Menneskeheten står stadig overfor utfordringer. En av vår tids største. Retten til mat og global matsikkerhet oppnås først når hvert enkelt land

Transkript

1 k en ob gl al t is Sp lo k al t

2 Matsuverenitet Innholdsfortegnelse: Matsuverenitet innledning side 3 Hvorfor er matsuverenitet viktig for miljøet? Matsuverenitet for miljøet side 4 Agroøkologisk fremfor industrielt landbruk side 5 Klima side 6 Biologisk mangfold side 7 Hvorfor er matsuverenitet viktig for Norge, og norske bønder? Utnyttelse av norske ressurser side 8 Vit hva du spiser side 9 Sysselsettning og tilknytta næringer side 12 Kulur, kunnskap og tradisjon side 13 Hvorfor er matsuverenitet viktig for internasjonal solidaritet? Hvorfor må det opprettes matsuverenitet i sør? side 14 Sikring av arbeidsplasser side 15 Matsuverenitet og handel side 16 Et ønske om endring side 17 Small and marginal farmers can feed the world side 18 Avslutning side 19 Tekstforfattere: Rakel Nystabakk Øyvind Aukrust Frauke Heivand Design: Olav Stikbakke Menneskeheten står stadig overfor utfordringer. En av vår tids største utfordringer knytter seg til behovet for mat. Befolkningsvekst og klimaendringer bidrar begge til å øke presset på naturens ressurser. Dette gjør blant annet at spørsmål om hvordan vi skal trygge matsikkerhet er blitt svært aktuelle politiske temaer både nasjonalt og internasjonalt. Tilgang til mat er en menneskerett. Men til tross for at det per dags dato produseres nok mat til å mette hele verdens befolkning, sulter 1 milliard mennesker. Dette handler åpenbart om fordeling, like mye som produsert volum. Men selv om det lykkes å fordele maten mer rettferdig mellom kontinentene vil det ikke kunne demme opp for den stadig økende befolkningsveksten, økt produksjon vil også bli nødvendig. Det er imidlertid avgjørende at denne økningen skjer på naturens premisser, og ikke går på bekostning av økologisk bærekraft. Et fremtidsrettet landbruk må være robust nok til å møte fremtidens utfordringer, det må være et landbruk som metter og som kommer hele verdens befolkning til gode. Retten til mat og global matsikkerhet oppnås først når hvert enkelt land utnytter sine naturgitte forutsetninger for matproduksjon. Matsuverenitet er et middel til å sikre folk retten til mat. Matsuverenitet vil skape det nødvendige handlingsrommet som trengs for å muliggjøre omleggelsen til et matsystem som er bærekraftig og levedyktig på lang sikt. Matsuverenitet innebærer folk, lokalsamfunn og lands rett til å bestemme sin egen landbruks- og matpolitikk som er økologisk, sosialt og økonomisk tilpasset deres spesielle betingelser. Stater skal ha rett til bestemme egen handelspolitikk og gis mulighet til å beskytte seg mot sterkt subsidierte landbruksvarer. Bønder på sin side skal sikres landrettigheter, tilgang til vann, råderett over egne frø og rett til å selge varene sine på lokale og nasjonale markeder uten å møte urimelig konkurranse. I denne brosjyren vil du kunne lese mer om hvorfor matsuverenitet er viktig for miljøet og mennesker i inn- og utland. 2 3

3 Hvorfor er matsuverenitet viktig for miljøet? Matsuverenitet for miljøet Dyrking av mat verden over, basert på lokale ressurser, er ikke bare viktig for den globale og lokale matsikkerheten, det er også miljøvennlig. I tiårene framover vil matproduksjonen i verden måtte økes betraktelig for å møte behovene til en voksende befolkning. FAO anslår at det trengs en økning på hele 70 % de neste førti årene. Samtidig gjør klimaendringer at det blir vanskeligere å produsere mat, og matvanene endres i en mer ressurskrevende retning blant annet med større kjøttforbruk. De færreste vil si seg uenig i at det trengs en drastisk økning i matproduksjonen, men som FNs spesialrapportør på retten til mat har påpekt; det er ikke bare et spørsmål om hvor mye mat vi må produsere, men også hvordan. Det er helt avgjørende at vi spiller på lag med naturen og det må i mye større grad satses på bærekraftige teknikker. Det må satses på landbruksmetoder som tar vare på økosystemene og naturressursene. Landbruksdriften må ikke svekke evnen til å tilfredsstille fremtidige behov. Tapet av biologisk mangfold, ikke bærekraftig bruk av vannressursene, og forurensning av jord og vann er forhold som svekker naturressursenes mulighet til å støtte landbruket i fremtiden. Matsuverenitet legger sterk vekt på bærekraftig landbruksdrift. Selv om matsuverenitetsbegrepet legger opp til en høy grad av selvbestemmelsesrett står ikke nasjoner fritt til å forringe egne naturverdier. Maktutøvelsen må skje innenfor bærekraftige rammer. Prinsippet kan sammenlignes med forvaltertankegangen vi kjenner igjen fra tradisjonell gårdsdrift. Gården skal alltid overleveres i bedre stand enn den var da bonden overtok den, bonden skal videreutvikle gården og ikke bare ta hensyn til kortsiktig økonomisk gevisnt. Verdien i gården er det viktigste og den skal kunne overleveres til kommende slekter. Innenfor disse rammene står bonden fritt til å ta i bruk de midlene han selv måtte ønske. Samme prinsipp gjelder da også ovenfor naturressursene. Stater og selskaper kan ikke drive rovdrift på naturressursene for å skaffe rask profitt. Naturverdiene må forvaltes innenfor et langtidsperspektiv. Agroøkologisk fremfor industrielt landbruk I dag forvaltes store deler av naturressursene våre med bakgrunn i en kortsiktig tankegang om raskt å hente ut mest mulig verdier på kort tid. Stadig mer landbruksland blir lagt inn under større gårdsenheter hvor man satser på industriell landbruksdrift. Denne omleggingen medfører et økt fokus på en intensiv produktivitetsøkning som bidrar til å tøye jordas yteevne. Storskala industrielt landbruk baserer seg på monokulturer og det tas i bruk store mengder kjemiske innsatsmidler som sprøytemidler og kunstgjødsel. Bruk av kjemiske innsatsmidler har mange negative effekter på omgivelsene. Innsatsmidlene påvirker ikke bare plantene de er tiltenkt, men også resten av økosystemet, både direkte og indirekte. Konsentrasjoner av kjemikalier finnes blant annet i bekker, innsjøer og grunnvann i området. Giftstoffene har også negativ innvirkning på reproduksjonsevnen til insekter, fugler og bier. Menneskene som blir eksponert for stoffene kan også oppleve negative helseeffekter, spesielt i utviklingsland hvor kunnskap om forsvarlig bruk er mangelfull. Verdes Helseorganisasjon anslår at hele 3 millioner mennesker årlig rammes av sprøytemiddelforgiftning. I tillegg er fremstillingen av kjemikaliene en svært energikrevende prosess hvor olje er basisen. Denne typen drift spiller ikke på lag med naturen. Småskala landbruksdrift hvor praksisene er utviklet gjennom generasjoner og driftsmetodene spiller på lag med naturen er til motsetning bærekraftig produksjon. Ved agroøkologisk drift søker man å etterligne naturlige prosesser, og dermed skape fordelaktig biologiske interaksjoner og synergier mellom de ulike komponentene i agroøkosystemet. Dette gir gunstige grunnforhold for plantevekst. Næringsstoffer og energi gjenvinnes på gården, i stedet for å innføre eksterne innsatsfaktorer. I følge rapporten Agriculture at a Crossroad*, som er den største internasjonale gjennomgangen som er gjort innen landbruk de siste årene, så trenger man et paradigmeskifte innen landbrukspolitikken. Rapporten er utarbeidet av 400 landbruksforskere og får støtte av tunge institusjoner som blant annet Verdensbanken, FAO, UNEP og UNDP. Rapporten slår fast at småskala økologisk landbruk og andre former for bærekraftig landbruk, vil være mer effektivt i møte dagens og kommende utfordringer enn den industrielle jordbruksmodellen. 4 * IAASTD 2009, International Assessment of Agricultural Science and Technology for 5 Development

4 Klima I tusenvis av år har landbruket produsert mat ved bruk av fornybare ressurser. Men innføringen av industrielle metoder har gjort landbruket avhengig av maskiner, kunstgjødsel og sprøytemidler, som er basert på fossile ressurser. Dette har ført til at landbruket nå er blant de delene av samfunnet som bidrar mest til klimaendringene. Den negative klimapåvirkningen som jordbruksproduksjon utgjør direkte tilsvarer om lag 13 prosent av de totale klimagassutslippene. Produksjon og bruk av kunstgjødsel er blant de viktigste årsakene. Avskoging som følge av at jordbruksområder utvides, hovedsakelig til produksjon av fôr for å øke kjøttproduksjonen og produksjon av biodrivstoff, står for mellom 15 og 18 prosent av de totale klimagassutslippene. Landbruk er i dag den største årsaken til avskoging i verden. I tropiske strøk er utvidelse av ulike former for jordbruk og husdyrhold ansvarlig for nesten 85 prosent av avskogingen. Fordi skog binder klimagasser, bidrar det til store klimagassutslipp når skog blir permanent borte. Ifølge FAO forsvant gjennomsnittlig omkring kvadratkilometer skog permanent hvert år, mellom 2000 og Industrielt landbruk har de siste tiårene også ført til storstilt nedbygging av savanneområder. Savanner dekker omkring 20 prosent av landarealet i verden. Savannene binder mer karbon enn regnskogen og inneholder et rikt biologisk mangfold. Skal klimaproblemet kunne løses kommer man ikke utenom landbruket. Landbruket må i langt større grad baseres på lokale, fornybare ressurser. Skal det være mulig kreves en omfattende omlegging av hvordan landbruket blir drevet. Enorme jorder hvor man dyrker samme art år etter år, er avhengig av driftsmåter med stort forbruk av energi, i form av blant annet kunstgjødsel og drivstoff til maskiner. Et landbruk tilpasset lokale forhold, med mange ulike arter og sorter som fungerer sammen i naturlige økosystemer, er mer robuste og krever mindre energiforbruk. Biologisk mangfold Det finnes millioner av ulike plantesorter og dyrearter i landbruket. Disse har forskjellige egenskaper som er tilpasset lokalt klima og tradisjonelle måter å drive jordbruk på. Hver sort har en spesielle genetisk sammensetning, tilpasset lokale forhold. De siste 75 årene har to tredeler av det plantegenetiske mangfoldet i landbruket gått tapt. Nærmere halvparten av de genetiske variasjonene innenfor viktige husdyrraser har også blitt borte. Dette er et stor og uerstattelig tap. Det biologiske mangfoldet er grunnlaget for matsikkerhet i fremtida. Klimaendringer gjør mangfoldet av sorter svært viktig. Når naturforholdene forandrer seg må også landbruket tilpasses for å kunne takle endringene. Ulike plantesorter har ulike egenskaper og når man bevarer et mangfold av sorter er det større sannsynlighet for at man til en hver tid har sorter som tåler de endrede dyrkingsforholdene. Sikring av biologisk mangfold er en god strategi for å gjøre bønder mer tilpasningsdyktige ovenfor klimaendringer. Noen planter har naturlig motstandskraft mot spesielle sykdommer, andre kan leve i næringsfattig jord eller tåler tørke spesielt godt. Småbønder som kun dyrker en eller to planter vil være sårbare ovenfor ustabilt vær, som tørke og forsinket regntid. I det moderne, industrielle landbruket er det svært få sorter i forhold til hva som var vanlig innenfor det tradisjonelle landbruket. Det genetiske mangfoldet er også mindre innenfor hver av sortene. Den industrielle landbruksmodellen fremmer effektivisering og standardisering. Et mangfold av tradisjonelle sorter er blitt erstattet med kommersielle varianter. En reduksjon i plantemangfoldet gjør landbruket mer sårbart og mindre tilpasningsdyktig. Naturressursene er grunnlaget for all matproduksjon og er eksistensgrunnlaget for alt liv. Et spredt landbruk, tilpasset det lokale ressursgrunnlaget, er en forutsetning for at det biologiske mangfoldet skal kunne opprettholdes. Verdens naturressurser må bevares slik at kan bidra til å fø kommende generasjoner. Tapet av det biologiske mangfoldet må forhindres og hensynet til miljøet må være et overordnet prinsipp ved all utvikling. Dette er tanker som står sentralt innenfor matsuverenitetsbevegelsen. 6 7

5 Hvorfor er matsuverenitet viktig for Norge, og norske bønder? Utnyttelse av norske ressurser Diskusjoner omkring matproduksjon og matforsyning er i stor grad et spørsmål om ressurser. I vår relativt fredelige del av verden er det vanskelig å se for seg at vi skal havne i en situasjon der vi ikke har fri tilgang til mat. Men kampen om naturressursene, og særlig kampen om jordbruksareal og mat kommer til å bli hardere etter hvert som folketallet på kloden stiger. Et lands evne til å brødfø egen befolkning er svært viktig for landets sikkerhet og selvstendighet. Den beste måten Norge kan kontrollere egen matforsyning på er å produsere maten i Norge, på norske ressurser. Et annet viktig moment er at norske havområder og norsk landareal er de eneste ressursene Norge eier, og på den måten har rett til å utnytte. I dag importerer vi ca 50 % av den maten vi spiser. I tillegg til mat importerer vi også råvarer som brukes til dyrefôr. Ved å importere ca tonn kraftfôr hvert år, legger vi beslag på rundt 2,5 mill dekar kornjord i utlandet. Samtidig sulter 1 mrd mennesker i verden. For land som Norge er import av mat ikke bare et praktisk, men også et etisk spørsmål. Er det forsvarlig av oss å importere stadig mer mat, og på den måten legge beslag på andre lands ressurser, samtidig som det totale norske jordbruksarealet går ned? Totalt har Norge 1,75 dekar fulldyrka areal pr innbygger. Historisk har dette tallet aldri vært lavere. Den uutnyttede ressursen for matproduksjon som Norge har mest av er utmarksbeite. Utmarksbeite er udyrka grasmark som bare lar seg bruke til drøvtyggerfôr, altså mat til sau, geit og storfe. Ved at husdyra går i utmarka og beiter sparer man både arbeid, og klimagassutslipp fra traktor og andre landbruksmaskiner. I utmarksbeitet har Norge en enorm uutnytta ressurs for å produsere kjøtt og melk på en bærekraftig og miljøvennlig måte. Vit hva du spiser Matsikkerhet handler ikke bare om tilgang til nok mat, men også om tilgang til trygg og sunn mat. Hvor og hvordan maten produseres har mye å si for næringsinnhold og kvalitet. For forbrukerne er det viktig at maten man kjøper i butikken har god kvalitet, er sunn og ikke inneholder skadelige stoffer. Jo lengre det er fra produsent til forbruker, jo vanskeligere er det å kontrollere produksjonsforholdene, og igjen innholdet i produktene. For Norge, så vel som andre land, er det viktig å produsere maten i landet for å sikre at innbyggerne har tilgang til næringsrik og sunn mat. I Norge er landbruket underlagt svært omfattende regler for bruk av kjemiske stoffer. Det er strenge restriksjoner for hvilke og hvor store mengder sprøytemidler det er tillatt å bruke i matproduksjonen, og hvor høye restverdier det er akseptabelt å finne i produktene. Innenfor planteproduksjon er GMO (genmodifiserte organismer) et stadig større og viktigere tema. I deler av verden utgjør GMOer stadig større andel av avlingene, særlig av soya og mais. Fordi det ikke finnes tilstrekkelig forskning som slår fast hvorvidt GMO-mat kan påvirke helsa, er det ikke tillatt å dyrke eller selge GMOer i Norge. Også for dyrevelferd håndheves det et omfattende regelverk som skal sikre at norske husdyr lever under etisk forsvarlige forhold. Det er for eksempel regler for hvor stor plass hvert enkelt dyr skal ha i fjøset, hvor lenge av gangen man kan transportere dyr, og at drøvtyggere skal ut på beite en viss periode av året. Alle disse reglene har som formål å forhindre forurensning av miljøet, sikre god dyrevelferd og forhindre at norske forbrukere skal få i seg skadelige stoffer gjennom maten. Selv om det finnes enkelte internasjonale standarder for dyrevelferd og bruk av kjemikalier, er ikke mat som importeres fra andre land nødvendigvis underlagt de samme reglene som norskprodusert mat. 8 9

6 Kvinner ute på kornåkern i Kachorwa, Nepal Sau på sommerbeite på Nystabakkan, Nordland 10 11

7 Sysselsetting og tilknytta næringer Norsk matproduksjon handler om mer enn mat. Landbruks- og fiskerinæringa er også viktig for sysselsetting og bosetting i distriktene. I tillegg til de rundt som jobber i landbruket hadde Norsk Landbrukssamvirke over ansatte i I tillegg til disse kommer alle som jobber i private slakterier og meierier, transportarbeidere, byråkrater, samt fiskere og ansatte i sjømatindustrien. Til sammen genererer primærproduksjonen flerfoldige tusen arbeidsplasser utover seg selv, og bidrar til sysselsettingen i mange tilknytta næringer. En undersøkelse av landbrukets økonomiske betydning for Trøndelag fra 2009, slår fast at hvert årsverk i landbruket genererer 1,5 årsverk i tilknytta næringer. Totalt er over 10 % av sysselsettingen i Trøndelag knytta til landbruket. Trøndelagsfylkene er viktige norske landbruksfylker, og landbrukets betydning for verdiskaping og sysselsetting vil variere mellom ulike fylker og kommuner. Men selv om landbruket utgjør større prosent av sysselsettingen i distriktene enn i byene, utgjør landbruket en betydelig sysselsetting i nasjonal sammenheng. I distriktspolitisk sammenheng er landbruket svært viktig, fordi det omtrent er den eneste næringa som er avhengig av bosetting i distriktene. De fleste andre produksjoner og næringer er uavhengig av fysisk plassering, men dyrkamarka i fjellbygdene i Oppland og langs kysten i Nordland lar seg ikke drive med mindre det bor bønder på gårdene. I tillegg til å produsere mat leverer landbruket en del tjenester til samfunnet. Særlig innafor opplærings-, helse- og sosialsektoren bidrar landbruket med f eks undervisningsopplegg for barn, fritidstilbud for barn og unge, og tilbud for mennesker med psykiske problemer, psykisk utviklingshemmede og demente. Også gårdsturisme er en voksende næring. Selv om disse eksemplene ikke handler om matproduksjon i seg selv, er det samfunnsgoder som landbruket bare kan produsere i tillegg til, ikke i stedet for å drive primærproduksjon. Kultur, kunnskap og tradisjon Mat er et viktig kulturuttrykk så vel i Norge som i alle andre land. Lokal matproduksjon og foredling er viktig for å ta vare på lokal kultur og tradisjoner. Seterdrift og ysting er et godt eksempel på norsk kultur, som er avhengig av kontinuerlig drift og videreføring for å holdes ved like. Andre eksempler på gammel mattradisjon er kjøttforedling, tørking, salting, spekemat og pølser. Tradisjonelt er dette kunnskap som går i arv fra en generasjon til den neste. For at seter- og ystekulturen skal være levende i framtida er det avgjørende at setrene drives videre. Dette er dessuten en produksjonsform som utnytter lokale, miljøvennlige ressurser som ikke kan utnyttes på andre måter. Også innenfor matproduksjon har man tradisjonelt overført kunnskap fra generasjon til generasjon. Selv om det forskes mye på landbruk, ny teknologi utvikles og nye metoder tas i bruk, er det en del kunnskap som ikke så lett lar seg beskrive eller standardisere. For å være en dyktig matprodusent kreves det både universell kunnskap om jordarbeiding, plantekultur, husdyrstell, teknologi etc, og spisskompetanse på den spesifikke produksjonen man driver, og på de helt lokale klimaforholdene og jordsmonnet. Den lokale kunnskapen om hvordan jorda på hver enkelt gård drives optimalt, er del av en lokal kultur og tradisjon. Det tar bare en generasjon uten drift på en gård, før kunnskapen om hvordan jordsmonnet på gården er forsvinner. For fremtidig evne til sjølforsyning og matproduksjon er det viktig at matproduksjonen holdes i kontinuerlig drift over hele landet. Et kulturelt biprodukt av matproduksjon er kulturlandskap. Landbruk er et inngrep i naturen, og former eller kultiverer landskapet. Dyrkamark som har vært drevet i mange generasjoner danner et kulturuttrykk i form av landskapet. Kulturlandskapet er en viktig del av hvordan Norge ser ut, som forteller noe om vår historie og vår bruk av ressursene i naturen

8 Hvorfor er matsuverenitet viktig for internasjonal solidaritet? Hvorfor må det opprettes matsuverenitet i sør? Som tidligere nevnt er 1 milliard mennesker i verden er underernært. Av disse er over 70 % bønder og matprodusenter. Matsikkerhet vil ikke kunne oppnås med mindre man tar hensyn til de som faktisk produserer mat. Ethvert forsøk på å utrydde fattigdom og sult vil mislykkes om man ikke aktivt jobber for å styrke fattige bønners posisjon i samfunne. En økt satsing og tilrettelegging for bærekraftig, småskala jordbruksdrift vil kunne løfte flere millioner ut av et liv i fattigdom og sult ved at de kan produsere nok mat til seg selv og sin familie og til å bygge opp matsikkerhet lokalt og regionalt. Matsuverenitetsprinsippet anerkjenner blant annet verdien som ligger i lokalkunnskapen bønder besitter. Kunnskap som har blitt ervervet gjennom generasjoner gir verdifull innsikt om hvordan jordbruksproduksjon mest effektivt kan drives i de lokale omgivelsene. Såkorn har blitt foredlet over tid og lokale variasjoner har en naturlig god vekstutvikling i det lokale jordsmonnet. Kvinner er ofte nøkkelaktører i jordbruksdrift og besitter mye kunnskap om lokale tradisjoner og bærekraftig forvaltning av jorda. Kvinnelige matprodusenter fokuserer ofte på stedets egne arter og foredler disse til å bli motstandsdyktige mot tørke og sykdom. Kvinner spiller også en viktig rolle som videreformidlere av kunnskap. Det er avgjørende å bygge opp systemer som anerkjenner kvinner som verdifulle innehavere av lokalkunnskap og som støtter deres rett til å eie land. Dette kan være med på å gi marginaliserte kvinner i Sør et livsgrunnlag som gjør dem i stand til å forsørge familien. Tilrettelegging for å utvikle småskala jordbruksdrift og en bærekraftig forvaltning av jorda er nødvendig for at land i Sør skal kunne produsere nok mat i møte med klimautfordringene. De stedene i verden hvor industrielt landbruk, med genmodifisert såkorn og utbredt bruk av sprøytemidler, har tatt over store deler av jordbruksdriften, har dette gått utover den lokale kunnskapen. Lokalt tilpassede såkorn er mange steder nærmest umulig å oppdrive. Ved å satse på bærekraftig, småskala jordbruksdrift vil land i Sør kunne gi et trygt livsgrunnlag til millioner av fattige jordbruksarbeidere, sikre bevaring av verdifullt biomangfold og stå sterkere i møte med stadig økende klimaforandringer. Sikring av arbeidsplasser Halvparten av verdens befolkning arbeider som bønder, og største andelen av disse bor på landsbygda i utviklingsland. Paradoksalt nok lever mange av disse en matusikker tilværelse. Den manglende satsningen på landbrukssektoren har medført en urbaniseringstrend. Byene har imidlertid ikke kapasitet til å absorbere alle arbeidsmigranter, og arbeidsledighet er et omfattende problem. Innenfor en rekke land hvor de satset på industrilandbruk er andelen av befolkningen som jobber innenfor jordbruksnæringen nede i 1-3 %. I et land som Tanzania er andelen bønder i befolkningen 80 %. Er industrialisering virkelig en vei å gå? Å strekke seg etter denne typen jordbruksproduksjon ville medføre en massiv arbeidsløshet i fattige land, fordi man ikke har noen alternativ arbeidsplass å tilby folk fra landsbygda. En satsning på økt produksjon ved hjelp at økt bruk av fossile energikilder, økt bruk av sprøytemidler, høytytende såfrø og kunstgjødsel er ikke bare økologisk problematisk, men også økonomisk. Småbønder er store bønder i mange sammenhenger. Det produseres for eksempel mye mer mat per hektar i småskalajordbruk enn det gjør i industrialisert jordbruk. Det er fordi det er lettere å drive et kunnskapsintensivt og arbeidsintensivt jordbruk som bedre utnytter de ressursene man har til rådighet på mindre arealer. Mange små suksessfulle bønder kan også gi viktige skatteinntekter til staten. Matsuverenitetsprinsippet innebærer at man styrker rettighetene til småbønder (retten til jord, såfrø, vann) og at man lager gode rammevilkår for småskala bønder. Slike rammevilkår kan innebære at en bygger ut et godt infrastrukturnettverk for å sikre transport til lokale og regionale markeder, at man sikrer forutsigbare priser på varer som bonden ønsker og selge, bygger opp frøbanker som tar vare på og sikrer tilgang på lokalt tilpassede frø og rådgivingstjenester til bønder for hvordan man kan øke avlingene uten dyre innsatsmidler. I tillegg er det viktig å satse på videreforedling og lagring som sikrer at maten ikke går tapt og satser på offentlig forskning og teknologiutvikling som gagner de mange i stedet for de få

9 Matsuverenitet og handel I dag forhandles det mye med mat over landegrensene. Hele to tredjedeler av verdens land er nettoimportører av mat. Det internasjonale handelssystemet slik det er utformet i dag har ikke som overordnet mål å fremme verken matsikkerhet eller bærekraftig utnyttelse av jordas ressurser. Snarere ligger det kommersielle interesser til grunn hvor hensynet til økonomisk vekst veier tyngre enn retten til mat. Dette kommer blant annet til utrykk gjennom en økende tendens til spekuleringer i matpriser. Dette er en utvikling som har bidratt til økte matpriser samt kraftige prissvingninger, noe som igjen har ført nye millioner ut i uføre. For å skape en verden uten sult og fattigdom må det internasjonale handels- og produksjonsrammeverk endres fundamentalt. Mat er kilden til liv og ikke en vare på lik linje med andre handelsvarer. Det må derfor utarbeides et handels og produksjonssystem hvis hovedoppgave er å mette verdens befolkning. Dagens system må erstattes med et mer gunstige alternativ, hvor effektivitet og inntjening ikke går på bekostning av fremtidig bæreevne. Matsuverenitetsbegrepet inneholder en stor porsjon selvbestemmelsesrett. Det må være opp til hvert enkelt land og bestemme i hvor stor grad de ønsker å være selvforsynte med mat. Retten til å beskytte egne markeder må derfor styrkes og det må tas hensyn til at land ikke stiller likt i konkurransen på det åpne markedet. Ulike land har svært ulike forutsetninger grunnet ujevn tilgang til teknologiske nyvinninger og grunnet statlige subsidieringsordninger som skaper kunstige konkurransefortrinn. Det er nærmest umulig for småskalabønder å konkurrere med prisene til billige, subsidierte og importerte matvarer som er produsert i land med en høyere mekaniseringsgrad enn i sitt eget. Selv om matsuverenitet vektlegger beskyttelse av lokale markeder og et økt fokus på produksjon av basisvarer innenfor landegrensene står imidlertid ikke matsuverenitet i motsetning til handel. Matsuverenitet innebærer at produksjon for innenlandsk forbruk er viktigere og prioriteres høyere enn eksportrettet landbruk. En slik politisk tilnærming sikrer folks mattilgang, samtidig som handel med andre områder bidrar til et mangfoldig mattilbud på planeten vår. Et ønske om endring Avslutningsvis vil vi presentere et bidrag fra Kannaiyan Subramaniam fra South Indian Farmers Movement. Subramaniam har vært vitne til den grønne revolusjonen i India hvor økt mat produksjon ikke førte til økt matsikkerhet for en stor andel av befolkningen. Dette grunnet at matproduksjonen var basert på feil premisser. Under den grønne revolusjonen var det en sterk satsning på enkelte frøsorter og eksterne innsatsfaktorer. Selv om matproduksjonen økte gikk det på bekostning av jordens bæreevne, dyre innsatsfaktorer gjorde mange bønder til gjeldsslaver, artsmangfoldet fikk en dramatisk nedgang og ulikheten i befolkningen økte. Nå etterspør Kannaiyan, blant flere, en drastisk omlegging av jordbrukssystemet. SMALL AND MARGINAL FARMERS CAN FEED THE WORLD K. Subramaniam from South Indian Farmer s Movement The solution for hunger, starvation and food crisis is not lying in the corporations agricultural technologies and agribusiness models. In fact, the small and marginal peasants can feed themselves and feed the world. Agriculture based on biodiversity, self-reliance, and control over key resources like land, water, seeds and knowledge based on thousands of years of tradition will be the food sovereignty model for the world. Food sovereignty is self-respect coming from self-reliance. The world is unfortunately not learning any lessons from the greedy corporations and capitalism, which is the root cause for the present day crisis. Instead, it is continuing to find solution to poverty and hunger through ultra-modern technologies like genetic engineering, as well as the exploitative and distractive corporate led trade in food and agriculture. People of the world should say a definite no to the corporatization of agriculture, land grabbing and free trade, and say Yes to food sovereignty! 16 17

10 Avslutning Selv om det foreligger mange utfordringer er det mulig å skape et landbrukssystem som produserer tilstrekkelige mengder sunn og næringsrik mat og som reduserer klimaendringene. Dette krever imidlertid en omlegging av dagens landbruks og handelssystem. Det må etableres en landbruksvirksomhet som samspiller med og vedlikeholder naturressursene, som bevarer verdiene i jordsmonnet, verner om det biologiske mangfoldet og som har rom for kulturelle variasjoner. Disse kvalitetene må forekomme samtidig som produktiviteten må kunne økes innenfor disse rammene. Matsuverenitet er et prinsipp som ivaretar disse verdiene. Matsuverenitet er viktig for både miljø, bønder i Norge og fattige småbønder i Sør. Matsuverenitet er avgjørende for å oppnå matsikkerhet ettersom det tas hensyn til både naturen og produsentene. For å mette verdens befolkning i generasjoner fremover må man bygge et matsystem som innehar et langtidsperspektiv og som sikrer alle retten til mat. Meld deg inn i Spire: Send SMS <spire din e-postadresse> til 2434 (kun kr. 50) Meld deg inn i Natur og ungdom: Send SMS <NU MEDLEM> til 2077 (kun kr. 50) Meld deg inn i Bonde og småbrukarlaget: Se www. smabrukarlaget.no 18 19

11