Rammeplan for hjorteviltforvaltning

Transkript

1 Rammeplan for hjorteviltforvaltning Nannestad kommune

2 Innhold 1 INNLEDNING OMRÅDEBESKRIVELSE NATURFORHOLD... 5 Areal og geologi... 5 Nedbørsmengder... 5 Skogtilstand GRUNNEIERFORHOLD ELG- OG RÅDYRVALD HJORTEVILTET I NANNESTAD ELG... 8 Elgens biologi... 8 Elgbestanden... 9 Elgavskytingen Utvikling av slaktevekter Andel kalver og tvillingrater RÅDYR Rådyrets biologi Rådyrbestanden Rådyravskytingen HJORT Hjortens biologi Hjortebestanden BEITEVALG OG BEITEREGISTRERINGER Generelt Elgens beitevalg Rådyrets beitevalg Hjortens beitevalg Elgbeiteregistreringer i Nannestad VILTTREKK OG AREALFORVALTNING Elgtrekk Rådyrtrekk Hjortetrekk Påkjørsler Arealforvaltning Beiteskader FORVALTNINGEN AKTØRER ANSVARSOMRÅDER MÅL OG STRATEGIER HOVEDMÅL: DELMÅL: Utdypende kommentarer til delmålene: STRATEGIER Strategier for å nå delmål 5.1 til 5.3: Strategier for å nå delmål 5.4: Strategier for å nå delmål 5.5: Strategier for å nå delmål 5.6: Strategier for å nå delmål 5.7: Strategier for å nå delmål 5.8: LITTERATUR VEDLEGG

3 1 Innledning Hjorteviltet i Nannestad representerer store verdier, både for rettighetshaverne og som opplevelsesverdi for jegerne og befolkningen generelt. Faktorer som påkjørsler, beiteskader og påvirkninger av økosystemet forøvrig vil imidlertid påvirke forvaltningen av våre hjorteviltarter. Jakt er den klart viktigste bestandsregulerende mekanismen for hjorteviltet, og en nøye gjennomtenkt forvaltning med tanke på avskyting er en forutsetning for å ha en bærekraftig hjorteviltstamme i Nannestad på sikt. De siste årene er det gjennomført flere omfattende forskningsprosjekter på hjorteviltet, noe som er med på å gi et godt forvaltningsgrunnlag. En sentral målsetting er at mest mulig av viltforvaltningen skal skje lokalt. I dette ligger både den omleggingen som medførte at kommunene ble en del av den offentlige viltforvaltningen, og at rettighetshavere generelt oppfordres til å ta en større del av forvaltningsansvaret. Utfordringene for Nannestad kommune er å definere velegnede mål med hjorteviltforvaltningen i vårt område, aktuelle strategier og rollefordeling mellom kommunen som del av den offentlige forvaltningen, og rettighetshaverne. Kommunen har ansvaret for den lokale viltforvaltningen, og skal påse at hjorteviltforvaltningen skjer innenfor ønskede rammer. Nannestad kommune står på dette feltet overfor betydelige utfordringer og store usikkerheter i tiden fremover. I første rekke skyldes det forventede endringer i trekk- og beiteforhold hos hjorteviltet, blant annet som følge av nedbygging/endringer i dyrenes leveområder. Både av den grunn, fordi kunnskapene om de lokale forholdene er gode og for i størst mulig grad å skape et felles utgangspunkt for ulike aktører, som grunnlag for å forme framtiden, er det gitt en forholdsvis grundig beskrivelse av status for hjorteviltet. En av de viktige årsakene til at Nannestad kommune har valgt å utarbeide en rammeplan, er at det så langt ikke har vært noen offentlige målsettinger for forvaltningen av hjorteviltet i kommunen. Målet er at en slik plan skal gjøre forvaltningen enklere og mer forutsigbar for både administrasjonen og politikerne. I tillegg vil den gi et referansegrunnlag og viktige signaler for alle som deltar i forvaltningen av hjorteviltet i Nannestad. Planen vil også skissere hvor kommunen ønsker rettighetshavere selv skal ta ansvar for å utvikle gode strategier. Innenfor de ulike aktørene vil det være en rullering av personer med oppgaver innenfor hjorteviltforvaltningen. Denne planen skal derfor også gi aktuelle personer innsikt i grunnlaget for forvaltningen, hvordan denne utføres, og hvordan den ønskes videreutviklet. Plan- og utviklingsutvalget har i vedtak av gitt i oppdrag å utrede en rammeplan for hjorteviltforvaltningen i Nannestad i henhold til følgende mandat: 1. Arbeid med utarbeidelse av Rammeplan for hjorteviltforvaltningen i Nannestad startes opp. 2. Viltnemnda skal være styringsgruppe for arbeidet med planen 3. Planen skal med grunnlag i en statusbeskrivelse gi overordnede mål, strategier og virkemidler for hjorteviltforvaltningen i Nannestad både på kort og lang sikt. Med hjorteviltforvaltningen menes i denne forbindelse forvaltningen av de naturlige stammene av elg, rådyr og hjort. 4. Planen gis status som kommunedelplan og behandles i henhold til plan- og bygningslovens bestemmelser. 3

4 5. Viltnemnda etablerer ei referansegruppe, bestående av representanter for rettighetshavere/organisasjoner. Referansegruppa skal bidra med innspill i planprosessen. 6. Kostnadene ved utarbeidelsen av planen legges inn i budsjettet for Høringsutkastet legges frem for kommunestyret senest Endelig plan fremmes for kommunestyret innen Planen er ført i pennen av Norges Jeger- og Fiskerforbund Akershus v/ Jan-Rune Samuelsen. Referansegruppa har bestått av jeger- og fiskerforeningene, elgvaldene, skogeierlaget og kommunen. Deltagere var Vidar Haug (BJFF), Hans Olav Røtterud (NJFF), Hugo Nyholt (HJFF), Lars Olav Jensen (Nannestad Almenningene), Ole Kristian Egge (Mathiesen Eidsvold Værk ANS), Tor A Løkken (Young Fearnley), Odd Homble (Nannestad Elgforvaltning), Ole Johan Oserud (Nannestad Skogeierlag) og Eivind Engh (Nannestad kommune). Planen ble vedtatt av Nannestad kommunestyre

5 2 Områdebeskrivelse 2.1 Naturforhold Areal og geologi Nannestad kommune er på 341 km 2. Av dette er drøye 50 km 2 jordbruksområder og 230 km 2 er produktivt skogareal. Det høyeste punktet er Marifjell på 720 m.o.h., mens laveste punkt ligger på omlag 110 moh ved Foss i Holter. Løsmassene i Nannestad kan deles inn i fire hoveddeler. Breelvavsetningene som ble avsatt i front av dalbreene inn mot Romeriksfjorden, deltaavsetningene nord for Gardermoen, morenemateriale avsatt på fjell og de marine avsetningene (i hovedsak silt og leire) som ble avsatt i Romeriksfjorden under ishavssmeltingen. De marine avsetningene utgjør dagens produktive jordbruksarealer, som i stor grad er blitt bakkeplanert, samt de karakteristiske ravinedalene. Berggrunnen i kommunen består av tre hovedtyper av bergarter. Det er Oslofeltets permiske dypbergarter i vest (syenitt og granitt), enkelte mindre områder med kambro-siluriske bergarter (kalkstein og skifer) og grunnfjell i øst med forskjellige gneisbergarter. Grunnfjellsbergartene er for den største delen dekket med løsmasser. (Snekkerbakken, A.M. og Nordahl-Olsen, T.) Nedbørsmengder Nannestad har en gjennomsnittlig nedbørsmengde på 870 mm i året (nedbørsnormal , målt ved Teigebyen 200 moh). Vinterstid er det omtrent dobbelt så mye snø oppe i åspartiet som på Romerikssletta. Den mest snørike måneden er vanligvis mars. Den siste 15- års perioden var de 4 mest snørike vintrene i åspartiet 1994, 1995, 1999 og Jeppedalen i Hurdal (480 moh) er nærmeste aktuelle målestasjon i denne sammenheng, og viste disse årene snødybder den 15. mars på henholdsvis 134 cm, 162 cm, 141 cm og 102 cm. Til sammenlikning hadde Gardermoen da snødybder på henholdsvis 86, 45, 67 og 33 cm snø. Skogtilstand Den eldre skogen i Nannestad domineres totalt av gran. Hele 84 % av stående kubikkmasse er gran, 7 % furu og 9 % lauvskog. Furua befinner seg i hovedsak i Holter Almenning og på moene nord for Gardermoen. Ellers er den å finne på skrinn mark høyt i terrenget eller langs myrer. På tresatte myrer finnes en del småbjørk. I hogstklasse 2 finnes i tillegg til gran og furu i hovedsak bjørk og gråor. Med unntak av edelløvtrærne, så forekommer de aller fleste lauvtreslagene i større og mindre grad. Hele 10 % av arealet i gårdsskogene er gråorheggeskog. Dette er stort sett sammenfallende med ravineområdene under marin grense. Det er ikke foretatt vegetasjonskartlegging i hele bygda, men for gårdsskogene er 45 % blåbærskog. Hos Fearnley er det ca 60 % blåbærgranskog og for almenningene og MEV er tallet sannsynligvis omtrent det samme. 2.2 Grunneierforhold I Nannestad er utmarksarealene i hovedsak i privat eie. Arealfordelingen for skogeiendommene i Nannestad er fordelt på 1/3 store private skogeiere, 1/3 gårdsskog og ca 1/3 almenningsskog. Det er tre almenninger i kommunen: Bjerke, Holter og Nannestad almenning. 5

6 2.3 Elg- og rådyrvald I Nannestad er utmarksområdene i dag fordelt på 14 ulike jaktvald når det gjelder rådyr. Enkelte vald er de senere årene blitt sammenslått, og andre er kommet inn i systemet. Oversikten over vald, kvoter og antall felte dyr i perioden vist i vedlegg 2 tar hensyn til dette. Tabell 1 viser en oversikt over valdene per 2007, med tildelt kvote og antall felte dyr oppgitt som et mål på valdenes innbyrdes størrelser. Tabell 1 Oversikt over de 14 ulike rådyrvaldene i Nannestad, samt antall tillatte og antall felte rådyr i Vald nr. Valdnavn Areal daa Minsteareal Tildelt kvote 2007 Felte dyr Nannestad Grunneierlag Kvotefri 34 3 Østli Grøndahl Bjerke JFF Kvotefri 35 7 Nannestad Almenning Kvotefri 1 8 Tangen Aas og Raasjø Skog Sundby Limset Bjerke Almenning Kvotefri 0 14 Holter Almenning Kvotefri 0 15 Oslo Lufthavn AS Det Norske Vitenskaps-Akademi Lybekk Når det gjelder elg, er utmarksområdene i kommunen fordelt på fem ulike jaktvald. Tabell 2 viser en oversikt over valdene. Minstearealet for hjortedyrene i Nannestad er vist i tabell 3. Øvre Romerike Elgregion (ØRE) ble etablert i Elgregionen er et forpliktende samarbeid innenfor det areal elgstammen i vårt område faktisk bruker. ØRE dekker et område på nær km 2 innenfor kommunene Hurdal, Nannestad, Ullensaker, Eidsvoll, Nittedal, Gjerdrum, Lunner og Gran. Totalt er 14 elgvald/almenninger/grunneierlag/større grunneiere tilsluttet ØRE per i dag. I perioden ble det årlig felt fra 400 til 540 elg i regionen (gradvis bevisst økning), mens det i 2005 kun ble felt 350 dyr (etter redusert bestandstørrelse). Det arbeides videre med å øke grunneiertilslutningen, slik at flest mulig rettighetshavere innenfor elgstammens område er tilsluttet ØRE. Tabell 2 Oversikt over elgvaldene i Nannestad. Vald Navn Tellende areal i daa 0238V0002 Aas og Raasjø elgvald i Nannestad, i Nittedal - sum daa Klokkerengen 4000 daa i Nannestad administreres av Eidsvoll 0238V0009 Nannestad Almenningene - elgvald daa 0238V0001 Mathiesen Eidsvold Værk ANS - elgvald daa 0238V0003 Nannestad Elgforvaltning daa Tabell 3 Oversikt over minstearealet for hjortedyrene i Nannestad. Biotoptype / Minsteareal i daa Elg Rådyr Hjort Jordbruksområdene Skogsområdene, vest for 200 m kvota langs Åsvegen og nordover

7 Figur 1 Kart som viser de fem elgvaldene i Nannestad kommune. 7

8 3 Hjorteviltet i Nannestad I Nannestad finnes tre arter viltlevende hjortevilt, -elg, rådyr og hjort. Av disse er elgen det hjortedyret med lengst tradisjoner i kommunen. Elgen har vært i Nannestad i flere tusen år, noe de 2000 år gamle fangstanleggene med dyregraver er et bevis på (Mølmen 1989). Rådyret er til sammenligning en ny art i norsk fauna. I hele Skandinavia fantes det rundt 1830 sannsynligvis kun noen få individer i Sør-Sverige. Herfra har dyrene økt i antall og utbredelse over mesteparten av Norges skogkledte areal. Nå finnes det rådyr i gode bestander i alle kommuner i vårt distrikt. Hjorten er sjelden her men sprer seg stadig i Norge, i hovedsak fra vest mot øst. Hjorteviltet har en stor betydning for både Nannestads innbyggere og for økosystemet generelt. Opplevelsen rundt det å kunne betrakte elg og rådyr er svært betydningsfull for befolkningen i kommunen, i tillegg kommer jaktopplevelsen og det økonomiske aspektet. Inntektene av bare elgjakta alene er på om lag en million kroner for Nannestad sin del. I tillegg kommer en rekke synergieffekter forbundet med jakta (overnatting, utstyr til jegere/jaktlag, slakteri mm). 3.1 Elg Elgens biologi Elgen blir tidligst kjønnsmoden i sitt andre leveår, og den får vanligvis én eller to kalver. Meget sjelden kan den få tre kalver (Sæther 1990). Enkelte dyr kalver ikke før de er tre eller fire år gamle. Produktiviteten både mht. alder for førstegangskalving og antall kalver, varierer med næringstilgangen og dermed dyrenes kondisjon. Der elgkua har brukt mye energi på å bære fram kalver i forhold til hennes kondisjon, kan kua stå over et år, før hun igjen kalver. Bildet: Beitende ungdyr sommerstid. Foto: Jan-Rune Samuelsen 8

9 Elgen veksler som oftest mellom sommer og vinterområder. Om sommeren vil de fleste av elgene i Nannestad ha sine leveområder oppe i åsene, mens når snøen blir dyp trekker dyrene ned til de lavereliggende vinterbeiteområdene (bl.a. Romerikssletta). Slike elgtrekk er ofte flere tusen år gamle (se senere). Den klart viktigste bestandsregulerende faktor for elgen i våre områder er jakt. I tillegg utgjør påkjørsler en betydelig dødsårsak. Elgbestanden Elgens trekkveier i Nannestad har fulgt de samme rutene i flere tusen år. Nannestadelgen er en del av en stor, trekkende elgbestand som hver vinter er tilpasset å trekke ned fra sommerbeiteområdene i åspartiene til de mer snøfattige vinterbeiteområdene på Romerikssletta. Elgtrekket er et av landets største og mest komplekse, og registreringer utført på midten av 90-tallet viste at elg trakk til området vinterstid (se Kastdalen 1996). Det er påvist at elg fra 7 ulike kommuner er involvert i trekket. Bestanden av elg i Nannestad kommune var svært høy utover hele 90-tallet (figur 2). Slik har det imidlertid ikke alltid vært. Tilbake i tid, f.eks. på 1800 tallet, var elgen et sjeldent dyr i Nannestads skoger. Intensivt bestandsskogbruk kombinert med rettet avskyting har imidlertid bidratt til at elgstammen har vokst betraktelig siden 1950-tallet. Bestandsskogbruket bidrar til et høyt oppslag av beiteplanter for elg, mens den rettede avskytingen øker elgstammens produktivitet ved blant annet å spare eldre kuer. Elgstammen har til tider hvert så høy at store beiteskader på skog har vært et problem mange steder. På Romerike og i Nannestad har diskusjonene rundt hvorvidt elgstammens beitegrunnlag har vært for marginalt ift. antall elg gått høylytt. Disse startet for fullt da Stortinget vedtok at Norges hovedflyplass skulle ligge på Gardermoen, og planen om de nye arealinngrepene ble kjent. I forbindelse med dette vedtaket ble det derfor startet et større prosjekt som skulle kartlegge elgens bruk av Romeriksområdet (Kastdalen 1996). Undersøkelsene var et ledd i å bedre kunnskapsgrunnlaget om elgtrekket i området slik at konfliktene mellom elg og 0,90 Antall elg per jegerdagsverk 0,80 0,70 0,60 0,50 0,40 0,30 0,20 0,10 0,00 Sett elg Skutt elg Årstall Figur 2 Oversikt over utviklingen på sett elg i årene Figuren viser antall elg sett per jegerdagsverk, samt antall elg skutt per jegerdagsverk. Kilde: Statistikk fra DNs hjorteviltdatabase, basert på jegernes registrering på sett elg skjema ( 9

10 samferdsel kunne reduseres. Dette prosjektet, sammen med en rekke andre undersøkelser på hjortedyr både på Romerike og landet forøvrig, gjør at en i dag har et relativt godt kunnskapsgrunnlag i Nannestad kommune hva angår elg. Det finnes ingen ferske overslag for antall elg i Nannestad kommune. Men det er gjort omfattende studier av elgtetthet i vinterområdene, dvs. på Romerikssletta på begynnelsen og midten av 1990-tallet (Kastdalen 1996). Tetthetene i de undersøkte områdene lå da på 1,9-8,4 elg/km 2 vinterstid. Sommerstid var tettheten i dette området nede i omkring 1/3 av vinterantallet. Det innebærer at tettheten om sommeren før kalving antas å være i størrelsesorden 0,7-2,8 dyr per km 2 skogsmark. Dette tallet samsvarer forøvrig bra med andre oppfatninger av vanlige elgtettheter. Det er imidlertid viktig å påpeke at bestanden i dag (2008) etter all sannsynlighet ligger om lag 40 % lavere enn på begynnelsen av 1990-tallet om man ser på sett elg statistikken (se figur 2). Dette innebærer at antall elg like før kalving om våren i dag (2008) kan antas å ligge i størrelsesorden dyr. Med en kalveproduksjon på ca. 30 %, vil mengden elg før jakta være i størrelsesorden dyr. Vinterstid er den ofte betraktelig høyere pga. sesongmessige trekk fra omkringliggende områder. Beslagleggelse av elgens vinterbeiteområder og nedbygging av viktige trekkveier har vært medvirkende til at en de senere år har registrert overbeiting i elgens vinterbeiteområder den siste 10-års perioden. I enkelte snørike vintre har også enkelte avmagrede elger blitt avlivet, men noen god oversikt over dette finnes ikke. Oversikten over irregulær avgang i Nannestad kommune er imidlertid vist i vedlegg % voksne skutt % ungdyr skutt (kalv + 11/2 åringer) 265 Sum antall dyr skutt Kvote Årstall Figur 3 Oversikt over elgavskytingen Nannestad kommune i perioden Avskytningstallet er vist med sort linje, tildelt kvote i rød linje. Fordeling av andelen skutte ungdyr ift voksne er vist i farget diagram (grønt: ungdyr, hvitt: voksne). Elgavskytingen På bakgrunn av stadige bekymringer om sviktende beitegrunnlag og fare for kollaps i elgbestanden, ble det utover 90-tallet arbeidet for å øke avskytingen i Øvre Romerike Elgregion (ØRE) som et ledd i å redusere elgbestanden til et mer bærekraftig nivå. En merkbar økning i fastsetting av kvotene ble først foretatt etter at meldingene om avmagrede dyr begynte å komme inn. Elgkvotene i Nannestad lå på midten 90-tallet rundt 150 dyr, men fom ble kvotene økt gradvis opp til hele 265 dyr i 2003 (se figur 3). Fellingsprosenten har vært svært høy i hele 10

11 perioden , da den varierte mellom %. I 2003 og 2004 falt imidlertid fellingsprosenten til henholdsvis 81 og 53 %, noe som tyder på at elgstammen i dette tidsrommet har hatt en markant nedgang. Ut fra sett elg statistikken ser det ut til at elgstammen i løpet av den siste 10-årsperioden har blitt redusert med om lag 40 % (figur 2). Dette er derimot kun en antakelse, da sett elg statistikk i større grad viser en trend (oppgang eller nedgang) enn endringen i % (se bl.a. Sæther m.fl. 2002). Det kan også nevnes at registreringer av møkkhauger ifm elgbeiteregistreringer utført i ØRE i 2003 og 2005, påviste en reduksjon på 40 % fra 2003 til 2005, og en ytterligere reduksjon i 2008 (Gangsei 2008). Slike registreringer måler i større grad antall elg som har trukket ned til vinterbeiteområdene den foregående vinteren, enn den reelle nedgangen i elgbestanden i Nannestad. I forvaltningssammenheng er det imidlertid viktigere å bruke tall for utviklingen i elgbestanden, enn tall for tettheter per arealenhet. Sett elg bidrar til at en i Nannestad kommune har et godt grunnlag å arbeide ut i fra. I tillegg vil påfølgende elgbeitetakseringer være viktige for å se på bæreevnen i elgstammen i området, og få tall på tettheten av elg i vinterbeiteområdet. I Nannestad kommune har andelen okser som er tatt ut ved jakt vært betydelig høyere enn andelen kuer. Dette har vært en bevisst strategi for å øke andelen produsjonsdyr i elgstammen, noe som også har vært tilfelle i en rekke andre kommuner i Norge. Andel sette okser og kuer (utfra sett elg statistikken), samt avskytingen av kuer er vist i figur 4. Vi ser at det frem til 2004 årlig ble observert om lag dobbelt så mange kuer som okser under jakta. Høyest andel kuer ble det observert i 2003 med 2,5 kuer per okse. De senere årene er andelen ku som skytes økt opp mot 50 %, og i 2003 var det for første gang høyere uttak av kuer enn okser (54,2 %). Den økte avskytingen av kuer er et ledd i å redusere produksjonen i elgbestanden i regionen. Til sammenlikning ble det 1991 ble det skutt 30 % kuer og 70 % okser (figur 4). Fra naturens side er en 50/50 fordeling mellom okser og kuer vanlig. En lav andel eldre okser i elgbestanden ser ut til å kunne ha flere negative funksjoner for en elgbestand. Få eldre okser i bestanden vil føre til en mer ustabil brunst, hvor kuene vandrer mye på leting etter store okser. Det er påvist at dette kan medføre høyere energiforbruk og senere parringstidspunkt hos kuene (Sæther m.fl. 2001). Kalvingstidspunket ble også utsatt, noe som i sin tur gav mindre tilvekst hos kalvene. På Vega ble det også påvist at seintfødte kalver hadde signinfikant lavere vekt på vinteren enn tidligfødte (Sæther m.fl. 2001). Mer overraskende ble det påvist at få voksne hanner i bestanden kan påvirke kjønnssammensetningen blant de fødte kalvene slik at det fødes flere kukalver (se Sæther m.fl. 2001). En undersøkelse av avskytingsmateriale i Nannestad viser at det også her ble født flere kukalver i tidsrommet med høy avskyting av voksne okser (perioden ) enn i perioden ) hvor det var gj.sn høyere avskyting av kuer (p=0,07, d.f.=20, student t-test for to utvalg). Dette har bidratt til at antall kuer i elgstammen i vår kommune har blitt ytterligere forhøyet enn hva den rettede avskytingen skulle tilsi. Bakgrunnen for fenomenet er diskutert i Sæther m.fl. 2001, s

12 Andel okser sett Andel kuer sett Andel kuer skutt 60 % År Figur 4 Oversikt over fordelingen mellom sette kuer og okser ( fra sett elg ), samt antall felte kuer i Nannestad kommune i perioden Utvikling av slaktevekter En god oversikt over utviklingen av slaktevekter for hele Nannestad kommune er ikke utarbeidet. Det finnes imidlertid tilstrekkelig med data for MEVs og Fearnleys jaktvald. Disse er vist i figur 5 og 6. Hos MEV er nedgangen i slaktevekter mest markant hos voksne samt 1 ½ årige okser, mens den er mindre tydelig blant kalver. Hos Fearnley ser det derimot ut til å ha vært en mer jevn nedgang i slaktevekter innenfor de fleste alders- og kjønnssammensetninger. Det er sannsynlig at elgen vil kunne kompensere for vekttap den er påført grunnet marginale vinterbeiter ved å spise godt på våren og sommeren, spesielt hvis kvaliteten på sommerbeite er godt. I Nannestad finnes mye skog og mark både i åspartiene og i ravinelandskapet med relativt høy produktivitet (god bonitet). Kvaliteten på sommerbeite antas følgelig å være godt. Det er derfor mye mulig at elgens kondisjon på ettervinteren i Nannestad kan være svært kritisk selv om man ikke fanger dette opp som en markant reduksjon i slaktevektene om høsten. I tillegg til beitenes kvalitet både sommer og vinter er det viktig å være klar over at elgens vekt også påvirkes av værmessige forhold. Eksempelvis vil solrike og tørre sommere gi lavere vekter om høsten (Bø & Hjeljord 1991). Kalvenes vekter påvirkes i tillegg av både egenskaper hos mor, kalvingsstidspunkt, tvillingrater, sommerbeite, moras brunsttidspunkt og vinterbeiteforhold (Sæther m.fl. 1992). Andel kalver og tvillingrater Antall kalver per ku i Nannestad er lavt sammenliknet med mange andre elgstammer i Norge. Gjennomsnittet i årene ligger på 0,60, mens andelen tvillingkalver er nede på 12,9 %. Til sammenligning var tilsvarende tall i Østmarka-Follo i 2005 på 0,9 og 45 %, mens det i region sørøst (øst for Glomma og Øyeren) lå på 0,8 og 40 % (Finne 2006). Dette er en inidikasjon på at beitegrunnlaget i Nannestad har vært marginalt i hele denne perioden. Ser man nærmere på utviklingen de siste 15 årene, er det imidlertid en tendens til at kuene føder stadig færre kalver (figur 7) og at tvillingraten går ned (figur 8). Tendensen var tydeligst i årene da antall kalver per ku gikk ned mot 0,5. Etter 2003 har det derimot vært en gradvis økning i antall kalver per ku de siste 4 årene, og i 2007 var antall kalver per ku oppe i nærmere 0,7. Dette kan være et tegn på at kvaliteten på vinterbeitene er i ferd med å bli bedre etter at elgstammen er blitt markant lavere fom enn den foregående 10-årsperioden grunnet reduksjonsavskyting. En skal imidlertid være klar over at andre faktorer som klima også spiller inn når det gjelder antall kalver som fødes, noe som blant annet forklarer relativt store årlige svingninger. Trendlinjen er imidlertid med på å gi et riktig bilde av situasjonen. 12

13 Slaktevekter MEV Nannestad oksekalv kukalv okse 1 1/2 ku 1 1/2 okse eldre ku eldre Lineær (okse eldre) Lineær (okse 1 1/2) År Vekter Figur 5 Oversikt over registrerte slaktevekter på MEVs vald i Nannestad årene Trendlinjer er markert for de mest markante slaktevektnedgangene. Vekt (kg) Oksekalv Kukalv Piggokse Kvige Voksen okse Voksen ku Lineær (Kukalv) Lineær (Oksekalv) Lineær (Kvige) Lineær (Piggokse) Lineær (Voksen ku) Lineær (Voksen okse) År Figur 6 Oversikt over registrerte slaktevekter på Fearnleys vald i Nannestad årene Trendlinjer er vist for å lettere å se evtentuelle endringer. 13

14 Andel tvillingkalver Lineær (Andel tvillingkalver) Figur 7 Oversikt over utviklingen av antall elgkalver per ku i perioden ut fra sett elg statistikken i Nannestad kommune. 0,8 0,7 0,6 0,5 0,4 Antall kalv per ku Lineær (Antall kalv per ku) 0,3 0,2 0, Figur 8 Oversikt over utviklingen av andel tvillingkalver per ku i perioden ut fra sett elg statistikken i Nannestad kommune. 3.2 Rådyr Rådyrets biologi Rådyret er meget produktivt. De blir oftest kjønnsmodne etter vel ett år, og får vanligvis 1-3 kalver. Helt opp til seks fostere er påvist hos rådyr (Østbye & Bjørnsen 1990), selv om det hører med til sjeldenhetene. Både spredning (Wahlström 1995), produktivitet, fødselsvekter og overlevelse påvirkes av tettheter5. Produktiviteten til rådyrbestanden på Romerikssletta er meget høy. I gjennomsnitt fødes det hele 2,3 kalver per geit i dette området (Pedersen 2000). Med så høy produktivitet som man finner blant rådyr, vil den årlige bestandsstilveksten teoretisk kunne bli så høy som prosent. Men pga. høy naturlig dødelighet, er den i praksis omkring prosent (Cederlund 1987). Det innebærer at i en rådyrbestand på

15 dyr (vinterstid), vil man kunne ta ut gjennom jakt maksimalt dyr per år uten at bestandsstørrelsen går ned. Tallet vil forøvrig variere mye med annen dødelighet og dyrenes kondisjon. Det har vist seg at de tre viktigste dødelighetsfaktorene hos rådyr på Østlandet er jakt, predasjon og påkjørsler. Dødeligheten blant 98 radiomerkede rådyrkje i de første 3 levemånedene i et studieområde Akershus/Østfold var på 42 % (Andersen m.fl. 2005). Rev var her den klart viktigste dødsårsaken, hvor den sto for 22 %. Andre viktige dødsårsaker var slåmaskin og gaupe, som sto for henholdsvis 7 og 3 %. Undersøkelsene ble gjort i et område med god gaupebestand. Blant voksne rådyr varierer dødeligheten mer med hvor i landet vi befinner oss. I Akershus/Østfold var jakta den viktigste dødsårsaken for rådyr eldre enn 3 mnd, hvor den sto for ca. 31 % av dødeligheten. Deretter fulgte gaupe som sto for ca. 24 % av dødeligheten, mens påkjørsler sto for ca. 16 % (Andersen m.fl. 2005). Deretter fulgte dødsårsakene sykdom, hund og rev. Disse undersøkelsene ble imidlertid gjort i en periode og i et område med svært lite snø. Undersøkelser fra Sverige har imidlertid vist at snørike og kalde vintre kan redusere rådyrbestanden med hele % lokalt (Cederlund 1987). Rådyrbestanden Det finnes ingen beregninger for antall rådyr i Nannestad kommune eller nærliggende områder som er basert på studier i området. Vintertettheten av rådyr her til lands varierer fra 40 dyr per km 2 (Storfosna) og nedover (Andersen m.fl. 1995). Det varierer også mye fra år til år som følge av vinterdødelighet og innvandring. Fra radiotelemetristudier på rådyr i Akershus og Østfold fant man at rådyrene benyttet et sommerområde på gjennomsnittlig 1 km 2 mens vinterområdene varierte mellom 350 da og 1 km 2 (Andersen m.fl. 2005). I Sverige er det utarbeidet soner over omtrentlige tettheter. I områder på samme breddegrad som Nannestad, ligger tettheten på omkring fem rådyr per km 2 (Cederlund 1987). I Nannestad vil tettheten variere mye, avhengig om man befinner seg i frodige lavereliggende partier i nærheten av kulturlandskapet eller i høyereliggende barskogsområder. I følge beregninger gjort av gaupe- og rådyrprosjektet i Sør-Norge fant man tettheter som lå mellom 3-10 rådyr/km 2 i sørøstlige deler av Akershus og Østfold (John Odden, pers medd.). Til sammenlikning lå den så lavt som 0,3 rådyr/km 2 i Østerdalen, Hedmark. Totalt sett er det grunn til å anta at tettheten i Nannestad ligger i området 1-5 rådyr/km 2. Basert på avskytingstall og en antatt gjennomsnittlig tilvekstrate på 20 %, er estimert vinterbestand av rådyr i Nannestad på 300 dyr. Et slikt estimat vil være svært usikkert blant annet fordi tilvekstraten vil variere mye fra leveområde til leveområde og fra år til år pga. forskjeller i bl.a. beitekvalitet (se ovenfor). I tillegg vil mengden av rev og snø påvirke tilveksten fra år til år. I forvaltningsmessig sammenheng er det forøvrig viktigere å bruke tall for utviklingen av rådyrbestanden, enn anslag for tettheter. Ikke minst skyldes det rådyrstammens utstrakte vandring, og at bestandsstørrelsen vil variere mye med vinteroverlevelse. I Nannestad har avskytingen av rådyr vært relativt stabil mellom 50 og 70 dyr i året den siste 10-års perioden (figur 9). 15

16 Bildet: Rådyrene trives godt i kulturlandskapet i deler av året. Foto: Helge B. Pedersen Sum Kvote 150 Antall * År Figur 9 Oversikt rådyravskytingen i Nannestad kommune i perioden (rosa linje). * Kvoten er kun vist frem til 2004 (gul linje), da det ble innført kvotefri jakt i enkelte vald. 16

17 Rådyravskytingen Den lokale forvaltningen av rådyr i Norge er ikke preget av det samme kunnskapsnivået som i elgforvaltningen. Rådyret er også en mer krevende art å forvalte enn f.eks. elg, fordi rådyrbestanden i større grad påvirkes av andre faktorer som f.eks. snørike og kalde vintre eller tettheten av gaupe og rev i området. Rådyret er derfor en art som burde forvaltes mer aktivt, på linje med elg. I dag settes ofte svært høye fellingskvoter uten å ha kjennskap til bestandsstørrelser eller årvisse svingninger i denne. En slik forvaltning bidrar til at man ofte forsterker de naturlige svingningene i en rådyrbestand. Dette kan derfor føre til store svingninger i rådyrstammen fra år til år, og i enkelte tilfeller vil man oppleve at rådyrstammen skytes helt ned. Rådyravskytingen i Nannestad i årene er vist i figur 9. Vi ser at avskytingen har holdt seg relativt stabil i hele perioden. Vedlegg 2 viser også en oversikt over avskytingen, inkludert fordeling på kjønn og mellom voksne og kje fom Avskytingen i perioden viser en klar overvekt av felte voksne dyr fremfor kje, samt for bukker fremfor voksne geiter. 3.3 Hjort Hjortens biologi Hjorten er mindre produktiv enn rådyr og elg. Andelen to-åringer som kalver varierer sterkt med dyrets kondisjon og vekt. Hjorten får (i Norge) ikke mer enn én kalv i året. Fordi utviklingshastigheten i en hjortebestand er forholdsvis langsom, vil forvaltningen ha god tid til å følge bestandsutviklingen og til å regulere eventuell avskyting. Fordi den er så fåtallig i kommunen, er denne arten vektlagt mindre enn rådyr og elg i beskrivelsen. Hjortebestanden Første kjente observasjon av hjort i Nannestad var på Vollaugsmoen på slutten av 1980 tallet. Fra elgjakten i Nannestad kommune er det rapportert inn 16 konkrete observasjoner av hjort. Observasjoner av hjort under elgjakta registreres på Sett elg skjemaet og sendt til kommunen etter jakta. Hjorten i Norge har ekspandert sitt leveområde, og hatt en jevn økning i hele vårt århundre. Særlig sterk har økningen vært de siste 10-års periodene. Man mener veksten i hjortebestanden skyldes en kombinasjon av mildere vintre, mer tilgjenglig beite pga. reduserte mengder husdyr på beite og de endrede driftsformene i skogbruket (Langvatn 1990). I Nannestad er det foreløpig ikke påvist så mye hjort at det kan betraktes som en bestand. Hind med kalv er påvist ved to anledninger, henholdsvis i 2006 og 2007 ved Slettmoen. I tillegg til disse er det rapportert observasjoner av 4 kronhjorter og 3 hind de siste 4 år. Registreringer av viltpåkjørsler siden 1998 viser ingen påkjørsler av hjort i Nannestad. Det ble i 2007 åpnet for hjortejakt i Nannestad. Tre vald søkte om godkjennelse, -Nannestad Grunneierlag, Nannestad Almenningene og MEV. Nannestad Grunneierlag søkte kun om kvote uten bestandsplan og fikk da tildelt en kvote for ett år. Nannestad Almenningene fikk godkjent en bestandsplan for tre år (tom 2009), mens MEV fikk godkjent en bestandsplan for to år (tom 2008). Det ble ikke felt hjort i Nannestad i

18 3.4 Beitevalg og beiteregistreringer Generelt Både elg, rådyr og hjort er avhengig av beite med rimelig høy kvalitet. Drøvtyggere kan ikke kompensere for lavere kvalitet ved å spise mer, men blir derimot tvunget til å spise mindre fordi tiden de får til beiting avtar (Andersen & Sæther 1996). Nyere forskning har vist at kvaliteten på beitet er svært viktig (Andersen & Sæther 1996, Sæther m.fl. 1992)). Generelt er det en oppfatning at vinterbeite er avgjørende for antall dyr et område kan ha. Om vinteren har elgen en negativ energiutvikling, hvor den tærer på kroppsreservene (Andersen & Sæther 1996). Overlevelsen på vinterbeite er derfor avhengig av oppbygde kroppsreserver, samt kvaliteten på vinterbeite. Størrelsen på energilagrene er bestemt av kvaliteten på sommerbeitet, mens nedbrytningshastigheten avgjøres av vinterens lengde og vinterbeitets kvalitet (Andersen & Sæther 1996). I det følgende er vinterbeite tillagt mest vekt. Elgens beitevalg I motsetning til både rådyr og hjort er elgen godt tilpasset næringsgrunnlaget og klimaet i vårt område. Det er gjort gode undersøkelser over elgens beiting vinterstid på Øvre Romerike (Se Kastdalen 1996). Osp, rogn og selje (vier/-salix-arter) står høyest på menyen til Romerikselgen, men også furu ble preferert ift til tilbudet. Disse artene er imidlertid i klart mindretall når det gjelder tilbudet (se 2.1). Basert på biomasseuttak av kvist beitet elgen mest furu (52 %), etterfulgt av vierarter (22 %) og bjørk (10 %). Beiteregistreringer i ravinedalene viste også at elgen kunne ha et høyt inntak av gråor vinterstid, -et treslag som vanligvis er lavt preferert hos elg. Det ble blant annet påvist at en av de radiomerkete elgene gikk på en meny hvor 72 % av føden besto av gråor (Kastdalen 1996). Sommerstid beiter elgen i våre områder halvparten av føden på bakkenivå (feltsjiktet) og like mye fra busker. Blåbærlyng, bregner, bringebær, gullris og geitrams var de viktigste artene i feltsjiktet, mens bjørk, rogn og vier var de viktigste buskene (i avtagende rekkefølge). Det ble funnet beiting på 30 arter, men bjørk, rogn og blåbærlyng utgjorde hele to tredjedeler av sommerbeitet til elgen i Nannestad og Hurdal (Samdal og Wammer 1996). Selv om det er en oppfatning at hogstflater gir gunstig fødeforhold for elgen, er eldre skog også svært viktige for elgen. Undersøkelser har blant annet vist at for mye lys vil øke plantenes produksjon av antibeitestoffer (bl.a. tanniner). Det er påvist at planter i skygge har større vegetativ vekst som sammen med mindre mengder tanniner gir bedre fordøyelighet enn planter på hogstflater (Hjeljord 1993). En undersøkelse i Østfold har vist at elgen brukte % av beitetiden i eldre skog om høsten (Hjeljord m.fl. 1990). I et annet forsøksområde ble det påvist at elgen fikk hele 2,5 ganger mer protein ved å beite blåbærlyng i skog enn på hogstflate (Andersen & Sæther 1996), noe som er gunstig for elgens tilvekst. Man har også påvist økte slaktevekter etter somre med lite sol (Andersen & Sæther 1996). Rådyrets beitevalg Rådyret er tilpasset en diett som består av høykvalitetsføde, dvs. det velger ut beiteplanter med høg næringsverdi og høg fordøyelighet. Grønne urter den tid dette er tilgjengelig (nitrogenholdige arter foretrekkes), mens gras- og starrarter kan være viktige senvinter og tidlig vår. Blant annet kan rådyret nyttegjøre seg hvitveis som er giftig for andre dyr, og denne er en viktig del av spiseseddelen om våren. Undersøkelser i Ullensaker og Nes viste at rådyrene på våre kanter foretrakk arter som engsoleie, rogn, løvetann, mjødurt, krypsoleie og geitrams, for å nevne de viktigste (Pedersen 2000). De viktigste artene vinterstid i samme område var blåbærlyng, hegg, rogn, bringebær og bjørk. Blåbærlyng er svært viktig for 18

19 rådyret høst og vinter, såfremt snødybden ikke er så stor at de ikke klarer å få tak i den. Gammel blåbærgranskog er i denne sammenheng viktige leveområder da det vil ligge mindre snø under store graner. Når snøen hindrer dyrene å få tak i markvegetasjon, må de gå over på knopper, skudd og tynne kvister fra utvalgte busker og trær. I vintersesongen gir som regel kvist- og lyngdiett ikke tilstrekkelig med energi, og dyrene må tære på fettreservene. Det er beregnet at om rådyret blir henvist til ren kvistdiett, vil ikke rådyret overleve mer enn 1,5 til 2 måneder (Hjeljord 1980). De utmarksarealene som er best for rådyrene sommerstid, er arealer på høg bonitet, som er i tidlig alder (små hogstflater). Samtidig er det viktig at rådyrene har tilgang på godt skjul (Mysterud 1996). Høy kvalitet på sommerbeitet gir høy produktivitet i rådyrstammen. Vinterstid blir valget av beiteplanter styrt av snømengden. Det er i første rekke blåbærlyng i eldre blåbærgranskog som gir rådyret tilleggsfôr av god nok kvalitet vinterstid på våre kanter (Hjeljord 1980). Hjortens beitevalg Hjorten står i en mellomstilling mellom rådyr og elg i sitt fødevalg, men velger oftere beite nær kulturmark. Hjorten beiter i hovedsak gras og urter sommerstid, mens ulike lyngarter, særlig blåbærlyng beites mye vår og høst. Einer, løvtrekvist og lav beites når snøen dekker bakken. Det er lite som tyder på at det vil oppstå noen merkbar beitekonkuranse med elg eller rådyr. Elgbeiteregistreringer i Nannestad Vinterstid er beitetilbudet innenfor Nannestad kommunes grenser svært begrenset. Spesielt er andelen furu lav (kun 7 % mot 84 % gran). Innenfor ØREs forvaltningsområde er det fire velkjente vinterbeiteområder for elg; Romerikssletta vest, Romerikssletta øst, Nittedal/Harestua og Skjerva. Av disse berører i hovedsak Romerikssletta vest Nannestad kommune. Fortilgangen i disse vinterbeiteområdene har stor betydning for elgbestanden i ØREs område (Gangsei 2005). For å få bedre oversikt over beitetilstanden i ØRE ble det i 2003 igangsatt beiteregistreringer med hovedtyngde innenfor de nevnte områder. Undersøkelsene ble fulgt opp i 2005 og Registreringen i 2003 viste at Romerikssletta vest i stor grad er sterkt overbeita eller hardt beita (Gangsei 2003). I 2005 hadde det skjedd en markant nedgang i beitepress på alle arter, men furu og ROS var fortsatt overbeitet (Gangsei 2005). Dette forandret seg i liten grad i 2008 (Gangsei 2008). Se også tabellen under. Tabell 4: Resultat fra beiteregistreringer. Gjennomsnitt av alle takserte bestand. Grense for overbeite er satt ved 35 %. (Gangsei 2008). Nittedal Rommerikssletta Vest Skjerva ØRE Antall bestand År Møkk Tetthet Tetthet Høyde (per daa) (per daa) (dm) Furu Bjørk ROS Uttaksprosent Tetthet Uttaksprosent Tetthet Høyde Høyde (%) (per daa) (dm) (%) (per daa) (dm) 19 Uttaksprosent (%) Tetthet Høyde (per daa) (dm) Uttaksprosent (%) Einer

20 Nedgangen i beitepress på furu og bjørk som ble registrert i 2005 er statistisk sikker, noe som samsvarer godt med den bestandsreduksjon som har funnet sted i tidsrommet (Gangsei 2005). Tettheten av møkkhauger som ble registrert ifm. beiteregistreringene viste også en reduksjon på 40 % fra 2003 til 2005, men endret seg lite til Ut fra beiteregistreringene burde elgtettheten fremdeles reduseres ytterligere i områdene som "sogner til" Romerikssletta Vest. Man ser indikasjoner på at beitepresset er størst på nordre del av sletta, mellom Hurdalssjøen og Gardermoen Flyplass. Det er mye som tyder på at dette lille området av Romerikssletta nå må ta i mot store deler av trekkelgen fra de høyereliggende områdene på Romeriksåsen. En mulig forklaring er at infrastrukturutbyggingen på søndre del av Romerikssletta hinder elgen i å trekke videre sørover. (Gangsei 2008) Dersom et område først blir overbeitet, skal man imidlertid være klar over at det vil ta en del år før evt. elgens slaktevekter og antall kalver per ku igjen øker selv om elgtettheten er redusert. Det er derfor viktig å ikke øke elgstammen for raskt, selv om man registrer en bedring i beitegraden. De negative påvirkningen som et høyt beitetrykk fra elg kan ha på det øvrige biologisk mangfoldet i skoglandskapet er så langt lite undersøkt. Undersøkelser har imidlertid påvist at fugler fant signifikant færre sommerfugllarver til sitt avkom i områder med høy elgtetthet, enn i områder med liten elgtetthet. Dette kan sannsynligvis relateres til forekomsten av lauvtrær og graden av beiteskader på bl.a. ROS artene. 3.5 Vilttrekk og arealforvaltning Elgtrekk Elgen er gjennom tusenvis av år tilpasset et trekk for å bedre sin overlevelse. I Nannestad innebærer dette at elgen om vinteren trekker ned fra åsene mot Romerikssletta, spesielt i snørike vintre (se 3.1). Romerikssletta har mindre snø, og vinterbeite her er opprinnelig av bedre kvalitet enn i åspartiene hvor grana dominerer. Slike trekk er viktige fordi det ofte er vinteren som er minimumsfaktoren for elgens overlevelse, mens det er overskudd av mat i sommerområdene. En trekkende elgbestand gir derfor bedre utnyttelse ikke bare av vinterbeitene, men også av sommerbeitene. Generelt trekker elg fra Totenåsen i nord, Nordmarka i sør og Romeriksåsene i vest ned til Romerikssletta vinterstid, til sammen fra 7 kommuner. De oppholder seg på et område som er mindre enn daa. I dette område blir elgbestanden femdoblet om vinteren, og antall dyr før Gardermoutbyggingen var elg på dette arealet (Kastdalen 1996). En figur over viktige trekkveier for hjorteviltet i Nannestad er vist i figur 10. Rådyrtrekk En del av rådyrene i kommunen trekker i likhet med elgen ned fra høyereliggende åspartier til det lavereliggende hoveddalføret om vinteren. Dette trekkmønsteret er vanlig, og godt dokumentert i undersøkelser andre steder i landet. Trekkene skyldes i første rekke forskjeller i snømengder. På våre kanter trekker vanligvis rådyrene til vinterområdene i perioden fra midten av november til ut i januar, med hovedtyngden i desember (Pedersen 2000, Mysterud m.fl. 1998, Bjar & Selås 1987). 20

21 Fra studier på rådyr andre steder vet man at det ikke er uvanlig med lengre trekk. Gjennomsnittlig trekkavstand for rådyr i Lier (Buskerud) var 12,4 km, der 30 % trakk lengre enn 3 mil (Mysterud m.fl. 1998). På Romerikssletta var det også en stor andel dyr som vandret ut eller vekslet mellom ulike sommer- og vinterbeiteområder, noe som viser stor mobilitet på dyrene i vårt distrikt. Omkring halvparten av dyrene var i samme område under jakta, som de var i vinterstid (Pedersen 2000). Hjortetrekk Foreløpig er det ikke grunnlag for å si noe om arealbruk for hjort i Nannestad (se 3.1). Påkjørsler Påkjørsler utgjør en høy dødelighet for både elg og rådyr i vårt distrikt (vedlegg 1). I tillegg til lidelser for påkjørte dyr og reduserte viltbestander, vil i tillegg en kollisjon mellom elg og personbil kunne medføre alvorlige personskader. I de verste tilfeller kan invaliditet eller død bli utfallet for bilisten. Materielle skader vil som regel uansett bli store. Totalt sett vil derfor de samfunnsøkonomiske kostnadene forbundet med spesielt elgpåkjørsler bli svært høye. Ved elgpåkjørsler ligger de samfunnsmessige kostnadene på ca. kr per påkjørsel, om man ser bort fra personskader. Ved påkjørsler vil kommunen ha en oppgave i å gjennomføre eventuelt ettersøk og avliving av påkjørt og skadet vilt. Etter etableringen av Gardermoen som Norges hovedflyplass, har samferdselsproblemene økt dramatisk. Det skyldes både utvidelser av veier og jernbane (Gardermobanen), og trafikkmengden i seg selv. En del tiltak er gjennomført i Nannestad kommune for å forsøke å redusere antall viltpåkjørsler. Langs den nye Rv. 35 i Nannestad ble det satt opp viltgjerder og passasjepunkter for hjorteviltet. Langs Rv. 120 finnes få sikringstiltak, utover trafikkskilt og frisiktsoner (oppkvisting av skog nærmest veien). Langs E6 (Eidsvoll/Ullensaker) finnes også stedvis viltgjerder og åpne passasjepunkter i veiplan for hjorteviltet. Enkelte viltoverganger er bygd ifm. opprettelse av ny Gardermobane. Et av hovedproblemene er at for den trekkende del av elgstammen befinner 2/3 av vinterbeiteressursene seg på østsiden av E6. På midten av 90-tallet ble det beregnet at hele 5 % av de elgene som krysser E6 ble påkjørt. Det ble den gang beregnet at dette kostet samfunnet 14 mill. kroner bare på en 15 km lang strekning i Eidsvoll over en fem års periode (Kastdalen 1996). Arealforvaltning Forundersøkelser ifm. Gardermoutbyggingen viste at av den elgen som trakk til Romerikssletta ville 50 % av bestanden påvirkes av selve flyplassutbyggingen, 60 % av veiutbyggingen og nesten 70 % av Gardermobanen (Kastdalen 1996). En evalueringsundersøkelse er gjennomført for å undersøke effektene av de avbøtende tiltak knyttet til gardermoutbyggingen (Kastdalen 1999). I denne fremkommer sterke signaler om at viltpassasjene over E6 og Gardermobanen, til vinterbeiteområdene, fungerer dårlig. I rapporten hevdes det at overbeite kan få langvarige konsekvenser for områdets bæreevne for elg hvis det ikke skjer en rask endring av beitetrykket i området. Elgen i ØRE og Nannestad er derfor helt avhengig av en bærekraftig arealforvaltning i Nannestad kommune i årene fremover. Arealforvaltningens oppgave vil være å ivareta de viktige trekkveiene for elgen, og unngå utbygginger som kan hindre eller påvirke elgen 21

22 negativt. Figur 10 viser som nevnt de viktigste trekkveiene i Nannestad. Elgen trenger store, sammenhengende skogarealer og skogkledde ferdselskorridorer for å opprettholde et funksjonelt vinterbeite. Dyrene vandrer mye i vinterbeiteområde, i gjennomsnitt over 17 km 2 (Kastdalen 1996). Elgens viktigste vinterbeiteområder i Nannestad er vist i figur 11. ØRE gikk for noen år tilbake til det skritt å redusere elgbestanden nokså kraftig i området. Dette var ingen ønsket situasjon, men tiltaket var et nødvendig skritt som følge av en lite bærekraftig arealforvaltning fra det offentliges side. Fremtidige beitetakseringer vil vise om reduksjonen har vært tilstrekkelig for å opprettholde en bærekraftig elgstamme i tiden fremover. 22

23 Figur 10 Oversikt over registrerte trekkruter for hjortevilt i Nannestad, verdisatt fra lokal til nasjonal verdi. 23

24 Beiteskader Beiteskadene i Nannestad kommune har vært markante de siste årene grunnet en svært stor elgstamme ift. bæreevnen (se 3.4). I vinterbeiteområdene rundt Gardermoen har beiteskadene på skog vært særlig tydelige. Det er først og fremst beiteskader på furu som er av betydning for skogeierne. Tap av barmasse, barkgnag og toppbrekk er vanlige skader på Figur 11 Oversikt over de viktigste vinterbeiteområdene for radiomerkete elger på Romerike (fra Kastdalen 1996). 24

25 furu, og ofte fører de til at plantene stagnerer i vekst eller dør. Generelt oppfattes det ofte som akseptabelt at inntil 0,5 % av den årlige furuforyngelsen blir satt ut av produksjon, mens dette stedvis kan være helt opp i 3,5 % (Andersen & Sæther 1996). I slike områder blir den økonomiske kostnaden av å opprettholde en høy elgtetthet stor. Noen anslag på hvor store beløp skogskadene utgjør i Nannestad kommune finnes ikke, men for Hedmark er det beregnet at det årlige tapet av framtidsskog beløper seg til hele 60 mill. kroner i året. Dette tilsvarer om lag førstehåndsverdien av alt elgkjøttet som tas ut (Kilde: Glommen skog). I tillegg til de økonomiske tapene for skogeieren, vil redusert tetthet av furu i f.eks. grandominert skog også kunne få negativ betydning for arter som storfugl (Tetrao urogallus) som lever av furu høst- og vinter. Når det gjelder ROS artene (rogn, osp og selje), er dette arter som har stor betydning for mange arter i skoglandskapet. Gamle osper er blant annet viktige reirtrær for hakkespetter, som igjen vil gi husrom for hullrugende småfugler som f.eks. meiser. I tillegg kommer sopp, lav og insekter som er tilknyttet disse ROS-trærne. Elgens beiteskader på ROS arter vil følgelig kunne gi store konsekvenser for det biologiske mangfoldet, og det finnes svært få undersøkelser rundt denne problematikken. I mange skogsområder er det imidlertid et potensial for at skogbruk supplert med viltstelltiltak kan øke mengden tilgjenglig vinterbeite for elg betydelig (Solbraa 1998). Tiltakene bør da som regel settes inn allerede under avvirkning, med påfølgende oppfølging gjennom bl.a. avtandsregulering som toppkapping av allerede beiteskadde trær. Beiteskader fra hjorteviltet kan også oppstå om sommeren. Sommerstid er dette gjerne knyttet opp til beiting av fôrraps, annet attraktivt dyrefôr eller havre. Omfattende beiteskader på innmark er et uttrykk for generelt høy tetthet i forhold til naturgrunnlaget sommerstid (Hjeljord 1994). I Nannestad har det ikke vært søkt om erstatninger som følge av beiteskader på innmark de senere årene. 25