Sentrene vil derfor måtte omdisponere ressurser fra hjelpetiltak til utredning.s.109

Transkript

1 Høringsuttalelse Høringsnotatet er en gjennomgang av og forslag til endring av ansvarsfordeling mellom stat og kommune. Overordnet mål er et bedre barnevern der flere barn får riktig hjelp til riktig tid. En ønsker at en endret ansvarsdeling skal gi sterkere insentiver til tidlig innsats overfor utsatte barn og familier. Barns helhetlige livssituasjon skal sees og forstås. Varige endringer skapes ved å mobilisere og bygge på de ressursene og strukturene som finnes rundt barna, og som barna både har tilhørighet og tillit til. Når vi i denne høringsuttalelsen kommer med innspill, vil det være med blikk for det vi mener er barns beste, og hvordan tjenestene i barnevernet kan organiseres og hva de bør inneholde for best mulig å sikre barns omsorg og oppvekstsvilkår. Vi vil også ha blikk for barnevernstjenesten og BUFETAT som viktige og betydningsfulle samfunnsaktører i et større samfunnsperspektiv. Vi vil være særlig opptatt av de familiene som strever mest og som trenger omfattende hjelpetiltak. Dette fordi vi mener at ett av hovedtrekkene ved forslagene i høringsnotatets kapittel 10 er en dreining fra tyngre hjelpetiltak, (les: behandling på institusjon), til en styrking av vurdering av foreldres omsorgsevne ved BUFETATs sentre foreldre og barn. Se sitatene nedenfor som er hentet fra høringsnotatet: «Departementet antar at en eventuell økt etterspørsel fra kommunene, vil kunne håndteres gjennom omdisponering av midler som i dag brukes på sentre for foreldre og barn. Det antas at ressurser til utredning av flere barn kan frigjøres gjennom en dreining mot billigere, hjemmebaserte utredningstilbud samt en avgrensning av tilbudet til kun å gjelde utredninger. Dette vil gi kortere oppholdstider i sentrene, siden oppholdstid til rene hjelpetiltak i mange tilfeller vil utfases av tilbudet.» S.109 «Forslaget om statlig ansvar omfatter ikke plasseringer i sentre for foreldre og barn som primært er begrunnet som foreldrestøttende hjelpetiltak.» s.102 Sentrene vil derfor måtte omdisponere ressurser fra hjelpetiltak til utredning.s.109 Vi er enig i at det bør utvikles gode utredningstilbud som ligger til barne- og familiesentrene, der man kommer tett inn på barna og foreldrene over tid og får tilgang til å se og forstå de strevene familiene har. En slik utredning vil medføre en anbefaling om omsorgsovertakelse, eller en anbefaling om ulike hjelpetiltak etter lov om barnevern. Det problematiske ved forslaget i høringen er imidlertid at man samtidig fjerner det som i dag er et helthetlig, skreddersydd og spesialisert behandlingstilbud på institusjon, for de familiene som strever mest og som i dag tilkjennes en mulighet for endring, gjennom et behandlingsopphold på et barneog familiesenter. Det vil si at en legger ned den muligheten som finnes i dag til å sette inn 1

2 omsorgsendrende tiltak på spesialistnivå. Dette mener vi er både etisk og faglig svært problematisk. Det vil innebære å unndra familier en behandling som virker og som det er mulig å gi. Behandling virker Vi har mye kunnskap i dag, både erfaringsbasert og forskningsbasert, som forteller oss at selv høyrisiko foreldre kan støttes til endring. Fagfeltet er i stadig utvikling, noe som betyr at vi stadig øker vår forståelse og våre muligheter for å fremme endring for de mest utsatte barna. For hver gang en når en tilstrekkelig endring i omsorgsvilkår har en hjulpet både foreldre og barn til en langt bedre daglig fungering, noe som gir en samfunnsgevinst i form av større sannsynlighet for at foreldre og barn blir bidragsytere til samfunnet på sikt. Familier som bør få et tilbud om behandling på senter for foreldre og barn er de familiene i høy risiko for pågående omsorgssvikt, men der barneverntjenesten likevel har sett ressurser og vurdert at en kan få til en endringsprosess. For de fleste barn i høyrisiko familier og som det i dag søkes om behandling for i sentre for foreldre og barn, er det reist bekymringer rundt barnets utvikling og fungering, på områder som emosjonell, sosial, fysisk, motorisk, og kognitiv utvikling. Noen barn har tydelige symptomer på psykiske helsevansker, mens andre barn ikke har etablerte symptombilder. Tilbud om behandling bør alltid vurderes opp mot barnets tåleevne for hva en prosess med et behandlingsopphold vil innebære for barnet. På et senter for foreldre og barn med behandlingsfokus vil man ha et særlig blikk for å vurdere om barnet bærer en for stor omkostning under behandlingsforløpet. Vår erfaring er at en kan tilby rammer på en familieavdeling som støtter foreldre til å opparbeide en bedre omsorgspraksis. Dette virker stabiliserende på den måten at det er mulig for foreldre å gå inn i et større endringsarbeid som omfatter ikke bare rammer som struktur og rutiner, men også i innhold, som bedre forståelse av sitt barns behov og en mer sensitiv omsorgsutøvelse. På denne måten kan hjelp til foreldrene og kompenserende tiltak veves sammen, slik at barnet ikke må vente på god nok omsorg. Vår erfaring er at foreldre i særlig risiko for å utøve omsorgssvikt strever med å se og forstå begrensninger i deres omsorgsutøvelse og dets konsekvenser for deres barn. Råd og veiledning vil ikke være tilstrekkelig for å oppnå endringer i omsorgsutøvelsen i disse familiene. Foreldre i høy risiko har ofte med seg en opphopning av erfaringer med svik og belastninger gjennom livet. De har erfaringer som gjør dem mer utrygge i møte med andre, inkludert hjelpere. Mange foreldre har erfart en så høy grad av belastninger, at de har en velutviklet kapasitet for å overleve og en mer begrenset kapasitet for å se og forstå både seg selv og andre, også barnet sitt. Dette gjør at hjelpetiltak må skreddersys, tilpasses og være spesialisert for å nå frem. For å komme i utvikling og endring må denne foreldregruppen få lov til å erfare hjelpere som oppriktig ønsker å støtte de i deres forsøk på å bli de gode foreldrene som de ønsker å være. Det er vår erfaring at vi som hjelpere må ta ansvar for å skape en relasjon som blir trygg nok for foreldre å jobbe mot sine mål. For denne foreldregruppen holder det ikke at vi ønsker å hjelpe dem og fortelle dem at vi har gode intensjoner. Denne foreldregruppen må få erfare over tid, at vi støtter dem til positive endringer, for at de skal mestre å jobbe sammen med oss om å utvikle sin omsorgskapasitet. Dette krever et høyt kunnskapsnivå, mengdetrening, spesialistkompetanse og personlig egnethet hos hjelperne. Vår erfaring er at vi ikke kjenner alles veier til endring. Teoretisk kan vi sannsynliggjøre behandlingsutfall, men vi kan ikke ha sikker viten. Vi har erfart at endringer kan komme raskt når 2

3 foreldre oppnår en ny innsikt, kunnskap og erfaringer. Vår erfaring er imidlertid at betydningsfulle endringer kan komme både raskt og sent i et behandlingsforløp. Vi ser derfor betydningen av å bli gitt tid og rom til å kunne følge den enkelte familien i dennes unike endringsprosess. Når vi bruker begrepet behandling, er det fordi vi tenker det er mer og noe annet enn foreldrestøttende tiltak. I høringsnotatet kapittel 10 blir virksomheten ved sentre for foreldre og barn beskrevet. Omtalen kan gi inntrykk av at det i hovedsak er foreldrestøttende arbeid som tilbys ved sentrene som i dag tilbyr foreldre og barn et behandlingstilbud. Vi er kjent med at råd og veiledning er det mest brukte hjelpetiltaket etter lov om barnevern (Forskningskunnskap om barnevernets hjelpetiltak, Christiansen et al., 2015). Vi tenker at en må satse på barne- og familiesentre som kan tilby et helhetlig, sammensatt og skreddersydd behandlingstilbud der det er terapeutiske intervensjoner, ikke kun rådgivning og veiledning, som gis. Ved Telemark barne- og familiesenter har det siden 1993 vært drevet en familieavdeling hvor barn og foreldre har fått et spesialisert terapeutisk tilbud ledet av psykolog/psykologspesialist. Vi har vært ansatt ved denne familieavdelingen fra Ved denne avdelingen blir det gitt et spisset behandlingstilbud for familier med små barn der det foreligger alvorlig bekymring for barnas omsorgssituasjon. Psykologer er behandlingsansvarlige og teamledere for tverrfaglige team og har ansvar for planlegging og gjennomføring av kartlegging og behandling. Behandlingstilbudet tilpasses med henblikk på å gi den enkelte familien den hjelpen som trengs for at omsorgssituasjonen for barna skal bli tilfredsstillende. I denne sammenhengen vurderes barnets kapasitet og begrensninger, foreldres kapasitet og begrensninger og relasjonens kapasitet og begrensninger. En blir kjent med barnet og hva det enkelte barnet trenger for å få støttes til en god utvikling. Med barn som har hatt mye omsorgssvikt rundt seg kan barnet være vanskelig å forstå. Det trengs mengdetrening og særlig kompetanse på å forstå barnet. Vi innhenter komparentopplysninger og samarbeider med andre instanser som psykisk helsevern, skole, barnehage og andre relevante instanser. Dette er en helhetlig tilnærming til familiens vansker og sammensatte utfordringer. Vå erfaring er at noen familier skrives ut til en oppfølging av en barnevernstjeneste som har en lavere bekymring for barnas omsorgssituasjon enn ved innskrivning. Andre familier skrives ut med en langt bedre oversikt over hvilke hjelpetiltak de er i behov av og en større vilje til å være i videre samarbeid med barneverntjenesten. For noen familier har det under behandlingsforløpet vært en vedvarende høy bekymring for foreldrenes omsorgsevne og barnas omsorgssituasjon. Det er vår erfaring at vi kan hjelpe mange av disse foreldrene til å få en større grad av innsikt i betydningen av egen omsorgssvikt. Dette opplever vi er med på å styrke foreldres samarbeidsevne med barneverntjenesten i etterkant av et behandlingsopphold. Vi har svært sjeldent akutte omsorgsovertakelser under behandlingsoppholdene. Det er vår erfaring at vårt spesialiserte behandlingstilbud på senter for foreldre og barn er til stor hjelp for mange barn i høyrisiko familier. Når foreldrene klarer å endre sin omsorgspraksis forebygger vi også omsorgsovertakelser. Det er vårt standpunkt at dette er et behandlingstilbud som virker omsorgsendrende. Vi mener at dette er et tilbud som bør finnes i alle regioner og utøves av spesialiserte tverrfaglige team med mengdetrening og erfaring med denne familiegruppen. Behandlingslinje og spesialisert behandlingstilbud etter lov om barnevern 3

4 Vi mener det er både viktig og riktig å bygge opp tiltakene i kommunene for høyrisikofamilier. I dag er det store variasjoner knyttet til hvilken oppfølging kommunene har anledning til å gi familiene i målgruppen. Vi ser behovet for at kommunen bygger opp egne tiltak. Vi ønsker at det bygges opp en behandlingslinje med hjelpetiltak etter lov om barnevern som inneholder et kontinuum fra forebyggende tiltak som rettes inn mot en større andel av befolkningen til mer omfattende og spesialiserte hjelpetiltak som settes inn for familier der det er en høy grad av bekymring for at barnet lever med omsorgssvikt. I denne behandlingslinjen vil kommunen selv besitte gode polikliniske behandlingstilbud for målgruppen. De skjøreste foreldre-barn relasjonene i denne gruppen er i behov av forsterkede rammer rundt seg for å nyttiggjøre seg behandling. Mange foreldre i høyrisiko familier med sammensatte vansker kan streve med å følge opp polikliniske tilbud. For de med høy drop-out rate og/eller lav grad av refleksjon over egen foreldrepraksis sikres det en mer kontinuerlig oppfølging under innleggelse ved institusjon. Disse familiene er avhengig av å kunne få tilpasset foreldreveiledning, og tilpassede terapeutiske behandlingsforløp for alle familiemedlemmene. Dette vil være et tilbud til familier som ved et gitt tidspunkt utøver omsorgssvikt, men som likevel skal tilkjennes en mulighet for å gjennomføre nødvendige endringer slik at barn er godt nok ivaretatt av deres omsorg. Vi mener at det bør være et statlig ansvar å tilby behandlingstiltak i institusjon for høyrisikofamilier med sammensatte vansker. Vi viser videre til det som står i høringsnotatet s.92. «Dagens spesialiserte, kunnskapsbaserte hjelpetiltak innebærer behandlingsarbeid. Det å gi behandling krever spesialisert kompetanse, som oppnås og opprettholdes gjennom skolering og mengdetrening. Siden dagens spesialiserte hjelpetiltak retter seg mot strengt avgrensede målgrupper, vil bruken være av relativt lav forekomst. Mange kommuner vil verken ha tilstrekkelig klientgrunnlag, eller de fagmiljøene som kreves, for å kunne drifte hjelpetiltakene som Bufetat i dag tilbyr. Dette kan også være tilfelle med andre behandlingsmetoder og programmer som skal imøtekomme komplekse behov hos et begrenset antall barn og familier, der det kreves høy grad av personalinnsats og spisskompetanse.»s92 Det er også vår erfaring at kommunen har for få gode hjelpetiltak som de kan sette inn både før de kommer til et behandlingsopphold ved et barne- og familiesenter og når de flytter ut. I tillegg til en styrking av kommunalt barnevern ønsker vi en kommune som i enda større grad ser og vurderer barnets helhetlige behov for hjelp og at kommunen fortsatt skal kunne ha anledning til å søke spesialiserte hjelpetiltak etter lov om barnevern. For sped og småbarn er det utviklet en manual for klassifisering og diagnostisering av psykisk helse og utviklingsforstyrrelser i sped- og småbarnsalderen (DC:0-3R, 2010 ). Behandlingstilbud ved sentre for foreldre og barn er særlig spisset mot relasjonelle vansker (Akse II, DC: 0-3R, relasjonsklassifisering). Behandlingslinjen i psykisk helsevern retter seg i større grad inn mot kliniske forstyrrelser (Akse I). Det er helt nødvendig å jobbe for et bedre tverrfaglig samarbeid mellom instanser som barnevern, psykisk helsevern og skole og oppvekst. I saker der det er et høyt trykk på mange av aksene i DC:0-3R samtidig fordres et særlig tett samarbeid. Vi mener at å legge opp til at barnevern bare skal ha tilgang til psykisk helsevern for spesialiserte annenlinjetjenester vil være utilstrekkelig for det behandlingsbehovet høyrisiko familier med sammensatte vansker innen barnevern er i behov av. 4

5 «Det skal være i kommuner med den nødvendige kompetansen» s.6 Vi er glad for at det understrekes betydningen av at kommuner selv må inneha god nok kompetanse for å kunne gi spesialisert behandlingstiltak som senter for barn og foreldre er. Vi anser likevel det som en risiko at et høyt spesialisert tilbud for foreldre og barn flyttes til kommunalt nivå. Hver enkelt kommune vil, også med større kommuner enn de vi har i dag, streve med å bygge opp liknende tilbud, også med tanke på å rekruttere et personale med særskilt kompetanse for denne gruppen. «En avvikling av det statlige tilbudet kan gi risiko for at tilgangen til, og bruken av, spesialiserte hjelpetiltak i dagens form reduseres. For mange kommuner vil det være lite hensiktsmessig å bygge opp kostbare og omfattende hjelpetiltak rettet mot små målgrupper, det vil si tiltak de sjelden har bruk for. Barn som har større nytte av tiltakene som tilbys i dag, enn av tiltak som kommunene vil kunne tilby, vil dermed få hjelp som er mindre virksom enn i dag.» s.95 Dette mener vi er særdeles etisk betenkelig da det i denne målgruppen handler om hvorvidt barn blir tilkjent en mulighet til å vokse opp, trygt, i sin opphavsfamilie eller ikke. I den grad barnevernstjenesten overtar omsorgen for flere barn enn nødvendig medfører dette en særskilt kostnad for individene, foreldre og barn, og for samfunnet. «En konsekvens av å overføre ansvaret til kommunene kan være at tilgangen til og utbredelsen av spesialiserte hjelpetiltak i dagens form svekkes. Kommunalt ansvar kan imidlertid føre til en tiltaksvridning mot andre typer tiltak, som kan være mer tilpasset kommunale forhold og den situasjonen barn og familier befinner seg i.»s.92 En stor andel av familiene i vår målgruppe nyttiggjør seg den støtten som behandlingstiltaket på et barne- og familiesenter gir på den måten at det er med på å opprette og opprettholde en god nok daglig fungering, til både å kunne delta i og nyttiggjøre seg behandlingstilbudet for øvrig. Det er vår erfaring at svært mange i vår målgruppe strever betydelig med å nyttiggjøre seg polikliniske og mer hjemmebaserte hjelpetiltak. Vi har også erfaring med å tilby omfattende hjemmebasert behandlingstilbud. Vår erfaring er at der et hjemmebasert tilbud ikke virker omsorgsfremmende, kan vi nå frem til nødvendige endringer med et institusjonsopphold. Tidlig innsats - utredning og behandling Vi viser til s.96 i høringsnotatet «Tidlig innsats i barnevernet innebærer blant annet at sped- og småbarn i alvorlig risiko oppdages og gis treffsikker hjelp. Gode utredninger av barn, og av samspillet mellom barn og foreldre, er en forutsetning for dette. Det er i dag mangel på fagspesialister på dette området, og mange kommuner etterspør bistand til utredninger av sped- og småbarn. Departementet foreslår derfor at staten gis et tydeligere ansvar for denne målgruppen». Vi tenker at tidlig innsats i barnevernet også innebærer at man må gi et behandlingstilbud for spedog småbarn i alvorlig risiko og deres familier. Dette krever fagspesialister på lik linje som ved et utredningstilbud. Fagspesialister for utredning og behandling har svært god kunnskap om barns utvikling. Vi tenker at vi også i stor grad har et felles kunnskapsgrunnlag. Vi har imidlertid ulike roller 5

6 der psykologer ved sentrene som tilbyr utredning har en rolle som nærmer seg en sakkyndig rolle, psykologer ved sentrene som tilbyr behandling har en terapeut rolle. Familier som får tilbud om behandlingsopphold får anledning til å samarbeide med terapeuter som er tilkjent en nøytral posisjon. Mange foreldre ser ikke barneverntjenestens grunnlag for bekymring. Vi har erfaring med at det er svært nyttig å være behandlere som ikke har som mandat å vurdere foreldrenes omsorgsevne. Foreldrene har ofte lav grad av tillit, og kan streve med å være i en samarbeidende og konstruktiv dialog med en barneverntjeneste som vurderer omsorgsovertakelse. Ved å være en nøytral part har vi gode erfaringer med å kunne støtte foreldre til å utforske barneverntjenestens bekymring. På denne måten bidrar vi som terapeuter til at mange makter å forholde seg mer konstruktivt til bekymringen som allerede foreligger. Det at vi har en tydelig terapeutrolle støtter foreldre til å være i en endringsprosess hvor de kan oppnå en større grad av innsikt i egne vansker og barnas situasjon. Dette gir mange den nødvendige oversikten de er i behov av for å kunne ta nye og gode valg på vegne av seg selv og barna. Skrevet av psykologspesialist Monica Døli og psykolog Theresa Nordstrand Jensen 6