Spenningsnytt. Medlemsblad for NFF s faggruppe psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi Oktober 2009, årgang 27

Transkript

1 Spenningsnytt Medlemsblad for NFF s faggruppe psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi Oktober 2009, årgang 27

2 Jeg er Kravlende og krypende opp min egen ryggsøyle Etsende og Fryktløs er min nye grunnlovs paragrafer opprivende som piggtråd borer jeg meg inn i lykkelig uvitenhet og verkebyller Lykkelige og furiose er ordene mens de grafser til seg av gildet Dronning Sorg Fortærer Forklarer Forstår Metter seg Og lar meg stå igjen hul og naken Demontert av Hege 2 Spenningsnytt nr. 1, februar 2009

3 Kjære leser Spenningsnytt lages på fritiden, det er ikke lønnet arbeid. Hm, hvorfor plutselig sånt behov for å understreke det? Mon tro om et lite prestasjonsspøkelse svever rundt hodet mitt. Det er lett å bli fanget i en hvirvel, dess bedre vi klarer lage bladet, dess større blir forventningene, og så raser det av gårde. Gamle mareritt om å ikke være bra nok våkner til liv sammen med en tyngende fornemmelse av at dette blir for stort. Så langt har gode tilbakemeldinger klart å holde spøkelsene på avstand, og de fleste dagene er det skikkelig arti å leke seg med bilder og ord, og snakke med kolleger som engasjerer seg og har noe de vil formidle. En gulrot er det dessuten å få dekt utgiftene til konferanser og andre ting som skjer i fagfeltet når vi lager reportasjer. Ikke glem at alle medlemmer kan få dekt deler av utgifter til konferanser dersom de skriver i Spenningsnytt fra den. Og liker du å skrive, meld deg for valgkommiteen som kandidat til medlem i redaksjonskomiteen. Vi trenger folk! Etter hvert som vi er kommet mer inn i arbeidet med å lage bladet, ser vi også mulighetene som ligger her. Det er så mye vi burde få skrevet om for å favne hele fagområdet vårt. Men jammen tar det tid og hodekapasitet å fange opp alt som skjer. Min konklusjon er at det klarer vi ikke! To av oss er rett og slett i minste laget. Dess flere vi er, dess mer av hva som skjer har vi mulighet til å ta tak i. Så nye hoder er hjertelig velkommen med i redaksjonen, ta gjerne kontakt med oss for å høre hva arbeidet går ut på om du er i tvil. Innhold Kjære leser 3 Noen ord fra leder 4 Styret informerer 5 Årsmøteseminar Muskellagene 20 år etter 7 Historiefortelleren - kroppen min 12 Aksept 13 Konferansen «Kropp og traumer» 15 Utdanning 22 Kriterier for tildeling av støtte til fagutvikling for faggruppens medlemmer 25 Oversikt doktorgrad / masteroppgaver 26 Bokanmeldelser 28 Annonser 29 Hilsen Borghild Redaksjonskomiteen i Spenninsgnytt består av Borghild Viem og Ellinor Alstad Spenningsnytt er medlemsblad for faggruppen psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi, og sendes ut til alle medlemmer. Kun abbonement koster halvparten av serviceavgiften, dvs for tiden kr 750,-. Opplag: utgivelser pr år. Frist for innsendelse av stoff til februarutgaven av Spenningsnytt: Borghild Viem Hellmyrbruddet Bodø bj-viem@online.no Ellinor Alstad Ringvålv Heimdal ellials@start.no 20. januar Forside: Hege Foto side 2: Vebjørn Karlsen Vi oppfordrer til å sende bidrag per e-post! Illustrasjon: Spenningsnytt nr. 3, oktober

4 Noen ord fra leder`n Kjære alle sammen! Nå er høstens Ledermøte i NFF tilbakelagt og denne gangen med Nrk som uanmeldt gjest. Det var flere enn meg som fikk hakeslipp da vi møttes alle avdelingsledere, fag- og interessegruppeledere, Sentralstyret og NFFs sekretarariat mandag morgen, den 26.10, for å registrere oss til møtet i Folkets hus på Youngstorget. Temaet var bl.a. å jobbe med organisasjonens visjoner og mål fremover, og forberedelse av gode årsmøte- og Landsmøtesaker for Og der stod altså Nrk i gangen og ville intervjue forbundsleder og filme åpningen av møtet. NFF har jobbet hardt med å gjøre media interessert i fysioterapi i lang tid og stadig sendt ut pressemeldinger. Denne gangen dukket altså Nrk opp uanmeldt og var interessert i å høre mer om omleggingen av finansieringsordningen for fysioterapi (i privat praksis). I forlengelsen av det ble jeg spurt om vi hadde kjennskap til kollegaer i Oslo med lang venteliste og reduserte driftsavtaler. Og det er - dessverre, ingen mangelvare. Flere av våre kollegaer tok utfordringen og stilte opp til intervju og filming på sine institutter. Innslaget ventes å komme på Dagsrevyen i kveld (torsdag 29.10) og det blir spennende å høre reaksjonene fra omgivelsene. Tusen takk til alle dere som tok utfordringen på strak arm og stilte opp! Det var til uvurderlig hjelp for å sette søkelyset på en omlegging som vil ha store konsekvenser for mange kollegaer, pasienter og ikke minst hele fysioterapitjenestens fremtid. Det ser ut til at det blir helt avgjørende å stå samlet som yrkesgruppe, og ikke minst fagfelt framover, for å møte utfordringene. Derfor har vi i styret, i likhet med NFF, valgt å engasjere kompetanse utenfor egne rekker, for å styrke organisasjonen for fremtiden under planleggingen av neste års faglige samling. Neste års årsmøte og seminar vil derfor ha en annerledes form og formål enn tidligere år. Vi håper å begeistre og bevege egne medlemmer i faggruppen, men også om mulig mobilisere og inkludere kollegaer som ikke har sett nytten eller visst om oss tidligere. Denne gangen vil alle få muligheten til både å bli sett og hørt. Og om det ikke frister å bli synlig eller hørt kan du allikevel bidra med dine tanker og dine løsninger for hvordan vi skal møte utfordringene. Jeg tror at den enkelte vil oppleve denne formen for møtearena som både stimulerende, utfordrende, engasjerende, pirrende, kreativ, annerledes, spennende, forskjellig fra andre seminarer/kongresser som oftes er lagt opp med enveis kommunikasjon, inkluderende, nyskapende, meningsfull, full av faglighet, personlig interessant, fagpolitisk viktig og mer til. Jeg håper og tror at styret og seminarkomiteens begeistring for det vi har jobbet med så langt vil smitte over på dere andre i faggruppen. Vi håper også at du tar utfordringen med å få med deg en kollega som ikke har deltatt på de siste års seminarer eller som ikke er medlem i faggruppen. Dette blir ikke bare en happening for 2010, men en avgjørende møteplass hvor «gamle» og «nye» tanker møtes i støpeskjeen for å forme vårt fagfelts framtid. Vi gleder oss til å se nettopp deg på Hamar mars 2010! «I fortiden er de røtter festet hvorpå nåtiden skal bygge sin fremtid» Med ønske om en fortsatt fin høst og førjulstid fra styret v/mona Styret i faggruppen: Leder: Mona Lønning Kjos Johan Fastingsgt.23, 2318 Hamar mona@fysioteam.no tlf.priv: mob: tlf.arb: Økonomiansvarlig: Riborg Schanke Aas Utsynet 52, 1512 Moss ribosch@online.no mob: Sekretær: Jannicke Smith Bregnevn.19 B, 0875 Oslo jannickesmith@hotmail.com tlf.arb: tlf.priv mob: Ansvarlig for psykisk helsevern: Tine Møller Herland, 3275 Svarstad Tine@herland.no mob Ansvarlig for barn og unge: Gro Cecilie Meisingseth Montarou, Solåsv. 1, 1450 Nesoddtangen montarou@online.no tlf.arb: tlf.priv: Ansvarlig for utdanning: Inger Anita Herheim Vetleflaten 8, 5700 Voss inanfjos@online.no tlf.priv: tlf.arb: Faggruppens nettside: Planlagte styremøter: * * Spenningsnytt nr. 3, oktober 2009

5 STYRET INFORMERER Årsmøteseminar på Hamar eller Faggruppeseminar med årsmøte? Som du kan se av programmet for seminaret (side 6) vil vi bytte om på rekkefølgen slik at seminaret denne gang begynner for fullt fra etter lunsj på torsdag. Det er avgjørende for oppbyggingen at de som ønsker å delta er med fra dag en. Diskusjonene og faglige utvekslinger vil foregå kontinuerlig gjennom hele seminaret og avsluttes med årsmøtet, på lørdag formiddag før lunsj. Den tradisjonelle kollegabaserte samlingen inkluderes i seminaret både torsdag og fredag og vi vil derfor søke NFF om at den vil gi flere tellende timer enn det som har vært vanlig tidligere. For å hjelpe oss og seminarkomiteen med dette har vi inngått samarbeid med en ener i Norge, Marianne Sempler, som har hovedfag i pedagogikk og jobber bl.a. for AiR Nasjonalt Kompetansesenter for Arbeidsrettet Rehabilitering, og som bl.a. har laget konferanser/møtearenaer i samarbeid med AID, NAV og HOD. Hun vil ta i bruk metoden Open Space, som gir deltakerne hele ansvaret for både innhold og organisering av konferansen. Men metoden har en klar struktur og tydelige spilleregler. Et Open Space-møte ledes av en facilitator som forklarer metoden, introduserer valgt tema for konferansen og presenterer de fire lovene". Metoden kan brukes som refleksjonsmetode i utdanninger, som en metode for erfaringsutveksling ved for eksempel nettverkskonferanser eller som metode for utvikling av organisasjoner eller oppdrag. Den kan gjennomføres på fra 1 2 dag til tre dager. Designen for et Open Space kan i tillegg til samtaler også inkludere en prosess for prioritering av de spørsmålene som kommet opp og mulighet til å ta initiativ og gjøre handlingsplanlegging. Saker til årsmøtet må være styret i hende senest 8 uker før årsmøtet, altså innen Annonsering på Gule sider: Fristen er forlenget til desember. Dette gjør at ingen kommer på trykk i katalog for 2010, men alle som registrerer seg kommer på nett. Responsen har dessverre ikke vært så god som vi hadde håpet, men en del av dere har meldt fra at dere synes tilbudet er godt. Vi minner om at for å bli mer synlig må man også synes, og vi mottar i perioder henvendelser ukentlig fra pasienter, kollegaer og andre samarbeidspartnere som lurer på hvor de kan finne oss. Tenk på hvor mange som kunne hatt nytte av vår kompetanse, men som enten ikke vet om oss eller finner oss! Der må vi gjøre det enklere for alle. Ved å dokumentere pågang kan du i neste omgang ha skyts overfor kommunen eller sjefen når tjenestene gjennomgåes eller kommunebudsjettet legges. Oslo kommune har i 2009 inndratt 4 hjemler øremerket spesialister i psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi! Hjemlene har blitt inndratt ved ledighet ved pensjonering. Det er en alvorlig nedbygging av en viktig tjeneste, som i fremtiden ikke vil bli mindre viktig når en ser på bl.a. sykemeldingstall og uførestatistikker fra Nav. Styret har utarbeidet et budsjettnotat til Oslo kommune, som blir presentert av NFF avd. Oslo i neste uke, hvor NFF og andre organisasjoner er invitert til å komme med budsjettmerknader. Vi følger opp saken videre i samarbeid med NFF. Som dere kan lese av nettsiden blir nå refusjon for fysioterapi ved sykehuspoliklinikkene satt en stopper for. Det ble varslet allerede i 2001, men skal altså tre i kraft fra Det blir nervepirrende å se hvilke konsekvenser det vil få for prioritering av fysioterapi som helsetjeneste i spesialisthelsetjenesten. Fysioterapeuter foren eder! Informasjon fra valgkomiteen Det er 9 verv som står på valg ved årsmøtet på Hamar i mars Alle kan ta gjenvalg/forlenge vervene. Ved nyvalg velges leder for 3 år, de øvrige for 2 år. Valgkomiteen: 1 representant Spenningsnytt: 3 representanter Styret: Leder, sekretær, ansvarlig for psykisk helsevern, ansvarlig for barn og unge, ansvarlig for utdanning Frist for forslag til nye kandidater må være valgkomiteen i hende innen 20. januar Forslag til kandidater til styret og valgkomiteen sendes til: Anne-Bjørg Lie mob epost liefysio@online.no Kristin Storm mob epost stormkristin@hotmail.com Forslag til kandidater til Spenningsnytt sendes til: Margreet Passchier mob epost mar.pass@online.no Hilsen valgkomiteen ved leder Anne-Bjørg Lie Spenningsnytt nr. 3, oktober

6 Open space Hvor skal vi nå da? Forandring fryder! Domkirkeruinen, Hamar. Originalfoto: Torstein Frogner Kom til Hamar, Scandic Hotell Mars 2010 Program for seminar og årsmøte i faggruppen psykosomatisk og psykiatrisk fysioterapi Med konferansen på Hamar 2010 ønsker vi: At vi kan respektere mangfold i gruppen. På lang sikt ønsker vi å skape en samlet og begeistret gruppe med faglig trygghet Å skape en læringsarena for utvikling. På lang sikt ønsker vi å skape en årlig læringsarena som drivkraft for kontinuerlig utvikling og formidling av fag- og arbeidsmetodikk Torsdag Registrering og lunsj Velkommen og oppstart Innspill på samlingens tema Rom for refleksjon over temaet (det blir også servert kaffe og noe å bite i) Verdi Kafé. Deltakernes dialogkafé for å legge et felles verdigrunnlag for faggruppen Middag Fredag Open Space. Tema: Hva og hvor vil DU nå da? Oppstart, tilbakeblikk og prioritering av gårsdagens arbeid Åpning: Tematikken i temasesjonene defineres av arenaens deltakere ut i fra en ledet prosess Temasesjon LUNSJ Temasesjon Oppsummering og avslutning Kulturelt innslag 2000 Middag Lørdag Kulturell vekking og evaluering av samlingen Årsmøte Avskjedslunsj VELKOMMEN TIL SPENNENDE DAGER PÅ HAMAR! Vi gleder oss til å stake ut kursen sammen med dere Seminarkomiteen: Ingar Kvebæk (leder), Ellen Åse Nygard, Hjørdis Ross, Liv Andenes Opsahl, Anders Bakke-Lorentzen, Alette Ottesen, Marit Løvseth Magnussen, Mona Lønning Kjos og Gro Cecilie Meisingseth Montarou (støttemedlem) Påmelding via link på eller ved å kontakte Thue & Selvaag Forum as, telefon , e-post: post@tsforum.no Mer informasjon om pris og påmeldingsfrist finner dere på 6 Spenningsnytt nr. 3, oktober 2009

7 FAG Muskellagene 20 år etter Av Merete Pihl Illustrasjoner: Merete Pihl Artikkelen er tidligere publisert i boka Festskrift til Berit Heir Bunkan (Kirsten Ekerholt red, HiO-rapport 2009, 10. Høgskolen i Oslo, avdeling for helsefag). Denne artikkelen er en videreføring av den opprinnelige artikkelen: "Dialog mellom indre og ytre muskellag kan føre til bedre fysisk og psykisk balanse", først publisert i Fysioterapeuten nr. 3, Det er i dag større forståelse for muskellagenes eksistens og betydning både i det faglige miljøet og i den almenne befolkning. I treningssammenheng er det en økt oppmerksomhet på kjernemuskulatur, det indre muskellaget. Spørsmålet er: hvordan setter vi dette i en større sammenheng, hvor måten, innstillingen og formen betyr noe for resultatet? Historisk tilbakeblikk. Inhibisjon av indre muskellag i et biomekanisk og nevrofysiologisk perspektiv De biomekaniske og nevrofysiologiske forhold ved modellen om muskellagene har blitt bekreftet av forskere i løpet av de siste tjue årene. Vi vet i dag at smerter i muskel- og skjelettsystemet pga. av sykdom eller traumer kan føre til at den dypere muskulatur blir inhibert (1(39-59), 2, 3(21-27), 4-6 ), og vi vet at inhibisjonen kan vedvare også etter at smerten har gitt seg. Det siste er dokumentert for eksempel ved korsryggproblematikk ( 2, 3 (21-27), 7,8 ). Og vi vet at når den dypere muskulatur er inhibert, vil den ytre muskulatur overta og dominere den dype muskulaturen (1 (61-70), 3(28-33), 5, 7, 9, 10 ). Bjørke (11) sier at dyp, lokal muskulatur skal legge til rette for at kroppen kan tåle både statiske og dynamiske belastninger. Den har en vernende funksjon som motvirker skjærekrefter i vevsstrukturer når statiske og dynamiske krefter aktiveres i kroppen (11,12, 13). Dette sikrer også de biomekaniske forhold, dvs. skaper gode angrepsvinkler for bevegelse slik at effekten av de ytre musklene blir optimal (11, 13). Inhibisjon av indre muskler fører til redusert aktivitetsnivå på nevromuskulært plan og kan lede til forsinket og dårligere aktivering av muskulaturen ( 1(39-59), 2, 10 ). På dette grunnlag anbefalte man å trene dyp muskulatur isolert og spesifikt. Etter hvert endret man syn og begynte å trene funksjon i stedet, begrunnelsen var at hjernen tenker funksjon og isolerer ikke muskler. Ved trening av funksjon stilles det krav til kvaliteten i bevegelsen, fordi dette forutsetter at den dype muskulaturen er med i bevegelsen (5, 9, 12, 14). At bevegelsen skal ha kvalitet, vil si at man bør dosere så lavt at man opprettholder naturlig pust. Dette for å hindre det som i litteraturen kalles "overstabilisering" (15), der man gjerne holder pusten mens dyp og overflatisk muskulatur aktiveres med mye kraft. Motorisk kontroll "Manglende motorisk kontroll" er et uttrykk brukt i litteraturen om tilstanden hvor dypere muskulatur er inhibert (2, 3). For å aktivere dyp muskulatur som er inhibert, er det viktig at belastningen er særdeles lav (2, 3(21-27), 5, 6). Dersom personen ikke greier å utføre bevegelsen med god kvalitet, må man tilpasse bevegelsene til det nivå der personen Merete Pihl har arbeidet som spesialist i psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi i privat praksis i over 20 år. Hun er veileder og sensor i psykomotorisk fysioterapi og var tidligere lærer og fagpolitisk engasjert. Hun driver i dag Bislett Psykomotorisk Fysioterapi i Oslo som har et aktivt fagmiljø. I februar i år ga hun ut boka: Det andre muskellaget. Merete Pihl i samtale med en venn. Tegningene i artikkelen er fra boka, laget av forfatteren selv. Boka anmeldes på side 28. Foto: Merete Sparre Spenningsnytt nr. 3, oktober

8 FAG kan utføre bevegelsen kontrollert (5, 6, 11, 12). For eksempel ved korsryggproblematikk: Man ser på hvordan bekkenet står og om pusten utløses naturlig. Kanskje må personen gjøre bevegelsen i firefotstående, så i sittende, og til slutt i stående (11). Ask (2) skildrer hvordan kunnskap om underliggende nevromuskulære forhold blir anvendt ved trening av motorisk kontroll av dype nakkefleksorer. Det var for eksempel tidligere ikke vanlig å skille mellom dyp og overflatisk muskulatur ved testing av nakkefleksorer. I 1989, samme år som beskrivelsen av indre og ytre muskellag ble publisert (5), ble også begrepene lokal og global muskulatur lansert ( 3(21-27), 16). De tilsvarer i hovedsak hverandre. Det har utviklet seg en hel retning innen fysioterapi som kaller seg "kinetic control", som baserer seg på kunnskap om forholdet mellom lokal og global muskulatur. Lokal og global muskulatur er videre inndelt i undergrupper, hvilket betyr en mer nyansert fremstilling av hvordan muskulatur fungerer. Dette kan være nyttig for fagpersoner, men er forvirrende når hensikten er å lage en lett forståelig fremstilling av muskulatur for pasientene. Plansje av muskellagene slik de vises til pasienter. Av Merete Pihl. Rytmisk stabilisering Artikkelen om indre og ytre muskellag i 1989 beskrev hvordan rytmisk stabilisering ble brukt for å aktivere indre muskellag (5). Etter hvert fant jeg at ressursene jeg brukte på dette ikke stod i forhold til resultatene, og jeg innførte langsomme og lette bevegelser som sikrer at indre muskellag er aktivert og at det ytre muskellaget ikke overtar og holder (9). I praksis vil rytmisk stabilisering som regel fremme styrketrening heller enn motorisk kontroll, fordi kraftutvklingen er for stor. Utviklingen fra å trene det indre muskellaget spesifikt til å trene funksjon samsvarer med de innvendinger jeg fikk av Schultz (17) etter at jeg gav ut artikkelen i Stabilitetsbegrepet i psykomotorisk fysioterapi Stabilitetsbegrepet er ikke entydig verken i litteraturen ( 3(28-33) ) eller innenfor psykomotorisk fysioterapi. Stabilitet ble i mange år tonet ned innen psykomotorisk fysioterapi, inntil det i 1980-årene ble introdusert av Bunkan (18) i forbindelse med behandling av sterkt belastede personer. Slik jeg tolker det, tilsvarer utførelsen innen psykomotorisk fysioterapi i hovedsak styrketrening som referert til tidligere. I artikkelen fra 1989 bruker jeg begrepet stabilitetstrening, der jeg i dag vil bruke begrepet motorisk kontroll eller nevromuskulær trening. Å rette oppmerksomhet på god funksjon i indre muskellag bringer behandlingen i samsvar med oppdatert kunnskap om biomekanikk, nevrofysiologi og normal motorisk funksjon. Å overse at dyp muskulatur er inhibert, kan medføre at personen ikke får adekvat behandling. Deaktivering av indre muskellag i et psykologisk perspektiv Psykolog Winje (19) sier dette om hvilken effekt traumer kan ha på personen: "Traumatisk hendelse er en hendelse som river vekk den forestillingen vi har bygget vårt liv på og er så avhengig av: Forestillingen om at verden er forståelig, håndterbar og meningsfull gjelder ikke lenger, grunnmuren, fundamentet smadres, synker ut, gir seg. Noen dører lar seg ikke lukke eller åpne. Et slikt hus blir sårbart, ingenting er automatisk lenger. Fleksibilitet mangler. Det rammer ryggsøylen og det som er nødvendig for å fungere." I mitt språk har han beskrevet hvordan indre muskellag kan bli rammet ved overbelastning eller traume, og hvilke konsekvenser det kan få. Noe blir koblet fra, dette noe er en del av kilden i oss, kanskje livsnerven? En pasient beskriver hva som skjer i en overveldende situasjon, han sier: "Da kobler man ut og da slår man seg av". Dette kan være bakteppe hos personer som kommer til behandling og viser symptomer på muskelspenninger, vegetativ ubalanse og holdt pust. (Vi kan likevel ikke trekke konklusjonen at alle som har et indre muskellag som er sjaltet ut, er traumatiserte). Ifølge Bunkan (20) er indikasjonsområdet for psykomotorisk fysioterapi langvarige muskelsmerter og kroppslige spenningstilstander. Og spenningstilstand i ytre muskellag kan være en kompensatorisk erstatning for at lokal stabiliseringsmuskulatur ikke fungerer ( 1(61-70), 3(28-33), 5, 7, 10 ). Ser vi her at forståelsen av stram muskulatur i psykomotorisk fysioterapi kanskje må utvides til å omfatte et inhibert eller svakt indre muskellag? Det er en både faglig og allmennmenneskelig erfaring at muskelkoordineringen ikke fungerer normalt i stressede situasjoner. Tenk på mannen som går ut for å måke snø etter at han har kranglet med kona og som får et kink i ryggen. Innenfor ulykkes- og risikoforskning er det velkjent at personer er mer utsatt for både fysiske og mentale feilhandlinger i forbindelse med belastede situasjoner. Og det interessante er at belastningen behøver ikke være så stor, for at risikoen skal øke (21). Tenk da på personer som kommer til behandling og har vært utsatt for traumer og /eller belastninger over lang tid. Indre muskellag, kroppsbilde og eierskap til kroppen Da jeg skrev artikkelen i 1989, var jeg ikke bevisst forholdet mellom tilstanden i indre muskellag og kroppsbilde. Det å eie kroppen sin er avhengig av koordinering av sansestimuli, en indre representasjon av 8 Spenningsnytt nr. 3, oktober 2009

9 FAG kroppen (22). Ifølge Brodal er kroppsbilde viktig, hjernen trenger kontinuerlig oppdatering på hvor kroppen er ( 25(32-50) ). Når mengden sansestimuli blir redusert, som ved inhibisjon av indre muskler, vil dette påvirke den indre representasjon av kroppen i negativ retning. Det er min erfaring at når personen får aktivert det indre muskellaget kan dette endre kroppsbilde og eierskapet til kroppen, noe som er et mål i arbeidet med blant annet traumatiserte personer. I boka "Det andre muskellaget" (9) beskrives hvordan jeg-personen har et kroppsbilde der armer, ben og hode ikke er festet til kroppen. Personen får normalisert kroppsbilde når det indre muskellaget blir aktivert via langsomme og lette bevegelser mot glatt gulv. Bevegelsene gir mening for jeg-personen, hun bruker dem til å møte utfordringer i livet. At vi kan hjelpe personen å normalisere kroppsbildet og bedre eierskapet til kroppen ved å aktivere det indre muskellaget, har for meg vært en inspirerende oppdagelse. Et indre reisverk Under lansering av boka "Det andre muskellaget" (9), brukte jeg formuleringer som berører det emosjonelle og det fysiologiske aspektet ved indre muskellag. Jeg sa: "Det indre muskellaget har som hovedfunksjon å skape et indre reisverk, et feste for bevegelse. Det handler om at noe holder, slik at noe annet kan gi slipp - og bevege." Når indre muskellag holder, behøver ikke ytre muskellag holde. Bevegelsen blir sentrert og personen får et bedre eierskap til kroppen. Personen har noe å stå i mot med både fysisk og mentalt overfor livets utfordringer. Indre muskellag og traumebehandling Ogden ( 23( ) ) beskriver traumebehandling i tre faser. I fase 1( 23( ) ) anses det basalt å "utvikle somatiske ressurser for stabilisering". Det beskrives hvordan armer som henger slapt ned langs siden kan reflektere mangel på evne til å sette grenser og å markere seg. Ifølge den sensomotoriske psykoterapien det redegjøres for, kan personen skyve vekk med armene og erkjenne at en har rett til å etablere personlige grenser og forsvare seg selv. Og at i det å strekke armene ut, kan en forstå at en kan be om hjelp. Dette er ifølge forfatteren eksempler på å integrere styrkende bevegelser med funksjonelle måter å tenke på. I boka "Det andre muskellaget" (9) beskrives en opplevelse av invasjon når en mann uttrykker noe obskønt i telefonen. Refleksjon over hendelsen uttrykkes i form av: "Jeg hører mannens setning, ser for meg hvordan den kommer fra høyre i retning øret mitt, jeg bøyer høyre arm, strekker armen og vrir håndflaten ut mens jeg holder skulderen i ro, som å stoppe setningen utenfor kroppen". Vi ser hvordan vi kan hjelpe pasienten å koble bevegelser til følelsesmessig eller mentalt innhold som er viktig for personen. Ifølge Friberg er det viktig i behandling av traumatiserte personer at oppmerksomhet på kroppen knyttes inn i en meningssammenheng (24). Siden det å bruke indre muskellag hjelper pasienten å være mer tilstede i seg selv, vil det å sikre at bevegelsen er sentrert, forsterke effekten av dette arbeidet. Å gjøre langsomme bevegelser kan også være aktuelt for personer som er traumatiserte. Bevegelsene kan oppleves som en form for kroppsmeditasjon, der man på en forsiktig og utprøvende måte etablerer kontakt med nye sider av seg selv og kroppen. Fysioterapeutens oppmerksomhet og tilstedeværelse er viktig i dette arbeidet. Å aktivere indre muskellag virker jeg-styrkende Vi har sett at å aktivere indre muskellag ved å gjøre langsomme bevegelser kan bedre kroppsbilde og eierskapet til kroppen. Bevegelsene kan gjøres i en sammenheng som har et bevisst meningsinnhold for personen. Disse faktorene kan hver for seg og samlet styrke personens opplevelse av jeg-identitet, og vedkommendes evne til å sette grenser og markere seg. Dette er ofte en relevant problemstilling for pasienter som kommer til psykomotorisk fysioterapi. Personen har ofte i større eller mindre grad "forlatt" eller har aldri etablert en god jeg-følelse forankret i egen kropp og psyke. kroppen lar seg lese som en fabel Bevegelser som aktiverer et indre muskellag som fungerer dårlig De siste tjue årene har jeg utviklet bevegelser som ivaretar det jeg er ute etter: At indre muskellag blir aktivert uten at det ytre overtar og holder. Eller sagt på en annen måte: At det indre muskellaget blir aktivert der det er koblet ut. Siden indre muskellag aktiveres ved langsomme bevegelser og bruk av liten kraft ( 3 (21-27), 5, 14 ) er disse faktorer hovedingrediensene i bevegelsene. Jeg tar for meg en del av kroppen og trener små, koordinerte bevegelser. Enten i stående, i fri luft liggende på benk, på gulv, eller ved å bevege arm eller ben forsiktig mot glatt gulv. Alternativt kan man også bevege hele kroppen på gulvet, men da vil det ofte bli styrketrening for noen kroppsdeler, siden belastningen blir større. Mange av bevegelsene er beskrevet i boka "Det andre muskellaget" (9). Personen blir ofte overrasket over at så små bevegelser kan oppleves å ha så stor virkning. Det er viktig å legge til at små, langsomme bevegelser gir en type erfaring som også kan være av verdi for personer som ikke har et indre muskellag som er sjaltet ut. Spenningsnytt nr. 3, oktober

10 FAG Smertereduksjon og økt bevegelighet når indre muskellag gjenvinner holdefunksjonen Å gjøre små, koordinerte bevegelser innenfor smertegrensen fører ofte til at det ytre muskellaget gir etter. Dette er logisk; når det som skal holde, holder, kan det som har overtatt holdefunksjonen gi slipp. Dersom det foreligger en begrensning som nedsatt bevegelighet eller smerte, finner jeg utgangstillingen hvor denne begrensningen trer tydelig fram. Så finner jeg en utgangstilling som ligger tett opp til denne, men som i stedet er avlastende, og starter forsiktig med langsomme, små bevegelser fra den posisjonen. Bevegelsesutslaget i leddet øker så gradvis at man nesten ikke legger merke til det, og smerten kan gradvis reduseres eller bli borte. Å mestre langsomme, koordinerte bevegelsene gir ofte en følelse av velvære og glede, man føler seg mer samlet og tilstede i seg selv. Veien går via bevegelser der personen har kontroll; kontakten med muskulaturen og kvaliteten av bevegelsen sikrer det. Personer som kommer til behandling med muskelspenninger og hemmet pust har ofte en følelse av manglende kontroll. Kontrollen man oppnår via bevegelsene har sin forankring i samspillet mellom muskellagene og økt propriosepsjon. Undersøkelse av bevegelser I arbeidet undersøker jeg personens evne til å gjøre langsomme bevegelser og være stabil både i bevegelsen og proksimalt for der bevegelsen skjer. For eksempel ser jeg om personen liggende på benk kan føre benet langsomt og koordinert ned fra bøyd stilling og trekke det rolig opp igjen, samtidig som columna er stabil. Hvis jeg ser rykkebevegelse i magen (som egentlig skriver seg fra columna) eller i benet, stoppes bevegelsen og utføres bare innenfor der bevegelsen er stabil. Ofte finner jeg ukoordinerte bevegelser flere steder. Og jeg forholder meg til reaksjonene personen har på å gjøre så langsomme bevegelser. Følges bevegelsen av et pustesvar? Liker personen å gjøre bevegelsen eller blir vedkommende urolig? Får personen assosiasjoner til andre sider ved livet sitt? Hvis personen begge beveger opplever at bevegelsene ikke gir mening, gjør jeg selvfølgelig noe annet. Jeg anser manglende evne til å utføre stabile, koordinerte bevegelser som et kroppslig funn. Fokusert oppmerksomhet Å gjøre små og koordinerte bevegelser krever konsentrasjon. Og manglende konsentrasjon er ofte et symptom pasienter henvist til psykomotorisk fysioterapi strever med. Det er som det er en "overload" i hjernen som går utover både muskelbruk og mental /sosial fungering. Når pasienten utfordres til å konsentrere seg ved å gjøre langsomme, koordinerte bevegelser, fører dette som sagt ofte til at personen føler seg mer samlet og tilstede i seg selv. Dette minner om det Fadnes (25) beskriver, at fokusert oppmerksomhet via arbeid med kroppen er en hovedvei til å oppnå ro og samling. Muskellagene og psykomotorisk fysioterapi Etablering av og kontakt med et indre reisverk fører ofte til at pasienten utvikler bedre evne til å sette grenser, markere seg. Den terapeutiske tilnærmingen med å lære personen å sette grenser, som ved smertegrep slik det opprinnelig ble undervist i psykomotorisk behandling, vil derfor tones ned. Det har også vært naturlig å tone ned pågangen på respirasjonen, fordi de langsomme bevegelsene ofte fører til et naturlig pustesvar. Selv om aktivering av indre muskellag kan føre til at ytre muskellag gir slipp, er det selvfølgelig ikke alltid så enkelt. Det er fortsatt aktuelt med påvirkning av stram, ytre muskulatur. Det handler om en veksling mellom å arbeide med muskulaturen "utenfra" og "innenfra", og at oppmerksomhet mer enn tidligere er rettet mot indre muskler og samspillet mellom muskellagene. Oppmerksomhet på det som holder for lite Jeg har tatt for meg flere delaspekter ved betydningen av muskellagene. Overordnet er likevel at noe skal bygges opp, kobles til, der det er koblet fra. For å oppdage det som holder for lite, må man se aktivt etter det. Jeg ser etter mangelen, og forsøker å bygge ut derfra. Dette står selvfølgelig i et gjensidig forhold til pasientens ressurser. Jeg stiller meg spørsmålet: Har personen tilstrekkelig kontakt med det som skal holde, både i konkret og i overført betydning? Er pasientens indre reisverk eventuelt for skjørt? Jeg slipper meg litt løs og spør leseren om dette gir gjenklang: Å holde - med ytre muskellag, kan være å fortrenge, løpe fra, ikke være tilstede. Dette holdet er krampaktig, unaturlig og slitsomt. Å holde - med indre muskellag, kan være å holde seg selv, bære, romme seg selv. Det kan være å holde ut - det som er. Vi må møte der vi er på dets egne premisser. Vi må inn i det som er, for at det skal kunne endre seg. Oppsummering / konklusjon Min hensikt med artikkelen i 1989 og denne artikkelen har vært å rette søkelyset på muskellagene innenfor den psykomotoriske tradisjonen. Ubalanse mellom muskellagene kan være en vesentlig del av problematikken til pasienter som kommer til psykomotorisk fysioterapi. Ofte er 10 Spenningsnytt nr. 3, oktober 2009

11 FAG jeg-identiteten ikke tilstrekkelig på plass. I følge Anstorp er kroppen i stand til å fortelle det den vet, og vi er i stand til å fange dette opp når vi lytter på riktig frekvens (26). For å oppdage ubalanse mellom muskellagene må man se etter en slik u- balanse. Jeg har i korte trekk redegjort for hvordan jeg anvender kunnskap om muskellagene fra et nevrofysiologisk, psykologisk og helhetlig perspektiv. Et sentralt poeng er at når det indre muskellaget ikke utfører sin holdefunksjon adekvat, må det ytre muskellaget overta holdefunksjonen; det blir stramt og hemmet i sin bevegelsesfunksjon. Implikasjonen er at man i tillegg til det ytre muskellaget må forholde seg til et indre muskellag som kan ha nedsatt funksjon. Forskning og erfaring i løpet av de siste 20 årene har bekreftet og utdypet betydningen av muskellagene. Vi ser her berøringspunkter til områder som hjerneforskning, nevrobiologi og traumeforskning, samt et behov for en utdyping av disse berøringspunktene. Merleau-Ponty (27) sier at kroppen er biologisk og sosial samtidig. Og kropp og sjel er samtidige fenomener (28). Å arbeide med psykomotorisk fysioterapi er å arbeide i et felt der det å forholde seg til samspillet mellom disse faktorer er en god veiviser. Kunnskap om muskellagene kan gjøre oss i stand til å møte pasienter med sammensatte problemer på flere nivåer. Litteraturliste: 1. Norris CM. Back Stability. Integrating Science and Therapy. Library of Congress Catalging-in- Publication Data. 2008; 3,4: 39-70, Ask T. Testing og trening av dype nakkefleksorer. Fysioterapeuten 2005; 12: Gibbons SGT and Comeford MJ. Strength versus stability. Orthopaedic Division Review. 2001; March/April: publication.asp 4. Hodges P, Richardson C. Inefficient muscular stabilization of the lumbar spine associated with low back pain. Spine 1996; 21(22): Pihl M. Dialog mellom indre og ytre muskellag kan føre til bedre fysisk og emosjonell balanse. Fysioterapeuten 1989; 3: Ellingsen RR. Fysioterapi slik jeg ser det. Fysioterapeuten 1973; 12: O'Sullivan PB. Lumbar segmental "instability": clinical presentation and specific stabilizing exercise management. Manual Therapy 2000; 5(1): Hides J, Richardson C, Jull G. Multifidus muscle rehabilitation is not automatic after resolution of acute first episodes low back pain. Spine 1996; 21(23) Pihl M. Det andre muskellaget. Merete Pihl i samtale med en venn. Kolofon O'Sullivan P, Twomey L, Allison G. Evaluation of specific stabilizing exercise in the treatment of chronic low back pain with radiologic diagnosis of spondylosis or spondylolisthesis. Spine 1997; 22: Bjørke G. Personlig meddelse O'Sullivan PB. Clinical instability of the lumbar spine: its pathological basis, diagnosis and conservative managment. Boyling JD, Jull GA. Grieve's Modern Manual Therapy. 3 utgave. Churchill Livingstone 2004; 22: Sahrmann, SA. Diagnoses and Treatment of Movement Impairment Syndromes. Mosby 2001; 1: Ellingsen RR. Manual therapy, treat function and pain. Perspectives in Physical Therapy. Volume on Pain. Churchill Livingstone 1985: Fjørfoft M. Hva er fysiopilates? Fysioterapi 2009; 2: Bergmark A. Stability of the lumbar spine. A study in mechanical engineering. Acta Orthop Scand 1989; 230: Schultz CM. Kontroll og motorikk nyere viten og forståelse. Fysioterapeuten 1989; 7: Bunkan B. Personlig meddelelse Winje D. Foredrag: Psykiske langtidsvirkninger etter traumatiske hendelser. Seminar faggruppe psykiatrisk/psykosomatisk fysioterapi Bunkan B. Ikke naken og ikke kledt. Omsorg 2002; 1: Gaarder S. Personlig meddelelse Jeannerod M. Visual and action cues contribute to the self-other distinction. Nature Neuroscience 2004; 7: Ogden P, Minton K, Pain C. Trauma and the Body. W.W. Norton&Company, Inc. 2006; 10-12: Fribert ASL. Fra fragnmentering til integrering. Høgskolen i Buskerud 2007; 5: Fadnes og Leira. Balansekoden. Universitetsforlaget Anstorp, T. Dissosiasjon og relasjonstraumer. Universitetsforlaget 2007: 43-59, Moe S. Et kroppsfenomenologisk perspektiv på fysisk aktivitet og bevegelse. Fysioterapeuten 2009; 4: Getz L, Ekeland TJ, Kirkengen AL m.fl. Helbredende nytenkning. Aftenposten 2009; 23 mars pust Spenningsnytt nr. 3, oktober

12 Historiefortelleren kroppen min av Inger Anita Herheim FAG Denne artikkelen sto på trykk i "Din Hørsel" nr 2/2009, medlemsbladet for Hørselshemmedes landsforbund. Gjengis her med tillatelse. I november var jeg på en psykiatrikongress i Paris. Min kollega Dr. Berit Heir Bunkan, hadde foredrag om Norsk psykomotorisk fysioterapi, og brukte meg som modell for å vise undersøkelse og behandling. Livet setter seg i kroppen, den lyver ikke og du kan ikke løpe fra den. Kroppen er som en elv, den former seg etter hva som strømmer gjennom den. Blir det for mye må den finne utløpere. Når elven renner over sine bredder i flom om våren, ser en ødeleggelsene. Min spesielle livsskjebne er at jeg er født tunghørt og har måttet finne veier til å mestre min funksjonshemning på egen hand. I oppvekst, skolegang, sosialt og i arbeid har jeg kavet, snublet og reist meg i et eneste stort maratonløp. Nå er jeg kommet midtlivs, og det er lett å se at jeg har funnet et godt ankerpunkt for god fungering på tross av all motgang. Ankerpunktet er sentrert i min bevisste kroppskontakt. Jeg kjenner hvordan føttene tar i mot kroppstyngden min, og at tyngdeplasseringen over føttene er slik at jeg står med fri strekk gjennom hele kroppen. Dette kommenterer Bunkan. Men slik har det ikke alltid vært. Da jeg gikk på fysioterapihøyskolen i 1984 fikk jeg høre at jeg ville få problemer med ryggen hvis jeg ikke rettet opp kroppsaksen min. Jeg stod med tyngden på tærne, fremtippet bekken, overkroppen bakoverlent og nakken fremskutt. I dag vet jeg at hele kroppen ville vært smertefull om jeg ikke hadde endret måten jeg belastet kroppen min på. Denne kroppsaksen gav meg dårlig balanse både fysisk og psykisk. Jeg var i en kamp- fluktposisjon mer eller mindre hele tiden. Slik er det å være sterkt tunghørt, en evig kamp med å få med seg hva som blir sagt. En balansegang mellom å være en Inger Anita Herheim på konferansen i Paris, hovr hun blant annet stilte med posteren Angstmestring i den norske fjellheimen. Foto: Else Mølbach aktiv deltaker i samtalen eller en passiv tilskuer. Jeg ble kjent med psykomotorisk fysioterapi via kurs og egenbehandling i begynnelsen på 1990 og gjennomgikk egenprosess før jeg begynte på videreutdanning i psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi i Siden den gang har min kroppslige og mentale omstillingsprosess gått som hand i hanske med hverdagslivet mitt. Jeg kjenner tydelig hvordan mine gamle mestringsstrategier gjør seg gjeldende når jeg blir usikker. Kroppen går i alarmberedskap, kroppsaksen endrer seg, pusten blir overfladisk, stemmen lys og hes og musklene spennes. Når dette skjer leter jeg meg frem til min balanserte kroppsakse og jeg finner tilbake til roen. Dette skjer flere ganger om dagen, livet er en evig veksling mellom spenning og avspenning. Hvert åndedrag er en slik veksling, innpust er aktiv og utpust er hvile. Bunkan kommenterer armene mine. Jeg har spente bicepser (bøyemusklene i armene) og det er noe jeg merker til daglig. Jeg kjenner at spenningene i bicepsene gjør meg litt spent i skuldre og nakke, og det kjennes som om spenningene i armene hindrer at jeg får puste fritt ut i sidene. Jeg kommenterte at jeg vil ha bort bremseklossene i kroppen. Bunkan stilte spørsmål om jeg ikke kunne slå meg til ro og være fornøyd, og hun lurte på om jeg var veldig utålmodig. Kroppen forteller meg hvem jeg er, og dette er ytterst legitime spørsmål. Det er ikke lett å få følelsen av 12 Spenningsnytt nr. 3, oktober 2009

13 FAG å være fornøyd som tunghørt. Jeg er den som alltid henger etter alle de andre, og samfunnet har i klartekst fortalt meg at jeg må fungere på de normalthørendes premisser, ellers er det rett ut. Det har gjort meg til en maratonløper som aldri kommer helt i mål. Tålmodighet er en dyd når en er hørselshemmet. Mister jeg konsentrasjonen midt i en samtale så får jeg uhyrlige oppgaver med å komme inn i samtalen igjen. Men jeg blir utslitt hvis jeg hele tiden skal kreve av meg selv å få med alt som blir sagt i alle mulige sammenhenger. Derfor har det vært så viktig å finne en måte å stresse ned på. Hørselstapet har jeg ikke kunne løpe fra, men gjennom psykomotorisk fysioterapi fant jeg et verktøy som hjalp meg med å fungere i en travel hverdag som sterkt tunghørt. I dag er jeg dobbeltsidig cochleaimplantert og har fått hørsel som gir meg taleforståelse. Jeg har balanse i kroppen og har kontakt med hva jeg ønsker i livet mitt. Jeg vil mye og jeg er utålmodig, men ikke i slik grad at det skader meg. Kroppen min sier tydelig i fra når jeg skal strekke meg, puste dypt og ta et ekstra svelg på utpusten slik at lungene igjen kan fylles med frisk energi. Psykomotorisk fysioterapi er en behandlingsmetode som hjelper meg å finne gode måter å leve med hørselshemningen på. På Briskeby skole og kompetansesenter drives mestringskurs for hørselshemmede. Psykomotoriske øvelser og teori er ett av verktøyene brukerne får lære mer om og prøve ut på egen kropp. Brukernes erfaringer har fortalt oss at min historie ikke er enestående. Livet setter seg i kroppen på godt og vondt, og det kjennes. Det gode er at det finnes måter å leve godt i egen kropp på. Alvor Eg strevar hardt med å gripa meining eg leitar i skoddeland endeleg kanskje skimtar eg samanheng i støyande kaos tydlege leppar i rørsle i eit levande ansikt åpent og uttrykksfylt i vakker symfoni av samstemte rytmer - der grip eg meininga skrevet av Inger-Anita Herheim AKSEPT - Ingunn Giskeødegård i samtale med Ellinor Alstad For noen år siden gikk jeg og funderte på hva som egentlig var poenget med behandling, alstå. Det er jo opplagt at pasientene kommer for å bli kvitt plagene sine, men har vi som terapeuter noen overordnede ideer om hvorfor vi gjør det vi gjør? Hva er det egentlig vi tror kan hjelpe pasientene våre? Hva er det vi prøver å oppnå? Så jeg spurte meg litt for, og fikk en del svar av erfarne terapeuter som gikk på pust, holdning og spenningsmønster. Svarene var ofte ganske lange i sine forklaringer, og joda, jeg var jo enig i alt de sa. Klart vi skal prøve å forandre på spenningsmønsteret og så videre! Men ett svar avvek en del fra de andres. Og jeg må bare innrømme at jeg i min umodenhet ikke skjønte så mye av det der og da. Ingunn Giskeødegård sa nemlig at poenget var aksept. Og da skurret det i meg som i grunnen hadde tenkt at poenget var forandring. Men så var jeg altså så heldig å ha en kollega som satte meg på meg på sporet av denne visdommen. Og dess mer jeg tenker på det, dess mer rører det ved meg. Jeg vil heller ikke gå til en behandler som skal få meg til å tenke, føle og reagere annerledes, til å føle at både hode, hjertet og kropp har defekter som bør fikses, at her gjelder det å skjerpe seg, liksom, eller å bli flink i noen teknikker og øvelser! Det høres kanskje fint ut med økt mestring, frigjøring av respirasjonen og å stå bedre på beina, men hva er det som er galt med mestringen min? Er jeg dum som ikke puster rett? Skal jeg se ned på undersåttene mine? Så langt har jeg da på ett eller annet vis holdt meg på beina! Men hva er det egentlig Ingunn mener når hun holder fram ordet aksept som essensielt i behandling? Hun svarer: -Jeg mener det er viktig å komme fram til å akseptere seg selv. Men hva legger man i det da? Å akseptere betyr ikke at man er strålende fornøyd md alt, men sånn som en god mor og far aksepterer det barnet de har fått og støtter og veileder det videre i sin utvikling. Det er et mål å ha den samme instilling til seg selv: At man blir sin egen indre far og mor og støtte, og slik ta vare på seg selv med en vennlig, aksepterende holdning. -Men hvordan jobbe kroppslig med aksept? -Teorien er at vi i utgangspunktet er ok. Vi er ok som nyfødt, men møter påvirkning gjennom livet av aksept og kritikk, noe bekreftes og noe ikke. Det handler om å finne tilbake til kjernen som vi var opprinnelig som har blitt borte for oss på veien. Derfor har vi lært å møte Spenningsnytt nr. 3, oktober

14 FAG verden på bestemte måter, har gått i i visse mønster. Å finne fram til seg selv og forandre disse tingene er en prosess. Det handler om å finne tilbake til vår opprinnelige kjerne som kanskje har blitt borte for oss på veien. Først må man finne ståstedet- hvem og hvor er jeg nå? Det finner man ved å legge merke til sine egne reaksjoner i møte med verden; opplevelser. Det er der vi kan hjelpe pasienter ved å legge merke til egne reaksjoner; når vi snakker med dem, når vi tar på dem, når de beveger seg, når de kjenner reaksjoner i kroppen, forandringer som skjer, hva det gjør med følelsene, og at de blir klar over hva gjør de med de reaksjonene - At en del av aksepten er å ikke fordømme reaksjonene som kommer? - Ja, det handler om å tørre å være til stede, å godta at sånn kjenner jeg det faktisk.uten at du tør å være i det, kan du heller ikke finne ut hva det betyr for deg. -En del pasienter vil at vi skal gi forklaringer på hvorfor det er stramt her, vondt der og hvorfor de ikke kan slippe ved passive bevegelser. Ønsker de forklaringer så de slipper å gå inn i det selv? -Hva skjer hvis jeg lar det virke i stedet for å snakke om noe annet, fortrenge det eller fordømme det? Først når du kjenner ordentlig etter og ser at du har valg: du kan velge om du vil si noe om det eller snakke om noe annet, eller velge å bli i det og kjenne på det. Hvorfor er det så farlig å være lei seg? Hvorfor er det flaut å bli sett? Hva er det jeg er redd andre skal se når de ser meg? Det vi ikke aksepterer selv, vil vi heller ikke at andre skal se. Det er små skritt en må ta hele tiden. Dette gjelder ofte også for våre kroniske smertepasienter. -Hvilke konsekvenser har dette for oss som terapeuter? - En konsekvens er at jeg som terapeut må kunne akseptere mine egne reaksjoner så vel som pasientens. Hvis vi skal hjelpe en pasient til å akseptere seg selv, så må vi være aksepterende og ikke ta over.vår største utfording er at vi er så flinke og har de rette svarene og forteller hva pasienten skal gjøre. Det er ikke så lett å unngå det. Jeg får det ikke alltid til. -Jeg tenker at vi må skape et rom i terapien der det er aksept for ulike uttrykk. Vi liker jo de blide og hyggelige, interesserte og ivrige pasientene. Vi kan hevde at de skal ha lov til å kjenne på og vise aggresjon, men kan vi selv tåle og aksepterer dem hvis de blir sinte på oss. Har det hendt at pasientene protesterer på behandlingen din? -Ja, og det kan være spennende. Og kanskje burde det skjedd oftere? Hvis vi er unnvikende, så har vi et problem, for da lar vi kanskje være å provosere pasienten. Jeg tror det er en utforing for oss å akspetere ulike former for relasjon og kommunikasjon i terapirommet, ikke bare snille pasienter, men pasienter som er frustrert, misfornøyd og sinte. - Det er en grunn til at man er som man er, føler, tenker og reagerer som man gjør? -Ja. Det å akseptere seg selv innebærer å akseptere den bakgrunnen man har. Hvis du aksepterer det, kan du stille deg utafor og betrakte den og se hva som har påvirket deg hvordan det fremdeles påvirker deg i dag. Når du begynner å kjenne etter hvordan du har det og reagerer, så vil du kanskje se sammenhenger med tidligere opplevelser. Det gjør at man forstår seg selv bedre og anklager mindre. Så ser man kanskje at man også har valgmuligheter. Takk til Ingunn! Jeg kjenner på dette fascinerende dilemmaet: Jeg blir ikke blidere av å få påpekt: Så sur du er! Jeg blir ikke tryggere av at andre blir redde når jeg er redd! Jeg puster ikke friere når pusten blir en prestasjon! Foto: Kan jeg slappe av under andres fordømmende blikk? 14 Spenningsnytt nr. 3, oktober 2009

15 KONFERANSEN KROPP OG TRAUMER september arrangerte RVTS vest årets Septemberkonferanse, med tittelen Kropp og traumer av Borghild Viem Septemberkonferansen er i ferd med å bli en tradisjon, i år arrangert for 3.gang av RVTS vest (Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging). I velkomsttalen ble det understreket at alle nå er klar over at vi ikke lenger kan dele kropp og sinn, men mye arbeid gjenstår før dette nedfeller seg i praksis. Konferansen bar preg av at mye er felles i måten ulike faggrupper forstår traumer på. Karen Margrethe Sæbø sa i innledningen til sin forelesning siste dag: Alle som har snakket har dradd i samme retning, og det oppsummerte godt stemingen. Det var godt å lytte til forelesningene, og slå fast at dette er velkjent stoff, dette kan vi fysioterapeuter mye om! Arti var det også at første foreleser, Bjørn Blumenthal, trakk frem Bülow Hansen og Bråtøys arbeid med psykomotorisk fysioterapi som vesentlig for utviklingen av kroppsterapi internasjonalt. Av konferansens ca 20 forelesere, var 4 fysioterapeuter. De 250 deltagerne kom fra mange ulike yrkesgrupper; psykologer, miljøarbeidere, psykiatriske sykepleiere, sosionomer, noen leger Marte Maritdatter som «Princess of Scares». Foto: Borghild Viem og ca 20 fysioterapeuter. Konferansen levde opp til prinsippet om å gi kroppen plass, det var morgenstrekk i form av kinesiske/tibetanske øvelser, og afrikansk tromming, sang og dans fikk liv i oss etter lunsj andre dag. Det var mange sterke opplevelser underveis, og noe av det sterkeste var for meg avslutningen; Jone Schanke Olsen intervjuet Marte Maritdatter som siden ungdomskolen har slitt med selvskading. Hun fortalte litt fra sitt liv, før hun avsluttet seminaret som Princess of Scares ; en intens, elegant forestilling med flammesluking, spikermatte, sverd bl.a. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle oppleve en slik forestilling som vakker, men det var det den var! Ildfull og grasiøs, stor scenekunst! RVTS - Regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging Det er 5 regionale ressurssenter, et i hver helseregion. Hvert senter har 3 fagteam: Vold og seksuelle overgrep. Selvmordsforebygging. Flyktningehelse og migrasjon. Sentrene skal være en ressurs for deg som i ditt arbeid møter mennesker berørt av vold og seksuelle overgrep, traumatisk stress, migrasjon eller selvmordsproblematikk. De bidrar til kompetanseheving gjennom undervisning, veiledning, konsultasjon og nettverksarbeid på tvers av sektorer, etater og forvaltningsnivåer. Du kan lese mer om RVTS og klikke deg inn på hver enkelt regionalt senter ved å gå på Leder av arrangementkomiteen, Rolf Vårdal, er fysioterapeut, og arbeider ved RVTS vest. Vi tok en prat med han for å høre om det var hans fortjeneste at kroppen var tema på konferansen. Det var det ikke, tittelen var allerede satt før han kom med i arbeidet, men han bidro til å hente inn fysioterapeuter som forelesere. Han kunne forøvrig fortelle at det er i alt 3 fysioterapeuter ansatt ved RVTS-ene over hele landet (på midt, vest og øst), de er alle tilknyttet fagteam for flyktningehelse og tvungen migrasjon. To av dem, Vårdal selv, og Elsbeth Jabobs deltok med parallelle sesjoner. Her følger en liten presentasjon av de to: Rolf Vårdal er utdannet fysioterapeut i 1991, og har arbeidet klinisk med flyktninger og asylsøkere siden 1998, primært personer utsatt for fysisk traumatisering/ tortur. I tillegg har han studert historie og menneskerettsobservasjon. Han arbeider 50% ved RVTS vest og 50% i Bergen kommune i en stilling øremerket flyktninger. På spørsmål om hvilke virkemidler han anser som viktigst i sitt praktiske arbeid med traumatiserte Spenningsnytt nr. 3, oktober

16 KONFERANSEN KROPP OG TRAUMER Rolf Vårdal Foto: Borghild Viem flyktninger, strekker han frem sine hender. Han bruker ofte bløtvevsbehandling på fysiske skader etter tortur. Noen tåler ikke berøring, for andre oppleves det godt. Mange trenger hjelp til å gradvis kunne gjenvinne berøring som positivt. Men behandlingen må tilpasses individuelt. Vårdal bruker mye tid på å få til dialog og trygghet. Å komme i gang med en eller annen aktivitet, om det er arbeid, skole, trening eller andre ting anser Vårdal som vesentlig. Å forbli passiv forsterker problemene. Han setter oftest av en klokketime per pasient, for å gi nok tid til å snakke når det blir behov. Erfaringen hans er at mange av torturoverleverne har behov for fysioterapi over flere år. Personene står mye alene, med traumatiske erfaringer. Og de har en ustabil livssituasjon mens de søker asyl. Bindingen kan bli sterkt til behandler. Da er det godt å være flere hjelpere. Vårdal er opptatt av å avdramatisere arbeid med flyktninger. De er ikke så ulik oss, de har samme behov for trygghet. Det er fæle historier, men mange lyspunkt også. For å skape en motvekt til medias ensidige negative fokus, mener han vi blant annet kan bidra ved å kontakte journalister når vi har aktuelle tema. Bergens Tidende Magasinet trykket en artikkel 22.august i år, som vekslet mellom konkrete fakta og enkeltskjebner som fortalte hvordan de mestret å gå videre i livet etter tortur og krigsopplevelser. Fysioterapeuter har viktige bidrag å komme med i arbeidet med torturoverlevere understreker Vårdal, spesielt kan vi bidra med å finne tilbake til positive kroppsopplevelser for å gjenvinne trygghet og mestring. Elsbeth Jacobs - fysioterapeut og spesialrådgiver ved RVTS øst. Jacobs er fysioterapiutdannet i 1974, har bachelorgrad fra HIO 2004 "Flerkulturell Forståelse". Videre har hun 15 års erfaring fra Smerteklinikken ved Aker Universitetssykehus med pasienter med langvarige smerter, pasienter med torturbakgrunn og annen traumatisk bakgrunn. Hun arbeider 60% ved RTVS øst og 40% privat praksis i en bydel i Oslo, primært med traumatiserte flyktninger. Hun er også medforfatter i boken "Smerter", smerteopplevelse og atferd. Cappelen Elsbeth Jacobs har i likhet med Vårdal ikke tatt videreutdanning i fagfeltet psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi, derimot har hun tatt hele kursrekka i Sporene i kroppen etter sjokk og traumer hos Karen Margrethe Sæbø. Denne tilnærmingen forteller hun at hun har stor nytte av i sitt arbeid med flyktninger. Under den ene parallellsesjonen hun hadde på konferansen, demonstrerte hun en pasientbehandling hvor hun brukte denne tilnærmingen. Elsbeth Jacobs. Foto: Borghild Viem Arbeider du med flyktninger? Ta kontakt med Elsbeth Jacobs. Hun ønsker å opprette et nettverk for fysioterapeuter over hele landet, for utveksling av erfaring og kompetanseoppbygging. Du behøver ikke ha mye erfaring med fysioterapi for denne gruppen for å ta kontakt, det holder at du er interessert i temaet. Kontakt: Elsbeth.jacobs@akersykehus.no tlf mobil Spenningsnytt nr. 3, oktober 2009

17 KONFERANSEN KROPP OG TRAUMER På de følgende sider oppsummeres litt fra de ulike forelesningene. Du kan finne de aller fleste powerpoint-ene fra konferansen på klikk deg til RVTS vest og gå til konferanser. Bjørn Blumenthal (spesialist i klinisk psykologi) innledet seminaret med en kort historikk over tradisjonen med kroppsterapi i Norge. Norge har hatt en sentral plass i kroppsterapeutisk sammenheng i Europa, den kulturelle liberale holdning ga grobunn for at kroppen fikk plass i psykoterapien her hjemme. Han var innom Reich, Nic Wall, Ola Raknes, før han fremhevet Bülow Hansen sitt bidrag med utviklingen av psykomotorisk fysioterapi, som vesentlig spesielt i internasjonal sammenheng. Selv var han svært glad for at han brøt med den konvensjonelle psykiatrien, som betraktet barns adferd som et problem, i stedet for å se adferden som en kilde til forståelse av barnet. Skal man komme noen vei som terapeut, må man være involvert med egen kropp var et poeng han understreket. Hva var viktig med at kroppen kom med i terapien? Jo, den direkte involveringen det førte til, brøt med den konvensjonelle avtanden som var vanlig i terapi. Å involvere kroppen gjør at terapien berører, involverer. En kan ikke snakke seg gjennom en voldtekt, en må få hjelp til å komme i gang å puste igjen! Han sa videre at kroppen er en samarbeidspartner, og lytter vi ikke til partneren går det galt, det vet vi fra parterapi! 98% av oss vet vi ingen ting om, 2 % er vår bevissthet. Hver celle i kroppen vår vet til enhver tid hva de andre gjør, vi gjør klokt i å lytte ydmykt til vår kropp. Sjokk og traumer sitter forbundet til overlevelsesstrukturen, derfor hjelper det ikke å snakke om innsikt og forståelse. Sansningen og reaksjonen har et formål: overlevelse. Det viktige er å hjelpe pasienten til å akseptere sin overlevelseskamp. Pat Ogden : A psychology of Action: The Role of Movement and Mindfulness in the Treatment for Trauma. (PH.D og grunnlegger av Sensorimotor Psychoterapy Institute. Forfatter av boka Trauma and the body. A Sensorimotor Approach to Psychotherapy). For dere som har vært på Karen Margrethe Sæbø sine kurs Sporene i kroppen etter sjokk og traumer var det mye gjenkjennelig her. En viktig forskjell var at Ogden ikke nevnte noe om å etablere trygghet før hun startet å arbeide med traumet. Å kunne henvise til en anerkjent stjerne i psykologikretser er en styrke når vi ønsker å nå frem med hvordan vi jobber, så det er spennende at Ogdens måte å arbeide på var så gjenkjennelig. En dyktig foreleser var hun også, og beskrev hvordan hun jobber ved bruk av video og illustrajoner. Hun mente traumepasienter ikke har fått fullført en suksessfull handling, hva ønsket kroppen å gjøre den gang? Traumearbeid er å observere de små bevegelsene kroppen initierer når det her og nå tenkes på traumet, og så finne ut hvilken bevegelse som ikke er fullført og hjelpe den frem. De ørsmå bevegelsene som kommer når minnet aktiveres, inidikerer at noe har behov for å beveges. Hun griper fatt i den bevegelsen, og sammen med pasienten utforsker hva det er kroppen vil, og lar den så gjøre bevegelsen på den måten som kjennes godt for pasienten. Og når det treffer, er det ofte en frigjørende følelse. Jeg opplevde at hun på samme måte som Sæbø passet på at det ble små doser, at personen fikk tid til å ta inn og merke det som skjedde. Og hun var opptatt av at en skal holde seg innen toleranseområdet, nærme seg grensene av det, men ikke gå over sånn at personen går i «hyperarousal» eller «hypoarrosual». Men samtidig arbeide helt på kanten av toleransevinduet, sånn at det blir større etter hvert. Hun viste også video med denne behandlingen på en kvinne med tunge psykiatriske vansker. Å hente frem bevegelser med spontanitet i igjen er viktig, for hva skjer med oss når vi over lang tid er i en depressiv kroppsholdning? Holdningen gjør noe med hvordan vi har det, og er med å holde oss fast i den sinnstemningen. Å la folk oppleve seg selv i andre holdninger, lirke litt opp i det vante og gi opplevelser av noe annet. Kjent, men godt å bli påmint. Å stille mindfulle spørsmål, som setter i gang om ikke annet ørsmå glimt av tilstedeværelse her og nå, i kroppen. Ian Banks The health system; A No Mans Land? (lege, gjesteprofessor, forsker og forfatter). Banks snakket humoristisk om hvordan menn diskrimineres i dagens helsevesen. Menn, kvinner og barns helse avhenger av hverandre, viktig at det ene ikke går på bekostning av noen annet, men forskning på menns helse henger etter. Det er kun 2 professorer i verden i mannehelse. I alle land i verden lever kvinner lenger en menn, bortsett fra Somalia (høye dødstall ved fødsler). Hvorfor? Han konkluderte med at det i alle fall ikke er fordi kvinner dreper menn, da gifte menn lever lenger enn ugifte, mens ugifte kvinner lever lenger enn gifte! Han understreket at statistikk må leses i dybden. Når en går inn i materien, ser en at det ikke er biologi som gjør at menn dør tidligere, da tallene varierer etter hvor du bor og i hvilket sosialt lag du lever. Samtidig er det fersk forskning som viser at menn går sjeldnere til lege. Det kan virke som kvinner konfronterer helseproblem; når de får informasjon om at de kan være i risiko, stiller de i kø på legekontorene. Menn derimot viser unngåelsesadferd når de konfronteres med mulig helseproblem. Så informasjon må vinkles ulikt mot kvinner og menn for å få avdekt sykdommer tidlig. Statistikken viser også at kvinner oftere enn menn oppsøker lege for psykiske problemer, men det er flest menn som dør av psykiske lidelser. Anna Luise Kirkengen: kompleks traumatisering og kompleks sykelighet en sammenheng? (professor II i allmennmedisin ved instituttene for samfunnsmedisinske fag, Universitetene i Tromsø og Trondheim). Kirkengen innledet med å svare ja på spørsmålet i tittelen på foredraget, og underbygget dette via forskning og historier fra kvinner hun har møtt i sin legepraksis. Hun brukte ingen powerpoint, men snakket svært engasjerende og overbevisende, og høstet en lang og kraftig applaus. Jeg anbefaler å lese boken hennes: Hvordan krenkede Spenningsnytt nr. 3, oktober

18 KONFERANSEN KROPP OG TRAUMER barn blir syke voksne, Universitetsforlaget 2005 om du ønsker skikkelig innføring i tema. Hun slo fast at forskning viser at kronisk overlast fører til betennelsestilstander i kroppen. Og at det ikke kan skilles mellom psykiske og fysiske traumer, da alle traumer berører både psyke og soma. Vonde og vanskelige erfaringer kan føre til somatisk sykdom, i tillegg til vansker sosialt og kulturelt. Men i møte med medisinen gjelder ikke livshistorien, problemer blir dermed ikke fanget opp, og får heller ikke riktig behandling. Forskning viser også at å leve i forhold med vold fører til stor fare for svangerskapskomplikasjoner. Dermed blir ikke bare kvinnen, men også hennes barn offer for overgrepene, i form av for tidlig fødsel, lav fødselsvekt osv. Å gå i permanent alarmberedskap, konstant avmakt, gir forhøyet kortisolnivå. Sentralnervesystemet, hormonsystemet og immunsystemet belastes ved alerthet over tid. Ulike betennelsestilstander, inflammasjoner og kreft blir resultatet. Mennesker med overgrepserfaring, passer ikke inn i det medisinske system, da deres smerter ofte er overlappende. De lar seg ikke kategorisere, og utfordrer medisinens kunstige skiller. Vi mennesker er i verden som kropper, vi kan ikke vite, erfare eller lære noe som helst uten å være til som kropp, ved å se, høre sanse, og selv bli sett og hørt. Traume er en skakende erfaring, og ingen skakende erfaring finnes uten at den skaker vår kropp. Melinda Meyer: i eksil fra kroppen. (PhD i kunst og uttrykksterapi, bioenergetisk terapeut, spesialist i psykiatrisk sykepleie, veileder og forsker ved NKVTS). Meyer leder en tidlig intervensjonsstudie for nyankomne enslige mindreårige gutter år ved transittmottak. Studien har tre mål; gi terapeuter opplæring i en tidlig intervensjonsmodell, å implementere denne modellen i vanlige transitt og ordinære mottak, å studere hvorvidt denne intervensjonsmodellen virker bedre enn den vanlige aktivitetspraksis ved transittmottak for å forbygge psykiske problemer og bedre fungering i hverdagen. Det skal brukes musikk, bevegelse, tegning, drama blant annet. Hennes utgangspunkt var spørsmålet: det må være noe vi kan gjøre så folk ikke blir så dårlige av å være flyktninger! Gjennom samtaler hun har hatt med flyktninger merket hun seg at det de husket når en snakket med de i ettertid, var hvordan de ble mottatt. Så da må kruttet settes inn der! Når du kommer fra krig, må du tilbake til basic, gjenvinne stabiliteten igjen. Det vil si vi må skape trygghet. Og det gjør vi ved å hente frem gode minner. Dette kan gjøres blant annet gjennom bevegelse, å bli påminst de gode bevegelsene en gjorde før. Hun viste en video fra en gruppe hun drev for en tid tilbake, hvor både voksne og barn deltok. Lek, latter humor og store bevegelser som involverte pusten var hovedingrediensen. De brukte bevegelser deltagerne husket fra før som å plukke epler, og satte dette sammen til bevegelsessekvenser som inneholdt strekk og pust, med vekt på å slippe pusten godt ut. Veksling mellom å krype sammen og å strekke seg ut, og å skyve fra seg i alle retninger, lage seg rom. Hensikten var å få tilbake bevegelsene sine, det var lite detaljinstruksjon. Gruppen representerte samfunnet, å Illustrasjon: vite at du ike er alene. Å knyttes an til menneskegruppen igjen er essensielt for å komme gjennom traumer. Tortur isolerer deg fra andre mennesker. Filmen vekslet mellom at deltagerne fortalte hva disse gruppene betød for dem, og opplevelser de hadde med seg fra krigen. Det var deltagerne selv som hadde villet lage filmen. En sa at å trene var som å få en ny kropp igjen etter det som var skjedd. Meyer var kritisk til at en i psykiatrien har gått alt for raskt inn i traumet for å bearbeide, uten å stabilisere først. Når vi er trygge, leter vi etter gode ting. Vi må få i gang bevegelsen igjen, ikke å være i enten eller (sammenkrøpet eller åpen), men kunne svinge mellom de ulike bevegelser. Det er det som er liv. Meyer var en utrolig god foreleser, som inspirerte til å arbeide med flyktinger. Det går an å gjøre noe, og det med enkle midler. Samtidig var det tydelig at det lå solid kunnskap bak. Det blir spennende å følge dette prosjektet de er i gang med. Du kan lese mer om det på Glimt fra enkelte parallelle sesjoner : Anne Grethe Paulsberg (fysioterapispesialist, smerteklinikken HUS) og Marie-Christine Merametdjian (spesialist i klinisk psykologi, RVTS vest, HUS): Smertefulle liv? Erfaringer med grupper for innvandrerkvinner med smerte et samarbeid mellom RTVS vest, Smerteklinikken og Ny Sjanse-prosjektet i Bergen. De har to års erfaring med å ha gruppe for innvandrerkvinner med smerter. Fokus i gruppa var: hjelp til å forstå hva som påvirker smerte, motivere til fysisk aktivitet, bedre mestringsstrategier, roller/ identitet; fra offer til overlever. De ønsket å få fokus vekk fra smerterelaterte klager. Deltagernes motivasjon for å delta var smerte, og det kan virke som terskelen for å delta i en slik gruppe er lavere enn i en terapigruppe. Alle i gruppen var ferdig utredet for sin smerteproblematikk. Design: 1 individuell samtale, med fokus på egen motivasjon. 8 sesjoner på 2 timer hver gang, en gang i uka. 18 Spenningsnytt nr. 3, oktober 2009

19 KONFERANSEN KROPP OG TRAUMER Den første gruppa hadde de pause, men droppa det siste gang da det ga bedre flyt. 2/3 av tiden ble brukt til samtale, 1/3 til bevegelse og avspenning. De var nøye med å informere om reglene for gruppa; taushetsplikt, å møte til rett tid, åpenhet og å sette egne grenser. Bevegelsesdelen var enkle bevegelser som svingøvelser med svikt, gi hverandre massasje var populært, og deltagerne introduserte selv dans. Ballspill ble også brukt. Å få i gang bevegelse igjen var det viktigste, mange var redde for å bli verre om de beveget seg. Noen hadde også en kultur hvor en ikke skulle bevege seg om en var gravid, noe som ga økte plager. Det handler om å tenke enkelt. Det var en stor overraskelse for gruppelederne hvor lite kvinnene visste om helt elementære ting om hvordan kroppen vår fungerer. Så mye tid ble brukt til å utforske ledd og muskler, forstå mer av hva som gir smerte. Et stort problem de hadde på den første gruppa var tolking, da gruppa var sammensatt av ulike nasjonaliteter. Men evalueringen viste i alle fall at deltagerne hadde lært mye mer norsk. Og det er et viktig moment, oppnår man at deltagerne er blitt litt tryggere i å snakke norsk, har det ringvirkninger på mange områder. Og har de i tillegg blitt mer fysisk aktive er mye oppnådd. De forsøkte evaluere resultat i forhold til smerter for den siste gruppa, men er usikker på omresultatene er til å stole på, pga «pleasing» og at det skjedde mye annet i kvinnnenes liv som også påvirket smertene. Flere ga tilbakemelding om at de var blitt mer aktive, og ikke minst hadde mange fått seg nye venner. De anbefalte sterkt å jobbe med slike grupper, også for egen del da det er skikkelig arti! Anne Grethe viste en modell over smerte som hun bruker i sin praksis på smerteklinikken, hun setter pasientens egen smertehistorie inn i den. Du finner den på powerpoint lagt ut på nettsiden til RVTS vest. De brukte konsekvent ordet torturoverlever i stedet for torturoffer, det gir da også en helt annen mening. Vårdal viste bilder av vanlige torturmetoder. Det som var påfallende med alle bildene, var at offeret var nakent, alene mot flere, og alltid i en utstrakt stilling, blottet og åpen. Hensikten med tortur er å frata deg din verdighet som menneske, det er ikke bare for å få opplysninger. Metodene er raffinerte, ofte ses ingen ytre skader i ettertid, noe som legger stein til byrden da du ikke har bevis, og bærer det veldig alene. Smertene minner deg hver dag på hva som er skjedd, og du blir innestengt i en kropp som holder deg fast i minnet. Tiltak: Smerteforståelse er her også sentralt, å forklare sammenhenger og trygge på at det ikke er farlig å bevege seg. Aktivitet eller trening er vesentlig, sammen med avspenning. og kontroll. Kulturer forholder seg ulikt til smerte, så det er nyttig å få en dialog om hva personen ville gjort om han var i hjemlandet sitt og hadde smerter. Hvordan forholder de seg til smerter der torturover- Anne Grethe Paulsberg (fysioterapispesialist, smerteklinikken HUS) og Rolf Vårdal (Spesialrådgiver ved RVTS vest og spesialfysioterapeut, Bergen kommune): Smerter og smertemekanismer hos traumatiserte pasienter. Definisjon smerte: «En ubehagelig sensorisk og emosjonell opplevelse som assosieres med vevsødeleggelse eller som beskrives som vevsødeleggelse. Smerte er alltid subjektiv...» (International Association for the Study of Pain IASP). Det viktige her er at smerte er en opplevelse, det vil si at vi aldri kan vite hvordan smerten oppleves for den enkelte. Og ordene beskrives som vevsødeleggelse understreker at vi kan oppleve smerte selv om det ikke er skade på vev. Det viser seg at kvinner har lavere toleranse for smerte enn menn, noe som er motsatt av hva en har trodd. Smerte kan betraktes som en vond opplevelse som består både av en fysiologisk respons på potensielt skadelige stimuli og tidligere opplevelser/erfaringer og forventninger og smertesystemets plastisitet (Brodal 2007). Smerteopplevelsen er dårlig korrelert med grad av nociseptoraktivering (Melsack et al 1982) Norge ligger på topp når det gjelder langvarige smerter (30% av befolkningen), resten av verden ligger på 10-20%. Når det gjelder traumatiserte flyktninger rapporterer 65% om plagsomme smerter (47 av 72). 34 av disse 72 anga sterke eller veldig sterke smerter. Rolf Vårdal og Anne Grete Paulsberg Foto: Borghild Viem Spenningsnytt nr. 3, oktober

20 KONFERANSEN KROPP OG TRAUMER leveren kommer fra? Gode strategier for å avlede smerten er også nyttig. De fleste blir ikke smertefri, men man kan finne måter å leve med smerten uten at den hindrer deg i å leve et godt liv. Tid er sentralt, det må settes av så mye tid til behandlingene at personen får mulighet til å komme frem med seg selv. Vårdal understreker at vi har to ører og en munn, matematisk tilsier det at vi skal lytte dobbelt så mye som vi snakker! Arbeid, aktivitet, nettverk er viktige stikkord for å komme seg videre for en torturoverlever. Stabilitet og trygghet gjør det mulig å få en levelig hverdag igjen. Kunnskap om kroppen er viktig å bruke mye tid på; når en ikke vet noe om kroppen er det vanskelig å bli trygg på at symptomene er ufarlige, og frykten og bevegelsesangsten øker. Dette er tema vi fysioterapeuter kan mye om, og det var veldig godt å høre fysioterapeuter underviste om dette. Jeg var en stund skuffet over at foredraget ikke gikk mer i dybden, til jeg husket at her er vi på et tverrfaglig seminar! Tips til lesning: «Barndomstraumer og kronisk smerte» i Særtrykk av tidsskrift Den norske legeforening nr 23/2000. Anita Moe: (psykolog, stipendiat ved psykologisk institutt, UIO og ansatt ved Senter for kvinne-og kjønnsforskning, UIO) og Kristin Ribe (filolog og skjønnlitterær forfatter, har mange års egenerfaring med selvskading): Å sette arr på det; om sammenhengen mellom kropp, traume og selvskading. Dette var parallellsesjon som strakte seg over 3 bolker, og jeg fikk dessverre med meg bare den første. Men det var nok til å få meg til å bestemme meg for å lese boka Selvskadingens dynamikk av Anita Moe og Kristin Ribe. Anita Moe forsker på selvskading, og stilte seg spørsmålet: hva er det hun gjør når hun skader seg? Hvordan forstår hun det selv? Moe har intervjuet kvinner som har kuttet seg, alle har begynt med dette av seg selv, før det var skrevet noe om dette i mediene. Det er mange felles trekk med utsagnene de kommer med, og det bryter en del med det vi har forestilt oss. Tilstanden forut for kuttet er vanskelig for de fleste å snakke om, vanskelig å finne ord for. Det som går igjen, er at de opplever et tankekjør. Tanker kverner og kverner, og disse forsvinner når de kutter seg. En indre smerte som sitter i kroppen beskrives ikke av noen av informantene. De kjenner ikke noe i kroppen, det er i hodet det sitter. Kuttet: Å kutte er en mulighet til å handle, vise seg selv at jeg er et handlende vesen. Smerten i kuttet er ikke nødvendigvis noe mål, kan ofte være et hinder for å få kuttet som de vil. Dybden kan være viktig, å komme ordentlig ned, og ømheten etterpå kan være god. En pasient brukte akkurat de ordene dybde og ømhet som viktige, og i samtalen kom det frem at i oppveksten var alt vondt blitt føyd bort, alt foregikk på overflaten, og det var ingen ømhet i familien. En annen forteller at smerten hjalp henne når hun grudde til noe, det avleda oppmerksomheten sånn at hun klarte å fremføre ting for klassen osv. Å kjenne smerten ga trygghet, og avledet nervøsiteten, smerten ble noe å holde seg fast i. Blodet: Der var hensikten å få noe ut. Mange opplevde en transetilstand når de så blodet strømme, tankene randt ut. Å se blodet sitt kunne også gi en bekreftelse på at noe er levende der inne i meg. Såret: Her kommer andre mennesker inn, behovet for at andre hjelper. Å ha behov for noen er veldig skambelagt. Men når du har et dypt kutt, er det liksom ikke diskutabelt, da må du ta imot hjelp. Det blir en fysisk kontakt og en omsorg som er lov å ta imot. Såret gir også anledning til å gi seg selv omsorg, dette er noe som mange er lite god til ellers. Det er like lite lov som å ta imot omsorg fra andre. Skorpen: å håpe at det gror innvendig samtidig. Arret: viser at det er noe som har skjedd meg. Det fungerer som hukommelse. Det indre tåler ikke lagre det vonde, så arrene bærer det. Arrene vedlikeholdes ofte. Når de gjennom terapien gradvis opplevde å kjenne følelsene sine, opplevde mange det som en alvorlig tilbakegang. Da gjorde det virkelig vondt, vondt i virkeligheten på en skremmende måte. Dette er viktig å vite for terapeut, da vi jo ser det som en fremgang, og kan glemme at dette virkelig er en kritisk fase hvor de kan gi opp. Her måtte jeg gå, så er interessen fanget, må du ta boken fatt. Karen Margrethe Sæbø: (sertifisert kroppsanalytiker og psykoterapeut og spesialist i psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi): Sporene i terapeuten som arbeider med traumatiserte; hvordan påvirkes vi som behandlere i arbeidet med vold, smerte og overgrep. Fokus på kroppslige aspekter av samspillet i det terapeutiske rom. Traumatiserte har ektremt godt utviklet radar for å fange opp andre mennesker, dette er også deres viktigste ressurs. Hvordan er det for terapeuten å sitte i samme rom med en person med så sterke antenner ute? Den traumatiserte er også utrygg i seg selv, noe som gjør at vi lett blir utrygge sammen med dem. Vi skal dessuten være en trygg person, men mange traumatiserte har opplevd overgrep nettopp av nære personer. Alt dette gjør det svært krevende å være terapeut. Vi trenger å øve opp vår evne til å hvile trygt i oss selv, å hvile kroppslig. Det krever at vi har oppmerksomhet på våre egne kroppslige reaksjoner i møte med pasienten, og at vi ivaretar oss selv i møtet. Dersom vi klarer være i oss selv, hvile kroppslig, og ikke svinge med når pasienten går opp i beredskap, skjer det noe i klienten. Svinger vi med, skjer ingen forandring, det blir ikke noe å forankre seg i. Å hvile i seg selv, gjør den andre rolig. Det er som å komme hjem til en trygg og rolig person når du var barn og var redd for noe. Blir du som foreldre redd, er det vanskelig å roe ned en unge. Det samme gjelder i terapirommet. 20 Spenningsnytt nr. 3, oktober 2009