innflytelsesrik norsk slekt som på 1700-tallet opptok Vogt-navnet. Det var kommet inn på kvinnesiden fra en innvandret danske. Han var sønn av geologen, professor Johan Herman Lie Vogt, og født i Kristiania 23. september Han kom i konflikt allerede som elev ved Trondhjems Katedralskole mens han redigerte skoleavisen. Han ble utvist fra skolen. I krigsåret 1918 ble han student og sin studietid fikk han i de revolusjonære efterkrigsårene. I lengre tid studerte han ved universitetene i Kiel og Münster og besøkte Tyskland hvert år i perioden Statsøkonomisk eksamen tok han først i Han var alt da fanget inn av Karl Marx dogmatiske lære og blitt medlem av den politiske elite-organisasjonen for unge radikale menn «Mot Dag» i 1921 (som nr. 5). Den ble ledet av den noe eldre karismatiske førerskikkelse og tidligere forretningsmann, Erling Falk. Han ble universitetsstipendiat i sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo i 1928 og frem til Før den tid hadde han oversatt Leo Trotskis bok «1917» (1925, Det norske arbeiderpartis forlag) og utgitt skriftene «Sovjet-Russland i dag» (1926, Ny dag), «Lønnsreduksjon eller kapitalskatt» (1926), «Rentebyrden i Norge; aksjon for gjeldsnedskrivning» (1927, Ny dag) og «Hvad er penge?» (1928, Studentersamfundets folkeskrifter nr. 15). Som universitetsstipendiat foreleste han især over Marx og marxistisk verdilære og utgav bl.a. skriftene «Marxisme og Marx-kritikk» (1931),

4 224 «Den marxistiske lære om varebytte og profitt» (1931, Fram forlag), «Den nye tekniske revolusjon», og «Den økonomiske tenknings historie» (begge i 1933). Han forte samtidig med sine universitetsstudier en broget politisk virksomhet som organisasjonsmann, foredragsholder, debattant, skribent og journalist m.m., formann i Clarté 1927 og i Det Norske Studentersamfund Han ble personlig ekskludert av Det Norske Arbeiderparti Fra 1935 begynner et nytt avsnitt i Johan Vogts liv. Mot Dag brøt sammen og marxist-leninismens dager i Norge var foreløpig forbi. Arbeiderpartiet kom til regjeringsmakten og tidene ble efter hvert bedre. Også for Johan Vogt. Han ble lærer i sosialøkonomi ved Oslo Handelsgymnasium i 1935 (til 1945) og han startet en helt ny forfatterbane med bøkene «Ny skattepolitikk» (1935, Fram forlag), «Innførelse i økonomisk statistikk» (1935, stensil) «Dogmenes sammenbrudd innenfor den socia10- konomiske videnskap» (1937, Aschehougs forlag), «Den svenske skole» (1937, stensil), «Mens våpnene hviler» (1938) og «Vitenskapens front» (1939) samt «Lærebok i samfundsøkonomi I» (1940), (alle tre på Aschehoug). Vogt ble ikke bare en mer moderne sosialøkonomisk teoretiker, men også et mer vidsynt og tolerant menneske. Under krigen ble han arrestert av tyskerne og satt innesperret på Grini (jfr. boken «33 regler for god tone på Grini», 1945). I 1944 la han frem to forelesningshefter over sosialpolitikk samt statsfinanser og konjunkturregulering. De ble fulgt av stensilhefter om «Forutsetningene for belivelse av den internasjonale handel» (1944), skriftet «Om metodene for undersøkelse av den økonomiske sirkulasjon og for oppstilling av nasjonalregnskap» (1944), «Aktuelle pengespørsmål» (1946), «Den nåværende finanspolitikk åpent brev til statsminister Gerhardsen» (1946) og «Statsvekslenes fremtid» (1947). Efter krigen ble Johan Vogt beskikket til et nyopprettet dosentur i sosialøkonomi og sosialpolitikk i 1948 og ti år senere ble han utnevnt i Wilhelm Keilhaus tidligere embete som professor i statsøkonomi og statistikk ved Universitetet i Oslo. Som økonom viste han særlig interesse for pengeteori, befolkningslære og sosialpolitikk. Flere demografiske studier kom fra hans hånd i 1960-årene efter at han i 1961 ble leder av et nyopprettet Demografisk institutt. Hans viktigste vitenskapelige arbeider efter 1945 er: «Fremtidens sosiale politikk» (1945), «Kvinnearbeid og kvinnelønnin-

5 225 ger» (1948, stensil), «En generasjonsstatistikk for det norske folk» (1957, stensil), «Computation of annual gross reproduction rates in Norway and in England and Wales » (1961), «Befolkningsutvikling og ekteskapsstruktur i Norge» (1963), «The childbearing potential» (1969, stensil) og «The nuptiality potential» (1969, stensil). Efter hvert ble imidlertid Johan Vogt interesseområde og forfatterskap stadig videre fra sosialøkonomi og statsvitenskap til politisk teori, utenrikspolitikk og litterære essays. Han fjernet seg mer og mer fra skoler og politiske bindinger og utviklet seg til en uforferdet sannhetssøker med lune, romslighet og energi. Fra 1951 og i flere år, sto Vogt for utgivelsen av Aksel Sandemoses skjønnlitterære arbeider «Årstidene. Brev fra Kjørkelvik». Han har senere skrevet en bok om sitt samvær med Sandemose som kaster interessant lys over den store dikter. Johan Vogt skilte seg ut fra de fleste i den indre krets i Mot Dag ved at han efter 1945 tok lite del i den løpende norske politiske debatt, lot seg ikke innfange i politisk liv og organisasjonsarbeid, i offentlig komiteer e.l. Han lignet mer på Axel Sømme enn på Trygve Bull, Trond Hegna, Karl Evang, Brynjulf Bull m.fl. Han ble mer opptatt av å finne frem til de grunnleggende, men mindre synlige politiske strukturer, interesser og ideer samt å gjøre en direkte innsats overfor forfulgte og fengslede tenkere, diktere, universitetslærere ved bl.a. å oppsøke dem og invitere dem til Norge. Han ble på samme tid en original politisk tenker og en praktisk samaritan. Enkelte verv tok Vogt på seg efter krigen: redaktør av Statsøkonomisk tidsskrift , formann i Statsøkonomisk forening , viseformann samt formann i PEN -klubben Vogt tok opp emner innenfor økonomisk historie, fremtids-forskning, politisk filosofi osv. Her kan nevnes: «Intervju med fremtiden. Norge anno 1980» (1953, Aschehoug), «Spådoms-kunst og prognosemakeri» (1954, Aschehough) og «Elektrisitets-landet Norge. Fra norsk vassdragsog elektrisitetsvesens historie» (1971, Universitetsforlaget). Som politisk forfatter vakte han oppsikt med bøkene «Tanker om politikk» (1947, Aschehoug), «Xantippes forsvarstale» (1954, Cappelen), «Poesi og politikk (1957, Cappelen), «Hemmelig rapport om Norge» (1959), «Memorandum til H.M. Kongen» (1961, Cappelen, oversatt til dansk, svensk og finsk) og «Det store brennoffer» (1966, Univ.forlaget). Til sin 75-års dag utgav Cappelens Forlag essaysamlingen «Om fred og

6 226 strid mellom hjerte og hode» som avdekket noe sentralt i Vogts karakter og som ble sterkere med årene: hans hjertelighet og menneskelig omtenksomhet. Vogt ble en av fakkelbærerne i kampen for undertrykte og forfulgte åndsarbeidere og etniske grupper rundt om i verden, særlig øst for jernteppet. Vogt forsøkte å påvirke de unge venstreradikale bort fra den ufruktbare marxist-leninismen og mot hjertets dannelse. Vogt, som i sin tid Gandhi, fryktet mer enn noe annet: The hardness of heart of the educated. Etter sin 75 års dag kom det hele ni bøker fra Johan Vogts hånd. Her er det vismannen som taler og oppsummerer dyrekjøpt innsikt og erfaring fra villfarelsenes og frihetens skoler og tar det siste «Oppgjør med de fastlåste meninger» og «Det trellbundne sinn». Han morer seg over dårskap og vennskap i «Muntre memoarer» og godtar med sinnsro som Stoa at «Livet går videre». Den økonomiske dimensjon i tilværelsen og i menneskets væren legger han nå lite brett på. økonomikk er om ikke en «dismal science» dog en «inferior science». I hans siste bok, «På talefot med sin egen ungdom» utgitt som festskrift til hans 90-årsdag gjenga han noen tankekors for markedsøkonomer, marxister og «for oss alle». Johan Vogt holdt mange foredrag rundt om i studentforeninger, i ungdomslag, fagforeninger osv. ved siden av sin forelesningsvirksomhet, skjønt noen god taler og foreleser var han egentlig ikke og hans taleorgan var ikke godt. Derimot var han en ypperlig essayist, kronikkforfatter og journalist. Her kom hans pedagogiske evner og dialektikk til sin rett. Han hadde humor og satirisk snert. Han hadde en vidstrakt personlig kontaktflate i inn- og utland samt et utmerket forhold til sine tidligere studenter. Det hang sammen med hans personlige sjarm og hans dype interesse for medmennesker, deres ve og vel. Hans politiske sympatier hadde ingen innflytelse på hans holdning til mennesker, selv om hans nære vennekrets stort sett bestod av radikalere. Han var ytterst vitebegjærlig og nysgjerrig med en trang til å finne andre forklaringer og motiver for handlinger og begivenheter enn de konvensjonelle «sannheter». Mange etablerte myter ble avlivet av ham. I alle år holdt han nært samkvem med kunstnere i de fleste kunstområder og med vitenskapsmenn på et vidt felt. Det hang trolig bl.a. sammen med lysten til å fatte sannheten i sin helhet og til å skaffe seg perspektiv

7 227 over foreteelser og forhold. Vitenskapen søker å sette virkeligheten i system. Kunsten søker å vise at virkeligheten er enestående. Kunsten representerer derfor individualismens betraktningsmåte, mens vitenskapen tenderer mot den universelle eller kollektive tenkemåte. Johan Vogt brukte begge metoder. På sett og vis ble Johan Vogt en identifikasjon av dialektikken, idet han har beveget seg fra forestillinger via motforestillinger til en høyere bevissthetsoppfatning, som igjen anfektes med nye motforestillinger for så atter å bevege seg videre. Han utmerket seg innenfor vitenskap, politikk og kunst, viste et kosmopolitisk og tolerant vidsyn over norske og internasjonale problemer som han utøvet med satirens kunst. Han var respektløs overfor konvensjonelle oppfatninger, uredd og hadde vismannens flegma, selverkjennelse, og overbærenhet. Det ligger en praktfull selvironi i den selvvalgte tittel på hans essaysamling til 60-årsdagen: Willfarelsenes skole.» Johan Vogt ble en åndlivets mangekjemper med adskillig til felles med sine eldre professorkolleger Wilhelm Keilhau og Thomas Sinding alle tre forøvrig formenn i Studentersamfundet i allsidighet, samt i humanistisk og bred kulturell holdning til sosialøkonomien. Han følger fotefarene til den klassiske sosialøkonomi og de store liberale økonomer, dog med åpent sinn for det originale og kanskje geniale i Karl Marx sosiologiske tanker. Hans storhet lå i hans akademiske vidsyn, toleransen overfor anderledes tenkende og handlende i vitenskap, kunst, næringsliv og politikk, som gjorde ham mer og mer til en grunnfestet humanist, en norsk Erasmus av Rotterdam. Helt fri subjektivisme og aversjoner ble han ikke. Han var en intellektuell spotter som sin norsk-amerikanske kollega Thorstein Veblen. I det matematisk orienterte økonomimiljøet på Blindern ble han en avviker og samtidig en brobygger til de andre samfunnsvitenskapene. Som litterær kunstner skapte han sin egen ansporende og snedige stil med dobbeltbunn. Han brukte hyppig dialogens form som Sokrates. Det var trekk av klassikernes storhet og eviggyldighet over mangt av det han skrev i senere år. Han fulgte da også Senecas råd til sin dødsdag 17. juli 1991: Arbeid som om du skulle leve evig. Arnljot Strømme Svendsen

8

9 Norsk Økonomisk Tidsskrift (NOT), 105 (1991), ARBEIDSMARKEDSKURS EFFEKTIVT TILTAK MOT ARBEIDSLØSHET? Av Oddbj ørn Raaum* Arbeidsmarkedsopplæring (AMO-kurs i Norge) har som formal å redusere "mistilpasningen" i arbeidsmarkedet gjennom å heve arbeidsløses kvalifikasjoner. AMO-kursene vil også kunne bidra til en bedre kobling av arbeidslose og ledige stillinger i Økonomien ved å hindre (utsette) demoralisering og svekket søkeaktivitet hos langtidsledige. Kursaktiviteten kan imidlertid redusere fagforeningenes vilje til lønnsmoderasjon og således fortrenge ordinær sysselsetting. En empirisk analyse av norske mikrodata tyder på at arbeidslose som deltok på AMO-kurs våren 1989 bedret sine jobbmuligheter. Kursdeltakerne hadde en høyere sannsynlighet enn andre arbeidsløse for å være i jobb året etter, når det kontrolleres for ulik utdanning. alder, ledighetserfaring og lokalt arbeidsmarked. I OECD-landene startet 3.6 millioner personer på offentlige arbeidsmarkedskurs for voksne utsatte arbeidstakere og arbeidsløse i 1988, se OECD (1990). Deltakerne utgjorde ca. 1 `)/0 av arbeidsstyrken. Kurs ("training") er i mange OECD-land det viktigste arbeidsmarkedstiltaket og dekker ofte mer enn halvparten av tiltaksdeltakerne. Arbeidsmarkedstiltakene framstår i dag som en viktig del av den norske politikken mot arbeidsløshet. Norge er blant de land som satser sterkest på arbeidsmarkedskurs (AMO-kurs), se OECD(1991). AMO-kursene er i dag det viktigste personrettede arbeidsmarkedstiltaket, og omfattet ca personer ved utgangen av april Andre tiltak som arbeid for trygd, praksisplasser og lønnstilskudd omfattet samlet ca. samme antall personer. Samlede utgifter til AMO-kurs i 1990 var på i overkant av 2.7 mrd. kroner. * Artikkelen er en bearbeidet versjon av prøveforelesning over selvvalgt emne til dr.polit graden ved Sosialøkonomisk institutt, Universitetet i Oslo, april Takk til Steinar Holden, Asbjørn Rødseth, Hege Torp og en anonym konsulent for verdifulle kommentarer.

10 230 Kurstilbudet er svært variert. Kursenes lengde er fra 1 til 40 uker, og innholdet varierer fra korte jobbsøkingskurs, via industrirettede "sertifikat-kurs" til kvalifiserende utdanning på linje med tilbudet innen det ordinære utdanningssystemet. Arbeidsmarkedskurs er primært rettet mot arbeidsløse og kursene vil således redusere den registrerte arbeidsløsheten ved at deltakerne ikke registreres som helt arbeidsløse. Hvilken effekt har så arbeidsmarkedskursene på bruttoledigheten (personer som tilbyr, men ikke har ordinært arbeid)? Hvorvidt en "aktiv arbeidsmarkedspolitikk" 1), der kurs inngår som en viktig del, demper arbeidsløsheten på lang sikt er omstridt. OECD har de siste årene vist økt interesse for denne typer virkemidler i kampen mot arbeidsløsheten og anbefaler medlemslandene å øke innsatsen på dette feltet for å mobilisere arbeidstilbud, utvikle ferdigheter som er etterspurt i arbeidsmarkedet og bidra til en aktiv jobbsøking hos de arbeidsløse, se OECD (1990). Med utgangspunkt i data for OECD-landene konkluderer Jackman et al. (1990) at den økte vekt på aktiv arbeidsmarkedspolitikk i mange vestlige land i 80-årene, bidro til lavere arbeidsløshet. Politikken bidro til at "mistilpasningen" på arbeidsmarkedet ble redusert ved at arbeidsløsheten, for et gitt antall ledige stillinger i økonomien, ble lavere. Lars Calmfors og Ragnar Nymoen trekker en annen konklusjon med utgangspunkt i sin studie av lønnsdannelsen i de nordiske land: ".. accommodative labour market policies, designed to reduce open unemployment, raise real wages....these policies reduce regular employment, and possibly also increase open unemployment." (Calmfors og Nymoen, 1990, s. 431). Uenigheten om virkninger av en aktiv arbeidsmarkedspolitikk kan delvis forklares ved at artiklene fokuserer på ulike effekter av en aktiv arbeidsmarkedspolitikk og i tillegg benytter forskjellige datakilder 2). Selv om forfattere ofte ønsker å fremheve en (eller et begrenset antall) effekt i en analyse, er det likevel et paradoks at begge overnevnte artikler 1) OECD's definisjon av "aktiv arbeidsmarkedspolitikk" omfatter arbeidsformidling (public employment services), arbeidsmarkedskurs (labour market training), tiltak spesielt for unge (youth measures), subsidiert (offentlig eller privat) sysselsetting og spesielle tiltak for funksjonshemmede, se OECD (1990) s ) I lønnsstudiene benyttes (makro) tidsrekker for enkeltland, men internasjonalt sammenlignende studier baseres på paneldata for arbeidsløshet og ledige stillinger.

11 231 trekker fram erfaringene i Sverige for å underbygge sine resultater og anbefalinger. Denne artikkelen tar først for seg ulike effekter av arbeidsmarkedskurs, med utgangspunkt i den nokså generelle teoretiske rammen som presenteres i Jackman et al. (1990), (1991). Deretter drøftes noen foreløpige resultater fra en pågående evaluering av AMO-kurs i Norge, der siktemålet er å avgjøre i hvilken utstrekning kursene bedrer deltakernes j obbmuligheter. 1. Arbeidsløshet og ledige stillinger I arbeidsmarkedet opplever vi at det samtidig finnes arbeidsløse personer og ledige stillinger. Nyetableringer, utvidelser i eksisterende bedrifter, naturlig avgang og jobbytte, vil medføre ledige stillinger som ikke umiddelbart blir besatt av arbeidsløse. Fravær av perfekt informasjon innebxrer at både bedrifter og arbeidssøkende må delta i en søkeprosess for å realisere sine ønsker. Mangel på samsvar mellom de arbeidsløses kvalifikasjoner og bedriftenes krav, gjør også at vi på ethvert tidspunkt vil ha både ledige stillinger og arbeidsløshet i økonomien. En langsiktig likevektsarbeidsløshet er karakterisert ved at strømmen inn i ledighet er lik strømmen ut av ledighet og inn i jobb. "Beveridge-kurven", bedre kjent som UV-kurven, viser hvordan denne likevektsledigheten avhenger av ledige stillinger i økonomien og oppsummerer samtidig koblingen av arbeidsløse og ledige stillinger i økonomien. Med flere ledige stillinger blir det lettere for arbeidsløse å finne en jobb og ledigheten reduseres. 3) Beliggenheten til kurven påvirkes av søkeintensiteten og mobiliteten hos de arbeidsløse og hvordan kvalifikasjonene til de ledige oppfattes av arbeidsgiverne. Spesielt vil en økende andel langtidsledige kunne medføre et skift i nordøstlig retning. Langtidsledige vil ofte miste pågangsmot, motivasjon og selvtillit. Resultatet er mindre effektiv jobbsøking. Mistilpasningen i arbeidsmarkedet kan også forsterkes ved at arbeidsgivere oppfatter langtidsledige som mindre produktive. 3) Dersom vi er nord-ost for UV-kurven vil strømmen ut av ledighet være større enn strømmen inn. Dermed vil både antall arbeidsløse og antall ledige stillinger reduseres. Omvendt syd-vest for kurven.

12 232 UV: Beholdningslikevekt der strøm inn i arbeidsløshet er lik strøm ut av arbeidsløshet (og inn i ledige jobber) (Beveridge-kurve) Ledige stillinger UV Figur Arbeidsløse Antall ledige stillinger og reallønnsnivået i økonomien vil være bestemt i et samspill mellom sysselsettingsbeslutningene i bedriftene og lønnsdannelsen. Av framstillingsmessige hensyn ser vi først på den partielle likevekten for ledige stillinger og reallønn, for en gitt sysselsetting. Deretter droftes hvorledes denne endres når sysselsettingen (arbeidsløsheten) øker (reduseres). Bedriftene vil ha ledige stillinger, dvs. et ønske å utvide arbeidsstokken, dersom ekstrainntektene ved å ansette en person dekker lønnskostnadene og rekrutterings-/ansettelseskostnadene. Antallet ledige stillinger vil, for et gitt sysselsettingsnivå, være færre jo høyere lønnsnivået er siden antall jobber (sysselsetting pluss ledige stillinger) er lavere jo høyere lønna er. Denne negative sammenhengen er illustrert ved hjelp av VC-kurven i figur 2.

13 233 WC = Lønnsdannelse VC = Ledige stillinger Ledige stillinger VC Likevekstnivå for reallønn og ledige stillinger (gitt sysselsetting) Reallønn Figur 2 Lønnsdannelsen er representert ved WC-kurven i figur 2. Reallønnssnivået er høyere, for et gitt nivå på sysselsetting (arbeidsløshet), jo flere ledige stillinger det finnes i økonomien. En begrunnelse tar utgangspunkt i at (real)lønnsnivået bestemmes ved lønnsforhandlinger mellom fagforeninger og bedrifter. Flere ledige 'stillinger innebærer at fagforeningene er mindre bekymret for sysselsettingskonsekvensene av høye lønnskrav, samtidig som bedriftene er mer villige til å gi etter i frykt for å miste ansatte (som ikke kostnadsfritt kan erstattes). I skjæringspunktet mellom VC- og WC-kurven i figur 2 finner vi antall ledige stillinger og nivået på reallønnen i likevekt, for et gitt nivå på sysselsettingen.

14 234 Når sysselsettingen øker (og arbeidsløsheten går ned) vil det være mindre lønnsomt å åpne nye jobber av to grunner. For det første vil merinntekten ved å ansette en arbeider være lavere siden flere av jobbene er fylt. Videre vil det være vanskeligere og dermed mer kostbart å finne kvalifiserte personer til nye jobber. Vi får derfor et skift innover i VCkurven når sysselsettingen øker, illustrert i figur 3. Ledige stillinger WC --'.,-'.- VC Høyere sysselsetting (redusert arbeidsløshet) Skifter både WC- og VC-kurven Reallønn Figur 3 Lønnsdannelsen vil også påvirkes av en økt sysselsetting i økonomien. Stiger sysselsettingen vil reallønnsnivået som tilsvarer et gitt nivå på ledige stillinger øke og vi får et skift utover i WC-kurven illustrert i figur 3. Bedriftene vil ha vanskeligere for å rekruttere nye arbeidere hvis noen slutter og vil dermed være villige til å øke lønna. Fagforeningene vil på sin side vise mindre moderasjon, fordi jobbmulighetene ellers i økonomien er bedret (mindre konkurranse om ledige stillinger). Skiftene i VC- og WC-kurven innebærer altså at tilbudet av ledige stillinger er mindre jo høyere (lavere) sysselsettingen (arbeidsløsheten) er, slikt det er vist i figur 4.

15 235 VS Tilbud av ledige stillinger Ledige stillinger VS Arbeidsløse = arbeidstilbud sysselsetting Figur 4 En langsiktig likevekt i arbeidsmarkedet er dermed gitt ved skjæringen mellom tilbudet av ledige stillinger (VS-kurven) og "Beveridge"(UV)- kurven. I denne likevekten er strømmene inn og ut av arbeidsløsheten like store, samtidig som sysselsetting og beholdningen av ledige stillinger er resultat av samspillet mellom lønnsdannelsen og bedriftenes ansettelsespolitikk.

16 236 Likevekt i arbeidsmarkedet Ledige stillinger UV VS Figur 5 Arbeidsløse 2. Virkninger av arbeidsmarkedskurs Innenfor den teoretiske rammen i kapittel 1 kan en skille mellom virkninger av arbeidsmarkedskurs som fører til skift i UV-kurven og effekter med betydning for lønnsdannelsen og ansettelsesbeslutninger, dvs. VS-kurven. (i) Redusert "mistilpasning" i arbeidsmarkedet skift i UV-kurven Det er flere grunner til at fornuftige kurs vil bidra til at det er lettere for arbeidsløse å finne en arbeidsgiver som vil ansette dem, for et gitt antall ledige stillinger. AMO-kursene vil i så fall føre til en bedre kobling mellom ledige stillinger og arbeidsløse, hvilket innebærer at UV-kurven skifter innover. For det første vil kursene bedre kvalifikasjonene til deltakerne slik at arbeidsløse i større grad kan oppfylle bedriftenes krav. Opplæringstiltak

17 237 ville kunne lose "flaskehalser" der bedriftene har vanskelig for å tiltrekke seg arbeidstakere med spesielle kvalifikasjoner. økte kvalifikasjoner kan være spesielt viktig for grupper med særskilte problemer på arbeidsmarkedet, enten de er forårsaket av fysiske, psykiske eller sosiale forhold. For det andre vil kursene hindre (utsette) demoralisering og tap av selvtillit og pågangsmot som ofte følger med vedvarende arbeidsløshet. Stadige avslag på søknader om jobb vil fore til at en person tappes for selvtillit og vanskelig kan gi et godt inntrykk dersom hun/han først blir innkalt til intervju på en jobb. Bedrifter vil ofte tolke langtidsledighet som en indikasjon på at arbeidssøkeren ikke er like produktiv som personer med kortere ledighetshistorie. Deltakelse på kurs, som alternativ til åpen ledighet, kan bidra til at arbeidssøkere i mindre grad stigmatiseres og merkes som lite produktive av bedriftene. Videre vil kursdeltakelse opprettholde tilknytningen til arbeidsformidlingen og jobbsøkingsprosessen, og derigjennom øke den enkeltes søkeintensitet etter kursslutt. Totalt sett kan kursene være viktig, selv om de har et begrenset kvalifiserende innhold, fordi de hindrer de negative effektene av langtidsledighet på søkeintensiteten hos arbeidsløse. (ii) Lonnskostnadseffekter skift i WC-kurven De fleste lønningene i Norge bestemmes ved forhandlinger mellom arbeidsgivere og fagforeninger. Fagforeningen vil ta hensyn til at et høyere lønnsnivå øker sannsynligheten for at sysselsatte mister jobben. Dessuten vil jobbmulighetene for de som allerede er arbeidsløse forverres ved lønnsøkninger. Omfanget av arbeidsmarkedstiltak kan føre til at fagforeningenes avveining mellom lønnsnivå og ordinær sysselsetting endres. AMO-kurs vil fortone seg som et bedre alternativ enn åpen ledighet for en person som mister/har mistet jobben. Okt kursaktivitet vil redusere sannsynligheten for å (for)bli helt arbeidsløs og dermed redusere tapet for arbeidstakere som står uten jobb. Fordi mange personer som, mister jobben suges opp av arbeidsmarkedstiltak, vil gevinsten ved lønnsmoderasjon reduseres. Dermed vil fagforeningenes vilje til å holde igjen av hensyn til sysselsettingen dempes og lønnskravene øke. Arbeidsmarkedskursene binder også opp arbeidsløse ved at kursdeltakere ikke har like stor mulighet for aktiv jobbsøking som andre

18 238 arbeidsløse 4). Dette reduserer isolert sett konkurransen om de ledige jobbene, for et gitt nivå på samlet arbeidsløshet, og dermed incentivene til lønnsmoderasjon for fagforeningene. På den annen side vil kursene kunne bidra til å dempe lønnsnivået gjennom å opprettholde "konkurranseevnen" til de arbeidsløse (spesielt de langtidsledige). Ved å øke kvalikasjonene og stimulere en aktiv søking hos arbeidsløse etter at de har deltatt på kurs, vil man begrense rekrutteringen til "B-laget" blant de arbeidsløse. Undersøkelser har funnet at den lønnsdempende effekt av et gitt nivå på arbeidsløsheten er mindre jo høyere andelen langtidsledige er, se f.eks. Nickell og Wadhwani (1990). Dersom kursene bidrar til å dempe de negative effektene av langtidsledighet på den enkeltes søkeaktivitet, vil den økte konkurransen om jobbene redusere reallønnsnivået i økonomien (for et gitt nivå på samlet arbeidsledighet og ledige stillinger i økonomien). På bakgrunn av teoretiske vurderinger er dermed virkningen av AMOkurs på lønnsnivået ubestemt. I figur 5 illustreres tilfellet der reallønnsnivået øker som følge av kursvirksomheten, for gitt sysselsetting og antall ledige stillinger. (iii) Ettersposelseffekt skift i VC-kurven Kurs som hever det gjennomsnittlige kvalifikasjonsnivået hos arbeidsløse vil gjøre det billigere for bedriftene å rekruttere den arbeidskraften de ønsker og dermed bidra til at bedriftene åpner flere ledige stillinger (for en gitt sysselsetting). Spesielt kan bedrifter som står overfor flaskehalser der en ikke greier å rekruttere kvvalifisert arbeidskraft få dekket sine behov. Dette innebærer at antall ledige stillinger, for en gitt sysselsetting, vil være høyere på grunn av kursene, dvs. et positivt skift i VC-kurven slik det er illustrert i figur 6. Lønnskostnads- og etterspørselseffektene vil begge bidra til at reallønnsnivået stiger, mens de vil trekke i hver sin retning når det gjelder antall ledige stillinger (for gitt sysselsetting). Figur 5 illustrerer en situasjon der de antatt positive lønnseffektene har sterkest effekt på ledige stillinger. Dette innebærer et skift i VS-kurven som er slik at AMO- 4) Resultater i Edin og Holmlund (1990) tyder på at kursdeltakere og personer på midlertidige sysselsettingstiltak har lavere sannsynlighet for å komme i jobb i den tiden de er på tiltak, sammenliknet med personer som går helt ledige.

19 . 239 kursene reduserer antall ledige stillinger for en gitt sysselsetting (arbeidsløshet). Virkning på likevektsledigheten kan dermed illustreres slik: Ledige stillinger WC VC Figur 6 Reallonn Resultatet av AMO-kursene blir i vårt eksempel høyere reallønnsnivå, mens redusert "mistilpasning" og høyere produktivitet bidrar til å redusere arbeidslosheten. Men økt ledighet er teoretisk sett mulig dersom reallønnsnivået drives tilstrekkelig høyt opp. 3. Empiriske studier Empiriske studier av arbeidsmarkedstiltak fokuserer på enkelte av de effektene vi har skissert over. Vi er ikke kjent med noen studie med ambisjoner om å dekke alle virkninger. Jackman et al (1990) finner empirisk belegg for at en aktiv arbeidsmarkedspolitikk skifter sammenhengen mellom ledige stillinger og arbeidsløse, dvs, bidrar til en redusert "mistilpasning", jfr. pkt. 2 (i) over.

20 240 Samlete virkninger av arbeidsmarkedskurs Ledige stillinger VS Figur 7 Arbeidsløse Analysen av paneldata for OECD-landene viser at land som har satset sterkt på arbeidsmarkedstiltak har et lavere ledighetsnivå for et gitt antall ledige stillinger. Usikkerheten knyttet til disse beregningene er betydelig, bl.a. grunnet dårlige data for ledige stillinger, og gjør det vanskelig å kvantifisere effektene av tiltakene. Også studier utført av OECD tyder på at arbeidsløsheten er lavere i land med en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, se OECD (1990). Undersøkelser av det såkalte "Restart" programmet i England, som blant annet omfatter kursvirksomhet, tyder på at langtidslediges muligheter for å komme i jobb har økt som følge av programmet. Resultatet er at mistilpasningene i arbeidsmarkedet, målt ved UV-(eller Beveridge) kurven, er redusert, se f.eks. Disney et al (1990) og Jackman et al (1991). Studier av lønnsdannelsen i de nordiske land viser at arbeidsmarkedstiltakene har bidratt til å heve reallønnsnivået i Sverige, Finland og Danmark, se Calmfors og Nymoen (1990) og Calmfors og Forslund

21 241 (1991). Resultatene kan imidlertid ikke uten forbehold tas som "bevis" for at kursvirksomheten driver opp det generelle lønnsnivået i økonomien. For det første omfatter analysene alle arbeidsmarkedstiltak. Midlertidige jobber i offentlige sektor og lønnssubsidier er nærere substitutter til ordinær jobb enn kurs. Dersom tiltakene presser opp lønnsnivået via fagforeningenes reduserte vilje til lønnsmoderasjon, skulle en forvente at kurs hadde en svakere effekt enn offentlige sysselsettingstiltak. For det andre vil denne type studier ikke fange opp at kursaktiviteten påvirker søkeintensiteten til (og det effektive arbeidstilbudet blant de) arbeidsløse, bl.a fordi lønnseffekten vil være betinget med hensyn på sammensetningen av ledigheten. For Norge er det hverken funnet virkninger av arbeidsmarkedstiltak på UV-kurven, se Jackman et al (1990), eller effekter på lønnsnivået, se Calmfors og Nymoen (1990). Forklaringen kan være at den norske lønnsdannelsen avviker fra andre skandinaviske land. Muligens er det norske arbeidsmarkedet spesielt sammenlignet med andre vestlige land. En mer nærliggende forklaring er imidlertid at variasjonen i aggregerte tidsserier for Norge (fram til 1988), spesielt hva angår arbeidsløshetsnivå og tiltaksomfang, er for liten til å kunne påvise denne typen effekter. Nettopp på grunn av vår begrensete erfaring med høy arbeidsløshet er det viktig å legge vekt på erfaringer i land med en økonomisk struktur som ligner på vår egen. Nordiske økonomer er ofte kritiske til en aktiv sysselsettingspolitikk, med bakgrunn i at en akkommoderende politikk driver opp reallønnsnivået og reduserer ordinær privat sysselsetting, se diskusjon i Holden (1990). Britiske økonomer fremhever derimot ofte den aktive arbeidsmarkedspolitikken, kombinert med hva de oppfatter som restriktive regler for ledighetstrygd, når de skal forklare hvorfor ledigheten er lavere i Skandinavia (ekskl. Danmark) enn i andre europeiske land. I Jackman et al (1991) plasseres arbeidsmarkedstiltak på topp når det gjelder politikkanbefalinger og forfatterne beskriver like godt det svenske systemet når de oppsummerer sine råd til myndighetene. Evaluering, eller effektstudier, av arbeidsmarkedstiltak tar vanligvis utgangspunkt i mikrodata der deltakernes arbeidsmarkedshistorie sammenlignes med ellers "like" personer som ikke deltar på tiltaket (f.eks. kurset). En rekke amerikanske programmer har vært gjenstand for slike undersøkelser, se bl.a. Ashenfelter (1978), Lalonde (1986), Bassi

22 242 (1984). En omfattende oversikt finnes i Bjørklund (1990). De fleste arbeidene estimerer kursenes (langsiktige) effekt på framtidig lønnsnivå for arbeidsløse, og ikke hvorvidt kursene bidrar til at deltakerne kommer raskere i jobb. Card og Sullivan (1988) fokuserer på jobbmulighetene og viser at arbeidsløse deltakere på det såkalte CETA (Comprehensive Employment and Training Act) programmet økte sannsynligheten for å være i jobb etter 3 år med 2-5 prosentenheter. Undersøkelser fra Sverige viser at arbeidsmarkedstrening(kurs) har en små og usikre effekter på individuelle arbeidsmarkedskarrierer, målt ved lønnsnivået, se Bjørklund (1989), Ackum (1991). De fleste evalueringer av arbeidsmarkedstiltak er gjennomført på ikkeeksperimentelle data. Kurs og andre tiltak er vanligvis basert på frivillighet. Dessuten velger arrangøren av tiltakene (arbeidskontorene i Norge) sjelden deltakerne tilfeldig blant søkerne. Dette innebærer en situasjon der sjansen for å delta på et tiltak kan være korrelert med sannsynligheten for å avslutte en ledighetsperiode innen en bestemt tid. Dersom alle individuelle egenskaper som påvirket sannsynligheten for å delta på tiltaket, både søking og opptak, var observerbare, ville en i prinsippet kunne kontrollere for disse når en anslår kurseffekten. Et seleksjonsproblem oppstår dersom individene har ikke-observerte egenskaper som gjør at kursdeltakerne (i gjennomsnitt) har bedre eller dårligere muligheter på arbeidsmarkedet enn sammenlikningsgruppen. Hvis tiltakene av ulike grunner treffer de best motiverte blant de arbeidsløse vil de komme raskere i jobb enn sammenlikningsgruppen, men ikke (bare) fordi de har deltatt på kurs! Ulike økonometriske metoder er utviklet for å takle denne typen "selection bias in nonexperimental evaluations of program impact", og resultatene synes å være sensitive for valg av apriori forutsetninger, se Lalonde (1986) og Heckman, Hotz og Dabos (1987). Det er også en viss uenighet når det gjelder mulighet for å rendyrke kurseffekt ved ikkeeksperimentelle data og hvilke kriterier en skal benytte for å velge mellom alternative metoder. Ofte er konfidensintervallet på estimatet for kurseffekten stort. Alt i alt er det dermed betydelig usikkerhet knyttet til resultatet av evalueringer ved hjelp av ikke-eksperimentelle data. På bakgrunn av vår generelle diskusjon av de mange forskjellige, mulige effekter av arbeidsmarkedstiltak kan en også spørre seg om det er interessant å se på mikrodata? En positiv effekt av kursene på deltakernes

23 243 jobbmuligheter er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse, for at tiltaket reduserer arbeidsløsheten. Det er mulig at kursdeltakerne fortrenger andre arbeidsløse i kamp om de samme jobbene. Men hvis vi har god grunn til å tro at mistilpasningen i arbeidsmarkedet er, eller kan bli, alvorlig som følge av langvarig høy ledighet, vil kurs som bedrer deltakernes sysselsettingsmuligheter samtidig redusere ledigheten for et gitt nivå på ledige stillinger i økonomien. I tillegg vil kurs som løser "flaskehalsproblemer" (der bedrifters ekspansjon er hindret av mangel på spesielt kvalifiserte arbeidstakere) øke antall ledige stillinger i økonomien. 4. En norsk mikrostudie Arbeidsdirektoratet har gjennomført undersøkelser av AMO-kurs i Norge, der kursdeltakerne er spurt om sin arbeidsmarkedstilknytning (ca. 6 eller 12 mnd) etter at de avsluttet kurset. Kursdeltakerne sammenliknes med en tilfeldig valgt gruppe av ledige, se Moen (1990), (1991). Individuelle jobbsannsynligheter, betinget med hensyn på kursdeltakelse, utdanning, kjønn og alder, er anslått for deltakere på AMO-kurs høsten 1988 i Hernæs, Raaum og Torp (1991). Det vil bli gjennomført en omfattende evaluering av kursene høsten ). I et forprosjekt til denne studien er dataene for kursdeltakere våren 1989 analysert. Kursdeltakerne våren 1989 sammenliknes med helt arbeidsløse (mai 89) som ikke gikk på kurs, men var registrert som arbeidssøkende. Arbeidsmarkedstilknytning året etter, dvs. mai er kartlagt for begge gruppene. Dette avsnittet presenterer noen resultater fra denne undersøkelsen. Analysen omfatter kursdeltakere som var arbeidsløse når kurset startet. Vi har videre utelukket personer på introduksjonskurs for fremmedspråklige og forberedende allmennfaglige kurs. Sammenlikningsgruppen består av de helt ledige, som hverken gikk på kurs eller var permittert i mai Kursene er inndelt i tre grupper: 5) Dette er et samarbeidsprosjekt mellom SNF-Oslo (Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning i Oslo) og ISF (Institutt for samfunnsforskning) på oppdrag fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet.

24 244 Tabell 1 Arbeidsløse mai 1989 etter kurstype og kjønn Antall personer Menn Kvinner Ikke kurs (helt ledige mai 1989) "Industrirettet" yrkeskurs 6) (INDKURS) "Tjenesteytenderettet" yrkeskurs 7) (TJEKURS) "Andre kurs" 8) (DIVKURS) ) INDKURS omfatter kursene ; Sveising og mekaniske fag, Trearbeid, Annet bygg og anlegg, Elektroarbeid, Maskin og motordrift, Vedr. oljevirksomheten og Transportarbeid. TJEKURS omfatter kurs i Kontorarbeid, Pleiearbeid, Hotell- og restaurant og Teknisk arbeid. 8) DIVKURS omfatter kurs innen Jordbruk, skog og fiske samt diverse andre kurs. De industrirettede kursene er som forventet dominert av mannlige deltakere, mens nesten alle kvinnene deltok på "tjenesteytende rettede" kurs (der kontorarbeid dominerer). Hvorvidt en person som var arbeidsløs våren 1989 var i jobb året etter (mai 1990), avhenger av en rekke tilfeldige, uobserverbare forhold, i tillegg til egenskaper ved personen selv og situasjonen på det aktuelle arbeidsmarkedet. Ved å spesifisere en sannsynlighetsfordeling for summen av de tilfeldige faktorene kan vi postulere og estimere en sannsynlighet (P) for at en person er i jobb i mai 1990 betinget med hensyn på individuelle kjennetegn (herunder kursdeltakelse) og situasjonen på det aktuelle arbeidsmarkedet. Vi har valgt å bruke en såkalt LOGIT-modell hvor sannsynlighet for suksess, dvs, jobb, er gitt ved, Pi = exp(ibixii) 1 + exp(ibixii) Xii = forklaringsvariabel nr. j for individ i, b i = konstante koeffisienter og exp(z) = ez. Forklaringsvariablene er deltakelse på kurstype k, varighet på ledighetsperioden fram til våren 1989, kjønn, alder og utdanning samt

25 245 arbeidsmarkedssituasj on i hjemfylket. Resultatene 9)er oppsummert i tabell 2. I klammeparentes gjengis de estimerte b i-koeffisientene med tilhørende standardavvik. De tilhørende estimerte jobbsannsynlighetene tar utgangspunkt i et basisalternativ (kalt Po) som tilsvarer en person som ikke gikk på kurs, med alder år, med videregående skole som høyeste utdanning, med en ledighetsperiode på mindre enn 4 uker, boende i et fylke med et gjennomsnittlig arbeidsmarked tilsvarende ledige stillinger/arbeidsløse = VU = 0.07 og en endring i arbeidsløshetsprosent fra mai 1989 til mai 1990 (du) på 0.27 prosentenheter. I modellalternativet for menn inngår også kurstid som forklaringsvariabel og denne er i utregning av jobbsannsynlighetene satt til 10 uker for kursdeltakerne (nær gjennomsnittet for deltakerne). I tabellen inngår gjengis også de partielle effekter av enkeltvariable, dvs. forskjellen i jobbsannsynlighet fra basisalternativet når en bakgrunnsvariabel avviker fra basisalternativet (kalt P 1 Po). Jobbsannsynligheten for en arbeidsløs som ikke deltok på kurs, og forøvrig egenskaper som i basisalternativet beskrevet over, er anslått til ca Sannsynligheten for å være i jobb i mai 1990 er noe høyere for menn enn for kvinner. Mannlige deltakere på INDKURS har en jobbsannsynlighet som er ca prosentenheter høyere enn tilsvarende person som ikke gikk på kurs. Menn som gikk på såkalte TJEKURS har en estimert jobbsannsynlighet ca. 3-4 prosentenheter høyere enn de helt ledige. Kvinner som gikk på kurs er konsentrert til såkalte tjenestekurs, der deltakere hadde en jobbsannsynlighet som lå ca. 6-7 prosentenheter over tilsvarende person som ikke gikk på kurs. Personer som deltok på kurs klassifisert som DIVKURS hadde en anslått jobbsannsynlighet som ikke avviker fra de arbeidsledige som ikke gikk på kurs. Når det gjelder andre forklaringsvariable kan hovedresultatene oppsummeres slik. Personer uten videregående skole hadde en (ca. 6-7 prosentenheter) lavere sannsynlighet for å være i jobb, mens utdanning utover videregående skole hadde ingen signifikant effekt. Jobbsannsynligheten for de yngste, under 20 år, var betydelig lavere enn for gruppen mellom 20 og 50 år. Dette skyldes nok i hovedsak 9) En nærmere beskrivelse av andre modellalternativer og testing av enkeltvariable finnes i Raaum og Torp (1991). Her inngår også modellvarianter der kurskoeffisienten avhenger av utdanningsnivå og ledighetshistorie (varighet) fram til våren 1989.

26 246 Tabell 2 Estimerte jobbsannsynligheterm). Binær LOGIT-modell der "i jobb mai 1990" er avhengig variabel. MENN KVINNER Ikke kurs (basisalt.) PARTIELLE EFFEKTER: P1 - Po [logitkoeff (standardavvik)] 0 (+/-): ikke signifikant på 2.5 %-nivå (fortegn). Indkurs Tjekurs Divkurs Grunnskole Alder <20 år Alder >50 år Varighet ledighetsperiode uker uker uker Over 80 uker Arbeidsmarkedsindikatorer [0.881 (0.147)] [0.470 (0.190)1 0 (+) [ (0.091)] [ (0.163)] [ (0.135) [ (0.139)] [ (0.188)] [ (0.191)] [ (0.372)] 0 (+) [0.254 (0.086)] 0 (+) [ (0.102)] [ (0.164)] 0(-) [ (0.150)] 0(-) [ (0.200)] 0(-) d(vu) = 0.010(-) [9.85 (1.841)] d(du) (+) [ (0.067)1 10) Estimering ved Maximum Likelihood ved hjelp av PROC LOGISTIC i programmet SAS Ver

27 247 overgang til utdanning. Men for unge som er registrert som ledige vil arbeid tross alt være førstevalget for mange og resultatet tyder på at problemene med å få jobb, spesielt for gutter under 20 år, er betydelig stone enn for eldre arbeidstakere (med lengre erfaring). Resultatene bekrefter også inntrykket at de eldste arbeidstakerne (menn over 50 år) har spesielt store problemer med å komme tilbake i jobb hvis de blir arbeidsløse. Lengden på inneværende ledighetsperiode våren 1989 har en signifikant og tildels sterk, negativ effekt på jobbsannsynligheten. Dette skyldes nok delvis en sortering av de arbeidsløse ved at de beste får jobb raskt. På den annen side trekker bl.a. tidsbegrensningen på dagpengene (80-ukersregelen) i retning av at de som hadde gått ledige lenge ville være mindre kresne når det gjelder jobber. Resultatene gir en viss støtte til hypotesen om at personer som har gått ledige lenge demoraliseres og stemples i arbeidsgiveres øyne, og derfor har vanskelig for å komme i jobb. Resultatene viser altså at deltakerne på industri- og tjenesteytende rettede kurs har en signifikant høyere sannsynlighet for å være i jobb når vi korrigerer for kjønn, alder, utdanning, ledighetshistorie (før våren 1989) og lokalt arbeidsmarked. Det sentrale spørsmålet er om denne forskjellen skyldes AMO-kursene. En presis drøfting av dette spørsmålet krever at det spesifiseres en struktur som gjor det mulig å identifisere en effekt av AMO -kurs. En rimelig utganghypotese vil være at kursdeltakelse innebærer at arbeidsløse opplever et positivt skift i kvaliteten på jobbtilbudene personen mottar, jfr. Heckman og Robb (1986). I tillegg påvirkes jobbtilbudene av både observerte og uobserverte individuelle egenskaper. Hvorvidt en arbeidsløs person deltar på kurs er et resultat av beslutninger tatt av personen selv og arbeidskontor/kursarrangør. I praksis vil vi ikke kunne observere alle faktorer som er av betydning for deltakelse. Vår kurskoeffisent vil representere effekten av AMO-kurs dersom vi ikke har utelatte bakgrunnsvariable som både påvirker jobbtilbudene og kursdeltakelse, se nærmere diskusjon i Heckman og Robb (1986) og Raaum (1991). Hvis kursdeltakerne var et tilfeldig utvalg av de arbeidsløse kunne vi med "god samvittighet" tolke vårt estimat som en sann kurseffekt, siden det ikke ville være noen systematisk sammenheng mellom kursopptak og en persons muligheter på arbeidsmarkedet. Apriori er det imidlertid grunn til å frykte at sjansen for å søke og komme med på kurs, er korrelert

28 248 med sannsynligheten for å få jobb senere. Dette seleksjonsproblemet dukker opp på to nivåer når det gjelder arbeidsmarkedskurs. Seleksjonsproblemet ved evaluering av AMO Arbeidsløse Kurssokere Il Deltakere Ikke søkere (Sammenlikningsgruppe) Avviste søkere Figur 8 I. Hvem søker på kurs? For å bli deltaker på et AMO-kurs må personen selv søke og mange faktorer påvirker hvorvidt en arbeidsløs ønsker å gå på kurs. Han/hun må være motivert for gjennom kurset å bedre sine jobbmuligheter og denne holdningen (motivasjon, pågangsmot, interesse) vil ofte være av stor betydning for å få jobb senere, enten en går på kurs eller ikke. På den annen side legger kurset beslag på tid som alternativt kunne vært benyttet til aktiv søking etter jobb. Dette innebærer at personer med betydelig yrkeserfaring, gode referanser og andre positive individuelle egenskaper ("trynefaktorer") som vi forskere ikke greier å observere, er underrepresentert blant kursdeltakerne fordi de ikke finner det i sin interesse å bruke tid på AMO-kurs. Apriori er det ikke opplagt om de personene som ikke søker kurs, og dermed er med i gruppen individer som sammenlikningspersonene er trukket fra, har bedre eller dårligere uobserverte egenskaper enn søkerne. II. Hvem kommer inn av kurssokerne? Utvelgelsen av deltakere innebærer antakelig en entydig favorisering av de gode søkerne (når vi har korrigert for observerbare kjennetegn). Kursarrangør og/eller arbeidskontoret har opplagt en interesse i å prioritere de beste søkerne, hvilket oftest vil være de personene arbeidsgivere vil velge. For det første vil

29 249 hensynet til den faglige kvaliteten på kursene gjøre at en velger de best kvalifiserte. Videre vil kursarrangør (ev. arbeidskontor) ofte bli vurdert etter i hvilken grad deltakerne får jobb etter kursslutt. Arrangøren vil dermed ha en egeninteresse i å prioritere de "flinkeste og best motiverte" blant søkerne til kurs med oversøking (hvilket er tilfellet for de fleste AMO-kurs). Seleksjonsproblemet dukker opp her fordi personene som faktisk foretar prioriteringen av søkerne sitter inne med informasjon og kunnskaper som ikke kan formidles til forskeren. Kan vi etter disse motforestillingene tillegge vårt anslag på kurseffekt noen vekt? Våre resultater representerer de første forsøk på å evaluere effekter av AMO-kursene i Norge og konklusjonene må tolkes som foreløpige. Analysen kontrollerer for en rekke individuelle kjennetegn som er av betydning for kursdeltakelse og jobbmuligheter. Spesielt tror vi at varigheten på ledighetsperioden fanger opp en betydelig del av variasjonen i uobserverte individuelle egenskaper. Vår kunnskap om søknads- og opptaksprosessen gjør at det er uklart om vi under- eller overvurderer kurseffekten. I det videre evalueringsarbeidet vil det legges vekt på å formulere Økonometriske spesifikasjoner som bedre takler seleksjonsproblemet og spesielt gjør det mulig å teste forutsetningene som ligger til grunn for tolkning av de estimerte LOGIT-koeffisientene i tabell 2 som kurseffekter. Metodene som omtales i litteraturen for å løse problemet med uobservert heterogenitet beskriver oftest situasjoner med kontinuerlig suksessvariabel (oftest lønn) og stiller ofte strengere krav til data (helst paneldata). 5. Avslutning Det foregår i dag betydelig forskning internasjonalt både når det gjelder teoretisk ramme for analyse, empiriske metoder og konstruksjon av relevante data for studier av arbeidsmarkedstiltaks betydning for arbeidsløsheten. Våre foreløpige resultater på norske mikrodata indikerer at arbeidsmarkedskurs har en positiv effekt på deltakernes jobbmuligheter og således bidrar til å redusere mistilpasningene på arbeidsmarkedet. Denne konklusjonen er imidlertid beheftet med betydelig usikkerhet siden seleksj onen til kurs gjør at deltakerne kan ha bedre eller dårligere muligheter på

30 250 arbeidsmarkedet (enn sammenlikningsgruppen) på grunn av uobserverte individuelle egenskaper. I evalueringen av høstkursene 1991 vil datagrunnlaget være bedre og vi vil forhåpentligvis være i stand til å benytte metoder som gir oss et bedre grunnlag for å si hvilken betydning kursene har for deltakernes jobbmuligheter. En kan ikke se bort i fra at satsingen på arbeidsmarkedstiltak, og AMO-kurs spesielt, driver opp lønnsnivået i Norge. Ettersom tida går og både arbeidsløsheten og tiltakene (antakelig) består, vil man få erfaringer i Norge som gjør det mulig å teste denne hypotesen i empiriske lønnrelasjoner. Det synes å være økende enighet blant økonomer om viktigheten av å satse ressurser på å unngå en situasjon der en stor gruppe personer blir gående lenge uten arbeid, med demoralisering og stigmatisering i arbeidsgiveres øyne som resultat. I en slik situasjon vil mistilpasningen på arbeidsmarkedet øke og det er grunn til å anta at (beholdningen av) langtidsledige i begrenset grad demper lønnsveksten. Arbeidsmarkedstiltak generelt, og AMO-kurs spesielt, er mulige virkemidler for å unngå en situasjon med en stor gruppe demoraliserte, lite aktivt søkende langtidsledige. Mens vi venter på flere og mer pålitelige bekreftelser på at kursene faktisk bedrer deltakernes jobbmuligheter, er arbeidsmarkedskursene antakelig et billig forsøk på å unngå en situasjon med en høy arbeidsløshet som vanskelig lar seg reversere. REFERANSER Ackum, (1991); "Youth Unemployment, Labour Market Programs and Subsequent Earnings", Scandinavian Journal of Economics 93(4) Ashenfelter, O. (1978); "Estimating the Effect of Training Programs on Earnings", Review of Economics and Statistics, Vol. 60, Bassi, L. (1983); "The Effect of CETA on the Post-Program Earnings of Participants", The Journal of Human Resources, 18, Barnow, B. (1987); "The impact of CETA Programs on Earnings A Review of the Literature", Journal of Human Resources, Vol. 22, No. 2, Spring 1987, Bjørklund, A. (1989); "Evaluations of Training Programs : experiences and proposals for future research", Disc. Paper FS I 89-13, Wissenchaftszentrum Berlin fur Socialforschung Bjørklund, A. (1990); "Evaluation of Swedish Labour Market Policies A Survey", Finnish Economic Papers.