Rapport Kulturarv og næringsutvikling. Møllebyen i Moss og Levanger-Inderøy- Verdal

Transkript

1 Rapport Kulturarv og næringsutvikling Møllebyen i Moss og Levanger-Inderøy- Verdal

2 ECON-rapport nr , Prosjekt nr ISSN: , ISBN KIB/LEB/pil, RAR, 23. desember 2003 Offentlig Kulturarv og næringsutvikling Møllebyen i Moss og Levanger-Inderøy- Verdal Utarbeidet for Riksantikvaren og SND ECON Analyse AS Postboks 5, 0051 Oslo. Tlf: , Faks: ,

3

4 Innhold: SAMMENDRAG OG KONKLUSJONER INNLEDNING Problemstilling Bakgrunn Om rapporten NÆRINGSUTVIKLING OG KULTURARV Kulturarven som kilde til identitet Næringsutvikling Bosetting og sysselsetting Sammenheng mellom næringsutvikling og kulturarv METODISKE UTFORDRINGER Casestudier som metode Valg av eksempler Indikatorer og analyser MØLLEBYEN I MOSS Historien om Møllebyen Betydningen for Moss Hva kan forklare suksessen? LEVANGER-INDERØY-VERDAL Levanger sentrum Viktigste milepæler for bevaring av trehusbebyggelsen Næringsutvikling i sentrum seneste 20 år Hva har hemmet næringsutviklingen i sentrum? Satsingens betydning for næringsutvikling i Levanger kommune Inderøy og Den gyldne omvei Viktigste milepæler for Den gyldne omvei Omveiens betydning for næringsutvikling Hvorfor har de lykkes med satsingen? Verdal og Stiklestad nasjonale kultursenter (SNK) Nærmere om Stiklestad nasjonale kultursenter Videre utvikling av SNK Hva har man gjort riktig i forhold til satsingen? Næringsutvikling knyttet til SNK HVA KAN VI LÆRE? Kritiske/viktige faktorer Veien videre...68 REFERANSER...71

5

6 Sammendrag og konklusjoner Resymé Kulturarven kan være med på å utløse verdiskaping i form av næringsutvikling. Dette kan enten skje direkte, gjennom at virksomheter baseres på et kulturminne, kulturmiljø eller tradisjonsbåren kunnskap, eller indirekte gjennom at bevisst satsing på (lokal) kulturarv kan bidra til å gjøre en kommune eller et sted mer attraktivt både å bo i og å etablere næringsvirksomhet i. I Møllebyen i Moss og kommunene Levanger, Inderøy og Verdal har man i variert omfang lykkes i å kombinere næringsutvikling og vern. Eksemplene viser at langsiktig og sikker finansiering, formell forankring spesielt på kommunal nivå, lokalt og bredt engasjement og et velfungerende samarbeid mellom alle berørte parter er viktige faktorer for at satsingen skal lykkes. Bakgrunn Vern av kulturarven har tradisjonelt vært begrunnet med historiske, kulturelle og sosiale hensyn. Men kulturarven vår kan også ha en økonomisk verdi, både direkte ved at gamle ting kan ha en høyere markedspris enn nye ting og indirekte ved at kulturminner og tradisjoner kan øke verdiskapingen i produksjonen av andre varer og tjenester, dvs. bidra til lokal og regional næringsutvikling. Mange trender peker i retning av at både den direkte og den indirekte økonomiske verdien av kulturarven vil øke framover. Den direkte verdien av et kulturminne/kulturmiljø eller en tradisjon er ofte enkel å anslå. For mange typer kulturminner eksisterer det et relativt vanlig marked, og den økonomiske verdien slår direkte ut i markedene ved at man er villig til å betale mer for en vare eller tjeneste med en historie enn for et tilsvarende nytt produkt. Men kulturarven kan også ha en mer indirekte økonomisk verdi. Den kan inngå som en produksjonsfaktor i næringsvirksomhet. Et nærliggende eksemplet er turistnæringen. Et vakkert område blir mer interessant når vi også får innblikk i stedets historie. Bruken av kulturminner kan gi opphav til kommersiell reiselivsaktivitet, ofte med betydelige regionale ringvirkninger. Men kulturarven kan også påvirke befolkningens valg av bosted. Det moderne næringslivet er avhengig av god tilgang på høyt utdannet arbeidskraft, og befolkningens bostedsvalg har betydning for næringslivets lokaliseringsvalg. Vern av kulturarven kan følgelig ha betydning for om og hvordan byer og tettsteder utvikler seg. 1

7 Problemstilling Formålet med rapporten er å anskueliggjøre de økonomiske verdiene av kulturarven, i form av kulturminner, -miljøer og tradisjonsbåren kunnskap ved hjelp av et par eksempler: Hva har bevaring og aktiv bruk av de valgte kulturmiljøer betydd for næringsutvikling og verdiskaping i de berørte kommuner eller regioner? Hva kan vi lære av disse eksemplene om hvordan verdiskaping kan utløses? Fokus ligger på indirekte økonomiske verdier, altså de verdier som oppstår når man bruker kulturarven i en verdiskapingsprosess. De valgte eksempler er Møllebyen i Moss, og området Levanger-Inderøy-Verdal i Nord-Trøndelag, hvor vi har fokusert på bevaring av trebebyggelsen i Levanger sentrum, Den gyldne omvei på Inderøy og Stiklestadsentret i Verdal. Prosjektet er gjennomført på oppdrag av Riksantikvaren og SND. Konklusjoner og tilrådinger Eksemplene viser at en bevisst satsing på bruk av kulturarven kan gi opphav til næringsutvikling. Utvikling av næringsvirksomhet kan enten være direkte, dvs. virksomhet som er basert på kulturarven (Den gyldne omvei og Stiklestad), og/eller indirekte, dvs. at bevaringen av kulturmiljøet gir en identitet som er attraktiv og tiltrekkende for befolkning og bedrifter (Møllebyen og Levanger). Satsingen i eksemplene har vært bevisst i den forstand at den har vært forankret både hos offentlige myndigheter, først og fremst kommunen, og i befolkningen. Samtidig har satsingen vært forholdsvis langsiktig og fokusert i alle eksemplene. Andre viktige faktorer for at man har lykkes er samarbeid mellom mange berørte parter, en sikret finansiering og kontroll over utviklingen. Det siste er spesielt viktig i forhold til å sikre en forsvarlig bruk av kulturarven. Kulturarven kan påvirke bosted og bedriftslokalisering Mange studier peker på at den lokale kulturarven kan bidra til å gi mennesker en forankring i tilværelsen, og at de gir både steder og mennesker identitet. I dagens globale samfunn, hvor vi i den vestlige verden blir stadig rikere, øker behovet av, og etterspørselen etter ting og opplevelser som knytter an til lokal historie. Lokalmiljøets identitet er viktig for om vi ønsker å slå oss ned eller bli boende. Flere faktorer påvirker hvor bedrifter velger å etablere seg, blant annet tilgangen til kvalifisert arbeidskraft og eksponeringsmuligheter. Gjennom begge disse faktorene, og sikkert andre faktorer også, kan kulturarven være med på å påvirke hvor bedrifter etableres eller relokaliseres. Komplekse sammenhenger og lite empiri Den direkte næringsutviklingen som kulturarven, spesielt den fysiske i form av kulturminner og miljøer, kan gi er forholdsvis enkel å forklare og beregne. Nærleggende eksempler er reiselivsaktiviteter i direkte tilknytning til kulturminnet, bruk av tradisjonsbåret håndverk for å vedlikeholde kulturminnet og 2

8 annen produksjon basert på gamle tradisjoner. Den indirekte sammenhengen som går gjennom identitet, i vid forstand, er betydelig mer kompleks både å forklare og beregne. Møllebyen viktig i byutviklingen i Moss Møllebyen er både et bygningskompleks og den eldste bydelen i Moss. Bygningskomplekset består av et par industribygninger fra sent 1800-tall, et nybygg og et såkalt mellombygg som knytter sammen de gamle og nye delene. Øvrige Møllebyen består av industribygninger fra perioden og boliger fra omtrent samme periode. Fra 1970 og frem til slutten av 1990-tallet var området i stadig forfall, med noen mislykkede forsøk til renovering. Gjennom en kombinasjon av kapitalsterke eiere med en viss dose idealisme, en velvillig innstilt kommune og stort lokalt engasjement har det lykkes å gjennomføre en vellykket restaurering av bygningskomplekset og fylle det med publikumsrettede aktiviteter (museum, bibliotek, kino, kafé) og et utdannings- og kunnskapssenter (rettet primært mot industriell design). I utviklingen av Moss by viderefører kommunen den satsing man har gjort på Møllebyen, og byens sentrum planlegges utviklet i en akse hvor Møllebyen utgjør en av ytterpunktene. Vellykket bevaring av trehusbebyggelsen i Levanger Trehusbebyggelsen i Levanger er fra forrige århundreskifte, og byen er den eneste byen eller tettstedet i Nord-Trøndelag med et bevart sentrum fra denne tiden. Gjennom en bevisst satsing på bevaring og restaurering av trehusbebyggelsen siden midten av 1980-tallet, har man klart å bevare preget fra forrige århundre forholdsvis inntakt. Det har imidlertid vært vanskeligere å få skikkelig fart på næringsutviklingen i sentrum. Den viktigste forklaringen til dette er etablering av et større kjøpesenter, Magneten, utenfor bykjernen i 1986, som trakk mange butikker vekk fra sentrum. På 1990-tallet førte bl.a. troen på et gasskraftverk i Skogn til fornyet aktivitet i sentrum, men etter at disse planene ble utsatt opplevde sentrum på nytt redusert aktivitet. Det har imidlertid i de siste årene vært en økt satsing på ulike markeder og det at byen i november 2003 ble medlem i Citta Slow-bevegelsen kan også ses som et tegn på fornyet tro på byen. Den Gyldne omvei felles satsing gir avkastning Kulturlandskapet har vært utgangspunkt for Inderøy kommunes viktigste satsing innen reiselivet; Den gyldne omvei. Omveien startet i 1998 og drives av et andelslag som består av i alt 16 virksomheter spredt rundt i kommunen. Omveien inkluderer keramikkverksted, gårdsysteri, overnatting, bespisning og severdigheter/kirker. Kjernen i satsingen har vært kulturlandskapet og salg av produkter basert på lokal, tradisjonsbundet og småskala produksjon av høy kvalitet. Deltakende virksomheter kan vise til betydelig vekst i omsetning siden opprettelsen av omveien. Noe av dette kan forklares med etablering av nettverk og økt medieoppmerksomhet, for eksempel felles brosjyre og logo. Mange av virksomhetene har imidlertid også betydelig omsetning uavhengig av omveien. 3

9 Foreløpig begrensede ringvirkninger av Stiklestad Det mest kjente kulturminnet i Verdal kommune er Stiklestad, og minnet/arven etter Olav den hellige. Vårt eksempel er Stiklestad nasjonale kultursenter (SNK), som formelt ble etablert i Senteret eies av Nord-Trøndelag fylkeskommune og Verdal kommune, og organiserer driften av de (tidligere) selvstendige institusjonene kulturhuset, Spelet om Heilag Olav og Stiklestad museum. Satsingen i SNK har frem til nå hatt begrensede ringvirkninger, utover at aktivitetsnivået på selve senteret har økt de siste årene. SNK er i dag en betydelig arbeidsgiver i kommunen, med 35 årsverk. Det siste året er det satt i gang flere forprosjekter for å utrede mulige fremtidige satsinger, som kan gi betydelig ringvirkninger for næringslivet lokalt i fremtiden. Kulturminnene gir profil og skaper identitet Felles for de eksempler vi har studert er den identitet som kulturminnet og kulturmiljøet har gitt, og gir, til lokalsamfunnet. Dette er spesielt tydelig for Møllebyen, hvor prosessen knyttet til restaureringen av området, som tok av i forbindelse med kulturminneåret 1997, helt klart har påvirket Mossingenes holdning til og stolthet over egen by. På Inderøy har man de siste tiårene hatt en identitet knyttet til kultur, inkludert kulturlandskapet og de mange kulturminner kommunen har. En mulig forklaring til at Stiklestad så langt har hatt begrensede ringvirkninger hva gjelder næringsutvikling kan være manglende identitetsfølelse Verdal er først og fremt en industrikommune og Stiklestad er primært et nasjonalt, ikke lokalt, kulturminne. Uten bruk ingen næringsutvikling Muligens med unntak av den identitet, og dermed attraktivitet, som kulturminner kan gi et sted, er næringsutvikling basert på kulturminner avhengig av at kulturminnet brukes på en eller annen måte. Det ville for eksempel vært uaktuelt å renovere Møllebyen uten å ta området og bygningene i bruk. At næringsutviklingen i Levanger sentrum for tiden er begrenset kan blant annet skyldes at fokus har vært på bevaring av bebyggelsen, og ikke på å bruke bygningene for kommersiell virksomhet. Det vil alltid være en avveining mellom vern og bruk, og for noen kulturminner vil bruk være helt uaktuelt og følgelig vil næringspotensialet for disse være begrenset. For andre kulturminner må man sannsynligvis åpne opp for utradisjonell bruk for å klare å realisere potensialet. Kommunal forankring og kontroll viktig Alle våre eksempler viser viktigheten av at kommunale myndigheter er aktive og positive til kulturminnevernet og at man ser det potensial som ligger i dette. Kommunal forankring henger også sammen med kontroll over utviklingen. En vellykket kombinasjon av vern og bruk krever at utviklingen er bevisst og mer eller mindre planlagt. For eksempel er det viktig å involvere antikvarisk fagekspertise, som fylkeskonservatorer mv, for å sikre at det tas tilstrekkelige vernehensyn i utviklingen av næringsvirksomheten. Samarbeid mellom berørte parter er essensielt Et annet viktig kriterium for å få til en vellykket næringsutvikling er samarbeid mellom de berørte parter. Dette samarbeidet må foregår på flere plan; mellom 4

10 offentlige og private aktører, mellom ulike offentlige innstanser og mellom ulike private aktører. Et så stort utviklingsprosjekt som Møllebyen ville sannsynligvis ikke vært like vellykket hvis ikke det hadde vært et velfungerende samarbeid mellom eiendomsutvikler, arkitekter, kommunen og fylkeskonservator. Den gyldne omvei er et godt eksempel på nytten av en felles satsing og et samarbeid mellom mange småskala produsenter. Et bedre samarbeid mellom de tre kommunene i Nord-Trøndelag i forhold til utvikling av næringsliv og reiselivsaktiviteter knyttet til de mange kulturminnene ville sannsynligvis realisere positive synergieffekter. Påvirkes av og påvirker lokalt engasjement Alle eksemplene preges av et sterkt lokalt engasjement. I Stiklestad har dugnadsånden stått sentralt siden Amfiet ble laget for over femti år siden. For Den gyldne omvei er satsingen knyttet til lokalt engasjement blant involverte deltakere. Også i Levanger og Moss har interesseforeninger, vel og lignende vist betydelig, og etter hvert også større, interesse for de kulturminner som er utgangspunktet for satsingen. Sammenhengen mellom lokalt engasjement og vern og bruk av kulturarven er sannsynligvis gjensidig, dvs. at lokalt engasjement øker sannsynligheten for at kulturarven bevares og at fokus på kulturarven bidrar til økt engasjement. Samspillet mellom faktorer komplekst og varierende Det er mange faktorer som påvirker koplingen mellom kulturarven og næringsutvikling, og årsaksforholdene er gjerne komplekse. Samtidig er det et samspill mellom disse faktorene, slik at det ikke er mulig å trekke ut den eller de enkeltfaktorer som betyr mest. Samspillet mellom faktorene, og viktigheten av hver enkelt faktor, vil helt sikkert variere fra sted til sted, noe som de fire eksemplene viser. I Møllebyen har for eksempel eksistensen av engasjerte private investorer vært meget viktig, mens dette ikke er tilfelle for de øvrige eksemplene. Overføringsverdi Vi har studert utviklingen i fire områder, og som for alle case-studier er det ikke mulig å trekke noen generelle slutninger som gjelder for alle kommuner/steder. Det finnes imidlertid mange steder i Norge som har industrielle kulturminner som minner om Møllebyen, et velskjøttet kulturlandskap som kan nyttes i utviklingen av reiselivsaktiviteter som i Den gyldne omvei og/eller et enkelstående kulturminne som har høy profileringsverdi som Stiklestad. Disse stedene vil helt sikkert kunne hente inspirasjon fra de forholdsvis vellykkede eksemplene som blir presentert i denne rapporten. Også andre steder uten tilsvarende motorer eller magneter vil kunne ha nytte av rapporten, og her er spesielt Levanger og den utvikling som er i emningen der, et eksempel til etterfølgelse. 5

11 6

12 1 Innledning Vern av kulturminner og kulturmiljøer har tradisjonelt vært begrunnet med historiske, kulturelle og sosiale hensyn. Men kulturarven vår kan også kan ha en økonomisk verdi, både direkte ved at gamle ting kan ha en høyere markedspris en nye ting og indirekte ved at kulturminner og tradisjoner kan øke verdiskapingen i produksjonen av andre varer og tjenester, dvs. bidra til lokal og regional næringsutvikling. Mange trender peker i retning av at både den direkte og den indirekte økonomiske verdien av kulturarven vil øke framover. Flere ser ut til å få økt sans for kvalitet, tradisjon, ekthet og særpreg. Etter hvert som vi blir materielt rikere samtidig med at utdanningsnivået øker, øker etterspørselen etter goder med slike kjennetegn, og etterspørselen ser ut til å øke raskere enn inntektene. Kvalitet, tradisjon, ekthet og særpreg framstår som moderne knapphetsgoder. Den direkte verdien av et kulturminne/kulturmiljø eller en tradisjon er ofte enkel å anslå. For mange typer kulturminner eksisterer det et relativt vanlig marked, og den økonomiske verdien slår direkte ut i markedene ved at man er villig til å betale mer for en vare eller tjeneste med en historie enn for et tilsvarende nytt produkt. Men kulturminnet og kulturmiljøet kan også ha en mer indirekte økonomisk verdi. Kulturarven kan inngå som produksjonsfaktor i næringsvirksomhet. Et nærliggende eksempel er turistnæringen. Et vakkert område blir mer interessant når vi også får innblikk i stedets historie. I mange tilfeller er det selve den historiske linjen som er utgangspunktet for stedets reiselivsaktiviteter. En voksende interesse for reiser til historiske byer kan eksempelvis forklares slik. Transportleder som Telemarkskanalen er et annet eksempel, utgangspunktet for den besøkende er ikke nødvendigvis at leden går gjennom et vakkert landskap, men fordi den er et eksempel på menneskets virketrang i vakker natur. Bruken av kulturminner kan altså gi opphav til kommersiell reiselivsaktivitet, ofte med betydelige regionale ringvirkninger. Kulturarv og kulturminner kan også påvirke befolkningens valg av bosted. Det moderne næringslivet er avhengig av god tilgang på høyt utdannet arbeidskraft, og befolkningens bostedsvalg har i neste omgang stor betydning for næringslivets lokaliseringsvalg (selv om befolkningens valg med hensyn til hvor de vil bo selvsagt ikke er uavhengig av hvor næringslivet er lokalisert). Vern av kulturminner kan følgelig ha betydning for om og hvordan byer og tettsteder utvikler seg. Vern og bruk av en gammel trehusbebyggelse kan altså i første omgang ha en økonomisk merverdi fordi eierne verdsetter slike boliger høyere enn tilsvarende nye boliger, og i neste omgang bidra til en dynamisk prosess via arbeidsmarkedet i området. 7

13 1.1 Problemstilling Formålet med denne eksempelsamlingen er å anskueliggjøre de økonomiske verdiene av kulturminner, kulturmiljø og tradisjonsbåren kunnskap dvs. en del av vår kulturarv 1. De valgte eksemplene skal vise positive og gjensidige synergieffekter mellom næringsutvikling og bevaring og bruk av kulturminner, kulturmiljø og tradisjonsbåren kunnskap. Eller formulert på en annen måte: Hva har bevaring og aktiv bruk av de valgte kulturminner betydd for næringsutvikling og verdiskaping i de berørte kommuner eller regioner? Hva kan vi lære av disse eksemplene om hvordan verdiskaping kan utløses? Vi har fokusert på det vi ovenfor har omtalt som indirekte økonomiske verdier, altså verdier som oppstår når man bruker kulturarven i en verdiskapingsprosess, ikke bare kjøper og selger kulturminner eller tradisjonsbåren kunnskap i et vanlig marked. De valgte eksempler er Møllebyen i Moss, og området Levanger-Inderøy-Verdal i Nord-Trøndelag, hvor vi har fokusert på bevaring av trebebyggelsen i Levanger sentrum, Den gyldne omvei på Inderøy og Stiklestadsentret i Verdal. 1.2 Bakgrunn Kulturarvens rolle i regional utvikling har i løpet av de siste tiår fått økt oppmerksomhet, samtidig med en generelt økende interesse for historie og kulturarv. Ikke minst har kulturarvens betydning for folks trivsel og identitet fått økt fokus. Identitet, eller tilhørighet, som er knyttet til et sted vil kunne påvirke bosettingsmønstre og dermed også ha en betydning for verdiskapingen i lokalsamfunn og regioner. En viktig milepæl for arbeidet med kulturminner var Kulturminneåret 1997, som både synliggjorde det engasjement som finnes for kulturminner og bidro til å skape økt engasjement. Satsingen involverte flere kulturminneorganisasjoner, de fleste av landets kommuner, fylkeskommuner, skoler og fylkesmannsembeter. En av aktivitetene dette året besto i at så godt som alle norske kommuner valgte sitt eget kulturminne. I 1999 ble det oppnevnt et kulturminneutvalg som en oppfølging av Stortingets behandling av St. meld. Nr 58 ( ), Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling Dugnad for framtida, med det formål å vurdere mål, strategier og virkemidler i kulturminnepolitikken. Kulturminneutvalget presenterte sitt arbeid i Fortid former framtid utfordringer i en ny kulturminnepolitikk (NOU 2002:1). Utvalget har hatt en visjon om Kulturminner og kulturmiljøer kilder til opplevelse, utvikling og verdiskaping og utredningen peker på kulturminner som ressurs for samfunnet. Utredningen betrakter kulturminneforvaltning som et nøytralt begrep i forhold til bruk og vern og i forhold til privat og offentlig 1 Kulturarv kan defineres som kulturminner, kulturmiljøer, tradisjonsbåren kunnskap, gjenstander, mytologi, sagn og tradisjon. I denne rapporten fokuseres på de tre førstnevnte. 8

14 engasjement. Det vil si at kulturminneforvaltningen omhandler den ivaretakelse og bruk av kulturminner som skjer både i offentlig og privat regi, og den omhandler både vern og aktivt bruk. I 2001 ble det etablert en avdeling for kulturminneforvaltning i Miljøverndepartementet, hvor ansvarsområdet omfatter strategi- og politikkutvikling innenfor hele kulturminnefeltet. Avdelingen er tillagt etatsstyringsansvar for Riksantikvaren og skal ivareta departementets kontakt mot den regionale kulturminneforvaltningen. Norsk kulturminnefond ble etablert i 2002, og har vært operativt siden Fondet har et kapital 200 mill. kr hvor avkastingen, sammen med private midler, skal brukes til å bevare et mangfold av kulturminner, og at disse aktiveres som grunnlag for opplevelser, kunnskap, utvikling og verdiskaping. I Stortingsmeldingen Rikets Miljøtilstand, som jevnlig avgis, omhandles kulturminner som et eget resultatområde, og den siste, St. meld. Nr 25 ( ) framhever kulturminner som en kilde til verdiskaping, næringsvekst og utvikling av lokalsamfunnene. I 2003 la Norges forskningsråd fram en utredning av forskningsbehovene på feltet (NFR, 2003). I denne utredningen er verdiskaping med utgangspunkt i kulturminner og kulturmiljøer ett av de prioriterte områdene. Alle departementer har utarbeidet miljøhandlingsplaner. Kulturarven utgjør et eget resultatområde i miljøpolitikken og er følgelig behandlet i alle miljøhandlingsplaner. Kommunal- og regionaldepartementet, som er ansvarlig for virkemidler rettet mot regional næringsutvikling, sier i sin Miljøhandlingsplan for at å synliggjøre kulturarven og historia som knyter seg til stadene, har mykje å seie for folks trivsel og identitet. Tilgang på kulturaktivitetar og møtestader for alle grupper av innbyggjarane har vist seg å bli stadig viktigare ( ) Gjennom næringsretta midlar kan ein gjøre seg nytte av slike kvalitetar for næringsformål og medverke til å styrkje lokalt og regionalt næringsliv i Distrikts-Noreg. Utover de milepæler og de arbeider som er nevnt ovenfor pågår det arbeid rettet mot kulturarven i departementer som vanligvis ikke forknippes med dette, for eksempel Landbruksdepartementet, og i flere næringslivsrettede organisasjoner og virksomheter. 1.3 Om rapporten Initiativ og organisering For å underbygge påstandene over om koplingen mellom kulturminner og næringsutvikling innledet SND og Riksantikvaren allerede i 2000 et samarbeid med den hensikt å utarbeide en eksempelsamling. Et mål med dette samarbeidet er å bedre kunnskapsgrunnlaget for samvirkemuligheter mellom kulturarvsektoren og næringslivsaktører. Herunder ønsker man gjennom arbeidet å legge grunnlag for bedre integrering av kulturarven i sektorplaner, og i regionale og lokale utviklingsplaner og -tiltak. 9

15 I begynnelsen av 2003 ble det utarbeidet en prosjektbeskrivelse for eksempelsamlingen, hvor det bl.a. ble bestemt at 1-3 eksempelområder skulle velges hvor kulturarv bevisst og planmessig har inngått som ressurs for næringsutvikling. Det ble også pekt på eksemplenes overføringsverdi til andre regioner og lokalsamfunn. Prosjektet har vært organisert i form av en styringsgruppe med en representant fra hver av oppdragsgiverne. Videre ble det opprettet en referansegruppe med representanter fra oppdragsgivere, andre offentlige aktører innenfor kulturminnesektoren og flere private aktører, se vedlegg A for en liste over medlemmer i referansegruppen. Referansegruppen har hatt to møter i løpet av prosjektet, og har for øvrig vært involvert i valg av eksempler og gitt kommentarer til prosjektnotater og rapportutkast. Valgte eksempler I rapporten drøftes fire eksempler på hvordan bruk av kulturarven har gitt positive effekter på regional og lokal økonomisk utvikling. Ved valg av eksempler ble det lagt vekt på forholdsvis vellykkede eksempler suksesshistorier. Dette for å synliggjøre hvordan kulturarven kan bidra til næringsutvikling, synergigevinster mellom næringer, og lokal og regional utvikling. Ved arbeidet med de valgte eksempler har det imidlertid vist seg at disse ikke er ubetingede suksesshistorier, og vi har derfor valgt også å ta med faktorer som kan være viktige for å forklare hvorfor steder med tilsynelatende store potensialer ikke har lykkes fullt ut. Som nevnt ovenfor er de valgte eksempler Møllebyen i Moss, og regionen Levanger-Inderøy-Verdal i Nord-Trøndelag. For Møllebyen og Levanger har fokus vært rettet mot kulturminnenes rolle i byutvikling, mens fokus for Inderøy og Verdal i hovedsak har vært betydningen i forhold til reiselivsnæringen. Vi har hatt som ambisjon å synliggjøre faktorer som har vært viktige når det gjelder utviklingen i de eksemplenene vi studerer; i hvilken grad skyldes suksessen kulturarven, i hvilken grad skyldes det god organisering, planlegging og bevissthet, hvor mye skyldes helt andre forhold og hvor mye er tilfeldig? Det er selvfølgelig vanskelig å trekke noen generelle konklusjoner basert kun på et fåtall eksempler, men det er mulig å bruke resultatet fra gjennomgangen til å si noe om hvilket potensial man har for verdiskaping i liknende områder som besitter liknende kulturminner. Et poeng har vært å få fram samspillet mellom ulike faktorer. Bruk av rapporten Rapporten er ment å utgjøre et argumentasjonsgrunnlag overfor mange ulike aktører både innen offentlig og privat sektor. I byutviklings-perspektivet har vi ønsket å vise hvordan en bydel kan utnytte bymiljøet og kulturarven for å bli et attraktivt område å bo og drive næringsaktivitet i. I forhold til private aktører spesielt i bolig- og eiendomsmarkedet - er det et viktig poeng å vise at vern og bruk av kulturminner kan gi en direkte privatøkonomisk gevinst, for eksempel gjennom høyere boligpriser. Vi har bevisst ikke valgt eksempler fra noen av de største byene. Disse har gjerne en egen dynamikk og vokser fordi de har en del urbane kvaliteter i utgangspunktet. Eksemplene er valgt blant annet for å vise hvordan kulturarven kan utnyttes regionalpolitisk for å skape levedyktige regioner. Eksemplet fra reiselivsnæringen har den samme distriktspolitiske og næringspolitiske dimensjonen. 10

16 Reiseliv kan i mange sammenhenger være et supplement eller alternativ til jordbruk og fiske. I et av de valgte eksemplene er det spesielt jordbruk som har blitt supplert med kulturminnebasert reiseliv, og hvor dette har skapt, eller forventes å skape, økt etterspørsel etter jordbruksprodukter. Dette er problemstillinger både Landbruksdepartementet og Fiskeridepartementet etter hvert har blitt opptatt av. Vellykkede eksempler på prosjekter hvor bruken av kulturminner har gitt privatøkonomiske gevinster er i seg selv argumenter for vern og bruk overfor private aktører. 11

17 12

18 2 Næringsutvikling og kulturarv De verdier som er knyttet til kulturarven kan deles opp i minst fire ulike dimensjoner; egenverdi, kunnskaps- og kildeverdi, opplevelsesverdi og bruksverdi. Den første dimensjonen er den egenverdi kulturarven, og da spesielt de konkrete kulturminnene, har gjennom å eksistere som en manifestasjon av historien. Den andre dimensjonen rommer den erfarings- og kunnskapsbank som kulturarven utgjører. Den tredje dimensjonen er de opplevelser kulturminne gir oss når vi ferdes i og i nærheten av dem, mens den fjerde dimensjonen er verdien kulturminnene har gjennom at de kan representere en holdbar og samfunnsnyttig bruk av materielle ressurser. I dette prosjektet er vi ikke opptatt av en direkte verdsetting av kulturarven, men heller å drøfte den rolle arven kan spille for næringsutvikling. Dette kan betraktes som en form for indirekte verdsetting av deler av den verdi som kulturarven representerer, og som berører de tre verdidimensjonene kunnskap, opplevelse og bruk. Det vil si at prosjektet drøfter tre av de fire nevnte dimensjonene. Kulturminnenes egenverdi, som i og for seg kan være av en betydelig størrelse, blir imidlertid ikke drøftet videre. Definisjon av kulturarv Kulturarv slik som begrepet brukes i denne rapporten inkluderer kulturminner og miljøer, gjenstander, tradisjonsbåren kunnskap, mytologi, sagn og tradisjon. Fokus er imidlertid rettet mot kulturminner og kulturmiljøer, som vi for enkelhets skyld benevner kulturminner. Kulturminner er alle spor etter menneskelig aktivitet, og omfatter både de bygde miljøet, dvs. bygninger og anlegg, men også produksjons- og kulturlandskapet. Også naturlige fenomener kan defineres som kulturminner hvis de kan knyttes til et bestemt bruk eller har blitt tillagt spesiell betydning. Det er kun et fåtall av kulturminnene som er vernet etter lov (automatisk fredete grunnet alder, vedtaksfredete grunnet spesifikke kvaliteter og administrativ fredete hvor staten er eier). Øvrige kulturminner har kun vern hvis det er gjort konkrete vedtak om dette, for eksempel basert på Plan- og bygningsloven (PBL). 13

19 2.1 Kulturarven som kilde til identitet Nasjonale vs. lokale kulturminner Offentlig forvaltning har tidligere lagt stor vekt på kulturminner som har symbolverdi for Norge som nasjon, hvilket kan ha medført at lokale kulturminner er blitt mer forsømt. Det synet at kulturminner først og fremst skal virke som nasjonalt lim er imidlertid på vei å bli endret. I NOU 2002:1 blir kulturminnenes rolle når det gjelder å vise et historisk, kulturelt og materielt mangfold løftet frem. Isteden for å binde oss sammen som en nasjon, kan kulturminner også brukes til å markere forskjeller mellom regioner og steder. Det EU-finansierte prosjektet LEADER drøfter også forholdet mellom nasjonal og lokal/regional identitet. I følge dette prosjektet er identifikasjon og bevisstgjøring av det spesielle ved en region en avgjørende dimensjon ved lokale utviklingsstrategier. Dette bekreftes av det EU-finansierte prosjektet DORA, hvor det blant annet gjøres en sammenligning av ulike lokalsamfunn i Skottland, og hvor den økonomiske utviklingen til stor del kan forklares med forskjeller i faktorene lokal identitet, selvfølelse og lokal styring (Courtney m.fl., 2001). Globalisering og lokal tilhørighet Verden blir stadig mer globalisert, og dette vil til en viss grad spille over til kulturen, dvs. at vi får en utjevnet global kultur. 2 Utviklingen preges imidlertid også av viktige motkrefter ved at lokal kultur, og den identitet, eller tilhørighet, som denne gir blir alt viktigere. Det særpregede og ekte blir et knapphetsgode med stadig høyere verdi ettersom globaliseringen bidrar til at kultur og steder blir mer like på tvers av landegrense og regioner. Det finnes mange trendstudier som viser til akkurat dette fenomenet. I tillegg blir turister mer opptatt av lokal kultur, man ønsker å oppleve noe genuint og ekte når man er på reise ikke de samme internasjonale kjedene som man også har hjemme. Særpreg blir alt mer fokusert og etterspurt både som markedsvare og som kulturelt miljø 3. Holdninger til kulturminnevern Kulturminneåret 1997 var en suksess, som skapte stort engasjement i befolkningen, spesielt for egne, lokale kulturminner og kulturmiljøer. I alt 431 kommuner valgte ut sitt egne kulturminne, og det ble arrangert mer enn ulike aktiviteter. Riksantikvaren har nylig gjennomført en opinionsundersøkelse blant det norske folket om holdningen til kulturvern (Riksantikvaren, 2003). Hele 85 prosent svarer at det har meget til ganske stor verdi at Norge som nasjon tar vare på sine kulturminner. Det er kunnskapsverdien knyttet til kulturminner som får størst tilslutning, deretter opplevelsesverdien. Lavest oppslutning får bruksverdien, i form av utsagnet Kulturminner er verdifulle fordi de fortsatt brukes til bolig eller til næringsvirksomhet. Samtidig får utsagnet om at det å rive eller fjerne 2 3 Dette kan sies å være sant for en del av den vestlige kulturen, hvor man i dag finner McDonalds i, i prinsippet, hver eneste by av litt størrelse. For en presentasjon og drøfting av viktige reiselivstrender vises til Gahr Støre m.fl. (2003). 14

20 kulturminner er sløsing med ressurser forholdsvis høy oppslutning (52 prosent). I forhold til vår undersøkelse kan det synes som om folk vektlegger den identitetsskapende rollen i større grad enn bruken som sådan. En annet poeng som til en viss grad speiler folks holdning til vern er at den viktigste årsaken til at mange kulturminner og kulturmiljøer er tatt vare på er enkeltmennesker og lokalsamfunn som på eget initiativ selv tar vare på eiendommene og omgivelsene sine. 2.2 Næringsutvikling Norge har lang tradisjon for aktiv nærings- og distriktspolitikk, hvor et viktig mål har vært at folk skal ha mulighet til å bosette seg der hvor en ønsker. Å sikre sysselsetting i distriktene har vært det mest sentrale målet. For å sikre sysselsettingen er det viktig å identifisere faktorer som kan bidra til lokal og regional verdiskaping. Kommunal næringspolitikk De aller fleste norske kommuner har historisk drevet en aktiv næringspolitikk, i første rekke gjennom tilrettelegging av arealer for næringsformål og gjennom å bidra til investeringer i infrastruktur for næringslivet. Et viktig motiv for de aller fleste kommuner er knyttet til overordnede mål for samfunnsutviklingen. For de aller fleste kommuner har det vært avgjørende å skape en balanse mellom utviklingen i antall arbeidsplasser og i befolkningsutviklingen. Attraktive arbeidsplasser er blitt sett på som et viktig grunnlag for å få til en fremtidig positiv utvikling av innbyggernes levestandard og velferd. Dessuten vil nye arbeidsplasser sikre inntektsgrunnlaget for kommunene. Unntaket fra dette er i første rekke bynære kommuner, der antall arbeidsplasser ikke er begrensende for befolkningsutvikling. Særlig gjelder det etter at selskapsskatten ble avviklet som en kommunal skatt, slik at de direkte økonomiske incentivene til å drive næringsutvikling er falt bort. Kunnskap om hvordan kulturminner kan påvirke både bosetting og bedriftsetablering kan være av stor betydning for innretningen på arbeidet med kommunal næringsutvikling. 2.3 Bosetting og sysselsetting Generelt er det en urbaniseringstrend som gjør seg gjeldende i samfunnet, med tilflytting til storbyer. Faktorer som påvirker denne trenden er tilgangen til arbeidsplasser, men også andre faktorer som tilgang til et mangeartet kulturtilbud er trolig også viktig. Distriktskommunene kan derfor ikke regne med at den lokale tilhørighet man har gjennom fødselen er tilstrekkelig for å holde på folk, og må for å holde opp innbyggertallet også støtte opp om andre aktiviteter som gjør stedet attraktivt (som for eksempel et aktivt kulturliv). Viktige spørsmål i tilknytning til valg av bosted og bedriftslokalisering er om folk bosetter seg der hvor det finnes arbeid, eller om det etableres bedrifter der hvor det finnes folk? Svaret på disse spørsmålene er ikke enkle, og det eksisterer ikke 15

21 en entydig sammenheng. En gjennomgang av flere internasjonale analyser av bedrifters lokalisering viser at faktorer som investorenes og etablerernes geografiske tilknytning og næringsmiljø og tradisjoner spiller en vesentlig rolle (ECON, 1996). Begrunnelsen for dette er at det alltid står en eller flere personer bak en bedriftsetablering, og at deres historie, «røtter» og kunnskap om lokalt næringsliv er viktige. Disse funnene bekreftes til dels av en nylig gjennomført undersøkelse av nyetableringer i Østfold, hvor det viser seg at gründerens bosted er den mest avgjørende faktoren for å forklare hvorfor bedrifter er lokalisert der de er (Bolkesjø, 2003). Faktorer som forklarer valg av bosted De oven refererte studiene viser til at sjefens bosted er en viktig faktor ved etablering og lokalisering av bedrifter. Hva er det da som forklarer en sjefs valg av bosted? Sjefer er folk som oss andre slik at de samme faktorer som påvirker folk flest også vil påvirke administrerende direktør. I forbindelse med Program for utvikling av miljøvennlige og attraktive tettsteder i distriktene gjennomførte blant annet Nord-Trøndelagsforskning en undersøkelse blant ungdom og unge voksne om valg av bosted, se Skjeggedal m.fl. (2001). Rapporten oppgir følgende faktorer som viktige for valg av bosted: Sosialt miljø: mellommenneskelig kontakt Arbeidsplasser: antall og typer Boliger: tilbud av ulik størrelse og standard Tjenestetilbud: offentlig og privat tjenesteyting og kulturtilbud Fysiske omgivelser: naturgitte og menneskeskapte Regional tilgjengelighet: kommunikasjoner med omverden Stedsformidling: hvordan stedet blir presentert og oppleves. Et aktivt kulturminnevern, hvor kulturminnene brukes aktivt, vil kunne bidra positivt for faktorene sosial miljø (gjennom at kulturminnene utgjør fysiske og sosiale samlingsplasser), kulturtilbudet i bred forstand, fysiske omgivelser og stedsformidling. Bedrifters lokalisering Det kan være mange grunner til at en bedrift etablerer seg og utvikles et sted. En årsak kan være at investorer så muligheter i regionen og valgte å bygge opp noe nytt der. Forretningsmuligheter kan være alt fra rik tilgang på naturressurser, nærhet til effektiv infrastruktur eller dyktig og kompetent arbeidskraft. En annen kan rett og slett være at en gründer eller investor fra området ønsket å utvikle egne ideer i sitt nærmiljø. Politiske vedtak om lokalisering av offentlig virksomhet kan også være viktig. I ECON (1998) diskuteres lokaliseringsfaktorer for næringslivet. Man skiller mellom faktorer som trekker bedrifter til bestemte regioner eller geografiske områder, og faktorer som trekker bedrifter til spesielle steder eller punkter innen det gitte området. Når det gjelder det første punktet (region) trekkes følgende faktorer frem (basert på Hødnebø og Lund (1994)): Nærhet til kvalifisert arbeidskraft, markeder og leverandører 16

22 Tilgang til kapital, lokaler, konsulenttjenester Kontakt og samarbeid i næringslivet Variert arbeidsmarked. I følge undersøkelsen til Hødnebø og Lund (1994) er det viktigste nærhet til kvalifisert arbeidskraft og markeder og samarbeid i næringslivet. I undersøkelsen svarte 71 prosent av bedriftene at en aktiv kommunal næringspolitikk er viktig for dem, og av de ulike næringspolitiske rollene som ble nærmere undersøkt, var kommunens «forvaltingsrolle» viktigst. I ECON (1998) fokuseres det på de faktorene som trekker bedrifter til spesielle punkter eller steder innen regionen/kommunen. A priori er det en rekke grunner som kan tenkes å avgjøre en bedrifts valg av ny lokalisering, for eksempel: Prosjektkostnader (tomtekostnad pluss byggekostnader) Driftskostnader Ansattes bosted og reisetid Transportbehov for de ansatte og bedriften Geografisk oppland for nyrekruttering Eksponeringsmuligheter, dvs. synligheten i det offentlige rom Bedriftsmiljøet Nærhet til markedet Pris og kvalitet på kommunale tjenester Andre kommunale anstrengelser, som for eksempel næringspolitikk og effektivitet i saksbehandling. Fem bedrifter som nylig hadde flyttet til nye lokaler ble spurt om hvilke faktorer som hadde påvirket valg av ny lokalisering. Man finner at de faktorene som både er viktige generelle kriterier og som er utslagsgivende til fordel for det endelige valget er: prosjektkostnader, eksponeringsmuligheter, andre kommunale anstrengelser (sikkerhet for framdrift ved effektiv og lite konfliktfylt kommunal planbehandling), og andre egenskaper ved tomt eller bygg (størrelse, fleksibilitet, forhold ved omgivelsene). I forhold til aktiv vern og bruk av kulturminner er det spesielt eksponeringsmuligheter og andre egenskaper ved tomt eller bygg som er særlig relevante. Lokalisering i eller i umiddelbar nærhet til et kulturminne vil kunne være viktig for en bedrifts synlighet. Kulturarv som ressurs for regional utvikling I Sverige har det i lang tid pågått forskning om kulturens rolle for regional utvikling, bl.a. i form av en rekke utredninger i forbindelse med langtids- 17

23 programmet i begynnelsen av 1990-tallet, men også i senere år, for eksempel i prosjektet Kulturarv som ressurs for regional utvikling. I de første analysene som ble gjennomført i begynnelsen av 1990-tallet finner man ikke noen sammenheng mellom valg av bosted og eller bedrifters lokalisering og kulturtilbudet, i utvidet forstand, se Rubenowitz og Rubenowitz (1990), Myerscough (1988) og Bille Hansen (1993). Disse studier indikerer at det først og fremst var hard business factors (for eksempel markedstilgang, infrastruktur, arbeidskraft og kostnader) som hadde betydning for bedrifters lokalisering på denne tiden. I de senere studiene pekes det imidlertid på kulturen har blitt en stadig viktigere lokaliseringsfaktor mot slutten av 1990-tallet, se for eksempel Nilsson m.fl. (2002). I den refererte studien sies det blant annet at næringslivet i dag har et behov for et stimulerende miljø. 2.4 Sammenheng mellom næringsutvikling og kulturarv Som avsnittet ovenfor viser kan kulturarven virke som en positiv lokaliseringsfaktor for nyetableringer og som utgangspunkt for lokal samfunnsutvikling. Kulturarven kan være et utgangspunkt for en positiv profilering av bedrifter og næringer, som vist med viktigheten av eksponeringsmuligheter. Spesielt kulturminner spiller en viktig rolle ved utvikling av reiselivsaktiviteter i mange lokalsamfunn. Tradisjonsbåren kunnskap kan brukes til å opprettholde eller ta opp igjen produksjon av lokale og særpregede produkter, som for eksempel de fiskeprodukter som blir markedsført gjennom programmet Norsk Tradisjonsfisk. Kulturarven kan videre virke som konkrete utgangspunkt for ulike typer av kulturformidling, for eksempel Spelet om Heilag Olav på Stiklestad. Bruken av kulturminner kan også representere en økonomisk og bærekraftig bruk av materielle ressurser. En annen viktig kopling mellom kulturminner og næringsutvikling går via den trygghet, identitet og samhold som et aktivt vern og bruk av kulturminnene kan generere i et lokalsamfunn. Få empiriske studier I følge Lønning og Haugsevje (2002) finnes det nyere forskning som viser et klart samband mellom kultur/identitet og økonomisk utviking, og man peker på at lokal identitet medfører økende vilje og evne til å bruke lokale ressurser i økonomisk utvikling. Man peker imidlertid på at det er få kulturminner som er så særpregede at de i kraft av seg selv kan stå som fundament i en prosess for næringsutvikling. Øvrige kulturminner er imidlertid del av en lokal og regional kultur og de tilfører denne mening, og representerer dermed potensielt store økonomiske og kulturelle verdier. Et problem når man skal drøfte sammenhengen mellom næringsutvikling og kulturminner er at det finnes få empiriske studier å lene seg mot. I NOU 2002:1 pekes det på at det må utvikles bedre statistikk og faktainformasjon: Dagens offentlige statistikk er utilstrekkelig for å kunne stadfeste den samfunnsøkonomiske effekten, eller ringvirkningen, et kulturminner eller kulturmiljø har for lokalsamfunnet. Det mangler presise og samordnede data. I tillegg til at offentlig statistikk ofte er utilstrekkelig, er det som regel tale om komplekse sammenhenger som ikke enkelt lar seg beskrive av statistisk informasjon. 18

24 I Stortingsmelding 25 ( ) sies det at det er blitt gjennomført undersøkelser og studier av OECD og EU, og i blant annet Sverige og Norge, som viser at et steds eller en regions utvikling i mange tilfeller er knyttet til stedets særpreg og at dette utnyttes som et konkurransefortrinn. Det mangler imidlertid referanser til disse studiene slik at det ikke er mulig å gå mer i detalj inn i disse. Uten at det belegges med empiriske data slår St. meld 25 ( ) fast at lokalsamfunn og regioner som har utnyttet potensialet som ligger i kulturarv og stedets historie erfaringsmessig har hatt sterk vekst. Koplingen sies å gå gjennom at en positiv stedsutvikling skaper arbeidsplasser og tiltrekker seg arbeidskraft. Det sies videre at bruk og utvikling av verdiene som ligger i kulturminner, kulturmiljøer og landskapet kan ( ) være grunnlaget for en positiv sosial, kulturell, økonomisk og miljømessig utvikling. Bergen, Europeisk Kulturby 2000 I 2000 innehadde Bergen tittelen Europeisk Kulturby, og i tilslutning til dette ble det arrangert over kulturelle aktiviteter. Fokus var på samtiden, men fortiden ble brukt som fundament for og legitimering av Bergens verdi i dag. Fortiden ble brukt aktivt i markedsføringen, og historien ble gjenskapt i mange av arrangementene. I Hernes (2001) drøftes hvordan Bergen brukte fortiden som identitetsskapende og markedsførende element dette året. I artikkelen pekes det på at det er vanskelig å si noe om eventuelle langsiktige virkninger, men at et resultat som viste seg allerede mot slutten av året var nye samarbeidskonstellasjoner mellom ulike kulturinstitusjoner, omtale i utenlandske medier og en stadfesting av Bergen som kulturby. I 2001 hadde Bergen en oppgang i reiselivsnæringen på 5 prosent, mens Norge samlet sett hadde en nedgang på 5 prosent i reiselivsnæringen. Økningen i antall tilreisende fortsatte ut i Kulturminner og kulturmiljøer som grunnlag for verdiskaping Miljøverndepartementet fikk i 2002 gjennomført et prosjekt kalt Kulturminner og kulturmiljøer som grunnlag for verdiskaping, med deltakelse fra flere forskningsmiljøer og aktører innenfor kulturminnefeltet, for eksempel NIKU, NIBR, Riksantikvaren og Telemarksforskning. Baadsvik og Daugstad (2003) gir en sammenfattende rapport av dette oppdraget. I prosjektet ble noe av kunnskapsgrunnlaget for verdiskaping basert på kulturminner og kulturmiljøer kartlagt og drøftet. Temaer som ble berørt inkluderte blant annet: de verdier som kulturminner og kulturmiljøer representerer; operasjonalisering av verdiskapningsbegrepet, metoder for måling og evaluering av verdiskaping og modeller for samarbeid mellom ulike aktører. Basert på de ulike delprosjektene slås det fast at det er behov for en systemetisk gjennomgang av den forskning som gjøres på området samt at det er behov for mer grunnleggende forskning om for eksempel indikatorer som kan knyttes til verdiskaping, kulturminner og livskvalitet, lokalsamfunnets rolle og sammenhengen mellom næringslivet og kulturminner. Bedrifters holdning til kulturarven Riksantikvarembetet i Sverige gjennomførte i 2001 en undersøkelse blant 300 bedrifter i Sverige hvor man blant annet spurte om hvilke innsatser bedriftene gjør i forbindelse med kulturarven, hvordan kulturarven brukes i markedsføring og motiver for eventuelle innsatser (Riksantikvarieämbetet, 2002). De viktigste 19

25 funnene i denne undersøkelsen er at den historiske dimensjonen kan styrke bedriftene, det gjøres en mengde forskjellige typer av innsatser (bevaring av eget kulturarv, utstillinger, markedsføring mv), innsatsen for eget kulturarv øker og man regner med at kulturarven vil ha en like, om ikke større, betydning i fremtiden, samt at motivene først og fremst er å være gode samfunnsinnbyggere, men også rent kommersielle som at bygge varemerker og identitet. Faktor X I Brulin (2002) introduseres begrepet Faktor X som betegner lokal kultur og identitet, og det pekes på faktorens viktighet i utvikling av regioner og lokalsamfunn. Her hevdes det blant annet at en region med tydelig identitet ar mer attraktiv og vil tiltrekke seg både nye innbyggere og besøkende. Faktoren belyses blant annet med den svenske Gnosjøånden, som eventuelt kan sammenlignes med Sunnmøre i Norge. Gnosjø er kjent for organisk entreprenørskap, hvor et støttende felleskap mellom bedrifter er sentralt. Et annet eksempel er Medeltidsveckan i Visby, som ble dratt i gang av noen entusiaster i begynnelsen av tallet, som til tross for stort lokalt motstand i begynnelsen, er blitt en stor (økonomisk) suksess. En parallell til Medeltidsveckan på Gotland er Olsokdagene på Stiklestad. Internasjonale studier På et internasjonalt plan har kulturens og kulturarvens rolle for regional utvikling fått mer oppmerksomhet siden midten på 1990-tallet. Incitamentet til denne nye syn på kulturen som en utviklingsressurs kan sies å være Unesco s verdenskonferanse Vår skapende mangfold i Stockholm I rapporten fra konferansen sies det at kulturen også omfatter økonomien og politikken, og utgjør en viktig forutsetning for hvordan disse utvikles. Kultur som utviklingsfaktor er også et viktig spørsmål for EU, og kulturstøtte blir ofte brukt for å utvikle perifere regioner gjennom kulturarvinnsatser og utviklingsstøtte til kulturturisme. Det tidligere refererte EU-prosjektet LEADER viser for eksempel at stedet er den viktigste utviklingsressursen man har lokalt. 20

26 3 Metodiske utfordringer I dette kapitlet drøftes noen metodiske utfordringer ved bruk av case-metodikk og ved valg av eksempler. Videre gis en mer utfyllende beskrivelse av metoder brukt ved studie av de valgte eksempler og hvilke indikatorer som er prøvd belyst. 3.1 Casestudier som metode Hvorvidt case-metodikk er en velegnet metodikk for å analysere et fenomen eller liknende avhenger i stor grad av hensikten med analysen. Hvis man ønsker å si noe som gjelder generelt om universet, i vårt tilfelle trekke slutninger om alle kulturminner med stor grad av sikkerhet, er sannsynligvis case-metoden ikke særlig velegnet. En ekstensiv studie, dvs. en undersøkelse av et aspekt ved alle enheter, ville sannsynligvis være mer velegnet. Hensikten med denne analysen, har vært å studere noen utvalgte eksempler mer i detalj for kunne identifisere suksessfaktorer som gjelder akkurat for disse eksemplene. Ulempen med et slikt intensivt opplegg, dvs. analyse av alle aspekter ved en eller et fåtall enheter, er at vi ikke vet hvor typiske egenskapene er for andre enheter av samme type. Det er imidlertid mulig å relatere casene til andre lignende studier for å si om de trekker i samme retning eller peker på andre, ikke tidligere identifiserte forhold. Når man har valgt et intensivt opplegg, som i denne studien, er det fordi de gir muligheter som kan oppveie for denne ulempen, for eksempel muligheter til økt forståelse for komplekse samspill i utviklingsprosesser. Det finnes flere forskjellige definisjoner av hva en casestudie er. En er Yin (1984) som gir følgende formelle definisjon av en casestudie: Å undersøke et samtidsfenomen innenfor dets faktiske kontekst, hvor grensene mellom fenomenet og konteksten ikke er åpenbar, og der det benyttes flere kilder til belegg/data. Han understreker at casestudier gir særlige fordeler når det gjelder å undersøke faktiske hendelser og fenomener i et helhetsperspektiv og avdekke mening. Stake (1994) definerer casestudier som et forskningsdesign som omfatter en eller få enheter som studeres inngående. Også han poengterer at det å gå i dybden på denne måten gir gode muligheter til å se enheten i et helhetsperspektiv, og få med kontekstuelle aspekter ved sosiale fenomener. Man får lettere et godt bilde av kronologien av hendelser noe som gir støtte til å vurdere årsaksforhold. Det følger av dette at casestudier som metode er særlig egnet i visse situasjoner, og for å belyse visse typer problemstillinger. Stake (1994) legger vekt på at intensive opplegg særlig er egnet for å studere kompliserte fenomener som ikke lar seg beskrive eller forklare med noen få variabler. Yin (1984) mener at casestudier har fortrinn framfor større utvalgsundersøkelser når man vil stille spørs- 21